Verktøystudie – Tradisjonelt bygghandverk

EN HØVELKRANE FØDES

Innledning

Mang en gang har jeg etter en fuktig og lystig kveld i Lysebotn`s mørke bakgater vandret ustø hjemover og stirret utover på en blikk stille fjord og følt et ondt blikk stirre tilbake på meg fra der ute i mørket en plass. Noe mystisk og stort som holder til i dypet av Lysefjorden. Jeg har kun sett konturene av skapningen og i forbindelse med at vi skal skrive blogginnlegg angående hva vi har lært på årets læringsarena tenkte jeg at dette måtte være en ypperlig anledning til å forme konturene av det jeg har sett der ute i mørket til en funksjonell høvelkrane.

Det har seg nemlig sånn at på læringsarena Vestlandet får vi prøve oss med mye forskjellige ting. Årets læringsarena var intet unntak fra regelen og en av samlings ukene hadde vi besøk av en profesjonell treskjærer som underviser til daglig i treskjærerkunsten på Hjerleid handverksskole.

Vi startet uken med en gjennomgang i det grunnleggende innenfor treskjæring, nemlig utførelsen av en veldig enkel karveskurd. Etter vi hadde prøvd oss litt med dette og fått litt generell innsikt, følelse og informasjon om hvordan treskjæring fungerer mente vår fagleder for LA Vestlandet Trond Oalann at vi burde prøve oss på utformingen av en høvelkrane. Siden vår fagleder er vanskelig å overtale når han først har satt seg en ide, ble det resten av uken fokusert på tilvirkingen av en Hardanger krane.

Siden jeg er av det smarteste slaget (NTNU student tross alt), tok jeg jo selvfølgelig ikke bilder av denne prosessen når vi holdt på med dette på læringsarena og måtte dermed gjenskape prosessen etter hjemkomst. Dog med en liten vri… istedenfor Hardanger krane har jeg valgt å forme konturene av den mystiske skapningen som jeg nevnte innledningsvis.

Kort om høvel krane.

Så hva er egentlig en høvelkrane? For dem som måtte lure er en krane rett og slett bare et annet navn på håndtak som er plassert lengst framme på en høvel for å plassere hånden på og hjelpe til å styre høvelen når man skyver den framover. En krane kan ha utallige utforminger og utsmykninger. Alt etter hvor i landet den stammer fra og snekkeren som har utsmykket den. Her finner vi alt fra det helt enkle til rene kunstverk på høyde med hvilket som helst Munch maleri. Det er kun fantasien og evnene eller lysten til snekkeren som setter grenser på utformingen og det dekorative med kraner. Til syvende og sist er det viktigste aspektet med kranen at den er god å holde i og solid nok til å kunne skyve/styre høvelen fram uten å knekke.

**En høvel med en krane i sin enkleste form.**

Problemstillinger

I forbindelse med lagingen av høvel krane på læringsarena ble følgende problemstillinger da aktuell når det gjaldt tilvirkningen av høvel krane.

Hva er den grunnleggende prosessen for å forme et rektangulært emne til en funksjonell krane som har en relativ enkel treskjærerdekor på seg og hva er de viktigste verktøyene når dette skal utføres på tradisjonelt vis.? Og hvordan er tre forbindelsen som sikrer/fester kranen til høvelen utformet? Disse problemstillingene danner grunnlaget for denne blogg posten og blir forsøkt besvart på grunnlag av det jeg lærte i den aktuelle uken på læringsarena Vestlandet.

Del 1 valg av emne og tilvirkning av tre forbindelsene.

Når det gjelder valg av emne er det en fordel at emnet består av et treslag som ikke fliser seg for mye opp når det blir bearbeidet med treskjærer jern. Furu er for eksempel ikke det beste til treskjæring, vertfall ikke for en amatør som meg. Bjørk derimot er en bedre kandidat og siden den aktuelle høvelen som skal ha denne kranen består av bjørk faller det da naturlig at også kranen blir laget av samme tresort. Det er også en stor fordel at emnet er noenlunde kvistfritt og rettfibret. Kantskåret virke er å foretrekke. Når valget av emne er tatt dimensjoneres det ned på tradisjonelt vis til en rektangulær kloss og formingen til krane kan da begynne.

