Vindusmaking på Norsk Folkemuseum Emner og materialkvalitet

I uke 7 og 8 hadde vi vindusmaking samling på Norsk Folkemuseum med Hans Andreas Lien som veileder. Hans Andres er tradisjonshåndverker fra Dokka, og har laget kopier av de gamle vinduene i huset sitt med bare håndverktøy, han har også lagd de av granmaterialer. Hans Andreas har også studert bygningsvern som etter- og videreutdanning i Oppland på tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag og var gjennom et omfattende kurs i snekring av vinduer med handverktøy der.

Vi skulle lage tre to-rams vinduer til snekkerverksted delen av «snekkersmia» som vi har bygd og skal bli et formidlingsverksted på museet. Link til tidligere blogpost om prosjektet.  

DSC_1354
Vi har midlertidig innredet snekkerverkstedet med plategulv og tak med lysplater. Bygningen skal vi demontere og flytte ut i museet i mai. Vi fikk plass til 5 mann med hver sin høvelbenk, men det manglet litt på plassen når vi skulle montere karm og tilpasse rammene til karmen. Foto.Magnus Wammen 

Granmaterialene vi brukte, skjærte vi i mars-april 2017 og hadde fått nesten et år med utetørk. Rett over nyttår la vi materialene til vinduet inn i en oppvarma smie. Etter en måned var det kommet ned i henholdsvis 12-14% på ramme og karm-materialen.
Vi splittet opp materialene til karm, ramme og sprosse ei uke før det skulle brukes. Hans Andreas ville gjerne at det kunne være opp til ½ tomme overmål for å ha justeringsmonn når det «ville» slå seg. Det var også viktig at materialen ikke blei stablet-men stod fritt opp og ned, sånn at det fikk gå mest mulig fra seg. Det var viktigere at det vrei seg nå! enn når det var kommet inn i ramma.

DSC_1352
Emner til ramme, sprosser og karm ferdig kappet opp, og grov dimensjonert, klar for en uke med å få sparket fra seg inne i oppvarmet verksted. Foto. Magnus Wammen

Vi begynte med å justere ned materialene med øks, sag eller høvel. Her var det hele tiden ting å vurder med tanke på å lese hva som ligger i emnet, og ha i mente at når en begynner å jobbe med materialen vil det kunne utløse spenninger ettersom man høvlet seg inn på riktig dimensjon.

Virkeslære

  • Under tørk vil yteveden tørke mer enn kjerneveden, og når en får ca. 0.2-0.3% lengdereduksjon vil det kunne dannes indre spenninger mellom disse.
  • Tennarved krymper mer på lengda enn normal ved, og den vil gi noe bøying/kantkrok i emnet, avhengig av hvor i emnet tennar`n ligger. Det samme er det med ungdomsveden (de første 15-25 årringene) har en større lengdereduksjon enn normalveden som vil gi emnet en bøyning/kantkrok. Ungdomsveden er uansett noe som vi vil skygge unna
  • Motsatt er det, om en side av emnet har mye kvist vil den få mindre lengdereduksjon enn den normale veden på andre siden av emnet og vi vil få en bøyning/kantkrok derretter.                                                                                                                                         
  • Vridning av emnet er også en utfordring, og det er fordi vedcellene står skråstillt, og når en får en tørk som reduserer cellebredden vil emnet vri seg siden de står på skrå. Om en har et tre som har varierende vridning i hele stammetverrsnittet, vil det ofte stå imot hverandre, og vi får en mer stabil stokk, når det gjelder små emner som vi jobbet med, hadde ofte hele emnet vridde fibre og gir vridning i emnet etter nedtørking. Mye av emnene til vinduene og tømmeret generellt i bygningen, var venstrevridd, og hadde således en del vridning. Det er en vanlig oppfatning at høyrevridd tømmer gjerne er venstrevridd i ungdommen, for så rette seg ut i stammeveden, for deretter å bli høyrevridd ved høg alder. Men mot venstrevridd tømmer som har et ofte dårlig rykte er det at vridningen er gjerne venstre fra hele ungdommen og hele treets levealder, noe som gjør at man ikke har den marmoreringseffekten med at fibrene står i opposisjon til hverandre, men fibrene vil alle jobbe i samme retning, og vi vil i så fall få en større samla vridning når trevirket tørker.

