Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.
Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.
Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.
Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.
5/4″ navar for å ta ut hull til grøypa
Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen
For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.
Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.
Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.
Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.
Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.
Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.
Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskiaGleppoggarøksa som ble brukt
Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .
Ferdig grøyp og tapphullFerdig montert beitski og dørgaupne
Litteraturliste:
Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder
Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre
I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».
Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.
Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.
For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.
I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.
Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.
Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.
Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.
Ferdig skjeftet jern
Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.
Veggeskave i bruk i måsåfare
Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.
Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.
Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».
Som en del av bacheloroppgaven om produksjon av veggtiler har vi klipt sammen noen filmklipp som viser Haltdalen stavkirke og de originale veggtilene der. Videre er det noen klipp som viser tømmerhogst og kløyving av emne til veggtiler, noe av dette er enkle opptak tatt med mobiltelefon. Etter det er det filma arbeidet til Hans Marumsrud som hogger til og former to typer av veggtiler som det finnes eksempel på i Haltdalen stavkirke. Hans var inne som veileder i arbeidet med bacheloroppgaven.
FB0060 Skavkniv frå Bakken i Lysefjorden. Tot. lengd er 253mm. Utlånt av Forsand kommune.
Frå Jordebrekk i øvre Suldal. Tot. lengd er 185mm. Gjenstand utlånt av Erik Jordebrekk.
RFG1984-037-683 er registrert som holskavl, frå Maribu i Erfjord, Suldal. Denne forma har og teikningsforklaringa til ordet i boka om suldalsmålet. Måler 83 mm over handtaket. Eigar Ryfylkemuseet.
Skjøve, holskavl, skavkniv og bokskjeis er forskjellige navn på dette vertøyet som kanskje er mest kjent som pjål. Akkurat ordet bokskjeis er nok fornorsking av det engelske ordet spokeshave. Skave, som i skavkniv, er truleg opphavet til det engelske ordet shave (Falk og Torp, Etymologisk ordbok, 1992). Ordet skave tyder glatte, høvle. Skjøve er, etter det eg finn ut, eit synonym til skave. Svenskane kallar det og for skave (Karlsson, 2011). Men ordet Pjål har eg ikkje funne noko eksempel på her i sørvest. Ellers er det truleg at verktøyet snarare er nemt etter bruk en etter form. Slik som ordet holskavl, som er det einaste eg finn i bøkene om suldalsmålet (Sandvik, 1991). Eg vel her å nytte skavkniv som fellesnavn.
Det har ikkje lukkast meg å nå i særleg mange originale eksempel på skavknivar frå Ryfylke. Det eksemplaret som liknar mest på det som me gjennom studiet kjenner som pjål, er ein frå Songesandsbakken, eller bare Bakken, i Lysefjorden (sjå det øverste biletet). Denne er nok laga av Johannes Bakken (1898-1982) som var fjellbonde og bygningsmann, blant mykje anna (Hansen, Bakken i Lysefjorden, 2000). Den frå Jordebrekk (nede til venstre i biletmosaikken over) er etter storleiken og forma å dømma ein holskavl, etter mi tolking. Det vert for puslete med så små handtak å dra på over større flater. Den måler 185 mm langs handtaka. Den siste liknar på skissa som er forklaring på ordet holskavl i boka om suldalsmålet. Denne er og kalla holskavl i arkivet.
Eg har laga ei etterlikning av skavkniven frå Lysefjorden. Eg måtte ty til diverse justeringar for å tilpasse den til stålet (pjåljern frå J. Dahlmo) eg hadde til rådighet. Då dette var noko kraftigare enn førebiletet laut eg dimmensjonere treverket og opp noko. Føremålet var ikkje å lage ein kopi, men å nytte ei form som kunne tene til handtak.
Min skavkniv har fåt eit lengdemål på 305 mm.
Forsøk med denne, samanlikna med bruk av den som vart laga av kollega Kjell Gunnar Haraldseid, viser at der nok er behov for eit betre anlegg framom bladet. Min skavkniv gir betydlege vibrasjonsspor. Dette vart noko redusert etter skikkeleg bryning. Studerar eg førebiletet er der lagt på ein ny sole . Dette tolka eg i byrjinga til å vera reparasjon etter slitasje, men eg ser det gir større flate og ein noko flatare angrepsvinkel for eggen enn det eg tolkar å vera opphavleg. I tilleg ser eg at der er behov for større rom ved sponutkastet. Her krøllar spona seg mellom stålet og treet og vert kilt fast. Dette er tilfellet på alle dei aktuelle eksemplara eg har i hende – at der er forholdsvis større rom i bakkant av stålet.