**Det sages ned så langt man kommer, før stemmjernet tas i bruk langs rissestrekene. Graden har vinkel etter forholdet 1:6.**

Det er en ide å lage tre forbindelsene som skal feste kranen til høvelen før man lager kranens fasong, og vi kommer da til en av de nevnte problemstillingene. Hvilke tre forbindelser er gjeldene her? Etter å ha sett over en del høvler med krane fra området i Hardanger og omegn som Trond Oalann kom dumpende med, virker det som tradisjonen består av en grad/rekspon forbindelse der selve graden som er på kranen går ned i et gradspor i høvelstokken. Det var også noen høvler som i tillegg til graden hadde en grunntapp/styringstapp i enden på kranen. Dette var også framgangsmåten som vi valgte å utføre på våre kraner.

Dermed får kranen altså i tillegg til grad også en grunntapp/styringstapp i endeveden..

Graden merkes opp før tappen. Dette utføres med å bruke forholdet 1:6 for vinkelen og det brukes rissenål for mest mulig presisjon. Denne merkingen blir satt i endeveden. Graden blir også forskjøvet 5 mm inn fra ytterkant så gradsporet skjules under en avsats. Total høyden på graden inkludert tappehøyden settes av og riss avsettes med ripmoten. Det sages langs risset så langt som det er mulig og det resterende blir fjernet med et kvest stemmjern. Når selve graden er tilvirket plasseres kranen oppå høvelen og man kan da merke av med rissenål omrisset til gradsporet. Gradsporet lages så og man tester at graden passer perfekt i denne. Her er det presisjon som gjelder for litt unøyaktigheter her fører til at kranen blir slarkete. (Dyrekjøpt egenerfaring) Det skal være en perfekt passform for å unngå dette. Passformen skal være så trang at man må banke den forsiktig ned, men ikke så trang at man sprenger veden i høvelstokken.

Neste skritt er nå å lage selve grunntappen/styringstappen. Tappen merkes og tilvirkes stort sett på samme vis som graden.. Når tappen er ferdig, setter man kranen på tilbake på plass og risser rundt tappen. Tapphullet kan så lages.. Tre forbindelsene er nå ferdig å selve grovformingen av fasongen til kranen kan ta til. Viktigste verktøy til denne prosessen har vært finntannet bakksag, rissenål, ripmot og stemjern.

Her er tre forbindelsene ferdig. Graden og tappen er forskjøvet 5 mm fra ytterkanten for å skjule hullet til gradsporet. For ordens skyld så er rissemerkene synlige på tappen her feilmerking etter nok en fuktig aften i mørke bakgater.. .

Del 2 Forming av selve kranen.

Kranens utforming tegnes på og denne skjæres så til med en løvsag som følger kurvene lett. Når kranens utforming er saget ut, sages så en konisk form sett fra framsiden av kranen.

Etter konturen og koningen er saget ut brukes en støthøvel for å slett høvle de koniske sidene helt plane og fjerne alle spor etter sagingen. I kurvene brukes en sponhøvel for samme formål.

**En løvsag brukes til å sage ut konturene av kranen og koningen. Etter saging slett høvles den koniske formen med støthøvel før sponhøvelen brukes til å slette konturen.**

Nå skal kranen avrundes for å ha et behagelig grep og avrundingen formes enkelt med å merke opp linjer på alle 4 sider midt i emnet. Linjene følger kurvene til kranen. Det benyttes så treskjærer jern med hulkil profil og kurvene grov formes med å fjerne veden på tvers av fiberretningen. Hele tiden holder jeg meg innenfor midt strekene og ved hjelp av øyemål formes kranens fra 4 kvadratiske sider til en mer avrundet form. Bruken av hulkil jernet på tvers av veden er raskt og effektiv til grov forming.

**Hulkil jern som brukes på tvers av veden er effektiv til og grov forme kranens avrundet form. Avrundingen formes på øyemål.**

Etter grovformingen sitter vi igjen med noe som minner mer om en håndgranat enn en krane. Sikkert fin til å kaste etter naboen, men ubrukelig til å fungere som krane på en høvel. Kranen må fin formes til mer smekre former. Det brukes fil og kantene files ned til man får en mer jevn avrundet overgang. Når man er fornøyd med filingen brukes en glassbit som sikling for å jevne formen ytterlige ut og fjerne di fleste spor etter filingen. Vi får da en form som er behagelig å holde rundt. Man må selv avgjør når nok er nok og når man føler at kranen har en form som gjør den behagelig å holde rundt. Viktigste verktøy er løvsag, støthøvel, sponhøvel, treskjærer jern med hulkilprofil, fil og en glassbit eller eventuelt sikling.

