Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.
Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.
Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.
Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.
5/4″ navar for å ta ut hull til grøypa
Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen
For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.
Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.
Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.
Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.
Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.
Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.
Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskiaGleppoggarøksa som ble brukt
Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .
Ferdig grøyp og tapphullFerdig montert beitski og dørgaupne
Litteraturliste:
Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder
Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.
På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.
Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.
Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.
Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.
Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.
Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.
Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.
Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.
Det var klart for å merke for halsen og kinninger.
Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.
Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.
Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.
Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.
Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.
Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåtaJeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.
Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.
Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.
Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.
Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.
Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.
Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.
Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.
Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.
Gulvploger fra emne til ferdige høvler.
Noen ord og begreper
I denne sammenhengen regner jeg et gulvbord for å ha høvlet overflate, mens undersiden kun er som den ble i saga, med sagskuren i behold. På gulvet til Stiklestad la vi rettsida av gulvbordet opp, og høvlet dette slett. Rettsida er den sida av bordet som vender inn mot margen (midten) av treet. Dette har vært ganske vanlig, da får du stående årringer (kantved) opp i bordet, som gir god slitestyrke. Og å pløye bordene er altså å høvle not og fjær på kanten av bordet, med to høvler som lager henholdsvis not og fjær, kalt golvploger eller golvhøvler. Begrepet skyte/ skjøite/ skøyte har vært brukt om dette fra gammelt av. For meg virker det som dette både kan brukes om å Skyte kantene beine, eller å skjøite sammen gulvbordene til en flate.
Gulvet på Stiklestad
Min yre gutteglede over å endelig skulle teste den nye skottbenken fikk en knekk når det viste seg at den var for kort. Langbord på 3,8 meter var ikke noe å skryte av i denne sammenhengen, siden gulvbordene var over fire meter lange. Men på Stiklestad har de fullt av lange skottbenker, og med et bord oppå ble min benk i stedet degradert til underlag for sletthøvlingen. Jaja.
Den nye skottbenken.
I skyggen av to store pakker med 2 tom 6 og 2 tom 8, begynte vi med å slette rettsida, og allerede her kom den første diskusjonen som avslørte flere trosretninger i arbeidslaget. Hvor slett trenger det å være? Må vi høvle vekk vridninga i bordene? Skal vi høvle av kuven i rettsida med litt diagonalt høvling først? Noe av bakgrunnen for diskusjonen var jo mengden med plank som skulle høvles, og at det oppå dette gulvet skal plasseres tunge vegarbeidsmaskiner med store jernhjul. Å stå der og finhøvle gulvet virket derfor ganske meningsløst, mens det å bli ferdig med jobben virket veldig meningsfylt der og da.
Vi endte derfor med å kun bruke skrubbhøvelen på rettsida, uten å gå over med finere høvel etterpå. Likevel prøvde jeg å høvle ned vridningen i bordene, og å høvle så slett flate som mulig med skrubben. Rettsida blir jo anleggsflate for gulvplogene etterpå, og jo beinere det er, jo lettere blir det å høvle not og fjær, uten at gulvplogene kniper seg fast. Bein not og fjær gjør det også lettere å slå sammen bordene når gulvet legges.
Et sletthøvla bord.
Det virket også lurt å høvle ned vridningen i bordene. På tynnere bord har jeg vel senere skjønt at dette ikke er like viktig, da disse er lettere å vri ned på gulvbjelkene.
I ettertid kan man spørre seg om det egentlig er historisk korrekt å høvle til et 2« gulv som skal brukes så grovt, med not og fjær. Kanskje kunne bord eller halvkløyvinger lagt kant i kant fungert like fint, slik vi stort sett finner i eldre fjøs og uthus. Men det å skjøte i hop gulvflaten med not og fjær gjør nok likevel gulvet langt sterkere enn det ellers ville vært.
Når du står flere uker og høvler, ender du opp i flytsonen, der øyne, hender og hode etter hvert merker hvis det ikke er beint. Det holdt egentlig å stryke handa over bordet, sikte litt, og innimellom legge høvelen på tvers av bordet for å få det beint. Hvor mye du høvler og hvordan kreftene brukes går etter hvert av seg selv, mens man går der og filosoferer.
Pløying av gulvbordene
Til dette arbeidet brukte vi gulvploger laget av Peter Brennvik, med gode stål fra Jon Dahlmo. Disse lagde ½« fjær, noe som kan fungere på bord ned til ca 1 ½« tykkelse. Er gulvbordene tynnere enn dette, bør du ha gulvploger som lager 3/8« fjær. Det er viktig at skottbenken har beine langbord, at den står stødig og at langbordene, selv om de er parallelle, også ligger i samme høyde, slik at ikke høvelen går for dypt på ene siden. Disse høvlene har settskruer, som gjør at «pakken» med tre stål kan flyttes meget presist sideveis. Det er lurt å høvle noen prøvebiter i starten, så man er sikker på at not og fjær havner like langt fra rettsida av bordet, at det ikke blir omkant på gulvet.
Pløying av not og fjær, et par effektive måter å hode høvelen på.
Når stålene tas ut for å slipes, løsner man bare settskruen på samme side hver gang, og slår løs kilen. Med litt håndlag drar du til denne skruen like hardt igjen etter sliping, og stålene havner på samme plass sideveis. Når du skal høvle en del bord, er det lurt å slipe relativt ofte, halvsløve høvler er hardt for kropp og psyke, og du blir sur. På nothøvelen kan selve notstålet stilles slik at det tar mest, mens de to stålene på sidene tar litt mindre. Man kan stille slik at høvlene til sammen tar litt mer på undersiden av bordet enn på rettsida (synlig side), da er det lettere å drive de godt sammen. Men det er ikke vits i å overdrive dette, litt mindre enn en millimeter klaring er nok.
