Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland
I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.
Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)
Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare. Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.
Overføring av mål ved hjelp av lektenTilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak
Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.
Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.
Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.
Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.
Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)
I samband med faget Tradisjonsfagleg Utøving 2 så har eg starta med eit eiga prosjekt. Eg skal byggje eit tilbygg på verkstaden som eg har. Dette er planlagt som eit tilbygg på 7,2×10 meter utvendig. Eg har ein tanke om at tilbygget skal vere eit stort ope rom. Det er nok ikkje til og stikke under ein stol at Gudbrandsdalen er mest kjent for tømra bygninger og ikkje for stavkonstruksjoner. For og gjera ein potensiell lang historie kort, så er dei fleste relevante bygg i stavkonstruksjon som eg har sett på, frå tida 1900-1940 (1945).
Fasadeteikning av verkstaden og tilbygget. Tilbygget til venstre på teikninga.
Til no så har eg arbeida med planlegging. Det som er ein fordel med første halvdelen av 1900-talet er fagbøkene frå den perioda. Eg har tatt utgangspunkt i «Håndbok for byggmester og bygningstømrer» av arkitekt Michael Michelsen (2. utgave 1934). Eg bruka også «Fagbok for tømrere» av N. Peder Nielsen, Andreas Nygaard og Gregor Paulsson (1944). Eg satte nokre begrensninger til tilbygget. Sjølv om eg ikkje skal følge det eksisterande bygget konstruksjonsmessig, så skal tilbygget ikkje skille seg for mykje ut heller. Den totale høgda er ein av faktorene som har betydning. Det er også nokre begrensninger med terreng.
Verkstaden som eg har er ein ombygd brakke frå krigen. slik det står i dag så er den oppsatt rundt 1950. Her er det den opprinnelege takkonstruksjonen bruka opp igjen men med ein modifisering av lengda på dei. Det er også satt på ein oppbygging som gjer at det blir brattere tak.
Takkonstruksjonen på eksisterande bygning
Takkonstruksjonen på eksisterande bygning
Etter og ha leita etter konstruksjon så har eg kome fram til at eg skal bruke eit frittbærande tak som det blir kalla for i Fagbok for tømrere. dette består av sperrer, konge og undersperrer. Desse er plassert ut med 3 meters avstand og det er åser av 4×4 oppå.
Takkonstruksjonen eg skal lage
Ellers så har eg prøvd og kalkulert materialane ut frå framgangsmåten i Fagbok for tømrere. Da teikna eg opp eit parti av veggen og bruka det samt teikninga av sperra til og beregne materialmengda.
Teikninga som eg bruka når eg skulle beregne material til veggane
Vidare så skal det sages materialar, og så skal det bygges. Først på avbindingsplass for så og bli satt opp der det skal stå.
Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.
I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.
Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.
Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.
Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon
Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.
Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.
Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på. Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.
Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.
Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.
I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.
Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.
Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.
I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.
For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.
Her er bygningen ferdig montert med tak. Utekledning som holder sammen konstruksjon og derfor er en vesentlig del av selve skal kommer senere på plass.
Det er lagt 5/4″ rot topp bord kantet med øks. De skal gi god feste til sprikring av skifer.
Bildet viser sperrbind med hanebjelker i enkel halvblad ( sprikret).
Vi på læringsarena Sør-Troms Museum har begynt å kløyve stokker og hugge subord til stavkirken. De fleste på skipet skal være nesten 7 meter lange, kantet til så å si ren al, og helst holde 35 cm i topp. Det er altså snakk om ganske grove stokker.
Haltdalen Stavkirke burde egentlig kalles en «bordkirke», ut fra handverkerens perspektiv. Kanskje viser navnet «stavkirke» vel så mye til veggstavene (eller veggtilene) som hjørnestavene. Veggstaver er ordbruk fra Stavkirkeprekenen i Gammelnorsk homiliebok. Det er i hvert fall veldig mange bord og tiler. Det virker også som regel å være snakk om førstebord, det vil si at man bare får ett bord fra hver halvkløyving, to fra hver stokk. Med andre ord er det svært mange stokker som skal kløyves og mye material som går til spille om man skårer og lomper.
