Mellomalderverktøy – Side 2 – Tradisjonelt bygghandverk

Befaring Urnes stavkirke

Gruppe 4. Øystein Hodneland Mortensen, Håkon Telnes Fjågesund, Kai Rune Johansen, Henning Østgård Jensen, og Pål Sneve Prestbakk.
Urnes stavkyrkje vart bygd i 1130-åra. Kyrkja står i ei særstilling når det gjeld arkitektur og stilhistorie, og er eit sentralt verk i norsk kunst og historie. Ho er rekna som den eldste av stavkyrkjene, og eit ekspempel på svært godt handverk og særdeles fin treskurd.Urnes stavkyrkje ligg i Luster i Sogn, i ein storslagen natur. Ornamentikken i kyrkja er svært interessant, og kan tidfestast til 1050-1100, noko som tyder på at mykje stammar frå ei tidlegare kyrkje. Den særmerkte urnesstilen har sitt namn frå Urnes stavkyrkje. Stilen er kjenneteikna ved flotte utskjæringar av svært høg kvalitet. Urnes stavkykje vart i 1979 innskriven på UNESCO si verdsarvliste. Kyrkja er eigd av Fortidsminneforeningen. (kilde fortidsminneforeningen)

- Noen vurderinger om verktøybruk når det gjelder skjæringen av Urnes portalen.
- Her ser vi spor etter nedstikking med et buetjern eller en skulp i «hjørnet»

- Urnes har muligens den flotteste treskurden, hvis man ser på alle stavkirkene samlet. Dette er jo selvfølgelig en personlig vurdering, men Urnesstilen med dens renhet i linjeføringen presisjon i skjæringen, og ikke minst dybden på ornamentikken på portalen. Motivene er rene og lette å lese ”hva er det de har skjært” hvilke motivvalg har de gjort.
- Tolkningene i hva det betyr overlater jeg til hver og en og lese ut fra motivene, løve versus hjort, det gode mot det onde, draker o.s.v.
- Det som er helt klart er at portalen består av dyreornamentikk, men med et viktig innslag av planter og det er avslutningene på halene til dyrene det er nemlig liljen eller den franske liljen et symbol som assosieres med Jomfu Maria, og er et kristent symbol. Urnesstilen er den første stilen med innslag av planter, noe som bare øker på utover middelalderen i blanding av dyr og planteranker, til de siste stavkirkene med rene planteportaler.

En tolkning jeg gjør når jeg ser på portalen og dør samlet er at alle er blitt kappet nedentil, alle mønstrene fortsetter ned i bunnsylla og kommer opp igjen, men det mangler kanskje 40 cm på total høyde på ornamentet. De stilrene buene er rett og slett kappet av, føttene til hoveddyret mangler helt. Dette er en personlig tolkning av mønsteret.

Vi tok en nærmere kikk på portalen mot nord og noe av søyleornamentikken oppe på galleriet, da de var enklest å komme til for studere nærmere detaljer.
Redskapene vi mente vi kunne se spor av på portalen var treskjærerjern i litt forskjellige utforminger, buet jern eller skulp, til nedstikking her har det måttet vært flere bredder og flere bueformer noen nesten flat og noen nesten i skarp U-form, nedstikking rundt muskelanvisningene på hoveddyrene og en del kuleformer som avslutninger på kroppene(manen).
Flatjern til bunning, overflate oppå kroppen på dyrekroppene og nedstikking.
Jeg tror at hvis de har hatt jernet som vi i dag kaller dogfoot har jobben deres blitt mye enklere, det er vanskelig å påstå at de har hatt et slikt jern, men jeg har ingen grunn til å tro at de ikke hadde det særlig mht. Til dybden de har jobbet med her.
V-jern til detaljer rund øyne og lignende.
En interessant detalj er kejftene til ”slangene ” de er konsekvent hulet ut, noe som visuelt ikke vises noe særlig , men gjør dem svært svake og lett for å knekke av, Det har vært temmelig krevende å tappe/skjære ut hullene i kjeften uten å ødelegge, her kunne man ha brukt små navare for å ta det meste og så bare renske opp med jern eller jern på alt, men da må man være forsiktig.
Navar eller annet boreredskap fant vi ganske mange spor etter, i bland annet to dimmensjoner 10 mm mer og 30 mm bredde dette kan være for å få en dybde anvisning når man ”bunner” botn eller for å få buen du ønsker hvor linjen i ornamentet slynger seg i en bue, hvor navar hullet blir innersvingen på linjen. Det kan også være for å fjerne masse.
Portalen var økset til både oppe og nede, men dette var for å tilpasse tiljene til vegg høyden og svalgang (oppe), ikke for å skape ornamenter.
Inne på kapitelene er det også sjeldent rikt ornamentert, her kunne vi også konstatere flere forskjellige treskjærerjern.
Buet jern til nedstikking, markering av kulet o.l i detaljer
Flatjern til bunning, nedstikking ,og overflaten på kroppene på dyrene.
Her kunne vi IKKE finne noen spor av navar eller lignende.