flatbøy1

Når en tar ut emnet av planken, er det fint å legge merke til hvor disse elementene er, og sage vekk ungdomsved, eller kappe emnene mellom partier av urolig ved eller stor kvist, stor kvist som vil komme ut i fals og profil er også fint få bort.

Når vi begynner å dimensjonere emnet ned til ferdig mål, er det lurt å vurdere emnet en gang til, med tanke på høvelretning o.l. En grovstillt skrubbhøvel kan ved første høveldrag rive opp veden så mye at det ikke lar seg rette vekk igjen. Så ved særlig urolige og kvistete emner kan det være lurt å ta fram en høvel med sponklaff og sette den så nær eggen som mulig. Det hjelper også mye mot utrivning å ha skarp egg.

På emner med vridning blei de retta av ved hjelp av siktestikker. Bøyning mellom disse to flatene blei kontrollert med en rettholdt, eller ved å holde de mot kanten på høvelbenken, eller å sikte langsetter emnet.

Referansemerker: Margsiden blei retta først og fikk et referansemerke. Margen blei oftest sentrert imot kittfalsen. Et annet moment som jeg har tillagt meg, er at jeg setter opp høvelretning på emnet. Fordi når en kommer tilbake og skal pusse over ramma eller bygningsdelen til slutt, veit jeg retningen jeg skal høvle slik at jeg ikke river opp mer  med motvedshøvling.

Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen
Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen

Tennarspon:

Tømmer til vindusmaterialer:

Det Hans Andreas ofte ser etter til tømmer til vindusmaterialer han henter utifra skogen, er gjerne ett gammelt tre fra 120 år og oppover, lite granbar – antakelig større kjerneandel – mindre næringsinnhold i veden og roligere ved. Ett sirkelrundt stammetverrsnitt har som regel roligere ved, og er derfor en stor fordel. Det er i utgangspunktet førstestokken han vil ha til snekkermaterial, og da gjør det ikke så mye hvordan kvistmengden og kvistkarakteren er lenger oppover i treet. Om det er gankvist, toppknekk eller kløft ovenfor førstestokken gjør lite, da dette i liten grad påvirker førstestokken (så lenge råten ikke har gått for langt ned og påvirker emnene som skal brukes). Ett tre som har fått en skade der den har redusert barnålmengden ved f.eks en toppknekk har han erfart at har større kjernevedandel, antakeligvis fordi næringsbehovet blir redusert. Tette, jevne åringsbredder er best, dette får en gjerne ved at treet har hatt redusert vekstvilkår (sol og næring) gjennom hele veksten, ett tre som har startet som en understander, men som har kommet seg opp og frem jevnt og trutt. Ett slikt tre vil som regel strekke seg til værs etter sollyset og gir også lite kvist nederst. Løst ytterste lag med bark, gjerne skilling eller seddelbark. Ikke så altfor dype porer i oppsprekkingen i barken fordi dette ser ut til å indikere rask vekst.

Så det ideele treet er en gran med alder 120 år++, lite granbar. 10-12 tommer brystmål. Veldig lite kvist de 2,5- 3,5 nederste meterne, sirkelrund stamme og rett, javn tilvekst og har stått nokså flatt – lite tennar. Helst ikke årringbredde større enn 1mm.                      Link til tømmerhogsten for prosjektet, Her 

Skrevet av Magnus Wammen 28.03.2018

Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

thumb_IMG_9539_1024
Vindauge ferdig glasa og kitta, og klart til å settast inn.

