Smie – Tradisjonelt bygghandverk

3 fag i 3 uker

Studieemne tradisjonsfaglig utøving 3 har følgende emnebeskrivelse:
Tradisjonsfaglig utøving 3 utgjør en vesentlig del av grunnutdanningen i bachelorløpet i tradisjonelt bygghandverk, der læring skjer gjennom eget praktisk arbeid. Gjennom deltagelse og opplæring ved en læringsarena, skal studenten tilegne seg bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, innen tradisjonelt bygghandverk. I emnet er det lagt opp til prosjektbasert arbeid med veiledning.

Vanligvis er faget lagt opp slik at man gjennom et prosjekt, tilegner seg ferdigheter, som man gjennom en del mengdetrening lærer å mestre. På læringsarena Vestland valgte vi å putte inn 3 uker med tverrfaglige kurs,(treskjæring, smiing og blyglass) nettopp for å få en bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, slik emnebeskrivelsen nevner. I dette blogginnlegget skal jeg reflektere om, og i hvilken grad, korte ukeskurs kan gi eller ikke gi læringsutbytte, selv uten mengdetrening.

Uke 1 – Treskjæring

Den første uken med tverrfaglige kurs hadde treskjæring som tema. Veilederen var Even Hansen, lærer ved Hjerleid handverksskole. Dag 1 reiste vi til Bergen og besøkte Christofer Knag, som er arving etter møbelsnekkeren Knag, en av de mest kjente norske møbelprodusenter i sin tid. På dag 2 begynte vi med enkelt karveskurd. Selv om tre er et kjent material for oss, ga øvelsene nye erfaringer og innsikter i bla. fiberretning og materialkvalitet. Korsryggen ga tidlig beskjed om at snekkerens høvelbenk er alt for lav til den type arbeid, og førte til en lærerik diskusjon om ergonomi, arbeidsstilling og belastningskader.

At verktøyet man jobber med må være kvast er en selvfølge. Men at møbelsnekkeren og treskjæreren har to forskjellige oppfatninger om hva som er et kvast jern var en lærerik erfaring. Resultatet blir bare tilfredsstillende med sylskarp verktøy, alt annet er bare frustrerende.

I snekkerboden til Christopher Knag var det mye å se og å lære om treskjærerfaget på 1900 tallet.

Dag 3 prøvde vi oss på en høvelkrane fra Hardangerregionen. For min egen del var overgangen fra enkel karveskudd til figurskjæring litt for brå. Resultatet ble tilfredsstillende, men ikke god nok, i mine øyne. Her er problemet nettopp mengdetrening. Ved et ukeskurs prøver man å få lært seg mest mulig forskjellige teknikker men det er begrenset hvor godt resultat man klarer å oppnå. Mens mine medstudenter prøvde seg på høvelkrane nr.2, trengte jeg en litt enklere øvelse for å ikke miste motet, jeg ville jo tross alt oppleve en form for mestringsfølelse og ikke bare frustrasjon.
Dag 4 og 5 viet vi bokstavskjæring og skjæring av forskjellige pynteelementer. Å overføre skrift og liknende fra papir til tre med hjelp av kalkpapir, er en teknikk man kan ha bruk for i flere sammenheng.

Runeskrift hadde sikkert vært enklere enn gotisk skriftfont

Det å forme en Hardangerkrane er ikke noe for nybegynnere

Sammenfattende om treskjæreruken, kan jeg si at en uke er akkurat nok tid for å få et innblikk i grunnleggende teknikker, og mengdetrening er av vesentlig betydning for å mestre disse. Her gjelder det å bare fortsette. Rett slipeutstyr til treskjærerjern er viktig å ha, ellers vil man bare være frustrert og raskt miste lysten til å fortsette.

Uke 2 – Smiing

I uke 2 stod det smiing på programmet. Veileder var Seppe Lehembre fra Hardanger fartøyvernsenter. Vi begynte med en kort innføring i metallurgi og grunnleggende basiskunnskap om fyring i essen, og ikke minst HMS. Ergonomi, rett arbeidsstilling og belastningsskader var igjen i fokus.

Ett fargekart hjalp oss til å lese temperaturen i metallet, og så kunne vi endelig gå løs på vår første prosjekt, smiing av en ildrake, vi skulle bruke resten av uken. Alt i alt en fin øvelse å bli kjent med metal som material. Det må nevnes at hverken jeg eller en av mine medstudenter har banket på varm metal før.
Dag 2 lærte vi å strekke ut og rulle opp metal, teknikker vi senere på dagen hadde bruk for når vi gikk i gang med å smi hengsler og beslag til en verktøykiste.
Dag 3 stod verktøysmiing og herding på programmet. Vi lærte om forskjellene i stålkvalitetene og hvilket stål som er egnet til hvilken bruk. Vi brukte stål fra en bilfjær til å lage oss en kjørner og meisel, og lærte å herde og anløpe. Fargekartet hjalp med å lese om prosessen var vellykket eller ikke. Kunnskap enhver som jobber med metalverktøy burde ha.
Meisel og kjørner ble videre brukt under smiing av hengslene og beslag.

