Kategori: Heimtveiten

Om husmose i skrevne kilder

Våren 2016 hadde Magnus Wammen, Henning Østgaard Jensen og jeg besøk av Anders Dalseg fra Setesdal. Han var med som tradisjonsbærer og veileder for å formidle lafting etter setesdalstradisjon på Heimtveiten, en stall som er under gjenoppføring på Norsk Folkemuseum. En sak som dukket opp i løpet av ukene han var hos oss, var spørsmålet om husmose. Hva slags mose kalles husmose, for husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Så hva har tradisjonelt vært brukt i Setesdal, og hva skulle vi bruke?

Anders Dalseg har sett mange gamle hus i Setesdal, har reparert utallige og har derfor god kjennskap til tradisjonen. Han kunne fortelle at torvmose er mye brukt, og han var godt kjent med forestillingen om at torvmosen, fordi den kan holde opptil 20 ganger sin egen vekt av vann, kan føre til råte i meddragene i laftahus. Men hva årsakene er, er jo ikke dokumentert, men meningene blant laftere er til dels temmelig sterke. Etasjemose er riktig, torvmose er feil. «Kanskje er etasjemose best, men det er jo hus som har stått med torvmose i meddraget i 400 år, og som er like fine», sa Anders. Vi klarte ikke å finne et entydig svar i mosediskusjonen, og endte opp med å bruke etasjemose, men nysgjerrigheten min var vekket.

Spørsmålet mitt ble da; hvordan kan jeg finne ut hvilke moser som tidligere ble brukt som husmose i laftehus?

1. Gamle hus

Mose i medfar i gamle hus kan undersøkes og artsbestemmes. Det vil forutsette at huset ikke er flyttet i seinere tid, for eksempel til en annen plass på tunet eller til et museum, da vil gjerne ny mose har blitt lagt inn. For å få til dette måtte jeg A: enten være tilstede når et hus tas ned, repareres eller lignenede, eller jeg kunne leite i medfara på hus som er tatt ned og ligger lagret i påvente av gjenoppsetting. Noen museer har en del hus «på lager». Videre måtte mosefunnet må være mulig å artsbestemme. Dette kan jeg ikke nok om, jeg vil antakelig trenge et samarbeid med en botaniker som er god på moser. Til sist bør det være et visst antall hus jeg kunne bestemme mose i og de bør være spredd over det området jeg ville undersøke, i mitt tilfelle så mye av Norge som mulig.

2. Snakke med erfarne

Det å snakke med og intervjue folk som har jobbet mye med gamle hus kunne være en mulighet. Men feilkildene er flere; hvor gode er/var informantene til å artsbestemme og hvor godt husker de. Så vidt jeg vet har ingen jobbet systematisk med dette og nedtegnet resultatene.

3. Det nedskrevne

Det finnes noe nedskrevet om husmose og hvilke arter som er brukt. Problemene her kan være: A: At de som har bestemt den aktuelle mosearten ikke har hatt så god greie på det. B: At den som har referert eller skrevet det ned har mistolket informasjonen.

Undersøkelser og artsbestemmelse av moser fra gamle hus ville kreve store ressurser, noe jeg ikke har mulighet for nå. Men det ville vært veldig interessant. Også det å snakke med og intervjue erfarne restaureringsfolk ville være tidkrevende. Så min tilnærming er gjennom litteraturen. Først og fremst gjennom bøker som er tilgjengelig via nasjonalbibliotekets nettside, «nb.no». Men også andre nedtegninger som seddelarkivet under Norsk ordbok og spørrelistene til Norsk Etnologisk Granskning har jeg brukt. Og til slutt nettpublisert stoff om mose og mosebruk.

Jeg har lært at etasjemose (Hylocomium splendens) er den «riktige» husmosen å bruke, og at det er den mosen som har vært mest brukt i størstedelen av landet. Men så var det dette snakket om at Setesdal var ett av unntakene, der skulle de ha en tradisjon for å bruke torvmose, også kalt myrmose noen steder (Sphagnum). Nå er ikke torvmose èn bestemt mose, det finnes om lag 50 forskjellige torvmoser i Norge, alle har da Sphagnum som latinsk slektsnavn, så hvilken eller hvilke av torvmosene som skal ha blitt brukt til laft, har jeg ikke hørt noe om. Hvordan skulle jeg gripe an og begripe dette? Det kunne synes som både navn, betegnelser og bruken av dem på ulike steder og kanskje til ulike tider har hatt uoversiktlige variasjoner.

