Kategori: Ukategorisert

Diskusjon om praktisk erfaring som grunnlag for å forstå konstruksjonar

Denne teksten var skriven som ei fundering til intern bruk i samband med oppstarten av arbeidet med bachelor-oppgåvene til Pål Sneve Prestbakk og underskrivne. Det viste seg at det me tek opp til diskusjon, var av interesse for fleire (enn me hadde trudd). Dermed gjengir me notatet her på bloggen.

Pål og eg skal arbeida med høvevis kammadragarar og grindabygg i bachelor-oppgåvene våre.

Magne Kleiveland, student Tradisjonelt bygghandverk, NTNU

Døme på problemstilling. Jordgravne stolpar i jernalderhus

I hustufter frå jernalderen og vikingtida finn arkeologane som regel hol etter jordgravne stolpar. Dei fleste fagfolk innan feltet er einige om at dette er spor etter noko type bereverk som har halde oppe eit tak over huset, og at stolpehola er det nedste punktet i dette bereverket.
Eg vil nedanfor nytta spørsmålet om korleis beresystemet i jernalderhusa kan ha sett ut, som eit døme på ein diskusjon der handverkaren sitt perspektiv kan tilføra nye måtar å forstå ein huskonstruksjon på.
Døme på arkitekten sitt perspektiv

Sivilarkitekt MNAL Helge Schjelderup har publisert mykje materiale om tradisjonelle konstruksjonar, og gjev mellom anna følgjande vurdering av dei forhistoriske husa:

«Hus skal være i stand til å tåle stort vindpress. En fordel med å grave stavene ned, var at huset da ble «fastspent» i jorda. Det var derfor ikke nødvendigvis påkrevd med særlig avstivning ut over dette.» (Schjelderup m.fl., 1997, s. 20)

Døme på arkeologen og statikaren sitt perspektiv

Arkeolog Jochen Komber har arbeidd med problemstillinga om korleis bereverket i jernalderhusa kan ha sett ut, og har samarbeidd med bygningsingeniør Olav Vannes om problemstillinga. Komber diskuterer dei nedgravne stolpane ut frå eit statikk-perspektiv. Han argumenterer for eit anna syn enn Schjelderup, og at fastspenninga i jorda ikkje gjev god nok sideavstiving av huset:

«Et blikk på det norske husmaterialet påviser at stolpehullenes dybde ligger i grovt gjennomsnitt ved 20-40 cm. Ved en antatt fri høyde av stolpene på minst 1,8 m kan den grunne nedgravingen ikke holde stand mot et eventuelt bøyningsmoment.» (Komber, 1989, s. 42)

Komber vert med sin innfallsvinkel ståande att med følgjande forklaring på kvifor stolpane er gravne ned i bakken og fastspent:

«Som siste alternativ forblir altså verikalkreftene fra taket. Fastkilingen av stolpene medfører en forminsking av fundamenttrykket ved hjelp av friksjon. En varig kileefekt forutsetter imidlertid at stolpeendene er en anelse tilspisset (fig 4.4-4).» (Komber 1989, s. 62)

(Skisse etter Komber.)

Døme på handverkaren sitt perspektiv

Troms Kraft Nett AS følgjer nasjonale nedgravings-tabellar for stolpereis, som oppgjev at dei kortaste straum-stolpane selskapet brukar (9 meter), skal gravast ned 1,5 meter i gode massar, og 1,8 meter i dårlege massar. Dei lengste stolpane (24 meter) har eit krav til 4 meter nedraving i gode massar, og 4,5 meter djupne i dårlege massar.
Slike stolpar vert monterte på ein måte som gjer at dei ikkje får horisontal last frå kablane. Den horisontallasta -og dermed bøyemomentet- dei vert utsette for, er frå kreftene som oppstår av vinden mot stolpen og kablane, og eventuelle setningar og forskyvningar i grunnen. (I ei stolperekkje der ein stolpe får horisontal last frå kablane, vert stolpen anten bardunert (strekk) eller skorda (trykk).)
Roar Sivertsen arbeider som montør i Troms Kraft Nett AS, og har mykje praktisk erfaring med å reisa jordgravne stolpar.
Intervju den 05.11.2018 med Roar Sivertsen:

Kor mange år har du arbeidd med å reisa stolpar som er nedgravne i bakken?
– 27 år.
Kor mange stolpar nedgravne i bakken har du reist mens du har jobba i Troms Kraft?
– Sikkert 2000 høyspentstolper fra 10-24 meter og like mange lavspentstolper 9-12 meter.
Altså 4000 jordgravne stolpar til saman?
– Ja, nokka sånt, men det er no sånn cirka da.
Kva er viktigast utover djupna på holet, for å få ein stolpe til å stå godt?
-Skikkelig rotlås med stein i bunnen og topplås med stein på bakkenivå.
Trur du det går an å få et hus på 1 etasje til å stå oppreist med bereverk av jordgravne stolpar som er gravne 50 cm ned i bakken?
– Ja… men det må jo selvfølgelig stives godt av i toppen da, da må det jo bare gå kjempefint.
Men hvis ein tenkjer seg at det ikkje er stiva av oppe, i toppen, at kun fastkilinga av stolpane skal halda huset stivt?
– Nei, det går jo ikkje. Det vil dette ned før du er ferdig å bygge. Det må stives av i veggene eller panelet eller nokka.
Bygging av fotballmål

I 1989 bygde Runar Guest og underskrivne eit fotballmål. Me grov sidestolpane omlag 50 cm ned i bakken, men erfarte fort at dette var for lite djupne, stolpane sto ikkje godt nok fast til at fotballmålet vart stabilt nok, sjølv om me hadde kilt dei godt fast i bakken med trekilar og stein. Dermed måtte me ta dei oppatt, og auka djupna på hola til 70-80 cm, og kila endå betre med trekilar og stein. Då syntest me dei sto høveleg fast til å arbeida vidare med fotballmålet.
Fotballmålet er påverka av svært lite horisontal last, det begrensar seg stort sett til den vesle vindlasta som vil opptre mot stolpane, tverrliggjaren og nota. Med 70-80 cm djupne på stolpehola vurderte me at fotballmålet vart for ustabilt (det kunne me kjenna når me rørde på toppen av stolpen), og me var nøydde til å montera snedband i hjørnene oppe på fotballmålet, og også skråskorer bakover, frå toppen av målet og ned i bakken, som ekstra avstiving. Då vart fotballmålet stivt og stabilt i begge aksar.

Diskusjon

Boka til Komber kom ut same året som me bygde fotballmålet. Dersom Komber hadde tatt kontakt med oss da, kunne me bidratt til boka hans med følgjande praktiske kunnskap:
«Det var fint at stolpane sto godt kilte fast, for at dei skulle stå godt i rett posisjon fram til me hadde fått på tverreleggjaren, snedbanda i kryssa, og skråskorene bakover.»
Konstruksjonen vart stiva av oppe i begge aksar. Nedgravinga vart eigentleg først og fremst viktig for at stolpane skulle halda seg i posisjon fram til resten av konstruksjonen var montert.
Sjølv om dei utførande handverkarane si røynsle med jordgravne stolpar på dette tidspunktet var svært begrensa (kun 2 stk stolpar), får deira erfaring konsekvensar for vurderingane av konstruksjonen i jernalderhus:
Statikaren vil moglegvis få problem med sin hypotese «Som siste alternativ forblir altså vertikalkreftene fra taket». Handverkarane har lansert eit nytt alternativ, som statikaren ikkje hadde hatt oppe til vurdering i det heile teke, fordi han ikkje hadde tenkt på dette alternativet. Dermed må statikaren vurdera om hans «siste alternativ» verkeleg er det siste alternativet.
Arkitekten må på si side ut frå den handverksmessige erfaringa truleg forkasta heile hypotesen sin.
Handverkaren måtte sett opp praktiske forsøk i stort nok tal, i ulike type massar, med ulik djupne på hola osv, for å sannsynleggjera påstanden sin. For han/ho ville dette likevel vera eit spel for galleriet. Svaret vil vera gitt på førehand for handverkaren, fordi han/ho allereie gjerne har eit visst hundretals forsøk i «laboratoret». Det vil seia gjennom den erfaringa han/ho har gjort seg, i dette tilfellet med å få stolpar til å stå i jorda, slik som til dømes stolpereisaren Roar Sivertsen i Troms Kraft.
I tillegg kjem erfaringa handverkaren har med seg frå læremeistrane sine, og læremeistrane til læremeistrane osv.

