Stavprosjekt – Tradisjonelt bygghandverk

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.

Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)

Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)

Reising av grindbygg på Sunnmøre

Eine veka av læringsarenaen var eg heime på Sunnmøre og arbeidde for Kåre Løvoll og firmaet Byggtrad. Løvoll as. Vi skulle reise eit grindbygg vi hadde lagd delane til tidlegare på året. Grindverk er ein gamal byggjeteknikk som er mest utbreidd på Vestlandet. Byggjeskikken har vore mest vanleg i naust og låvar. Grindbygg er ein lett og luftig stavkonstruksjon, som egnar seg til bygg utan behov for varmeisolering. Vi skulle reise byggjet utanfor verkstaden, berre som ein åpen konstruksjon, for å ha eit tak å arbeide under til andre prosjekt. Så mykje som det regnar her på Vestlandet er det svært nyttig å ha…

Grindbygde hus har to eller fleire grinder etter kvarrandre på tvers av lengderetninga. Storleiken på byggjet vårt er slik at det var passeleg med tre grinder. Ei på midten, i tillegg til sideveggane. Ei grind består av to stavar som knytast saman med ein bete, eller tverrbjelke, og eitt eller to skråband. Bygget vårt er såpass stort at vi brukte to skråband. Både krumvekste og rettvekste skråband forekjem. Vanlegvis brukar ein rotenden av ein stokk, eller overgongen frå stamme til ei solid grein. Skråbanda våre er laga av bjørk, medan stavane og og betane er av fure. I tradisjonen er skråbanda festa med trenaglar, men vi velgte å jukse litt og bolta dei saman.

Her vi skulle reise bygget er det asfaltunderlag, så stavane kunne berre stå rett på bakken utan at vi trengte å tenkje noko meir på underlaget. Hadde det vore mjukt, vått underlag måtte vi ha reist bygget på steinar. Vi riggja oss til og la ut stavane og definerte lengda på byggjet. Vi la stavane med framsida ned, felde rafta ned i stavane. Så festa vi skråbanda. Då alle tre raftene var festa i hop var dei klare til å reisast. Stavane er fem meter lange, så vi velgte å bruke kranbil for å reise dei.

Vi reiste alle tre grindene og stiva dei av med foreløpige med skråstivarar mellom kvar grind.

Over beten, inntil stavane, ligg to stavlegjer, som bind huset saman i lengderetninga og støttar taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utforma slik at alle delane låsast fast saman. Stavleiene støttar seg mot ytterendane av stavane som ragar over overkanten på slindrene. Slik kan stavleiene motstå sidetrykket frå takkonstruksjonen. Halsen ligg ned i hakket i overkanten til stavane, slik at hovudet kjem ut forbi yttersida til stavane.

Vi heiste stavlegjene også opp med kranbilen. Så rigga vi opp stillas og skulle feste dei kontinuerlige avstivarane mellom grindene. Vi bestemte oss for å lage kryssband på øvste halvdel mellom kvar grind. Vi felte dei saman 50/50 så det vart kant i kant på utsida.

No vart alle taksperrer og reimer heisa opp. Vi bandt saman alle sperrene parvis i mønet. Så hadde vi opp reimene 1/3 lengd ned frå mønet på begge sider, støtta dei opp med stolar og bandt dei saman med hanebjelkar. Stolane hadde vi laga tappar på, og reimene var tappa ut med takvinkelen på oversida, så undersida med tapphol i til stolane i kom i vater.

No byrja det å likne på eit ferdig bygg. Vi lekta opp taket med 60cm mellomrom og la blikktak. No er det berre å starte på neste prosjekt med tak over hovudet.