Siden dette var gulvbord som hadde jevn bredde, kunne vi høvle hvert bord med en notside og en fjærside. På toppskjært material er det vanlig å høvle hvert bord med not eller fjær på begge sider av samme bord, da kan de endesnues slik det passer best. Og joda, etter å ha pløyd og lagt endel 6toms bord, som så ut som fyrstikker ved siden av hverandre i det store rommet, skjønner man at handverkerne før oss må ha satt pris på brede gulvbord rett fra oppgangssaga. Jo færre bord, jo mindre pløying, og arbeid spart.
Toppskårne gulvbord fra et bygg ved Jonsvatnet, Trondheim. Kun høvlet på oversida, og not eller fjær på begge sider av hvert bord.
Alt i alt vil jeg nok slite med å utkonkurrere Moelven og Forestia når det gjelder å levere store mengder med prisgunstig gulv. Men til restaureringsarbeider, der det ofte handler om å reparere større gulv med å skifte ut enkelte bord, eller å lage nye gulv til mindre rom, er dette måten å gjøre det på.
Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.
Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.
Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.
Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.
Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).
Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.
Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.
Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.
Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .
Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?
Lagerhuset ferdig kledd.
Ei problemstilling:
Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.
Vi skulle bygge en utstillingsgarasje for Vegvesenet sin avdeling på Stiklestad og sagde materialer på Strådalssaga. Den er bygd etter en modell av ei gårdssag som stod i Strådalen i Vera i Verdal. Den var originalt drevet av vannkraft, men etter den ble flyttet til Stiklestad måtte det elektrisk motorkraft til, for her renner det bare en stor bekk forbi.
Alle materialene ble sagd på sirkelsagen i høst, mens bordkledning og taktro ble sagd etter hvert som bygget reiste seg. Vi brukte 14 dager på å sage alle konstruksjonsdelene og en del bordkledning. På saga var det en bratt læringskurve.
Det var handsveiving for fremdrift av benken og det var veldig greit for å justere hastigheten på benken, da vi måtte høre på lyden av saga om det gikk for fort. Motoren på saga er litt for liten for den størrelsen på sagbladet som brukes i dag. Noe som kunne vært prøvd er å vri reima rundt en runde på det ene hjulet, slik at den ser ut som ett åttetall. Da får reima større kontaktflate og kan kanskje beholde mer moment når man sager. Man må i tillegg snu retningen på motoren, ellers går sagbladet feil vei.
Da vi kom et stykke opp på læringskurven, begynte det å bli mer produksjon. Tømmerstokkene dras inn på benken, legges med kulen opp og rotenden først. Når man skjærer rotenden først, har man maksimal omdreining og et avkjølt blad. Det var stor forskjell på topp eller rot først, når det ble litt store dimensjoner.
Vi eksperimenterte med å skjære ut bord av stokken før vi skar ut boksmaterial. Med litt ujevne resultater så vi med litt trening og finjustering av avstandsrullen, at dette kunne være effektivt hvis dimensjonen tilsa mer materialutnyttelse enn bare boks. Man sager ut bordene som man får i tillegg til boksmaterialet først. I stedet for å sage ut boksen først, for så å sage bord av materialet som var lagt til side. Da sparte man seg en del logistikkarbeid.
Ellers på prosjektet fikk vi frislipp til å prøve ut ulike treforbindelser. Da ble det utprøvd fransklås for min del. Under reising av bygget fikk man utnyttet fransklåsen sitt potensial til det fulle. Den ble presset sammen, kilt og da låser den alle veier med en gang. Der det ble brukt hakeskjøter, måtte de stroppes sammen midlertidig før de ble naglet sammen.
Dette var et veldig lærerikt prosjekt. Vi fikk hele være med på hele (nesten) prosessen fra start til slutt. Vi sagde materialene vi skulle bruke, lagde treforbindelsene som måtte til, reiste og avstivet bygget, og bordkledde det. Vi måtte dessverre avslutte virksomheten da korona satte inn for fullt.
Det finnes mange fine ting i livet til en handverker
Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.
En garasje av det finere slaget
Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.
I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.
Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.
Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering
Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig.
En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.
Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.
Square rule og mill rule
I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?
Reising av bygget
Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.
Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.
Ikke prøv dette hjemme!
Når bygget kom opp, så var det nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.
Lonesome Korona Blues
Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.
På vår læringsarena på Stiklestad nasjonale kultursenter har mi studentgruppe i år hatt fokus på et prosjekt der vi har satt opp et tradisjonelt stavbygg. Jeg vil her vise prosessen fra granstokker saget på en 100 års gammel sag med 9 hk elektrisk motor, til et ferdig bygg på 6 x 12 meter. Bygget skal brukes til utstilling på museet på Stiklestad.
På saga
Dette året ble det kjøpt inn ferdig hogd grantømmer til prosjektet siden vi var for seint ute til å hogge tømmer til prosjektet selv. Forrige studieår fikk vi starta i skogen med uttak av furutømmer til prosjektet som vi arbeidet med da. Det var en laftet ferdastall til Stiklastadir, som er en del av Per Steinar og Kai sin Bacheloroppgave. Dette året er det Håvard Stuberg, Rolf Anders Lein og Jostein Utstumo som er våre veiledere.
Å sage tømmer på en sirkelsag på gammelmåten er en utfordring, og uten motorisert selvtrekk måtte vi stå for dette selv ved å sveive fram stokken. Motoren som driver bladet er bare på 9 hk, så her måtte vi være fintfølende slik at bladet saget stokken pent og ikke slurte. Dette ga oss utfordringer i starten, men etter hvert som dagene gikk ble arbeidet lettere og bedre, og materialstabelen vokste.