En oppsummering er vel at det arbeidslaget som har gjort denne jobben har vært godt utstyrt, med en variasjon av treskjærerjern, navarer fra ca ½ tomms til 1,5 tomms.
Jeg vil også anta at de har brukt kneppert eller klubber for å komme seg så dypt ned som de har gjort på nordportalen.
Til mønster påtegning / opptegning kunne jeg ikke finne noen oppriping så her tror jeg de kan enten ha ripet inn mønsteret for så å modellere ned kantene der ripen var eller tegnet på med kullstift. Uansett har de en fantastisk god sans for linjeføring.
om mønsteret her er innspirert av book of Kells eller book of Lindesfarne skal ikke jeg ta stilling til , men ornamentiken er enestående i norge
Materialvalget de har gjort viser også stor kunnskap om hva de holdt på med Furu, lite kvist, førstestokk, marg ut, mest mulig stående årringer i emnet.
Urnesstsilen finner vi i smykker, steiner, illustrasjoner o.l.
Her er et eksempel på svensk Urnes gravstein , de har ca 2000 runesteiner i sverige

Pjål som tema for samling i faget tradisjonsfagleg fordjuping

Utprøving av pjålar på kaia på Sjøvegan. Veggtilene er tenkt til den nye stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Foto: Roald Renmælmo

Tradisjonsfagleg fordjuping er eitt av faga til studentane på tradisjonelt bygghandverk. I dette faget har vi samlingar med alle studentane der vi går grundig inn på ulike tema som vi vurderer som sentrale i handverket og som høver med andre prosjekt. Fyrste året hadde vi to samlingar i dette faget, ei på Stiklestad der vi hogg tømmer, stakk spon og la spontak. Den andre samlinga var på Norsk Folkemuseum der vi kløyvde og glepphogde taktro til restaureringa av Raulandsloftet. I år har vi fyrst hatt ei samling på Sverresborg i Trondheim der studentane laga sine eigne grindsagar og lærte mykje om sagfiling og bruk av sag. I førre veke hadde vi den andre samlinga i faget i Salangen i Troms. Her var temaet å lage sin eige pjål og lære korleis han skal slipast og brukast. Utgangspunktet vårt var gamle pjålar som vi hadde med oss frå våre eigne samlingar av slikt verktøy, i tillegg var det med nokre pjålar som var lånt av private. Filmklippet under gir eit inntrykk av dei pjålane, ravlane, skavlane og såtjarna vi hadde samla for kurset.

For at studentane skulle få litt mengdetrening i bruk av pjål så hadde Thor Larssen og Vidar Larssen på Sør-Troms museum saga opp ein del 5/4 sideskåret furu som skal bli til golv på årestua på Trondarnes. Her fekk studentane pjåle denne nysaga materialen med sine pjålar. Kvar student var omlag ein heil arbeidsdag på denne arbeidsstasjonen og fekk pjåla ein god del bord. Erfaringa med dette arbeidet er god å ta med seg vidare. Korleis bør pjålen vere slipt og justert for å fungere godt? Korleis er det best å pjåle rundt kvistar for å unngå utrivingar? Korleis ser ein kva vedretning der er på bordet og kva retning skal ein då pjåle for å unngå utrivingar? Dette er mellom dei problema studentane kom borti medan dei utførte arbeidet. Filmklippa under viser noko av arbeidet med pjåling av golvbord. Her arbeider studentane med sine nylaga, slipte og justerte pjålar og vi ser at arbeidet går lett og fint.