Meisel og kjørner er viktige vertøy som er enkelt å lage selv.

Ett hengsle består faktisk av tre deler som må passe perfekt sammen

Dag 4 lagte vi en killingfot til høvelbenken. Vi lærte å stue metall og diskuterte mye om rett utforming og vinkler av selve festeverktøyet.
Den siste dagen brukte vi til å ferdigstille alt. Jeg brukte tiden jeg hadde til overs til å smi noen haker som jeg kan henge grindsagene på i verkstedet, også prøvde jeg meg på spikersmiing.
I etterkant må jeg si at jeg var overrasket over hvor mye ny kunnskap jeg kunne tilegne meg i løpet av denne uken. Ikke bare lærte jeg å jobbe med en helt nytt materiale, jeg fikk også en bedre forståelse for verktøyet mitt som jeg bruker daglig i jobbsammenheng. En annen positiv effekt er at jeg nå kan lage meg enkle beslag og liknende selv, noe som jeg vil ha bruk for etter uke tre med tverrfaglige kurs.

Uke 3 – Blyglass

Det er viktig med inspirasjon før man begynner på en ny oppgave

Den tredje uken reiste vi til Trondhjem for å få et innblikk i glassmesterens verden. Veilederen her var Elisabeth Voss Sinnerud, fra Nidarosdomens restaureringshåndverkerne.
Etter en kort innføring i glassets historie fikk vi en omvisning i Nidarosdomen, og svar på mange av de spørsmålene vi hadde. Tilbake i stilleverksted begynte vi å tegne opp et vindu som vi selv skulle lage. HMS var også her i fokus, håndtering av glass og bly, glasskjæring osv. Snekkerens høvelbenk viste seg også her å være alt for lav, noe korsryggen min ga klar beskjed om.
Vinduet jeg lagde var så stort at Elisabeth anbefalte meg å lage to stormbånd til å stabilisere og sikre vinduet med. Noe som medførte til at jeg, fortsatt etter smiuka, er veldig komfortable med å lage stormbånd selv.
Etter at man har satt sammen vinduet, måtte man til med lodding og kitting.

Å jobbe nøyaktig på millimeternivå er trikset

Når vi var ferdige med vinduet, laget hver av oss et selvvalgt bilde med farget glass. Den siste dagen viste Elisabeth oss hvordan man kan skifte ut en glassrute hvis det skulle være behov for det, og hvordan vi ser at blyet må fornyes på gamle vinduer.

En viss sans for puslespil er av stor fordel

Uken ga innsikt i, en til nå ukjent verden. Kunnskapen med å lodde bly kan også anvendes når man skal lodde andre materialer for eksempel kopperrør. Å forstå hvordan et blyglassvindu er bygd opp, hvor de svake punktene ligger osv., er nyttig kunnskap for en restaureringshåndverker.

Avsluttende kan jeg si om alle de tre ukene, at det er fullt mulig å suge ut mye ny kunnskap, selv med korte ukeskurs. Men man kan ikke forvente at man mestrer noen av teknikkene man lærer. Her må mengdetrening til, dvs. at man er nødt til å sette av tid til å gå videre med det man har lært på egen hånd. En viktig bieffekt med disse kursene er at man fikk innblikk i andre håndverksfag. Man fikk lære hvilke problemstillinger andre fag står over, og man lærer å kommuniserer med disse håndverkerene på et annet nivå.

Råbygget til snekkersmia er ferdig

Råbygget med fotingsrøst ferdig. Vikingskipshuset i bakgrunnen. Ivar Jørstad til v. og Magnus Wammen) Foto. Henning Jensen

