Ukategorisert – Side 2 – Tradisjonelt bygghandverk

Tungt bindingsverk med Robert Klumpp på Hardanger Fartøyvernsenter

På læringsarena Vestland driv vi med eit bygg i tungt bindingsverk. Instruktør er Robert Klumpp som har lang erfaring med desse bygga både frå den tyske og den norske tradisjonen. Dette er eit arbeidssystem som har opphav i ein stor handverkskultur med tidlege ordningar for utdanning og handverkslaug. Ein merkar at kunnskap i matematikk og geometri er meir framtredande i dette systemet enn i stavlinesystemet, spesiellt når ein kjem til takkonstruksjonen med hengeverk og skifting. Vi veit likevel at dette var vanleg kunnskap også i Norge då det låg inne som ein vesentleg del av svenneprøva for tømrarar fram til industrien etterkvart tok over produksjonen av takkonstruksjonane og det etterkvart vart mindre aktuelt å utføre utreikningane på byggeplass. Desse bygga er tenkt på ein litt annan måte enn våre. Der vi brukar strevarar og kledninga som stivande prinsipp, er det her djupe tappar og plugging som gjeld. Tradisjonellt er desse bygga helst utmurte med tegelstein og leirmørtel. I dei eldste husa kan ein i staden for tegel finne flettverk i tre som er fyllt opp med leire. Den samla tyngda i bygget vil difor verte høg, og dette gjer at konstruksjonen er sterk og stabil når alt verkar i hop.

Det må og nevnas at Robert Klumpp legg vekt på at alle seksjonar skal «spenne», det skal ikkje vere for stramt, men heller ikkje slakt. Balansegangen er medviten og kontrollert gjennom måten delane vert lagt opp og målsett. I prosessen vart det terpa på nøyaktigheit i denne delen av arbeidet. Det grunnleggande er å ha sikre mål og bevisst prosedyre i uttak av stavlengde, tappar og tapphol.

Dette byggesystemet krev at grunnmuren er i vater sidan rettinga av rafta er gjort i syllomfaret via lik stavlengde. Slik sett skiljer dette seg frå td nordmørsk stavline der stav og strevarlengde vert avgjort på tufta. Utmurt bindingsverk finn ein serleg i Oslo og kvadraturen, men og til dømes i Kristiansund, Vågen. Mange av desse bygga er i dag kledd slik at det ikkje er så lett å oppdage.

Teksten er ein stegvis gjennomgang av prosedyra Robert Klumpp går etter når han legg ut veggane, merkar stavar, losholtar, og justerer eventuell vridning.

Overføring av mål.

1. Ein legg svill og raft på bukkar eller i låsbenk for paralelloverføring av mål

2. Stavane delas inn i rom etter mål frå teikning eller plan.

3. Sett inn merke for støtpunkta på skråstivarane

4. Svill og raft leggas ut liggande med rett avstand. Viktig å ha klossar som underlag for å kunne justere. Avstanden settas med målsatt lekt eller fjøl som har rett kant. Råskakken målast inn med å legge ein langfota linjal på sida av lekta. Dette vert nære, eller godt nok til innmåling av avstanden.

Stavane leggas direkte over syll og raft

5. Stavane leggas oftast med rota ned i sylla. NB: Her er det lurt å legge staven slik at ein får ferdig målt inn tapplengde på den eine sida. I dette systemet er det 3’’ tapp.

6. Vridninga i stavane takast opp slik at staven fylgjer sylla nede. I toppen måler ein inn vridningshøgda med passar og set måla av direkte. Dette gjer at tappen opp får rett vridning. Staven sitt ytste hjørne følger rafta slik at veggliv ikkje vert forstyrra, eller at vatn kan trenge inn frå topp stav. (Må ikkje stikke utanom veggliv)

Ferdig merka for uttak av tapp.

7. Lengda på stavane settas av. For å få rett avstreking brukar ein langfota linjal. Det siktas over for å få rett avmerking på oversida av staven.

MERK: Nummerer delane etter det merkesystemet du har valgt deg før du tek dei vekk. Sett merke for svill/utside som er referanseside.

8. Stavane sagas inn for tappane. Det er viktig å fjerne meir ved enn du trur i tappen. Alle streker skal vekk bortsett frå lengdestreken. Der er det halv strek som gjeld. I tillegg skal tappane ha fas alle vegar i enden. Det er betre at dei er noko for tynne enn omvendt når ein skal smette inn mange stavar, losholtar og skråstivarar på same tid.