Vindauga skal stå i den såkalla ”Snekkersmia” på norsk folkemuseum. Dette er ein kopi av eit originalt førebilete frå Garden Borge i Skoger, Buskerud. Vindauga stammar frå 1870-åra og er laga av grån.

Det skulle produserast på autentisk vis, og Hans Andreas Lien vart hyra inn som rettleiar i dette arbeidet. Han har arbeidd mykje med førindustriell framstilling av denne type vindauge, og har kome fram til ein framgangsmåte som verkar rasjonell og effektiv. Framgangsmåten er ikkje lært av tradisjonsberar, men spring ut frå praktisk arbeid og utprøving med det tradisjonelle snikkarverktøyet som avgrensing og gamle originale vindauge som rettesnor. Samspelet mellom verktøy, dimensjonar og utforming kom verkeleg fram under arbeidet med vindauga. Hans Andreas la også vekt på å vere kreativ i bruken av dei tradisjonelle verktøya, og soleis finne snarvegar og triks som lettar og effektiviserar arbeidet. Dette er ei tilnærming som kan vere med på å gjere ein bevisst på den potensielle variasjonen i tradisjonshandverket, og kan vere med på å «oppdage» gamle ting på ny. I dette blogginnlegget skal eg gå litt nærare inn på oppmerkinga som ligg bak dette viset å framstille vindauge på. Eg grensar det av til produksjon av sjølve rammene, då karm, montering av hengsel, glas og kitting vert litt vel omfattande i eitt og samme innlegg.

  • Dimensjonering og materialframstilling

Fyrst måtte all materialen dimensjonerast. Standard prosedyre med å rette ei side med siktestikker, vinkle neste side, og risse på dimensjon med ferdig innstilte ripmott. Rettsida og kant næmast marg vart referansesider. Langramtre vart høvla kvar for seg, medan tverrramtre og sprosser vart høvla i eitt stykke og kappa etterpå. I all hovudsak vart det nytta tre høvlar til rettinga. Fyrst ein grov skrubb, så ein litt grovstilt sletthøvel, og til sist ein finstilt langhøvel. Det er særs viktig å vere nøyaktig i denne delen av arbeidet. Her legg ein føresetnadene for kor rett ramma vert til slutt. Om ein slurvar med rettinga får ein svi, men om dette vert gjort rett med ein gong lettar ein resten av prosessen slepp unna ein heil del meirarbeid.

  • Høvling av Kittfals

 

Kittfalsen er ein vitig referanse for framstilling av rammene. Kittfalsen vert referanse for tapp og sliss i hjørnesamanfellinga og sprossetapphol, og i tillegg vert all påmerking og vinkling gjort frå kittfalssida. Dette er det fyrste som vert høvla etter retting og dimensjonering.

  • Høvling av fas

Fasen på ramtrea vart høvla med ein breid falshøvel med djupnestopp som stoppa mot kittfalsen. Dette er eigentleg høvelen som vert nytta til karmfalsen, men landet er modifisert til å fungere som djupnestopp mot kittfalsen, og soleis får høvelen fleire funksjonar. Me hadde eit ripmott som var stilt inn slik at planet mellom toppen av kittfalsen og risset stemte med vinkelen me var ute etter. Sidan høvelen hadde djupnestopp i kittfalsen kunne ein fokusere på å høvle seg ned til risset, men samstundes vere sikker på at ein ikkje kom for djupt i øvre del av fasen. Ein ting mindre å tenke på. Vinkelen på denne fasen var omlag 22,5 grader på originalramma, og dette er ein vinkel som går att i alle delane som skal passe saman med denne fasen. Om denne vert upresis mistar ein kontroll på oppmerkinga. Også dei faste kuene/malane for oppmerkinga er bygd opp kring denne vinkelen og føresett at alle delane er høvla med same vinkel.