Takgeometri mellom fjord og fjell

Den tradisjonelle framgangsmåten som er blitt brukt for å finne lengder og vinkler på taksperrer består i at en tegner opp (slår opp) takverkets profil i full målestokk. Stedet der en la oppslagsplanet ble kalt for avbindingsplassen. Fram til 1960-åra var takgeometri og utførelsen av å lage et takverk med grat og killsperrer fast innslag på svenneprøven til tømrere. Etter 1960-tallet har denne kunnskapen mer eller mindre forsvunnet fra tømrerutdanningen.På læringsarena Vestlandet var vi så heldig å få et lite innblikk i takgeometriens, til tider komplekse verden. Som veileder hadde vi Axel Weller som er en tysk tradisjonssnekker som har lang erfaring med takgeometri. Etter at jeg vendte hjem fra læringsarena, prøvde jeg ut noe av min nye kunnskap i praksis, om enn i ganske enkel form da undertegnede er langt fra noen ekspert innen emnet. Det er dette hjemmeprosjektet som jeg nå skriver om. Takformen jeg valgte er et telttak som er 8 kantet. Sperrene består av anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer uten salingshakk for svill. Altså en veldig enkel takkonstruksjon å konstruere.Grat er tysk og betyr direkte oversatt rygg. Jeg brukte en kryssfinerplate på 1,2 x 2,4 meter som underlag (avbindingsplass) til å tegne opp et grunnriss og et oppriss av et miniatyr takverk, men likevel i full målestokk. I mangel av bedre virke, ble taksperrene laget av standard 2 x 4 toms standard trelast av gran som lagerføres i alle byggevarehus. Midtsøylen bla laget av 4 x 4 toms boks.

Finerplate med senterstrek — En trenger noe å tegne opp takverket på. Her ble det valgt en kryssfiner plate. På bilde er senterstreken akkurat avsatt.

Det første som må gjøres er å finne midten av kryssfinerplaten og sette av et punkt nederst og øverst på platen. Ut ifra disse 2 merkene strekes det en snorrett strek langs hele lengderetningen av platen. Denne linjen blir kalt for senterlinjen. Så finnes midten av platen og forholdet 3 – 4 – 5 blir brukt for å få en presis 90 graders vinkel ut ifra senterlinjen. Det vil si at det måles 80 cm på senterlinjen fra punktet satt av på midten og 60 cm utover på tvers av platen. Hvis man nå har nøyaktig 1 meter imellom punktene har man så en presis 90 graders vinkel. Når dette er gjort kan man streke opp på tvers av platen. Denne linjen blir kalt 0 linjen eller vinkellinjen. Man har nå det som trengs for å starte tegningen av selve takverket.Grunnrisset er det første så tegnes på. Midtpunktet av takverket består av en søyle formet som et oktogon tilvirket av en 4 x 4 toms boks. Et midtpunkt avsettes på senterlinjen cirka halvveis mellom 0 linjen og platekanten. Ut fra dette midtpunktet tegnes oktogonen opp som utgjør søylen og midten av takverket.

Grunnrisset er ferdig tegnet på. Midten av takverket befinner seg i senterlinjen på platen. Utfra midtpunktet til takverk og senterlinje blir senterlinjene til sperrene tegnet inn.

Neste skritt blir å tegne opp alle senterlinjene til anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer. Senterlinjene er hyven (ryggen) til sperrene. Ut fra midtpunktet til oktogonen trekkes det senterlinjer til alle sperrene i takverket. Størrelsen på takverket sitt oktogonen fastsettes og alle streker forbindes til man har en perfekt 8 kantet form. Så blir sperrenes reelle tykkelse fastsatt og tegnet på ut fra senterstrekene. Man har nå tegnet ferdig grunnrisset og kan gå over til neste fase, Nemlig å tegne opp opprisset. Det er opprisset som brukes til å finne reelle lengdemål og vinkler på sperrer ut fra mål hentet fra grunnrisset.Opprisset tegnes ut fra senterlinjen til platen og 0 linjen. Lengden på senterlinjene til sperrene i grunnrisset måles. Disse målene avsettes så på 0-linjen. Dette er ikke den reelle lengden av sperrene, den finner man først etter å ha satt av høyden/vinkelen for takverket. Høyden markeres på senterlinjen. Man kan så forbinde lengdepunktet på 0 linjen og høydepunktet på senterlinjen for å få vinkelen og det korrekte kappmålet på sperrene.

Oppriss og grunnriss — Opprisset er tegnet øverst på platen. alle mål finner man på grunnrisset og overfører så til opprisset. På venstre side er anleggssperren tegnet inn, på venstre er grat og stikksperren. I midten er omrisset til søylen tegnet inn. Helt øverst skimter man vinkel og avfasings streker til Anlegg-, grat- og stikksperrene.