Laftekassa til snekkerverkstedet, og reisverket til smia er ferdig. Vi har hatt to dager sammen med veilder Hans Høgnes som har arbeidet og lært tradisjonell reisverksbygging av Oddbjørn Myrdal. Et moment vi har tenkt på er hvordan de to bygningene samarbeider, siden det er liggende og stående tømmer inntil hverandre.
Tømra og reisverket har samme raft og syllstokk, så hvordan gjør vi det med synk, når tømmeret krymper og laftekassa setter seg i meddrag og laft.
Det er jo mange kilder på forskjellige mål på erfaringer eldre tømmermenn har gjort på dette. I spørrelistene fra Ord og Sed nr. 16 Husebygging ifra Sigdal i Buskerud. Der skriver Andreas Mörch i 1946:
Sigingsmon måtte`n passa godt på. Ein rekna ein tomme på alna nå`n tømra tå rått. Va tømmere` tørka på, sku det ikkje så mykkji te. Da kom an på å tört verke` va. Ein måtte passe på så ikkje beitskiir i gla og dörnar vart för lange så tömra hengte sei opp.
Andre mål har vært en tomme på meter`n. Sigemonnet beror nok i all hovedsak på erfaringer, fordi det avhenger av flere ting som bla. hvor tettvokst materialen er, hvor mye kvist, hvor fuktig tømmeret er, hvor nøyaktig meddrag er utført, og lignende. Et annen moment som vi også tenkte på var at tømra ville bli flytt ut i museets Østlandstun, og vil få mose i meddraget (noe det ikke har nå) , så det vil kunne øke høyden littegrann avhengig av hvor mye mose som legges i meddraga. Tømmeret har fått en vår og en sommer på å tørke, og halve tømra var ferdig før sommer`n , så det har synki allerede en del.

Så vi har lagt oss på en tomme kortere stolper og skråbånd, som vi har klosset opp midlertidig. Vi har tatt høydemål på tømmerkassa for å følge med på høyden.

333 — Stolper og skråbånd klosset opp midlertidig. Foto: Magnus Wammen

Beitskiene som vi hogg tidligere i vinter har fått en god tomme sigemonn. Hogging av beitskisporet var tungt arbeid i endeveden, og vi syntes det gikk trått i det nokså etter hvert tørre laftetømmeret.

Beitskispor og øksa Foto: Ivar Jørstad

Hennin Jensen hogger beitsskispor Foto: Ivar Jørstad

Vinduslokker`n. Foto Magnus Wammen

Dørlokker`n Foto: Ivar Jørstad

Hogd beitskispor Foto: Ivar Jørstad

Ivar Jørstad og Henning Jensen hogger til laftestokker. Foto: Magnus Wammen

Skrevet av Magnus Wammen

Vindusmaking på Norsk Folkemuseum Emner og materialkvalitet

I uke 7 og 8 hadde vi vindusmaking samling på Norsk Folkemuseum med Hans Andreas Lien som veileder. Hans Andres er tradisjonshåndverker fra Dokka, og har laget kopier av de gamle vinduene i huset sitt med bare håndverktøy, han har også lagd de av granmaterialer. Hans Andreas har også studert bygningsvern som etter- og videreutdanning i Oppland på tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag og var gjennom et omfattende kurs i snekring av vinduer med handverktøy der.

Vi skulle lage tre to-rams vinduer til snekkerverksted delen av «snekkersmia» som vi har bygd og skal bli et formidlingsverksted på museet. Link til tidligere blogpost om prosjektet.

Vi har midlertidig innredet snekkerverkstedet med plategulv og tak med lysplater. Bygningen skal vi demontere og flytte ut i museet i mai. Vi fikk plass til 5 mann med hver sin høvelbenk, men det manglet litt på plassen når vi skulle montere karm og tilpasse rammene til karmen. Foto.Magnus Wammen

Granmaterialene vi brukte, skjærte vi i mars-april 2017 og hadde fått nesten et år med utetørk. Rett over nyttår la vi materialene til vinduet inn i en oppvarma smie. Etter en måned var det kommet ned i henholdsvis 12-14% på ramme og karm-materialen.
Vi splittet opp materialene til karm, ramme og sprosse ei uke før det skulle brukes. Hans Andreas ville gjerne at det kunne være opp til ½ tomme overmål for å ha justeringsmonn når det «ville» slå seg. Det var også viktig at materialen ikke blei stablet-men stod fritt opp og ned, sånn at det fikk gå mest mulig fra seg. Det var viktigere at det vrei seg nå! enn når det var kommet inn i ramma.

Emner til ramme, sprosser og karm ferdig kappet opp, og grov dimensjonert, klar for en uke med å få sparket fra seg inne i oppvarmet verksted. Foto. Magnus Wammen

Vi begynte med å justere ned materialene med øks, sag eller høvel. Her var det hele tiden ting å vurder med tanke på å lese hva som ligger i emnet, og ha i mente at når en begynner å jobbe med materialen vil det kunne utløse spenninger ettersom man høvlet seg inn på riktig dimensjon.

