Kløyving av bak til sperrebind og åser

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum har begynt å kløyve stokker og hugge subord til stavkirken. De fleste på skipet skal være nesten 7 meter lange, kantet til så å si ren al, og helst holde 35 cm i topp. Det er altså snakk om ganske grove stokker. 

Haltdalen Stavkirke burde egentlig kalles en «bordkirke», ut fra handverkerens perspektiv. Kanskje viser navnet «stavkirke» vel så mye til veggstavene (eller veggtilene) som hjørnestavene. Veggstaver er ordbruk fra Stavkirkeprekenen i Gammelnorsk homiliebok. Det er i hvert fall veldig mange bord og tiler. Det virker også som regel å være snakk om førstebord, det vil si at man bare får ett bord fra hver halvkløyving, to fra hver stokk. Med andre ord er det svært mange stokker som skal kløyves og mye material som går til spille om man skårer og lomper.

Så hvorfor hugger vi ikke alltid flere bord fra samme halvkløyving. Hva de klarte i middelalderen er vanskelig å si. På studiet har vi forsøkt flere forskjellige metoder for å kløyve ut andrebord. Det lar seg gjøre, men jeg synes det er krevende og kan gi litt uforutsigbart resultat. Grunnen er at når vi kløyver en stokk i to utnytter vi margstrålene i veden til å kløyve inn til margen fra to sider. Når du kløyver andrebord må du derimot tvinge kløyvingen, enten ved å borre hull, eller ved å aske fra sidene, kløyve fra enden og kappe bånd.

Et annet problem er kvister. Når man skal kløyve en stokk orienterer man den som regel med kuven opp slik at man kan snorslå beint over der man tror margen går. Det er som regel forenelig med det å planlegge slik at man unngår store kvister i bordet eller får de så små som mulig. Man slipper i hvert fall å kløyve på tvers av kvister når man kløyver til marg. Det er derimot ikke mulig i andrebord. Så med mindre det er veldig fine stokker blir det mye tyngre å kløyve og å unngå store utrivinger.

Mens vi arbeidet med subordene poengterte Roald Renmælmo at det er nokså lite spor etter skåring i middelaldermaterial. Det kan skyldes at materialene ofte er veldig fint bearbeidet. Allikevel fikk det meg til å fundere på om det ikke også kunne skyldes en alternativ framgangsmåte for å fjerne baken. Jeg fikk en idé om at man kunne hogge slik man gjør på en mønekjøl, det nederste subordet eller slik det trolig er gjort på raftene i stavkirken. Altså i en slags «L», eller 90 graders vinkel på hver side av baken slik at det som står igjen så og si er et ferdig emne som kan kløyves ut. Da vil bredden på kløyven reduseres, og kløyven på tvers kan følge en åring.

Vi begynte å diskutere metoden og så flere fordeler. Det blir lettere å styre denne typen kløyving unna store kvister. Det er ikke nødvendig å skåre og lompe (med mindre det er en del av stokken man ikke vil kløyve). I den frosne geitveden jobber man mer lett på langs med veden. Og begge emnene kan i teorien nesten hugges ferdig og vil holde seg stabil og uten svikt helt til man skal kløyve. Etter det gjenstår bare litt myk al i midten av førstebordet og én eller to sider av andreemnet.

Det første forsøket jeg gjorde gikk veldig bra. Jeg hadde over 1 tomme sikkerhetsmargin inn til bordet, men i det tilfellet hadde jeg ikke behøvd noen. Kløyven gikk så og si perfekt. Dette skyltes nok delvis mye tennar i baken og et fint emne. Jeg ble hindret av været fra å forsøke videre på en 7-metring. Det ble for kaldt til å kløyve. Derimot hadde jeg en fin toppende på litt over 3 meter tilgjengelig, og siden den hadde mye al var den fin å hogge på i kulda. Nesten alle bildene er fra dette andre forsøket.

Denne gangen gikk jeg mer systematisk fram og dokumenterte med bilder. Jeg hogde margsiden på halvkløyvingen rett. La den i vater på flasken og loddet en strek opp i begge ender. Her tror jeg det kan være en fordel å sentrere merkingen om margen i hver ende om man har nok ved, ikke toppen av ryggen på stokken, for en mer kontrollert kløyving senere. Så bestemte jeg bredden på andreemnet, i dette tilfellet 4 norske tommer, og merket i begge ender.

Huggingen videre er veldig lik hogging av medfar og asking, men man kan gå på ganske mye hardere. En blanding mellom 45 grader og rett med veden, for å få ut i bunnen. Jeg mener planet ned mot bordet burde hugges først, siden denne kanten er svakere, slik at det ikke sprekker ut. Jeg syntes også det var best å hogge seg helt ferdig i et plan før man begynte på neste. Da kan man hogge fulle raster og det blir lettere å få ut veden.

