Findalslaft fra før år 1009-et rekonstruksjonsforsøk.

Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.

klmenskirka7
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Fig 7_
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU

Begrep

  • Grøyp: grop,fordypning, av norrønt gróp «renne
  • Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
  • Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
  • Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
  • Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
  • Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
  • Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
  • Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
  • Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
  • Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
  • Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
  • Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
  • På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
  • Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
  • Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
  • Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling

IMG_2756
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen

Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å  løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.

IMG_2757
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
IMG_2749
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen

Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.

Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem.  Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.

IMG_2751
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
IMG_2753
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen

For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.

Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.

IMG_2759
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen

Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.

IMG_7896
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik

Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.

IMG_2765
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen

Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå  stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.

IMG_7904
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
IMG_2771
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
IMG_2776
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
IMG_7906
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen

Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.

IMG_2796
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
IMG_2801
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
IMG_2778
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen

Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.

IMG_2799
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.

Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.

IMG_7947
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
IMG_2779
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen

Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.

Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne

IMG_2804
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
IMG_2806
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.

Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving

Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.

Verktøyvalg

For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.

Bak utvalget som vi gjorde  ligger det mange drøftinger og vurderinger, form , bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.

Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.

IMG_2802
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
IMG_0783
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
IMG_0781
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
IMG_0785
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
IMG_0782
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
IMG_0787
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Skjermbilde 2019-05-16 kl. 10.09.37
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions

 

IMG_0797
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
IMG_3287
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen

Verktøykista

Pjål, Kniv, Øks

IMG_7942
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.

 

 

Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg.  Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.

Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.

Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.

En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.

Tømring med rännknut

Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

I tillegg til å studere det arkeologiske materialet fra Klemenskirka, har vi også sett på en tømrertradisjon fra Sverige, som har mange likheter med tømringa i tidlig middelalder i Trondheim.

Rännknut kalles den på svensk, på norsk har vi flere navn for å beskrive lignende tømmerknuter : vagenov, vagehogg, grøyplaft, lohogg, drogskornov og findalslaft.

Vagenov, finndalslaft eller rännknut på svensk, kaller vi de eldste formene for tømring/ lafting, vi finner det i brønner, gravkammer, brukar, bolverk. Denne lafteknuten finner vi oftest på rundtømmer, men finns også på skarpkanta tømmer (brønner/gravkammer) Denne knuten finner vi i konstruksjoner helt fra Altai til Skandinavia over tidsspenn fra 1500 f.kr opp til i dag. I Norge finner vi slike knuter i de tidlige urbane bosetningene, fra sein vikingtid og inn i middelalderen ca 950-1350.

Ifølge Peter Sjømar var rännknuten i alle «allmogehus» før 1350. Tømrere fortsatte å tømre rännknut inn på 1600-tallet, og i Vestre-Dalarna helt inn på 1800-tallet. Tradisjonen i det området har holdt seg over svært lang tid. I dag er det flere hundre bygg som er tømret med denne knuten og de eldste er fra høymiddelalderen, som eldhuset på Zorn gammelgård datert til 1237.

IMG_5795
Eldhuset fra 1237 i forgrunnen, på Zorns gammelgård i Mora, Sverige. Foto Per Steinar J Brevik.

I Russland finner vi tømring fra samme tidsperiode med svært like knuter. I Novgorod og Staraya Ladoga (St.Petersburg), byer som skandinaver hadde tett kontakt med, finner vi  konstruksjoner og tømmerknuter som ligner veldig på de vi finner i norske middelalderbyer.

Troitsky-bdgs-in-a-row-jpg-858x1024
Troitsky-utgravningen i Novgorod viser utgravde laftekonstruksjoner. foto:https://research.bournemouth.ac.uk/project/mapping-the-forests-of-medieval-novgorod/
novgorod 1
Arkeologiske utgravninger i Novgorod. Skriftlige kilder går tilbake til 860, mens arkeologien så langt dokumenterer 950 -1100. Bare 3% av middeladerbyen er utgravd. Legg merke til laftestokken til venstre i bildet. foto:https://research.bournemouth.ac.uk/project/mapping-the-forests-of-medieval-novgorod/

Fremgangsmåte i tømring med rännknut

Vi hadde Björn Frost fra Bjurås, Dalarna i Sverige inne som veileder på tømring med rännknut og her presenterer vi hans benevnelser og fremgangsmåte på denne lafteknuten. Björn hadde lært dette av sin far som var som var tømmermann og skogsarbeider. Han har undervist i tømring som lærer ved Sjövik folkehøgskole, og drevet eget firma i mange år .