Utfordringer med mosenavn

De første beretninger om registrering av moser i Norge er fra slutten av 1600-tallet, og den første som gikk mer metodisk til verks var Ernst Johan Gunnerus som beskrev mange mosearter i 1766. Men med enkle hjelpemidler, og med et hav av moser å bestemme, er det ikke så merkelig at kategoriseringen var utfordrende og at systematiseringen ikke ble så endelig man kunne ønske. Etter hvert som flere dykket ned i fagområdet på 18- og 1900-tallet endret moser latinske navn, nye slektsnavn erstattet gamle, moser byttet familie, og det kunne være forskjellige lokale norske navn som ble brukt om samme moseart, og samme navn har vært brukt om mange arter. Den norske navnsettinga vi kjenner og bruker i dag stammer for det meste fra 1945 da botanikeren Per Størmer ga ut boka «Moser fra skog og myr». Dette var på en tid da lafting var på vei ut de fleste steder i landet, nye isolasjonsmaterialer hadde også kommet i handelen, så betegnelser som viser til laft var kanskje ikke så viktige lenger.

Her er et par eksempler som viser utfordingen med moser som byttet latinske navn:

Någjeldende navn:                       Tidligere navn:

Pleurozium schreberi                   Hylocomium parietinum

Rhytidiadelphus squarrosus       Hylocomium squarrosum,  Hypnum loreum

Hva er husmose egentlig?

Først, går det an å få en oversikt over hvilke moser som har blitt kalt husmose?

Den gjeldende kategorisering av moser i dag gir oss en hel familie med husmoser nemlig Husmosefamilien (Hylocomiaceae). Den er videre delt i 5 slekter; Kystmoseslekta (Loeskobryum), Etasjemoseslekta (Hylocomium), Kransmoseslekta (Rhytidiadelphus), Furumoseslekta (Pleurozium), Husmoseslekta (Hylocomiastrum)

Det gir oss følgende oversikt over familien med slekter og arter:

Men dette betyr ikke nødvendigvis at alle har vært brukt som husmoser, denne kategoriseringen er vitenskapelig og basert på plantenes oppbygning. Og de som skulle ha mose for å få tett hus var kanskje ikke så opptatt av det, de var antakelig mest opptatt av egenskapene og synlige kjennetegn.

I boka «Sjekkliste over norske mosar» utgitt av Norsk institutt for naturforskning i 1995 er det beskrevet en del populærnavn på norske moser. Den bygger hovedsakelig på Ove Arbo Høegs bok «Planter og tradisjon; floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973». Her finner vi en rekke navn på moser som knytter dem til husbygging, flere av dem kjenner vi igjen fra moderne kategorisering, men ikke alle:

Latinsk navn, norsk navn: Norske populærnavn som tyder på bruk i hus i fet type eller kursiv:

• Hylocomium splendens, etasjemose: Breskemåsa, enermåse, bumose, husmose, veggmose, skaumåsse, bergmåså. (fra Høeg 1974), væggetroll-mosse, væggelus-mosse (Gunnerus 1776)
• Rhytidiadelphus squarrosus, engkransmose: Engjamose, husmose. (fra Høeg 1974)(Ivar Aasen 1860).
• Sphagnum spp (spp betyr flere arter), torvmose, flere arter: Byggjemåse, bygningsmose, hestemose, husmose, høgmose, kussumåsså, kvitmåså, myrmose, pompmøsa, raumåså, rosemose, skuremose, sopemose, sprengjemåse, symåså, timbremose, tømmermannsmose, vassmose (alle fra Høeg 1974), veggjamose (Ivar Aasen 1862)
• Pleurozium schreberi, furumose: Husmose. (Nordhagen 1943) husmåsså, veggmåsså (Fonstad 2000), timmer-mosse, vægge-mosse (Gunnerus 1776)
• Hylocomiastrum pyrenaicum, seterhusmose: –
• Hylocomiastrum umbratum, skyggehusmose: –
• Loeskobryum breviostre, kystmose: kysthusmose (Tommy Prestø 1995)
• Polytrichum commune, vanlig bjørnemose: fompmøse, gaukemåse, hestemose, rævemose, røvippmåså, skjeremose, sopemåsså, staurmose, svartmåssi, trælemose, veggelusmøse, vetmøsa, øyrimåsså, aurimåsså (Høeg 1974)