Mi handverkar-vurdering om stolpehola og konstruksjonen i jernalderhusa

Stolpehola i jernaldertuftene har ei typisk djupne på 20-40 cm, og i sjeldnare tilfelle ned til 80 cm djupne. At langhus med ei breidde på opp mot 8-9 meter (som ikkje har hatt sideavstiving mot steinveggar), kan ha stått imot den aktuelle horisontal-lasta utan å vera avstiva lenger oppe i konstruksjonen, er frå eit handverkarperspektiv utelukka.
Hypotesen om at fast-kiling i bakken skulle vera eit tiltak for å auka bere-evna til bakken/fundamentet, framstår som søkt i eit praktisk perspektiv. Det er mogleg å utføra dette, men til å avhjelpa eit problem med manglande bering i massane, finnest andre tiltak som både er mindre arbeid å utføra, og ikkje minst mykje meir effektive. At menneska som bygde langhus ikkje skulle ha opparbeidd seg denne innsikta for å auka bereevna i grunnen, framstår som utenkjeleg i ein byggjetradisjon som varte over fleire tusen år.
Dette at stolpane i jernalderhusa har vore gravne ned i bakken og ofte kilt fast, kan dermed ut frå eit handverksmessig perspektiv neppe ha å gjera verken med bere-evnen i grunnen, eller med den endelege avstivinga av konstruksjonen.
Slik står eg som handverkar (på same måten som statikaren gjorde det) att med eit «siste alternativ»: Det har ei praktisk årsak at stolpane er gravne ned. Dette kan til dømes vera at det er hendig og arbeids-sparande at stolpane står av seg sjølv fram til ein får stiva og låst konstruksjonen fast lenger oppe. Eit anna alternativ kan vera at det er praktisk at eit stavpar som vert velta opp, står nokonlunde fast fram til bygget er stiva av i lengderetningen.

Oppsummering

Ut frå dømet med jordgravne stolpar, utleier eg at handverkar-erfaringa kan gje utvida forståing i ein analyse av huskonstruksjonar generelt. Når ein konstruksjon skal reisast, gjer den som utfører arbeidet alltid større eller mindre praktiske handverksmessige vurderingar undervegs.
I dømet ovanfor har ein arkeolog, ein statikar, ein arkitekt og ein handverkar vurdert same problemstillinga, og komme med ulike bidrag til diskusjonen. Eg tek generelt ikkje stilling til om analysane til den eine faggruppa er betre enn analysane til den andre.

Denne teksten er meint til å illustrera at handverksfaget kan gje viktige bidrag til å forstå konstruksjonar. Som handverkarar treffer me stadig på liknande problemstillingar som den som er brukt som døme her, både i gamle og nye hus, både ved istandsettingsarbeid og ved nybygg.

Med innspel frå flest moglege fagfelt, får me ei best mogleg forståing for korleis konstruksjonar fungerer i verkelegheita.

Eg understrekar til slutt at sitata frå Komber og Schelderup ikkje gjev eit konkluderande og utfyllande bilete av deira analysar av jernalderhusa. Utsegnene deira er meinte som døme.

Litteratur:

Komber, J. (1989) «Jernalderens gårdshus, en bygningsteknisk analyse»
Arkeologisk Museum i Stavanger

Brekke, N. G. og Schjelderup H. m.fl. (1997) «Hus på Vestkysten gjennom 4000 år»
Fortidsminneforeningen, Norsk Kulturråd, Kulturlandsskapssenteret i Hordaland og Bergen Arkitekt Skole (BAS)

I samband med bygging av ein liten fjøs saman med Harry Hillestad.

Me har bruk for ei samanføying mellom golvbjelke og rama nede (svilla), som hjelper til å halda rama i ytterveggen av bygget på plass. (Den gamle muren som skal nyttast er litt rufsen, og delar av bygget skal stå på søyler over den gamle mottinga). Samstundes vil me ha mest mogleg ved att i rama/svilla i ytterveggen, både i høgda og i breidden av svilla. Me velgjer difor ei samanføying med bærebryst i kombinasjon med svalehale.
I andre enden av golvbjelkane, skal dei fellast ned i ei svill som ligg midt inne i bygget, og denne svilla har tett med understøtting. Her er det difor godt nok å fella bjelken på halv ved mot svilla. Skal svalehalen i andre enden av golvbjelkane (dvs v/ytterveggen) ha nokon misjon til å halda fast i svilla, må golvbjelken ha ei løysing for å ta strekk også i den enden som ligg midt inne i bygget, og dette gjer me ved å bora og slå ned ein nagel. (Vidare innover i golvet lagar me ei tilsvarande løysing, slik at det heile vert halde saman frå yttervegg til yttervegg.)
Svillene har dimensjon 6×8 tommar, medan golvbjelkane har dimensjon 6×6,5 tommar.