Begreper

  • Lunnen, Tømmer-lunnen: tømmerstokkene lagt opp i en stabel.
  • lodd: 90 grader, rett opp, vertikal.
  • rännknute: Felles benevnelse på en viss type svenske tømmerknuter .
  • novhode: Delen av lafteknuten som er utenfor veggen.
  • knute: Der to tømmerstokker krysser hverandre i veggen,  krysset kalles en knute.
  • langdrag: Svensk benevnelse på måsåfar,  tilpasser to  stokker sammen så det blir tett mellom dem.
  • sotsnor : Merkeverktøy for å lage rette linjer å jobbe etter.(en snor med sot på )
  • medfaret: Uthugd spor mellom to laftestokker for å få dem til å passe sammen og som fylles med mose for å tette for sniktrekk.
  • meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag, i vårt tilfelle en passer med blyant.
  • opphugget: Det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning. Blir mest tegnet på for det pedagogiske, forklarte Bjørn.
  • barke: låsing  i en lafteknute.
  • oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker akkurat i knuten, hvor man drar merkepasseren for å merke på formen til den stokken som skal felles ned.
  •  2- blad i tommestokken: Tommestokken er bygd opp av flere tynne trespiler som er koblet sammen, 2 slike danner ønsket tykkelse i vårt tilfelle ca 4-5 mm.
  • mosepipe: V formet hakk som fylles med mose for å tette for sniktrekk.begrepskisse knute
  • A: Tversnitt på halsen i en rännknut.
  • B: Overhugget, nedhugget i øverste halvdel av stokken.
  • C :Hals, Det smaleste partiet i en lafteknuute.
  • D: Fasning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
  • E: Halsning/ kinning på norsk.
  • F: langdrag: svensk benevnelse på meddrag,  tilpasser to stokker sammen så det blir  en tett vegg.
  • G: Knutskalle. novhode.
  • H: Endeved: Flaten der en stokk er kappet av/slutter.
  • I: Oppstikk, høyden på  stokken man skal felle inn, når man måler fra flaten C. halsen.

 

 

Furu ble bestemt som materiale da det var tradisjon fra Dalarna å bruke det. Björn var opptatt av tømmerets størrelse, han ville helst ha tømmer som var mellom 18 og 25 cm i diameter i topp og rot mål på 5 meters lengder. Han ville også at når vi hugg tømmeret i skogen at vi kappet rette lengder der slik at vi ikke trengte å kappe flere ganger. Når vi leita tømmer i lunnen var det rettvokst, om det var jevnt rundt og dimensjonene Björn la vekt på. Dimensjonene skulle passe i forhold til forrige stokk, hvor mye bygde stokken opp, «oppstikk». Dette avgjorde hvor stor stokk han valgte som neste.

 

Her måler Björn høyden på oppstikket, og beregner hvor stor stokk han ønsker å legge i veggen. Her er oppstikket 12 cm i høyde, da vil han ha 24-25 cm diameter på stokken som skal felles ned her. Ett oppstikk på 9,5 cm, da vil han ha ca. 20 cm i diameter på den enden som skal hit.

 

Når lengden er kappet, barket vi stokken, Björn lodder stokken i begge ender, alle arbeidsoperasjoner videre gjøres med referanse fra lodd. Rännknuten Björn tømmeret med oss har et tydelig 6 kantet novhode. Dette målte Björn inn med tommestokken, 3 tommers bredde oppe og nede, og 6 tommer i midten. Var det små eller store stokker kunne han justere litt på disse målene. Med utgangspunkt i oppmerkingen i endeveden merker vi på for fasningene med sotsnor, de går ca. 1-2 meter inn på stokken og møtes midt på stokken (magen) når den ligger i lodd, slik at de danner to trekanter og danner 4 av de 6 kantene i novhodet (ikke bunn og topp), så hugges fasningene.

