Stavline bygging – Tradisjonelt bygghandverk

Erfaringer med konstruksjon og bruk av avbindingsplass

Konstruksjon og bruk av avbindingsplass til sperrebinda på låven til Salangen bygdetun

Våren 2026 har vi på læringsarenaen nordpå bygd en låve for Sør-Troms museum på museets verksted på Elvenes i Salangen. Låven er bygd etter lokale forbilder, med stavline, storsperrer og åstak som er vanlig her i området. Last fra sperrene er tatt med indre staver og strevere, og veggene er stiva av med innfelte strevere.

Om bygget

Bygget er nærmere 14 meter langt og åstaket bæres av fem storsperrer. Sperrene er felt ned i samhaldet på en plan sperrefot og er tappa ned 1 ½ tomme. Sperretåa støter mot en forsats hvor vinkelen er halvert for å minimere bruddfaren. I mønet er sperrene felt på halv ved og nagla. Åsene ligger i et hakk som er tatt ut i både sperre og ås. I tillegg til den forsats har vi etter valgt tilpasse lengden på sperrefoten etter hver individuelle sperre, med utgangspunkt i et av våre referansebygg, låven på Bjørkli i Takelvdalen. Her blir det derfor hogd en skrå i bakkant av sperra ned mot sperrefoten, som jeg har valgt å omtale som baksatsen.

Avbindingsplass

For å få fellingene til å fungere godt og lasta til å overføres er det viktig at de er presist utført. Spesielt forsatsen er et kritisk punkt der vektoverføringa må fordeles godt i veden. Fellinga i mønet bør være tett for å forenkle reisinga.

Det eksisterer flere tilnærminger for å få til dette. Dersom det kun er snakk om et sperrebind eller to kan sperrene og samhaldet legges opp i riktig posisjon og merkinga kan gjøres direkte på tømmeret. Her kan et lag med gulvåser fungere som underlag. Med et ferdig bind kan også de resterende sperrene legges oppå dette og merkende loddes opp, noe som ifølge vår veileder, Roald Renmælmo, har vært gjort av tømrere som Roald Haugli her i Indre Troms under konstruksjon av heiselåver. Man kan også lage en målbar tegning og jobbe ut ifra den.

Når vi opererer med såpass mange sperrebind som vi gjør er det naturlig å bruke avbindingsplass. Her konstruere man sentrale linjer i det ferdige sperrebindet på ei flate slik at momentene kan loddes opp til materialene man legger oppå. Vi var så heldige at vi hadde tilgang på et plant tregulv å bruke til dette. Hvis man ikke har tilgang til slikt kan man også bygge opp rette flater på ujavn grunn med eksempelvis paller eller bukker. Det viktigste er at flatene med mål som skal loddes opp er ganske i vater i forhold til hverandre.

Konstruksjon av avbindingsplassen

Utgangspunktet for konstruksjonen av avbindingsplassen var ønska takvinkel, diameter på åsene og bredda på bygget. I vårt bygg ønska vi treungsrøst som skal bære torv eller skifer. Da vi la opp stavlinene gjorde vi dette med en vannrett referansetrek i raftet, som nå kan brukes som utgangspunkt i fellinga av samhald og sperrer. Vi slo en sotstrek på avbindingsplassen som representerte denne. Streken merkes av slik at den viser husbredda tydelig. Vi gikk så til midten av streken og vinkla oss opp 90 grader og tegna en strek som gikk en tredjedel av husbredda. Streken vi så tegna mellom disse blir underkant av troa. Etter å ha finmålt åsene slo vi nok en sotstrek seks tommer innafor denne, som viser underkant av åser. Det er denne streken sperrene legges opp etter på avbindingsplassen, og vi fikk nå et inntrykk av hvor langt inn på samhaldet sperretåa kom til å havne.

Tre tommer over referansestreken merka vi opp planet til sperrefoten. Her fikk vi et overblikk over hvor mye vi ved vi hadde å gå på i fellinga ned i lina. Vi bestemte at kammen i lina blei tre tommer under referanselinja, og sitter derfor igjen med seks tommer intakt ved i samhaldet. Det viktig å fordele virket godt, da fellinga til samhaldet er et utsatt punkt i en slik konstruksjon med kun en kam som holder i strekkretninga.