Så hvorfor hugger vi ikke alltid flere bord fra samme halvkløyving. Hva de klarte i middelalderen er vanskelig å si. På studiet har vi forsøkt flere forskjellige metoder for å kløyve ut andrebord. Det lar seg gjøre, men jeg synes det er krevende og kan gi litt uforutsigbart resultat. Grunnen er at når vi kløyver en stokk i to utnytter vi margstrålene i veden til å kløyve inn til margen fra to sider. Når du kløyver andrebord må du derimot tvinge kløyvingen, enten ved å borre hull, eller ved å aske fra sidene, kløyve fra enden og kappe bånd.
Et annet problem er kvister. Når man skal kløyve en stokk orienterer man den som regel med kuven opp slik at man kan snorslå beint over der man tror margen går. Det er som regel forenelig med det å planlegge slik at man unngår store kvister i bordet eller får de så små som mulig. Man slipper i hvert fall å kløyve på tvers av kvister når man kløyver til marg. Det er derimot ikke mulig i andrebord. Så med mindre det er veldig fine stokker blir det mye tyngre å kløyve og å unngå store utrivinger.
Mens vi arbeidet med subordene poengterte Roald Renmælmo at det er nokså lite spor etter skåring i middelaldermaterial. Det kan skyldes at materialene ofte er veldig fint bearbeidet. Allikevel fikk det meg til å fundere på om det ikke også kunne skyldes en alternativ framgangsmåte for å fjerne baken. Jeg fikk en idé om at man kunne hogge slik man gjør på en mønekjøl, det nederste subordet eller slik det trolig er gjort på raftene i stavkirken. Altså i en slags «L», eller 90 graders vinkel på hver side av baken slik at det som står igjen så og si er et ferdig emne som kan kløyves ut. Da vil bredden på kløyven reduseres, og kløyven på tvers kan følge en åring.
Vi begynte å diskutere metoden og så flere fordeler. Det blir lettere å styre denne typen kløyving unna store kvister. Det er ikke nødvendig å skåre og lompe (med mindre det er en del av stokken man ikke vil kløyve). I den frosne geitveden jobber man mer lett på langs med veden. Og begge emnene kan i teorien nesten hugges ferdig og vil holde seg stabil og uten svikt helt til man skal kløyve. Etter det gjenstår bare litt myk al i midten av førstebordet og én eller to sider av andreemnet.
Det første forsøket jeg gjorde gikk veldig bra. Jeg hadde over 1 tomme sikkerhetsmargin inn til bordet, men i det tilfellet hadde jeg ikke behøvd noen. Kløyven gikk så og si perfekt. Dette skyltes nok delvis mye tennar i baken og et fint emne. Jeg ble hindret av været fra å forsøke videre på en 7-metring. Det ble for kaldt til å kløyve. Derimot hadde jeg en fin toppende på litt over 3 meter tilgjengelig, og siden den hadde mye al var den fin å hogge på i kulda. Nesten alle bildene er fra dette andre forsøket.
Denne gangen gikk jeg mer systematisk fram og dokumenterte med bilder. Jeg hogde margsiden på halvkløyvingen rett. La den i vater på flasken og loddet en strek opp i begge ender. Her tror jeg det kan være en fordel å sentrere merkingen om margen i hver ende om man har nok ved, ikke toppen av ryggen på stokken, for en mer kontrollert kløyving senere. Så bestemte jeg bredden på andreemnet, i dette tilfellet 4 norske tommer, og merket i begge ender.
Huggingen videre er veldig lik hogging av medfar og asking, men man kan gå på ganske mye hardere. En blanding mellom 45 grader og rett med veden, for å få ut i bunnen. Jeg mener planet ned mot bordet burde hugges først, siden denne kanten er svakere, slik at det ikke sprekker ut. Jeg syntes også det var best å hogge seg helt ferdig i et plan før man begynte på neste. Da kan man hogge fulle raster og det blir lettere å få ut veden.