Min nerast og Kjell Gunnar Haraldseid sin bak.
Etter diverse forsøk og bryning vart det nokolunde… men ei utfordring rundt kvist. Merk at bordet er tørt.
Dette er eit tema som vil bli studert meir i djupna ved framtidige prosjekt der ei slik prosessuell tilnærming er naudsynt.
Til fjøset på middelaldergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)
I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)
Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.
Kort om begrepene labank og labankdør:
Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.
Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:
Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok(Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det omrekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. Stift, Nordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.» Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).
Materialutvelgelse
Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:
Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.
Dimensjonering
Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)
Hogging av fals
Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)
Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:
Hva gjør de trenaglene?
«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).
Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.
Kanten skvelles
Hjørnet hogges vekk mellom strekene
Det skvelles dypere i skråen
Det hogges vekselsvis fra kant og side
Fals og øks
Her er hull til nagler synlige i falsen
Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:
Hogging av gradspor
Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:
Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).
Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.
Såtjern (foto. forf.)
Bunnen av gradsporet renskes (foto Tomas Karlsson)
Blir bunnen plan? (foto Tomas Karlsson)
Labanker drives inn
Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)
Døra hogges og pjåles til dimensjon
Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)
Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).
Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.
Utsida pjåles (foto forf.)
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)
Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.
Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!
Utprøving av pjålar på kaia på Sjøvegan. Veggtilene er tenkt til den nye stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Foto: Roald Renmælmo
Tradisjonsfagleg fordjuping er eitt av faga til studentane på tradisjonelt bygghandverk. I dette faget har vi samlingar med alle studentane der vi går grundig inn på ulike tema som vi vurderer som sentrale i handverket og som høver med andre prosjekt. Fyrste året hadde vi to samlingar i dette faget, ei på Stiklestad der vi hogg tømmer, stakk spon og la spontak. Den andre samlinga var på Norsk Folkemuseum der vi kløyvde og glepphogde taktro til restaureringa av Raulandsloftet. I år har vi fyrst hatt ei samling på Sverresborg i Trondheim der studentane laga sine eigne grindsagar og lærte mykje om sagfiling og bruk av sag. I førre veke hadde vi den andre samlinga i faget i Salangen i Troms. Her var temaet å lage sin eige pjål og lære korleis han skal slipast og brukast. Utgangspunktet vårt var gamle pjålar som vi hadde med oss frå våre eigne samlingar av slikt verktøy, i tillegg var det med nokre pjålar som var lånt av private. Filmklippet under gir eit inntrykk av dei pjålane, ravlane, skavlane og såtjarna vi hadde samla for kurset.
For at studentane skulle få litt mengdetrening i bruk av pjål så hadde Thor Larssen og Vidar Larssen på Sør-Troms museum saga opp ein del 5/4 sideskåret furu som skal bli til golv på årestua på Trondarnes. Her fekk studentane pjåle denne nysaga materialen med sine pjålar. Kvar student var omlag ein heil arbeidsdag på denne arbeidsstasjonen og fekk pjåla ein god del bord. Erfaringa med dette arbeidet er god å ta med seg vidare. Korleis bør pjålen vere slipt og justert for å fungere godt? Korleis er det best å pjåle rundt kvistar for å unngå utrivingar? Korleis ser ein kva vedretning der er på bordet og kva retning skal ein då pjåle for å unngå utrivingar? Dette er mellom dei problema studentane kom borti medan dei utførte arbeidet. Filmklippa under viser noko av arbeidet med pjåling av golvbord. Her arbeider studentane med sine nylaga, slipte og justerte pjålar og vi ser at arbeidet går lett og fint.
Etter å ha pjåla saga material fekk studentane gå vidare og prøve seg på å pjåle kløyvd og hogd material. Dette i form av veggtiler som skal brukast til stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Tømmeret til dette er hogd i lia ved Myrefjell i Målselv og er plukka ut med tanke på at tømmeret skal kløyvast med øks. Vidare er stokkane kløyvd med øks og kilar etter metoden eg har lært av Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Studentane på læringsarenaene i Sør-Troms, Midt-Troms og Stiklestad hadde dette arbeidet som eit eige kurs i forkant av samlinga med pjålen i fokus.
