I emnet tradisjonfaglig utøving 2 har vi 10 uker med praksis. Vår læringsarena arbeider etter en praksisplan der vi studenter har 5 uker felles praksis ved læringsarenaen og 5 uker med egne prosjekter. Arild Bjarkø var veileder ved lafteprosjekt av trapp på Maihaugen første studieår og la vekt på at mye tid går med til forberedelser og tilrettelegging. Dette ga meg inspirasjon til å bygge uthus i laftet tømmer på Rømåsen som ligger 850 moh. med tømmer fra tomta og utgangspunkt i de muligheter som var tilgjengelig for 100-150 år siden ved bygging av seterhus. Seterbygninger for folk var beregnet for ly og oppvarmingmuligheter som sommerbolig for budeiene eller sjølfolket. Opprinnelig var dette ganske enkle hus, bygd lavt i terrenget. Det er få steder i landet det er to-etasjes seterhus, men det forekommer.
Byggetomt, vatret opp uten vannslange
Uthuset som skulle bygges var tenkt 2.5 x 3,5 meter, med ei vedbu, en utedo og inntrekt inngang i front, satt på hjørnesteiner og med åser som bæring av taket.
Tømmer
Bra start
Det ble blinket ut ca 20 grantrær av ymse dimensjon som kunne felles uten at det gikk utover naboer eller beboere. Håpet var å få nok stokker til hele bygget ettersom bua ikke var stor og rafthøyden lav, bare 1,8 meter innvendig.
Fellinga gikk fra øks til motorsag
Utfordringene kom ganske fort med mye råte i tømmeret, både i rot-stokken og flekk vis oppover, dessuten var det mer hurtigvokst enn jeg trodde, alder fra 50-80 år. Målet var selvberging av materialer så planen ble endret og deler av veggene ble bygd av staver, 2 omfar laft nede, 4 staver og 2 omfar oppe pluss gavler og åser.
Hentet to stokker i mangel på godt virke
Det ble brukt 2 stk tørrgran fra Nordseter som bunnstokker. De hadde en imponerende tetthet, litt råte, men det måtte tåles. Jeg hadde ikke samvittighet til å bruke de til ved siden alderen var mellom 250 og 300 år, og diameter var 16-20″. Tørrgran kappes best med bågåsag siden det er tungt og mindre pent å kappe med øks.
Bågåsaga var fin til kapping av tørrgran
Når grana vokser såpass høyt, tregrensa på Sjusjøen strekker seg nå opp mot 930 moh, er resultatet stor avsmalning, mye tennar og voldsomt med kvist. Byggetomta lå noen meter høyere enn der fellinga foregikk så en hjelpemann i form av hjulgang bidro til å frakte tømret fram i ulendt terreng. Ellers hadde det sikkert vært fint å hatt med hest til slikt arbeid. Merket stor forskjell på vekt av stokker som hadde ligget barket i 2-3 sommermåneder mot rått.
Lafting
Planen var å prøve Raulandslaft med rundstokk uten synlig kinning som tåler en del avsmalning. Dette gikk jeg fort bort fra for tømmeret var for ujevnt og tungt å bearbeide, det ble barkelaft med skanta stokker. Bunnstokker i trapesform med dimensjon på 12-16″ til gavlstokker og åser ned i 4-5″, ellers ble bredde på veggstokker 6 ½ » og staver 10″.
Klar for å snu rundt Overgang trapes til stokk 2 ble gjort uten kinning, med vanlig overhogg. Hogd ut for staven som griper i 4 hjørner
Det var del 1, del 2 kommer etter bygget er oppe og åser er lagt.🙄
Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.
I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.
Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.
Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.
Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon
Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.
Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.
Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på. Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.
Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.
Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.
I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.
Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.
Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.
I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.
For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.
Her er bygningen ferdig montert med tak. Utekledning som holder sammen konstruksjon og derfor er en vesentlig del av selve skal kommer senere på plass.
Det er lagt 5/4″ rot topp bord kantet med øks. De skal gi god feste til sprikring av skifer.
Bildet viser sperrbind med hanebjelker i enkel halvblad ( sprikret).
Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre
I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».
Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.
Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.
For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.
I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.
Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.
Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.
Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.
Ferdig skjeftet jern
Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.
Veggeskave i bruk i måsåfare
Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.
Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.
Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».
Eg ynskjer å ta for meg eit laft frå Valdres. Eg har ikkje prøvd dette laftet tidlegare, men ynskjer å sjå på denne oppgåva som eit eksperiment, der eg nyttar handverkarbakgrunnen min for å beskrive dette direkte utan faktisk å gjera laftet.
Laftet er alderdommeleg, men truleg ikkje frå mellomalderen. Dette baserer eg på uttale frå fleire røynde handverkarar, samanlikning med liknande hus og det faktum at huset er timbra i nesten fullt utmalma furu, noko som er alderdomleg i Valdres, i alle fall i den delen eg bur. Ein har beskrivingar frå tida då dei bygde Skrautvål kyrkje, der vart tømmeret hogge ved «Ramlanberg» og ved «Leirin», då dette var kun dei 2 plassane det var eigna tømmer til formålet. Ein kan sjå likheitar mellom dette laftet og laftet i Handeloftet på Valdres Folkemuseum som er eit overhalslaft frå om lag 1650. Det blir hevda at laftet eg skal beskrive her er eit såkalla «overhalslaft». Eg er ikkje einig i dette, men eg kan strekkje meg til å kalle det midthals med trekanta underbarke, der halsen nokre plassar i bygget har hamna noko høgre enn kva midthalslaftet skulle tilseie. Eg legg ved nokre bilete for å underbyggje denne påstanden.
Laftet er i utgangspunktet lafta av stokk som er rundare enn den framstår i dag. Dette kjem av at tippoldefar min, Gudbrand Knutsson Aabol 1845-1910 (snikkar, smed, oppfinnar og bonde – som bror og far) fann ut at han skulle fylgje med i mota og byggje om eit tradisjonelt stabbur eller «bu» som det ofte bli kalla i Valdres, til ei meir «tidsrett» «bu». I denne ombygginga vart stokkane telgde, og det vart øydelagt noko av tettheita på laftet. Desse skadane blir naturleg nok endå større inne, der stokken er telgd heilt inn mot knuten. Hadde stokkane kun vore telgde inn mot laftehovudet, kunne laftet fortsatt hatt bra tettheit, i alle fall ute.
Eg ser for meg at dette laftet kan ha vore hogge på fleire vis, og at det er metodar som kanskje er betre enn andre. Vi får sjå kva eg kjem til etter kvart i oppgåva. Sidan veggane har vore meir eller mindre runde, antek eg at laftet har vorte til ved bruk av senterline og ikkje ved bruk av loddfjøl på inn- eller utside. Før ein tek til å hogge oppsåta, må ein ha ei nokolunde formeining om stokken som skal fellast ned på oppsåta. I dette tilfellet ser ein at slik laftet framstår i dag, er det hogge ein stor «V» som faktisk held om lag stokkbreidda over. Eg reknar med at når dei telgde opp bygget på 1800-talet, var det om å gjere å ta så mykje som mogeleg, men ikkje meir anna enn at laftet vart ivareteke så nokon lunde. Ein må difor gå ut i frå at eit tverrsnitt av halsen i dag ser om lag slik ut med stokken over.
Her kan vi sjå korleis laftet har endra seg før og etter teljing
Eg tek utgangspunkt i laftet slik det var originalt – forslag til arbeidsprosess
Hogging av oppsåte:
Ein må bestemme kva for emne ein skal nytte til botnsviller i konstruksjonen. Det er skrive ein del i litteraturen om at gavlstokkane skal leggjast fyrst og at langveggstokkane skal leggjast «oppi» desse. Dette kjem av at dei underjordiske eller «haugafølket» ikkje skulle ha meiar å dra huset på. Eg har vore noko rundt og sett at dette har vore praktisert noko ulikt. Det er viktig å tenkje over korleis ein skal starte opp laftinga i bygget. Ein kan starte med langveggsvill på skrå slik at såta inne fluktar med golvlista. Eller ein kan rette opp underkanten av svilla, og bygget ser meir i vater ut ute, men ein vil sjå at golvlista og såta ikkje fluktar heilt inne. Dette har òg vore praktisert forskjellig rundt om i landet. Eg likar løysinga der bygget får ein nokolunde rett underkant på laftet ute. Når ein har funne 4 stokkar som egnar seg som botnsviller må ein bestemme korleis oppstarten skal vera. I dette eksempelet legg eg langstokkane på tverrstokkane, fordi stokkane er runde er det ikkje heilt beine fram å få rett mål på rommet. Ein må ta utgangspunkt i senter stokk.
Her ser ein stokkane lagt ut. Det er avmerkt med sirklar der «L» og «b» får skjeringspunkt. Det er i desse skjeringspunkta oppsåta skal hoggast. Oppsåta skal utformast slik at senterlinene råkar senteret på oppsåta. På dette bilete kan vi sjå korleis oppsåta kan formast. «S» står for stokkbreidd og dette gjev utgangspunktet for kor stor breidd «V-en» i oppsåta skal ha. Ein slags formel på dette talet blir S – 2« – stokkbreidda minus 2 tommar. Kor djup ein skal hogge den fyrste oppsåta, kjem ann på dimensjonen på stokken som skal leggjast på. Men i dette laftet kan ein grei regel kan vera at trekanten blir hogge 1/3 ned i stokken. Er påstokken grann kan ein redusere hogget noko. Det er lettare når ein kjem opp i laftet. Då kan ein ta det halve av høgdeforskjellen, ned på stokken under. Eg ville hogge kinningane fyrst og «v-en» etterpå. Relativ enkel hogging.
Ein kan starte med å hogge nokre tak rett inn langs senterlina, då er det enklare å bli kvitt treverket når ein hogg for kinningane. Referansebygget ber preg av desse verktøyspora. Som ein les av skissa skal (ofte, ikkje alltid) méddraget på stokken som blir liggande rett over flukte med denne kinninga. Dersom kinninga blir laga for slak, slik at ho endar lenger inn mot senteret på stokken, kan det resultere i eit op i lafta og nova vert med dette ikkje tett. Det er difor lurt å ikkje hogge kinningane for langt inn. dette kjem etter kvart som ein kjem i gang med laftinga, kor langt inn kinningane bør gå for å få eit tett og fint laft. Når kinningane er hogge står «v-en» for tur. Denne merkast rett på og hoggast ut. No er oppsåta ferdig og tverrstokken kan leggast på.
Det er mange alderdommelege laft som ikkje er reine geometriske overføringar, men som må overførast med meddraging av ymse slag. Eg vurderer dette på den måten at ein kan overføre geometrien frå oppsåta opp til overliggande stokk – for oppmerking av underhogget.
Når ein har kome så langt at stokken vi laftar på ligg nokon lunde ann på stokken under, kan ein mèddra stokken. Dette er ein prosess som gjer til at overliggande stokk blir merkt og eit «v»-spor blir hoggen. Dette «V»-sporet er avsett med eit verktøy kalla mèd. Denne teiknar eit konturen av underliggande stokk opp på overliggande stokk. Stokken vil med dette måtte hoggast på nytt i nova for å passe. Ein brukar mèden til å merke kor mykje djupare underhogget skal hoggast.
Samandrag
Det er lettare å gje ein karakteristikk av litteratur som forklarar prosessar bra eller dårleg, enn faktisk å gjenskapa det gode. Eg har likevel gjort eit forsøk her med bruk av illustrasjonar som hjelpemiddel for at lesaren lettare skal forstå. Det vil skilje mykje på kven lesaren er av denne teksten, om lesaren er fersk i faget, eller om han eller ho har drive i faget ei stund. Eg førestilte meg at lesaren var urøynd og trong inngåande forklaring på framgangsmåten.
Vi som har læringsarena i Oppland har ein blanding av eigne prosjekt men og felles prosjekt. Under dei felles prosjekta så er oss samla på Maihaugen. Her har oss deriblant tømra opp ein ny trapp til stabburet på Bjørnstad-tunet. Tappa er ein tømra trapp er det er bruka kamnov i hjørna og for låsing av trinna.
til denne tømringa så har oss nytta følgande: Tømmersaks, skanteøks/ryarøks, sot/krittsnor, bindhakar/haldhakar, hoggarøks, loddefjøl, blyant, kniv, sotpinne, blekkespade, bandkniv, passar, kneppert/klubbe, hoggjern,grovtanna tverrvedsag og svans
Forskjellige verktøy bruka til tømringa. Foto: Jan Marek Stigen.
Tømmersaksa er eit hjelpemiddel for å kunne frakte tømmer
frå ein stad til ein annan. T.d frå der stokken ligg lagra til plassen han skal
skantast. Når stokken er lagt på 2 eller fleire tverrstokkar, tilpassa
handverkaren som skal ry/skante, blir 2 striper av borken fjerna. Desse 2
stripene er ca der dimensjonen på tømmerstokken skal bli. I dette tilfellet
vart stokkande telgde ned til 5« som liknar originalstokkane i trappa vi
skulle kopiere. Når stripene er blekte kan ein ta til med oppmålinga av
stokkbreidd og merkje stokken for skanting. Når ein nyttar sotsnor gjev dette
gode svarte merkjer på det kvite tømmeret og er enkelt å sjå og hogge etter.
For at stokken skal ligge roleg på opplaget er det ein fordel at stokken blir
sett fast av bindhakar. Avhengig av stokkstørrelse og krok på stokken kan det
væra hensiktsmessig å nytte minst 2 bindhakar, nokon gonger 3. Antalet avheng
òg av korleis opplaget er forma. Det viktigaste er at stokken ligg i ro under
heile prosessen og at han ikkje vri på seg då dette førar til unøyaktig
dimensjon og vridning.
Håvard sotslår ein stokk. Foto: John Selsjord
Når stokken er sotsleggen, kan skåringa eller nibbinga ta
til. Somme nyttar ikkje denne teknikken når dei skantar. Dei nyttar ein tekknikk som på somme dialektar kallast
for «skvelling». Vi er av den oppfatninga at «skvelling» er ein god teknikk der
lite ved skal fjernast og at nibbing absolutt er ein god teknikk når mykje ved
skal fjernast.
Nibbing er ståande «v-ar» hoggen inn i kvar side på stokken,
med om lag 30 cm
mellomrom. Ein hogg ikkje heilt inn til streken i nibbeprosessen, då dette blir
teke med ryarøksa til slutt. Ein kan nytte forskjellig slag øksar i arbeidet
med nibbing, men ofte vart det nytta hoggar/smaløks på leringsarenaen. Når
stokken er ferdig nibba tek ein til med klamphogging. Denne klamphogginga kan
også utførast med forskjellige slag øksar, den mest brukte er truleg
hoggarøks/smaløks. Når sida på stokken er grovhoggen kan sjølve skantinga ta
til. Her har det nok vore nytta mange typar økser gjennom tida, men har ein
tilgang til ei skanteøks er dette ein god reidskap om ein er vand med å bruke
ho. Vi skanta stort sett bakover med «tradisjonelle» øksar frå området.
Arild Bjarkø som var med som instruktør, grov hogger til ein stokk. Foto: John Selsjord
Vi måtte også prøve ei svensk bjelkeøks, der ein etter
sigande skal gå framover. Dette ga vi tidleg opp og gjekk tilbake vil dei vande
reidskapa.
Svensk bjelkeøks. Foto: John Selsjord
Når stokken er ferdig forma og skal inn i veggen, nytta vi
sag for kapping.
Hans og Jørn kappar opp trinn til trappa. Foto: John Selsjord
Det vart diskutert om vi skulle nytte «ku» altså ein mal i
oppteikning av hogget. Dette gjekk vi bort frå då ein kunne sjå på
originalhogginga at dette ikkje var gjort. «kammen» hadde ulik breidde i same
vegg. Vi fann derfor ein «middelveg» på hogget og dette vart ein slags
målestokk for arbeida. Kvar og ein målte dette opp med sine tommestokkar og
passarar – resultatet vart difor ikkje heilt likt sjølv om vi nytta dei same
måla, dette gjorde at det vart mykje likt som på den gamle trappa.
Hans merkar opp for nedfellinga av første trinn i trappa. Foto: John Selsjord.
For å ta ut veden av oppsåta og underhogget nytta vi deriblant sag, oss saga ned for der innsiden på den stokken over skal legge seg inn mot. Det ein kanskje kan kalle toppen på kammen vart hogge til med øks, både på oppsåta og underhgget.
Oppsåta på eine nova. Foto: John SelsjordPusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord
For og hogge ut der som kammen skal låse i stokken over og
det same for undersiden, så bruka oss hoggjern for og hugge ut etter at oss
hadde saga ned. Det vart også bruka øks, der det var mogleg
Oversiktsbilete av nov. Foto: John Selsjord
Etter grovtilpassinga av stokken så vart stokkane meddrad.
med kamnova kan ein tilnærma merka alt med medraget.
Til og hugge ut mosefaret så vart det bruka øks. det
varierte litt om ein bruka ein smaløks eller ein bruka ein større øks til
dette.
pusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord
Trappa som oss skulle kopiere var ikkje den opprinnelege trappa som fulgte med stabburet frå Bjørnstad. den trappa som skulle skiftast ut bar tydeleg teikn på at den var tømra saman av diverse restematerialer og ikkje heilt likt med det som vi har funne av bilete/teikning av korleis trappa var da stabburet kom til Maihaugen.
Foto av trappa etter at Bjørnstad- tunet var flytta til Maihaugen. Eigar: Maihaugen
Vi hadde moglegheit til og gjere nokre endringar med den nye
trappa i forhold til den som skal skiftast ut. Oss har prøvd og etterlikne
ryinga, nova og trinna. Det oss også har prøvd og etterlikne er størelsen på
trappa.
Den nye trappa vedsidan av den gamle. Foto John Selsjord
Vi hadde tilgang på
ein eldre stokk med kamnov som oss brukte som utgangspunkt for tømringa.
Stokken som vart utgangspunktet for nova og mosefaret. Foto: John Selsjord
Verktøya som oss bruka er basert på dei verktøyspora som oss
har funne på trappa samt på den gamle stokken som oss hadde til rådigheit. Ryinga av tømmeret er nok den delen av
prosessen som det er lagt ned større undersøkingar av verktøyspor. Rying er den
delen av arbeidet som gjev tydlegaste verktøyspor mens ellers så begrenser det
seg på grunn av at det er små flater noko som gjer at ein ender med og berre
sjå kva slags verktøy som er bruka utan og finne ut så mykje meir.
Tradisjonelt bygghandverk 