Når man skal hogge rett er spørsmålet hvor nært man tørr å gå bordet før kløyven. På det andre forsøket hadde jeg ingen sikkerhetsmargin på sidene, men startet kløyven fra enden rundt en kvart tomme ut fra bordet. Dette var litt optimistisk og det ble merker etter kløyven i bordet. Neste gang kommer jeg til å hugge rett i geita til bordet, men sette igjen litt inn mot kløyven. Andreemnet tror jeg trygt kan hogges som i dette forsøket.

Siv Holmin hjalp meg med selve kløyvingen i det andre forsøket. Når man starter kløyven fra enden virker begynnelsen å være veldig viktig. Det blir vanskelig om den må rettes opp. I det andre forsøket begynte kløyven veldig dårlig. Jeg startet den for nært bordet og passet ikke godt nok på avstanden. Kløyven ble i tillegg styrt ned i bordet av en kvist som var noen centimeter inn i emnet. I tillegg burde jeg sett at fibrene i andreemnet svingte ned i bordet på midten av stokken.

Jeg har en vei å gå med å forstå denne typen kløyving. Slik jeg ser det er det i hovedsak tre store elementer som spiller inn på kløyven. Retningen på fibrene, siden kløyven på langs med stokken vil forsøke å styre etter disse. Hvor margen ligger, siden kløyven sideveis vil forsøke å styre etter vridningen i veden, langs med åringene ned mot bordet. Eventuelle kvister, siden de kan rote til de to overnevnte. Et poeng er at det trolig er tryggere om halvkløyvingen har litt kuv ut, slik at fibrene ikke styrer inn på midten av bordet. Det kan askes sideveis inn hvor det skal kløyves for å gjøre bredden på kløyven så liten som mulig. Uansett kan nok de fleste problemene unngås med god  sikkerhetsmargin.

Andreemnet som kommer ut av en slik kløyving vil ha ren kantved og skal dermed sprekke lite. Den vil også være av veden som var lengst ute i tverrsnittet på et stort tre, altså der moment-kreftene i stammene var størst, økende ned mot rota. Det er lett å tenke seg at dette gir gode egenskaper til de smekre åsene og sperrebindene i stavkirken.

Når vi har undersøkt Haltdalen Stavkirke på Sverresborg, som er forbilde for stavkirken vi bygger, har det sett ut som deler av sperrebindene har kommet fra langt ute i tverrsnittet på større trær. Vi har studert dette på oppfordring fra Roald Renmælmo som tidligere har sett slike åser, blant annet i middelalderkirken på Værnes.

Akkurat hvor mange slike emner det er i Haltdalen Stavkirke, og hvor de er; oversperrer, undersperrer, hjelpesperrer, hanebjelker, åser, mønsåser, nagler, spon, ramtre, gavelsperrer eller tverrstavliner vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hvordan disse i så fall er kløyvd ut. Metoden over er bare en hypotese. Et faktum er derimot at det er veldig mange flere bord enn åser og sperrebind i kirken, så det ville være rart om man ikke utnyttet baken til noen få, fine stokker.

Jeg tenker uansett det er usannsynlig at det bare har vært en metode, siden hver stokk er så forskjellig. Til syvende og sist kan man argumentere fra at de i middelalderen sparte, til at de var effektive og hadde mange store fantastiske trær. Hvem vet. Det eneste vi vet er det vi ser i originaldelene på Sverresborg, og nå vet i hvert fall jeg om en del nye ting jeg skal undersøke neste gang jeg er der.

Modell av Haltdalen Stavkirke

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum skal bygge en stavkirke til middelaldergården på Trondarnes i Harstad. Gjennom studiet, Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, skal vi handverkere bruke prosjektet som en øvelse i det å forstå og gjenskape etter et konkret forbilde.

I dette prosjektet er forbildet Haltdalen Stavkirke som i dag står på Trøndelag folkemuseum, Sverresborg i Trondheim. Den er opprinnelig fra Haltdalen i Holtålen kommune og ble oppført rundt 1170. I sammenheng med studiet og prosjektet har vi flere ganger undersøkt stavkirken i Trondheim, i tillegg til en del av de andre stavkirkene rundt om i landet. For å strukturere informasjonen fra befaringene, og for å hjelpe formidlingen innad i gruppen og til andre, ble jeg bedt om å bygge en tremodell av kirken.