Viktig å merke seg at denne linjen man har avsatt på opprisset, er hyven til sperrene. Ut fra denne avsettes sperrens virkelige bredde. Jeg valgte å tegne grat og stikksperre på høyre side av senterlinjen, mens anleggssperre ble tegnet på venstre, dette for å unngå for mye forvirring. For å finne vinklene til flatene sperrene hviler mot og for å finne selve formen til søylen, Må alle streker overføres fra søyle oktogonen og loddrett opp fra grunnrisset og avsettes parallelt med senterlinjen.Siden alle sperrer hviler mot søylen, ble denne laget først. Søylen legges ned på opprisset med endeveden i kant med 0 linjen og innenfor strekene som markerer omrisset til oktogonen. En vinkel brukes til å overføre strekene fra opprisset til selve emnet. Dette blir gjort i begge ender av søylen. Både senterlinje- og oktogonomrisset blir avsatt på emnet. Så snus emnet 90 grader rundt, og de samme strekene avsettes igjen. Videre forbindes alle disse strekene med hverandre på langs av emnet på alle 4 flater. Så tegnes formen til 8 kanten inn i hver ende av emnet. Grunnformen skal nå være markert og vi kan tilvirke søylen, dette gjøres ved bruk av høvel.

Når søylen er ferdig bearbeidet og formet til en oktogon, legges den tilbake på opprisset. Det er 3 høyder som må markeres fra senterlinjen. Den ene er takhøyden og det andre er skjæringspunktet hvor hyven til sperrene treffer omrisset til oktogonen. Den tredje er totalhøyden på søylen. Videre blir samme framgangsmåte som tidligere brukt til å overføre strekene som utgjør flaggstangen på søylen, Også denne er 8 kantet, men med mindre diameter. Strekene forbindes igjen fra hver ende, men denne gangen kun ned til merket for takhøyden.

Emnet er formet til en 8 kant og legges tilbake på opprisset for å overføre omrisset som utgjør flaggstangen. Videre blir 2 av sidene saget ned til takhøyden og streker forbindes for å tilvirke oktogon formen til flaggstangen.

Søylen kappes på endelig lengde og formen til minioktogonen tegnes i endeveden og 2 flater sages så ut. Når 2 flater er saget ut må strekene på nytt forbindes på de sagde flatene. Takflaten som går fra toppen av sperrene til sålen av flaggstangen må så lages. Den lages ved å forbinde punktet mellom der sperre hyven treffer omrisset til oktogonet og opp til flaggsålen. Søylen er nå ferdig tilvirket og kan settes på plass i grunnrisset.Etter på står anleggssperrene for tur. Lengden måles fra senterlinjen til anleggssperren funnet i grunnrisset og avsettes på nullstreken ut fra senterlinjen til platen. Dette punktet forbindes med høydepunktet på senterlinjen til platen. Sperrens virkelige bredde tegnes så på og emnet som utgjør sperren legges oppå opprisset. Anleggssperren er den enkleste å tilvirke for her er det bare 4 linjer som skal overføres til emnet, Ved disse 4 linjene finner man vinkelen i sperretoppen og vinkelen ved takfoten. Linjene overføres, forbindes og sperren lages.

Anleggssperren legges på opprisset, Vinkel brukes for å overføre merkingen fra platen til emnet. Når all merking er utført tilvirkes sperren etter strekene som er avsatt.

Videre er det stikksperrene som lages. Her er det 6 linjer man må overføre til 2 kappflater, og i tillegg er det også en dobbel avfasing i sperretoppen. Denne finner man ved å måle fra senterstreken på stikksperren til hvor den treffer anleggsflaten til anleggssperrebindet. Når målet er funnet, markerer man midten på emnet og forbinder alle streker. Stikksperren er nå klar for tilvirkning.

Avfasingen på stikksperren måles på grunnrisset fra senterlinjen mot omrisset til anleggssperrer og avsettes på emnet sammen med vinkelen til anleggsflaten mot søylen

Den siste sperren som tilvirkes er gratsperren og er også den som krever mest arbeid. Her er 6 linjer som skal overføres fra opprisset, men i tillegg har man her en avfasing på ryggen av selve sperren. Denne finner man ved å lage en vinkelrett strek ut fra senterlinjen på gratsperren til krysningspunktet der omrisset til sperren møter vinkelen til oktogonet. Så lager man en parallell linje fra enden av gratsperrens senterlinje. Avstand mellom disse 2 linjene gir nå avfasingen til sperren.

Avfasingen til gratsperren finnes ved å sette en strek vinkelrett ut fra senterlinjen og forbinde denne med sperre omrissets skjæringspunkt til omrisset av selve takverket. Så settes det en parallell strek ut fra enden til senterlinjen. Avstanden mellom disse 2 er avfasingen til gratsperren.