Stavane settas inn før skråstivarar og losholtar leggas på

9. Når stavane er fjerna veltar ein syll og raft for tapping.

10. Stavane settas inn i hola og deretter strammas det opp med jekkestroppar eller liknande. Tenk plassering av stroppane slik at ein ikkje får nedbøying.

Skråstivar vert merka slik at ein har noko å justere på.

11. Råskakken målast nøyaktig før strevarane vert lagt over og merkas av.

12.Skråstivarar sagas for tapp og leggas inn der dei skal. Viktig: La strevartappen vere litt lang på framsida (skråtapp) for mogleg justering av vinkelen ein siste gong. Bygget strammas opp og diagonalane justerast nok ein gong.

Målelekta vert lagt på. Her står og høgdene for losholtar i tillegg til mål mellom syll og raft.

13. Målelekta med fastmål leggast over og eventuelle losholtar merkas av. Losholtar merkas av for tapp og leggast på bukkar for uttak av tappar.

14. Slepp opp stramminga og snu delane for uttaking av tapphol for losholtar i stavane.

Naglehola vert borra tvers gjennom i alle tapphol. Stavar og losholtar vert lagt inn etterpå og får merke før dei vert tatt ut og borra for seg.

15. MERKSEMD: Alle tapphola borras for nagle tvers gjennom tapphola. Boret skal gå inn i lodd for at det skal vere like mykje ved att på båe sider av tappholet. Det er ca 2cm nedanfor innkanten på desse tappane. Tappane må vere sopass lange som 3 tommar slik at det er nok endeved i tappen til å halde naglen som kjem inn litt forskutt. Dette for at naglen skal tvinge delane ihop.

16. Losholtane leggas inn og bygget strammas og justerast dønn slik at alt stemmer. Det skal vere tett i alle samanføydde flater på utsida, men innsida er ikkje like avgjerande. Det er likevel å strebe etter tette samanføyingar heile vegen.

Boret vert sett inn på skrå og rettas raskt opp. Nagleholet vil bli litt høgt og dermed dra staven nedover og i hop med syll/raft.

17. Kjøyr boren inn i tappen slik at den set av eit merke. Deretter løysast bygget og tappane boras forskutt. Sett boren i merke og start boringa med nok vinkel til at boret grev seg nokre mm oppover før du rettar opp i lodd og borar gjennom.

18. Sjå over at alle delane er nummererte og merka etter plana/merketeikninga. Sett delane vekk og gå vidare.

Snåsa og innerjamnveggen

Studentene i tradisjonelt Bygghandverk er inne i sin siste samlingsuke i emnet TBBY1014 Introduksjon til stavkonstruksjoner. De bygger bærekonstruksjonen til ei hvilebu i regi av Snåsa kommune som skal få plass på et friluftsområde i Viosen, i vannkanten av Snåsavatnet. Bygget er konstruert av vår Morten Pedersen og tar opp i seg flere detaljer fra byggeskikken i Snåsa slik vi har tolket den. Materialene til bygget er hugget av studentene selv i Snåsa og fraktet til anlegget vårt på Kalvskinnet hvor selve byggingen foregår. Byggingen avsluttes denne uken, fredag 24. november.

En av hovedkildene til vårt byggeprosjekt. En tidlig utgave av innerjamnvegg. Pakkhus ved Viosen, Snåsa, byggår ca. 1880.

Her ser vi en sperre som er felt ned i innerjamnveggstokken.

Innerjamnveggstokken ligger her direkte på gulvåslaget, trukket litt inn fra vegglivet i bygningen. Sperrene felles ned i innerjamveggstokken og ligger deretter ned på raftstokken, eller stavlina om man vil. På innsiden av innerjamnveggstokken ligger gulvbordene slik at det er vanskelig å se fra oversiden at denne stokken faktisk er trukket litt inn fra vegglivet. Jf. bildet øverst til høyre i galleriet over. Vi har ikke jobbet med byggetradisjonene i Snåsa før og vi tar høyde for at våre benevnelser og språkbruk i denne sammenhengen ikke er helt nøyaktig.

Studentene har i løpet av prosjektet vært i Snåsa og studert gamle brygger og låvebygninger. Videre har de vært hos en lokal skogeier og tatt ut tømmer til byggeprosjektet som senere er hogd til dimensjon og felt sammen til bærekonstruksjonen som sees på bildene lengre ned. Bygget skal reises mot slutten av samlingsuken og deretter merkes, plukkes ned og overleveres til Snåsa kommune som tar prosjektet videre i egen regi. Det er ikke utenkelig at det kan dukke opp flere bloggposter om innerjamnvegg i fremtiden, så følg med!