Omfanget av arbeidet ble først satt til to uker. Det var da tydelig at modellen måtte ha en stor grad av forenkling fra originalen og at det måtte prioriteres hva som skulle med. Det ble derfor viktig å bestemme akkurat hva modellen skulle brukes til. Spørsmålet ble om den skulle vise stavkirkens form og proporsjoner, skulle det være med veggtiler, tro og sutak eller skulle det fokuseres på primærkonstruksjonen og dens treforbindelser. Disse valgene ville styre både detaljeringsgrad og målestokk, men også hvordan modellen skulle settes sammen.

Da jeg begynte å planlegge modellen støtte jeg på et problem. Originalens grunnflate har ulike mål ut i fra hvor man måler, vegger er ikke nødvendigvis i lodd, og hver eneste originale bygningsdel er unik. Det ville bli vanskelig å inkludere dette i en to-ukers modell. Det er heller ikke slik at vi tenker å lage en gipsavstøping av originalen slik den fremstår i dag. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle forenkle modellen slik at alle «like» deler, ble identiske, alle hjørner i vinkel og vegger i lodd.

Den første datamodellen
Nordsiden av den første datamodellen

For å gjøre dette enklest mulig lagde jeg en veldig enkel data-modell av stavkirken, basert på tegninger, bilder og annen dokumentasjon. Den ville ikke bare definere hvordan jeg forenklet modellen, men også gjøre det mulig å hente ut eksakte mål i rett målestokk. Jeg rundet også av alle tall slik at de ble noenlunde enkle å forholde seg til, siden det uansett som regel var snakk om et par millimeter. Det betydde derimot at ingen mål ville være helt riktige, men heller et praktisk gjennomsnitt. Det var uansett nå bestemt at den endelige kopien skulle bygges utelukkende etter mål tatt fra originalen, og at modellen skulle brukes til formidling, vise sammenhenger og få oversikt. Jeg syntes da at proporsjoner ble det viktige, men det var fortsatt usikkert hvordan modellen skulle settes sammen.

Andre modell front (1)
Vestsiden av den andre datamodellen

Det ble dermed desto viktigere for meg å finne ut hvordan konstruksjonen til stavkirken faktisk hang sammen. Når man skal kopiere, eller også tegne, blir det veldig fort tydelig om man ikke vet hvordan noe er bygd opp. Et eksempel er å tegne en hånd. Når du først prøver å tegne en hånd streber du som regel alltid etter å få linjene på arket til å tilfredsstille idealet ditt av hvordan en hånd burde se ut. Det blir alltid feil og ingenting passer. Helt til du klarer å glemme hånden og isteden fokuserer på oppbyggingen, skygger og linjer. Jeg opplevde det samme med datamodellen, når jeg begynte å følge hver bygningsdel og stille spørsmål ved hvordan den hang sammen med omgivelsene.

Andre modell side (1)
Sørsiden av den andre datamodellen

Det viste seg snart at vi manglet mye viktig dokumentasjon. Spesielt fra steder i stavkirken som er vanskelig å komme til. Vi bestemte oss for å reise tilbake til Trondheim. Vi fant mange, for oss, nye detaljer i treforbindelsene og det ble derfor bestemt at om modellen skulle ha noen verdi for oss håndverkere var det nettopp treforbindelsene i primærkonstruksjonen som trengte å være tydelige og riktige i modellen. Disse er på mange måter mindre intuitive enn f. eks. tro, sutak og veggtiler, og deres forbindelser til hverandre og den øvrige konstruksjonen. Det er også mye enklere å forestille seg de sistnevnte i primærkonstruksjonen, enn omvendt.

Andre modell bak (1)
Østsiden av den andre datamodellen

Helheten i primærkonstruksjonen snudde helt om på forståelsen min av stavkirken. De «nye» stavene og takkonstruksjonen gjorde den gamle datamodellen helt ubrukelig. Dette er kanskje vanskelig å se på bildene, men alle mål og forhold over syllene ble nå feil. Møtet mellom raft og sperrebind var et element som påvirket nesten hele takkonstruksjonen. I tillegg var mange bygningsdeler mye spinklere enn jeg tidligere hadde antatt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne helt fra bunnen av, og lage en ny datamodell. Denne prøvde å sy sammen primærkonstruksjonen, fortsatt med forenklede gjennomsnitt og opprettinger, men nå med alle forbindelser og detaljer inkludert, på bakgrunn av målene vi hadde dokumentert. Dermed kunne hver del trekkes ut og studeres i datamodellen. Forbindelsene og bygningsdelene ble så tynne og små at det ville vært svært vanskelig å finne ut av disse detaljene i tremodellen, mens jeg bygde den, uten å gå veien om datamodellen.