Videre gikk arbeidet ut på å utforme bjelker. Dette gjorde vi ved å sage ut 6 x 6 og 5 x 5 tommers bjelker, og å måle 3 tommer utfra midten. Med at vi ble mer vant med sagen og lærte oss å lytte til den, begynte tingene å gå raskere og etter hvert lignet det på en produksjon. En av tingene som vi kom fram til er at å blinke tømmeret på forhånd er kjempeviktig.
Det aller beste er å blinke tømmeret i skogen.,- Da har du på forhånd har regnet ut hvor mye tømmer du trenger og hvilken dimensjon du trenger til dette. Siden vi i dette tilfellet ikke hadde hugget tømmeret selv, måtte vi ta til takke med det tømmeret som ble levert til oss på saga. Da måtte vi nøye oss med det nest beste, å velge ut riktige stokker av tømmerlunnen etter det vi skulle sage. Her er det viktig å ha et system som alle er gjort kjent med på forhånd og det bør våre så enkelt som mulig- Her hadde vi en bratt læringskurve og gjorde en del feil i starten. Vi var for optimistiske i forhold til det faktiske skurutbyttet av den enkelte stokken.
Det ble derfor litt variasjon i dimensjonen på den første materialen vi saga.
Tømringa
Da vi var ferdig på saga startet sammenhogging av tømmeret til ferdig bygg. For å ha styring på produksjonen av de ulike delene laga vi 4 deler. Den første viste langveggen og alle sammenføyningene.,-
den andre røstveggen, det tredje arket viser alle veggene med bjelkene nummererte.
Det fjerde arket var ei liste over alle bygningsdelene med eget nummer, navn på del og ferdig x og hvem som hadde laget denne. Dette systemet skulle vise seg å fungere utmerket. Hvis noen var borte noen dager og kom tilbake, kunne han bare kontrollere med listen hvor han hadde avsluttet sist. For så å fortsette videre på samme stokk som han hadde jobbet på sist.
Deretter laget vi mal og ku. Mal laget vi to stykker en for topp og bunnsvill og en for staver. På malen til topp og bunn svillen benyttet vi forskjellige farger tusj til å markere tapphull, hull til strever, vindus staver, dør staver og hjørne staver. Dette var et bra system som gjorde det lett og holde orden. Vi laget bare en ku, her burde vi ha hatt 3. En ku er en fysisk mal som vi laget med en tydelig anleggsside og 2 skruer som risset opp både tapp og tapp hull. De to andre ku som vi i ettertid fant ut at vi manglet, var en som hadde passet i tapphullet og en annen som hadde hatt form som tapphullet og kunne vist om tappen kunne kommet inn i tapphullet. I vår produksjon var vi for opptatt av å ikke ta for mye, så alle strekene sto igjen. Dette gjorde at når vi skulle reise bygget, måtte alle tapphullene tilpasses, noe som kostet oss en dag ekstra. I tillegg tror jeg det hadde vært raskere å tappe ut hullene hvis du hadde brukt en ku istedenfor å måtte opp med tommestokken hele tiden. Vi benyttet 3 forskjellige sammenføyninger på topp og bunnsvillene.
Hakeskjøter, rett fransklås og skrå fransklås. Etter min mening fungerte de franske låsene best. Når de var sammen, var det bare å stramme de med kiler og alt var låst og solid. Hakeskjøtene var mere upresise og i toppsvillen måtte vi bruke Dumling for å holde de sammen. Fordelen med hakeskjøt er produksjonstiden som vel var ca. 10% av tiden det tok å lage franskskjøt.
Etter at alle tapphullene og sammenføyningene var sjekket og prøvd, tilpasset vi taksperrene og spikret på holdere til takåsene. Etter det var det bare å reise bygget.
Til neste år skal vi lage vinduer og dører til bygget.
Vi studenter fra NTNU var Bianca Rose, Morten Pedersen, Preben Nilsen, Robert Otnes og Ken Lorentzen
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
På forespørsel fra NIKU https://www.niku.no/en/trondheim/ ble vi bedt om se over en større mengde med gjenstander i tre som var gravd ut i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen i Trondheim, hovedsaklig i 2017. Vi dro til Trondheim med vår store kassebil, og lastet opp bilen med arkeologisk materiale. På tur til Verdal hadde vi med oss flere hundre arkeologiske objekter, nitidig surret i plastfolie for å hindre uttørkning. Her var det alt fra laftestokker på 2,5 meter, stolper til sleppveggg, gulvbord til små fragmenter på bare noen cm.
Her er en av mange bokser med gjenstander som vi undersøkte. Foto Per S. Brevik.
Dette var materiale som var oppbevart på et kjølig, mørkt lager, med den tanke at de skulle analyseres litt grundigere før evt. valget om destruering eller konservering ble tatt.
Vår jobb var først å velge ut gjenstandene vi som handverkere trodde kunne inneholde verktøyspor, deretter skulle vi om mulig si noe om verktøy, arbeidsprosess, materialkvalitet og evt hva denne gjenstanden har hatt for funksjon om det ikke allerede var opplagt.
Første delen var å pakke ut gjenstanden å vaske den. Foto K.Johansen
Nå er gjenstanden klar til undersøkelse. Foto K.Johansen
Materialet var svært skjørt så vi måtte være veldig forsiktig så ikke vi påførte noen mekanisk skade på materialet. foto K.Johansen
Vi måtte pakke ut, rengjøre og vaske, for så å studere grundig og notere ned de observasjoner vi gjorde på hvert objekt. Etterpå måtte vi fukte det godt igjen før innpakking i ny plastfolie. Vi ble oppfordret til å IKKE bruke noen oppvarming i rommet der vi skulle jobbe av hensyn uttørking av gjenstandene, så det var kaldt å vaske dette materialet i 1 varmegrad, som vi har i laftehallen vår i januar.