Vi vil gjerne få benytte anledningen til å takke Snåsa kommune for alle ideer, velvillighet og støtte samt tilrettelegging for at vi kunne få ta del i prosjektet.

Innerjamnveggstokken sees her litt inntrukket med sperrer felt ned på. Under ligger gulvåslaget som hviler på veggliet med raftstokken øverst. Syllstokkene nederst i bildet. Staver er ikke innsatt.

Departementenes kulturarvforum besøker Tradisjonelt bygghandverk på Kalvskinnet

Studieprogrammet Tradisjonelt bygghandverk ved IAT hadde mandag 25. september besøk av Departementenes kulturarvforum i laboratoriet på Kalvskinnet. Forumet er sammensatt med deltakere fra samtlige departement og har som hensikt å skape samarbeid på tvers mellom departementene i Kulturarvspørsmål. https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/nytt-forum-skal-bidra-til-a-styrkje-samarbeidet-om-kulturarv/id2917174/

Kultur- og likestillingsdepartementet samarbeider i dag med Klima og Miljødepartementet i tilleggsfinanseringen av Tradisjonelt bygghandverk, både med drift av programmets læringsarenaer og i forskning- og utviklingsprosjekter. Studieprogrammet er løftet frem som et svært vellykket samarbeidsprosjekt på departementsnivå og studieprogrammet berømmes for hvordan de har løst oppgaven med å bruke pengene til god kunnskapsutvikling og utdanning for handverkere i bygningsvernet med fokus på stedegen bygge- og handverkstradisjon

Etter en runde med generell informasjon om studieprogrammets innhold og aktiviteter fikk de besøkende treffe studentgruppen vår som nå er i gang med sitt andre studieår og tema: Tradisjonelle stavkonstruksjoner. Denne høsten skal studentene bygge bærekonstruksjonen i en bygning for Snåsa kommune. Bygningen skal reises i Viosen ved Snåsavatnet og studentene skal være ferdig med sin del av byggingen i løpet av høsten. Under besøket på mandag var de godt i gang med å ry klart tømmeret til huset.

En artig bygningsmessig detalj funnet nesten bare i Snåsa er Innerjamnveggen. Vi skal forsøke å publisere flere detaljer rundt denne detaljen senere. Studentene får også studere tradisjonsbæreren Ole Husås fra Snåsa. Husås har vært gjenstand for et dokumentasjonsprosjekt ved Norsk Håndverksutvikling og interessant videomateriale av Husås i arbeid kan studeres og diskuteres.

»En utett Trønder»

Som Trønder, er det naturlig for meg å skrive om ‘’Trønderlaftet’’, Knutnov eller Flatnov som det så fint heter. Dette er i teorien et veldig enkelt laft hvor man kun forholder seg til flater som er i lodd eller vater. Laftet har midthals og tømmeret er ofte rydd eller faset inn på sidene til en gitt dimensjon og derretter felt ned på hverandre med to flater som møtes. Derav navnet ‘’flatnov’’

Det eldste kjente laftet vi har er nært beslektet med flatnova og var benyttet til brønnbygging i Tyskland for over 7000år siden.

Flatnov er det dominerende laftet i Trøndelag og vi finner det over alt og i alle typer bygninger. De laftene vi finner, er ofte ikke så veldig tette. Tettheten gjenspeiler ofte bruken av bygget. Det er spesielt i uthus vi finner de utette knutene, men vi finner også noen bolighus med glissent laft.

Hva som er årsaken til at akkuratt dette laftet har stått så sterkt i Trøndelag, er jeg usikker på. Det at laftet er forholdsvis enkelt og raskt å felle sammen stemmer nokk godt med de store og hurtige utskiftingene som har skjedd på gårdene her på 1700 og 1800 – tallet. Dette er også en tid hvor handsaga og de store »ryarøksene» er i anmarsj.

Jeg vil nå ta for meg lafting av en flatnov med kverk og måssåpip. I dette tilfellet vil jeg vise en metode som er rask og som kan bli forholdsvis tett. Det er en metode som jeg tror har vært benyttet av håndtverkeren på 1800-tallet etter at håndsaga ble tilgjengelig for de fleste.

Dette er en metode som vi studentene sammen med instruktørene på Læringsarena Stiklestad har jobbet med.

Arbeidsbeskrivelse:

Vi har tømmeret klart. I dette tilfellet, furutømmer med minimum toppmål 7’’, stokkene er rydd på to sider til en dimensjon på 6’’(dansk-norske tommer).

Jeg måler ‘’oppstikkene’’ på stokkene jeg skal felle ned på, og ønsker en stokk som er cirka dobbelt så høy som disse målene. Jeg tar også en kikk på fasongen på underliggende stokk og forsøker å finne en stokk som kan passe godt oppå denne uten særlig mye tilpassing.