 

 

 

 

 

Tremodellen er i 1:10 og bygd av bjørk som ble splittet opp fra grov plank og høvla til riktig dimensjon. Dette arbeidet ble gjort i verkstedet til Arne Pedersen i Aursfjorden. Arne har en del erfaring med bygging av modeller og var veileder i arbeidet. Jeg høvlet de trapesformede syllene for hånd, og dreide de seks stavene på tredreiebenk. Når jeg begynte å felle syllene sammen, og spesielt når jeg så felte stavene ned på disse igjen forsto jeg tre ting. For det første at den raskeste og enkleste måten å gjøre fellingene på var akkurat slik det var gjort på originalen. Det ble stivt og i lodd, men så hadde jeg tross alt rettet og dreid materialene. For det andre at det ville være mer tidkrevende å f. eks. kutte delene for så å lime de sammen, nesten umulig å få det fint, og at dette uansett ville gjøre modellen ganske meningsløs. For det tredje så jeg at alt dette medførte at jeg i hvert fall ville trenge enda en uke, altså fire totalt.

Jeg tok syllene, stavene og de dimensjonerte materialene hjem og inn i snekkerboden. Det meste etter er historie og forhåpentligvis forklart av bildene. Jeg vil allikevel legge til at det tok en del fundering å finne ut hvordan f. eks. raftene, spesielt i skipet, og toppen av stavene skulle lages. Jeg fikk hjelp med profilen på raftene av Roald Renmælmo som høvlet disse med en profilhøvel. Det desidert mest arbeidskrevende var sperrebindene i skipet. De tok nærmere én dag hver. På et punkt bestemte jeg meg for at var jeg først kommet så langt uten å bruke lim så skulle jeg ikke bruke lim på resten heller. Løsningen ble to-millimeters borr og runde 2 mm tykke cocktailsticks som trenagler.

 

 

 

 

Tidsbruk og modning

Arbeidet med modellen startet våren 2017 med å utarbeide den første datamodellen og skjære bjørk hos Arne. Tidlig på sommeren gjorde vi nye oppmålinger på Haltdalen Stavkirke. I sommerferien laget jeg en ny og forbedret datamodell, med utgangspunkt i oppmålingene. Så kom sensommeren med gårdsarbeid og høstsemesteret med mye annet studiearbeid. Det var også en del usikkerhet om hvordan vi skulle fortsette med modellen på dette tidspunktet. Jeg hadde allerede våren i forveien meldt fra om at modellbyggingen ville ta minst tre uker. Når jeg utelukket arbeidet i sommerferien, som sprengte alle grenser for tidsbruk, var allerede nesten to uker gått med til den første datamodellen, dimensjonslister, skjæring og litt dimensjonering av materialer. Det var vanskelig å anslå hvor mye tid selve byggingen ville ta.

 

 

 

 

Det ble diskutert om vi skulle nøye oss med datamodellen som nå var blitt så detaljert. Vi endte med å fortsette med tremodellen. En datamodell blir på samme tid for presis og abstrakt, og med mindre du er vant til å jobbe med 3D, eller kjenner objektet veldig godt, er det vanskelig å få mye ut av det. Betingelsene for videre bygging var at jeg kunne levere modellen på fire uker. Jeg valgte å ta sjansen.

 

 

 

 

Modelljobben var ferdig i midten av januar 2018, etter rundt fem uker med arbeid. Jeg utelater da den andre datamodellen og en del kjøring. Dette stemmer fint med regelen om at når du gjør noe for første gang skal du anslå tiden og gange med to. Du vil i etterkant innse at du skulle ganget med tre. Den ekstra uken på meg regner jeg som en liten pris å betale for et veldig interessant prosjekt. I tillegg til muligheten rundt å bygge enda en modell i fremtiden, og et mer interessant prosjekt med selve kopien. Det er noe helt annet å lage en fysisk modell hvor du kan bøye og tøye på konstruksjonen og delene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at konstruksjonen til Haltdalen Stavkirke er tilsynelatende spinkel, men genialt effektiv.

 

 

 

 

På den ene siden kan man si at tre-kvart år er vel lang tid å bruke på å bygge en fem-ukers modell. På den andre siden tror jeg det var bra at konstruksjonen fikk tid til å modnes hos meg og de rundt meg. Et resultat er at konstruksjonen, eller kanskje treforbindelsene i den, er noe jeg kan tenke meg å skrive Bacheloroppgave om. Jeg mener stavkirkene er noe det kan forskes videre på.

 

 

 

 

For denne gang er modellen levert til Sør-Troms museum. Jeg var først bekymret for hvor stabil modellen ville bli uten tiler og tro, men den kan løftes etter kortsyllene i skipet og holder seg, i hvert fall enn så lenge, helt stiv. Det bare med egenvekt, friksjon og cocktailsticks.

 

 

 

 

 

This slideshow requires JavaScript.

3D model of the skottbenk from Kverndal

Skjermbilde 2017-11-23 12.10.43
Screenshot of 3D model of the skottbenk from Kverndal in Målselv. 