Slepelys var helt avgjørende for å kunne se og tolke verktøyspor, materialet var sterkt nedbrutt og den opprinnelige overflaten ofte slitt bort. Foto P.S.Brevik.
Her er en liten smakebit av materialet vi studerte.
Stokkende funnet stående i jorden, trolig felleskår, og vagehogg for transport . Terje Thun hadde tatt dendrokronologiske prøver av denne stokken, dessverre var den ikke pakket inn i ettertid så den var svært inntørket og deformert. Foto P.S.Brevik
Gran, stokkende med uttak for transport, vagehogg, her ser vi tydelig bearbeiding mot enden av stokken, denne var også tatt dendrokronologisk prøve av, og også denne manglet innpakking etterpå så den var tørket helt inn. Foto P.S.Brevik
Liten fjøl med mange verktøy/arbeidsspor. Den var i tilegg full av skall fra hasselnøtter når vi vasket den ren. Så da vet vi hva handverkerne småspiste på 1000-tallet mellom måltidene. Sirkelformene som kan ses på overflaten er avtrykk etter nøtteskall. Foto P.S.Brevik
Samme fjøl fra enden. Vi ser at den er tatt ut langt fra marg. Helt tydelig at kappingen har foregått med øks og ikke sag. Foto P.S.Brevik
Meien, Sledemeien som vi etterhvert tolket det til, som den ble funnet i felt. Foto: Kristoffer Brink, NIKU.
Boat rib
En artig sak var et lite, bøyd trestykke med påskriften «boat rib». Dette er et eksempel på et funn som var tolket som en del til en båt og som trolig ville blitt destruert hvis ikke handverkerens øyne hadde undersøkt den nærmere.
«Ukens funn! I bakgården til en av bygningene våre fra vikingtid har man benyttet seg av gjenbrukt tremateriale til å skape en fast overflate å gå på. Blant annet har man gjenbrukt flere båtdeler og overflødig bygningsmateriale fra produksjonsprosesser. I tillegg til det gjenbrukte trematerialet fant vi også en spesiell gjenstand som var kastet eller deponert i bakgården; nemlig et bøyd trestykke med fire plugghull. Per Steinar Brevik og Kai Johansen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter arbeider med tradisjonelt bygghåndverk på NTNU, og de har opplyst oss om at dette er en meie til en slede eller kjelke!
Meien er ca. en meter lang, med en omkrets på omkring 12 cm på det tykkeste. Trestykket buer oppover i den ene enden, mens den lengste delen er flat og har ligget i kontakt med bakken når man har trukket kjelken. I den buede enden er det to plugghull (med bevart plugg) som går gjennom trestykket fra siden; disse har festet meien til kjelkedekket. I den flate delen av meien er det to plugghull som går vertikalt igjennom stykket fra oversiden; disse har festet meien til pålene/trestykkene som har båret kjelkedekket.
Kjelker eller sleder har blitt brukt som transportmiddel i nordlige områder i lang tid. I Norge har vi bevarte rester av sleder fra jernalderen og fremover, men de har sannsynligvis vært i bruk lenge før dette. De mest kjente sledene er nok de vi kjenner til fra Oseberg og Gokstad skipsbegravelsene, hvor det i Oseberg skipet ble funnet hele fire velbevarte sleder. Av disse er det spesielt én som har meier som ligner den vi har funnet i Søndre gate. Det dreier seg om en spinkel arbeidskjelke – kanskje brukt til å frakte varer og utstyr.»
Her er ene enden på «boat rib» vi stusset på plasseringen av og pluggene som vi fant , vi kom opp med vårt eget forslag etterhvert, til funksjon. Foto P.S.Brevik
Her er nærbilde av plugghullene i gjenstanden som er benevnt som» boat rib», vi vasket og undersøkte den nærmere og vår tolkning er at dette er en meie til en slede. Foto P.S.Brevik.
En oppsummering
Jevnt over var materialet var svært nedbrutt og skjørt. Bevaringsforholdene hadde vært relativt bra, men i forhold til nedbrytning og sammenpressning/ deformering av gjenstandene var det en del skader på materialet.
Noe av materialet var sterkt nedbrutt og skjørt, denne halvkløyvningen hadde blitt brutt i to, trolig når den skulle flyttes ut fra gravefeltet, det er vanskelig å lese verktøyspor på så deformert og skjørt materiale. Foto P.S.Brevik
Til sammeligning var vi for noen år siden på Mære i Steinkjer kommune og så på en laftet brønn som ble gravd ut av blåleire, den så ut som om den var tømret igår. Det at alt var løftet ut av kontekst gjorde også at vi mistet forståelsen for sammenhengen som stokkene hadde hatt i foholdt til konstruksjoner og hverandre. Vi fikk ikke så mye kunnskap ut av materialet som vi hadde håpet på, vi trodde nok at gjenstandene skulle være i en bedre tilstand enn de var.Tidspress gjorde også at vi ikke fikk gått gjennom så mye som vi hadde håpet på, men vi forsøkte å velge ut det vi mente var mest interessant og med størst potensiale.
Likevel, en god del detaljer rundt verktøy, materialkvalitet og funksjon klarte vi å tolke og mene noe om. Vi får håpe at arkeologene på NIKU syns det var en informativ tilbakemelding, det var ihvertfall litt mer handverkskunnskap enn de hadde om materialet før vi undersøkte det.