Her har jeg valgt en stokk som er drygent stor i rota. Dette er for å kompensere med et hjørnet som er litt lavere enn de andre. Stokken er bein.

For å få stokken til å ligge stødig under oppmerking, begynner jeg med og hugge ut noen passende ‘’skvulper’’ i overhugget. Dybdene på skvulpene kan justeres slik at stokken blir parallell med underliggende når den legges oppi. Disse skvulpene har vi funnet i eldre tømmerhus, hvor vi kan se at skvulpen starter ute i mosefaret noen steder.

Denne lille skvulper gjør at stokken ligger overaskende stødig. Det skal ikke være behov for å feste stokken i tillegg.

Når stokken er lagt på plass, kontrolerer jeg først at den ligger paralelt med stokken under. Dette gjør jeg for å få et måssåfar som er jevnt. Den posisjonen stokken nå legges i, vil bli slik den havner i veggen til slutt, og alt handler nå om å flytte stokken nedover i lodd.

Før jeg begynner oppmerkingen, passer jeg på at innsiden av stokken ligger i flukt og i lodd med resten av innerveggen. Stokken er ‘’rydd’’ og derfor litt ujevn. Loddet kan derfor variere litt ut ifra hvor man legger an loddefjøla. Jeg forsøker derfor å finne et ‘’gjennomsnittlig’’ lodd for hele stokken.

Loddefjøla blir brukt til å lodde opp og samtidig passe på at stokken ligger i flukt innvendig.

Stokken ligger nå slik vi ønsker og den ligger såpass godt at vi kan foreta oppmerking. Jeg begynner med å lodde opp bredden av underliggende stokk og fører opp loddrette strek på begge sider ca. halveis opp på den nye stokken. Også her bruker jeg loddfjøla. Derretter lodder jeg ned sidene på den nye stokken og fører linjene et godt stykke ned på underliggende stokk. Dette gjøres også på begge sider.

Neste steg blir å sette av passeren på den avstanden som er mellom stokkene. Dette er avstanden vi vil felle ned stokken for å kunne ‘’medra’’. Passeren viser mengden materiale som må fjernes for at stokkene skal komme inntil hverandre. Denne mengden materiale bør fordeles på over og underliggende stokk slik at begge får en gjenværende hals med nokk styrke.

Passeren er innstilt med fallhøyden og jeg fordeler uttaket på de to stokkene. Jeg passer på å fordele slik at jeg også fjerner all vankant.

Jeg ‘’stikker’’ meg rundt nova med passeren og fører vannrette linjer mellom loddstrekene jeg tegnet opp tidligere, se bilde over. De vannrette linjene fører jeg på øyemål og når jeg har kommet rundt kan jeg kontrollere med passeren, at jeg treffer noenlunde der jeg startet.

Når de fire vaterstrekene er merket på i begge novene, kan stokken rulles 180 grader rundt og jeg kan begynne å sage ut. Det er nå vi må huske på kverken! I dette tilfellet bruker jeg kverk kun på innsiden. Måten jeg gjør det på er å sage 1’’ innenfor oppmerkingen. På utsiden sager jeg etter streken og veden fjerner jeg raskt med en skogsøks/huggerøks.

Her sager jeg meg ned til vatermerkene til høyre på bilde kan vi skimte den opprinnelige merkingen som er 1’’ lengre ut enn sagsnittet. Stokk-enden er til venstre i bildet.

Jeg gjør ferdig underhogget i både topp og rotende. Deretter skyver jeg stokken til side og sager ut overhugget. Overhugget sages etter oppmerkingen og veden fjernes med øksa. Her må vi også huske på å gjøre en uthugging for kverken. Denne gjøres først grovt med øksa før jeg går over med tappjern.

Her ser vi ovehugget fra innsiden.Vi ser at jeg har merket på uthuging for kverken. Denne merkingen følger stokkeformen og bør ripes på med passer under oppmerkingsrunden som ble gjort tidligere.

Stokken kan nå legges på plass og den skal være klar til ‘’medraging’’ Her kan det brukes et hvilket som helst medrag med en bredde som gir et ‘’optimalt’’ mosefar. Til 6’’ tømmer vil jeg ha ca. 3’’ mosefar. Når stokkene nå ligger tett sammen, passer det godt med et medrag på rundt 1’’(26mm). Jeg risser på stokkformen med medraget og husker på å også merke opp mellom novskallene.