Skjematisk føregår nedfellinga av golvbjelken slik:

Me startar med å kappa golvbjelken på det totalmålet me har frå yttersida av svilla i ytterveggen, og til til-og-med svilla midt i bygget. Så målar me 6 tommar innover frå kvar ende av golvbjelken, 6 tommar svarar til breidda av svillene. Her målar me den faktiske breidden på svillene og brukar dette, for å ta omsyn til småvariasjonar i materialdimensjonane. Svillene der denne bjelken skal liggja, står 15,2 mm breidde. (Me kunne ha lagt bjelken ned på svillene og streka, men bjelkane er lange og tunge, og me vil behalda dei i arbeidshøgde oppe på bukkane (spesielt sidan me har ein dårleg mann til å løfta, og det er 24,5 kuldegrader. (plastikk-vateren vår knakk av si eiga vekt i kulden, så den må ein hugsa å løfta på midten.))

Ut frå materialdimensjonane, velgjer me å saga ned 6 cm i undersida av golvbjelkane, og me nyttar ein vinkelmal av tre på 6 cm til dette. Så høgg me vekk, det me høgg vekk er då ein klosse på 6 cm x 15,2 cm i kvar ende av golvbjelken.
Berebrystet vil me ha på omlag 4 cm djupne inn i svilla, og me brukar breidda av stålvinkelen vår til å merkja for dette i golvbjelken. Det same gjeld tjukkelsen på bladet til svalehalen, og me merkjer på same måten med breidda av stålvinkelen.
Skredda på svalehale-bladet høver å måla inn 3 cm frå kvar side, då vert bladet 9 cm (15cm minus 3cm minus 3cm) på det smalaste, og fullbreidde, 15 cm, i den breiaste enden. Lengden på svalehale-bladet er omlag 11 cm (15cm minus 4cm).

Når golvbjelken er ferdig hogd i begge endar, legg me han ned på svillene, og han ser no slik ut i enden som har svalehale og berebryst:

Me legg han ned på plassen sin, og han ligg i det første hakket som er 6 cm djupt:

Når golvbjelken ligg på plassen sin på svillene, har han no all informasjon i seg om dei hakka me skal ta ut i svillene.
Før dette har me hatt bjelken liggjande på bukkar, og me har så langt ikkje tatt omsyn til eventuell vriding i golvbjelken, me har kun passa på at han vert liggjande med krylen opp. Når me legg bjelken ned på svillene, fordeler me vriding i bjelken halvt om halvt i kvar ende. Me har laga alle fellingane i bjelken med kantane på bjelken som referanse, men sidan me tek fallet ned i svillene ved hjelp av passar, får ein likevel full kontakt overalt.

Me strekar rundt bjelken alle vegar, og loddar ned frå svalehalen, og tek fallet med passar:

Det er to ting me syter for å passa på når me strekar opp fallet med passaren: For det første er det betre at bjelken kjem ein millimeter for høgt, enn ein millimeter for lavt. Kjem bjelken for lavt, vil svilla midt i bygget stikka over nivået på bjelkane, og golvborda vil verta liggjane å ri over svilla.
I tillegg vil me vera sikre på at golvbjelken botnar i berebrystet, og ikkje mot svalehalebladet. Mer har ikkje full kontroll på tørken/krympen. Får me last på det relativt tynne svalehalebladet, kan me risikera at bjelken flaknar i enden.
Me har saga etter strekane i svilla. Når det er hogd ut, dunkar me bjelken på plass:

Magne Kleiveland, student på Tradisjonelt bygghandverk NTNU

Råbygget til snekkersmia på Norsk Folkemuseum er nå ferdig tømra.

Råbygget til snekkersmia er ferdig

Dette innlegget skal handle om veien videre og hvilke prosesser vi skal igjennom før den kan tas i bruk til snekring og smiing ute på østlandstunet på Folkemuseet.

Her er en timelapsevideo som viser arbeidene så langt, fra starten våren 2017, til slik den står i dag.

Veien videre.

15. september starter gravearbeidene på Østlandstunet, som blir endestasjon for smia. Grunnen på folkemuseet er dårlig, gammel sjøbunn av leire. Vi har derfor bestemt oss for å støpe en isolert plate, og sette grunnmuren oppå dette. Grunnmuren på originalen var fuget med kalkmørtel eller sement, eller begge deler. På et gammelt bilde vi fikk tilsendt av eieren, kunne vi se at den originalt hadde en tørrmurt ringmur. Det ser ut som at bygningen er satt på holdsteiner i hjørnene og under deleveggen, og så er det tørrmurt imellom. Dette har vi bestemt oss for å videreføre. Erlend Marthinsen og Chris Millar driver firmaet Aasgard Millar AS og har spesialisert seg på tørrmuring. De blir veiledere for oss på dette. Arbeidet vil starte så fort plata har herdet.