Til saman er det no samspelet mellom retting og dimensjonering, høvling av kittfals, fast ripmott for høvling av fas og falshøvel med djupnestopp som gjev føresetnadane for det vidare arbeidet. Er ikkje dette presist utført vil samanfellinga av rammene verte problematisk.

  • Høvling av sprosser

Sprossene dimensjonerast og høvlast med fas som har samme vinkel som ramtrea. Kittfalsen høvlast på både sider og samme prosedyre som på ramtrea med høvling av fas.

  • Merking av fellingar og sprossetapphol

Me nytta ein målestav med alle mål på for oppmerking av ramma. Her låg lengder på langramtre, tverremtre, sprosser og målepunkt for fellingane. Målepunkta vart bruka til å legge på kuer på rett stad slik at fellingane kom der dei skulle. Med ku meiner eg faste merkemalar som nyttast til oppmerking av fellingar, tappar og tapphol.

 

thumb_IMG_9498_1024
Kuer til oppmerking.

Her er kuene til samanfellinga av ramma. Lengst til venstre er ei ku med faste riss. Ho inneheld tapp og sliss og sprosseprofil med riss for sprossetapphol. Dei to i midten er for å plassere innstikkhengsel i karmen, og høyrer ikkje til rammeproduksjonen. Til høgre ligg to kuer, ei til kvar side av ramtreet. Den eine med motsatt fasprofil, og den andre rett. Desse leggast på i vinkel på ramtreet, og profilen rissast over. Målepunkta frå målestaven er utgangspunkt for plassering av kuene. Det vart nytta kniv til å risse inn merka frå kuene. Dette gav eit godt startsnitt for saga, og gav eit reinare riss enn rissenål på tverrved.

 

  • Sliss og tapp

Sliss/tapp sagast ut. Sagsnittet skal ligge på den sida av streken der materialen skal bort. Her er det viktig å sage rett på med ein gong, og ikkje la det stå att litt ekstra. Dette fører berre til meirarbeid og unødvendig justering. Saga overflater i fellinga gjev også god friksjon. Slissen må hoggast ut, og det er viktig å gjere botn av slissen rett. Det kan vere freistande å gjere denne relativt innhol, så ein er sikker på at tappen ikkje rir på midten, men ved samantvinging av ramma kan innhol botn i slissen føre til kantkomrimering på tappen, som gjer at ramma kan dra seg litt skeiv.

  • Sprosser

Sprosseplasseringa merkast på med eit sentermål frå målestaven. Det sentrerte risset på sprossekua leggast i dette punktet, og sprosseprofilen merkast av på ramtreet. Fellinga på sprossa merkast på med ramtrekua. Frå kittfalsen og opp til risset vert tappen på sprossa, og det vinkla risset tilsvarar fasen på ramtreet.

 

  • Nagling av sprosser

Sprossene vart nagla med gjennomgåande trenaglar. Hans Andreas hadde klekka ut ein effektiv måte å produsere naglar på. Ved å tappe ut eit konisk spor som tilsvarar navaren ein skulle bruke kunne ein enkelt høvle til dei kløyvde nagleemna. Ved å høvle alle fire sidene til høvelen slutta å ta fekk ein identiske koniske naglar på eit blunk. Sprossene vart monterte i ramma og det vart borra med navar. Ein nagle i kvar sprossetapp.

Til slutt høvlar ein ned eventuelle trappingar i ramma og endeveden i hjørnefellingan og monterar på hjørnebeslaga. Då er rammene klare til å bli montert i karm, og glasa og kitta.

Dette var ei kort innføring i arbeidsmetoden me nytta for å framstille rammene i desse vindauga. Det er eit enkelt, men samstundes raffinert vindauge. Den relativt enkle utforminga gjev også ein heil del rom for forskjellige produksjonsmåtar, og dette er noko som gjer det interessant å granske arbeidsprosessen på desse tilsynelatande like vindauga.

Tekst og foto:

Håkon T. Fjågesund