Når man skal hogge rett er spørsmålet hvor nært man tørr å gå bordet før kløyven. På det andre forsøket hadde jeg ingen sikkerhetsmargin på sidene, men startet kløyven fra enden rundt en kvart tomme ut fra bordet. Dette var litt optimistisk og det ble merker etter kløyven i bordet. Neste gang kommer jeg til å hugge rett i geita til bordet, men sette igjen litt inn mot kløyven. Andreemnet tror jeg trygt kan hogges som i dette forsøket.
Siv Holmin hjalp meg med selve kløyvingen i det andre forsøket. Når man starter kløyven fra enden virker begynnelsen å være veldig viktig. Det blir vanskelig om den må rettes opp. I det andre forsøket begynte kløyven veldig dårlig. Jeg startet den for nært bordet og passet ikke godt nok på avstanden. Kløyven ble i tillegg styrt ned i bordet av en kvist som var noen centimeter inn i emnet. I tillegg burde jeg sett at fibrene i andreemnet svingte ned i bordet på midten av stokken.
Jeg har en vei å gå med å forstå denne typen kløyving. Slik jeg ser det er det i hovedsak tre store elementer som spiller inn på kløyven. Retningen på fibrene, siden kløyven på langs med stokken vil forsøke å styre etter disse. Hvor margen ligger, siden kløyven sideveis vil forsøke å styre etter vridningen i veden, langs med åringene ned mot bordet. Eventuelle kvister, siden de kan rote til de to overnevnte. Et poeng er at det trolig er tryggere om halvkløyvingen har litt kuv ut, slik at fibrene ikke styrer inn på midten av bordet. Det kan askes sideveis inn hvor det skal kløyves for å gjøre bredden på kløyven så liten som mulig. Uansett kan nok de fleste problemene unngås med god sikkerhetsmargin.
Andreemnet som kommer ut av en slik kløyving vil ha ren kantved og skal dermed sprekke lite. Den vil også være av veden som var lengst ute i tverrsnittet på et stort tre, altså der moment-kreftene i stammene var størst, økende ned mot rota. Det er lett å tenke seg at dette gir gode egenskaper til de smekre åsene og sperrebindene i stavkirken.
Når vi har undersøkt Haltdalen Stavkirke på Sverresborg, som er forbilde for stavkirken vi bygger, har det sett ut som deler av sperrebindene har kommet fra langt ute i tverrsnittet på større trær. Vi har studert dette på oppfordring fra Roald Renmælmo som tidligere har sett slike åser, blant annet i middelalderkirken på Værnes.
Akkurat hvor mange slike emner det er i Haltdalen Stavkirke, og hvor de er; oversperrer, undersperrer, hjelpesperrer, hanebjelker, åser, mønsåser, nagler, spon, ramtre, gavelsperrer eller tverrstavliner vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hvordan disse i så fall er kløyvd ut. Metoden over er bare en hypotese. Et faktum er derimot at det er veldig mange flere bord enn åser og sperrebind i kirken, så det ville være rart om man ikke utnyttet baken til noen få, fine stokker.
Andreemnet fra det første kløyveforsøket.
Andreemnet fra det første kløyveforsøket.
Andreemnet fra det første kløyveforsøket.
Jeg tenker uansett det er usannsynlig at det bare har vært en metode, siden hver stokk er så forskjellig. Til syvende og sist kan man argumentere fra at de i middelalderen sparte, til at de var effektive og hadde mange store fantastiske trær. Hvem vet. Det eneste vi vet er det vi ser i originaldelene på Sverresborg, og nå vet i hvert fall jeg om en del nye ting jeg skal undersøke neste gang jeg er der.
Vi på læringsarena Sør-Troms Museum skal bygge en stavkirke til middelaldergården på Trondarnes i Harstad. Gjennom studiet, Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, skal vi handverkere bruke prosjektet som en øvelse i det å forstå og gjenskape etter et konkret forbilde.