Parallelt med gravingen, vil vi starte arbeidet med merking av bygningsdelene, og demontering. Demonteringen kan bli en vanskelig prosess, halve tømmerkassa ble tømra rått, og vi har til dels fått store vridninger og tørkesprekker på enkelte stokker. Kammene i laftet er skjøre, og må tas forsiktig opp, for ikke å bli ødelagt. Vi må nok regne med en del justeringer for å få stokkene ordentlig på plass ved montering igjen. Vi kommer til å isolere med etasjemose mellom stokkene ved montering, slik det var på originalen. Åsene er ikke montert slik det står nå, og det gjenstår å tælje, tilpasse disse. De skal være 3 1/2 tommers tykkelse, tælja på to kanter. 1 mønsås og 3 sideåser, spikra i sperrene.

Troe, er 1 tommes bord med vankant, det neste bordet etter at baken er sagd vekk, stående, med over- og underliggere.I første omgang kommer vi til å legge en takpapp. Gården Vestre Borge, der originalen er ifra, brant egen tegl, både takstein og murstein. Dagens eier skal legge om taket på stabburet, og i tillegg har han noe av den gamle steinen på lager. Denne steinen ønsket han at vi skulle bruke på snekkersmia, det hadde vært stas. Det blir en diskusjon om vi tar av pappen og lekter rett på overliggerne, når vi skal legge på teglsteinen, eller om vedlikeholdet prioriteres, og vi lar pappen ligge under teglsteinen. Vi har ingen tak, med tegl rett på tro, på museet.

Kledningen er av samme sorten som trobordene. Vi fikk en god del slike bord, når vi sagde laftetømmeret ned til 5½» bredde. Vi tror det blir litt tidlig å spikre på kledningsborda nå i høst, siden det må sette seg etter flytting og etter at det er kommet mose i meddraget. Evntuelt kan det det bli en løsning med at kledningen spikres i raftet og i en midlertidig 2×4 nede. Det er viktig at ikke kledningen får henge løst, med fare for å vri og vrenge på seg i sola. Himlingen i snekkerverkstedet er kanta og høvla 1 tommes bord. Vi vurderer å isolere både gulv og himling med trefiberisolasjon fra Hunton. Dette for å få mer effektiv fyring i snekkerverkstedet vinterstid, og mulighet til å holde litt lunk med en elektrisk ovn.

Gulv i snekkerverksted. Gulvet er 2 tommers pløyd granplank. Gulvet tenker vi å håndhøvle på skottbenk, muligens med Siw Holmin eller Roald Renmælmo som instruktør. Bjelkelaget er skåret på egen sag på museet, mens tro, gulvbord, himling og kledningsbord har vi kjøpt inn mesteparten av Hans Andreas Lien fra Dokka, som har mye granskog av god kvalitet.

Smia får jordgulv som originalen. I og med at det blir støpt en hel plate, får ikke jordgulvet tilgang på fukt fra grunnen, den kan derfor bli tørr og støvete med mye trafikk i smia. På Sagastua hadde vi samme problematik, den står på en pute av pukk. Der gikk vi for en løsning med hardstampede morenemasser, som har gitt en hard og støvfri overflate.

Vi kommer, i første omgang, bare til å spikre kledning på bindingsverket/reisverket i smiedelen, og den åpne gavlen over snekkerverkstedet. På originalen, hadde det tømrede snekkerverksted stått uten kledning noen år, det var lett solsvidd, og hadde rester av rød maling.

Muring. Det er mye muring med tegl på prosjektet. Vi håper å få Terje Berner til å veilede oss på dette. Essa er avansert muring, og det blir spennende å ta fatt på. I alt, en esse, to piper og en brannmur i snekkerverkstedet. Pipa til ovnen på snekkerverkstedet, står oppå himlingsbjelkene, med bare et røykrør ned igjennom til ovnen. Her får vi utfordringer i forhold til moderne brannkrav og avstand til brennbart materiale, men vi håper å få til en løsning som er nærmest mulig originalen allikevel.

Listverk. Gerikter er profilerte, mens tak og gulvlister er uten profil. Vi ønsker å høvle alt listverk for hånd. Dette innebærer at vi må lage profilhøvler til geriktene. Her håper vi å få med Jarle Hugstmyhr en uke, for å lære han sin fremgangsmåte.