Her er et eksempel på vår dokumentasjon av materialet vi undersøkte, dette ble levert til NIKU sammen med gjenstandene, når vi var ferdige. Exel-dokumentet er litt sammenklemt i forhold til bloggformatet.
Kontekst
Prøve/funn ID
NIKU beskrivelse
Per Steinar og Kai beskrivelse
51232
Bygning D og bygning B, innvendig stolpe. Helt inntørket stolpe, må kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med tydelige spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, svært trolig rotstokk, altså den nederste delen av treet. Stokkens V-form i enden er trolig etter fellinga i skogen, og det omkring 2 tommer dype og 2,5 tommer brede rektangulære innhogget noe ovenfor dette et hakk laget for festing til tømmervagen under transport fra hogstplassen, tradisjonelt kalt vagehogg. Det er signaturspor etter øks i felleskåret som kan tyde på øks med eggbredde på 2,5-3 tommer (6,5-8cm) Trolig har personen som felte treet flyttet seg rundt det til motsatt side og fortsatt hogginga ved å holde øksa likt når han skulle hogge bakskåret, og ikke hogd alt fra samme side og ved å skifte tak på øksa ved fellinga. Stokken gir nokså mye informasjon både om hogst, transport og felleteknikk, og bør ta vare på som referanse for undervisning / formidling.
53813
53819
Bygning C. Stolpe i sleppverkskonstruksjon. Helt inntørket, kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, trolig rotstokk (nederste delen av treet). Stokken er kappet i rotenden med øks, og det er trolig rester etter felleskår og vagehogg. Felleskåret står gjen som en liten skråkant ved kappinga. Vagehogget er trykt sammen av kompresjonsskader i stokken. Stokken har avfasing mot rotenden, trolig er dette gjort for å spisse den noe før nedgraving. Det er lite verktøyspor å se på grunn av slitasje. Kun noe spor etter øks som var mulig å se. Stokken gir noe informasjon hogst og transport, bør vurderes å tas vare på som referanse for undervisning / formidling.
45184
45461
Bygning A. NØ gavlsvill. Rettvokst, sannsynlig helstokk. Restene etter at stokken ble saget før konservering. Tett med grener, c
Inntørket. Lite å si om denne. Gran?. Ser nokså ubearbeidet ut for det meste. Enkelte øksehogg i rett vinkel på overflate. Kvistet med øks. Overflate kan tyde på at bark er løypt, forsommerhugst?
41232
Dendro, uklart nr.
Bygning A, gavlstokk. Rester etter at stokken ble saget før konservering.
Lite informasjon å hente, dårlig tilstand. Overflater som kan sees virker ubearbeidet. Stor kvist, venstrevridd (solvinn) og tettvokst vekst. Furu? Trolig 2. eller 3. stokk fra rota. Umulig å si mye om grad av bearbeiding og om det kan ha vært medfar i den.
46060
46162
Bygning B, mulig SØ-vendt langveggsvill. Kun enden er bevart?
Tettvokst, furu? Lite og små kvist kan tyde på rotstokk. Dårlig forfatning, ikke mulig å se noe bearbeidingsspor. Flattrykt tverrsnitt, men vanskelig å si om dette skyldes opprinnelig form eller komprimering i kulturlag.
48112
48218
Treprøve, ikke på lista
Liten trepinne, ingen vesentlig info å se.
46636
Bygning B, mulig gavlsvill?
Svill. Ingen info å se, samme hovdform som 46060
46497
46539
Treprøve, ikke på lista
Tilspisset trestykke. Delen er fra større stokk med diameter 25-30cm? Trolig avfall fra kløyving eller annen bearbeiding av stokk. Har to utkløyvde og en side yteved.
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
Furu? Øksespor i den ene enden, tilspisset? Svært vanskelig å se spor og hvor mye den er bearbeidet. Mulig del av sleppverk?
43585
44114
Treprøve, ikke på lista
Stykket er hentet fra større, trolig en bearbeidet rest etter kløyving eller tilhogging. Trolig brukt som påle, spisset med øks.
49450
50323
Står ikke på lista
Planke, trolig gulvbord. Svært slitt på begge sider, kvister står ut. Ingen verktøyspor. Trolig er bordet kløyvd ut som 1. bord i stokk fra marg.
44679
44688
Bygning A. Avstiver i moldbenk. Gjenbrukt halvkløyvd lunne med plugger. Mulig avfaset på undersiden.
Kvartkløyving hvor margsiden er økset til etter kløyving. Øksespor på ryggen på margsiden og i enden(kapping). To treplugger, begge av tettvoskt materiale og tatt ut av større trestykke, kun grovt bearbeidet før de er slått i hullet.
46243
Bygning B, indre romdeler. Stor stokk.
Furu, svært seinvokst og mye kjerneved. Sterkt hørevridd vekst. Trolig vokst i fjell, myrterreng. Avfaset i den ene enden, mulig tilpassing til grøyp i vegg/stolpe. Flathugget på den ene sida, i samme vinkel som avfasning i enden. Tilpassing mot golv/vegg?
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
To stokker med samme nummer! Stokk med marg, ser ut til å være mer bearbeidet fra den ene siden, men det er ikke verktøyspor synlig, kun noe på kvister. Disse stikker ut og kan si noe om form før den er skadet og komprimert. Kan ha vært noe trapesformet med en rett og en buet side. Kan ha hatt fals øverst på den flateste siden (innside med fals for vegg el. golv? Trolig svært endret i form pga kompresjon.
44790
Mulig samtidig med bygning B. Båtdel? Meget buet.