To see the 3D model you can use the link, or web adress, below:

https://3dwarehouse.sketchup.com/embed.html?mid=2c60d076-70ea-4486-a24c-6295e971141e&width=580&height=326

This is a 3D model of a skottbenk from Kverndal in Målselv, Northern Norway. It was made for the purpose of documenting a skottbenk for an assignment for the study Tradisjonelt Bygghåndverk at the Norwegian University of Science and Technology.

It is important to note, about the model, that the units in the file are in feet and inches, but these are supposed to represent the old Danish/Norwegian inches and alen. These are, with one such inch being approximately 26,15 mm, marginally larger than the English/American ones.

The reason I did this was to better follow the logic of the person/people who built this skottbenk, very probably using those old inches and alen.

However, if this file is to be converted into mm, etc. it will give a more accurate representation of the original if the model is scaled by a factor of 1,0295275591, or roughly 103 %.

Many of the parts of this skottbenk are made by axe, and even if the work has been done precisely, there are still variations in thicknesses and angles, indicating that the functions of the skottbenk as a whole were the main sought-after qualities.

Furthermore, there have been made changes and adjustments to the skottbenk so that now only essential surfaces are level and straight. It is also important to note that this skottbenk seem to have been built partly with the remains from an even earlier skottbenk.

I have attempted to represent this justly in the model, but may not have succeeded in all regards. I therefore think, if you attempt to build a skottbenk based on this model, you should assume that most measurements were by the makers intended to be based on Norwegian/Danish inches and alen, or fractions of alen by eighths.

There are also parts missing for this skottbenk to function properly. One theory as to how these may have looked can be found on the SketchUp 3D warehouse, or on the web page linked below.

 

You will find more information about, and photos of this skottbenk at: https://skottbenk.com/2013/10/05/skottbenk-fra-kverndal-i-malselv/

For information about skottbenker in general, and their uses, you may visit: https://skottbenk.com

 

Download this model at:

https://3dwarehouse.sketchup.com/model/2c60d076-70ea-4486-a24c-6295e971141e/Skottbenk-from-Kverndal

Rotkne til årestua på Trondarnes

Foto: Sør-Troms Museum

Sør-Troms museum bygger en middelaldergård på Trondarnes i Harstad, kalt allmenningr som betyr felles møteplass. Dette er en gård som skal brukes til formidling av livet og folket som levde i middelalderen. Det skal settes opp 5 bygg på gården. Det første bygget vi bygger er ei årestue. Deretter skal det bygges en stavkirke, ei smie, fjøs og stabbur. Naustet på Stangnes (Senja) er modell for bærekonstruksjonen på dette bygget. Til skråavstiving av årestua har vi valgt å bruke rotkne i overgangen stav-samhald.

På jakt etter rotkne

Eirik Nicolaisen ble henta inn som veileder for uttak av rotkne. Han var tidligere student ved HIST Teknisk Bygningsvern og har skrevet en bachloroppgave om tradisjonell bruk av rotkne i eldre bygninger.
Han laget en verktøyliste over verktøy som man må ha med seg i skogen.
– kvass øks
– spisspade
– tau
– øks du ikke er redd for å ødelegge/ hakke
– øks som du i hvert fall ikke er redd for å ødelegge

Denne furua står på stein og sandmark. Foto: Roald Renmælmo

Vi brukte Arne Pedersen, i Aursfjord i Malangen, som kjentmann. Arne kunne fortelle mye om hvor det var de beste mulighetene for å hente ut emner. Rotknea som vi skal bruke skal være av furu. Det vi ser etter er små furu som har vokst sent. Det er en fordel om furua står på berg med lite jord oppå. Da stikker ikke rota så dypt ned i bakken, og det er større sjanse for at rota går ut i 90 grader fra stammen. Når furua vi skal bruke er funnet, graver vi rundt furua slik at vi kan se rotsystemet. Nå kan vi se hvilken rot vi vil bruke til rotkne. Kapping av røtter kan være en tøff jobb. Det er mange røtter man ikke kan se under bakken. Det er lurt å bruke en øks som tåler litt småstein og grus. Når alle røttene er kappet kan vi hjelpe til med et tau og rotvelte treet.

 

 

Når treet er veltet kan vi bestemme oss for hva som er det beste emnet. Dersom man er heldig, kan man få to rotkne av et tre som er felt. Men det er sjeldent, fordi da må emnene stå 180 grader ovenfor hverandre. Vi skulle ha totalt 6 rotkne. Vi måtte da felle 6 trær. Emnene ble hugget til på overmål for frakt til kjørevei for videre transport til verkstedet. På verkstedet ble emnene justert på dimensjon for å passe inn i bygget.