Neste steg blir å »medra» kverken. Jeg velger å sette av medrags-bredden på passeren og bruke denne til å parallelloverføre kverken, se bildet under.

Passerspissene må holdes i lodd i begge rettninger, mens man overfører stokkfasongen ved kverken.

Siste oppmerking er i nova. Stokken skal nå felles ned etter høyden på medraget(i dette tilfellet 1’’). Vi må derfor merke av 1’’ uttak inne i nova. Når jeg lafter, tar jeg alltid vekk denne tommen i underhugget. Jeg tar ut ca. ¼’’ i tillegg slik at det blir liggende på i mosefaret og ikke på flatene inne i nova.

Stokken kan nå rulles av og jeg begynner med å hugge ferdig novene og deretter mosefaret.

Bildet viser ferdig overhugg med uttak for kverk. ‘’Måssåpipa’’ er ikke hugd ut enda, vi ser den her på den underliggende stokken.

Mosefaret hugges ut etter risset med øks.

Mellom novskallene velger jeg å hogge to flater. Her hugger jeg ca. ¼’’ forbi streken på begge stokkene. Da blir det rom mellom og det tørker opp i mellom regnskurene.

Her ser vi at stokken har kommet på plass.

Flatnov er et raskt og morsomt laft, men om man ønsker et tett bygg ville jeg heller gått for et laft med kinninger. Skal man få dette laftet ‘’tett’’, må man jobbe med helt tørt tømmer. Det tømmeret vi har jobbet med på Stiklestad har vært forholdsvis fersk og vi forventer at det vil krympe. Flatnov er ikke et laft som tillater krymp, for da åpner det seg opp og blir utett. Dette problemet har man valgt å løse med kverk og »måssåpip» som skal hindre vind og vann fra å komme inn. Det skal også nevnes at bolighus her i Trøndelag nesten alltid er kledd på en eller flere sider, for å holde været unna de ‘’utette knutene’’

Bilde viser et innvendig hjørne i bolighuset til Kai Johansen. Det er varierende tetthet i novene.

Kilder

»Om det å lafte. Band 1, Handverk, logikk og prosess»

Komposisjonsmaling, Tran-og Linoljemaling

Utvendig overflatebehandling og malinga av garasjebygningen på Stiklestad

*Fargesetting middels jordfargene pigmente (rødt jernoxid). Mange av de tradisjonelle materialene til beskyttelse har vært i bruk i mange hundre år i Norge og flere av disse benyttes fremdeles.*

Vi studentene som har læringsarena på Stiklestad har jobbet de siste 2 årene med å bygge opp et garasjebygg i trøndersk stavkonstruksjon utført i tradisjonell håndverksteknikk. Bygningen ble ferdigstilt i løpet av våren 2021. Det som gjensto var å bruke overflatebehandling for å ta vare på bygningen. Påføringen av malinga på de utvendige vegger gjorde vi ikke bare for å konservere, men også for å gjøre huset vakrere, slik huset blitt «føyet inn» på øvre delen av folkemuseets omgivelse, hvor det står den dag i dag.

*Her er vi i gang med å lage malinga: koking, riving og blanding av råvarer*: f.v. Jorunn Moslet (*Malersvenneriet as), student Morten Pedersen (NTNU) og museumshåndverker (SNK) Håvard Stuberg*

Vi fikk med oss veilederen Jorunn S.G. Moslet fra Malersvenneriet AS Trondheim, for å gjennomføre prosjektet. Målet med veiledningen var å gi oss en grunnleggende innføring i tradisjonelle overflatebehandlinger, både egenskapene disse produktene har og hvordan man kan gjenkjenne typer tradisjonelle overflatebehandlinger. Vi fikk prøve oss på å lage vår egen komposisjonsmaling, tranmaling og linoljemaling og ikke minst kjenne på påføringen av malingen etterpå:).

Komposisjonsmaling

Er i utgangspunktet et naturprodukt hovedsak fremstilt av vann, rugmel (hvetmel) med klister som bindemiddel som har vært fremstilt i utallige varianter rundt omkring i landet. Frem til 1950-tallet var malingen vanlig på låver, uthus og enkelte våningshus. Malingstypen har vært utbredt i innlandet, særlig fra Østfold og langs svenskegrensen til Trøndelag. I Sverige har malingen («slamfärg») vært i bruk siden 1600-tallet og det antas at malingen har røtter like langt tilbake i Norge.

Det beste underlaget for en komposisjonsmaling er tømmer eller uhøvlet kledning, altså grovsaget virke. Fet eller malmet furu og glatte flater egner seg ikke. Det er en fordel å bløtlegge treverket først slik at åpningstiden blir forlenget og malinga kan trekkes inn bedre, spesielt ved behandling av tørre og oppsprukne materialer. Dessuten letter påføringen og glir bedre og utgjør til slutt en jevnere overflatebehandling.