Etter å ha pjåla saga material fekk studentane gå vidare og prøve seg på å pjåle kløyvd og hogd material. Dette i form av veggtiler som skal brukast til stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Tømmeret til dette er hogd i lia ved Myrefjell i Målselv og er plukka ut med tanke på at tømmeret skal kløyvast med øks. Vidare er stokkane kløyvd med øks og kilar etter metoden eg har lært av Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Studentane på læringsarenaene i Sør-Troms, Midt-Troms og Stiklestad hadde dette arbeidet som eit eige kurs i forkant av samlinga med pjålen i fokus.

Furu hogd i lia ved Myrefjell i Målselv. Foto: Roald Renmælmo

Tømmeret vart felt med øks. Foto: Roald Renmælmo

Nokre av stokkane hadde jamn fin vekst og bra med alved. Denne stokken er kappa med tverrvedsag. Foto: Roald Renmælmo

Eg sjølv har vore med på ganske mange ulike prosjekt med kløyving av tømmer til ulike føremål gjennom dei siste 25 åra. Med bakgrunn i desse erfaringane har eg merka meg at det å kløyve tømmer som ein kan plukke ut sjølv på rot i skogen er vesentleg mykje betre enn å få levert tømmer som er hogd etter spesifikasjon. Spesielt rotstokkane vi kløyvde var veldig fine å kløyve og gav gode resultat. Ei av furuene hadde gås i rotstokken. Det er ein råtesopp som går inn i ein skadd kvist på stammen og utviklar seg i margen på stokken. Dette kunne vi kanskje ha oppdaga i skogen ved å banke på stammen, eller å bore ein kjerneprøve på den aktuelle furua. Det er også veldig fint å få arbeide med tømmer som er nyhogd og heilt ferskt. Slikt tømmer skal ikkje ligge mange vekene før det har byrja å tørke for mykje i endane. Det fyrste filmklippet under viser den eine rotstokken som hadde gås.

Tømmeret vart kløyvd og hogd til 3″ plank med glepphogarøkser. I utgangspunktet arbeidde vi med glepphoggarøkser som var smidd med utgangspunkt i originale økser frå 1500-1600-talet sidan vi har ein del erfaring med desse øksene frå tidlegare. Vi har enda ikkje fått skikkelig fart i arbeidet med å finne fram til øksemodellar frå 1200-talet til arbeidet med stavkyrkja. På den eine befaringa vår ut til Nord-Rollnes på Rolla kom vi over eit glepphogd båtbord i eit gamalt naust. Truleg er bordet tenkt som halsbord til ein storfembøring og kan stamme frå siste halvdel av 1800-talet, men bordet kan og vere eldre. I det same naustet var det også ei øks av tilsvarande type som dei som vi brukar til glepphogging.

Båtbord med glepphogging. Foto: Roald Renmælmo

Øks funne i same naustet som bordet med glepphogging. Eggfasongen kan passe ganske bra med øksespora på bordet. Foto. Roald Renmælmo

Pjål og skavel frå Nord-Rollnes. Foto: Roald Renmælmo

Etter å ha arbeidd med å pjåle golvborda som var saga så vart det ein stor overgang å gå over og pjåle veggtilene som var kløyvd og glepphogd. Her var det jamnt over betre tømmer med mindre kvist og jamnare vekst enn tømmeret som var brukt til golvborda. Det var også mykje lettare å pjåle på dei overflatene som var glepphogd. Fleire av studentane opplevde nok at pjålen som reiskap gav meining, den er absolutt best egna til å pjåle hogde overflater.