 

Her merker Björn på for overhugget, han starter med å sikte etter senter i veggen og måler seg ut til sidene fra det. Målene her er gitt av bredden på toppen av novhodet på underliggende stokk, og antatt bredde på måsåfaret (langdraget på svensk), ca. 7 cm brei på novodet og 8 cm brei inn mot måsåfaret i veggen, så måler han inn litt bredere på toppen av stokken, ca. 4-5 tommer. Her var han litt forsiktig, hadde vanligvis 2-3 cm å justere på. Han hugger slik at det er bare kantene på overhugget som kniper (konkav) når man slipper ned stokken, se blyantmerking på bilde til høyre ovenfor, der det tydelig er merket konkavt inn til høyre.

 

Så retter han av toppen på novhodet. Han vil det skal være en tydelig 6-kant form med 3 tommer oppe og nede og 6 tommer på magen, det bredeste på stokken. Han tømret slik at han fikk 1 cm åpning mellom novhodene, dette mente han ville sige sammen og bli tett i løpet av de første årene, hans oppfatting av rännknuten var at de skulle være helt sammen, når huset hadde satt seg.

 

Nå skal han merke på halsningen eller kinningene som vi kaller det. Han måler seg inn fra enden på knuten til innsiden av veggen. De 3 målene han henter ut her er total lengde fra enden av stokken til innsiden av knuten, senter i overhugget og utsiden av knuten. Målene overfører han til bunnen av stokken han skal felle inn. Måler inn alle 3 målene fra enden av stokken, og lager en senterlinje ved å sikte på langs etter stokken, ut fra senterlinjen merker han på bredden han ønsker i bunnen av stokken 8 cm inn mot vegg og 7 cm ut mot novhodet.

 

Her ser vi Björn ta ut høyden på halsningen, det er høyden på overhugget pluss måsåfaret, meddragsbredden, ca 1 cm. Han overfører høyden uten hensyn til fasningene, senterlinjen, som er hugget langsmed stokken.

Bilde17Bilde18

Så tegner han opp halsingen/kinningen, og tegner på opphugget, det første hugget vi gjør når vi begynner å hugge halsning/kinning, mest for det pedagogiske (midten i halsingen).

Bilde19

Nå er stokken klar til å legges i vegg, grovtilpassing. Da det ikke er barke i denne knuten som holder stokken på plass i lengderetningen, bruker Bjørn et senter merke på begge stokkene for å vite når den ligger rett i lengderetningen.

Bilde20

Grovnedfellingen, stokken ble plassert i veggen vi passet på loddet og lengderetningen, hvis vi ønsket å justere stokken inn eller ut i veggen var det nå vi tok høyde for det, ved å merke på mer på ene eller andre siden av overhugget.

Nå fant vi frem passeren, åpnet den slik at den passet største mellomrommet mellom stokkene, og dro oppdrag i begge knutene. Her må man være forsiktig det er fort å holde passeren ute av lodd og vater og da kan det fort bli gliper i knuten, Björn sa at det var bedre å være litt feig å ta for lite første gang å ende opp med en tett knute, enn å hugge grovt på og ende opp med en luftig knute.

Nå la vi stokken  opp på siden av knuten og hugg oppmerkingen vi hadde gjort, når vi rullet stokken tilbake falt den helt ned, slik at selve stokken traff neste stokk i veggen. Nå kunne vi medra stokken, vi fant største mellomrommet mellom stokkene og stillte inn passeren på den bredden, meddro stokken, i vater og lodd hele tiden.

Rundt novhodene (på utsiden av veggen) la vi to blad i tommestokken under passeren mens vi drog rundt, slik at vi tok ut litt mer der (1 cm luft mellom novhodene). Dette mente Bjørn ville sige sammen med tiden og bli helt tett.

Når vi kom til oppdraget klemte vi sammen passeren 3-4 mm. Da tømmeret vi krympe ved tørking, kompenserer vi litt for det med å lage litt trangere opphugg.