**En fil jevner ut formen, helt til slutt brukes en glassbit som sikling**

Del 3 Svært enkel treskjæringsdekor og Ferdigstilling

Undertegnede er langt ifra noe ekspert i treskjæring, før samlings uken på læringsarena hadde jeg aldri prøvd noe innenfor treskjæring, så det sier seg selv at mine kunnskaper og evner innenfor dette er svært begrenset. Jeg har likevel helhjertet prøvd å påføre kranen noe enkel dekor i form av noe rutenett og formet 2 små kuler som utgjør den mystiske skapningens øyne.

Først tegnes rutenettet opp. I dette tilfellet skal den mystiske skapningen få dekor på magen og i nakken. Å kunne tegne rette linjer på frihånd er viktig for at dette skal bli bra. Siden min hånd er av det ustø laget (uvisst om dette skyldes besøk i mørke bakgater eller ikke?) ble disse linjene langt fra bra og resultatet ble også der etter. Det brukes et treskjærings jern som kalles for geisfuss. Dette jernet har en V formet egg som etterlater en V formet grop og er perfekt til å lage rutemønster med. Disse jernene kommer i mange forskjellige størrelser. Jeg brukte et med 3 mm bredde. Jernet føres langs oppmerkingen med stødig hånd og dybden man stikker avgjør hvor dominerende det ferdige resultatet blir.

**Et forsøk på å lage enkel dekor på magen og i nakken til den mystiske skapningen.. resultatet ble så som så. Som alt annet må det mer øvelse til for å mestre dette..**

Nå står øynene(kulene) for tur og plasseringen merkes med stikk passer og radiusen avsettes også med denne. Etter oppmerkingen stikkes det rundt risset med et hullkilljern som har tilnærmet samme radius. Det brukes så et flatere jern for å skjære seg inn mot kulen og lage fordypningen rundt. Når ønsket dybde er nådd formes kulen rund på samme vis som kranen. Grovforming på øyemål med hullkilljern før filing osv. Dette gjelder også for kjeven til skapningen. Viktigste verktøy er stikkpasser, geisfuss jern, hullkilljern med forskjellig radius, fil og sikling.

**Øynenes plassering og radius settes med stikkpasser. Hulkil jern med tilnærmet samme radius brukes så for å stikke rundt oppmerkingen, før et flatere jern brukes til å lage fordypningen rundt**

**Kulene som utgjør øynene til den mystiske skapningen og kjeven er nå ferdig formet. Skapningen nærmer seg fullført.**

**Skapningen får så et strøk med treolje, før sivstrå brukes til å pusse ned fiberreisningen.**

3 fag i 3 uker

Studieemne tradisjonsfaglig utøving 3 har følgende emnebeskrivelse:
Tradisjonsfaglig utøving 3 utgjør en vesentlig del av grunnutdanningen i bachelorløpet i tradisjonelt bygghandverk, der læring skjer gjennom eget praktisk arbeid. Gjennom deltagelse og opplæring ved en læringsarena, skal studenten tilegne seg bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, innen tradisjonelt bygghandverk. I emnet er det lagt opp til prosjektbasert arbeid med veiledning.

Vanligvis er faget lagt opp slik at man gjennom et prosjekt, tilegner seg ferdigheter, som man gjennom en del mengdetrening lærer å mestre. På læringsarena Vestland valgte vi å putte inn 3 uker med tverrfaglige kurs,(treskjæring, smiing og blyglass) nettopp for å få en bred og allsidig innsikt i praktisk arbeid, slik emnebeskrivelsen nevner. I dette blogginnlegget skal jeg reflektere om, og i hvilken grad, korte ukeskurs kan gi eller ikke gi læringsutbytte, selv uten mengdetrening.