Pjåling av glepphogd overflate. Foto: Roald Renmælmo

Pjåling av veggtiler. Foto: Roald Renmælmo

Smeden Jon Dahlmo frå Verktøysmia i Drevja hadde det faglege ansvaret for sliping av verktøy på samlinga. Jon og smedane Mattias Helje, Øystein Myhre, Bertil Parmsten og Øystein Viem hadde levert ståla til pjålane studentane laga på samlinga. Torsdag hadde vi besøk av arkeolog Ingar Figenschau som heldt eit foredrag om økser i Troms og Finnmark. Dette var med utgangspunkt i hans masteroppgåve frå 2012 over dette temaet. Eg fekk sjølv eit bra fagleg utbytte av samlinga og ser at eg må lage meg fleire variantar av pjålar for å prøve ut. Eg reknar med at også studentane vil arbeide vidare med å lage fleire pjålar og også bruke pjålen i prosjekta sine framover. Takk til Sør-Troms museum som var vertskap for pjålsamlinga.

Sjå gjerne også på denne sida om pjålen:

https://hoveloghage.wordpress.com/2014/09/21/skjove-skavl-pjal-kjaert-barn-har-mange-navn/

Studietur til Södra Råda

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi i kontakt med en gjeng med håndverkere (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge. All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord på 6 meter av en første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med. En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

ape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde både første og andre kløyven og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

starten på kløyven første kil er satt i, en smal kile

Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

Hvordan kløyvde man suborda på Hustad kirke?

I forbindelse med arbeidet med drombegang til gjesteloftet på Stiklastadir prøver jeg å finne lokale spor etter måter de har kløyvd tømmer på i middelalderen i Trøndelag.

På loftet i Hustad kirke (byggeår 1150) ligger det en stabel med subord. Disse er riktig nok ikke datert, men man kan anta at dette er orginale subord fra middelalderen. Det er ikke spor etter verken oppgangssag eller handsaging på bordene. Takstoler i kor er datert hogd 1162/63. (Middelalder i stein, Øystein Ekroll, 2000)

Det er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.

Jeg kan ikke se direkte kløyvespor på suborda på hustad kirke. I og med at borda er så margnære har jeg vanskelig for å tro at disse er kløyvd på samme måte som jeg har lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin fra Målselv.

I den tradisjonen lages det et ”aske spor” som er et v/spor som hogges inn etter snor slått oppmerking i stokkens lengde, det hogges i en dybde tilsvarende yteveden i stokken. Spor etter asking kan man se da du enten ser rester etter ”v/spor” eller at yteveden er hogd bort i forbindelse med justering av bredden.

En alternativ tilnærming til kløving av tømmer er å bruke jernkiler eller økser som man slår på med klubbe. Forsøk på rekonstruksjon av denne metoden er presentert i en artikkel av Anders Sandvig i 1931 (Anders Sandvig, Om bord og plankehugging før vandsagens tid, 1931) Her foreslår han at det kan ha vore brukt såkalte bleggøkser til arbeidet med kløving av tømmer. Jeg mener på det grunnlaget at det kan vere brukt bleggøks og kiler ved Hustad kirke.

Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm. Funnet i hagen på et bureisningsbruk av gården Skaverene (g.nr. 78, br.nr 4), Norde Osen s., Åmot pgd., Hedmark.

Subordet fra Hustad kirke som vi har i forvaring på Stiklestad er det i det hele tatt ikke spor etter at handverkeren som har kløyv bordet, har bommet med øksa under hakkingen, da yteveden er helt uten spor etter økse hugg. Dette er noe som er vanskelig å klare under kløyving på måten fra Målselv, da man bruker en forholdsvis tung øks og slår hardt når man hakker seg inn i stammen mot margen. Det vi nå skal forsøke oss på er å klyve med Bleggøks og kiler. Da legger man stokken opp på vanlig måte med kuven opp, barker og snorslår hele stokken i forhold til margen, snur stokken og gjør det samme på motsatt side.

Setter eggen på bleggøksa på sotmerket og slår på bleggøksa med klubbe, flytter egglengden frem og slår øksa inn i stokken. Dette gjøres flere ganger frem og tilbake til man får begynt å sette hardvedkiler i kløyven.

Etter hvert som man strammer til kilene hugger man av fibrer og slår videre med bleggøks og klubbe. Dette skal nå testes, så får jeg komme med en oppfølgende bloggpost med erfaringer og resultat ved en senere annledning.