Avbinding av takkonstruksjonar – Tradisjonelt bygghandverk

Erfaringer med konstruksjon og bruk av avbindingsplass

Konstruksjon og bruk av avbindingsplass til sperrebinda på låven til Salangen bygdetun

Våren 2026 har vi på læringsarenaen nordpå bygd en låve for Sør-Troms museum på museets verksted på Elvenes i Salangen. Låven er bygd etter lokale forbilder, med stavline, storsperrer og åstak som er vanlig her i området. Last fra sperrene er tatt med indre staver og strevere, og veggene er stiva av med innfelte strevere.

Om bygget

Bygget er nærmere 14 meter langt og åstaket bæres av fem storsperrer. Sperrene er felt ned i samhaldet på en plan sperrefot og er tappa ned 1 ½ tomme. Sperretåa støter mot en forsats hvor vinkelen er halvert for å minimere bruddfaren. I mønet er sperrene felt på halv ved og nagla. Åsene ligger i et hakk som er tatt ut i både sperre og ås. I tillegg til den forsats har vi etter valgt tilpasse lengden på sperrefoten etter hver individuelle sperre, med utgangspunkt i et av våre referansebygg, låven på Bjørkli i Takelvdalen. Her blir det derfor hogd en skrå i bakkant av sperra ned mot sperrefoten, som jeg har valgt å omtale som baksatsen.

Avbindingsplass

For å få fellingene til å fungere godt og lasta til å overføres er det viktig at de er presist utført. Spesielt forsatsen er et kritisk punkt der vektoverføringa må fordeles godt i veden. Fellinga i mønet bør være tett for å forenkle reisinga.

Det eksisterer flere tilnærminger for å få til dette. Dersom det kun er snakk om et sperrebind eller to kan sperrene og samhaldet legges opp i riktig posisjon og merkinga kan gjøres direkte på tømmeret. Her kan et lag med gulvåser fungere som underlag. Med et ferdig bind kan også de resterende sperrene legges oppå dette og merkende loddes opp, noe som ifølge vår veileder, Roald Renmælmo, har vært gjort av tømrere som Roald Haugli her i Indre Troms under konstruksjon av heiselåver. Man kan også lage en målbar tegning og jobbe ut ifra den.

Når vi opererer med såpass mange sperrebind som vi gjør er det naturlig å bruke avbindingsplass. Her konstruere man sentrale linjer i det ferdige sperrebindet på ei flate slik at momentene kan loddes opp til materialene man legger oppå. Vi var så heldige at vi hadde tilgang på et plant tregulv å bruke til dette. Hvis man ikke har tilgang til slikt kan man også bygge opp rette flater på ujavn grunn med eksempelvis paller eller bukker. Det viktigste er at flatene med mål som skal loddes opp er ganske i vater i forhold til hverandre.

Konstruksjon av avbindingsplassen

Utgangspunktet for konstruksjonen av avbindingsplassen var ønska takvinkel, diameter på åsene og bredda på bygget. I vårt bygg ønska vi treungsrøst som skal bære torv eller skifer. Da vi la opp stavlinene gjorde vi dette med en vannrett referansetrek i raftet, som nå kan brukes som utgangspunkt i fellinga av samhald og sperrer. Vi slo en sotstrek på avbindingsplassen som representerte denne. Streken merkes av slik at den viser husbredda tydelig. Vi gikk så til midten av streken og vinkla oss opp 90 grader og tegna en strek som gikk en tredjedel av husbredda. Streken vi så tegna mellom disse blir underkant av troa. Etter å ha finmålt åsene slo vi nok en sotstrek seks tommer innafor denne, som viser underkant av åser. Det er denne streken sperrene legges opp etter på avbindingsplassen, og vi fikk nå et inntrykk av hvor langt inn på samhaldet sperretåa kom til å havne.

Tre tommer over referansestreken merka vi opp planet til sperrefoten. Her fikk vi et overblikk over hvor mye vi ved vi hadde å gå på i fellinga ned i lina. Vi bestemte at kammen i lina blei tre tommer under referanselinja, og sitter derfor igjen med seks tommer intakt ved i samhaldet. Det viktig å fordele virket godt, da fellinga til samhaldet er et utsatt punkt i en slik konstruksjon med kun en kam som holder i strekkretninga.

