Vestland – Tradisjonelt bygghandverk

Bryggen i Bergen- ei oppmerkingshypotese.

Vi har fått utdelt eit laft frå Bryggen i Bergen. Det er rydd på begge sider og ca 3 tommar breidt.

Det er og eit bildemateriale som syner oppmerking som truleg har relasjon til laftinga. Hypotesa er at merkinga er gjort i samband med å lafte nedpå ein stokk som har ferdig opplaft. Vi vil difor prøve ut om denne oppmerkinga kan vere ein måte å merke nedlaftet på utan bruk av andre verktøy enn eit risseverktøy. Det kan vere til dømes kniv eller øks.

Stokk som har oppmerking og nedhogg med kinningar. Stokken vart brukt på ein anna stad i veggen slik at den ikkje fekk opplaft. Merkinga over nedhogget vart difor bevart.

Vi startar med å forme stokken mot den andre slik at det vert fint å meddra.

Halvkløyvingane må rundas på kantane slik at meddraget får plass.

Opplaftet hoggas frå ei markering av midten.
Nedhogget skal stoppe litt over halva ned til stokken under.

Etter markering av midten opnas det opp for kinningane. Denne bør gå ned til stokken under

Her er 1/3 av stokkbreidde markert med øksa. Øksa kan settas ned på augemål og førast i staden for å hogge. Det skal kinnast inn til merka/ 1/3 av stokkbreidda.

Påstokken leggas opp og loddas. Det er sannsynlegvis lodda frå senter av stokken på Bryggen originalt, men det kan og vere at ut eller innsida har vore bruka.

Øksa vert bruka til å markere breidda på nedhogget. Det er viktig å ikkje gå ut over stokkebreidda på 3 tommar.

Her er markeringslinjene. Følg kinningsfallet paralellt og forbi kryssningspunktet.
Her er det øving og sikting som gjeld. Fallhøgde vert tilsvarande punktet der dei to linjene framleis er 1 tomme frå kvarandre.

Det kan fort bli for liten fallhøgde når ein ikkje har målt denne. Det ser ikkje ut som om oppmerkinga frå Bryggen har noko eksakt merke for dette.

Snu stokken og hogg ut etter markeringa. Det skal kan hoggast ned til halv høgde av fallhøgda før ein høgg ut for barken og kverken

Barken skal vere 1 tomme eller litt mindre i breidda. Kverken vert da tilsvarande 1 tomme på kvar side.

Kinningane hoggas inn mot 1 tomme avstand også i underhogget. Det ser ut som dei ikkje går heilt ned/opp til kverken på originalstokken

Stokken er klar til meddraging, men åpninga i botnen vart for brei. Dette er laftarens øvingsmoment, å finne balansen mellom for mykje og for lite.

Tek ein ut for mykje i nedhogget før meddraging så klarer ein ikkje å hente det innatt utan mykje meirarbeid med å auke på meddrag og maur. Osterøyingane som lafta Bryggen etter brannen i 1702 fekk god anledning til å øve mykje. Det er berre å studere mengden med tømmer og arbeid som skulle gjerast på få år. Dette har gått raskt, og bryggene skulle ikkje vere varme.

Restaurering av løe på Voss

Gården Kvilekvål på Voss er et gammelt klyngetun som ligger langs den gamle postveien mellom Voss og Bergen. Gården ble brukt som skysstasjon og overnatting for reisende, derav navnet Kvilekvål. I dag står kun noen av byggene ifra det gamle tunet igjen, deriblant en treskerlåve fra tidlig 1800-tallet. Denne skal ha blitt flyttet til gården rundt 1850, og blitt brukt til kornproduksjon og som høyløe.

Låven står i skråning langs veien over tunet. Den ene langveggen ligger an på mur mens den andre står på steinpillarer cirka 2 meter over bakken. Låven har blitt presset utover av frost og bevegelse, samt en sprengingsulykke i 2021 der alle sprengningsmattene landet oppå låvetaket og skjøv den delvis av fundamentene.

Da vi startet på prosjektet sommeren 2022 var låven nær ved å falle av pilarene, og vi valgte da å demontere låven for å restaurere den trygt på bakkenivå. Steinfundamentene skal gjenoppbygges i mai 2023, og låven skal stables opp igjen på fundamentene i løpet av sommeren.

Dette prosjektet ble brukt som læringsarena for Vestland hvor vi samlet studentene to uker i januar. Vi var tre studenter fra Bachelorstudiet Tradisjonelt bygghåndtverk, NTNU, samt en veileder og representant fra læringsarena. Tilstede var også eier av gården.

Selve bygget er i hovedsak laftet i bjørk. Dette er et forholdsvis utradisjonelt materiale som konstruksjonsvirke i laftede bygg, men mye av materialet er overraskende godt bevart.

Vi har fått lokalt tømmer fra Bulken på Voss. De to første omfar samt bjelkelag og toppsvill blir i furu mens resten av utskiftingen blir i bjørk. Bygget er laftet i rundtømmer og stokkene er formet minimalt i novet.

Før samlingen hadde vi målt ut høyder, satt ut midlertidig fundament, tælja tømmer og lagt ned første omfar slik at vi kunne fokusere på videre opplafting med studentene.

Vi plasserte bygget på jordet rett nedenfor de originale fundamentene slik at vi lettere kunne forholde oss til mål og høyder der bygget blir gjenreist.

Da låven og fundamentene var delvis rast sammen var det vanskelig å få noen gode mål på høyder, diagonaler osv. Vi valgte derfor å måle opp fundamentet i vater og rett diagonalt som et utgangspunkt. Høydene ble justert etterhvert som vi fikk opp vegene på bygget.

Selve laftet er et garpelaft med kverk og rette kinninger oppe og nede. Stokkene er formet minimalt og det er ikke tett meddratt med unntak av midtre del der man tresket korn. Dette er ganske vanlig på slike type låver. Det lå også originalt treskegulv der man strammet bordene sammen med kiler i bakkant for å tette under tresking.