Vi oppfatta det som en overlegen løsning å halvere vinkelen på forsatsen. Ofte felles sperra ned i en forsats som står i 90 graders vinkel opp fra samhaldet, noe vi mente kunne oppfordre til at sperretåa brøyt på forsatsen. Å legge forsatsen i 90 grader fra sperra er uaktuelt, da det ikke gir sperra noe å støte mot. Vi fant derfor mellomtingen mellom disse to med passer, og merka opp en strek fra møtepunktet og et godt stykke i begge retninger. Det er viktig å merke strekene så lange at de blir tilgjengelige på hver side av materialet når avbindingsplassen tas i bruk.

Bygget skal ha tre leåser på hver side. Vi fant plasseringa av disse ved å dele avstanden fra raft til møne på fire, og merka opp deretter.

Overføring av merking

Vi la først opp samhaldet og sperrene etter merkene slik at sperrefotlina blei 1 ½ til 2 tommer inn på stokken. Dette gir oss nok virke til en kraftig forsats. Sperrene la vi etter den diagonale linja, rundt ½ til ¾ tomme innafor slik at vi har noe å felle åser i. Vi tok også hensyn til at det blei en pen overgang i forsatsen ved at sperra og samhaldet møttes greit i vankanten. Sperrene må også ha nok lengde til å danne et kryss i mønet som mønsåsen skal ligge i.

Vi fant til slutt ut at den enkleste var å felle i mønet først, slik at sperrene var låst i posisjon og lå i samme plan oppå samhaldet til seinere oppmerking. For å gjøre dette måtte vi først flate av vankanten der vi skulle felle. Vi overførte åsfellingplanet opp til sperra, slik at vi fikk et merke å hogge dette etter. Flatene trenger ikke å være parallelle, så en tilnærming her var å slå ei snor som fulgte vankanten også på den nedre sida, som også fungerte som merking for baksatsen. Denne er også grei å hogge med en gang. Vi grovkappa også lengda på sperra i samme vinkel som sperrefoten. Dette erfarte vi at forenkler merkinga, da vi unngår å havne i ugunstige plan.

Med sperrene tatt til side for å bearbeides kan også sperrefoten merkes av på samhaldet. Vi eksperimenterte både med snor og rettbord, og fikk brukbare resultater med begge deler. Etter å ha hogd ferdig sperrene la vi de tilbake i samme posisjon. Her brukte vi passer for å finne stikkhøyda for fellinga og vatra og lodda oss runden rundt. Avvik fra lodd tok vi hensyn til ved å bruke loddesnora for å overføre differanser. Sperrene blei så tatt av igjen, og fellinga saga og hogd ut.

Med sperrene så lagt på igjen er det lettere å overføre resten av merkinga. Dette kan i teorien gjøres i forrige ledd, for å redusere antall omganger med flytting av sperrene, men vi kom fram til at for uerfarne avbindere var det lettere å forholde seg til to høyder enn tre. Sperrefoten og tappen loddes opp fra samhaldet, og baksatsen merkes av langs flata som blei hogd i første omgang. Dette kan enkelt gjøres med vater, loddesnor eller vinkel (hvis man jobber på et helt javnt underlag).

Forsatsen er derimot vanskeligere å merke opp, da den er i et plan som ligger langsmed verken samhald sperre. Loddesnor er det eneste som klarer å hjelpe oss med å finne denne linja. Vår veileder stilte med franskloddet sitt, ei lekt med hull i framkant der ei snor med lodd i enden kan gå gjennom. Loddet er utforma som en smultring med et krys i midten der tauet kan festes, og tillater sikting i direkte lodd langsmed snora. Han beskreiv også et verktøy som skal ha vært brukt i plankesaging i samisk sammenheng, en «Šlim’pa». Dette er ei målsatt lekt med ei loddsnor er festa i enden. Et slikt verktøy er nok også brukbart til vårt arbeid. Selv endte jeg opp med å bruke et vater med loddesnora mi i ene ende og et vater i andre på samme langside av vateret slik at jeg kunne merke opp langsetter denne. For å få den til å ligge godt mens jeg justerte la jeg storhammeren på som vekt. Med denne anordninga kunne jeg overføre vinkelen til forsatsen fra gulvet og opp på sperra. Forsatsen kan også tegnes opp langs snora, men jeg valgte å stelle et vater opp langsmed forsatslinja slik at jeg kunne bruke denne som anlegg for å merke opp forsatsen mellom streken jeg merka på sperra og streken på avbindingsplassen på gulvet. I dette tilfellet blei det gode resultater.