Uke 1 – Treskjæring

Den første uken med tverrfaglige kurs hadde treskjæring som tema. Veilederen var Even Hansen, lærer ved Hjerleid handverksskole. Dag 1 reiste vi til Bergen og besøkte Christofer Knag, som er arving etter møbelsnekkeren Knag, en av de mest kjente norske møbelprodusenter i sin tid. På dag 2 begynte vi med enkelt karveskurd. Selv om tre er et kjent material for oss, ga øvelsene nye erfaringer og innsikter i bla. fiberretning og materialkvalitet. Korsryggen ga tidlig beskjed om at snekkerens høvelbenk er alt for lav til den type arbeid, og førte til en lærerik diskusjon om ergonomi, arbeidsstilling og belastningskader.

At verktøyet man jobber med må være kvast er en selvfølge. Men at møbelsnekkeren og treskjæreren har to forskjellige oppfatninger om hva som er et kvast jern var en lærerik erfaring. Resultatet blir bare tilfredsstillende med sylskarp verktøy, alt annet er bare frustrerende.

I snekkerboden til Christopher Knag var det mye å se og å lære om treskjærerfaget på 1900 tallet.

Dag 3 prøvde vi oss på en høvelkrane fra Hardangerregionen. For min egen del var overgangen fra enkel karveskudd til figurskjæring litt for brå. Resultatet ble tilfredsstillende, men ikke god nok, i mine øyne. Her er problemet nettopp mengdetrening. Ved et ukeskurs prøver man å få lært seg mest mulig forskjellige teknikker men det er begrenset hvor godt resultat man klarer å oppnå. Mens mine medstudenter prøvde seg på høvelkrane nr.2, trengte jeg en litt enklere øvelse for å ikke miste motet, jeg ville jo tross alt oppleve en form for mestringsfølelse og ikke bare frustrasjon.
Dag 4 og 5 viet vi bokstavskjæring og skjæring av forskjellige pynteelementer. Å overføre skrift og liknende fra papir til tre med hjelp av kalkpapir, er en teknikk man kan ha bruk for i flere sammenheng.

Runeskrift hadde sikkert vært enklere enn gotisk skriftfont

Det å forme en Hardangerkrane er ikke noe for nybegynnere

Sammenfattende om treskjæreruken, kan jeg si at en uke er akkurat nok tid for å få et innblikk i grunnleggende teknikker, og mengdetrening er av vesentlig betydning for å mestre disse. Her gjelder det å bare fortsette. Rett slipeutstyr til treskjærerjern er viktig å ha, ellers vil man bare være frustrert og raskt miste lysten til å fortsette.

Uke 2 – Smiing

I uke 2 stod det smiing på programmet. Veileder var Seppe Lehembre fra Hardanger fartøyvernsenter. Vi begynte med en kort innføring i metallurgi og grunnleggende basiskunnskap om fyring i essen, og ikke minst HMS. Ergonomi, rett arbeidsstilling og belastningsskader var igjen i fokus.

Ett fargekart hjalp oss til å lese temperaturen i metallet, og så kunne vi endelig gå løs på vår første prosjekt, smiing av en ildrake, vi skulle bruke resten av uken. Alt i alt en fin øvelse å bli kjent med metal som material. Det må nevnes at hverken jeg eller en av mine medstudenter har banket på varm metal før.
Dag 2 lærte vi å strekke ut og rulle opp metal, teknikker vi senere på dagen hadde bruk for når vi gikk i gang med å smi hengsler og beslag til en verktøykiste.
Dag 3 stod verktøysmiing og herding på programmet. Vi lærte om forskjellene i stålkvalitetene og hvilket stål som er egnet til hvilken bruk. Vi brukte stål fra en bilfjær til å lage oss en kjørner og meisel, og lærte å herde og anløpe. Fargekartet hjalp med å lese om prosessen var vellykket eller ikke. Kunnskap enhver som jobber med metalverktøy burde ha.
Meisel og kjørner ble videre brukt under smiing av hengslene og beslag.

Meisel og kjørner er viktige vertøy som er enkelt å lage selv.