Vi hadde fint, kaldt vær under samlingen, og fokuset var å gjenskape laftet og stilen bygget var oppfør i. Det ble også endel faglige diskusjoner rundt typen laft, tømmer, konstruksjoner samt akademisk tilnærming til rapportering og utføring.

Etter samlingen er bygget ferdig restaurert på sine midlertidige fundamenter og er per nå nedplukket og venter på sine nye ferdige fundamenter der det skal gjenreises i løpet av sommeren. Det skal også lages nytt treskegulv, takkonstruksjon og tekkes med never og torv.

EN HØVELKRANE FØDES

Innledning

Mang en gang har jeg etter en fuktig og lystig kveld i Lysebotn`s mørke bakgater vandret ustø hjemover og stirret utover på en blikk stille fjord og følt et ondt blikk stirre tilbake på meg fra der ute i mørket en plass. Noe mystisk og stort som holder til i dypet av Lysefjorden. Jeg har kun sett konturene av skapningen og i forbindelse med at vi skal skrive blogginnlegg angående hva vi har lært på årets læringsarena tenkte jeg at dette måtte være en ypperlig anledning til å forme konturene av det jeg har sett der ute i mørket til en funksjonell høvelkrane.

Det har seg nemlig sånn at på læringsarena Vestlandet får vi prøve oss med mye forskjellige ting. Årets læringsarena var intet unntak fra regelen og en av samlings ukene hadde vi besøk av en profesjonell treskjærer som underviser til daglig i treskjærerkunsten på Hjerleid handverksskole.

Vi startet uken med en gjennomgang i det grunnleggende innenfor treskjæring, nemlig utførelsen av en veldig enkel karveskurd. Etter vi hadde prøvd oss litt med dette og fått litt generell innsikt, følelse og informasjon om hvordan treskjæring fungerer mente vår fagleder for LA Vestlandet Trond Oalann at vi burde prøve oss på utformingen av en høvelkrane. Siden vår fagleder er vanskelig å overtale når han først har satt seg en ide, ble det resten av uken fokusert på tilvirkingen av en Hardanger krane.

Siden jeg er av det smarteste slaget (NTNU student tross alt), tok jeg jo selvfølgelig ikke bilder av denne prosessen når vi holdt på med dette på læringsarena og måtte dermed gjenskape prosessen etter hjemkomst. Dog med en liten vri… istedenfor Hardanger krane har jeg valgt å forme konturene av den mystiske skapningen som jeg nevnte innledningsvis.

Kort om høvel krane.

Så hva er egentlig en høvelkrane? For dem som måtte lure er en krane rett og slett bare et annet navn på håndtak som er plassert lengst framme på en høvel for å plassere hånden på og hjelpe til å styre høvelen når man skyver den framover. En krane kan ha utallige utforminger og utsmykninger. Alt etter hvor i landet den stammer fra og snekkeren som har utsmykket den. Her finner vi alt fra det helt enkle til rene kunstverk på høyde med hvilket som helst Munch maleri. Det er kun fantasien og evnene eller lysten til snekkeren som setter grenser på utformingen og det dekorative med kraner. Til syvende og sist er det viktigste aspektet med kranen at den er god å holde i og solid nok til å kunne skyve/styre høvelen fram uten å knekke.

**En høvel med en krane i sin enkleste form.**

Problemstillinger

I forbindelse med lagingen av høvel krane på læringsarena ble følgende problemstillinger da aktuell når det gjaldt tilvirkningen av høvel krane.

Hva er den grunnleggende prosessen for å forme et rektangulært emne til en funksjonell krane som har en relativ enkel treskjærerdekor på seg og hva er de viktigste verktøyene når dette skal utføres på tradisjonelt vis.? Og hvordan er tre forbindelsen som sikrer/fester kranen til høvelen utformet? Disse problemstillingene danner grunnlaget for denne blogg posten og blir forsøkt besvart på grunnlag av det jeg lærte i den aktuelle uken på læringsarena Vestlandet.

Del 1 valg av emne og tilvirkning av tre forbindelsene.

Når det gjelder valg av emne er det en fordel at emnet består av et treslag som ikke fliser seg for mye opp når det blir bearbeidet med treskjærer jern. Furu er for eksempel ikke det beste til treskjæring, vertfall ikke for en amatør som meg. Bjørk derimot er en bedre kandidat og siden den aktuelle høvelen som skal ha denne kranen består av bjørk faller det da naturlig at også kranen blir laget av samme tresort. Det er også en stor fordel at emnet er noenlunde kvistfritt og rettfibret. Kantskåret virke er å foretrekke. Når valget av emne er tatt dimensjoneres det ned på tradisjonelt vis til en rektangulær kloss og formingen til krane kan da begynne.

**Det sages ned så langt man kommer, før stemmjernet tas i bruk langs rissestrekene. Graden har vinkel etter forholdet 1:6.**

Det er en ide å lage tre forbindelsene som skal feste kranen til høvelen før man lager kranens fasong, og vi kommer da til en av de nevnte problemstillingene. Hvilke tre forbindelser er gjeldene her? Etter å ha sett over en del høvler med krane fra området i Hardanger og omegn som Trond Oalann kom dumpende med, virker det som tradisjonen består av en grad/rekspon forbindelse der selve graden som er på kranen går ned i et gradspor i høvelstokken. Det var også noen høvler som i tillegg til graden hadde en grunntapp/styringstapp i enden på kranen. Dette var også framgangsmåten som vi valgte å utføre på våre kraner.

Dermed får kranen altså i tillegg til grad også en grunntapp/styringstapp i endeveden..