Vi oppfatta det som en overlegen løsning å halvere vinkelen på forsatsen. Ofte felles sperra ned i en forsats som står i 90 graders vinkel opp fra samhaldet, noe vi mente kunne oppfordre til at sperretåa brøyt på forsatsen. Å legge forsatsen i 90 grader fra sperra er uaktuelt, da det ikke gir sperra noe å støte mot. Vi fant derfor mellomtingen mellom disse to med passer, og merka opp en strek fra møtepunktet og et godt stykke i begge retninger. Det er viktig å merke strekene så lange at de blir tilgjengelige på hver side av materialet når avbindingsplassen tas i bruk.

Bygget skal ha tre leåser på hver side. Vi fant plasseringa av disse ved å dele avstanden fra raft til møne på fire, og merka opp deretter.

Overføring av merking

Vi la først opp samhaldet og sperrene etter merkene slik at sperrefotlina blei 1 ½ til 2 tommer inn på stokken. Dette gir oss nok virke til en kraftig forsats. Sperrene la vi etter den diagonale linja, rundt ½ til ¾ tomme innafor slik at vi har noe å felle åser i. Vi tok også hensyn til at det blei en pen overgang i forsatsen ved at sperra og samhaldet møttes greit i vankanten. Sperrene må også ha nok lengde til å danne et kryss i mønet som mønsåsen skal ligge i.

Vi fant til slutt ut at den enkleste var å felle i mønet først, slik at sperrene var låst i posisjon og lå i samme plan oppå samhaldet til seinere oppmerking. For å gjøre dette måtte vi først flate av vankanten der vi skulle felle. Vi overførte åsfellingplanet opp til sperra, slik at vi fikk et merke å hogge dette etter. Flatene trenger ikke å være parallelle, så en tilnærming her var å slå ei snor som fulgte vankanten også på den nedre sida, som også fungerte som merking for baksatsen. Denne er også grei å hogge med en gang. Vi grovkappa også lengda på sperra i samme vinkel som sperrefoten. Dette erfarte vi at forenkler merkinga, da vi unngår å havne i ugunstige plan.

Med sperrene tatt til side for å bearbeides kan også sperrefoten merkes av på samhaldet. Vi eksperimenterte både med snor og rettbord, og fikk brukbare resultater med begge deler. Etter å ha hogd ferdig sperrene la vi de tilbake i samme posisjon. Her brukte vi passer for å finne stikkhøyda for fellinga og vatra og lodda oss runden rundt. Avvik fra lodd tok vi hensyn til ved å bruke loddesnora for å overføre differanser. Sperrene blei så tatt av igjen, og fellinga saga og hogd ut.

Med sperrene så lagt på igjen er det lettere å overføre resten av merkinga. Dette kan i teorien gjøres i forrige ledd, for å redusere antall omganger med flytting av sperrene, men vi kom fram til at for uerfarne avbindere var det lettere å forholde seg til to høyder enn tre. Sperrefoten og tappen loddes opp fra samhaldet, og baksatsen merkes av langs flata som blei hogd i første omgang. Dette kan enkelt gjøres med vater, loddesnor eller vinkel (hvis man jobber på et helt javnt underlag).

Forsatsen er derimot vanskeligere å merke opp, da den er i et plan som ligger langsmed verken samhald sperre. Loddesnor er det eneste som klarer å hjelpe oss med å finne denne linja. Vår veileder stilte med franskloddet sitt, ei lekt med hull i framkant der ei snor med lodd i enden kan gå gjennom. Loddet er utforma som en smultring med et krys i midten der tauet kan festes, og tillater sikting i direkte lodd langsmed snora. Han beskreiv også et verktøy som skal ha vært brukt i plankesaging i samisk sammenheng, en «Šlim’pa». Dette er ei målsatt lekt med ei loddsnor er festa i enden. Et slikt verktøy er nok også brukbart til vårt arbeid. Selv endte jeg opp med å bruke et vater med loddesnora mi i ene ende og et vater i andre på samme langside av vateret slik at jeg kunne merke opp langsetter denne. For å få den til å ligge godt mens jeg justerte la jeg storhammeren på som vekt. Med denne anordninga kunne jeg overføre vinkelen til forsatsen fra gulvet og opp på sperra. Forsatsen kan også tegnes opp langs snora, men jeg valgte å stelle et vater opp langsmed forsatslinja slik at jeg kunne bruke denne som anlegg for å merke opp forsatsen mellom streken jeg merka på sperra og streken på avbindingsplassen på gulvet. I dette tilfellet blei det gode resultater.