Bilde21
Meddragspasseren, Passeren Björn bruker når han lafter, det er viktig at begge armene på passeren er like lang, blyanten justeres til begge armene er like lang, spiss blyanten i hovedsak på oversiden, slik at blyet treffer før treverket i blyanten, se bildet.
Bilde22
Björn setter av bredden på meddragspasseren oppå hver stokk før han meddrar, slik at hvis han blir i tvil sjekker han om passeren er rett, og når han drar oppdraget på knuten minsker han passerbredden med 3-4mm, med referanse i denne på merkingen.

Bilde111

Mosepipe hugg vi i hver knute, dette tetter for sniktrekk i bygget.

 

Vi prøvde å jobbe med mer historiske verktøy også, som loddefjøl, kniv, og passer  i stedet for vater, blyant, og tommestokk. Det fungerte helt fint det også.

 

Mose i vegg, Björn viste oss hvordan han la mose i langdraget/måsåfaret. Når stokken var ferdig tilpasset la han 2 klosser under stokken, ca 1 tomme tykk. Stappet inn mose og presset det sideveis hele tiden, nå blåste ikke noe ned sa han, det ligger i ro til hele lengden er lagt, og man tar bort klossene. Han la tørr mose, han sa at det var for kaldt å jobbe med våt mose om vinteren.

Laftekassen så langt

 

This slideshow requires JavaScript.

Så langt er vi kommet pr. mai 2019, i bakgrunnen ser vi en laftekasse i trønderlaft, disse to kassene skal monteres sammen, med felles tak, når de kommer ut av laftehallen, det skal bli en fjøs og en stall på middelaldergården Stiklastadir.

Verktøykista

IMG_2375
Økser av forskjellige middelaldermodeller. I hovedsak (nfl. 6537, Lødøse båt funn datert 1327, løsfunn åker i  Verdal usikker datering  (smeder B. Pärmsten og M. Helje).
IMG_3288
3 middelalderøkser, to norske (NFL.6537) og en svensk (smidd av Bertil Pärmsten)
IMG_3286
De to modellene vi brukte mest til denne tømringa, (smidd av Jon Dalmo, Verktøysmia)
IMG_3285
Pjål, skjøve, skavl, båtrip (div smeder)
IMG_3290
Loddefjøl, et verktøy vi finner fra middelalderen helt opp til slutten på 1800 tallet.
IMG_3299
Måleverktøy, merkeverktøy: tommestokk med norske tommer, passer, rip/syl, passer med blyant (Björns medragspasser), blyant.
IMG_3294
Merkeverktøy: blyant, rip/syl, kniv (M.Helje).
IMG_3289
Sotsnor dette verktøyet finner vi i mange middelader illustrasjoner og i verktøykister helt innpå 1900 tallet (modell Ryfylke, pjeks Ø. Viem).
IMG_3296
Haldhake, finner den på  europeiske illustrasjoner fra middeladeren ,men ikke så mange verktøtspor av den i  Norsk tømmer fra middelalder( smed Bertil Pärmsten )
IMG_3295
Navar dette verktøyet finner vi både spor av og verktøyet i seg selv i arkeologisk sammenheng.  5/4 tomme (Smed Ø. Myhre)

Erfaring

Rännknut er en enkel og rask knute å tømre. Er man uerfaren og gjerne vil prøve å tømre, kan denne knuten være en fin start for å skjønne hvordan man må tenke for å få to stokker til å møtes og bli en tett nov.

Er man nøye med oppdraget går det fint å tømre tette nover selv når tømret krymper og tørker. Det er viktig at tømmeret er nogenlunde jevnstort og at det ikke er for stor avsmalning fra topp til rot, det skaper problemer i forhold til oppstikket. Det kan kompenseres med å bearbeide det på dimensjon, for eksempel hogge inn rotender som er store, men det er mye ekstra jobb.

Mål og påmerking er veldig greit, da Björn holdt seg til faste mål på novhodene og man tok mål fra fastpunkt hele tiden så det er bare å huske på rekkefølgen og være litt forsiktig når man merker på for overhugget så det ikke blir for bredt. Det hadde ikke vært vanskelig å lagd noen maler til denne lafteknuten som kunne ha brukt som erstattning  for tommestokk eller passer.