Graden merkes opp før tappen. Dette utføres med å bruke forholdet 1:6 for vinkelen og det brukes rissenål for mest mulig presisjon. Denne merkingen blir satt i endeveden. Graden blir også forskjøvet 5 mm inn fra ytterkant så gradsporet skjules under en avsats. Total høyden på graden inkludert tappehøyden settes av og riss avsettes med ripmoten. Det sages langs risset så langt som det er mulig og det resterende blir fjernet med et kvest stemmjern. Når selve graden er tilvirket plasseres kranen oppå høvelen og man kan da merke av med rissenål omrisset til gradsporet. Gradsporet lages så og man tester at graden passer perfekt i denne. Her er det presisjon som gjelder for litt unøyaktigheter her fører til at kranen blir slarkete. (Dyrekjøpt egenerfaring) Det skal være en perfekt passform for å unngå dette. Passformen skal være så trang at man må banke den forsiktig ned, men ikke så trang at man sprenger veden i høvelstokken.

Neste skritt er nå å lage selve grunntappen/styringstappen. Tappen merkes og tilvirkes stort sett på samme vis som graden.. Når tappen er ferdig, setter man kranen på tilbake på plass og risser rundt tappen. Tapphullet kan så lages.. Tre forbindelsene er nå ferdig å selve grovformingen av fasongen til kranen kan ta til. Viktigste verktøy til denne prosessen har vært finntannet bakksag, rissenål, ripmot og stemjern.

Her er tre forbindelsene ferdig. Graden og tappen er forskjøvet 5 mm fra ytterkanten for å skjule hullet til gradsporet. For ordens skyld så er rissemerkene synlige på tappen her feilmerking etter nok en fuktig aften i mørke bakgater.. .

Del 2 Forming av selve kranen.

Kranens utforming tegnes på og denne skjæres så til med en løvsag som følger kurvene lett. Når kranens utforming er saget ut, sages så en konisk form sett fra framsiden av kranen.

Etter konturen og koningen er saget ut brukes en støthøvel for å slett høvle de koniske sidene helt plane og fjerne alle spor etter sagingen. I kurvene brukes en sponhøvel for samme formål.

**En løvsag brukes til å sage ut konturene av kranen og koningen. Etter saging slett høvles den koniske formen med støthøvel før sponhøvelen brukes til å slette konturen.**

Nå skal kranen avrundes for å ha et behagelig grep og avrundingen formes enkelt med å merke opp linjer på alle 4 sider midt i emnet. Linjene følger kurvene til kranen. Det benyttes så treskjærer jern med hulkil profil og kurvene grov formes med å fjerne veden på tvers av fiberretningen. Hele tiden holder jeg meg innenfor midt strekene og ved hjelp av øyemål formes kranens fra 4 kvadratiske sider til en mer avrundet form. Bruken av hulkil jernet på tvers av veden er raskt og effektiv til grov forming.

**Hulkil jern som brukes på tvers av veden er effektiv til og grov forme kranens avrundet form. Avrundingen formes på øyemål.**

Etter grovformingen sitter vi igjen med noe som minner mer om en håndgranat enn en krane. Sikkert fin til å kaste etter naboen, men ubrukelig til å fungere som krane på en høvel. Kranen må fin formes til mer smekre former. Det brukes fil og kantene files ned til man får en mer jevn avrundet overgang. Når man er fornøyd med filingen brukes en glassbit som sikling for å jevne formen ytterlige ut og fjerne di fleste spor etter filingen. Vi får da en form som er behagelig å holde rundt. Man må selv avgjør når nok er nok og når man føler at kranen har en form som gjør den behagelig å holde rundt. Viktigste verktøy er løvsag, støthøvel, sponhøvel, treskjærer jern med hulkilprofil, fil og en glassbit eller eventuelt sikling.

**En fil jevner ut formen, helt til slutt brukes en glassbit som sikling**

Del 3 Svært enkel treskjæringsdekor og Ferdigstilling

Undertegnede er langt ifra noe ekspert i treskjæring, før samlings uken på læringsarena hadde jeg aldri prøvd noe innenfor treskjæring, så det sier seg selv at mine kunnskaper og evner innenfor dette er svært begrenset. Jeg har likevel helhjertet prøvd å påføre kranen noe enkel dekor i form av noe rutenett og formet 2 små kuler som utgjør den mystiske skapningens øyne.

Først tegnes rutenettet opp. I dette tilfellet skal den mystiske skapningen få dekor på magen og i nakken. Å kunne tegne rette linjer på frihånd er viktig for at dette skal bli bra. Siden min hånd er av det ustø laget (uvisst om dette skyldes besøk i mørke bakgater eller ikke?) ble disse linjene langt fra bra og resultatet ble også der etter. Det brukes et treskjærings jern som kalles for geisfuss. Dette jernet har en V formet egg som etterlater en V formet grop og er perfekt til å lage rutemønster med. Disse jernene kommer i mange forskjellige størrelser. Jeg brukte et med 3 mm bredde. Jernet føres langs oppmerkingen med stødig hånd og dybden man stikker avgjør hvor dominerende det ferdige resultatet blir.

**Et forsøk på å lage enkel dekor på magen og i nakken til den mystiske skapningen.. resultatet ble så som så. Som alt annet må det mer øvelse til for å mestre dette..**

Nå står øynene(kulene) for tur og plasseringen merkes med stikk passer og radiusen avsettes også med denne. Etter oppmerkingen stikkes det rundt risset med et hullkilljern som har tilnærmet samme radius. Det brukes så et flatere jern for å skjære seg inn mot kulen og lage fordypningen rundt. Når ønsket dybde er nådd formes kulen rund på samme vis som kranen. Grovforming på øyemål med hullkilljern før filing osv. Dette gjelder også for kjeven til skapningen. Viktigste verktøy er stikkpasser, geisfuss jern, hullkilljern med forskjellig radius, fil og sikling.

**Øynenes plassering og radius settes med stikkpasser. Hulkil jern med tilnærmet samme radius brukes så for å stikke rundt oppmerkingen, før et flatere jern brukes til å lage fordypningen rundt**

**Kulene som utgjør øynene til den mystiske skapningen og kjeven er nå ferdig formet. Skapningen nærmer seg fullført.**

**Skapningen får så et strøk med treolje, før sivstrå brukes til å pusse ned fiberreisningen.**

3 fag i 3 uker

Studieemne tradisjonsfaglig utøving 3 har følgende emnebeskrivelse:
Tradisjonsfaglig utøving 3 utgjør en vesentlig del av grunnutdanningen i bachelorløpet i tradisjonelt bygghandverk, der læring skjer gjennom eget praktisk arbeid. Gjennom deltagelse og opplæring ved en læringsarena, skal studenten tilegne seg bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, innen tradisjonelt bygghandverk. I emnet er det lagt opp til prosjektbasert arbeid med veiledning.