Tappen blei merka opp 1 ½ tomme nedenfor sperrefotstreken. Bredda, 2 tommer, var enkel å merke i endeveden av sperra da denne allerede var grovkappa i riktig vinkel. Etter å ha ført målene på øversida av sperra og bak på flata til baksatsen førte vi de videre ned på samhaldet med passer stilt inn på stikkhøyda.

Langsetter sperra lodda vi opp åsplasseringer. I møneenden merka vi opp til å kappe sperrene slik at de skulle flukte med åslaget. Med alle merker satt løfta vi av sperrene og laga til sperretå, tapper og kappa enden i mønet. På samhaldet saga vi ut forsatsen, hogde sperrefoten og tappa ut tapphullet. Sperrebindet var nå klart for prøving. I de fleste tilfeller måtte det kanskje ei justering til på enkelte plasser, men de overordna resultatene var innafor. Lasta i sperrene havner i stor grad langt bak på sperrefoten, så gliper her var i større grad akseptable enn gliper framme ved forsatsen. Jeg eksperimenterte litt med å lage sperrefoten litt hul i bakkant, med en idé om at dette ville ha samme effekt som å etterlate glipe i bakkant, men uten at dette er synlig.

Alt i alt er avbindingsplass en god måte å få til presis felling og skjøting av ulike deler i en konstruksjon der alt er i samme plan, spesielt der diagonale elementer som sperrer og strevere skal inn. Å jobbe med det i dette prosjektet har vært god øving i å tenke i plan, lodd og presisjon.

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.

Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)

Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)

Takgeometri mellom fjord og fjell

Den tradisjonelle framgangsmåten som er blitt brukt for å finne lengder og vinkler på taksperrer består i at en tegner opp (slår opp) takverkets profil i full målestokk. Stedet der en la oppslagsplanet ble kalt for avbindingsplassen. Fram til 1960-åra var takgeometri og utførelsen av å lage et takverk med grat og killsperrer fast innslag på svenneprøven til tømrere. Etter 1960-tallet har denne kunnskapen mer eller mindre forsvunnet fra tømrerutdanningen.På læringsarena Vestlandet var vi så heldig å få et lite innblikk i takgeometriens, til tider komplekse verden. Som veileder hadde vi Axel Weller som er en tysk tradisjonssnekker som har lang erfaring med takgeometri. Etter at jeg vendte hjem fra læringsarena, prøvde jeg ut noe av min nye kunnskap i praksis, om enn i ganske enkel form da undertegnede er langt fra noen ekspert innen emnet. Det er dette hjemmeprosjektet som jeg nå skriver om. Takformen jeg valgte er et telttak som er 8 kantet. Sperrene består av anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer uten salingshakk for svill. Altså en veldig enkel takkonstruksjon å konstruere.Grat er tysk og betyr direkte oversatt rygg. Jeg brukte en kryssfinerplate på 1,2 x 2,4 meter som underlag (avbindingsplass) til å tegne opp et grunnriss og et oppriss av et miniatyr takverk, men likevel i full målestokk. I mangel av bedre virke, ble taksperrene laget av standard 2 x 4 toms standard trelast av gran som lagerføres i alle byggevarehus. Midtsøylen bla laget av 4 x 4 toms boks.

Finerplate med senterstrek — En trenger noe å tegne opp takverket på. Her ble det valgt en kryssfiner plate. På bilde er senterstreken akkurat avsatt.

Det første som må gjøres er å finne midten av kryssfinerplaten og sette av et punkt nederst og øverst på platen. Ut ifra disse 2 merkene strekes det en snorrett strek langs hele lengderetningen av platen. Denne linjen blir kalt for senterlinjen. Så finnes midten av platen og forholdet 3 – 4 – 5 blir brukt for å få en presis 90 graders vinkel ut ifra senterlinjen. Det vil si at det måles 80 cm på senterlinjen fra punktet satt av på midten og 60 cm utover på tvers av platen. Hvis man nå har nøyaktig 1 meter imellom punktene har man så en presis 90 graders vinkel. Når dette er gjort kan man streke opp på tvers av platen. Denne linjen blir kalt 0 linjen eller vinkellinjen. Man har nå det som trengs for å starte tegningen av selve takverket.Grunnrisset er det første så tegnes på. Midtpunktet av takverket består av en søyle formet som et oktogon tilvirket av en 4 x 4 toms boks. Et midtpunkt avsettes på senterlinjen cirka halvveis mellom 0 linjen og platekanten. Ut fra dette midtpunktet tegnes oktogonen opp som utgjør søylen og midten av takverket.