Verktøyvalg , det var stor forskjell på den øksen Björn hadde med seg, som han brukte til alle operasjoner og de modellene vi hadde tilgjengelig. Det handler vel mest om handverkeren kan bruke øksa, og ikke øksemodellen. Vi prøvde mange forskjellige modeller, men alle har jo sine egne preferanser på hva man først tar etter når man skal utføre en jobb.

Alle påmerkinger eller bearbeidinger ble gjort med referanse i lodd.

Det er viktig å ha en bra mengde stokker å lete i når man tømrer, da topp- og rot-dimensjoner bør sammenfalle i forhold til forrige stokk i veggen, et godt utvalg er viktig.

Vi hadde flere grunner for å velge bort motorsaga.

1. Vi ønsker å bli flinkere til å tømre med håndverktøy.

2. Vi skulle se det i sammenheng med bygningsdelene fra bygning 4 funnet Klemenskirkegravninga, og det var nok utelukkende tømret med håndverktøy 🙂

3. Vi hadde tre 1-års studenter sammen med oss som skulle ha praksis i tradisjonell tømring.

4. I knutene er det  absolutt behov for presisjon, motorsag er en faktor for å lage upresise knuter. Vi ønsker jo ikke et laft som Hans Børli beskriver:

laftknutene ulte som sjuke hunder
 (Hans Børli: fra diktet Etterlysning, i Dag og drøm 1978, side 164)

5. det du ikke får gjort med øks e ikke verdt å gjør……….(sitat Per Steinar)

 

Noen kilder:

BERG, A. 1989. Norske tømmerhus frå mellomalderen. Band 1. Allment oversyn., Oslo, Landbruksforlaget.

GODAL, J. B., OLSTAD, H. & MOLDAL, S. 2015. Om det å lafte. Band 1. Handverk, logikk og prosess., Fagbokforlaget.

GODAL, J. B., OLSTAD, H. & MOLDAL, S. 2018. Om det å lafte. Band 2, hus, hogge, tømmer og skog., Fagbokforlaget.

HAUGLID, R. 1980. Laftekunst. Laftehusets opprinnelse og eldste historie., Oslo, Riksantikvaren/ Dreyers forlag.

SJÖMAR, P. 1988. Byggnadsteknik oh timmermannskonst. Avhandling for teknisk doktorsexamen, Chalmers tekniska högskola, Göteborg.

Veggtiler, rekonstruksjon av produksjonsmåte basert på Haltdalen stavkirke

Som en del av bacheloroppgaven om produksjon av veggtiler har vi klipt sammen noen filmklipp som viser Haltdalen stavkirke og de originale veggtilene der. Videre er det noen klipp som viser tømmerhogst og kløyving av emne til veggtiler, noe av dette er enkle opptak tatt med mobiltelefon. Etter det er det filma arbeidet til Hans Marumsrud som hogger til og former to typer av veggtiler som det finnes eksempel på i Haltdalen stavkirke. Hans var inne som veileder i arbeidet med bacheloroppgaven.

Å hogge ei dør

Til fjøset på middeladergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.

IMG_0719
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)

I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.

IMG_6532
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)

Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.

Kort om begrepene labank og labankdør:

Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.

Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:

Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok (Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det om rekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. StiftNordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.»  Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!

Skjermbilde 2018-04-21 kl. 10.09.53.png
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).

Materialutvelgelse

Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:

 

Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.

Dimensjonering

Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.

img_6181.jpg
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)

Hogging av fals

Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.

IMG_5626
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)

Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:

Hva gjør de trenaglene?

«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører  særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.

img_6106.jpg
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).

Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.

 


Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi  ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:

Hogging av gradspor

Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:

 

Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.

IMG_0424.jpg
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).

Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.

 

Labanker drives inn

Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.

IMG_6176IMG_6178

IMG_6181 2
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)

Døra hogges og pjåles til dimensjon

Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.

IMG_6195
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)

Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:

Namnlös
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).

Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.

IMG_6221
Utsida pjåles (foto forf.)

 

IMG_6212
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
IMG_6209
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
FullSizeRender
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
IMG_6229
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
IMG_6236
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)

 

 

Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.

Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!