Vanligvis er faget lagt opp slik at man gjennom et prosjekt, tilegner seg ferdigheter, som man gjennom en del mengdetrening lærer å mestre. På læringsarena Vestland valgte vi å putte inn 3 uker med tverrfaglige kurs,(treskjæring, smiing og blyglass) nettopp for å få en bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, slik emnebeskrivelsen nevner. I dette blogginnlegget skal jeg reflektere om, og i hvilken grad, korte ukeskurs kan gi eller ikke gi læringsutbytte, selv uten mengdetrening.

Uke 1 – Treskjæring

Den første uken med tverrfaglige kurs hadde treskjæring som tema. Veilederen var Even Hansen, lærer ved Hjerleid handverksskole. Dag 1 reiste vi til Bergen og besøkte Christofer Knag, som er arving etter møbelsnekkeren Knag, en av de mest kjente norske møbelprodusenter i sin tid. På dag 2 begynte vi med enkelt karveskurd. Selv om tre er et kjent material for oss, ga øvelsene nye erfaringer og innsikter i bla. fiberretning og materialkvalitet. Korsryggen ga tidlig beskjed om at snekkerens høvelbenk er alt for lav til den type arbeid, og førte til en lærerik diskusjon om ergonomi, arbeidsstilling og belastningskader.

At verktøyet man jobber med må være kvast er en selvfølge. Men at møbelsnekkeren og treskjæreren har to forskjellige oppfatninger om hva som er et kvast jern var en lærerik erfaring. Resultatet blir bare tilfredsstillende med sylskarp verktøy, alt annet er bare frustrerende.

I snekkerboden til Christopher Knag var det mye å se og å lære om treskjærerfaget på 1900 tallet.

Dag 3 prøvde vi oss på en høvelkrane fra Hardangerregionen. For min egen del var overgangen fra enkel karveskudd til figurskjæring litt for brå. Resultatet ble tilfredsstillende, men ikke god nok, i mine øyne. Her er problemet nettopp mengdetrening. Ved et ukeskurs prøver man å få lært seg mest mulig forskjellige teknikker men det er begrenset hvor godt resultat man klarer å oppnå. Mens mine medstudenter prøvde seg på høvelkrane nr.2, trengte jeg en litt enklere øvelse for å ikke miste motet, jeg ville jo tross alt oppleve en form for mestringsfølelse og ikke bare frustrasjon.
Dag 4 og 5 viet vi bokstavskjæring og skjæring av forskjellige pynteelementer. Å overføre skrift og liknende fra papir til tre med hjelp av kalkpapir, er en teknikk man kan ha bruk for i flere sammenheng.

Runeskrift hadde sikkert vært enklere enn gotisk skriftfont

Det å forme en Hardangerkrane er ikke noe for nybegynnere

Sammenfattende om treskjæreruken, kan jeg si at en uke er akkurat nok tid for å få et innblikk i grunnleggende teknikker, og mengdetrening er av vesentlig betydning for å mestre disse. Her gjelder det å bare fortsette. Rett slipeutstyr til treskjærerjern er viktig å ha, ellers vil man bare være frustrert og raskt miste lysten til å fortsette.

Uke 2 – Smiing

I uke 2 stod det smiing på programmet. Veileder var Seppe Lehembre fra Hardanger fartøyvernsenter. Vi begynte med en kort innføring i metallurgi og grunnleggende basiskunnskap om fyring i essen, og ikke minst HMS. Ergonomi, rett arbeidsstilling og belastningsskader var igjen i fokus.

Ett fargekart hjalp oss til å lese temperaturen i metallet, og så kunne vi endelig gå løs på vår første prosjekt, smiing av en ildrake, vi skulle bruke resten av uken. Alt i alt en fin øvelse å bli kjent med metal som material. Det må nevnes at hverken jeg eller en av mine medstudenter har banket på varm metal før.
Dag 2 lærte vi å strekke ut og rulle opp metal, teknikker vi senere på dagen hadde bruk for når vi gikk i gang med å smi hengsler og beslag til en verktøykiste.
Dag 3 stod verktøysmiing og herding på programmet. Vi lærte om forskjellene i stålkvalitetene og hvilket stål som er egnet til hvilken bruk. Vi brukte stål fra en bilfjær til å lage oss en kjørner og meisel, og lærte å herde og anløpe. Fargekartet hjalp med å lese om prosessen var vellykket eller ikke. Kunnskap enhver som jobber med metalverktøy burde ha.
Meisel og kjørner ble videre brukt under smiing av hengslene og beslag.

Meisel og kjørner er viktige vertøy som er enkelt å lage selv.

Ett hengsle består faktisk av tre deler som må passe perfekt sammen

Dag 4 lagte vi en killingfot til høvelbenken. Vi lærte å stue metall og diskuterte mye om rett utforming og vinkler av selve festeverktøyet.
Den siste dagen brukte vi til å ferdigstille alt. Jeg brukte tiden jeg hadde til overs til å smi noen haker som jeg kan henge grindsagene på i verkstedet, også prøvde jeg meg på spikersmiing.
I etterkant må jeg si at jeg var overrasket over hvor mye ny kunnskap jeg kunne tilegne meg i løpet av denne uken. Ikke bare lærte jeg å jobbe med en helt nytt materiale, jeg fikk også en bedre forståelse for verktøyet mitt som jeg bruker daglig i jobbsammenheng. En annen positiv effekt er at jeg nå kan lage meg enkle beslag og liknende selv, noe som jeg vil ha bruk for etter uke tre med tverrfaglige kurs.