I dette prosjektet er forbildet Haltdalen Stavkirke som i dag står på Trøndelag folkemuseum, Sverresborg i Trondheim. Den er opprinnelig fra Haltdalen i Holtålen kommune og ble oppført rundt 1170. I sammenheng med studiet og prosjektet har vi flere ganger undersøkt stavkirken i Trondheim, i tillegg til en del av de andre stavkirkene rundt om i landet. For å strukturere informasjonen fra befaringene, og for å hjelpe formidlingen innad i gruppen og til andre, ble jeg bedt om å bygge en tremodell av kirken.
Omfanget av arbeidet ble først satt til to uker. Det var da tydelig at modellen måtte ha en stor grad av forenkling fra originalen og at det måtte prioriteres hva som skulle med. Det ble derfor viktig å bestemme akkurat hva modellen skulle brukes til. Spørsmålet ble om den skulle vise stavkirkens form og proporsjoner, skulle det være med veggtiler, tro og sutak eller skulle det fokuseres på primærkonstruksjonen og dens treforbindelser. Disse valgene ville styre både detaljeringsgrad og målestokk, men også hvordan modellen skulle settes sammen.
Da jeg begynte å planlegge modellen støtte jeg på et problem. Originalens grunnflate har ulike mål ut i fra hvor man måler, vegger er ikke nødvendigvis i lodd, og hver eneste originale bygningsdel er unik. Det ville bli vanskelig å inkludere dette i en to-ukers modell. Det er heller ikke slik at vi tenker å lage en gipsavstøping av originalen slik den fremstår i dag. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle forenkle modellen slik at alle «like» deler, ble identiske, alle hjørner i vinkel og vegger i lodd.
Nordsiden av den første datamodellen
For å gjøre dette enklest mulig lagde jeg en veldig enkel data-modell av stavkirken, basert på tegninger, bilder og annen dokumentasjon. Den ville ikke bare definere hvordan jeg forenklet modellen, men også gjøre det mulig å hente ut eksakte mål i rett målestokk. Jeg rundet også av alle tall slik at de ble noenlunde enkle å forholde seg til, siden det uansett som regel var snakk om et par millimeter. Det betydde derimot at ingen mål ville være helt riktige, men heller et praktisk gjennomsnitt. Det var uansett nå bestemt at den endelige kopien skulle bygges utelukkende etter mål tatt fra originalen, og at modellen skulle brukes til formidling, vise sammenhenger og få oversikt. Jeg syntes da at proporsjoner ble det viktige, men det var fortsatt usikkert hvordan modellen skulle settes sammen.
Vestsiden av den andre datamodellen
Det ble dermed desto viktigere for meg å finne ut hvordan konstruksjonen til stavkirken faktisk hang sammen. Når man skal kopiere, eller også tegne, blir det veldig fort tydelig om man ikke vet hvordan noe er bygd opp. Et eksempel er å tegne en hånd. Når du først prøver å tegne en hånd streber du som regel alltid etter å få linjene på arket til å tilfredsstille idealet ditt av hvordan en hånd burde se ut. Det blir alltid feil og ingenting passer. Helt til du klarer å glemme hånden og isteden fokuserer på oppbyggingen, skygger og linjer. Jeg opplevde det samme med datamodellen, når jeg begynte å følge hver bygningsdel og stille spørsmål ved hvordan den hang sammen med omgivelsene.
Sørsiden av den andre datamodellen
Det viste seg snart at vi manglet mye viktig dokumentasjon. Spesielt fra steder i stavkirken som er vanskelig å komme til. Vi bestemte oss for å reise tilbake til Trondheim. Vi fant mange, for oss, nye detaljer i treforbindelsene og det ble derfor bestemt at om modellen skulle ha noen verdi for oss håndverkere var det nettopp treforbindelsene i primærkonstruksjonen som trengte å være tydelige og riktige i modellen. Disse er på mange måter mindre intuitive enn f. eks. tro, sutak og veggtiler, og deres forbindelser til hverandre og den øvrige konstruksjonen. Det er også mye enklere å forestille seg de sistnevnte i primærkonstruksjonen, enn omvendt.