Virkeslære

Under tørk vil yteveden tørke mer enn kjerneveden, og når en får ca. 0.2-0.3% lengdereduksjon vil det kunne dannes indre spenninger mellom disse.
Tennarved krymper mer på lengda enn normal ved, og den vil gi noe bøying/kantkrok i emnet, avhengig av hvor i emnet tennar`n ligger. Det samme er det med ungdomsveden (de første 15-25 årringene) har en større lengdereduksjon enn normalveden som vil gi emnet en bøyning/kantkrok. Ungdomsveden er uansett noe som vi vil skygge unna
Motsatt er det, om en side av emnet har mye kvist vil den få mindre lengdereduksjon enn den normale veden på andre siden av emnet og vi vil få en bøyning/kantkrok derretter.
Vridning av emnet er også en utfordring, og det er fordi vedcellene står skråstillt, og når en får en tørk som reduserer cellebredden vil emnet vri seg siden de står på skrå. Om en har et tre som har varierende vridning i hele stammetverrsnittet, vil det ofte stå imot hverandre, og vi får en mer stabil stokk, når det gjelder små emner som vi jobbet med, hadde ofte hele emnet vridde fibre og gir vridning i emnet etter nedtørking. Mye av emnene til vinduene og tømmeret generellt i bygningen, var venstrevridd, og hadde således en del vridning. Det er en vanlig oppfatning at høyrevridd tømmer gjerne er venstrevridd i ungdommen, for så rette seg ut i stammeveden, for deretter å bli høyrevridd ved høg alder. Men mot venstrevridd tømmer som har et ofte dårlig rykte er det at vridningen er gjerne venstre fra hele ungdommen og hele treets levealder, noe som gjør at man ikke har den marmoreringseffekten med at fibrene står i opposisjon til hverandre, men fibrene vil alle jobbe i samme retning, og vi vil i så fall få en større samla vridning når trevirket tørker.

flatbøy1

Når en tar ut emnet av planken, er det fint å legge merke til hvor disse elementene er, og sage vekk ungdomsved, eller kappe emnene mellom partier av urolig ved eller stor kvist, stor kvist som vil komme ut i fals og profil er også fint få bort.

Når vi begynner å dimensjonere emnet ned til ferdig mål, er det lurt å vurdere emnet en gang til, med tanke på høvelretning o.l. En grovstillt skrubbhøvel kan ved første høveldrag rive opp veden så mye at det ikke lar seg rette vekk igjen. Så ved særlig urolige og kvistete emner kan det være lurt å ta fram en høvel med sponklaff og sette den så nær eggen som mulig. Det hjelper også mye mot utrivning å ha skarp egg.

På emner med vridning blei de retta av ved hjelp av siktestikker. Bøyning mellom disse to flatene blei kontrollert med en rettholdt, eller ved å holde de mot kanten på høvelbenken, eller å sikte langsetter emnet.

Referansemerker: Margsiden blei retta først og fikk et referansemerke. Margen blei oftest sentrert imot kittfalsen. Et annet moment som jeg har tillagt meg, er at jeg setter opp høvelretning på emnet. Fordi når en kommer tilbake og skal pusse over ramma eller bygningsdelen til slutt, veit jeg retningen jeg skal høvle slik at jeg ikke river opp mer med motvedshøvling.

Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen

Tennarspon:

Når en høvler tennar kan høvelspona bølges seg annerledes enn normal ved.

Her ser vi klart forskjellen mellom tennarside på venstre og normalved på høyre. Foto. Magnus Wammen

Tømmer til vindusmaterialer:

Det Hans Andreas ofte ser etter til tømmer til vindusmaterialer han henter utifra skogen, er gjerne ett gammelt tre fra 120 år og oppover, lite granbar – antakelig større kjerneandel – mindre næringsinnhold i veden og roligere ved. Ett sirkelrundt stammetverrsnitt har som regel roligere ved, og er derfor en stor fordel. Det er i utgangspunktet førstestokken han vil ha til snekkermaterial, og da gjør det ikke så mye hvordan kvistmengden og kvistkarakteren er lenger oppover i treet. Om det er gankvist, toppknekk eller kløft ovenfor førstestokken gjør lite, da dette i liten grad påvirker førstestokken (så lenge råten ikke har gått for langt ned og påvirker emnene som skal brukes). Ett tre som har fått en skade der den har redusert barnålmengden ved f.eks en toppknekk har han erfart at har større kjernevedandel, antakeligvis fordi næringsbehovet blir redusert. Tette, jevne åringsbredder er best, dette får en gjerne ved at treet har hatt redusert vekstvilkår (sol og næring) gjennom hele veksten, ett tre som har startet som en understander, men som har kommet seg opp og frem jevnt og trutt. Ett slikt tre vil som regel strekke seg til værs etter sollyset og gir også lite kvist nederst. Løst ytterste lag med bark, gjerne skilling eller seddelbark. Ikke så altfor dype porer i oppsprekkingen i barken fordi dette ser ut til å indikere rask vekst.