 

Middelalderske trøndere

En post som skulle vært ute for lenge sida. Men siden dette handler om økser som i utgangspunktet er flere hundre år gamle, så gjør vel noen måneder fra eller til liten forskjell…

Ei samlingsuke i konstruksjonslære før jul slutta på ein torsdag, og det gjorde at vi, Kai Johansen og undertegnede, hadde en hel fredag tilgjengelig for litt anna moro. Vi tok da turen til NTNU Vitenskapsmuseet, for en dag blant middelalderske økser funnet i Trøndelag. Vi hadde på forhånd lett gjennom databasen til museet etter kandidater, og sendt inn ei ønskeliste. Når vi troppet opp om morgenen lå godsakene allerede klare og ventet på oss.

img_0386
Når vi ankom Vitenskapsmuseet lå flere lekre økser klare og ventet på to ivrige studenter.

Drombegang

I forbindelse med praksisukene på studiet har vi denne våren arbeidet med å produsere materialer til en drombegang (overbygd gangbru) fra svalgangen i 2.etasje på det rekonstruerte middelalderske gjesteloftet stod ferdig våren 2016. Det har siden sommeren 2015 hatt tilgang til 2.etasje gjennom ei midlertidig gangbru fra bakken og ut til svalgangen. Nå er det på høy tid å få ferdigstilt en skikkelig drombegang slik vi mener de kan ha vært på middelalderske loft, og vi har nå en god del av materialene ferdig kløyvde og hogd  tiul dimensjon.

Drombeganger er en nokså ukjent og liten del av norsk bygningshistorie. Vi vet fra kilder som tegninger, muntlige og skriftlige opplysninger at det har eksistert overbygde gangbruer mellom bygninger, særlig loft og stue. Men ingen originale er kjent bevart, og kildene til deres konstruksjon er derfor sparsomme. Drombegangen slik vi tenker å bygge den er svært lik konstruksjonen i svalgangen på loftet. Det er en stavkonstruksjon med syll, staver, veggtiler og stavline, og på der sperrer med sutak over.

Drombegangen skal imidlertid ikke være tema i denne omgang og du kan lese mer om dette i bloggpostene til Kai her på denne bloggen.

Økser økser økser

Tema nå er øksene som en tømrer kanskje hadde tilgjengelig om det skulle bygges en drombegang (eller andre konstruksjoner i tre) i Trøndelag i høymiddelalderen. I tømrerarbeidet på drombegangen, og i alt tømrerarbeidet vi ellers driver på middelaldergården Stiklastadir, ønsker vi å bruke mest mulig tidsriktig verktøy. Økser er det vi jobber mest med. Vi trenger blant anna økser til skogsarbeid, kapping og kløyving, og vi trenger økser til rying/glepphogging og hogging av grøyp i syll, staver og tiler.

Med dette for øyet var vi en tur i magasinene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, og senere ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Vi har forsøkt å se etter økser som vi mener er arbeidsøkser og som i størst mulig grad kommer fra daterbar kontekst, eller har typologiske trekk som sier noe om alder. I denne omgang vil jeg ta for meg to økser fra det trønderske materialet, som jeg finner interessante.

Under våre magasinbesøk dokumenterte vi øksene med oppmåling, tegning og foto.

Under beskrivelse av øksene har jeg valgt å bruke den terminologien som Ingar Figenschau bruker i sin avhandling. Her er gjengitt hans illustrasjon over øksens terminologi:

Øksens terminologi. Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau.
Øksens terminologi, fra Ingar Figenschaus hovedoppgave i arkeologi.
Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau

Mulig skogsøks, felløks, T 05403:

img_1471

T 05403 er funnet på Steinvikholmen, Skatval i Stjørdal kommune. Den er funnet under utgravinger på slutten av 1800 tallet, inne i ruinen av Steinvikholm slott. Den har derfor en funnsammenheng som med nokså stor sikkerhet kan si oss noe om alder. Steinvikholm slott ble oppført av norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1525-27. Den gjenomgikk nokså omfattende ombygginger etter en brann i 1542. Slottet fikk en kort levetid, og ble sist brukt som lensherrens residens i 1575. Funnene som er gjort inne i ruinen skriver seg derfor med stor sannsynlighet fra første halvdel av 1500-tallet. Øksa er forholdsvis stor, 23-24, cm lang fra egg til hæl, og ca 11 cm egglengde. Den veier 1632gram. Eggen er nokså skadet, men vi kan ane den opprinnelige buen. Øvre kant er nokså rett med en svak bøy opp, mest mot framhynna, mens nedre kant har en noe kraftigere bøy som ville gitt en ganske markert bakhynn.

