Av Ken Lorentzen
Tradisjonshandverk, NTNU
Jeg har laget noen tegninger og reflektert rundt en arbeidsbenk laget på begynnelsen av det nittende århundre. Arbeidsbenken er laget av en fattig gutt fra Vardø, Sigurd Heen. Han startet i snekkerlære under sognepresten i Vardø, som hadde et program for å lære fattige unge gutter et yrke i en tid, som var brutal og nådeløs mot fattig folk helt oppe i det ytterst nord i kongeriket Norge.
Berre for nokre år sidan var det ikkje funne skottbenk i Valdres. Eg var i kontakt med bygningsvernrådgjevar Odd Arne Rudi på museet på Fagernes, sidan han er mykje rundt på gardar i Valdres. Kanskje hadde Rudi kome over ein slik benk på nokon av sine mange synfaringar? Han kunne opplyse om at skottbenk var ikkje noko han hadde sett i dalen. Nedtur. Vi vart enige om at han skulle halde ein ekstra utkikk etter ein slik benk. Det gjekk vel eit år, innan eg tok telefonen på ny og høyrde om han hadde kome over noko som kunne likne ein skottbenk, men svaret var det same som sist.
Dagen etter denne telefonen, ringer Rudi meg tilbake med nyheita om at han har funne ein skottbenk i Ulnes. Skøtbenken var då reoppdaga i Valdres.
Seinare fekk eg informasjon om ein «trefoting» i Etnedalen. Til alt overmål fann Rudi også benken som denne bloggposten handlar om. Arkivet til Valdres Folkemuseum er enormt stort, mykje befinn seg i samlinga. Klemt mellom eit treskeverk, ei rekkje spissledar og ein laftevegg vart benken oppdaga. Benken har ikkje noko registreringsnummer og var difor ikkje å finne i det digitale arkivet.
Denne Skottbenken blei funnet av Martin Eriksen og Trygve Lia på Suigard Tveiten i Grongedal (Haukeli). Eigar av benken er Svein Henry Ekre.
Då benken blei funne, hang den på ytterveggen av eit middelalderloft og såg ut til å ha hengt der ein god stund. Middelalderloftet har vært malt og det har dei gjort uten å ta ned skottbenken frå veggen, så då har den også fått seg eit strøk med brunmaling. Dei har til og med gjort seg flid og mala inn mellom langborda. Når dei tok benken ned kunne ein sjå avtrykk av benken på veggen. Eit slikt avtrykk kunne vel i seg sjølv tiltrekt skodelystne skottbenktilhengarar.
Studentene ved Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU i Trondheim har høsten 2020 hatt i oppgave å finne og dokumentere en skottbenk eller en høvelbenk i sine respektive hjemmeområder.
Jeg (John Ryen) fant en hjemme på gården. Gården heter Jopålsagården og ligger i bygda Narjordet, Os i Østerdalen. En gård fra ca. 1669. Denne skottbenken er av nyere tid. Jeg så en innriss der det stod 1905 på skottbenken.
Det er ikke noe gammel benk, men dog en fin benk. Det er trolig John Johnssen Ryen (1872-1957) som bygget denne skottbenken. Han var tømrer og har bygget opp huset på Jopålsagården (bruks nr. 9).
Denne skottbenken er i dag i samlingen ved bygdetunet Ner- Killingberg i Leksvika på nordsiden av Trondheimsfjorden. Benken er tidligere omtalt av Lars Asdøl og Dyre Bystad på Norsk Skottbenk Union sine sider tilbake i 2014, men ble ikke detaljert oppmålt den gangen.
Siden jeg nå var på jakt etter en god skottbenk som grunnlag for å lage en ny, funksjonell benk, startet jeg min personlige reise inn i skottbenkens mytiske form og funksjon akkurat her. Og når jeg nå reiste dit og fikk studere benken, fant jeg akkurat det jeg lette etter; en praktisk, funksjonell benk med solide detaljer som likevel framstår som nett og fin, akkurat en sånn jeg hadde lyst til å bygge. Dermed ble min personlig reise denne gangen redusert til en fergetur over fjorden.
Benken ble i sin tid gitt til bygdetunet på Ner- Killingberg, og den ble da merket «Albert Penna Skåtbenk». Penna er navnet på en gård som ligger midt i Leksvik. Gjengesnittet og tappen som kan ha blitt brukt for å lage selve skruene fins også ved museet. Denne er merket N P D 1874.
Eg har ståande ein høvelbenk etter tippoldefar min G.KS.B.Aabol (1847-1925). Denne har eg lenge ynskt å måle opp og sjå nøyar på, både når det gjeld oppbygging og sjølvsagt funksjon.
Som student i Tradisjonshåndverk ved NTNU har jeg fått i oppgave å dokumentere en høvelbenk fra nærmiljøet. Etter en samtale med tradisjonsbæreren Trond Oalann fikk jeg tipset om kisteverkstedene i Mjøsvågen i Hosanger på Osterøy. Så jeg tok turen…
Når jeg kommer frem finner jeg mange små nøst som strekker seg bortover vågen. Her treffer jeg Lars Mjøs. Han er en direkte etterkommer av Jon Larsson Børneset Mjøs (1825-1913). Han kan fortelle om et mangfold av små bedrifter og verksteder i Mjøsvågen. Her var det skomakerfabrikk, 5 kistemaker verksteder, metallstøperi og div. andre små bedrifter. Videre forteller han historien om Jon Larsson som egentlig var smed, men begynte omkring 1865 å produsere kister til handelen i Bergen. 30m unna nøstet ligger det en liten smie med alt en trengte til smiing av kistebeslag og lås.
Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.
Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.
Høvelbenkar kjem ein over støtt og stadig. Høvelbenkar til bruk til det er tenkt til eller til pynt. Eller at dei er vekkstua og ute av syne. Slik også med denne benken, som låg blant panelbord, dører og diverse utstyr på beten i ein av låvane på Romsdalsmuseet, ute av syne. I anledning dokumentering av høvelbenkar blei det leita og sett, og denne henta fram. Ved benkens framtang er det med sirleg skrift skreve ”Daugstad” og eit årstal som kan tolkast til 1863 evt. 1883
Benken ble funnet ved en befaring av låven på Engeli i 2015.
Låven hadde sterkt fremskredet forfall og jeg var der for å vurdere tilstand og lage en rapport for å søke midler til istandsetting. Det viste seg at dette ble et urealistik prosjekt for eier, og låven ble av sikkerhetsmessige grunner revet.
Det er ikke kjent at det har vært utøvende håndverkere på gården ut over til eget husbruk. Det kan nevnes at det var smie på bruket. Historien til benken er dermed usikker, men det er ikke usansynlig at den kan ha blitt brukt da huset på gården ble bygget i ca 1875.