Uke 3 – Blyglass

Det er viktig med inspirasjon før man begynner på en ny oppgave

Den tredje uken reiste vi til Trondhjem for å få et innblikk i glassmesterens verden. Veilederen her var Elisabeth Voss Sinnerud, fra Nidarosdomens restaureringshåndverkerne.
Etter en kort innføring i glassets historie fikk vi en omvisning i Nidarosdomen, og svar på mange av de spørsmålene vi hadde. Tilbake i stilleverksted begynte vi å tegne opp et vindu som vi selv skulle lage. HMS var også her i fokus, håndtering av glass og bly, glasskjæring osv. Snekkerens høvelbenk viste seg også her å være alt for lav, noe korsryggen min ga klar beskjed om.
Vinduet jeg lagde var så stort at Elisabeth anbefalte meg å lage to stormbånd til å stabilisere og sikre vinduet med. Noe som medførte til at jeg, fortsatt etter smiuka, er veldig komfortable med å lage stormbånd selv.
Etter at man har satt sammen vinduet, måtte man til med lodding og kitting.

Å jobbe nøyaktig på millimeternivå er trikset

Når vi var ferdige med vinduet, laget hver av oss et selvvalgt bilde med farget glass. Den siste dagen viste Elisabeth oss hvordan man kan skifte ut en glassrute hvis det skulle være behov for det, og hvordan vi ser at blyet må fornyes på gamle vinduer.

En viss sans for puslespil er av stor fordel

Uken ga innsikt i, en til nå ukjent verden. Kunnskapen med å lodde bly kan også anvendes når man skal lodde andre materialer for eksempel kopperrør. Å forstå hvordan et blyglassvindu er bygd opp, hvor de svake punktene ligger osv., er nyttig kunnskap for en restaureringshåndverker.

Avsluttende kan jeg si om alle de tre ukene, at det er fullt mulig å suge ut mye ny kunnskap, selv med korte ukeskurs. Men man kan ikke forvente at man mestrer noen av teknikkene man lærer. Her må mengdetrening til, dvs. at man er nødt til å sette av tid til å gå videre med det man har lært på egen hånd. En viktig bieffekt med disse kursene er at man fikk innblikk i andre håndverksfag. Man fikk lære hvilke problemstillinger andre fag står over, og man lærer å kommuniserer med disse håndverkerene på et annet nivå.

Kva kom først, naglen eller nagleholet?

I forbindelse med at det nye stavbygget på Romsdalsmuseet skulle kledast var det tidleg klart at innfestinga skulle vere med naglar. Ca. 1500 naglar til tro, kledning, golv, skråband og stikkband. Trenaglar som det vanlegvis blir sagt no, for å framheve og skilje det frå spikar og spikring.

Om ein kjem over original kledning festa med naglar oppleves det som noko spesielt, unikt og alderdommeleg. Spikaren har vore tilgjengeleg i nokre hundre år, men den representerte ei pengeutgift. Med nagling bruker ein den same råvara som bygget blir satt opp av, kappet kjem til nytte, og ingen kontante utlegg.

Korleis ser ei trenagle ut? Som oftast ser ein berre naglehovudet på utsida av kledninga, spissen inne om det er nagleband eller endeved i golvnaglar. For å danne seg eit bilete korleis naglen ser ut må ein enten demontere, dra eller slå den ut. Variasjonen er stor. Nokon har tydelege hovud, runde eller firkanta, hovud med avsmalande fasong, hovud som går jamt ut, eller at det ikkje er hovud. Halsen, det området rett under hovudet som går igjennom kledninga varierer og, anten som runda overgang, eller rett kvadratisk overgang eller ein jamn kon overgang til naglens “kropp”. I kroppen er dei enten rette og jamntjukke eller jamn kon. Tendensen pekar mot at det er vanlegare med jamntjukke enn overtydeleg kon. Og naglen har gjerne fått fasong komprimert etter holet. I enden er naglane spissa. Inne ser ein ofte at bygningsmennene ikkje har tatt seg bryet med å kappe reint. Då får ofte naglane funksjon til opphengskrok. Ein finn og eksempel på at naglane er åretta, dvs, at ei kile er slått inn i enden inne og sikrar naglen for å vandre ut att. Dette ser ein gjerne i dører.

Årette nagle på innsida av orved/ labank

Og korleis ser nagleholet ut? Det var gjerne navaren som var redskapen for å ta hol. Den borar eit konisk hol om ein gir seg med boringa nett der skjæret sluttar. Holet dannar ei stigning som tilsvarer kilvinkelen på ei standard kile ein får kjøpt på byggvarehandelen, eller som kilen på ein høvel dvs, 6-9 grader.

I kledningsbordet er det gjerne tatt vekk litt ved som fasongen på hovudet, eller at holet tar fasong når naglen blir dreve inn. Målet er å unngå at bordet sprekk, så det er gjerne lagt litt meir arbeid i hol nære endeved. Om naglen skal årettast, kan holet på innsida utvidast noko for å gje plass når åretta blir dreve inn og naglen utvidar seg. Åretta skal stå på tvers av lengderetninga for ikkje å kløyve naglebandet eller orveden i dørblad.

Av dei eldre naglane som er observert er dei aller fleste heilt klart smidd i furu. Unntaket er naglar i bjørk i skråband i stavbygde hus, der er dimensjonen langt større gjerne 2 tommar.

Naglemaking

Dimensjonen på naglen er gjerne noko mindre enn tjukkelsen på bordet det skal igjennom, men det er navaren ein har tilgang på som bestemmer. Har ein ein trekvarttomsnavar (19mm) er det utgangspunktet. Velg ut gode tettvaksne bordbitar med al, gjerne så nær rota som muleg. Klyv så emner i høve dimensjon som hovudet skal ha, med mest mogleg kantved. Noko tynnare på eine sida så ein har emne på omtrent 22x24mm. Så er det med tollekniven å spikke til fasongen som etter navaren. Då er det godt å ha ein mal å sjekke emnet i undervegs i spissinga. Det er no ein legg inn den lille overgangen mellom kropp og hovud,- halsen. Det er den som held bordet på veggen. Ein tek også vekk kvasskantane så ein får åttekanta tverrsnitt. Hovudet får sin fasong, og det er ein fordel å få runda endehjørna, så hovudet ikkje sprekk når ein slår naglen inn med hammaren. Endeleg lengde kan kappast på veggen når naglen er i.