Montering

Vi brukte stropper for å holde rotknea til staven når vi arbeidde med merking og tilpasning. Vi meddrog og tilpassa rotkneet til stav/sammhald. Rotkneet ble festa både i stav og samhald. Til dette brukte vi 1″ trenagler av furu. Det ble brukt 1″ navar til å bore hull for naglene. Naglene ble så kløyvd ut av rettvokst alved av rotstokken på furu. Emna ble spikka til koniske med firkanta tverrsnitt med brekte kanter.

Felling av rotkne til stav og samhald. Foto: Thor Larssen

Rotknea sin funksjon i bygget er å stive av konstruksjonen. En annen måte å stive av et bygg på er å bruke skråband. Det er en enklere arbeidsprosess å lage emne til skråband, men ulempen med skråband er at den vil ta mer plass i rommet. Derfor ble det valgt rotkne.

 

Pjål som tema for samling i faget tradisjonsfagleg fordjuping

IMG_5630
Utprøving av pjålar på kaia på Sjøvegan. Veggtilene er tenkt til den nye stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Foto: Roald Renmælmo

Tradisjonsfagleg fordjuping er eitt av faga til studentane på tradisjonelt bygghandverk. I dette faget har vi samlingar med alle studentane der vi går grundig inn på ulike tema som vi vurderer som sentrale i handverket og som høver med andre prosjekt. Fyrste året hadde vi to samlingar i dette faget, ei på Stiklestad der vi hogg tømmer, stakk spon og la spontak. Den andre samlinga var på Norsk Folkemuseum der vi kløyvde og glepphogde taktro til restaureringa av Raulandsloftet. I år har vi fyrst hatt ei samling på Sverresborg i Trondheim der studentane laga sine eigne grindsagar og lærte mykje om sagfiling og bruk av sag. I førre veke hadde vi den andre samlinga i faget i Salangen i Troms. Her var temaet å lage sin eige pjål og lære korleis han skal slipast og brukast. Utgangspunktet vårt var gamle pjålar som vi hadde med oss frå våre eigne samlingar av slikt verktøy, i tillegg var det med nokre pjålar som var lånt av private. Filmklippet under gir eit inntrykk av dei pjålane, ravlane, skavlane og såtjarna vi hadde samla for kurset.

For at studentane skulle få litt mengdetrening i bruk av pjål så hadde Thor Larssen og Vidar Larssen på Sør-Troms museum saga opp ein del 5/4 sideskåret furu som skal bli til golv på årestua på Trondarnes. Her fekk studentane pjåle denne nysaga materialen med sine pjålar. Kvar student var omlag ein heil arbeidsdag på denne arbeidsstasjonen og fekk pjåla ein god del bord. Erfaringa med dette arbeidet er god å ta med seg vidare. Korleis bør pjålen vere slipt og justert for å fungere godt? Korleis er det best å pjåle rundt kvistar for å unngå utrivingar? Korleis ser ein kva vedretning der er på bordet og kva retning skal ein då pjåle for å unngå utrivingar? Dette er mellom dei problema studentane kom borti medan dei utførte arbeidet. Filmklippa under viser noko av arbeidet med pjåling av golvbord. Her arbeider studentane med sine nylaga, slipte og justerte pjålar og vi ser at arbeidet går lett og fint.

Etter å ha pjåla saga material fekk studentane gå vidare og prøve seg på å pjåle kløyvd og hogd material. Dette i form av veggtiler som skal brukast til stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Tømmeret til dette er hogd i lia ved Myrefjell i Målselv og er plukka ut med tanke på at tømmeret skal kløyvast med øks. Vidare er stokkane kløyvd med øks og kilar etter metoden eg har lært av Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Studentane på læringsarenaene i Sør-Troms, Midt-Troms og Stiklestad hadde dette arbeidet som eit eige kurs i forkant av samlinga med pjålen i fokus.

Eg sjølv har vore med på ganske mange ulike prosjekt med kløyving av tømmer til ulike føremål gjennom dei siste 25 åra. Med bakgrunn i desse erfaringane har eg merka meg at det å kløyve tømmer som ein kan plukke ut sjølv på rot i skogen er vesentleg mykje betre enn å få levert tømmer som er hogd etter spesifikasjon. Spesielt rotstokkane vi kløyvde var veldig fine å kløyve og gav gode resultat. Ei av furuene hadde gås i rotstokken. Det er ein råtesopp som går inn i ein skadd kvist på stammen og utviklar seg i margen på stokken. Dette kunne vi kanskje ha oppdaga i skogen ved å banke på stammen, eller å bore ein kjerneprøve på den aktuelle furua. Det er også veldig fint å få arbeide med tømmer som er nyhogd og heilt ferskt. Slikt tømmer skal ikkje ligge mange vekene før det har byrja å tørke for mykje i endane. Det fyrste filmklippet under viser den eine rotstokken som hadde gås.