T5403 rekonstruert Høgseth
Foto fra Harald B. Høgseths doktoravhandling. T5403 rekonstruert.

Underkant har en knekk inn mot hals og kverke, og i overgangen her er rester etter en tapp. Det er liten fal på øksa, men den har med stor sannsynlighet hatt fliker både over og under skafthullet.

Øksa er tidligere kopiert av smeder ved Nidaros Domkirkes Restaureringarbeider i forbindelse med Harald Bentz Høgseths doktorgradsarbeid, og testet ut bl.a. til felling og kapping(pers. med. Roald Renmælmo og Harald Bentz Høgseth).

Jeg er ikke helt enig i tolkningen som er gjort ved denne rekonstruksjonen, da jeg mener øksa trolig har hatt skaftflliker og tapp som beskrevet over. Dette er bedre bevart på andre økser, som den under; T 17279, som er funnet under golvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Etter min mening er dette en mer sannsynlig form T5403 kan ha hatt, ut i fra de restene av skafthullfliker og tapp på nedre kant jeg mener er synlige.

IMG_1458
Øks(T 17279) datert seinmiddelalder ut i fra type, og delvis funnkontekst. Øksa er nemlig funnet under reparasjon av gulvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500, og om øksa skriver seg fra byggingen, er den nokså samtidig med T5403. Her er skafthullsfliker og en tapp mellom nedre kant og hals bevart. Øksa har trolig en formlikhet med T 05403 med liten tapp i overgang nedre kant – hals og i nakke/ fal.

Øksa vil nok være ei fin skogsøks, for felling og kapping, og ei god øks for grovere arbeid på tømringa, som kapping, klemping og lumping. Den vil og kunne være egnet til grovfelling av nover. Kopi av øksa er under bestilling hos smeden, så vi venter spent på å prøve den ut.

Glepphoggarøks? T 06351

Jeg har sett en del etter økser som jeg har tro på vil være egnet til spretteteljing eller glepphogging. T 06351 er en kandidat som jeg har tro på i den sammenheng, og som det kunne være interessant å få prøvd ut. Øksa er kanskje ikke den som vi først og fremst trekker fram som ei særskilt vakker øks, men jeg tror den har potensiale for å egne seg til glepphogging.

Middelaldersk glepphogging viser ofte få spor etter fram og bakhynn. Det, sammen med spor etter en nokså buet økseegg mener jeg taler for en øksetype noe i retning av denne.

IMG_3287
Glepphogging på golvås og underside av golvbord i Lagmannstua på Agatunet i Voss. Bygget er datert 1220-1230, og er et av de eldste bevarte verdslige bygg vi har i Norge. Det er lite spor etter fram eller bakhynn, og sporene her er etter min mening fra ei øks som har en nokså buet egg, kanskje i retning den på T 06351?

T 06351 er funnet under jordarbeid på Øien i Orkdal. Øksa er 17-18 cm fra hæl til egg, og veier 1596 gram. Tyngden får den fordi den er tykk i godset, både i blad, nakke og hæl. Øksa har en nokså spesiell form, med sterk innsving både i øvre og nedre kant, og hele bladet synes å peke noe oppover. Øksa har skafthullsfliker, ikke helt ulike øksene fra Steinvikholm og Frosta. Dateringen av denne øksa er imidlertid noe vanskeligere, da funnkontekst sier lite. Den er katalogisert som «antagelig fra hedendommen»… som nok skal bety vikingtid? Etter min mening kan den nok like gjerne være noe senere, middelalder. Denne eller tilsvarende er også ønskelig å få rekonstruert for å prøve til tømring, og da særlig glepphogging.