Haulaust

Naglane i tro og golv er laga på ein litt annan måte. Dei har ikkje hovud, og blir kappa og klyvd etter dimensjon og lengde på navaren sitt skjær. Fasongen er som koninga på navaren, men smidd i firkant og ein tek kvasskantane vekk og spissar enden. Eine sida litt tynnare så det ikkje sprengjer. Også her er det ein fordel å runde enden som det blir slått på, eller om ein då heller velgjer å bruke ein smihammar med litt runda slåflate. Golv og takåsar har større dimensjon enn kledningsband, og ein borrar seg ikkje igjennom, kun så djupt som navarskjæret. I holet sparrar ein ut eit firkanta snitt som etter naglen, då sprenger det ikkje, og ein unngår klyving.

Før ein sett i gang slike prosjekt, studerer ein gjerne i litteraturen og faktaark frå Riksantikvaren, og prøver gjerne ut skulemodellen på ein del emne, tettvakse feit kantved på tvers i holet, og ser at ja, dette fungerer. Så er det å sjå etter i lokale bygg som har bevarte naglar for samanlikning, og ein oppdager ein flora av variasjonar av naglar. Det er som om kvar bygning og bygningsmann har sin signatur. Det er kantved, motved, småkvist og utflising, korte og lange, runde og firkanta. Kort sagt i alle variasjonar. Det har vore nytta det som har vore tilgjengeleg, og kanskje sortert etter bruksområde.

Notnauset frå Horrem, Aukra. Furunaglar. Ståande kledning kanskje 1700-talls.

Når ein har fått arbeid litt med nagling over tid, med eit visst volum, og danna seg nokre erfaringar med å prøve ut dei nysmidde naglane, vil ein merke kva som fungerer, kva som tåler slag, kva som dreg godt, kva som sprekk, kva som ser bra ut, og umerkeleg har ein fått sin eigen signatur, påverka av det skolerte og dei lokale variantane, men mest eigne feiltrinn.

Så heng dei vel i hop desse to, naglen og nagleholet.

Kjelder:

L. Stokke: Hus og husbygging i Romsdal, 1937/1997

Riksantikvaren, faktaark, Trenagler i bygninger, 2009

Sinking i det tradisjonelle snekkerarbeidet

NTNU Tradisjonelt Bygghåndverk har som tema for året «snekring» og da var det nærliggende å lage en eller annen oppbevaring for verktøyet. En av oppgavene i årets læringsarena på Vestlandet var å lage et verktøyskap/ kiste. For meg som jobber hovedsakelig på verkstedet, falt valget straks på et verktøyskap hvor alt verktøyet mitt skal finne plass. Konstruksjonen skulle inneholde tradisjonelle forbindelser, og da var det ganske fort klar at sinking var en stor del av oppgaven.

halvdekt sinking, veldig vanlig på skuffene

I prosjektet brukte jeg både vanlig sinking, men også halvdekt sinking. Når det kommer til oppmerking av disse har det blitt skrevet mye om mangt. Ved nærmere betraktning av sinking av gammelt snekkerarbeid finner en av de rareste sinkene. Både når det gjelder antall og utformingen avviker disse langt fra lærebøkene.

En av de eldre lærebøkene jeg fant er «Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, hvor det blir skrevet om sinking.

Jeg vil ikke gå så veldig langt inn på oppmerking og utarbeiding av sinken etter læreboken. Den som ønsker mer informasjon kan finne en punkt for punkt- gjennomgang av sinking etter Kjennerud- Løvdal sin bok her: https://oalannblog.co/2016/01/23/vanlig-sinking-etter-kjennerud-lovdal/

Men det er noen pussige kommentarer i denne læreboken som fanger oppmerksomheten min.

«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46

Forfatteren sier at du gjerne kan prøve å få det til, men du trenger ikke å være forundret hvis du finner ut at det er håpløst å prøve. Hvorfor skriver han det? Skal han ikke lære bort hvordan det skal gjøres? Skal han ikke oppmuntre til å prøve å lære det?

Alle som har prøvd å sinke vet at det er en av de vanskeligste øvelsene/ forbindelsene i snekkerfaget. Skal du lage noe som skal bli pent trengs det nok en del øvelse for å få alle sinkene feilfrie og ikke minst at de passer etterpå. Allikevel er det en av de mest brukte forbindelsene vi ser i det tradisjonelle snekkerfaget.

Her kommer kommentaren som bekrefter det en ofte finner når en ser sinking i det gamle snekkerfaget. Når en ser litt nærmere på vindus- og dørkarmer, enkle kasser og redskapsoppbevaring, og i det hele tatt der det ikke synes, finner en ganske grove og stusselige sinker. Ofte er vinkelen skjært på frihånd, og vangene i samme tappen har forskjellige vinkler. Siden tappene uansett blir overført gjennom rissing av tappstykke mot tappholstykket, spiller det ingen rolle hvordan det ser ut. Vinklene blir overført på motstykke og skjært passende til tappen. Så hvorfor bruke all den tiden til oppmerkingen hvis en uansett bare kopierer vinklene på motstykke? Her er det mye tid å spare for den som er litt dreven med dette. Det meste av oppmerking faller da bort, og det er den mest tidskrevende delen av hele jobben.

Allikevel er sinking en del av snekkerens ære og lidenskap til yrket. De som har jobbet på verkstedet og med faste formål, har gjerne laget mal til de enkelte oppgavene de hadde.