Moser som ikke har navn som knytter til husbruk, men som har beretninger:

• Warnstorfia fluitans, vassnøkkemose: simåså (Høeg 1974)

Jeg vil så vise eksempler på utsagn om bruk av mose til laft:

1. Om torvmoser:

«Veggene var laftverk av grovt og jamt tømmer, godt ihopfelt med breie og jamne måfar. Til tellingsfyll bruktes tørka myrmose (husmåsså)». Kvikne : ei bygdebok. B1 Bygdesoga Oslo 1952)

«Husmøse; møse som var tenleg til å tette hus med, det var særleg slag møse som veks på myrer» (Seddelarkivet Hol 1965)

«Husmøse; huslav, dyttemøse, spregjemøse. Dytte mose mylla omfarå» (seddelarkivet Norddal)

«So leita dei seg husmose i myrane og la millom umfari» (seddelarkivet Haldor O. Opedal)

«Husmøse (den gulbrune, lange mosen som veks i myrar) som vart nytta til å leggje mellom omkvarva ved hustømring» (seddelarkivet Hemsedal)

«Husmosen brukar me til myskje husi med. I brennetorv er der helst husmose» (seddelarkivet, Birgit Rike, Valle, Setisdal)

«Husmose utt. måse, kvitmåse bruka til tetting i tømre» (setelarkivet, Anna Nesland, Drangedal)

«Sphagnum palustre: Huus-Moes, Myr-Moes, Bikkie-Moes, bruges til at lægge mellem Stokke i Bygninger og i Skoene for Fode-Sveed» (seddelarkivet, Hans Jacob Wille, Seljord 1786)

2. Om etasjemose, furumose og engkransmose:

Ove Arbo Høeg refererer også til mange utsagn om at skaumåsa, breskemåsa, og Hypnum, ikke Sphagnum blir foretrukket til tømmerhus. Enkelte tømrere synes også at etasjemose er bra, men engkransmose er enda bedre. (fra Røros og Oppdal, Høeg 1974)

«Alminnelig skaumåsse, husmåsse, ble brukt til tetting i laftehus, dessuten under stubbeloftsleira». (fra Enebakk, Høeg 1974)

«Husmose vert bruka mellom stokkar i hus. Er ikkje kvitmose» (fra Ullensvang, Høeg 1974)

«Husmøse; Hypnum» (seddelarkivet, G.Kirkevoll, V.Slidre, Valdres)

3. Om husmose (kan være moser i Husmosefamilien eller torvmose):

«Husmose m husmåsså; fleire slag mose for eksempel. Etasjemose Hylocomium splendens, furumose Plaurozium schreberi, og torvmosar Sphagnum sp. Bruka til tetting mellom tømmerstokkane i hus». (seddelarkivet Ingeborg Donali, Oppdal)

«Husmøse ble holdt for å være best til å dytte mellom stokkene i hustømring. Den snarere auka enn minka vekk når den tørker. Men man meinte det fulgte vegglus med den inn i huset. Man kokte derfor husmøsen før man brukte den». (fra Uvdal, Høeg 1974)

«Husmåse som dei myser millom vegger i timbra hus» (fra Seljord, Høeg 1974)

«Husmose brukt i måfara i tømmerhus» (fra Aure, Høeg 1974)

4. Om andre usikre mosearter:

«Til dytting var simåsån den beste» (Aurom, Magne: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942) Min kommentar: Dette kan også være symåså = Sphagnum spp, siden odølingene ikke har y i talespråket.