*Her kokes vann og rugmel i minst 4 timer for å få ut limstoffet som blir bindemiddelet*. *Den hjemmekokte komposisjonsmalingen er ferskvare og er har begrenset holdbarhet.*

Det finnes utallige oppskrifter og det later til at hver bygd hadde sin lokale variant. Vi benyttet oss av en blanding av ca.10 l vann og ca. 2,2 kg steinmalt rugmel, tilsatt av 200g jernvitrol (må bløttleges først i kaldt vann). Dette ble kokt opp i minst 4 timer. Samtidig laget vi en pasta som ble en blanding av rødfargene pigmenter, vann og sinkhvitt (mot sopp) som skulle tilsettes siden under røring.

*Utvalg i tradisjonell fargesetting middels såkalte jordfarger: pigmenter som finnes i naturen og er rimelig i framstillingsprosess*

Den oppvarmede malingen er lett å stryke ut og forbedrer inntregningsevnen. Den tykner når den kjøles. For å lette påføringen kan den tynnes med vann til passe konsistens og varmes opp igjen før man maler. Overmaling og klattmaling på veggen vil ikke synes, den danner ikke film, men likevel diffusionsåpen, vil si fuktigheten får vandre fritt og uhemmet. Malingen beskytter i tillegg mot uv-stråler, råtesopp og mugg.

*f.v.lokal pigment fra Ogndal i Steinkjer : malmen er kun gravd opp fra myr og brent på bål, den lysere t.h. er trolig et sted fra Elverum*

I et forsøk brukte vi lokal myrmalm som fargepigment.
Myrmalm er nokså reint jernoksid Fe2o3 (omkring 82 %) og har litt innslag av andre stoffer som silisium og aluminiumsoksid mm. Den inneholdt også en god del kull og aske som måtte siles ut først for å kunne bruke den.

*pigmentene (myrmalm) blandet med linolje og rives til en finmalt paste*

Holdbarhet

Hvor vor lenge malingen holder på veggen avhenger av hvor værutsatt den er. Det kreves en observasjon over lang tid, som vi studenter ikke kommer til å følge med. Men vi kan være ganske sikre på at mye regn og vind vil vaske malingen av over tid. Etter tidligere undersøkelser skulle en fullstendig oppmaling ikke være nødvendig oftere enn hvert 20-30 år. En komposisjonsmaling vil aldri begynne å flasse. Den blir som et pulver på veggen som slites av med vind og vær.

*Resultatet er avhengig ved bruk av rett verktøy : naturhår -pensler for optimal påføring av malinga*

2. Tran-og Linoljemaling

Det kan være vanskelig å velge malingtype til utendørs bruk. For å utforske og sammenligne ulike malinger bestemte vi oss til å male de forskjellige vegger rundt bygningen ulikt . Linolje og lim er bindemidler med lang tradisjoner.

Ren linoljemaling har vært i bruk på trehus fra siste del av 1600-tallet og fram til ca. 1955. I oljemaling er linolje (utvinnes av linfrø) bindemiddel, som finnes enten rå eller kokt. En rekke andre bindemidler har vært utprøvd gjennom tidene, så f.eks. fløyttran. Tran kan også blandes med rå eller kokt linolje. Tranmaling er meget fet, lukter karakteristisk og tørker saktere. Fordelene ved disse bindemidlene er likevel mange: de er gode er arbeide med, brytes langsomt ned, er lette å vedlikeholde og ikke helsefarlige. Når vi benytter oss av disse naturproduktene som basis for malerarbeiderne, følger vi gode, velprøvde norske tradisjoner.

*Student Ken Lorentzen (NTNU) i gang med første strøket*

Vindusmaking

På årets opphold på læringsarenaen skulle vi lage vinduer til bygget vi satte opp i fjor. Jeg tar for meg prosessen med innsetting av glass og kitting med linoljekitt. Når man skal sette inn glass i rammene, må det først kuttes til glass med en glasskutter og en god vinkel.

Glasset er 3 mm tykt og kuttes med ca 2-3 mm klaring på hver side.

Linoljekitt er kritt blandet med ren linolje.

Det er viktig at alt innholdet i bøtten med linoljekitt blandes for å få rett konsistens. Kitten må eltes som en brøddeig til all linoljen er godt blandet inn.