Grunnrisset er ferdig tegnet på. Midten av takverket befinner seg i senterlinjen på platen. Utfra midtpunktet til takverk og senterlinje blir senterlinjene til sperrene tegnet inn.

Neste skritt blir å tegne opp alle senterlinjene til anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer. Senterlinjene er hyven (ryggen) til sperrene. Ut fra midtpunktet til oktogonen trekkes det senterlinjer til alle sperrene i takverket. Størrelsen på takverket sitt oktogonen fastsettes og alle streker forbindes til man har en perfekt 8 kantet form. Så blir sperrenes reelle tykkelse fastsatt og tegnet på ut fra senterstrekene. Man har nå tegnet ferdig grunnrisset og kan gå over til neste fase, Nemlig å tegne opp opprisset. Det er opprisset som brukes til å finne reelle lengdemål og vinkler på sperrer ut fra mål hentet fra grunnrisset.Opprisset tegnes ut fra senterlinjen til platen og 0 linjen. Lengden på senterlinjene til sperrene i grunnrisset måles. Disse målene avsettes så på 0-linjen. Dette er ikke den reelle lengden av sperrene, den finner man først etter å ha satt av høyden/vinkelen for takverket. Høyden markeres på senterlinjen. Man kan så forbinde lengdepunktet på 0 linjen og høydepunktet på senterlinjen for å få vinkelen og det korrekte kappmålet på sperrene.

Oppriss og grunnriss — Opprisset er tegnet øverst på platen. alle mål finner man på grunnrisset og overfører så til opprisset. På venstre side er anleggssperren tegnet inn, på venstre er grat og stikksperren. I midten er omrisset til søylen tegnet inn. Helt øverst skimter man vinkel og avfasings streker til Anlegg-, grat- og stikksperrene.

Viktig å merke seg at denne linjen man har avsatt på opprisset, er hyven til sperrene. Ut fra denne avsettes sperrens virkelige bredde. Jeg valgte å tegne grat og stikksperre på høyre side av senterlinjen, mens anleggssperre ble tegnet på venstre, dette for å unngå for mye forvirring. For å finne vinklene til flatene sperrene hviler mot og for å finne selve formen til søylen, Må alle streker overføres fra søyle oktogonen og loddrett opp fra grunnrisset og avsettes parallelt med senterlinjen.Siden alle sperrer hviler mot søylen, ble denne laget først. Søylen legges ned på opprisset med endeveden i kant med 0 linjen og innenfor strekene som markerer omrisset til oktogonen. En vinkel brukes til å overføre strekene fra opprisset til selve emnet. Dette blir gjort i begge ender av søylen. Både senterlinje- og oktogonomrisset blir avsatt på emnet. Så snus emnet 90 grader rundt, og de samme strekene avsettes igjen. Videre forbindes alle disse strekene med hverandre på langs av emnet på alle 4 flater. Så tegnes formen til 8 kanten inn i hver ende av emnet. Grunnformen skal nå være markert og vi kan tilvirke søylen, dette gjøres ved bruk av høvel.

Når søylen er ferdig bearbeidet og formet til en oktogon, legges den tilbake på opprisset. Det er 3 høyder som må markeres fra senterlinjen. Den ene er takhøyden og det andre er skjæringspunktet hvor hyven til sperrene treffer omrisset til oktogonen. Den tredje er totalhøyden på søylen. Videre blir samme framgangsmåte som tidligere brukt til å overføre strekene som utgjør flaggstangen på søylen, Også denne er 8 kantet, men med mindre diameter. Strekene forbindes igjen fra hver ende, men denne gangen kun ned til merket for takhøyden.

Emnet er formet til en 8 kant og legges tilbake på opprisset for å overføre omrisset som utgjør flaggstangen. Videre blir 2 av sidene saget ned til takhøyden og streker forbindes for å tilvirke oktogon formen til flaggstangen.