Ett hengsle består faktisk av tre deler som må passe perfekt sammen

Dag 4 lagte vi en killingfot til høvelbenken. Vi lærte å stue metall og diskuterte mye om rett utforming og vinkler av selve festeverktøyet.
Den siste dagen brukte vi til å ferdigstille alt. Jeg brukte tiden jeg hadde til overs til å smi noen haker som jeg kan henge grindsagene på i verkstedet, også prøvde jeg meg på spikersmiing.
I etterkant må jeg si at jeg var overrasket over hvor mye ny kunnskap jeg kunne tilegne meg i løpet av denne uken. Ikke bare lærte jeg å jobbe med en helt nytt materiale, jeg fikk også en bedre forståelse for verktøyet mitt som jeg bruker daglig i jobbsammenheng. En annen positiv effekt er at jeg nå kan lage meg enkle beslag og liknende selv, noe som jeg vil ha bruk for etter uke tre med tverrfaglige kurs.

Uke 3 – Blyglass

Det er viktig med inspirasjon før man begynner på en ny oppgave

Den tredje uken reiste vi til Trondhjem for å få et innblikk i glassmesterens verden. Veilederen her var Elisabeth Voss Sinnerud, fra Nidarosdomens restaureringshåndverkerne.
Etter en kort innføring i glassets historie fikk vi en omvisning i Nidarosdomen, og svar på mange av de spørsmålene vi hadde. Tilbake i stilleverksted begynte vi å tegne opp et vindu som vi selv skulle lage. HMS var også her i fokus, håndtering av glass og bly, glasskjæring osv. Snekkerens høvelbenk viste seg også her å være alt for lav, noe korsryggen min ga klar beskjed om.
Vinduet jeg lagde var så stort at Elisabeth anbefalte meg å lage to stormbånd til å stabilisere og sikre vinduet med. Noe som medførte til at jeg, fortsatt etter smiuka, er veldig komfortable med å lage stormbånd selv.
Etter at man har satt sammen vinduet, måtte man til med lodding og kitting.

Å jobbe nøyaktig på millimeternivå er trikset

Når vi var ferdige med vinduet, laget hver av oss et selvvalgt bilde med farget glass. Den siste dagen viste Elisabeth oss hvordan man kan skifte ut en glassrute hvis det skulle være behov for det, og hvordan vi ser at blyet må fornyes på gamle vinduer.

En viss sans for puslespil er av stor fordel

Uken ga innsikt i, en til nå ukjent verden. Kunnskapen med å lodde bly kan også anvendes når man skal lodde andre materialer for eksempel kopperrør. Å forstå hvordan et blyglassvindu er bygd opp, hvor de svake punktene ligger osv., er nyttig kunnskap for en restaureringshåndverker.

Avsluttende kan jeg si om alle de tre ukene, at det er fullt mulig å suge ut mye ny kunnskap, selv med korte ukeskurs. Men man kan ikke forvente at man mestrer noen av teknikkene man lærer. Her må mengdetrening til, dvs. at man er nødt til å sette av tid til å gå videre med det man har lært på egen hånd. En viktig bieffekt med disse kursene er at man fikk innblikk i andre håndverksfag. Man fikk lære hvilke problemstillinger andre fag står over, og man lærer å kommuniserer med disse håndverkerene på et annet nivå.

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken. Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene. Også her er mange forbindelser skrudd sammen. Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Litt om sagfiling

Etter tre dagar på Voss med sagfiling, ilag med Trond Oalann, Georgios Vie Sokorelis og med Aksel Weller som instruktør. Vil eg med dette dele nokre av momenta Aksel la vekt på.

Generelt

Generelt er det viktigare at toppen på tennene er retta av i 90° i forhold til bladet, enn at vikkinga er lik på begge sider. Om vikkinga ikkje er heilt eksakt lik på høgre og venstre side har det eigentleg kunn innverknad på plaseringa av bladet i sagsnittet. Om toppen/tannhøgta ikkje er heilt rett, skjer saga skeivt.

Alle avvik på til dømes tannhøgder, vikking og filing av tennene vil gjere at ikkje alle tennene arbeidar likt. Noko som fører til at det må leggast inn meir arbeid for å gjere den tiltenkte jobben. I mitt tilfelle saga eg ei lengd på ein meter i 2″ furuplank på 47 sekund på vindussamlinga vår på Voss (med tannforma me laga på Sverresborg). Nå etter filekurset er tida nede på 31 sekund, med same mann og sag med «progresiv» tanning (meir under «Langvedsag») i tilsvarande material. Ingen eksakt vitenskap, men kan vera til samanlikning.