Det påføres rikelige mengder med linoljekitt før glasset legges på plass. Det skal tyte ut for å sikre at alle små kriker og kroker har blitt tettet på kitt. Det som blir overflødig skrapes av og kan brukes om igjen. Glasset presses til man skimter treverket gjennom kitten. Ved pressing av glassruten må man ha noe mellom hånden og glasset, en hals fra Prøven Bil passer utmerket (dokumentert på senere bilde), i tilfellet glasset sprekker.

Stifting av glasset skjer med kobberstift og glasshammer. Det ble brukt 6 stifter på hver glassrute, 2 på langsidene og 1 på kortsidene. Ved stifting på sprossen kan stiften føres helt gjennom og låse glassrutene på hver siden av sprossen.

Kitting videre skjer også med rikelige mengder på oversiden av glasset. Kittkniven føres cirka 45 grader på kittfalsen og dras ut i hjørnene. Kittet skal flukte med profilen på innsiden av rammen.

Til slutt kostes ruten med kritt for å fjerne fettflekker. Det kostes bestemt og med litt kraft frem og tilbake. Kittingen tåler å bli kostet, bare husk godt med kritt på kosten.

Da er rammen klar for linoljemaling.

Sinking i det tradisjonelle snekkerarbeidet

NTNU Tradisjonelt Bygghåndverk har som tema for året «snekring» og da var det nærliggende å lage en eller annen oppbevaring for verktøyet. En av oppgavene i årets læringsarena på Vestlandet var å lage et verktøyskap/ kiste. For meg som jobber hovedsakelig på verkstedet, falt valget straks på et verktøyskap hvor alt verktøyet mitt skal finne plass. Konstruksjonen skulle inneholde tradisjonelle forbindelser, og da var det ganske fort klar at sinking var en stor del av oppgaven.

halvdekt sinking, veldig vanlig på skuffene

I prosjektet brukte jeg både vanlig sinking, men også halvdekt sinking. Når det kommer til oppmerking av disse har det blitt skrevet mye om mangt. Ved nærmere betraktning av sinking av gammelt snekkerarbeid finner en av de rareste sinkene. Både når det gjelder antall og utformingen avviker disse langt fra lærebøkene.

En av de eldre lærebøkene jeg fant er «Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, hvor det blir skrevet om sinking.

Jeg vil ikke gå så veldig langt inn på oppmerking og utarbeiding av sinken etter læreboken. Den som ønsker mer informasjon kan finne en punkt for punkt- gjennomgang av sinking etter Kjennerud- Løvdal sin bok her: https://oalannblog.co/2016/01/23/vanlig-sinking-etter-kjennerud-lovdal/

Men det er noen pussige kommentarer i denne læreboken som fanger oppmerksomheten min.

«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46

Forfatteren sier at du gjerne kan prøve å få det til, men du trenger ikke å være forundret hvis du finner ut at det er håpløst å prøve. Hvorfor skriver han det? Skal han ikke lære bort hvordan det skal gjøres? Skal han ikke oppmuntre til å prøve å lære det?

Alle som har prøvd å sinke vet at det er en av de vanskeligste øvelsene/ forbindelsene i snekkerfaget. Skal du lage noe som skal bli pent trengs det nok en del øvelse for å få alle sinkene feilfrie og ikke minst at de passer etterpå. Allikevel er det en av de mest brukte forbindelsene vi ser i det tradisjonelle snekkerfaget.

Her kommer kommentaren som bekrefter det en ofte finner når en ser sinking i det gamle snekkerfaget. Når en ser litt nærmere på vindus- og dørkarmer, enkle kasser og redskapsoppbevaring, og i det hele tatt der det ikke synes, finner en ganske grove og stusselige sinker. Ofte er vinkelen skjært på frihånd, og vangene i samme tappen har forskjellige vinkler. Siden tappene uansett blir overført gjennom rissing av tappstykke mot tappholstykket, spiller det ingen rolle hvordan det ser ut. Vinklene blir overført på motstykke og skjært passende til tappen. Så hvorfor bruke all den tiden til oppmerkingen hvis en uansett bare kopierer vinklene på motstykke? Her er det mye tid å spare for den som er litt dreven med dette. Det meste av oppmerking faller da bort, og det er den mest tidskrevende delen av hele jobben.

Allikevel er sinking en del av snekkerens ære og lidenskap til yrket. De som har jobbet på verkstedet og med faste formål, har gjerne laget mal til de enkelte oppgavene de hadde.

Under et besøk i kisteverkstedene på Mjøsvågen, Osterøy, fant jeg en del maler til dør og vindusproduksjon. Her viser det seg at standardmål for dør og vinduskarmer allerede eksisterte. Disse lot seg tilpasse ved behov men som regel var tømmertykkelsen på 3« målgivende.