Buet trestykke, en del små kvist, trolig av einer eller tettvokst gran? Usikkert. En del bearbeidet i den bøyde enden. Bøyen er trolig naturvokst og dette er utnyttet i bruken av emnet. Naglehull med trenagl i den bøyde enden, og hull midt på kjelken ligger 90 grader på hverandre. Noe trekantet tversnitt på treet på utsiden av buen. Dette er med stor sannsynlighet en meie til en kjelke/ slede. Av form nokså lik meiene på Gustafsons slede i Oseberg.
41336
41564
Ikke på liste
Planke. Uttak langt fra marg, flaskved. Kappespor i endene. Ellers lite spor ettet uttak, en del små kutt på tvers. Mye skall av hasselnøtt i massene på den. Kan være brukt som «kjøkkenfjøl»?
34689
35097
Ikke på liste
Fjøl. Ingen verktøyspor å se. Uttak nokså langt fra marg. Lite kvist, tettvokst. Førstestokk?
53823
Bygning C, gulv
Golv med tilpassing rundt stolpe. Margnært bord, 1. bord. Urolig ved, en del kvist. Ingen vesentlige spor å se.
53763
53805
Liggende stokk i ukjent veggkonstrukjson. Mulig samtidig med bygning A.
Halvkløyving, tydelig kappet i begge ender. Ingen tydelige spor å se.
47158
53010
Del av flettverk mellom bygning B og ny eiendom.
Staur. Rundstokk ubearbeidet. Tilspisset i rotenden, med få hugg (nokså stor øks?)
Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU
Begrep
Grøyp: grop,fordypning, av norrøntgróp «renne
Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen
Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen
Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.
Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem. Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen
For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.
Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen
Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik
Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen
Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen
Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen
Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.
Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen
Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.
Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.
Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving
Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.
Verktøyvalg
For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.
Bak utvalget som vi gjorde ligger det mange drøftinger og vurderinger, form, bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.
Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen
Verktøykista
Pjål, Kniv, Øks
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.
Erfaringer nov Klemenskirkeutgravingen, bygning 4.
Enkel finndals laft fra 2019 med referanse i tømmer fra før år 1009. Foto Per S. Brevik.
Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg. Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.
Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.
Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.
En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
I tillegg til å studere det arkeologiske materialet fra Klemenskirka, har vi også sett på en tømrertradisjon fra Sverige, som har mange likheter med tømringa i tidlig middelalder i Trondheim.
Rännknut kalles den på svensk, på norsk har vi flere navn for å beskrive lignende tømmerknuter : vagenov, vagehogg, grøyplaft, lohogg, drogskornov og findalslaft.
Vagenov, finndalslaft eller rännknut på svensk, kaller vi de eldste formene for tømring/ lafting, vi finner det i brønner, gravkammer, brukar, bolverk. Denne lafteknuten finner vi oftest på rundtømmer, men finns også på skarpkanta tømmer (brønner/gravkammer) Denne knuten finner vi i konstruksjoner helt fra Altai til Skandinavia over tidsspenn fra 1500 f.kr opp til i dag. I Norge finner vi slike knuter i de tidlige urbane bosetningene, fra sein vikingtid og inn i middelalderen ca 950-1350.
Ifølge Peter Sjømar var rännknuten i alle «allmogehus» før 1350. Tømrere fortsatte å tømre rännknut inn på 1600-tallet, og i Vestre-Dalarna helt inn på 1800-tallet. Tradisjonen i det området har holdt seg over svært lang tid. I dag er det flere hundre bygg som er tømret med denne knuten og de eldste er fra høymiddelalderen, som eldhuset på Zorn gammelgård datert til 1237.
Eldhuset fra 1237 i forgrunnen, på Zorns gammelgård i Mora, Sverige. Foto Per Steinar J Brevik.
I Russland finner vi tømring fra samme tidsperiode med svært like knuter. I Novgorod og Staraya Ladoga (St.Petersburg), byer som skandinaver hadde tett kontakt med, finner vi konstruksjoner og tømmerknuter som ligner veldig på de vi finner i norske middelalderbyer.
Vi hadde Björn Frost fra Bjurås, Dalarna i Sverige inne som veileder på tømring med rännknut og her presenterer vi hans benevnelser og fremgangsmåte på denne lafteknuten. Björn hadde lært dette av sin far som var som var tømmermann og skogsarbeider. Han har undervist i tømring som lærer ved Sjövik folkehøgskole, og drevet eget firma i mange år .
Begreper
Lunnen, Tømmer-lunnen: tømmerstokkene lagt opp i en stabel.
lodd: 90 grader, rett opp, vertikal.
rännknute: Felles benevnelse på en viss type svenske tømmerknuter .
novhode: Delen av lafteknuten som er utenfor veggen.
knute: Der to tømmerstokker krysser hverandre i veggen, krysset kalles en knute.
langdrag: Svensk benevnelse på måsåfar, tilpasser to stokker sammen så det blir tett mellom dem.
sotsnor : Merkeverktøy for å lage rette linjer å jobbe etter.(en snor med sot på )
medfaret: Uthugd spor mellom to laftestokker for å få dem til å passe sammen og som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag, i vårt tilfelle en passer med blyant.
opphugget: Det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning. Blir mest tegnet på for det pedagogiske, forklarte Bjørn.
barke: låsing i en lafteknute.
oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker akkurat i knuten, hvor man drar merkepasseren for å merke på formen til den stokken som skal felles ned.
2- blad i tommestokken: Tommestokken er bygd opp av flere tynne trespiler som er koblet sammen, 2 slike danner ønsket tykkelse i vårt tilfelle ca 4-5 mm.
mosepipe: V formet hakk som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
A: Tversnitt på halsen i en rännknut.
B: Overhugget, nedhugget i øverste halvdel av stokken.
C :Hals, Det smaleste partiet i en lafteknuute.
D: Fasning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
E: Halsning/ kinning på norsk.