Tømmeret vart kløyvd og hogd til 3″ plank med glepphogarøkser. I utgangspunktet arbeidde vi med glepphoggarøkser som var smidd med utgangspunkt i originale økser frå 1500-1600-talet sidan vi har ein del erfaring med desse øksene frå tidlegare. Vi har enda ikkje fått skikkelig fart i arbeidet med å finne fram til øksemodellar frå 1200-talet til arbeidet med stavkyrkja. På den eine befaringa vår ut til Nord-Rollnes på Rolla kom vi over eit glepphogd båtbord i eit gamalt naust. Truleg er bordet tenkt som halsbord til ein storfembøring og kan stamme frå siste halvdel av 1800-talet, men bordet kan og vere eldre. I det same naustet var det også ei øks av tilsvarande type som dei som vi brukar til glepphogging.

Etter å ha arbeidd med å pjåle golvborda som var saga så vart det ein stor overgang å gå over og pjåle veggtilene som var kløyvd og glepphogd. Her var det jamnt over betre tømmer med mindre kvist og jamnare vekst enn tømmeret som var brukt til golvborda. Det var også mykje lettare å pjåle på dei overflatene som var glepphogd. Fleire av studentane opplevde nok at pjålen som reiskap gav meining, den er absolutt best egna til å pjåle hogde overflater.

Smeden Jon Dahlmo frå Verktøysmia i Drevja hadde det faglege ansvaret for sliping av verktøy på samlinga. Jon og smedane Mattias Helje, Øystein Myhre, Bertil Parmsten og Øystein Viem hadde levert ståla til pjålane studentane laga på samlinga. Torsdag hadde vi besøk av arkeolog Ingar Figenschau som heldt eit foredrag om økser i Troms og Finnmark. Dette var med utgangspunkt i hans masteroppgåve frå 2012 over dette temaet. Eg fekk sjølv eit bra fagleg utbytte av samlinga og ser at eg må lage meg fleire variantar av pjålar for å prøve ut. Eg reknar med at også studentane vil arbeide vidare med å lage fleire pjålar og også bruke pjålen i prosjekta sine framover. Takk til Sør-Troms museum som var vertskap for pjålsamlinga.

Sjå gjerne også på denne sida om pjålen:

https://hoveloghage.wordpress.com/2014/09/21/skjove-skavl-pjal-kjaert-barn-har-mange-navn/

Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

Dagane 21-23. januar leidde eg eit felles kurs for læringsarenaene på Stiklestad og Sør-Troms museum. Temaet var kløyving av tømmer til drombegangen til Gjesteloftet, og staden var tømrarhallen på Stiklestad. Studentane har tidlegare vore gjennom kurs i kløyving av tømmer som ei innføring i faget materialforståelse og tradisjonell bearbeiding som var den andre samlinga for studentane etter oppstart på studiet. Då fekk dei ei innføring i grunnleggande prinsipp i kløyving slik eg har lært det i tradisjonen etter Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Vi har også arbeidd med kløyving i samband med kurset i kløyving og hogging av takbord til restaureringa av Raulandsloftet på Norsk Folkemuseum. Her arbeidde vi også i hovudsak med arbeidsmåten som er i tradisjon etter Konrad Stenvold. Eg var så heldig at eg fekk høve til å kløyve saman med Konrad ei rekke gongar og fekk såleis lære meg både å kløyve etter margen for å få to emne av kvar stokk, og også å kløyve stokkar til 4 emne, to på kvar side av margen. Dette har eg ikkje tidlegare gjort med studentane og kurset på Stiklestad var eit godt høve til å gå gjennom dette.

Når eg var med Konrad på slik kløyving så var han open for at ein kunne gjere det på ulike måtar. Utgangspunktet til Konrad var å styre kløyvinga ved å aske stokken både for kløyvinga etter margen og for kløyvinga på sida av margen. Ein kan velje om ein kløyver etter margen fyrst og så kløyver dei to halvkløyvingane i to etterpå, eller kløyver av bakane fyrst og kløyver etter margen til slutt. Det er fordelar og ulemper med begge måtane. Det er lettare å få emna til å ligge støtt når ein kløyver av bakane fyrst. Kløyvinga går også lettare på denne måten. Ulempa er at ein risikerer at kan ødelegge eitt, eller begge fyrsteborda om det viser seg å vere gankvist, vindope, eller andre feil i margen på emnet. Om ein kløyver etter margen fyrst så kan ein hogge seg inn til god ved og såleis sikre seg å få brukbare bord likevel.