Emnet legges på avbindingsplaten og linjene overføres på samme måte som tidligere. Når alle linjer er overført og forbundet med hverandre, lages kappet ved sperretopp og ved takfot.

Her er vinklene til kontaktflaten der sperren møter anleggs- og stikksperre tegnet inn. Man skjærer så med sag langs strekene, men lar ca halve streken stå igjen. Så høvles det helt glatt og til slutt sjekkes det hvor plan flaten tilkappet er før sperren prøves i grunnrisset. Dette gjelder for øvrig alle sperrer i takverket.

Så stilles ripmoten inn på halve bredden av sperren og senterstreken avsettes langs hele lengderetningen til sperren. Ripmoten stilles så inn på målet man har funnet til avfasingen og dette målet avsettes på begge sider av sperren. Fra der vinkelen starter, altså i skjæringspunktet mellom sperrer. (spissen av sperren) går avfasingen over til 0. Avfasingen høvles med slettokse. Alle kappflater ble først saget med grindsag, så nærme streken som mulig. Så ble kappflatene bearbeidet med støt- og pusshøvel og til slutt ble vinkelen brukt for å sjekke om det var en plan flate. Dette gjelder alle sperrer.

Sperrens avfasing er tegnet på. Legg merke til at ved vinkel fram til sperrespissen går avfasing over til 0.

Når avfasing er laget sjekkes det at flaten er plan før sperren prøves i grunnrisset.

Det har vært interessant å få et lite innblikk i hvordan takverkene ble tilvirket før i tiden og få prøve dette i praksis. Jeg vil utvilsomt jobbe mer med dette i framtiden for å utvide min begrenset kunnskap i dette. For å sitere en av mine medstudenter. Det her var goooy…..

ferdig takverk — Takverket er ferdig og flagget heist til topps. Den tradisjonelle sperreskålen pågår i bakgrunnen, men egner seg ikke til å vere med på foto.

Nybygd takkonstruksjon med den nydelige Lysefjorden i bakgrunnen.

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand Del 2

Jeg har tidligere skrevet om oppstarten på prosjektet med å bygge lagerbygg til oppgangssaga i Herand. I starten av Mars 2020 begynte så byggeprosessen. Vi brukte to dager på å gjennomføre en teknisk dokumentasjon av saghuset:

Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?

Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?

Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.

Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.

En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.

I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.

For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.

Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.

Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.

Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.

Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene

Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.

En ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.

Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.

Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.

Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.

I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand

Herand sag

På læringsarena Vestland er vi så privilegert at vi har tilgang til en av Norges få oppgangssager som fortsatt er i drift. Saga i Herand er eid av Mowi (tidligere Marine Harvest) og drives i dag av bygningsvernavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter. Herand sag het opprinnelig Tveiti sag og ligger ved utløpet av Herandselva i Ullensvang kommune.

Saga er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1563. Fram til 1909 var Tveiti sag ei einblada oppgangssag. I 1909 overtok Herands Aktiesagbruk Tveitisaga og kjøpte inn sagutstyr fra en flerblada oppgangssag fra Ulvik. Samtidig ble det bygd ei mindre sirkelsag i saghuset. Lokal tradisjon antyder at et nytt saghus ble bygd i denne sammenhengen, men det er ikke bekreftet.

Herands aktiesagbruk ble nedlagt i 1957, men saga var i bruk fram til 1978. I 1986 ville daværende eier rive saga både fordi saghuset var i svært dårlig stand og tomta skulle brukes til å etablere et settefiskanlegg. Det er takket være fylkeskonservator Nils Georg Brekke og arkitekt Kjell Andresen, at saghuset ble reddet og fredet. Fylkeskonservatoren ville egentlig frede hele kulturmiljøet rundt, men på grunn av interessekonflikten med grunneier, ble forslaget redusert til et minimum for å gjøre det mulig å kombinere utbygging av settefiskanlegget med bevaring av oppgangssaga.

Arealet rund sagbruket er dessverre sterkt redusert, slik at tørking og lagring av skurlasten både er tungvint og tidskrevende og med dette svært ulønnsomt. Derfor står et eget lagerbygg i nærheten, høyt oppe på ønskelisten til sagmesteren. Dette for å effektivisere drifta og sikre lagringsforholda på materialen som blir produsert.