F: langdrag: svensk benevnelse på meddrag, tilpasser to stokker sammen så det blir en tett vegg.
G: Knutskalle. novhode.
H: Endeved: Flaten der en stokk er kappet av/slutter.
I: Oppstikk, høyden på stokken man skal felle inn, når man måler fra flaten C. halsen.
I Dalarna er det tradisjon for å lafte denne knuten i furu, noe vi også gjorde. Foto Kai Johansen.
øksemodel nfl.06537, stigumsmagasin. Foto: Kai Johansen.
Furu ble bestemt som materiale da det var tradisjon fra Dalarna å bruke det. Björn var opptatt av tømmerets størrelse, han ville helst ha tømmer som var mellom 18 og 25 cm i diameter i topp og rot mål på 5 meters lengder. Han ville også at når vi hugg tømmeret i skogen at vi kappet rette lengder der slik at vi ikke trengte å kappe flere ganger. Når vi leita tømmer i lunnen var det rettvokst, om det var jevnt rundt og dimensjonene Björn la vekt på. Dimensjonene skulle passe i forhold til forrige stokk, hvor mye bygde stokken opp, «oppstikk». Dette avgjorde hvor stor stokk han valgte som neste.
Her måler Björn høyden på oppstikket, og beregner hvor stor stokk han ønsker å legge i veggen. Her er oppstikket 12 cm i høyde, da vil han ha 24-25 cm diameter på stokken som skal felles ned her. Ett oppstikk på 9,5 cm, da vil han ha ca. 20 cm i diameter på den enden som skal hit.
Når lengden er kappet, barket vi stokken, Björn lodder stokken i begge ender, alle arbeidsoperasjoner videre gjøres med referanse fra lodd. Rännknuten Björn tømmeret med oss har et tydelig 6 kantet novhode. Dette målte Björn inn med tommestokken, 3 tommers bredde oppe og nede, og 6 tommer i midten. Var det små eller store stokker kunne han justere litt på disse målene. Med utgangspunkt i oppmerkingen i endeveden merker vi på for fasningene med sotsnor, de går ca. 1-2 meter inn på stokken og møtes midt på stokken (magen) når den ligger i lodd, slik at de danner to trekanter og danner 4 av de 6 kantene i novhodet (ikke bunn og topp), så hugges fasningene.
Her merker Björn på for overhugget, han starter med å sikte etter senter i veggen og måler seg ut til sidene fra det. Målene her er gitt av bredden på toppen av novhodet på underliggende stokk, og antatt bredde på måsåfaret (langdraget på svensk), ca. 7 cm brei på novodet og 8 cm brei inn mot måsåfaret i veggen, så måler han inn litt bredere på toppen av stokken, ca. 4-5 tommer. Her var han litt forsiktig, hadde vanligvis 2-3 cm å justere på. Han hugger slik at det er bare kantene på overhugget som kniper (konkav) når man slipper ned stokken, se blyantmerking på bilde til høyre ovenfor, der det tydelig er merket konkavt inn til høyre.
Så retter han av toppen på novhodet. Han vil det skal være en tydelig 6-kant form med 3 tommer oppe og nede og 6 tommer på magen, det bredeste på stokken. Han tømret slik at han fikk 1 cm åpning mellom novhodene, dette mente han ville sige sammen og bli tett i løpet av de første årene, hans oppfatting av rännknuten var at de skulle være helt sammen, når huset hadde satt seg.
Nå skal han merke på halsningen eller kinningene som vi kaller det. Han måler seg inn fra enden på knuten til innsiden av veggen. De 3 målene han henter ut her er total lengde fra enden av stokken til innsiden av knuten, senter i overhugget og utsiden av knuten. Målene overfører han til bunnen av stokken han skal felle inn. Måler inn alle 3 målene fra enden av stokken, og lager en senterlinje ved å sikte på langs etter stokken, ut fra senterlinjen merker han på bredden han ønsker i bunnen av stokken 8 cm inn mot vegg og 7 cm ut mot novhodet.
Her ser vi Björn ta ut høyden på halsningen, det er høyden på overhugget pluss måsåfaret, meddragsbredden, ca 1 cm. Han overfører høyden uten hensyn til fasningene, senterlinjen, som er hugget langsmed stokken.
Så tegner han opp halsingen/kinningen, og tegner på opphugget, det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning, mest for det pedagogiske (midten i halsingen).
Nå er stokken klar til å legges i vegg, grovtilpassing. Da det ikke er barke i denne knuten som holder stokken på plass i lengderetningen, bruker Bjørn et senter merke på begge stokkene for å vite når den ligger rett i lengderetningen.
Grovnedfellingen, stokken ble plassert i veggen vi passet på loddet og lengderetningen, hvis vi ønsket å justere stokken inn eller ut i veggen var det nå vi tok høyde for det, ved å merke på mer på ene eller andre siden av overhugget.
Nå fant vi frem passeren, åpnet den slik at den passet største mellomrommet mellom stokkene, og dro oppdrag i begge knutene. Her må man være forsiktig det er fort å holde passeren ute av lodd og vater og da kan det fort bli gliper i knuten, Björn sa at det var bedre å være litt feig å ta for lite første gang å ende opp med en tett knute, enn å hugge grovt på og ende opp med en luftig knute.
Nå la vi stokken opp på siden av knuten og hugg oppmerkingen vi hadde gjort, når vi rullet stokken tilbake falt den helt ned, slik at selve stokken traff neste stokk i veggen. Nå kunne vi medra stokken, vi fant største mellomrommet mellom stokkene og stillte inn passeren på den bredden, meddro stokken, i vater og lodd hele tiden.