Vindusemne tre fra Skoger, Drammen. Foto.Magnus Wammen

Sirkelrundt stammetverrsnitt, javn vekst, skillingsbark. Nam nam! Foto.Magnus Wammen

Så det ideele treet er en gran med alder 120 år++, lite granbar. 10-12 tommer brystmål. Veldig lite kvist de 2,5- 3,5 nederste meterne, sirkelrund stamme og rett, javn tilvekst og har stått nokså flatt – lite tennar. Helst ikke årringbredde større enn 1mm. Link til tømmerhogsten for prosjektet, Her

Skrevet av Magnus Wammen 28.03.2018

Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

Vindauga skal stå i den såkalla ”Snekkersmia” på norsk folkemuseum. Dette er ein kopi av eit originalt førebilete frå Garden Borge i Skoger, Buskerud. Vindauga stammar frå 1870-åra og er laga av grån.

Det skulle produserast på autentisk vis, og Hans Andreas Lien vart hyra inn som rettleiar i dette arbeidet. Han har arbeidd mykje med førindustriell framstilling av denne type vindauge, og har kome fram til ein framgangsmåte som verkar rasjonell og effektiv. Framgangsmåten er ikkje lært av tradisjonsberar, men spring ut frå praktisk arbeid og utprøving med det tradisjonelle snikkarverktøyet som avgrensing og gamle originale vindauge som rettesnor. Samspelet mellom verktøy, dimensjonar og utforming kom verkeleg fram under arbeidet med vindauga. Hans Andreas la også vekt på å vere kreativ i bruken av dei tradisjonelle verktøya, og soleis finne snarvegar og triks som lettar og effektiviserar arbeidet. Dette er ei tilnærming som kan vere med på å gjere ein bevisst på den potensielle variasjonen i tradisjonshandverket, og kan vere med på å «oppdage» gamle ting på ny. I dette blogginnlegget skal eg gå litt nærare inn på oppmerkinga som ligg bak dette viset å framstille vindauge på. Eg grensar det av til produksjon av sjølve rammene, då karm, montering av hengsel, glas og kitting vert litt vel omfattande i eitt og samme innlegg.

Dimensjonering og materialframstilling

Fyrst måtte all materialen dimensjonerast. Standard prosedyre med å rette ei side med siktestikker, vinkle neste side, og risse på dimensjon med ferdig innstilte ripmott. Rettsida og kant næmast marg vart referansesider. Langramtre vart høvla kvar for seg, medan tverrramtre og sprosser vart høvla i eitt stykke og kappa etterpå. I all hovudsak vart det nytta tre høvlar til rettinga. Fyrst ein grov skrubb, så ein litt grovstilt sletthøvel, og til sist ein finstilt langhøvel. Det er særs viktig å vere nøyaktig i denne delen av arbeidet. Her legg ein føresetnadene for kor rett ramma vert til slutt. Om ein slurvar med rettinga får ein svi, men om dette vert gjort rett med ein gong lettar ein resten av prosessen slepp unna ein heil del meirarbeid.

Høvling av Kittfals

Kittfalsen er ein vitig referanse for framstilling av rammene. Kittfalsen vert referanse for tapp og sliss i hjørnesamanfellinga og sprossetapphol, og i tillegg vert all påmerking og vinkling gjort frå kittfalssida. Dette er det fyrste som vert høvla etter retting og dimensjonering.

Høvling av fas

Fasen på ramtrea vart høvla med ein breid falshøvel med djupnestopp som stoppa mot kittfalsen. Dette er eigentleg høvelen som vert nytta til karmfalsen, men landet er modifisert til å fungere som djupnestopp mot kittfalsen, og soleis får høvelen fleire funksjonar. Me hadde eit ripmott som var stilt inn slik at planet mellom toppen av kittfalsen og risset stemte med vinkelen me var ute etter. Sidan høvelen hadde djupnestopp i kittfalsen kunne ein fokusere på å høvle seg ned til risset, men samstundes vere sikker på at ein ikkje kom for djupt i øvre del av fasen. Ein ting mindre å tenke på. Vinkelen på denne fasen var omlag 22,5 grader på originalramma, og dette er ein vinkel som går att i alle delane som skal passe saman med denne fasen. Om denne vert upresis mistar ein kontroll på oppmerkinga. Også dei faste kuene/malane for oppmerkinga er bygd opp kring denne vinkelen og føresett at alle delane er høvla med same vinkel.