Vinkelen på de fleste sinkemalene lå omkring 9-11 grader. Dette kjenner en igjen fra kilevinkelen på høvelen, eller kilevinkelen generelt som er kjent med best holde/ kileevne. Jeg fant dessverre ingen maler til kisteproduksjon. Når en ser litt nærmere på kistene ser en at det er forholdsvis få sinker, og at tappene er ganske små. Dette er et fenomen en finner ganske ofte. Det er så vidt en får et sagbladtykkelse inn i de smaleste partiene. Jeg er litt usikker hvorfor det var sånn. En kan tenke seg at de helst ikke skulle synes selv om de oppfylte sin oppgave. Nemlig å kile sidene til hverandre. Eller hadde det noe med produksjonen å gjøre? Var det mindre muligheter for feil? Gikk det fortere å lage?

Når en ser på kisten kan det tenkes at større tapper kunne skjemme utseende mer. Tappene vises. Så jo mindre desto bedre for helhetsuttrykket.

Som jeg ser det, ble sinkene tilpasset formålet. Smale der de ikke skal synes, grove sinker i konstruksjonsdeler (dørkarmer hadde gjerne bare en stor) og pene likestore der det gjerne skulle synes som pynt.

I senere tid har sinkingen forsvunnet fra produksjonen på snekkeriet. Først ble sinkene forenklet for lettere fremstilling (fingersink) og ble senere erstattet med sentrumstapp og Lamello. På grunn av den tidskrevende utarbeidelsen blir den «ordentlige» sinken kun brukt som pynt i dagens møbelproduksjon. Men holdbarheten er nok mye høyere i den tradisjonelle forbindelsen. Uansett utseende, skeiv eller beint.

Stilling ledig ved Tradisjonelt bygghandverk

Vi har stilling ledig som Førsteamanuensis eller universitetslektor i tradisjonelt bygghåndverk. Vi søker etter en person som har fagspesialisering i minst én av disse:

Tømring av reiste konstruksjoner med håndverktøy etter tradisjonelle arbeidsmåter.
Tømring av liggende konstruksjoner (lafting) med håndverktøy etter tradisjonelle arbeidsmåter.

Søknadsfrist 02.05.21. Se Jobbnorge for full utlysningstekst: https://www.jobbnorge.no/ledige-stillinger/stilling/203979/foersteamanuensis-eller-universitetslektor-i-tradisjonelt-bygghaandverk

Nyheter ved NTNU studieprogram for Tradisjonelt bygghandverk

NTNU har fått et nasjonalt samfunnsoppdrag i å videreutdanne handverkere i tradisjonelt bygghandverk og gjør dette i tett samarbeid med læringsarenaer for praksisopplæring (www.ntnu.no/studier/fttradbygg/) rundt i landet. På oppdrag for Kulturdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Klima og miljødepartementet utreder vi gjennomgående studieløp med Master og PhD i tradisjonelt bygghandverk, som vil styrke dette akademisk nye feltet.

Fagmiljøet ved studieprogram Bachelor i tradisjonelt bygghandverk har fått utnevnt ny studieprogramleder Thor-Aage Heiberg. Vi takker Thomas Haupt for innsatsen og ønsker ham lykke til med sitt PhD prosjekt de neste årene. Roald Renmælmo er fullt tilbake i sin stilling, og har som mål å levere sin PhD til sommeren.

Det lyses i disse dager ut en ny undervisningsstilling (eventuelt to delstillinger) i tradisjonelt bygghandverk knyttet til studieprogrammet. Marit Stranden er engasjert i en prosjektstilling for å hjelpe med evaluering av Bachelorprogrammet og utvikle studieplaner for gjennomgående studieløp. Ytterligere en stilling vil lyses ut når vi har planene klare og ser det samlede kompetansebehovet i studieløpet.

Det vil utnevnes nytt programråd i løpet av høsten, og det vil også utnevnes et panel i forbindelse med evalueringen av det eksisterende Bachelorprogrammet. Vi vil ta kontakt med alle samarbeidspartnere for involvering i evaluerings- og planleggingsprosessen for å få med alle innspill.

Vi publiserer lenke til jobbnorge.no når den nye stillingen i tradisjonelt bygghandverk er annonsert.

Vi vil også gjøre oppmerksom på at neste opptak til tradisjonelt bygghandverk er høsten 2022, med søknadsfrist våren 2022.

Smie fra Fåvang i Gudbrandsdal

Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.

I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.

Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.

Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.

Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon

Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.

Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.

Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på.

Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.

Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.

Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.

I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.

Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.

Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.

I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.

For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.