Tappen blei merka opp 1 ½ tomme nedenfor sperrefotstreken. Bredda, 2 tommer, var enkel å merke i endeveden av sperra da denne allerede var grovkappa i riktig vinkel. Etter å ha ført målene på øversida av sperra og bak på flata til baksatsen førte vi de videre ned på samhaldet med passer stilt inn på stikkhøyda.

Langsetter sperra lodda vi opp åsplasseringer. I møneenden merka vi opp til å kappe sperrene slik at de skulle flukte med åslaget. Med alle merker satt løfta vi av sperrene og laga til sperretå, tapper og kappa enden i mønet. På samhaldet saga vi ut forsatsen, hogde sperrefoten og tappa ut tapphullet. Sperrebindet var nå klart for prøving. I de fleste tilfeller måtte det kanskje ei justering til på enkelte plasser, men de overordna resultatene var innafor. Lasta i sperrene havner i stor grad langt bak på sperrefoten, så gliper her var i større grad akseptable enn gliper framme ved forsatsen. Jeg eksperimenterte litt med å lage sperrefoten litt hul i bakkant, med en idé om at dette ville ha samme effekt som å etterlate glipe i bakkant, men uten at dette er synlig.

Alt i alt er avbindingsplass en god måte å få til presis felling og skjøting av ulike deler i en konstruksjon der alt er i samme plan, spesielt der diagonale elementer som sperrer og strevere skal inn. Å jobbe med det i dette prosjektet har vært god øving i å tenke i plan, lodd og presisjon.

Snåsa og innerjamnveggen

Studentene i tradisjonelt Bygghandverk er inne i sin siste samlingsuke i emnet TBBY1014 Introduksjon til stavkonstruksjoner. De bygger bærekonstruksjonen til ei hvilebu i regi av Snåsa kommune som skal få plass på et friluftsområde i Viosen, i vannkanten av Snåsavatnet. Bygget er konstruert av vår Morten Pedersen og tar opp i seg flere detaljer fra byggeskikken i Snåsa slik vi har tolket den. Materialene til bygget er hugget av studentene selv i Snåsa og fraktet til anlegget vårt på Kalvskinnet hvor selve byggingen foregår. Byggingen avsluttes denne uken, fredag 24. november.

En av hovedkildene til vårt byggeprosjekt. En tidlig utgave av innerjamnvegg. Pakkhus ved Viosen, Snåsa, byggår ca. 1880.

Her ser vi en sperre som er felt ned i innerjamnveggstokken.

Innerjamnveggstokken ligger her direkte på gulvåslaget, trukket litt inn fra vegglivet i bygningen. Sperrene felles ned i innerjamveggstokken og ligger deretter ned på raftstokken, eller stavlina om man vil. På innsiden av innerjamnveggstokken ligger gulvbordene slik at det er vanskelig å se fra oversiden at denne stokken faktisk er trukket litt inn fra vegglivet. Jf. bildet øverst til høyre i galleriet over. Vi har ikke jobbet med byggetradisjonene i Snåsa før og vi tar høyde for at våre benevnelser og språkbruk i denne sammenhengen ikke er helt nøyaktig.

Studentene har i løpet av prosjektet vært i Snåsa og studert gamle brygger og låvebygninger. Videre har de vært hos en lokal skogeier og tatt ut tømmer til byggeprosjektet som senere er hogd til dimensjon og felt sammen til bærekonstruksjonen som sees på bildene lengre ned. Bygget skal reises mot slutten av samlingsuken og deretter merkes, plukkes ned og overleveres til Snåsa kommune som tar prosjektet videre i egen regi. Det er ikke utenkelig at det kan dukke opp flere bloggposter om innerjamnvegg i fremtiden, så følg med!

Vi vil gjerne få benytte anledningen til å takke Snåsa kommune for alle ideer, velvillighet og støtte samt tilrettelegging for at vi kunne få ta del i prosjektet.

Innerjamnveggstokken sees her litt inntrukket med sperrer felt ned på. Under ligger gulvåslaget som hviler på veggliet med raftstokken øverst. Syllstokkene nederst i bildet. Staver er ikke innsatt.

Tankar om kam

Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.

Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.

Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.

Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.

Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).

Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.

Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.

Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.

Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .

Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?

Ei problemstilling:

Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.

Nybygg – produksjon og oppsett av en bærekonstruksjon

Det finnes mange fine ting i livet til en handverker

Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.

En garasje av det finere slaget

Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.

I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.

Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.

Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering

Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig.

En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.

Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.

Square rule og mill rule

I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?

Reising av bygget

Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.

Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.

Ikke prøv dette hjemme!

Når bygget kom opp, så var det nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.

Lonesome Korona Blues

Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.