Karmfalshøvelen vart nytta til høvling av fas. Underkanten av landet er skrådd slik at han botnar mot kittfalsen når fasen har rette vinkelen.

Til saman er det no samspelet mellom retting og dimensjonering, høvling av kittfals, fast ripmott for høvling av fas og falshøvel med djupnestopp som gjev føresetnadane for det vidare arbeidet. Er ikkje dette presist utført vil samanfellinga av rammene verte problematisk.

Høvling av sprosser

Sprossene dimensjonerast og høvlast med fas som har samme vinkel som ramtrea. Kittfalsen høvlast på både sider og samme prosedyre som på ramtrea med høvling av fas.

Merking av fellingar og sprossetapphol

Me nytta ein målestav med alle mål på for oppmerking av ramma. Her låg lengder på langramtre, tverremtre, sprosser og målepunkt for fellingane. Målepunkta vart bruka til å legge på kuer på rett stad slik at fellingane kom der dei skulle. Med ku meiner eg faste merkemalar som nyttast til oppmerking av fellingar, tappar og tapphol.

Her er kuene til samanfellinga av ramma. Lengst til venstre er ei ku med faste riss. Ho inneheld tapp og sliss og sprosseprofil med riss for sprossetapphol. Dei to i midten er for å plassere innstikkhengsel i karmen, og høyrer ikkje til rammeproduksjonen. Til høgre ligg to kuer, ei til kvar side av ramtreet. Den eine med motsatt fasprofil, og den andre rett. Desse leggast på i vinkel på ramtreet, og profilen rissast over. Målepunkta frå målestaven er utgangspunkt for plassering av kuene. Det vart nytta kniv til å risse inn merka frå kuene. Dette gav eit godt startsnitt for saga, og gav eit reinare riss enn rissenål på tverrved.

Sliss og tapp

Sliss/tapp sagast ut. Sagsnittet skal ligge på den sida av streken der materialen skal bort. Her er det viktig å sage rett på med ein gong, og ikkje la det stå att litt ekstra. Dette fører berre til meirarbeid og unødvendig justering. Saga overflater i fellinga gjev også god friksjon. Slissen må hoggast ut, og det er viktig å gjere botn av slissen rett. Det kan vere freistande å gjere denne relativt innhol, så ein er sikker på at tappen ikkje rir på midten, men ved samantvinging av ramma kan innhol botn i slissen føre til kantkomrimering på tappen, som gjer at ramma kan dra seg litt skeiv.

Sprosser

Sprosseplasseringa merkast på med eit sentermål frå målestaven. Det sentrerte risset på sprossekua leggast i dette punktet, og sprosseprofilen merkast av på ramtreet. Fellinga på sprossa merkast på med ramtrekua. Frå kittfalsen og opp til risset vert tappen på sprossa, og det vinkla risset tilsvarar fasen på ramtreet.

Nagling av sprosser

Sprossene vart nagla med gjennomgåande trenaglar. Hans Andreas hadde klekka ut ein effektiv måte å produsere naglar på. Ved å tappe ut eit konisk spor som tilsvarar navaren ein skulle bruke kunne ein enkelt høvle til dei kløyvde nagleemna. Ved å høvle alle fire sidene til høvelen slutta å ta fekk ein identiske koniske naglar på eit blunk. Sprossene vart monterte i ramma og det vart borra med navar. Ein nagle i kvar sprossetapp.

Til slutt høvlar ein ned eventuelle trappingar i ramma og endeveden i hjørnefellingan og monterar på hjørnebeslaga. Då er rammene klare til å bli montert i karm, og glasa og kitta.

Dette var ei kort innføring i arbeidsmetoden me nytta for å framstille rammene i desse vindauga. Det er eit enkelt, men samstundes raffinert vindauge. Den relativt enkle utforminga gjev også ein heil del rom for forskjellige produksjonsmåtar, og dette er noko som gjer det interessant å granske arbeidsprosessen på desse tilsynelatande like vindauga.

Tekst og foto:

Håkon T. Fjågesund

Tel granskauen!

I begynnelsen av februar dro Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen til skogs for å hogge materialer til en ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Bygningen skal være en etterligning av en original smie og snekkerverksted i Skoger, Buskerud. Se tidligere bloggpost om dokumentasjonen av bygningen her:Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”

Vi hogg materialer til reisverket i smia og til laftekassa i snekkerverkstedet, samt materialer som skal skjæres til vindu, dør og gulv. Ivar Jørstad lagde ei liste over materalene vi trengte, og vi har lagd til ei hoggeliste utifra det. Se eksempel på det her:MateriallisteSnekkersmie

Tømmermerking

I ei tømmerkoie i Prestfoss, Sigdal i 2015 fant jeg noen trestykker som ifølge skogeieren var det merkelappene til tidligere tømmerhoggere. Det var ei tynn treflis, trolig av bjørk (kanskje fordi det er lyst og godt å skrive på) festet med ei snor til en blyant. Ifølge skogeieren var det slik dem merka tømmer under hogsten hver dag, og førte over merkene om kvelden i ei notisblokk, og der det stod lengdemål var det i hm, halve metere. Når disse var i bruk, spurte jeg ikke om, men blyanten å regne er nok disse ikke kjempegamle, men prinsippet er kjempelurt. Papir fungere som prøvd før, veldig dårlig etter en våt dag i skogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Gammel og ny hoggermerke. Foto. Magnus Wammen, Henning Jensen

I hogsten i tidligere tider var det regna skogsmål. Det skulle være en kvart alen over det målet som den ferdige materialen skulle ha. (Godal J. 2016) Så da har vi lagt til 6 DA-NO tommer dvs. +15,7cm på lengda av ferdig material når vi har aptert uti skauen.

Det meste blei fellt med motorsag, men øksa og svansen blei også brukt. Foto Henning Jensen

Kvisting av øks er veldig raskt og effektivt når grana har vokst opp i tett bestand. Lite og kvistene var stort sett underØ 1″ Foto.Henning Jensen

Foto.Magnus Wammen

Det javneste og med ingen synlig tennar blei plukka ut til dør og vindusmaterial Foto. Magnus Wammen

Det blei tilsammen 24m3 grantømmer, som vi hogg til bygningen, det som gjenstår av tømmer er da er utv. panel, vindskier, og trolig noe mer taktro.

På saga

Vi har ei Woodmizer båndsag på museet og vi skjærer 5 ½ ” laftetømmer, gulvmaterial, snekkermaterialer og ymse taktro og panel. Det var opprinnelig saget på ei oppgangsag som har tilhørt gården. Bygningen står der fortsatt, men saga er bygd om til ei sirkelsag på begynnelsen av 1900-tallet.

Materialene til reisverket i smia og takkonstruksjonen, samt ca.halvparten av tømmer i laftekassa skal tæljes.

På båndsaga når jeg skal skjære kanta materialer blir første snitt bredden på materialen, og så vender stokken med venhake så den skjærte flata får anlegg på siden. Jeg skjærer også med margen sentret, ved at jeg løfter toppen litt opp og måler ned på sagramma så margen ligger like høyt i begge ender. Neste snitt (2) blir tykkelsen på materialen, 3 snitt så fullføres breddetykkelsen, og 4 snitt, da går oppdelingen av materialen i ønska tykkelser. Se bildeserie under.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.

Materialene går vidre til å strølegges og stables, mens laftetømmeret går rett i tømringa av snekkerverkstedet helt rått. Ifølge Skognytting, J.Kåsa, nevner han skogstørt-skipningstørt-høvlingstørt-snekkertørt og møbeltørt virke. Det høvingstørre fra 13-15% fuktighet, og er kanskje noe vi burde legge oss på når vi skal begynne å høvle materialer til vinduer, dører, og gulv i høst til Snekkersmia. Han nevner snekkertørt som 9-11% fuktighet. Og da at vi tørker materialene ytterligere litt ned til snekkertørt når vi skal felle sammen.

Er det noen som har erfaringer å dele på fuktighet og bruken av gran? Eller gran, kontra furu, og fuktprosent? Så del gjerne en kommentar i feltet under!

Kilder:

Godal, J. Å rekne brøk med han tykje, 2016. Kåsa, Johannes. Skognytting, 1952

Ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Dokumentasjon av en smie, med en smed.

Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum

Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken, den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.

Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.

Her er dokumentasjonsfilmen vi spilte inn i smia:

Ny»Snekkersmie på Norsk Folkemuseum»

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Studentene Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen har i høst dokumentert en liten bygning som har inneholdt smie og et snekkerverksted på gården Vestre Borge i Skoger, rett sør for Drammen i Buskerud.

Dokumentasjonen av bygningen ble utført i forbindelse med at Norsk Folkemuseum skal bygge en førindustriell smie og snekkerverksted på museets tun med bygninger ifra Østlandet. Prosjektet blir en del av studiet med å lafte og bygge tradisjonellt reisverk. Vi har dokumentert bygningen med oppmålingstegninger, bygningsbeskrivelse, og materialvurdering for å skaffe oss en best mulig oversikt hvordan en slik bygning ble bygd, brukt, og innredet. «Snekkersmia» på Vestre Borge vil ut ifra det dokumenterte materialet, danne grunnlaget for bygningen som skal settes opp på museet.