Forfattere: Magnus Wammen, Henning Jensen. Alle foto: Magnus Wammen, Henning Jensen

Håkon Fjågesund har tidligere skrevet om vindusmakinga, så vi følger opp med en beskrivelse av glass og kitting gjort ilag med tradisjonshånverker Hans Andreas Lien. Link her: Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

Vinduene hadde høvla kittfals på ¼” x ¼”, lik de gamle. I originalvinduene var glassene av taffelglass, også kalt sylinderglass. Vi hadde tilsvarende glass i samme tykkelse her på museet som vi kunne bruke.

Først blei glasset skrapt og reingjort siden det var gamle glass med maling og kittrester, dette var en fordel for at glasskjæreren skulle gå lettere, og at det selvfølgelig er lettere å reingjøre glasset før det står i ramma.

Vi målte åpningen for glasset, og trakk fra et par mm, så glasset passer lett ned i falsen, og at man kan jobbe glasset ned i kittet ved å rugge og presse glasset ned.

De gamle glassa er sjelden helt rett, så de blir prøvelagt ned i kittfalsen i vindusramma, og bunnen på falsen justeres med en kort semshøvel. så glasset ligger stødigere, og at man da ikke trenger så tykt lag med kitt som glasset ligger i.

Så valgte vi å legge skjellak i falsen for å hindre at kittet tørker ut. Her kunne vi brukt linolje, men da burde denne prosessen vært gjort dagen før. Vi hadde også litt skjellak på pluggene som ramma var låst med, siden de har endeved eksponert rett ut.

Setekitt:

Kittet blei knadd og varmet opp i handa for å være mykere først. Vi la ei passe streng med kitt og presset og rugget glasset nedi. Hans Andreas så det var passe tykt når en kunne akkurat skimte kittfalsen under.

Glasset blei stifta med glasstift, 2 stk i hver side, men her er det varierende praksis. Glasstiften blei kutta skrått slik at den presset nedover når den blei slått inn. Ved sprossene, blei glasstiften kappa til om lag halv lengde. Når glasset er festet, snus ramma, og overskuddskittet på innsiden fjernes.

Kittfas:

Vi la ut passe med kitt rundt alle sidene og trakk mellom etterpå. Her er det nok bare trening som gjør god! Men Hans Andreas påpekte at om bare hjørnene er bra utført har det mest å si. Og han hadde en teknikk med å dra hjørnet diagonalt fra glasset og ut i hjørnet med kittkniven, det anviste også en lik bredde på kittfalsen som var til hjelp videre. Det var også et poeng at kittet ikke kom utenfor kittfalsen for da blei det synlig fra innsiden.

Til slutt brukte vi kritt og en myk pensel på glasset, og kittfasen. Dette jevner ut fasen og gir den en «hinne». I tillegg er det en effektiv måte å fjerne linoljen og overskuddskitt fra glasset.

Da er ramma klar til å få et par strøk med hvit linoljemaling. Her kan vi nevne at det er viktig at det blir malt en mm utpå glasset- så vannet ikke har mulighet til å renne ned mellom kitt og glass.

I Aursfjord i Malangen i Troms vart det sett opp ei oppgangssag i 1796 av Ingebrigt Eliassen. Saga har vore drive med berre nokre mindre avbrekk frå den tida til i dag og sagmeister Arne Pedersen er 6. generasjon i direkte linje etter Ingebrigt. Vi har hatt studiesamlingar der studentane har fått ei innføring i saging og fått øve seg på å dokumentere arbeidsmåte og tradisjon. Studentane har lagt ut noko av det dei har skrive her på bloggen tidlegare. I vinter har Anders Lundvang og eg laga ein dokumentarfilm om tradisjonen knytt til saga. Her kan du sjå filmen:

Om du er interessert i meir bakgrunnsinformasjon om historia til saga så kan du lese meir i denne artikkelen: https://brage.bibsys.no/xmlui/bitstream/handle/11250/2434264/Fortidsvern01-16_s34-39%2BRenm%25C3%25A6lmo.pdf?sequence=1

I løpet av våren har vi drevet med førindustriell dørproduksjon, med limte fyllinger, både på læringsarena og på studiesamling i Trondheim. For oss på Folkemuseet var dette første møtet med bruk av beinlim, og jeg ble fasinert av egenskapene og bruken det. Beinlimet brukes en del av møbelkonservatorer, men det brukes ikke så mye innen snekkerfaget lengre, men det har helt klart egenskaper som fortsatt holder mål, og som, i enkelte sammnehenger, kan være til fordel kontra moderne limprodukter. Tenker først og fremst da på at man har mulighet til å løsne på limfugen med bruk av varme og vann.