For å få til eit godt resultat er det ei rekkefølge som kan væra verd å merke seg:

Slipe/bryne sidene (restaurering/fjerning av rust)
Rette av tannhøgda (viktig med 90°)
Tannbotn
Forme tennene
Vikke
Stryke av toppen (endå viktigare med 90°)
File tennene/eggen

Aksel syner korleis han held fila når han rettar av toppen

Ikkje enkelt å få det 100% i 90 grader når det knapt er plass til fingrane

Me nytta sverdfil til forming og filing av tennene, flatfil til retting av toppen/tannhøgda og rundfil til tannbotnen på stokksag/svans (fekk ein liten demostrasjon på filing av stokksag). Tradisjonelt er det mykje nytta trekantfiler i Noreg. Aksel meinar det er viktig å læra seg å file ei og ei flate og å forstå kva ein gjere, før ein går på med trekantfil som filer to flater samtidig. Unøyartighet kan gi mykje større konsekvensar med trekantfil. Det er som med mykje anna: «øving gjer meister».

Legg merke til det som er merka grønt på skissene under: Det må rettast av så mykje at ein kjem under slitasjen. Slitasjen vil vera størst på ytterhjørnene som her er merka raudt. Ved filing vil vikkinga bli redusert, dette er ikkje noko problem den fyrste eller andre gangen ein filer.

Ein må vurdera kva material ein arbeider i: hard/mjuk, tørr/rå og om ein ynskjer fint/grovt snitt og/eller rask/sein sag. Her kjem val av vinklar og kor mykje tennene er vikka inn. Aksel nytta auga og følelsen (røyndsla) i val av vinklar. Han nytta og auga (med godt lys og forstørringsglas) i rettinga av toppen, vikkinga og filinga av tennene. Vinklane som er nemde under er mine målingar av filte sager.

Langvedsag

Tennene på ei langvedsag skal fungere som ein høvel. Heile breidda på kvar tann skal vera i arbeid.

Skissa under er frå midtfeltet på mi sag. Vikkinga er på 0,25mm. 5 mm mellom spissane og tannhøgda er på omlag 4 mm. Den har mindre aggressive tenner (rundt 88-89°) i starten, omlag 10 cm, før tennene få forma som vist på skissa. Den siste tredjedelen av bladlengda har noko meir aggressiv tanning (rundt 93°). Både framsida og baksida av tennene er filt rett over (indikert med 0°)

S-C458-18030214510 — Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. 40 graderen er omtrentleg. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).

Langvedsaga mi, midtparti

Legg merke til den blanke flata på toppen av dei tre tennene til venstre for midten. Denne skal væra lik eit rektangel og like store etter forminga av tennene før vikking.

Kappsag

Tennene på ei kappsag skal skjæra over trefibrane på tvers.

Mi kappsag har måla som vist i skissa under over det heile. Vikkinga er på 0,2 mm. 4 mm mellom spissane og tannhøgd på omlag 3 mm. Slik vinkelen på baksida er nå (20°) passar den til hardare tre (hard bjørk). Vil nok file denne litt spissare om det er for furu. Vinkelen framme (76°) er ok, men kanskje litt agresiv. Ellers ok. Eg vil file ein gong til med desse måla, men utan å vikke, for å teste. Dette gir litt mindre vikk, og eg er spent på om saga endrar seg nevneverdig etter det.

Kappsaga mi

Her ser ein flata på annankvar tann er lik ein trekant som skal væra like store etter forminga av tennene, før vikking.

Tankar

Som tidlegare nemnd, nytta ikkje Aksel vinklar eller mål når han filte. Eg tenkjer at om me skal skriva om dette, huska kva som er gjordt og tenkt for å forbetre, og for kunne samanlikne, er me avhengige av å nytte tal.

«Ein time med filing kvar andre veke, tener ein inn att på presisjon og hurtighet». Aksel sitt krav til finish og nøyaktighet er noko å strekje seg etter.

Til slutt vil eg sei at dette ikkje har rot i norsk tradisjon, men er Aksel si erfaring rundt kva som fungerar, ispedd mi forståing og missforståing i eit forsøk på å skrive dette ned.