Under et besøk i kisteverkstedene på Mjøsvågen, Osterøy, fant jeg en del maler til dør og vindusproduksjon. Her viser det seg at standardmål for dør og vinduskarmer allerede eksisterte. Disse lot seg tilpasse ved behov men som regel var tømmertykkelsen på 3« målgivende.

Vinkelen på de fleste sinkemalene lå omkring 9-11 grader. Dette kjenner en igjen fra kilevinkelen på høvelen, eller kilevinkelen generelt som er kjent med best holde/ kileevne. Jeg fant dessverre ingen maler til kisteproduksjon. Når en ser litt nærmere på kistene ser en at det er forholdsvis få sinker, og at tappene er ganske små. Dette er et fenomen en finner ganske ofte. Det er så vidt en får et sagbladtykkelse inn i de smaleste partiene. Jeg er litt usikker hvorfor det var sånn. En kan tenke seg at de helst ikke skulle synes selv om de oppfylte sin oppgave. Nemlig å kile sidene til hverandre. Eller hadde det noe med produksjonen å gjøre? Var det mindre muligheter for feil? Gikk det fortere å lage?

Når en ser på kisten kan det tenkes at større tapper kunne skjemme utseende mer. Tappene vises. Så jo mindre desto bedre for helhetsuttrykket.

Som jeg ser det, ble sinkene tilpasset formålet. Smale der de ikke skal synes, grove sinker i konstruksjonsdeler (dørkarmer hadde gjerne bare en stor) og pene likestore der det gjerne skulle synes som pynt.

I senere tid har sinkingen forsvunnet fra produksjonen på snekkeriet. Først ble sinkene forenklet for lettere fremstilling (fingersink) og ble senere erstattet med sentrumstapp og Lamello. På grunn av den tidskrevende utarbeidelsen blir den «ordentlige» sinken kun brukt som pynt i dagens møbelproduksjon. Men holdbarheten er nok mye høyere i den tradisjonelle forbindelsen. Uansett utseende, skeiv eller beint.

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken. Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene. Også her er mange forbindelser skrudd sammen. Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Høvelbenken i Lysefjorden

I Lysebotn innerst i Lysefjorden finner man også andre ting enn bratte fjell og fjord. Lengst oppi dalen har en høvelbenk stått og støvet ned i en fuktig og mørk kjeller de siste 60 år. Eieren av benken kan fortelle at det var hans far sin benk og at faren (1907-1974) jobbet som snekker og brukte benken aktivt i sitt virke som snekker i Lysebotn. Eier kunne også fortelle at faren hadde snekret blant annet møbler som fortsatt var i bruk. Benken har med andre ord mest sannsynlig blitt brukt til finsnekring av møbler og diverse andre ting som det måtte ha vært bruk for innerst i Lysefjorden. Da fjorden skaper et naturlig skille mellom fastlandet og veiforbindelse ut til den store sivilisasjonen ikke var påtenkt enda, var det ikke bare å springe ned på Ikea for å handle stoler til spisebordet. En høvelbenk må da ha vært et «must» for å produsere ting man trengte på en ganske så isolert plass.

Spor etter øks på undersiden av framtangen kan kanskje fortelle noe om alder?

Nøyaktig alder er vanskelig å fastslå. Etter samtale med min veileder på læringsarena, Trond Oalann, fikk jeg vite at denne typen benkedesign var vanlig rundt 20-30 tallet. Om denne benken også daterer fra da aner jeg ikke. På undersiden av framtangen fant jeg spor etter øks, så kanskje den er eldre enn hva først antatt. Det er uansett sikkert at benken har sett noen år. Etter mange år i fuktige og mørke omgivelser har benken tydelig fått kjenne tidens tann og blant annet er venstre fot råtnet vekk. I min iver etter å finne en lokal benk å dokumentere, greide jeg å love meg vekk å fikse foten som takk for bryet. I en tid da det er nok av oppgaver allerede som må gjøres, blant annet i forbindelse med studiet, var nok ikke det et sjakktrekk av undertegnede. Men, man lærer mens man går framover….

Benken er primært laget av furu og er 232 cm lang og er 54 cm bred på baktangen og 83 cm bred på framtanga. Dette gir god arbeidsplass. Benkens høyde er ganske lav da den kun er 72,5 cm høy og man får nok brukt kroppsvekten til å få bra skyv når man høvler i denne høyden. Under mitt arbeid med oppmålingen ble det fort klart at den dansk/norsk tomme går igjen på så å si hele benken og på baksiden av den ene foten var tallet 3″ skrevet på, noe som bekrefter at tommen har vært brukt i tilvirkningen av benken. Benken har en L formet baktang, Forskjellige avstander mellom benkehake hullene gjør det mulig å høvle emner i alle tenkelige lengder. I hullene satt det 2 benkehaker som var spikket til av furu.

Det virker som Dansk/Norsk tomme er blitt brukt i tilvirkningen av benken.

Selve baktanga er satt sammen av 4 forskjellige emner som er tappet i hop til en ramme og festet med trenagler gjennom tappene fra undersiden. Oppå rammtreet ligger det et tynnere bord på ¾ tomme som utgjør selve platen til tanga. Denne har en enkel bladskjøt mot tangas bakside og er spikret fast i rammtreet til tanga. Tanga har 4 benkehakehull på 1×1″ som alle skrår innover mot hullene på platen. Det er kun på tanga at hullene skrår. På undersiden av tanga er det også et enkelt bord som ligger mot et annet bord som fungerer som styrepinne til tanga. Dette bordet er spikret fast i rammtreet.

Selve skruen består av et helt trestykke med tre gjenger og er mest sannsynlig av bjørk. Skruen går gjennom gjenger som er tilvirket i bakre del av platen. En trekile låser skruen fast i tanga som muliggjør at tanga følger med ut eller inn når det skrus til. Mens framtanga ser nesten ubrukt ut, er det i området rundt baktanga at man finner det meste av slitasje på benken. Noe som kanskje kan bekrefte at den er blitt brukt til å tilvirke kortere emner til for eks. stoler og lignede.