Tomas Karlsson var vår mentor på dørproduksjonen på Folkemuseet. Han hadde noe erfaring med bruk av beinlim. Limet vi hadde tilgjengelig på museet hadde en litt annen karakter enn Tomas var kjent med fra eget lim. Dette innebar at ble vi nødt til å prøve og feile et par ganger før vi kom frem til riktig konsistens og teknikk.

Forberedelser:

Først høvlet vi kantene på emnene som skulle limes sammen til fyllinger. Tomas var opptatt av at det ikke var nødvendig å høvle rettsiden først, i og med at den uansett skal høvles på dimensjon etterpå. Vi skulle kopiere døra fra Snekkersmia på Borge, så vi var avhengige av å høvle fyllingene ned på en gitt dimensjon etter liming. Men, ofte kan fyllingene på eldre dører variere, helt enkelt fordi man bare sørget for å høvle de plane, så ble tykkelsen som det ble, ifølge Tomas.

Vi siktet dermed med en lekt for å se at vi var noenlunde i lodd, mens vi rettet kantene på emnene. Det er bedre at man har er ørliten glipe på midten av limfugen, enn at det gliper i endene. En glipe på midten, kan man få klemt sammen med limknektene. I moderne tankegang ville man kanskje dimensjonere emnene først, men denne varianten er jo rasjonell og arbeidsbesparende. Rettsiden på emnene ble orientert samme vei, det er det vanligste å se på fyllinger på eldre dører, ifølge Tomas.

Tomas var opptatt av at trestykkene skulle være varme ved liming. I eldre tider hadde man en stor oppvarmet limhelle, i stål eller stein, der man hadde limpotten og emnene ved liming. For oss foregikk dørsnekringen i uoppvarmet verksted. Så, for å for å sikre varme emner, men ikke for mye tørk, pakket vi emnene inn i plast, og lot de ligge i oppvarmet verksted, natten over, før liming. Selve limingen foregikk også i oppvarmet verksted.

De tørre beinlimsperlene ble lagt i vann over natten før liming. 1 del perler og 2 deler vann.

Foto: Henning Jensen

Limingen:

For å sjekke at konsistens og temperatur ga oss en god liming, limte vi en prøve først, før vi gikk i gang med limingen av fyllingene.

Temperaturen på limet skulle ideelt være rundt 60 grader. Limperlene smeltet vi i limpotte i vannbad. Blir limet for varmt, brytes proteinet ned, og limet får dårligere egenskaper. Vi gikk dermed til innkjøp av et sukkertermometer fra Clas Ohlsson og holdt kontroll på temperaturen under oppvarming og påføring av limet.

Påføring av lim. Vi dyppet en fille i det varme vannet under limpotten, og strøk det på flatene som skulle limes. Deretter påførte vi umiddelbart limet med pensel. Vi følte at vi hadde dårlig tid, men når en person vannet, en annen påførte lim og den tredje sto klar med limknektene, kom vi i mål, og limfugen ble solid.

Fagbok for snekkere.

I boka «Fagbok For Snekkere» fra 1939, som er oversatt og bearbeidet etter den svenske boka «Snickeri» (1934), har apoteker Hilmar Hylander skrevet et kapitel om lim. Under avsnittet ikke vassfast lim står det om beinlim og hudlim. Han skriver om fremstillingen av benlim: «Dyrebein består hovedsakelig av fosforsur kalk ( kaliumfosfat), limstoffer og mindre mengder fett og andre bestanddeler. Når en skal fremstille lim av bein, gjelder det å trekke ut limstoffene og befri dem for fett, kalsiumfosfat m.m.» Deretter beskriver han den industrielle prosessen.

Videre skriver han om hudlim: «En kan også utvinne lim av hudavfall fra garverier eller fra annet egnet hudavfall ved forsiktig oppvarming. Dette gir det egentlige snekkerlim». Hva han legger i dette, beskriver han ikke nærmere.

I avsnittet om stell og prøving skriver han at lim som krever oppvarming, som benlim og hudlim, består av eggehvitestoffer som ettersøkt føde for sopp og bakterier, særlig forråtnelsesbakterier. Han skriver: «Foruten næring krever disse vann og varme. Lim med ringe vassgehalt, som alminnelig handelstørt lim, blir derfor ikke angrepet av hverken sopp eller bakterier, men lim som er dårlig oppbevart, for eksempel i fuktig luft, tar opp vann, og da er infeksjonen ikke langt unna.»