Hvorfor er det viktig at et freda sagbruk drevet av et museum skal være effektivt og lønnsomt?

Lønnsomheten er en viktig faktor i driftsmodellen til Herandsag. Material som blir produsert er hovedsakelig tenkt til restaureringsoppdrag i både fartøy- og bygningsvern. Skal restaureringsprosjektene bruke mest mulig prosessuell autentisk framstilt material, er det helt avgjørende at bord fra oppgangssaga ikke blir en alt for sterkt fordyrende budsjettpost. Det er viktig at slik material blir brukt i restaureringsoppdrag.

For det andre er økonomisk tenkning også viktig kunnskap en sagmester skal beherske, ved siden av teknologisk forståelse og materialkunnskap. Denne helheten gjør driften av Herand sag ganske så unik.

I 2019 ble ideen født, til å involvere studentene på studiet i tradisjonelt bygghåndverk til å bygge et lager. Først måtte man ta stilling til hvilken konstruksjon huset skulle ha. På Vestlandet er flere lagerbygg, og også sag-husene bygget som grindbygg.

Både Stekkasaga (øverst) og Grindsaga er eksempler på enbladete oppgangssager med et grindbygg som saghus

Bygningen til Herand sag er derimot en bindingsverkskonstruksjon. Dette kan ha sammenheng med at stordriften krevde et vasshjul med stor rotasjonshastighet og mye kraftoverføring. Store vibrasjoner fra et hurtiggående Poncelet-hjul må tas opp i en stabil konstruksjon. Bindingsverket er her mer egnet en den lette grindbyggkonstruksjonen.

Et Poncelet-hjul med forholdsvis liten diameter overfører mye rotasjons-kraft til saga, men også mye vibrasjon til saghuset

Det ble raskt avgjort at vi skal kopiere byggemåten fra saghuset, og en enkel skisse og kappliste ble raskt laget. Originaldelene i saghuset er tilvirket med øks, men vi bestemte oss for å bruke oppgangssaga til å skjære all nødvendig material. Våren 2019 jobbet så 5 studenter, sammen med veileder Trond Oalann, en uke på oppgangssagen med skjæring av material til lagerbygget.

Fordelen med en flerbladet sag er at stokkene blir rett dimensjonert pluss at sidebordene blir skjært, og alt dette i ett operasjon.

Størrelsen av sagramma gir noen begrensninger, da er det av og til nødvendig med litt tilpassing av stokken

I fortsettelsen skal jeg skrive mer om dokumentasjonen av det gamle saghuset og om mål- og merketeknikker vi brukte til bygging av det nye lageret. Følg med på bloggen for oppdatering om prosjektet.

Drombe på Stiklastadir, endelig ferdig og i bruk.

I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.

Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:

Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.

En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.

Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.

Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂

Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.

Sperrene på plass, nå mangler bare taket. For å å få litt mer stabilitet valgte vi å lage annenhver sperre med ei saksesperre i.

Taket legges. Vi valgte å spikre taket med 4″ smidd spiker, mest fordi vi syntes trenagler ville være litt brutalt i de nokså tynne sperrene.

Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.

Den fremste sperra har et rotkne festet foran som en sperre og «portal» Dette for å stive av dromben sideveis her, samtidig som vi får god høyde i inngangen. Det er hogd dørfals i søylene i portalen, i tilfelle vi skulle få lyst til å bygge flere middelalderdører.

Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.

Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med. Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.

Grindbygging

Om oppdraget

I desember 2015 fekk eg og Torgeir Leivdal i oppgåve å byggje eit grindbygg til ein kunde. Kunden var frå Sunnmøre og ville ha eit grindbygg slik han kjende dei. Bygget skulle bestå av to grinder med ei lengde på 4,2 meter og bredde på 2,8 meter. Utover dette fordelte vi 5 sperrepar. Vi nytta fotodokumentasjon av ymse bygg frå Sunnmøre som grunnlag for ulike val i konstruksjonen. Oppdraget gav oss høve til å eksperimentere med to problemstillingar i arbeidsprosessen.

1. Kvar i bygginga høver plaseringa av skråbanda på innsida i bygget heime, før eller etter at bygget vert røyst?

2. Kvar i prosessen vert samanføyninga mellom raft og bete utførd, tømra i hop på bakken eller tømra i hop i «lufta»?

I dette innlegget beskriv eg arbeidsprossessen med bygget og kva løysningar vi valde.