Snekkersmia er trolig bygget i 1879, av Søren Nilssen Borge f.1850, og broren Jørgen Nilssen Borge f.1847. Nåværende eier tror Søren stod som utførende for bygningen siden han skal ha vært tømmermann av yrke. Gården var i tidsrommet eid av mora deres som var enke på gården, og Jørgen N. Borge tok ikke over før 1882. Det blei også reist en låve på gården som stod ferdig året før snekkersmia ble reist, det gir også mer informasjon vedr. bygningshistorie ifra samme tidsperiode for å studere nærmere. På nabogården ligger det også et gårdsmuseum, med verktøy fra landbruk og håndverk lokalt ifra bygda.

Tor Sørbø i Laft og Vøling vil bli med som veileder i lafteprosessen, Tor har byttet flere stokker i den originale bygningen i 2012, og er en lokal lafter som kjenner området godt og er en flink håndverker.

Konstruksjonsbeskrivelse:

Snekkerdelen er lafta, 5 ½” kanta grantømmer hvorav ca. halvparten er tælja og halvparten kanta med oppgangssag. Smiedelen er bygd i reisverk av 5 ½”x5 ½” øksa grantømmer.

Det er stolper som står på bunn og toppsvill. Dvs. bunnsvilla er syllstokken i tømmerkassa som går ut, og toppsvilla er raftstokken som går ut og lager en solid ramme som låser de to byggverkene sammen. Hvor mye sigemonn det er lagt inn er en interessant ting som vi ikke veit enda. Det er i dag helt tett, i mellom svill og stolper, og det er ikke glippe i underkant av raftstokk.

Skråsverter er kun i gavlene, de også i dim 5 ½” x 5 ½”, som går fra bunn til topp. Oppå toppsvilla er det kammet over en sperrelunn som låser bygget på tvers. Sperrene er tappa ned i sperrelunna uten forsats, men med at tappen står som fot og tar utoverpresset. Sperrelunna går ut over raftet – fram til forkantbordet. Takkonstruksjonen kan derfor kalles fotingsrøst.

Det er 1 1/2″og 2″ tapper og avstander det går i. Referanseside er ut på reisverket, mens i taket er det usikkert om det er mot øst, vest eller sentrert.( Kan være sentrert i de indre sperrene og i ytterkant på de ytterste sperrebind?

Sperrene er bladd ½ om ½ i mønet, og låst med en spiker. Oppå sperrene ligger det kanta 3  1/2″tykke granåser, med stående over og underliggere, og teglsteinstak.

Alt tømmeret er av gran. Magnus var på en skogbefaring for å se på skogen tilhørende gården for å finne tømmer som kunne passe. Vi hadde med tilvekstbor og fant en teig med litt eldre gran som ikke var for hurtigvokst eller hadde for stor dimensjon. Vi var på utkikk etter D1,3 på 9-10tommer til laft og reisverk. Det trengs 50 veggstokker i laftekassa, 5 stk himlingsbjelker, 12 lengder til reisverket og 10 sperrer i første omgang til hogsten nå, for å få reist konstruksjonen. Det kan se ut til at vi kan får to lengder ut av hvert tre, og åsemner og gulvemner i toppene.

Måleenheter

Snekkersmia er bygget i Dansk-Norsk måleenhet i 1879, dette fordi vi ser alle mål går opp i da-no tommer og alen. Dette tross i at Norge, Sverige og Danmark blei med i Meterkonvensionen i 1875 , hvor man skulle gå over til en felles metrisk måleenhet, (ref. Wikipedia) Ifølge Jon Godal og boka; Å rekne brøk med han tykje, 2016, nevner han at det tok nesten 100 år før meter og centimeter slo igjennom over alt. Vi leser bygninger utifra hva vi kan og har erfart, så det må vi ta med i vårt tolkningsgrunnlag, og fortsatt ha øynene åpne for hvordan de før oss har tenkt, målt og regnet. Vi bruker jo for øvrig den Dansk –Norske tommen igjen, særlig fint er det at Hultafors i Sverige produser tommestokker av denne typen.

I regnskapet for restaureringer av Gol stavkirke i 1884 er det brukt måleenheter i engelske tommer som er beskrevet i mm, 127mm og 165mm osv, noe innslag og beskrivelser av fot ` er det også brukt der. Overgangen til engelske tommer var kanskje i denne perioden i Kristiania ? Er det noen som har erfaring på når overgangen skjedde i ditt område hadde det vært fint om du kunne postet en kommentar!