Furu hogd i lia ved Myrefjell i Målselv. Foto: Roald Renmælmo
Tømmeret vart felt med øks. Foto: Roald Renmælmo
Nokre av stokkane hadde jamn fin vekst og bra med alved. Denne stokken er kappa med tverrvedsag. Foto: Roald Renmælmo
Eg sjølv har vore med på ganske mange ulike prosjekt med kløyving av tømmer til ulike føremål gjennom dei siste 25 åra. Med bakgrunn i desse erfaringane har eg merka meg at det å kløyve tømmer som ein kan plukke ut sjølv på rot i skogen er vesentleg mykje betre enn å få levert tømmer som er hogd etter spesifikasjon. Spesielt rotstokkane vi kløyvde var veldig fine å kløyve og gav gode resultat. Ei av furuene hadde gås i rotstokken. Det er ein råtesopp som går inn i ein skadd kvist på stammen og utviklar seg i margen på stokken. Dette kunne vi kanskje ha oppdaga i skogen ved å banke på stammen, eller å bore ein kjerneprøve på den aktuelle furua. Det er også veldig fint å få arbeide med tømmer som er nyhogd og heilt ferskt. Slikt tømmer skal ikkje ligge mange vekene før det har byrja å tørke for mykje i endane. Det fyrste filmklippet under viser den eine rotstokken som hadde gås.
Tømmeret vart kløyvd og hogd til 3″ plank med glepphogarøkser. I utgangspunktet arbeidde vi med glepphoggarøkser som var smidd med utgangspunkt i originale økser frå 1500-1600-talet sidan vi har ein del erfaring med desse øksene frå tidlegare. Vi har enda ikkje fått skikkelig fart i arbeidet med å finne fram til øksemodellar frå 1200-talet til arbeidet med stavkyrkja. På den eine befaringa vår ut til Nord-Rollnes på Rolla kom vi over eit glepphogd båtbord i eit gamalt naust. Truleg er bordet tenkt som halsbord til ein storfembøring og kan stamme frå siste halvdel av 1800-talet, men bordet kan og vere eldre. I det same naustet var det også ei øks av tilsvarande type som dei som vi brukar til glepphogging.
Båtbord med glepphogging. Foto: Roald Renmælmo
Øks funne i same naustet som bordet med glepphogging. Eggfasongen kan passe ganske bra med øksespora på bordet. Foto. Roald Renmælmo
Pjål og skavel frå Nord-Rollnes. Foto: Roald Renmælmo
Pjål og skavel frå Nord-Rollnes. Foto: Roald Renmælmo
Etter å ha arbeidd med å pjåle golvborda som var saga så vart det ein stor overgang å gå over og pjåle veggtilene som var kløyvd og glepphogd. Her var det jamnt over betre tømmer med mindre kvist og jamnare vekst enn tømmeret som var brukt til golvborda. Det var også mykje lettare å pjåle på dei overflatene som var glepphogd. Fleire av studentane opplevde nok at pjålen som reiskap gav meining, den er absolutt best egna til å pjåle hogde overflater.
Pjåling av glepphogd overflate. Foto: Roald Renmælmo
Pjåling av veggtiler. Foto: Roald Renmælmo
Smeden Jon Dahlmo frå Verktøysmia i Drevja hadde det faglege ansvaret for sliping av verktøy på samlinga. Jon og smedane Mattias Helje, Øystein Myhre, Bertil Parmsten og Øystein Viem hadde levert ståla til pjålane studentane laga på samlinga. Torsdag hadde vi besøk av arkeolog Ingar Figenschau som heldt eit foredrag om økser i Troms og Finnmark. Dette var med utgangspunkt i hans masteroppgåve frå 2012 over dette temaet. Eg fekk sjølv eit bra fagleg utbytte av samlinga og ser at eg må lage meg fleire variantar av pjålar for å prøve ut. Eg reknar med at også studentane vil arbeide vidare med å lage fleire pjålar og også bruke pjålen i prosjekta sine framover. Takk til Sør-Troms museum som var vertskap for pjålsamlinga.
Tradisjonelt bygghandverk 