Det meste av slitasje finnes i området til baktangen. noe som vitner om at denne er mest brukt.

Under benken er det 2 vanger som låser føttene til hverandre. Disse har en gjennomgående tapp med kille gjennom seg. Vangene fungere også som oppbevaringskasse, da det er spikret bord under disse som kan benyttes som lagringsplass. Det ligger også et bord på tvers mellom hvert bein som ligger kun løst i et not spor i beinene.

Høyre fot består av 2 liggende plank og 2 stående plank som er tappet inn i disse med gjennomgående tapper. Beinene har avfasing på alle 4 hjørner. Nederste plank til foten er profilert i ende veden med hulkil og staff profil. Den øverste planken til foten har en bladskjøt skåret ut som selve platen hviler nedi. Venstre fot er identisk med høyre, bortsett fra at denne har 3 bein og at nederste plank er råtnet vekk.

*Kassen gir god plass til lagring av div ting. Man ser også at tappen til både vange og bein er gjennomgående.*

Platen til benken har 10 kvadratiske benkehake hull på 1×1″. Selve platen er bygd opp av 2 langsgående plank på forholdsvis 3″ og 8 7/8″ bredde. Disse er tappet inn i 2 tvergående plank begge 3 » bredde og sikret med treplugg fra oversiden gjennom tappen. Platen har en total tykkelse på 3 5/8″. Den ytterste planken er den som har benkehake hullene i seg og er festet til den andre planken med treplugger og spiker.

Bak platen er det en verktøykasse som er laget av bord på ¾» tykkelse. Liggende bord til kassa er spikret mens det bakerste bordet har svalehale skjøt til platen. Her kan det skimtes spor etter risseverktøy som har vært brukt i tilvirkning av svalehalen.

Framtanga består av en tre skrue som er i et helt stykke. Tre skruen går gjennom tanga som er gjenget. Det er kun tre skruen som er bevegelig. Resten av tanga er festet til platen med en svalehaleskjøt forbindelse som har forbindelse til tverrplanken til platen. Den er også sikret med en bolt som går gjennom hele platens bredde og kommer ut bak i verktøykassa. Endeveden til tanga er profilert med hulkil og staff profil. Mellom framtanga og platen ligger en plank på 8 tommers bredde for å lage en komplett flate til platen men også for å få åpningen som trengs til selve til tanga. Selve klemstykket til tanga har gått tapt og kunne derfor ikke dokumenteres.

Tegningen av benken med alle mål i Dansk/Norsk tomme påført.

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.

Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)

Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)

Reising av grindbygg på Sunnmøre

Eine veka av læringsarenaen var eg heime på Sunnmøre og arbeidde for Kåre Løvoll og firmaet Byggtrad. Løvoll as. Vi skulle reise eit grindbygg vi hadde lagd delane til tidlegare på året. Grindverk er ein gamal byggjeteknikk som er mest utbreidd på Vestlandet. Byggjeskikken har vore mest vanleg i naust og låvar. Grindbygg er ein lett og luftig stavkonstruksjon, som egnar seg til bygg utan behov for varmeisolering. Vi skulle reise byggjet utanfor verkstaden, berre som ein åpen konstruksjon, for å ha eit tak å arbeide under til andre prosjekt. Så mykje som det regnar her på Vestlandet er det svært nyttig å ha…

Grindbygde hus har to eller fleire grinder etter kvarrandre på tvers av lengderetninga. Storleiken på byggjet vårt er slik at det var passeleg med tre grinder. Ei på midten, i tillegg til sideveggane. Ei grind består av to stavar som knytast saman med ein bete, eller tverrbjelke, og eitt eller to skråband. Bygget vårt er såpass stort at vi brukte to skråband. Både krumvekste og rettvekste skråband forekjem. Vanlegvis brukar ein rotenden av ein stokk, eller overgongen frå stamme til ei solid grein. Skråbanda våre er laga av bjørk, medan stavane og og betane er av fure. I tradisjonen er skråbanda festa med trenaglar, men vi velgte å jukse litt og bolta dei saman.

Her vi skulle reise bygget er det asfaltunderlag, så stavane kunne berre stå rett på bakken utan at vi trengte å tenkje noko meir på underlaget. Hadde det vore mjukt, vått underlag måtte vi ha reist bygget på steinar. Vi riggja oss til og la ut stavane og definerte lengda på byggjet. Vi la stavane med framsida ned, felde rafta ned i stavane. Så festa vi skråbanda. Då alle tre raftene var festa i hop var dei klare til å reisast. Stavane er fem meter lange, så vi velgte å bruke kranbil for å reise dei.

Vi reiste alle tre grindene og stiva dei av med foreløpige med skråstivarar mellom kvar grind.

Over beten, inntil stavane, ligg to stavlegjer, som bind huset saman i lengderetninga og støttar taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utforma slik at alle delane låsast fast saman. Stavleiene støttar seg mot ytterendane av stavane som ragar over overkanten på slindrene. Slik kan stavleiene motstå sidetrykket frå takkonstruksjonen. Halsen ligg ned i hakket i overkanten til stavane, slik at hovudet kjem ut forbi yttersida til stavane.

Vi heiste stavlegjene også opp med kranbilen. Så rigga vi opp stillas og skulle feste dei kontinuerlige avstivarane mellom grindene. Vi bestemte oss for å lage kryssband på øvste halvdel mellom kvar grind. Vi felte dei saman 50/50 så det vart kant i kant på utsida.

No vart alle taksperrer og reimer heisa opp. Vi bandt saman alle sperrene parvis i mønet. Så hadde vi opp reimene 1/3 lengd ned frå mønet på begge sider, støtta dei opp med stolar og bandt dei saman med hanebjelkar. Stolane hadde vi laga tappar på, og reimene var tappa ut med takvinkelen på oversida, så undersida med tapphol i til stolane i kom i vater.

No byrja det å likne på eit ferdig bygg. Vi lekta opp taket med 60cm mellomrom og la blikktak. No er det berre å starte på neste prosjekt med tak over hovudet.