FOTODOKUMENTASJON

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Her er det dobble skråband. Det innerste bandet er felt som ein strevar. Nordal Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Møll – Geiranger.

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Indreide, Eidsdal. Nordal Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Gjørva , Geiranger. Stranda Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Giske.

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Flydal – Geiranger. Stranda Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Eikrem – Aukra Kommune.

I februar 2016 gjekk eg og Torgeir i skogen for å hogge emne til dei ulike delane.

Vi hogg:

4 stk stavar: Bjørk og Furu 8-10” rot. Lengde på 2,1 meter.

2 stk bete: Bjørk/furu 8-10” rot. Lengde på 3,2 meter. Mest mogleg kuv.

2 stk Raftstokkar: Furu 11” rot. lengde på 4,5 meter. Rettvokst, lite kvist.

8 stk Skråband: Bjørk, Hockeykøllefasong.

10 stk sperrepar: Bjørk og Furu.

12 stk spikerslag: Bjørk.

Raft

Rett og tettvakse emne, lite kvist, nærast mogleg dimensjon, raftstokken vart rydd til 4,5″ tjukna.

Bete

Betane var av furu og bjørk. Desse rydde vi til 4,5” tjukna. Vi plukka tre med eindel kuv.

Sperrer

Sperrene var i bjørk og furu. Vi plukka små understandera av furu og noko bjørk, nærast mogleg ferdig dimensjon.

Spikerslag

Bjørk. Her var det lengder og dimensjon som var viktig. Vi rydde ei side slett.

Skråband

Skråbanda vart plukka etter krok og dimensjon. Det var lett å finne bjørk med rotsleng i litt bratte skråningar, truleg har dei blitt pressa i fasong av snøen i frå ung alder av.

På større bygg er det ofte dobble skråband, men mindre utløer er det ofte enkle. Skråbanda rydde vi meir etter fasongen. Det var utfordrande å halde desse krokete emna stødige under rying,ymse festemåtar vart prøvd. t.d: fleire haldahaker, å kile dei fast i eit spor. Jekkestroppa synest eg fungerte best. Det kunne vore intersannt å vite korleis detta vart gjort av ein handverkar på 1800 tallet.

Naglar

Dei var klyvd ut av nokre tørre vedkubbar av bjørk, spikka 8 kanta og med 8 kanta hovud.

Klauen merka opp før vi rydde.

Dimensjonert ut i frå klauen og rydd lett på utsida og innsida etter fasongen.

Stav.

Vi nytta rotstokkar og andrestokkar. Det viktigaste var at vi hadde nok dimensjon til stavøyra. Vi merka opp halsen i rotenden. Rota la vi opp i klauen på stavane, viare rydde vi dei på 2 sider. Innsida og utsida rydde vi etter fasongen på staven.

Merkar på klauen.

Snor i senter for å sikte seg inn etter retninga.

Vi starta med å merke retninga og antatt djubde på stavøyra, 4″ bredde og lengde etter høgda på rafta og beten. På dei stavane som hadde ein del fasong i seg, nytta vi ei snor som referanselinje for å kontrollere at klauven kom høveleg i senter. Til å ta ut veden i klauven, borra vi oss hol i botn og hogg oss gjennom med smaløks. For å justere flatene i veggane på klauven nytta vi ei stikkøks. (modell frå Osterøy, Hordaland.)

Vi rigga oss til på eit plant underlag, der la vi ut stavane og definerte lengda på bygget. Vi la stavane med “utsida” ned og felde rafta ned i stavane, motsatt av det eg har lærd frå kurs i grindbygging i Hordaland, der ein legg ut rafta først og tilpassar kvar enkelt stav i denne. Detta var framgangsmåten vi var mest usikre på.

Fast mål med passaren frå underlaget.

Waterstrek.

Samanføyning raft og stav.

Gammalt spor etter samanføying mellom raft,stav. Hakket i underkant er for betehalsen.

Grindbygga er ofte bygd med eit “spenn”. Stavane sprikar utover nede i forhold til ei loddlinje. Vi bestemde oss for eit spenn på 2”, vi løfta toppen på staven 2” i forhold til underlaget. Så hogg vi ei flate på innsida av stavøyrene som no vart i vater, på denne flata skal rafta fellast mot. Rafta blir til slutt å kvile på staven og beten. Hakket vi får i staven fungerer som eit referansepunkt når vi skal byggje sjølve grinda, då har vi kontroll på kor underkant av rafta kjem og ikkje fell beten for langt ned i staven.