Med denne kløyvemetoden blir det mykje arbeid med asking, 3 askespor på kvar side av stokken. Då er det avgjerande å øve på ein god og sikker arbeidsteknikk. Her askar Henrik opp for kløyving av den eine baken på sida.

Stokk som er merka opp for kløyving av to bakar og to fyrstebord. Sjå oppmerking i rotenden der det er merka av kor mykje vi reknar med å hogge bort i samband med reinhogging av borda. For å ha litt å gå på har vi merka dei to fyrsteborda som 2″ tjukke. Ferdighogd skal dei vere ca 5/4″ – 6/4″. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Når ein kløyver på denne måten så er arbeidet med å kløyve midtplanken etter margen vesentleg lettare enn om bakane ikkje er kløyvd av fyrst. Det skal mykje mindre krefter til for å få kløyvd planken etter margen. Det er viktig å vere klar over at det er stor risiko for at kløyven kan spore ut i sida og skade eitt av borda. Det er her det er kortast veg frå margen og ut. Ein må derfor aske godt på begge sider og hakke veldig nøye og forsiktig på begge sider før ein tek til med å slå inn kilar i stokken.

Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald Renmælmo
Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald Renmælmo
Kai har tidlegare posta på bloggen om korleis han kløyvde stokk etter metoden som eg har lært av Nils Nilsen Anti i Karasjok. Dette er ein metode der ein kløyver frå rotenden av stokken og følgjer fibrane i motsetning til metoden til Konrad Stenvold der ein styrer kløyven med asking og brukar margstrålane i stokken til å styre kløyven inn til margen. Metoden til Nils Anti er rask og effektiv til kløyving av korte emne, men er meir risikabel når ein skal kløyve lange emne. Eg har tidlegare prøvd ut å kombinere desse to arbeidsmåtane ved å kløyve kortare emne av baken av halvkløyvingar som vart kløyvd med asking etter margen. På kurset på Stiklestad prøvde eg ut å kløyve ut kortare emne av baken før eg kløyvde etter margen. Slik fekk eg kombinert arbeidsmåtane eg har lært av Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti.

Desse arbeidsmåtane er basert på tradisjon etter Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti og viser at det er mogleg å kombinere desse to. Når borda er ferdig hogd vil det truleg vere vanskeleg å finne spor som kan peike tilbake på arbeidsmåten, men det kan vere verdt å ha det i tankane når vi undersøkjer eldre bygningar med kløyvd material. Dei to fyrsteborda frå kløyvinga mi vil truleg ende opp med tilsvarande spor som sutaksbordet som det er skrive om frå Hustad kyrkje? Vi kan ikkje utelukke at arbeidsmåten som eg har vist her kan ha vore nytta til kløyving av bordet frå Hustad.

Kurs i tømmerhogst med motorsag i Målselv

Studentane på læringsarena Sør-Troms museum og Midt-Troms museum har hatt fleire kurs i tømmerhogst med øks og handsag. Dei er ikkje utlært innan dette området og har framleis behov for å øve seg i slikt arbeid også dei neste åra. Det er neppe så mange fleire enn våre studentar som arbeider med øks og handsag for å ta ut tømmer til byggjeprosjekt. Slike arbeidsmåtar har gått ut av vanleg bruk for 50-60 år sidan. I dagens skogbruk har det også vorte færre og færre tømmerhoggarar som hogger manuelt med motorsag. Hogstmaskiner har teke over mykje av arbeidet i skogen. Slike maskiner kan effektivt ta ut tømmer til å dekke behovet i treforedlingsindustrien. For oss som vil ha tømmer som er tilpassa våre spesielle behov for dimensjon og eigenskapar så er handsaminga tømmeret får, når det går gjennom hogstaggregata på slike maskiner, ikkje spesielt gunstig. Difor kan det vere nyttig for studentane å lære seg å hogge tømmer sjølv med motorsag. Det kan bli eit alternativ til å måtte kjøpe maskinhogd tømmer som ikkje held mål. På bakgrunn av dette gjennomfører vi denne veka eit kurs i hogst med motorsag. Kursleiar er Knut Johnsen som er erfaren tømmerhoggar og ein av dei faste instruktørane til Skogbrukets kursinstitutt.

Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin
Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin

Kurset gir ei innføring i sikker bruk og stell av motorsag. Deltakarane får også ei innføring i, og får øve seg på hogstteknikk. Det blir undervist i hogstplanlegging og økonomi i hogstopplegg. På kurset blir det undervist i krav til forskriftsmessig verneutstyr for å bruke motorsag på ein trygg måte.

Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv Holmin
Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv Holmin
Når skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Foto: Siv Holmin
Når skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Slikt kan vere risikabelt for ein tømmerhoggar. Foto: Siv Holmin
Instruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin
Instruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin