Verktøy til tømring – Tradisjonelt bygghandverk

Kva kom først, naglen eller nagleholet?

I forbindelse med at det nye stavbygget på Romsdalsmuseet skulle kledast var det tidleg klart at innfestinga skulle vere med naglar. Ca. 1500 naglar til tro, kledning, golv, skråband og stikkband. Trenaglar som det vanlegvis blir sagt no, for å framheve og skilje det frå spikar og spikring.

Om ein kjem over original kledning festa med naglar oppleves det som noko spesielt, unikt og alderdommeleg. Spikaren har vore tilgjengeleg i nokre hundre år, men den representerte ei pengeutgift. Med nagling bruker ein den same råvara som bygget blir satt opp av, kappet kjem til nytte, og ingen kontante utlegg.

Korleis ser ei trenagle ut? Som oftast ser ein berre naglehovudet på utsida av kledninga, spissen inne om det er nagleband eller endeved i golvnaglar. For å danne seg eit bilete korleis naglen ser ut må ein enten demontere, dra eller slå den ut. Variasjonen er stor. Nokon har tydelege hovud, runde eller firkanta, hovud med avsmalande fasong, hovud som går jamt ut, eller at det ikkje er hovud. Halsen, det området rett under hovudet som går igjennom kledninga varierer og, anten som runda overgang, eller rett kvadratisk overgang eller ein jamn kon overgang til naglens “kropp”. I kroppen er dei enten rette og jamntjukke eller jamn kon. Tendensen pekar mot at det er vanlegare med jamntjukke enn overtydeleg kon. Og naglen har gjerne fått fasong komprimert etter holet. I enden er naglane spissa. Inne ser ein ofte at bygningsmennene ikkje har tatt seg bryet med å kappe reint. Då får ofte naglane funksjon til opphengskrok. Ein finn og eksempel på at naglane er åretta, dvs, at ei kile er slått inn i enden inne og sikrar naglen for å vandre ut att. Dette ser ein gjerne i dører.

Årette nagle på innsida av orved/ labank

Og korleis ser nagleholet ut? Det var gjerne navaren som var redskapen for å ta hol. Den borar eit konisk hol om ein gir seg med boringa nett der skjæret sluttar. Holet dannar ei stigning som tilsvarer kilvinkelen på ei standard kile ein får kjøpt på byggvarehandelen, eller som kilen på ein høvel dvs, 6-9 grader.

I kledningsbordet er det gjerne tatt vekk litt ved som fasongen på hovudet, eller at holet tar fasong når naglen blir dreve inn. Målet er å unngå at bordet sprekk, så det er gjerne lagt litt meir arbeid i hol nære endeved. Om naglen skal årettast, kan holet på innsida utvidast noko for å gje plass når åretta blir dreve inn og naglen utvidar seg. Åretta skal stå på tvers av lengderetninga for ikkje å kløyve naglebandet eller orveden i dørblad.

Av dei eldre naglane som er observert er dei aller fleste heilt klart smidd i furu. Unntaket er naglar i bjørk i skråband i stavbygde hus, der er dimensjonen langt større gjerne 2 tommar.

Naglemaking

Dimensjonen på naglen er gjerne noko mindre enn tjukkelsen på bordet det skal igjennom, men det er navaren ein har tilgang på som bestemmer. Har ein ein trekvarttomsnavar (19mm) er det utgangspunktet. Velg ut gode tettvaksne bordbitar med al, gjerne så nær rota som muleg. Klyv så emner i høve dimensjon som hovudet skal ha, med mest mogleg kantved. Noko tynnare på eine sida så ein har emne på omtrent 22x24mm. Så er det med tollekniven å spikke til fasongen som etter navaren. Då er det godt å ha ein mal å sjekke emnet i undervegs i spissinga. Det er no ein legg inn den lille overgangen mellom kropp og hovud,- halsen. Det er den som held bordet på veggen. Ein tek også vekk kvasskantane så ein får åttekanta tverrsnitt. Hovudet får sin fasong, og det er ein fordel å få runda endehjørna, så hovudet ikkje sprekk når ein slår naglen inn med hammaren. Endeleg lengde kan kappast på veggen når naglen er i.

Haulaust

Naglane i tro og golv er laga på ein litt annan måte. Dei har ikkje hovud, og blir kappa og klyvd etter dimensjon og lengde på navaren sitt skjær. Fasongen er som koninga på navaren, men smidd i firkant og ein tek kvasskantane vekk og spissar enden. Eine sida litt tynnare så det ikkje sprengjer. Også her er det ein fordel å runde enden som det blir slått på, eller om ein då heller velgjer å bruke ein smihammar med litt runda slåflate. Golv og takåsar har større dimensjon enn kledningsband, og ein borrar seg ikkje igjennom, kun så djupt som navarskjæret. I holet sparrar ein ut eit firkanta snitt som etter naglen, då sprenger det ikkje, og ein unngår klyving.

Før ein sett i gang slike prosjekt, studerer ein gjerne i litteraturen og faktaark frå Riksantikvaren, og prøver gjerne ut skulemodellen på ein del emne, tettvakse feit kantved på tvers i holet, og ser at ja, dette fungerer. Så er det å sjå etter i lokale bygg som har bevarte naglar for samanlikning, og ein oppdager ein flora av variasjonar av naglar. Det er som om kvar bygning og bygningsmann har sin signatur. Det er kantved, motved, småkvist og utflising, korte og lange, runde og firkanta. Kort sagt i alle variasjonar. Det har vore nytta det som har vore tilgjengeleg, og kanskje sortert etter bruksområde.

Notnauset frå Horrem, Aukra. Furunaglar. Ståande kledning kanskje 1700-talls.

Når ein har fått arbeid litt med nagling over tid, med eit visst volum, og danna seg nokre erfaringar med å prøve ut dei nysmidde naglane, vil ein merke kva som fungerer, kva som tåler slag, kva som dreg godt, kva som sprekk, kva som ser bra ut, og umerkeleg har ein fått sin eigen signatur, påverka av det skolerte og dei lokale variantane, men mest eigne feiltrinn.

Så heng dei vel i hop desse to, naglen og nagleholet.

Kjelder:

L. Stokke: Hus og husbygging i Romsdal, 1937/1997

Riksantikvaren, faktaark, Trenagler i bygninger, 2009

Nybygg – produksjon og oppsett av en bærekonstruksjon

Det finnes mange fine ting i livet til en handverker

Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.

En garasje av det finere slaget

Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.

I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.

Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.

Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering

Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig.

En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.

Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.

Square rule og mill rule

I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?

Reising av bygget

Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.

Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.

Ikke prøv dette hjemme!

Når bygget kom opp, så var det nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.

Lonesome Korona Blues

Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand Del 2

Jeg har tidligere skrevet om oppstarten på prosjektet med å bygge lagerbygg til oppgangssaga i Herand. I starten av Mars 2020 begynte så byggeprosessen. Vi brukte to dager på å gjennomføre en teknisk dokumentasjon av saghuset:

Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?

Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?

Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.

Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.

En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.

I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.

For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.

Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.

Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.

Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.

Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene

Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.

En ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.

Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.

Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.

Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.

I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.

Verktøy bruka under tømring med kamnov

Tømring av trapp med kamnov. Foto: Hans Høgnes

Vi som har læringsarena i Oppland har ein blanding av eigne prosjekt men og felles prosjekt. Under dei felles prosjekta så er oss samla på Maihaugen. Her har oss deriblant tømra opp ein ny trapp til stabburet på Bjørnstad-tunet. Tappa er ein tømra trapp er det er bruka kamnov i hjørna og for låsing av trinna.

til denne tømringa så har oss nytta følgande:
Tømmersaks, skanteøks/ryarøks, sot/krittsnor, bindhakar/haldhakar, hoggarøks, loddefjøl, blyant, kniv, sotpinne, blekkespade, bandkniv, passar, kneppert/klubbe, hoggjern,grovtanna tverrvedsag og svans

Forskjellige verktøy bruka til tømringa. Foto: Jan Marek Stigen.

Tømmersaksa er eit hjelpemiddel for å kunne frakte tømmer frå ein stad til ein annan. T.d frå der stokken ligg lagra til plassen han skal skantast. Når stokken er lagt på 2 eller fleire tverrstokkar, tilpassa handverkaren som skal ry/skante, blir 2 striper av borken fjerna. Desse 2 stripene er ca der dimensjonen på tømmerstokken skal bli. I dette tilfellet vart stokkande telgde ned til 5« som liknar originalstokkane i trappa vi skulle kopiere. Når stripene er blekte kan ein ta til med oppmålinga av stokkbreidd og merkje stokken for skanting. Når ein nyttar sotsnor gjev dette gode svarte merkjer på det kvite tømmeret og er enkelt å sjå og hogge etter. For at stokken skal ligge roleg på opplaget er det ein fordel at stokken blir sett fast av bindhakar. Avhengig av stokkstørrelse og krok på stokken kan det væra hensiktsmessig å nytte minst 2 bindhakar, nokon gonger 3. Antalet avheng òg av korleis opplaget er forma. Det viktigaste er at stokken ligg i ro under heile prosessen og at han ikkje vri på seg då dette førar til unøyaktig dimensjon og vridning.

Håvard sotslår ein stokk. Foto: John Selsjord

Når stokken er sotsleggen, kan skåringa eller nibbinga ta til. Somme nyttar ikkje denne teknikken når dei skantar. Dei nyttar ein tekknikk som på somme dialektar kallast for «skvelling». Vi er av den oppfatninga at «skvelling» er ein god teknikk der lite ved skal fjernast og at nibbing absolutt er ein god teknikk når mykje ved skal fjernast.

Nibbing er ståande «v-ar» hoggen inn i kvar side på stokken, med om lag 30 cm mellomrom. Ein hogg ikkje heilt inn til streken i nibbeprosessen, då dette blir teke med ryarøksa til slutt. Ein kan nytte forskjellig slag øksar i arbeidet med nibbing, men ofte vart det nytta hoggar/smaløks på leringsarenaen. Når stokken er ferdig nibba tek ein til med klamphogging. Denne klamphogginga kan også utførast med forskjellige slag øksar, den mest brukte er truleg hoggarøks/smaløks. Når sida på stokken er grovhoggen kan sjølve skantinga ta til. Her har det nok vore nytta mange typar økser gjennom tida, men har ein tilgang til ei skanteøks er dette ein god reidskap om ein er vand med å bruke ho. Vi skanta stort sett bakover med «tradisjonelle» øksar frå området.

Arild Bjarkø som var med som instruktør, grov hogger til ein stokk. Foto: John Selsjord

Vi måtte også prøve ei svensk bjelkeøks, der ein etter sigande skal gå framover. Dette ga vi tidleg opp og gjekk tilbake vil dei vande reidskapa.

Når stokken er ferdig forma og skal inn i veggen, nytta vi sag for kapping.

Hans og Jørn kappar opp trinn til trappa. Foto: John Selsjord

Det vart diskutert om vi skulle nytte «ku» altså ein mal i oppteikning av hogget. Dette gjekk vi bort frå då ein kunne sjå på originalhogginga at dette ikkje var gjort. «kammen» hadde ulik breidde i same vegg. Vi fann derfor ein «middelveg» på hogget og dette vart ein slags målestokk for arbeida. Kvar og ein målte dette opp med sine tommestokkar og passarar – resultatet vart difor ikkje heilt likt sjølv om vi nytta dei same måla, dette gjorde at det vart mykje likt som på den gamle trappa.

Hans merkar opp for nedfellinga av første trinn i trappa. Foto: John Selsjord.

For å ta ut veden av oppsåta og underhogget nytta vi deriblant sag, oss saga ned for der innsiden på den stokken over skal legge seg inn mot. Det ein kanskje kan kalle toppen på kammen vart hogge til med øks, både på oppsåta og underhgget.

Oppsåta på eine nova. Foto: John Selsjord

Pusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord

For og hogge ut der som kammen skal låse i stokken over og det same for undersiden, så bruka oss hoggjern for og hugge ut etter at oss hadde saga ned. Det vart også bruka øks, der det var mogleg

Oversiktsbilete av nov. Foto: John Selsjord

Etter grovtilpassinga av stokken så vart stokkane meddrad. med kamnova kan ein tilnærma merka alt med medraget.

Til og hugge ut mosefaret så vart det bruka øks. det varierte litt om ein bruka ein smaløks eller ein bruka ein større øks til dette.

Trappa som oss skulle kopiere var ikkje den opprinnelege trappa som fulgte med stabburet frå Bjørnstad. den trappa som skulle skiftast ut bar tydeleg teikn på at den var tømra saman av diverse restematerialer og ikkje heilt likt med det som vi har funne av bilete/teikning av korleis trappa var da stabburet kom til Maihaugen.

Foto av trappa etter at Bjørnstad- tunet var flytta til Maihaugen. Eigar: Maihaugen

Vi hadde moglegheit til og gjere nokre endringar med den nye trappa i forhold til den som skal skiftast ut. Oss har prøvd og etterlikne ryinga, nova og trinna. Det oss også har prøvd og etterlikne er størelsen på trappa.

Den nye trappa vedsidan av den gamle. Foto John Selsjord

Vi hadde tilgang på ein eldre stokk med kamnov som oss brukte som utgangspunkt for tømringa.

Stokken som vart utgangspunktet for nova og mosefaret. Foto: John Selsjord

Verktøya som oss bruka er basert på dei verktøyspora som oss har funne på trappa samt på den gamle stokken som oss hadde til rådigheit. Ryinga av tømmeret er nok den delen av prosessen som det er lagt ned større undersøkingar av verktøyspor. Rying er den delen av arbeidet som gjev tydlegaste verktøyspor mens ellers så begrenser det seg på grunn av at det er små flater noko som gjer at ein ender med og berre sjå kva slags verktøy som er bruka utan og finne ut så mykje meir.

Handsaging på sagstilling

Start saging

Veke 39 2018 var studentar ved Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, ei veke på studiesamling i Målselv i Troms. Tømmerhogst, kløyving av tømmer, rying av tømmer, handsaging og høvling stod i fokus. Vår gruppe fekk ansvar for å dokumentere handsaging og tradisjonen.

TRADISJONEN

Denne samlinga var det Roald Renmælmo som hadde ansvaret for håndsaginga. Vi intervjua og spurte han litt ut om kven han har lært og fått erfaringa si frå, og kva han har funne ut om håndsaging av eiga undersøkjing.

I 1999 var Roald på kurs om handsaging på sagstilling, med Arild Bjarkø. Arild er ein tradisjonell laftar og tømrar frå Bærum, no busett i Os i Østerdalen. Sagstillinga dei brukte var typisk for Røros. Den hadde ein bukk i eine enden, med to stokkar felt nedi seg, og i andre enden var det felt føter direkte inn i stokken, i staden for endå ein bukk. Opp på stokkane var det to puter, som opplegg for sagstokken.

Året etter, i 2000, var Roald og Arild i lag og intervjua Konrad Stenvold. Innhaldet i intervjuet var mellom anna om kva sager dei brukte. Viking på tenna vart nemnt, og at merkinga vart gjort med sotsnor, ført i kopp med sot og vatn.

Konrad er fødd på Stenvold i Målselv 1908. På denne tida var det longt mellom gårdane, og dårleg med vegforbindelse. Altså ikkje så enkelt å kome seg på Bygger`n… Men, det var godt med furu- og bjørkeskog, så ein var sjølvberga med tømmer, og hadde det berre med å få opparbeidd seg den materialen ein hadde behov for. Konrad og syskenborna hans, Johan og Hans Stenvold, var heilt frå 10-års alderen med i skogen og hogg tømmer og saga material. Fyrste store prosjektet dei var med på var i 1928, då dei saga all matrialen til ein somarfjøs i Frihetsli. (Trond Oalann har i seinare tid laga kopi av denne). På slutten av 30-talet saga Hans Stenvold oppgangssaga 6″ plank til 1″ bord.

John Reierson Lundberg, 1870-1960, er siste håndsagsskjærar sett i folkeregisteret frå Målselv. Han vart intervjua før han døydde. Han brukte same type sagstilling som vi gjorde med Roald no på samlinga.

I 2005 var Roald og Siv K. Holmin, i samarbeid med museet i Karasjok, og intervjua fem tradisjonsbærarar Karasjok. Intervjua vart heldt både på samisk og norsk, for å fange opp alle nyansar. Tre av personane dei intervjua var særs viktige, med tanke på tradisjonslina. Nils Nilsen Anti, Anders Nilsen og Nilsen Moeng (i live). Dei fekk studert to nye sagstillingar, mellom anna den til Anti. Etter intervjua har Roald og Siv heldt seminar for håndverkarar, og ein av deltakarane, Arne Graven, har fordjupa seg i håndsaging. Roald og Siv har også brukt alt dei har lært, og all erfaring dei har fått, til å tradisjonelt restaurere ein høyskjå i Karasjok, som tilhøyrer gårdbrukar Hans Laiti.

ARBEIDSMÅTE

Oppmerking og barking av stokk — Kvisting og klargjæring av stokk

Fyrste steg når ein skal sage, er sjølvsagt å finne tak i emnet ein vil bruke. Då gruppa vår ankom gården til Roald, var stokkane vi skulle sage bord av allereie klarlagt, og lagt fram på lunnar. Det er viktig at stokken leggjast med kuven opp, slik at stokken er mest mogleg rett sidevegs. Oversida av stokken barkast med ravel ellerbarkespade. Kvistar og grove ujamnheiter fjernast med øks. Endane av stokken hoggast eller sagast reine, om det ikkje allereie har blitt gjort tidlegare. Så snur ein stokken, og gjentek same prosedyre med barking og kvisting på andre sida også.

Merking av stokken (3) — Merking med sotsnor

No har ein kome til oppmerkinga. Det blir dobbeltsjekka at stokken ligg mest mogleg i riktig posisjon, og ein festar han med haldhakar, så han vert liggjande stabilt. Borda som skal sagast ut av stokken, merkast i begge endar, ved hjelp av tolken og ein vater eller loddfjøl. Tolken har eit midtmerke, og han blir alltid lagt på margen. Det er toppdiameteren til stokken som avgjer kor mange bord ein får. Når ein byrjar i margen og måler seg utover, vert det likt i både topp og botn. Tolken har vanlegvis 11/8 ̈ merkeavstand. Med fråtrekk av tjukkelsen til sagbladet blir det bord på ca. 5/4 ̈.

I tillegg til merkinga av borda, skal det merkast ein vaterstrek i underkant av rotenden. Den hjelp ein til å kunne hogge ei skårflate, som sikrar stillinga til stokken under saging, og gjev godt feste på «putestokken».

Når merkinga er ferdig i begge endar, skal det også merkast strekar på både oversida og undersida av stokken. Her er det viktig at strekane vert nøyaktige og godt synlege. Det kan brukast sotsnor eller kritsnor. Ein skjær eit lite hakk på kvar side for å styre snora. Ho må strammast godt, og trekkjast loddrett opp, så streken blir rett heile vegen. Ein merkar alle loddstrek likedan på oversida fyrst, for så å rulle stokken rundt og gjenta same prosedyra her.

Bakre puta med stokken oppå — Hogd flate i rotenden

No skal det hoggast ei flate på nedsida av stokken. Ca. 8″ brei og 3″ inn frå rotenden. Dette er for å få stokken til å liggje rolig på sagstillinga.

Stokken er no klar til å heisast opp på sagbukkane, ved hjelp av to «slinner» og tau. Tauet festast i kvar bukk på sagstillinga, går ned, rundt stokken og opp igjen på sagstillinga. Når to stk. no dreg i kvart sitt tau, vil stokken enkelt rulle opp gjennom slinene, som ligg skrått inntil bukkane. Oppe på bukkane vert den uthogde flata på stokken festa med 2-3 haldhakar i puta. Då er det mogleg å skyve stokken att og fram under saging.

ARBEIDSTEKNIKK:

Saging (2) — Overskjæraren løftar og undersjkæraren dreg

Det må to menn til for å sage. Ein overskjærar, som står oppe på sagstillinga, og ein underskjærar, som står på bakken. For å kunne byrje med saginga, skyvast eine einden av stokken utanfor fyrste sagbukken. Då er det mogleg å sage inn ca. ein meter i kvar oppmålt strek. Ein må berre passe på så ein ikkje sagar for longt, slik at ein ikkje også kappar av bukken og overskjæraren dett i bakken…

Når ein har saga ferdig alle spora i toppen, skyvast stokken innover, slik at spora kjem forbi fyrste puta og ein kan fortsetje saginga derifrå. Nedre håndtak på saga kan takast av, så bladet kan puttast ned igjen i det påbegynte sagsporet. No kan ein sage seg heilt fram til puta på andre sida.

Undersiden av stokken etter saginga — Stokken ferdig saga og klar for kløyving

Det er særs viktig at både over- og underskjærar styrer saga og klarer å fylgje oppmerkinga. Ser ein at bladet byrjar å gå utanfor, styrer ein den ved å vri håndtaka som eit sykkelstyre. Ein må gje likt trykk og strekk i bladet, og halde lett i håndtaka, så bladet held seg så rett som mogleg. Ein kan også setje i trekilar i sporet etter kvart som ein sagar, så det ikkje knip om bladet.

Ein startar å sage dei ytste borda, og tek midtstreken til slutt. Det sikrar stabiliteten av stokken under heile sagprosessen. Overskjæraren kan sage heilt til enden av stokken, medan underskjærar sjølvsagt må stoppe ved puta. Det gjerast ved å leggje saga framover.

enda-av-eit-bord-der-saginga-stansar-e1543918346143.jpg — Utkløyvingsmerke på stokken

Det er no berre eit lite trekantstykke som står igjen og held dei ferdige borda saman i rotenden. Den siste biten kløyvast av med hjelp av to trekilar, ein frå over- og ein frå undersida. Her startar ein også på det ytste bordet, og jobbar seg innover. Om det skulle sitje ein kvist i enden, kan det vere lurt å bruke ei øks eller ei håndsag til hjelp under kløyvinga.

No er borda ferdige og klare til å lagrast til tørking oppsett i mare.

VERKTYG

Å fovandle ein stor stokk om til bord, krev monge ulike verktyg og hjelpemiddel. Vi talte ca. 15 ulike reiskapar gjennom heile prosessen, frå oppmerking til siste utkløyving.

Det viktigaste verktyget, og det som heile arbeidsprosessen er oppkalla etter, er sjølvsagt håndsaga. Håndsaga kom i bruk i Noreg tidleg på 1800-talet. Det var ein lagleg reiskap, som ikkje krevde store investeringar og tilrigging for bruk. Håndsaga kunne brukast heile året, og det var også ein måte og omgås sagbruksprivilegia.

Bøndene kunne riggje seg til inne i skogen med sagstilling, så dei slapp å frakte dei tunge stokkane så longt. I og med at sagstillinga ofte vart laga på staden der tømmeret vart felt, ville utforminga av sagstillinga variere ein del. Dei vart laga i flukt med terrenget på staden, som kunne vere alt frå ei flat mark til ein bratt bakke. Ein laga den med vandringa i vater, og posisjonerte den slik at tømmertet enklast mogleg kunne rullast inn på den.

Sjølve sagbladet er av svensk valsa stål på 1,8 mm. tjukkelse, med ei lengde på 160cm og stansa ut i England. Bladet er også valsa på ein spesiell måte, med rundvals midt etter bladet i lengderetninga, for å oppnå god spenst. Dette er viktig for at saga ikkje vert for mjuk og bøyeleg under saginga. Tennene er vigga 0,6mm. utover til annakvar side, med eit viggejern, og kontrollert med ei måleklokke. Tennene er nesten tverrfilte oppå og framme. For å ta kvisten lettare kan ein skråfile 2-3 grader. Er viggen og filinga fin, kan ein rutsje ei nål ned mellom tennene. Under filinga er sagbladet fastspent i ein filkrakk. Det er to håndtak montert, eitt i kvar ende av sagbladet. Håndtaket nede vert kalla «angel». Det har ein vingmutter i jernklaven, så det enkelt kan takast av og på når bladet skal treast gjennom stokken. Breidda på det nedre håndtaket er 35cm. Det øvre håndtaket vert kalla «tiller». Det forlengar saga med ca. 60 cm. og kan ikkje takast av. Breidda av håndtaket er 60cm.

Vi tykkjer det har vore ei særs lærerik og veldig kjekk veke. Vi har fått vere med på heile prosessen, og undervisninga har gått godt inn på detaljnivå. Vi har også fått sjansen til å sjå kva det vi har saga og hogd ut kan brukast til. Veldig bra!

Saging (1) — Jan, Robert, Roald, Øyvind, Adrian, Thor-Aage og Simon er på biletet og John er fotografen. Desse utgjer heile gruppa og veiledere i handsaging og høvling.

Rying

I haust starta eit nytt kull med bachelorstudentar på tradisjonelt bygghandverk på NTNU. Desse vil etterkvart prege ein del av postinga her på bloggen, men må starte ein stad. For å kome i gang har dei øvd seg gjennom å dokumentere noko av det dei gjorde på studiesamling i material og tradisjonell bearbeiding i Målselv tidlegare i haust. Gruppevis presenterer dei rying, kløyving og handsaging for lesarane på bloggen. Fyrst ut er gruppa som skriv om rying av tømmer og resten av teksten og bileta er det deltakarane i gruppa som står bak. Denne innleiinga er av administrator Roald Renmælmo.

Tradisjon

Arbeidsprosess bygd på opplæring av Siv Kristin Holmin som igjen bygger på en ryer tradisjon fra Målselvområdet. Arbeidsteknikken bygger på tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold som holdt til i Fihetsli i Dividalen i Målselv . Familien Stenvold flyttet og slo seg ned der i 1911. Vår opplæring på Målselv høsten 2018 bygges altså på en tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold til Roald Renmælmo. En overlevering som startet ved et prosjekt i 1997. Viser til artikkel av Roald Renmælmo “Kløyving av tømmer med Konrad Stenvold“.

Legge opp stokk på underlag.

IMAG1540 — Stokken er lagt på underlag og festa med haldhakar

Verktøy : haldhaker og hammer
Formål er å få stokken som skal arbeides med til å ligge stødig. Stokken skal ligge i en høyde som gir en mest mulig behagelig arbeidsstilling under ryingen. Stokken skal ligge med “kulen” opp. Stokken festes med haker som skal sikre mot vridning og forskyvninger.

Oppmåling

Verktøy : Vater og blyant
Vatre opp en vannrett linje gjennom marg i begge ender av stokk. Lodder opp uttak av stokk med en 4“ mal i midten av stokken, der hensikt er å få mest mulig ut av stokken. Tegner opp lodda linjer etter mal i begge ender av stokk. Dette gir og en indikator på hvor sotsnorlinjene vil havne og hvor det er nødvendig å barke stokken.

Barking

Stokk som er barka og klar til oppmerking med snor

Verktøy : Hoggerøks
Barkingen skjer med øks. Det er i følge Siv Holmin ikke vanlig i eldre tid å bruke barkespade i Målselv. Med øksa er det lettere å ta kvist og ujevnheter som kan skape problemer for sotsnor. Om en lærer å bruke øks til denne operasjon vil en og slippe å ta med barkespade I skogen. Mer generelt sett har det vært tradisjon for barking av hele stokken i skogen noe som kan forhindre blåmann og skader fra barkbiller i veden. Stokken vil da også skli lettere på snø og is og dermed lette uttrekking av stokken fra skogen.

Oppmerking med sotsnor

Verktøy : Kniv og sotspor
Knivspor (et v-formet hakk) til sotsnoren skjæres ved begge ender av stokken i allerede opptegnede linjer. Snoren festes I den ene enden av stokken , legges i knivsporene og holdes eller festes i den andre enden. Sotsnoren spennes i lodd over stokken og slippes.

Skåring

unnamed (4) — Siv Holmin skårer stokken slik at den er klar til lomping

Verktøy : Hoggerøks
Hogger ut v – formede spor langsmed stokken. Skårene hogges med ca 20 – 30 cm avstand. Under dette arbeide står en på motsatt side av stokken når en hogger. Hensikten er å bryte fibre før lomping.

Lomping

IMAG1525 — Ei kraftig hoggarøks blir brukt til lomping av stokken

Verktøy : Hoggerøks
Arbeider står fortsatt med stokken mellom seg selv og området som skal lompes. Ved lomping fjerner/hogger en bort materiale mellom skårene. Langs etter stokken. Ved lomping følger en sotstrekens rettning men lar det stå igjenn ca. 1” med materiale på “utsiden” av streken. Hensikten med skåring og lomping er å fjerne matriale på en effektiv og kontrolert måte.

Rying

Verktøy : Bile
Arbeidstilling : Arbeider står med en fot på hver side av stokken og jobber seg bakover langsetter stokken. En fordel å starte med å hogge en referanseflate i den ene enden av stokken slik at en kan følge denne flaten “nedover” stokken. Det kan også være en fordel å bruke vater gjennom dette arbeidet slik at en jevnt kan sjekke loddet på den bearbeidede flate. Det kan også være hensiktsmessig å la det stå igjen litt materiale nederst på flaten , ca. 1/3. Når flaten er rett og i lodd, snur en stokken, lodder den opp og fester den, barker, merker med sotsnor og hogger/ryr vekk resterende materiale etter sotlinje. Hensikten med rying er å få en loddrett flate langsmed streken som til slutt vil gi et rett 4” bord.

Takkonstruksjonen i Fjøset på Strømsør fjellgård.

Vi har i en årrekke fulgt med på midt-delen av denne tre-delte fjøsen på Strømsør gård i Bardu. Det var behov for vedlikehold og oppretting over det hele. Her vil jeg belyse noen av de interessante funnene i prosessen og noen av problemstillingene vi møtte.

Strømsør gård ble bosatt i 1839 av Erik Simonsen og han oppkalte gården etter hjemgården i Alvdal. Gården ligger på ei hylle i det ulendte terrenget, og tunet hviler på ca 290 moh. Tunet består av 7 bygninger, tre av de er fredet. Rundt tunet finnes det spor og rester etter de tre manglende byggene som i alt gjorde at det her totalt var hele 10 bygg! Kulturlandskapet gården ligger i er forøvrig også fredet.

Midt-delen av fjøset har en nedsenket takflate i forhold til tilstøtende kufjøs og stall. Denne delen av bygget ble rekonstruert i 1992 og nevnes som sau-fjøset i midten. Den består halvt om halvt av ei tømmerkasse med kamnov og en stavrøyst del. Fundamenteringen var nokså underdimensjonert, da lina og sylla lå an på små steiner som lå rett an på matjord. Dermed var bygget preget av ulike setninger i alle himmelretninger og vippingen av fundamentene sprengte ut bakveggen. I og med at takflaten er senket på denne fjøsdelen, sørger kong vinter for å avrette høydeforskjellen med snø. Konsekvensen er at det i midt-delen legger seg ca 50cm mer snø enn på de tilstøtende byggene, og dermed øker snølasten. I takkonstruksjonen har det gjennom årene vært nødvendig med ymse tiltak for å bære lasten. Konstruksjonen i sin helhet ble vurdert gjennom flere befaringer av hele fjøset og vi kunne etterhvert konkludere med at utbedringer ikke ville være tilstrekkelig ettersom omfanget fra grunnforhold, fundamentering, takkonstruksjon og sammenføyninger rett og slett måtte gjøres om. Demontering og riving ble dermed et faktum. Gjenreisingen skal hente konstruksjonsprinsippene og samsvare med materialbruken som vi finner i de to tilstøtende byggene. Utforming og valg av løsninger skal være representativt for byggets tidsperiode og de to tilstøtende byggene. Prosjektet er finansiert av eier Midt Troms Museum, Troms fylkeskommune og Riksantikvaren.

Videre vil jeg i denne posten fokusere på selve takkonstruksjonen.

I dokumentasjonsrunden tok vi mål og gjorde enkle skisser av alle sperrebind for å få en oversikt over materialbruken, dimensjoner og treslag. Etterhvert kom det tydeligere fram en klar sammenheng mellom materialdimensjon og de bevisste valgene ved bruk av furu og bjørk i staver, sperrebind og åser. Med dette grunnlaget kunne vi produsere ei materialliste basert på funnene i de opprinnelige bygningsdelene.

Skjermbilde 2018-10-09 16.56.50.png — Skisse sperrebind, Kjartan Gran

Materialvalg: Åsene er i hovedsak bjørk, vekselsvis er det furu/bjørk i storsperrene og samhald, raftene er i furu. De fleste stavene er i bjørk med slanke dimensjoner fra 3×4″ til 4×4″, resten furu der størrelsen øker til 5×6″ og 6×6″. Som avstiving av 2.etg er det 14 skråband, der 13 av disse er i bjørk ca 2×2 tommer. Det siste av furu er ca 2×3 tommer. Mønsteret vi ser ut i fra materialbruken i de eldre tilstøtende byggene viser tydelig at her har tømrerene hatt god kontroll på styrke-egenskapene i bjørk og furu. Det må også nevnes at samtlige skråband i bjørk også jobber i strekk. Dette kommer svært godt frem av plassering og fellingene, der vi ser at de ikke tar trykk. Det ble til at vi kalte disse bjørkestranglene for «strekkband» i arbeidet på fjøsen. Vinkelen varierte stadig og ble ikke fokusert på i oppmålingen ettersom det er ingen av de opprinnelige strekkbandene vi skal berøre. De står plassert i en en såppas lav vinkel flere plasser at det er tydelig at de ikke er tiltenkt å jobbe i trykk. Er det andre tømrere som kommer over denne varianten må de gjerne komme med innspill til løsningen. De fleste ser ut til å være originale, enkelte kan være skiftet ut eller kommet til senere ved istandsetting.

2018-06-13 22.16.57.jpg — Bjørk som «stekkband» på stallen, i tverrsnittet mot midt-delen. Her er det 10 band som jobber sammen.

2018-06-11 20.27.18.jpg — Kløyving av ved på sperrefot.

Under demonteringen av takkonstruksjonen fikk vi se tydelig på skadene som hadde oppstått. Sperrebukkene besto av rundtømmer i 7-9 tommer, der toppendene ble brukt som storsperr. Her må det understrekes at denne løsningen finner vi ikke i de eldre bygningsdelene. Storsperrene har ikke klart å bære taklasten og de har gått til brudd i flere av de store kvist-partiene. Storsperrene har et enkelt hakk som felling mot samhald. Det er ingen tapp i fellingen, så låsingen er utført med en toms demling. Se bilde over. Utfallet er at endeveden i fellinga på samhaldet har gitt etter flere plasser. Over ser vi to gode eksempler der storsperra har knekt, har ei dårlig innfesting ved takfoten. Sammenlagt fører dette til at storsperra fungerer som et brekkjern for å kløyve ut veden som skal holde sperra på plass. Det er ca 25-30 cm ved på utsiden av sperretåa, som må kunne sies å være en liten skalk for å støtte denne type felling.

Når det nå skal bygges ny konstruksjon, ønsker vi å tilnærme oss de originale fellingene, og dermed få betydelig større skalk ut mot rafta. Ut i fra fellingene i de tilstøtende byggene kunne vi sammenfatte og velge en løsning, rettere sagt to versjoner av samme løsning. Ettersom material-dimensjonene på sperrebindene i furu og bjørk ikke er like krevde det to like fellinger med forskjellige mål for henholdsvis furu og bjørk.

Fellingene av storsperr mot samhald må stå i forhold til høyden på raft. Under arbeidet med å komme frem til en god løsning på temaet var Roald Renmælmo til stede for veiledning og vi kunne sammen se på de gamle løsningene opp i mot det vi skulle reprodusere.

Den nye rafta får 5 sperrebind. nr 1,3 og 5 er i furu – nr 2 og 4 er i bjørk. Takflata må naturligvis stemme, så vi kunne regne oss ned i fra det tenkte planet som er underkant taktro/overkant langsgående åser. Raftlinja kunne vi plassere horisontalt på rafta, og raftlinja brukes som referanse inn på samhaldet. I all merking kaller vi denne raftlinja selv om det blir ei tenkt/stiplet linje langs samhaldet.

Skjematisk felling av storsperr i furu. Her er raftlinja 1″ under tapp på storsperr.

Over vises fellingene på sperra i furu. Samhaldet er 9-11″ høyde, 6″ bredde. Sperrene er i gjennomsnitt 8″ høyde. En kan se raftlinja (krysning mellom raft og tro) den stiplede referanselinjen inn langs samhaldet. Videre kan en se at vi gjorde et valg om å legge inn en 1×1″ låsing i fellinga på innsiden av rafta. Dette var ikke å finne på de gamle sperrene. Det vi finner, er at det flere plasser har oppstått utglidning, så vi mener dette er en svært nyttig tilføyelse som (forhåpentligvis) aldri vil bli synlig.

Tilføyelsen av denne låsingen fører med seg at en i topp-endene av samhaldet må passe på å ikke felle storsperra for dypt inn i samhaldet. En tomme tå, pluss en tomme tapp er et minimum, da har vi gjerne 4-6″ hel ved igjen mellom fellingene. I Rot-enden av samhaldet er dette mindre problematisk, men en må allikevel tilpasse seg etter dimensjonene.

Bjørk-felling-sperr.jpeg — Samme skjematiske fellingen av storsperr i Bjørk.

Over ser en hvordan fellingen av de to sperrebindene i bjørk blir utført. Systemet er likt som i furu, men målene er tilpasset de slankere emnene i bjørk. Samhaldene er 6-8″ og storsperrene ca 6″. Altså er dimensjonene ca 2″ smekrere enn der det blir utflørt i furu. I skissa over kan en se at tappen på storsperra kan komme så lavt som til raftlinja på et slankt samhald. Da kan det være hensiktsmessig å gjøre fellingen på rafta en tomme dypere for å beholde mer ved i samhaldet.

Skissene vi kom fram til gir altså et merkesystem for fellingene, men er ikke en fasit på hvordan det faktisk skal felles! Som i de eldre konstruksjonene vil det være variasjoner på mengden felling på raft, variasjoner på dybden av sperrefellinga og variasjoner på avstand fra sperretå til rafta.

2018-06-17 17.43.26.jpg — Raftstokkene felles sammen etter raftlinje og plasseres ut i vater.

Her kunne vi dele opp arbeidet videre i flere stasjoner. De 6 raftstokkene felles sammen og hver raft utgjør 9,5m med tre lengder furu i ca 11″ høyde og 6″ bredde. Målet utvendig på raftene er 6,23m.

I enden av området for rafta låste vi sammen paller i lik høyde som avbindingsplass for oppmerking av samhald og storsperrer. På avbindingsplassen trenger en hovedsaklig de essensielle målene: Plassering og dimensjon raftstokk, Raftlinje og Mønehøyde. Med disse målene tydelig og permanent merket på avbindingsplassen kan vi med flere metoder overføre målene opp på samhald og storsperr. Loddsnor, passer, vinkel og vater kan brukes mens alle sperredelene ligger oppå hverandre i tre høyder.

Jeg mangler desverre et godt bilde av selve merkeprosessen. På bildet under er merkingen allerede over, storsperrene er felt sammen halvt om halvt i mønet og samhaldet er vippet opp for å hogge ut og tappen til storsperra gjøres med et 5/4″ jern.

2018-06-19 21.02.17.jpg — Her er første bjørke-sperr ferdig og felt ned på rafta. Neste sperr i furu er merket opp på avbindingsplassen og mønet felles i hop. Det sages med svans og rys slett med den flotte Strømsør-bila. Når fellingen er god, låses de to sperrene sammen med en kon 5/4″ dymling.

2018-06-19 21.07.25.jpg — Fellinga av samhaldet til rafta merkes opp med passer med raftlinja som referanse. Da kan en enkelt gjøre de samme merkingene på selve rafta med den samme passeren.

Det var tydelige spor i de gamle sperrene at det hovedsakelig var øksa som var brukt til fellingene, så det gjorde vi også. Enkelte plasser var det spor etter grovtannet sag, så det hadde vi også for hånden.

Videre er prosessen lik for de kommende sperrene, selv om målene vil variere noe. Felling av åsene, stavkonstruksjonen og de andre detaljene ved bygget har jeg valgt å ikke omtale her, det må få plass i en egen post.

2018-06-20 22.39.16.jpg — To av sperrebukkene er kommet opp og det hele tar form. Her blir vi å jobbe videre med konstruksjonen frem til ferdige åsfellinger før den demonteres og flyttes opp i bygget.

Drombe på Stiklastadir, endelig ferdig og i bruk.

I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.

Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:

Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.

En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.

Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.

Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:

Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk

Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon

Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂

Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.

Sperrene på plass, nå mangler bare taket. For å å få litt mer stabilitet valgte vi å lage annenhver sperre med ei saksesperre i.

Taket legges. Vi valgte å spikre taket med 4″ smidd spiker, mest fordi vi syntes trenagler ville være litt brutalt i de nokså tynne sperrene.

Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.

Den fremste sperra har et rotkne festet foran som en sperre og «portal» Dette for å stive av dromben sideveis her, samtidig som vi får god høyde i inngangen. Det er hogd dørfals i søylene i portalen, i tilfelle vi skulle få lyst til å bygge flere middelalderdører.

Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.

Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med. Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.

Å hogge ei dør

Til fjøset på middelaldergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.

**Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)**

I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.

Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)

Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.

Kort om begrepene labank og labankdør:

Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.

Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:

Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok (Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det om rekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. Stift, Nordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.» Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!

Skjermbilde 2018-04-21 kl. 10.09.53.png — Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).

Materialutvelgelse

Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:

Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.

Dimensjonering

Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.

Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)

Hogging av fals

Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.

Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)

Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:

Hva gjør de trenaglene?

«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.

Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).

Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.

Kanten skvelles

Hjørnet hogges vekk mellom strekene

Det skvelles dypere i skråen

Det hogges vekselsvis fra kant og side

Fals og øks

Her er hull til nagler synlige i falsen

Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:

Hogging av gradspor

Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:

Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.

Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).

Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.

Såtjern (foto. forf.)

Bunnen av gradsporet renskes (foto Tomas Karlsson)

Blir bunnen plan? (foto Tomas Karlsson)

Labanker drives inn

Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.

Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)

Døra hogges og pjåles til dimensjon

Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.

Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)

Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:

Namnlös — Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).

Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.

Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)

Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)

FullSizeRender — Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).

Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)

Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)

Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.

Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!

Studiesamling i Karasjok i Finnmark

Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo

For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.

Fjøs frå Jávrebaijnjárga — Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo

Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.

Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.

Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo

Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.

Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.

Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne. Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.

I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.