«Veggmåsæ har vært brukt som dyttemateriale i tømmerveggene og til å legge rundt skjøtene i drensgrøfter på samme vis som hvitmåsæ og rosentorv». (fra Ytre Sandsvær, Høeg 1974)

5. Om bjørnemose:

«Til dytting mellom stokkane i veggfaret brukte dei husmose (husmøse),. Det var truleg bjørnemose (bjødnamøse) dei nyta.» (Valdres bygdebok 5.2, 1965)

Som vi ser av eksemplene er noen entydige i hva slags mose de bruker, mens andre bruker navn som kan bety både torvmoser og moser i Husmosefamilien. Arbo skriver: I store strøk har Sphagnum vært brukt til å tette mellom stokkene og rundt vindu- og dørkarmer i hus. På Østlandet finner man det relativt spredt, mens folk sør- og vestpå har ment at den var det ubetinget beste til dette bruk; andre steder har skogsmosen vært foretrukket. Til dels mente man at Sphagnum hadde noen spesielle fordeler: «Den tørker riktignok sammen og det blir ikke stort igjen av den, men man meiner det kommer ikke vegglus i hus som er dytta med myrmose. Dette er enda en vanlig meining i bygden» (Uvdal 1941).

Videre skriver Arbo om populærnavn på torvmose som knytter den til husbygging. Den kalles «husmose» i Ho, Nore, Kviteseid, Rauland, Dypvåg, Jondal, Kvam, Kinsarvik, Røldal, Strandebarm og Stordal. Den kalles «tømmermannsmose» i Askim, Onsøy, Torsnes, Trøgstad, Andebu, Brunlanes, Stokke, Tjølling, Åsgårdstrand, Kviteseid og Ø. Moland. Videre «byggjemåse» i Lund, «bygningsmose» i Bakke og «timbremose» i Volda.

Avslutningsvis vil jeg sitere botanikeren Per Størmer som skrev i 1945: «Nesten over alt i skog og hei vokser det som folk kaller husmose. Det består i virkeligheten av flere arter…» Det er i hvert fall ingen overdrivelse, når det i materialet her kan vises til 6 ulike arter som kalles eller har blitt kalt husmose. I tillegg hele slekta torvmose som består av 48 norske arter. Da ender vi opp med 54 forskjellige moser.

Når det gjelder bruken av torvmoser til hustetting får vi ut fra eksemplene til Arbo Høeg en god spredning utover store deler av Sør-Norge og Midt-Norge, og stedene han refererer til er i disse fylkene: Trøndelag, Buskerud, Telemark, Agder, Hordaland, Østfold, Vestfold og Møre og Romsdal.

Som en kan se av denne gjennomgangen er det mulighet for at mange mosearter har vært brukt som husmose. Det er mye som tyder på at etasjemose og furumose ikke var så enerådende til husisolering som vi kan få inntrykk av i dag. Mye tyder på at torvmose var vesentlig mer vanlig i et større område enn det som formidles i bygningsvernmiljøet. Men mye er ennå ugjort når det gjelder å beskrive tidligere tiders mosebruk, en mindre undersøkelse av det som er skrevet gir begrenset kunnskap. Kunne det være skille mellom mosebruk i uthus og innhus, det er stor forskjell på fuktbelastning i et fjøs, et gjesteloft og en bolig.

Derfor kan videre studier av litteratur, intervjuer med erfarne bygningsvernere og innsamling av nytt mosemateriale fra gamle hus være av stor betydning for å bringe klarhet i hva som har vært tradisjonell bruk av husmose på ulike steder i vårt langstrakte land.

Litteratur/kilder:

Ivar Aasen: Norske plantenavne. Oslo 1860. (nb.no)

Sjekkliste over norske mosar; vitskapleg og norsknamneverk. NINA. Trondheim 1995. (nb.no)

Polarflokken; Norske navn på moser: spesialhefte = Common names of Norwegian bryophytes. Trømsø nr 1.1984

Norwegian names for mosses – Norske mosenavn. http://nhm2.uio.no/botanisk/mose/nor-lat.htm

Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo 1974 (nb.no)

Einar Engen: Mose som byggemateriale. Bygningstradisjoner i grensetrakter 2007

Tore Fonstad: Dyr og planter i fjellet. Oslo 2000. (nb.no)

Magne Aurom: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942 (nb.no)

Setelarkivet til Norsk ordbok

Valdre bygdebok 5.2, Valdres bygdebokforlag 1965 (nb.no)

Kvikne, ei bygdebok B 1, Oslo 1952 (nb.no)

Tomas Hallingbäck: Mossor, en fältguide. Stenungsund 2016

Takk til informanter og samtalepartnere i mosespørsmål jeg hadde: Anders Dalseg, Arnt Magne Haugen, Terje Planke, Jon B. Godal, Roald Renmælmo, Kristian Hassel