Østsiden av den andre datamodellen
Helheten i primærkonstruksjonen snudde helt om på forståelsen min av stavkirken. De «nye» stavene og takkonstruksjonen gjorde den gamle datamodellen helt ubrukelig. Dette er kanskje vanskelig å se på bildene, men alle mål og forhold over syllene ble nå feil. Møtet mellom raft og sperrebind var et element som påvirket nesten hele takkonstruksjonen. I tillegg var mange bygningsdeler mye spinklere enn jeg tidligere hadde antatt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne helt fra bunnen av, og lage en ny datamodell. Denne prøvde å sy sammen primærkonstruksjonen, fortsatt med forenklede gjennomsnitt og opprettinger, men nå med alle forbindelser og detaljer inkludert, på bakgrunn av målene vi hadde dokumentert. Dermed kunne hver del trekkes ut og studeres i datamodellen. Forbindelsene og bygningsdelene ble så tynne og små at det ville vært svært vanskelig å finne ut av disse detaljene i tremodellen, mens jeg bygde den, uten å gå veien om datamodellen.
Tremodellen er i 1:10 og bygd av bjørk som ble splittet opp fra grov plank og høvla til riktig dimensjon. Dette arbeidet ble gjort i verkstedet til Arne Pedersen i Aursfjorden. Arne har en del erfaring med bygging av modeller og var veileder i arbeidet. Jeg høvlet de trapesformede syllene for hånd, og dreide de seks stavene på tredreiebenk. Når jeg begynte å felle syllene sammen, og spesielt når jeg så felte stavene ned på disse igjen forsto jeg tre ting. For det første at den raskeste og enkleste måten å gjøre fellingene på var akkurat slik det var gjort på originalen. Det ble stivt og i lodd, men så hadde jeg tross alt rettet og dreid materialene. For det andre at det ville være mer tidkrevende å f. eks. kutte delene for så å lime de sammen, nesten umulig å få det fint, og at dette uansett ville gjøre modellen ganske meningsløs. For det tredje så jeg at alt dette medførte at jeg i hvert fall ville trenge enda en uke, altså fire totalt.
Jeg tok syllene, stavene og de dimensjonerte materialene hjem og inn i snekkerboden. Det meste etter er historie og forhåpentligvis forklart av bildene. Jeg vil allikevel legge til at det tok en del fundering å finne ut hvordan f. eks. raftene, spesielt i skipet, og toppen av stavene skulle lages. Jeg fikk hjelp med profilen på raftene av Roald Renmælmo som høvlet disse med en profilhøvel. Det desidert mest arbeidskrevende var sperrebindene i skipet. De tok nærmere én dag hver. På et punkt bestemte jeg meg for at var jeg først kommet så langt uten å bruke lim så skulle jeg ikke bruke lim på resten heller. Løsningen ble to-millimeters borr og runde 2 mm tykke cocktailsticks som trenagler.
Tidsbruk og modning
Arbeidet med modellen startet våren 2017 med å utarbeide den første datamodellen og skjære bjørk hos Arne. Tidlig på sommeren gjorde vi nye oppmålinger på Haltdalen Stavkirke. I sommerferien laget jeg en ny og forbedret datamodell, med utgangspunkt i oppmålingene. Så kom sensommeren med gårdsarbeid og høstsemesteret med mye annet studiearbeid. Det var også en del usikkerhet om hvordan vi skulle fortsette med modellen på dette tidspunktet. Jeg hadde allerede våren i forveien meldt fra om at modellbyggingen ville ta minst tre uker. Når jeg utelukket arbeidet i sommerferien, som sprengte alle grenser for tidsbruk, var allerede nesten to uker gått med til den første datamodellen, dimensjonslister, skjæring og litt dimensjonering av materialer. Det var vanskelig å anslå hvor mye tid selve byggingen ville ta.