Søylen kappes på endelig lengde og formen til minioktogonen tegnes i endeveden og 2 flater sages så ut. Når 2 flater er saget ut må strekene på nytt forbindes på de sagde flatene. Takflaten som går fra toppen av sperrene til sålen av flaggstangen må så lages. Den lages ved å forbinde punktet mellom der sperre hyven treffer omrisset til oktogonet og opp til flaggsålen. Søylen er nå ferdig tilvirket og kan settes på plass i grunnrisset.Etter på står anleggssperrene for tur. Lengden måles fra senterlinjen til anleggssperren funnet i grunnrisset og avsettes på nullstreken ut fra senterlinjen til platen. Dette punktet forbindes med høydepunktet på senterlinjen til platen. Sperrens virkelige bredde tegnes så på og emnet som utgjør sperren legges oppå opprisset. Anleggssperren er den enkleste å tilvirke for her er det bare 4 linjer som skal overføres til emnet, Ved disse 4 linjene finner man vinkelen i sperretoppen og vinkelen ved takfoten. Linjene overføres, forbindes og sperren lages.

Anleggssperren legges på opprisset, Vinkel brukes for å overføre merkingen fra platen til emnet. Når all merking er utført tilvirkes sperren etter strekene som er avsatt.

Videre er det stikksperrene som lages. Her er det 6 linjer man må overføre til 2 kappflater, og i tillegg er det også en dobbel avfasing i sperretoppen. Denne finner man ved å måle fra senterstreken på stikksperren til hvor den treffer anleggsflaten til anleggssperrebindet. Når målet er funnet, markerer man midten på emnet og forbinder alle streker. Stikksperren er nå klar for tilvirkning.

Avfasingen på stikksperren måles på grunnrisset fra senterlinjen mot omrisset til anleggssperrer og avsettes på emnet sammen med vinkelen til anleggsflaten mot søylen

Den siste sperren som tilvirkes er gratsperren og er også den som krever mest arbeid. Her er 6 linjer som skal overføres fra opprisset, men i tillegg har man her en avfasing på ryggen av selve sperren. Denne finner man ved å lage en vinkelrett strek ut fra senterlinjen på gratsperren til krysningspunktet der omrisset til sperren møter vinkelen til oktogonet. Så lager man en parallell linje fra enden av gratsperrens senterlinje. Avstand mellom disse 2 linjene gir nå avfasingen til sperren.

Avfasingen til gratsperren finnes ved å sette en strek vinkelrett ut fra senterlinjen og forbinde denne med sperre omrissets skjæringspunkt til omrisset av selve takverket. Så settes det en parallell strek ut fra enden til senterlinjen. Avstanden mellom disse 2 er avfasingen til gratsperren.

Emnet legges på avbindingsplaten og linjene overføres på samme måte som tidligere. Når alle linjer er overført og forbundet med hverandre, lages kappet ved sperretopp og ved takfot.

Her er vinklene til kontaktflaten der sperren møter anleggs- og stikksperre tegnet inn. Man skjærer så med sag langs strekene, men lar ca halve streken stå igjen. Så høvles det helt glatt og til slutt sjekkes det hvor plan flaten tilkappet er før sperren prøves i grunnrisset. Dette gjelder for øvrig alle sperrer i takverket.

Så stilles ripmoten inn på halve bredden av sperren og senterstreken avsettes langs hele lengderetningen til sperren. Ripmoten stilles så inn på målet man har funnet til avfasingen og dette målet avsettes på begge sider av sperren. Fra der vinkelen starter, altså i skjæringspunktet mellom sperrer. (spissen av sperren) går avfasingen over til 0. Avfasingen høvles med slettokse. Alle kappflater ble først saget med grindsag, så nærme streken som mulig. Så ble kappflatene bearbeidet med støt- og pusshøvel og til slutt ble vinkelen brukt for å sjekke om det var en plan flate. Dette gjelder alle sperrer.

Sperrens avfasing er tegnet på. Legg merke til at ved vinkel fram til sperrespissen går avfasing over til 0.

Når avfasing er laget sjekkes det at flaten er plan før sperren prøves i grunnrisset.

Det har vært interessant å få et lite innblikk i hvordan takverkene ble tilvirket før i tiden og få prøve dette i praksis. Jeg vil utvilsomt jobbe mer med dette i framtiden for å utvide min begrenset kunnskap i dette. For å sitere en av mine medstudenter. Det her var goooy…..