Rundt novhodene (på utsiden av veggen) la vi to blad i tommestokken under passeren mens vi drog rundt, slik at vi tok ut litt mer der (1 cm luft mellom novhodene). Dette mente Bjørn ville sige sammen med tiden og bli helt tett.
Når vi kom til oppdraget klemte vi sammen passeren 3-4 mm. Da tømmeret vi krympe ved tørking, kompenserer vi litt for det med å lage litt trangere opphugg.
Meddragspasseren, Passeren Björn bruker når han lafter, det er viktig at begge armene på passeren er like lang, blyanten justeres til begge armene er like lang, spiss blyanten i hovedsak på oversiden, slik at blyet treffer før treverket i blyanten, se bildet.
Björn setter av bredden på meddragspasseren oppå hver stokk før han meddrar, slik at hvis han blir i tvil sjekker han om passeren er rett, og når han drar oppdraget på knuten minsker han passerbredden med 3-4mm, med referanse i denne på merkingen.
Mosepipe hugg vi i hver knute, dette tetter for sniktrekk i bygget.
Vi prøvde å jobbe med mer historiske verktøy også, som loddefjøl, kniv, og passer i stedet for vater, blyant, og tommestokk. Det fungerte helt fint det også.
Mose i vegg, Björn viste oss hvordan han la mose i langdraget/måsåfaret. Når stokken var ferdig tilpasset la han 2 klosser under stokken, ca 1 tomme tykk. Stappet inn mose og presset det sideveis hele tiden, nå blåste ikke noe ned sa han, det ligger i ro til hele lengden er lagt, og man tar bort klossene. Han la tørr mose, han sa at det var for kaldt å jobbe med våt mose om vinteren.
Laftekassen så langt
This slideshow requires JavaScript.
Så langt er vi kommet pr. mai 2019, i bakgrunnen ser vi en laftekasse i trønderlaft, disse to kassene skal monteres sammen, med felles tak, når de kommer ut av laftehallen, det skal bli en fjøs og en stall på middelaldergården Stiklastadir.
Verktøykista
Økser av forskjellige middelaldermodeller. I hovedsak (nfl. 6537, Lødøse båt funn datert 1327, løsfunn åker i Verdal usikker datering (smeder B. Pärmsten og M. Helje).
3 middelalderøkser, to norske (NFL.6537) og en svensk (smidd av Bertil Pärmsten)
De to modellene vi brukte mest til denne tømringa, (smidd av Jon Dalmo, Verktøysmia)
Pjål, skjøve, skavl, båtrip (div smeder)
Loddefjøl, et verktøy vi finner fra middelalderen helt opp til slutten på 1800 tallet.
Måleverktøy, merkeverktøy: tommestokk med norske tommer, passer, rip/syl, passer med blyant (Björns medragspasser), blyant.
Merkeverktøy: blyant, rip/syl, kniv (M.Helje).
Sotsnor dette verktøyet finner vi i mange middelader illustrasjoner og i verktøykister helt innpå 1900 tallet (modell Ryfylke, pjeks Ø. Viem).
Haldhake, finner den på europeiske illustrasjoner fra middeladeren ,men ikke så mange verktøtspor av den i Norsk tømmer fra middelalder( smed Bertil Pärmsten )
Navar dette verktøyet finner vi både spor av og verktøyet i seg selv i arkeologisk sammenheng. 5/4 tomme (Smed Ø. Myhre)
Erfaring
Rännknut er en enkel og rask knute å tømre. Er man uerfaren og gjerne vil prøve å tømre, kan denne knuten være en fin start for å skjønne hvordan man må tenke for å få to stokker til å møtes og bli en tett nov.
Er man nøye med oppdraget går det fint å tømre tette nover selv når tømret krymper og tørker. Det er viktig at tømmeret er nogenlunde jevnstort og at det ikke er for stor avsmalning fra topp til rot, det skaper problemer i forhold til oppstikket. Det kan kompenseres med å bearbeide det på dimensjon, for eksempel hogge inn rotender som er store, men det er mye ekstra jobb.
Mål og påmerking er veldig greit, da Björn holdt seg til faste mål på novhodene og man tok mål fra fastpunkt hele tiden så det er bare å huske på rekkefølgen og være litt forsiktig når man merker på for overhugget så det ikke blir for bredt. Det hadde ikke vært vanskelig å lagd noen maler til denne lafteknuten som kunne ha brukt som erstattning for tommestokk eller passer.
Verktøyvalg , det var stor forskjell på den øksen Björn hadde med seg, som han brukte til alle operasjoner og de modellene vi hadde tilgjengelig. Det handler vel mest om handverkeren kan bruke øksa, og ikke øksemodellen. Vi prøvde mange forskjellige modeller, men alle har jo sine egne preferanser på hva man først tar etter når man skal utføre en jobb.
Alle påmerkinger eller bearbeidinger ble gjort med referanse i lodd.
Det er viktig å ha en bra mengde stokker å lete i når man tømrer, da topp- og rot-dimensjoner bør sammenfalle i forhold til forrige stokk i veggen, et godt utvalg er viktig.
Vi hadde flere grunner for å velge bort motorsaga.
1. Vi ønsker å bli flinkere til å tømre med håndverktøy.
2. Vi skulle se det i sammenheng med bygningsdelene fra bygning 4 funnet Klemenskirkegravninga, og det var nok utelukkende tømret med håndverktøy 🙂
3. Vi hadde tre 1-års studenter sammen med oss som skulle ha praksis i tradisjonell tømring.
4. I knutene er det absolutt behov for presisjon, motorsag er en faktor for å lage upresise knuter. Vi ønsker jo ikke et laft som Hans Børli beskriver:
Tradisjonelt bygghandverk 