IMG_1467IMG_1469

 

Noen kilder:

Høgseth, Harald B. 2007

«Håndverkerens redskapskasse». En undersøkelse av kunnskapsutøvelse i lys av arkeologisk bygningstømmer fra 1000-tallet

Figenschau, Ingar 2012:
Øksemateriale fra Troms og Finnmark, ca1050-1900 evt:
En handverksbasert gjenstandsanalyse
Wallem, Fredrik 1917:

 

 

 

Studietur til Södra Råda

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi  i kontakt med en gjeng med håndverkere  (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det  taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl  og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute  i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye  på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut  i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge.  All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter  de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord  på 6 meter av en  første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer  på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to  cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med.  En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

Log-Splitting-1111-BAR.jpgape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken  og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen  kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde  både første og andre kløyven  og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

IMG_7223
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

IMG_7109
2 sider ferdig nå hugges kantene

IMG_7111
begynner å ligne på boks nå

IMG_7117
starten på kløyven  første kil er satt i, en smal kile

IMG_7123
En litt tykkere kile som nr 2

IMG_9045
Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

IMG_9052
Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

IMG_7225
Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

IMG_7207
Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

IMG_7209
Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

IMG_7229
De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

Hvordan kløyvde man suborda på Hustad kirke?

I forbindelse med arbeidet med drombegang til gjesteloftet på Stiklastadir prøver jeg å finne lokale spor etter måter de har kløyvd tømmer på i middelalderen i Trøndelag.

På loftet i Hustad kirke (byggeår 1150) ligger det en stabel med subord. Disse er riktig nok ikke datert, men man kan anta at dette er orginale subord fra middelalderen. Det er ikke spor etter verken oppgangssag eller handsaging på bordene. Takstoler i kor er datert hogd 1162/63. (Middelalder i stein, Øystein Ekroll, 2000)

Subord fra Hustad kirke
Subord fra Hustad kirke
Det er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.
Det er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.

Jeg kan ikke se direkte kløyvespor på suborda på hustad kirke. I og med at borda er så margnære har jeg vanskelig for å tro at disse er kløyvd på samme måte som jeg har lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin fra Målselv.

I den tradisjonen lages det et ”aske spor” som er et v/spor som hogges inn etter snor slått oppmerking i stokkens lengde, det hogges i en dybde tilsvarende yteveden i stokken. Spor etter asking kan man se da du enten ser rester etter ”v/spor” eller at yteveden er hogd bort i forbindelse med justering av bredden.

En alternativ tilnærming til kløving av tømmer er å bruke jernkiler eller økser som man slår på med klubbe. Forsøk på rekonstruksjon av denne metoden er presentert i en artikkel av Anders Sandvig i 1931 (Anders Sandvig, Om bord og plankehugging før vandsagens tid, 1931) Her foreslår han at det kan ha vore brukt såkalte bleggøkser til arbeidet med kløving av tømmer.  Jeg mener på det grunnlaget at det kan vere brukt bleggøks og kiler ved Hustad kirke.

Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm.
Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm. Funnet i hagen på et bureisningsbruk av gården Skaverene (g.nr. 78, br.nr 4), Norde Osen s., Åmot pgd., Hedmark.

Subordet fra Hustad kirke som vi har i forvaring på Stiklestad er det i det hele tatt ikke spor etter at handverkeren som har kløyv bordet, har bommet med øksa under hakkingen, da yteveden er helt uten spor etter økse hugg. Dette er noe som er vanskelig å klare under kløyving på måten fra Målselv, da man bruker en forholdsvis tung øks og slår hardt når man hakker seg inn i stammen mot margen. Det vi nå skal forsøke oss på er å klyve med Bleggøks og kiler. Da legger man stokken opp på vanlig måte med kuven opp, barker og snorslår hele stokken i forhold til margen, snur stokken og gjør det samme på motsatt side.

Setter eggen på bleggøksa på sotmerket og slår på bleggøksa med klubbe, flytter egglengden frem og slår øksa inn i stokken. Dette gjøres flere ganger frem og tilbake til man får begynt å sette hardvedkiler i kløyven.

Etter hvert som man strammer til kilene hugger man av fibrer og slår videre med bleggøks og klubbe. Dette skal nå testes, så får jeg komme med en oppfølgende bloggpost med erfaringer og resultat ved en senere annledning.