Videre skriver han at angrepet lim, gir et dårlig resultat, bindeevnen vil gå raskt nedover og kan forsvinne helt etter bare noen få timer.

Limet bør oppbevares tørt, og man bør ikke forberede mer lim enn det man har tenkt til å bruke på en dag. Man bør rengjøre potta minst en gang daglig, enkelte stoffer kan ødelegge limet så godt som umiddelbart, og hvis potta er vært utsatt for angrepet lim, selv i små mengder, vil limet man tilbereder senere, bli ødelagt i potta. Videre skriver han: «Utsett ikke limet for høy temperatur (Han skriver ikke hva for høy er), da vil bindeevnen bli ødelagt. Gjentatte smeltninger ved lavere temperatur har samme virkning. Bruk aldri spaltet, eller inntørket lim»

«Et godt lim bør ha størst mulig bindeevne. Det må ikke inneholde jern eller fett. I alminnelighet kan en si at hudlim har større bindeevne enn beinlim, men det beror også på tilberedningen. Et vel tilberedt beinlim er bedre enn et slett tilberedt hudlim. En kan ikke bedømme et limslag etter fargen. Et lyst, klart og og vakkert lim kan ofte være av dårlig kvalitet. Jo høyere smeltepunktet ligger, og jo mer tungflytene limoppløsningen er, jo større er bindeevnen».

Dersom limet er i plateform, kan man gjøre en enkel test for å sjekke kvaliteten. Legg platen på et plant underlag, og slå et slag på midten, med en hammer. Bruddflatene på bitene bør være ujavne, skarpe og skjellformet, dette viser at limet er av god kvalitet, ifølge apoteker Hilmar Hylander.

I januar fikk vi besøk av Fylkestømrer Eianar Strand fra Rørvik som var veildeder for oss på gulvproduksjon. Det hadde vært et branntilløp i  taket i kjøkkenet   på Almoåstuggu, noe som gav oss en mulighet til å produsere et nytt gulv og legge det. Hvis man skal være objektiv i forhold til Vernefilosofien vi har lært skulle nok ikke gulvet vært skiftet i sin helhet, men det gav oss en unik mulighet å både produsere gulvbord og legge gulvet.

Så her lot vi øvelsen i gulvproduksjon veie tyngst.

Håvard stsuberg hadde skaffet material ca 1,5 tomms furu plank, fuktigheten var ca 10-12%.

Vi rigget oss til med to skottbenker og to langbenker ,  sotsnor, ripmot, øks,  grindsag, fletthøvel, skrubbokse, slettokse, skottokse, ploghøvler, og  sems.

Først kappet vi lengdene, da dette var paralelle bord snorslo vi dem, og prøvde både grindsaga og øksa for å lage de med avsmalning, noe det originale gulvet hadde.

Så høvlet vi med fletthøvelen langs begge langsidene for å få en  dybde referanse til skubb/slettoksen. Når bordet var avrettet/ plant på ene siden, snudde vi det og  dro ripmotet  på ønsket tykkelse av bordet ca 36mm , så høvlet vi med fletthøvelen ned til ripmotstrken , det var lettere å se dybden slik enn å bøye seg ned hele tiden for å se om hvor nær vi var kommet ripmotstreken.

Det viste seg at vi  måtte  avrette slettoksen før vi satte i gang.( i skottbenken)

så satte vi bordet i skottbenken og brukte skottoksen på begge sider, så kjørte vi med en gulvplog med not og fjær, her var det litt finstilling av tann i starten , men vi var snart i gang med produksjonen

Når vi hadde høvlet frem not og fjær høvlet vi en gang over med en liten sems for å knekke hjørnene på nota og fjæra, slik at de lettere entrer når gulvet legges.

Selve legginga av gulvet  gikk veldig greit  vi reiv 2-3 bord så la ned 2  bord slik at vi hele tiden hadde noe å stå på . Håvard hadde laget gulvhaker i smia som vi testet ut og de fungerte veldig godt med tanke på å klemme sammen bodene før vi boret og spikret dem.

Dette var en svært fin og lærerik øvelse vi fikk fort forståelse for hvor viktig det var å stille rett dybde på de forskjellige tennene i gulvplogene, og at skottbenken var montert rett slik at det ikke oppsto sprekker mellom bordene når de ble lagt sammen.