Tilpassing av skråband.

Skråband ferdig felt og borra ut for nagle.

Skråband til raft og bete på ei løe frå Indreeide i Eidsdal. Banda er ikkje innfeld i staven.

Viare tilpassa vi skråbanda som kjem i lengderetninga på bygget. Sia skråbanda svingar seg i alle retningar, vert skråbanda plassert slik dei høvde best mot stav og raft. Samtidig som vi fikk godt nok hald diagonalt. Vi tok hensyn til ei døropning. Skråbanda vart felt ned omlag halve sin dimensjonen i staven, omlag 1/4 vart tatt ut i skråbandet mot rafta. Rotslengen la vi opp på rafta, slik at vi fikk plass til 2 naglar. Nokon fordelar med desse ishockeykølleforma skråbanda av bjørk, er at dei tek mindre plass i rommet, bjørka er sterk, stiv og lett tilgjengeleg.

No når alle delane på langsida av bygget er felt samanhogg vi inn merking på kvar enkelt del med tappjarn og demonterte dei.

No byrja vi på sjølve grinda. Det er viktig at me bygger grinda med dei stavane som høyrer til på rett side. Bredda på bygget med 2” spenn på staven vart teikna opp på planet, slik hadde vi eit fast mål å bygge grindene etter. Viare merka vi på halsen i beten og djupna på klauen i staven.

Her er grinda låst fast i posisjon på golvet med haldhaker, medan vi tilpassa skråbanda.

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Gjørva , Geiranger. Stranda Kommune

Samanføyning mellom stav-bete-raft. Flydal – Geiranger. Stranda Kommune

I mange bygg på Sunnmøre er rafta tømra nedi beten, det var vår andre problemstilling. Det vert sagt at grindbygga vert bygd på bakken og at ein sjølv røyser seg med bygget. Vi var usikker på smanføyninga/laftet mellom raft og bete. Kåre Løvoll kallar samanføyninga «hjartet» Eg usikker på korleis ein kan få til eit godt laft mellom raft og bete utan å individuelt tilpasse kvar del. Vi gjorde denne tilpassinga etter at grindene var røyst, det fungerte greit.

Her er eit bilete korleis samanføyninga ser ut inni.

Teikning av takvinkel i 1:1.

Dimensjonering av sperrer i toppen med riva.

oppmerking av vinklar og sperrehakk.

Vi valde å vente med sperrehakka i rafta til bygget var røyst fordi vi ikkje ønskte ei konflikt mellom sperre og skråband. Vi teikna opp utvendig sperrevinkelen på eit plan i 1:1. Ut ifrå teikninga felte vi sperrene med halvved i kvarandre. Vi nytta “regelen” om 3/5 lengde mellom sperrehakket i raftene som lengde på sperrene. Alle måla vart tatt i frå planet.

Røysinga

Bygget vart røyst på steinar, vi nytta litt tid på å ta ut lengdene på stavane sidan kvar stav har ulik lengde. Vi målte oss ut med rettholt og vater og noterte høgdeforskjellen. Vi veit høgda på rafta og målte oss ned i frå botn på samanføyninga mellom raft og bete, og kappa stavane der etter. Etter dette gikk røysinga ganske kjapt.

Vi skora av grindene med bord som var spikra i grinda og støtta seg på bakken.

Sperrene lagt i hakket og klare for røysing.

Avtalen var at byggverket skulle levereast som rein konstruksjon med tro og spikerslag. Oppdragsgivar syte for tekking og kledning sjølv.

Verkty

Ryarøks frå Valldal, Nordal Kommune. smidd av Øystein Myhre.

Novøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.

Sjeggøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.

Haldhaker

Slagjarn 5/4″

Stikkøks modell frå Osterøy, Hordaland.

Treklubbe

Stikkpassar

Vater

Snor

Storku/grindarive Modell frå Løvika, Tresfjord.

Sag

Motorsag

5/4″ Navar

Kniv

Pjål

Mokkert

Meir systematisk og målbar granskning av eldre grindbygg, kombinert med fokus på verktybruk, verktyspor og eksperimentering i hop med andre hadde vore kjekt.

Peter Brennvik