Det ble diskutert om vi skulle nøye oss med datamodellen som nå var blitt så detaljert. Vi endte med å fortsette med tremodellen. En datamodell blir på samme tid for presis og abstrakt, og med mindre du er vant til å jobbe med 3D, eller kjenner objektet veldig godt, er det vanskelig å få mye ut av det. Betingelsene for videre bygging var at jeg kunne levere modellen på fire uker. Jeg valgte å ta sjansen.
Modelljobben var ferdig i midten av januar 2018, etter rundt fem uker med arbeid. Jeg utelater da den andre datamodellen og en del kjøring. Dette stemmer fint med regelen om at når du gjør noe for første gang skal du anslå tiden og gange med to. Du vil i etterkant innse at du skulle ganget med tre. Den ekstra uken på meg regner jeg som en liten pris å betale for et veldig interessant prosjekt. I tillegg til muligheten rundt å bygge enda en modell i fremtiden, og et mer interessant prosjekt med selve kopien. Det er noe helt annet å lage en fysisk modell hvor du kan bøye og tøye på konstruksjonen og delene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at konstruksjonen til Haltdalen Stavkirke er tilsynelatende spinkel, men genialt effektiv.
På den ene siden kan man si at tre-kvart år er vel lang tid å bruke på å bygge en fem-ukers modell. På den andre siden tror jeg det var bra at konstruksjonen fikk tid til å modnes hos meg og de rundt meg. Et resultat er at konstruksjonen, eller kanskje treforbindelsene i den, er noe jeg kan tenke meg å skrive Bacheloroppgave om. Jeg mener stavkirkene er noe det kan forskes videre på.
For denne gang er modellen levert til Sør-Troms museum. Jeg var først bekymret for hvor stabil modellen ville bli uten tiler og tro, men den kan løftes etter kortsyllene i skipet og holder seg, i hvert fall enn så lenge, helt stiv. Det bare med egenvekt, friksjon og cocktailsticks.
Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765
Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.
Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.
Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.
Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:
«Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.
Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as
Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, «fruehaven» eller «Fæstningen» , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.
Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees». Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form».
Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune
Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.
I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.: Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765 i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.
Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger
Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.
Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet
Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.
Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger
Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.
I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: «OLUF HARALDSON NORVE»… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.
Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.
I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.
Onsdag 13 april var Kai Johansen og Per Steinar Brevik i Stjørdal og holdt et foredrag på museet om middelaldergården Stiklastadir. I den forbindelse tok vi turen innom Værnes kirke for å se på verktøyspor i sperreverket, som er nylig datert til 1140.
Værnes kirke er en langkirke i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Kirken er i stein og har 320 plasser. Den er bygd ca. 1140 i romansk stil. Kirken er en av de eldste bevarte steinbygningene i Norge. Den er restaurert ca 1400 tallet ,1600 tallet og siste restaurering var 1966.
Værnes kirke er kalket utvendig, og har en del klberstein elementer som dekor på ytre fasade. Innvendig er det flere vakre detaljer og legge merke til, bland annet …. korsene med lyseholder i , disse korsene går igjen i alle steinkirkene i Trøndelag , men bare Værnes har bevart lyseholderne i veggen.
Vårt mål med turen var å se på verktøy spor i sperreverket , da skipet er åpent er det ikke mulig å studere det uten lift eller stilasje, så klatret opp først på sakrestitaket så videre opp på kortaket som er hvelvet med tre buer. Vi fikk absolutt innfridd våre forventninger når vi kom opp der. Både taktro , su tak og sperrer har det som vi i dag kaller glepphogger eller spretteteljing som bearbeid overflate, i virkelig jevne fine mønstre. Sammenføyningene i sperrebandene var svært nøyaktig utført og så langt vi kunne se var de tappet ut med øks.
Bonusen fikk vi på vei ut igjen i sperreverket over sakristiet der fant vi 6 takspon som var brukt som kiler mellom noen konstruksjonsdeler, det har vært lett lenge etter spon på Værnes kirke og nå har vi 6 og studere.
Tradisjonelt bygghandverk 