I Sandsværhuset vi lagar kopi av på Kongsberg har vi funne spor etter 3 originale vindusopningar. Dei originale vindauga er skifta ut, men eit har truleg blitt flytta opp i 2.etasje. Vi har valgt å kopiere dette vinduet som muleg har vore eit av stovevindauge, måla stemmer overeins med originale beitskia og spor i vindusopninga.
Karmen har nokså vanleg utforming og er sinka i hjørnene. Midtposten er derimot meir frå seg gjort med profilar på alle kantar. Profilen er samansett av fleire platter som danner ei flott søyleliknande utsjånad.
Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.
Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.
Bunadburet på Bjerkem, i samband med det pågåande arbeidet innkledd i stillas og tak over tak. Foto: Roald Renmælmo
Garden Bjerkem i ligg i Steinkjer kommune, kring 15 min køyring aust for Steinkjer sentrum. På garden driv dei produksjon av økologisk korn av eldre kornsortar og har økologisk mjølkeproduksjon. Det gamle buret på garden er i dag verkstad til Berit Bjerkem som produserer tradisjonelle folkedrakter frå Nord-Trøndelag. Det er også utstilling av drakter i buret som går under namnet Bunadburet. Eigaren av garden, Johan Einar Bjerkem tok kontakt med oss for ei tid sidan og ville gjerne få lagt nytt spontak på buret og lurte på om det kunne høve som eit undervisningsopplegg for studentane våre. Vi slo til på det og byrja planlegging av prosjektet.
Jeg har laget noen tegninger og reflektert rundt en arbeidsbenk laget på begynnelsen av det nittende århundre. Arbeidsbenken er laget av en fattig gutt fra Vardø, Sigurd Heen. Han startet i snekkerlære under sognepresten i Vardø, som hadde et program for å lære fattige unge gutter et yrke i en tid, som var brutal og nådeløs mot fattig folk helt oppe i det ytterst nord i kongeriket Norge.
Berre for nokre år sidan var det ikkje funne skottbenk i Valdres. Eg var i kontakt med bygningsvernrådgjevar Odd Arne Rudi på museet på Fagernes, sidan han er mykje rundt på gardar i Valdres. Kanskje hadde Rudi kome over ein slik benk på nokon av sine mange synfaringar? Han kunne opplyse om at skottbenk var ikkje noko han hadde sett i dalen. Nedtur. Vi vart enige om at han skulle halde ein ekstra utkikk etter ein slik benk. Det gjekk vel eit år, innan eg tok telefonen på ny og høyrde om han hadde kome over noko som kunne likne ein skottbenk, men svaret var det same som sist.
Dagen etter denne telefonen, ringer Rudi meg tilbake med nyheita om at han har funne ein skottbenk i Ulnes. Skøtbenken var då reoppdaga i Valdres.
Seinare fekk eg informasjon om ein «trefoting» i Etnedalen. Til alt overmål fann Rudi også benken som denne bloggposten handlar om. Arkivet til Valdres Folkemuseum er enormt stort, mykje befinn seg i samlinga. Klemt mellom eit treskeverk, ei rekkje spissledar og ein laftevegg vart benken oppdaga. Benken har ikkje noko registreringsnummer og var difor ikkje å finne i det digitale arkivet.
Oppmåling av skottbenk på Eidsborg, Vest-Telemark Museum
Denne Skottbenken blei funnet av Martin Eriksen og Trygve Lia på Suigard Tveiten i Grongedal (Haukeli). Eigar av benken er Svein Henry Ekre.
Då benken blei funne, hang den på ytterveggen av eit middelalderloft og såg ut til å ha hengt der ein god stund. Middelalderloftet har vært malt og det har dei gjort uten å ta ned skottbenken frå veggen, så då har den også fått seg eit strøk med brunmaling. Dei har til og med gjort seg flid og mala inn mellom langborda. Når dei tok benken ned kunne ein sjå avtrykk av benken på veggen. Eit slikt avtrykk kunne vel i seg sjølv tiltrekt skodelystne skottbenktilhengarar.
Her ser vi Skottbenken der den hang på veggen. Martin Eriksen (bildet) var ein av dei som fann benken
Studentene ved Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU i Trondheim har høsten 2020 hatt i oppgave å finne og dokumentere en skottbenk eller en høvelbenk i sine respektive hjemmeområder. Jeg (John Ryen) fant en hjemme på gården. Gården heter Jopålsagården og ligger i bygda Narjordet, Os i Østerdalen. En gård fra ca. 1669. Denne skottbenken er av nyere tid. Jeg så en innriss der det stod 1905 på skottbenken. Det er ikke noe gammel benk, men dog en fin benk. Det er trolig John Johnssen Ryen (1872-1957) som bygget denne skottbenken. Han var tømrer og har bygget opp huset på Jopålsagården (bruks nr. 9).
Baksida av benken, med skruene og det løse langbordet.
Denne skottbenken er i dag i samlingen ved bygdetunet Ner- Killingberg i Leksvika på nordsiden av Trondheimsfjorden. Benken er tidligere omtalt av Lars Asdøl og Dyre Bystad på Norsk Skottbenk Union sine sider tilbake i 2014, men ble ikke detaljert oppmålt den gangen.
Siden jeg nå var på jakt etter en god skottbenk som grunnlag for å lage en ny, funksjonell benk, startet jeg min personlige reise inn i skottbenkens mytiske form og funksjon akkurat her. Og når jeg nå reiste dit og fikk studere benken, fant jeg akkurat det jeg lette etter; en praktisk, funksjonell benk med solide detaljer som likevel framstår som nett og fin, akkurat en sånn jeg hadde lyst til å bygge. Dermed ble min personlig reise denne gangen redusert til en fergetur over fjorden.
Benken ble i sin tid gitt til bygdetunet på Ner- Killingberg, og den ble da merket «Albert Penna Skåtbenk». Penna er navnet på en gård som ligger midt i Leksvik. Gjengesnittet og tappen som kan ha blitt brukt for å lage selve skruene fins også ved museet. Denne er merket N P D 1874.
Høvelbenk etter Gudbrand K. Bjelbøle Aabol, Skrautvål i Valdres
Eg har ståande ein høvelbenk etter tippoldefar min G.KS.B.Aabol (1847-1925). Denne har eg lenge ynskt å måle opp og sjå nøyar på, både når det gjeld oppbygging og sjølvsagt funksjon.
Som student i Tradisjonshåndverk ved NTNU har jeg fått i oppgave å dokumentere en høvelbenk fra nærmiljøet. Etter en samtale med tradisjonsbæreren Trond Oalann fikk jeg tipset om kisteverkstedene i Mjøsvågen i Hosanger på Osterøy. Så jeg tok turen…
Når jeg kommer frem finner jeg mange små nøst som strekker seg bortover vågen. Her treffer jeg Lars Mjøs. Han er en direkte etterkommer av Jon Larsson Børneset Mjøs (1825-1913). Han kan fortelle om et mangfold av små bedrifter og verksteder i Mjøsvågen. Her var det skomakerfabrikk, 5 kistemaker verksteder, metallstøperi og div. andre små bedrifter. Videre forteller han historien om Jon Larsson som egentlig var smed, men begynte omkring 1865 å produsere kister til handelen i Bergen. 30m unna nøstet ligger det en liten smie med alt en trengte til smiing av kistebeslag og lås.
