Mellomalderverktøy – Side 2 – Tradisjonelt bygghandverk

sødra råda

Södra Råda gamle kirke var en trekirke som lå på neset mellom sjøene Vänern og Skagern i Södra Råda sogn i Värmland, i Gullspång kommune, Västra Götalands län. Den ble bygget på 1300-tallet og brant ned rett før klokken 2.30 lokal tid natten til den 12. november 2001.

Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.

Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)

I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi i kontakt med en gjeng med håndverkere (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.

I år var det taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.

Mye av verktøykassen de hadde lignet mye på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.

De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge. All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord på 6 meter av en første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med. En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.

ape kløyv 2.jpg

ape kløyv.jpg

Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.

Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.

Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde både første og andre kløyven og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.

Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.

Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste

starten på kløyven første kil er satt i, en smal kile

Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen

Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon

Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm

Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også

Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke

De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet

I forbindelse med arbeidet med drombegang til gjesteloftet på Stiklastadir prøver jeg å finne lokale spor etter måter de har kløyvd tømmer på i middelalderen i Trøndelag.

På loftet i Hustad kirke (byggeår 1150) ligger det en stabel med subord. Disse er riktig nok ikke datert, men man kan anta at dette er orginale subord fra middelalderen. Det er ikke spor etter verken oppgangssag eller handsaging på bordene. Takstoler i kor er datert hogd 1162/63. (Middelalder i stein, Øystein Ekroll, 2000)

Det er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.

Jeg kan ikke se direkte kløyvespor på suborda på hustad kirke. I og med at borda er så margnære har jeg vanskelig for å tro at disse er kløyvd på samme måte som jeg har lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin fra Målselv.

I den tradisjonen lages det et ”aske spor” som er et v/spor som hogges inn etter snor slått oppmerking i stokkens lengde, det hogges i en dybde tilsvarende yteveden i stokken. Spor etter asking kan man se da du enten ser rester etter ”v/spor” eller at yteveden er hogd bort i forbindelse med justering av bredden.

En alternativ tilnærming til kløving av tømmer er å bruke jernkiler eller økser som man slår på med klubbe. Forsøk på rekonstruksjon av denne metoden er presentert i en artikkel av Anders Sandvig i 1931 (Anders Sandvig, Om bord og plankehugging før vandsagens tid, 1931) Her foreslår han at det kan ha vore brukt såkalte bleggøkser til arbeidet med kløving av tømmer. Jeg mener på det grunnlaget at det kan vere brukt bleggøks og kiler ved Hustad kirke.

Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm. Funnet i hagen på et bureisningsbruk av gården Skaverene (g.nr. 78, br.nr 4), Norde Osen s., Åmot pgd., Hedmark.

Subordet fra Hustad kirke som vi har i forvaring på Stiklestad er det i det hele tatt ikke spor etter at handverkeren som har kløyv bordet, har bommet med øksa under hakkingen, da yteveden er helt uten spor etter økse hugg. Dette er noe som er vanskelig å klare under kløyving på måten fra Målselv, da man bruker en forholdsvis tung øks og slår hardt når man hakker seg inn i stammen mot margen. Det vi nå skal forsøke oss på er å klyve med Bleggøks og kiler. Da legger man stokken opp på vanlig måte med kuven opp, barker og snorslår hele stokken i forhold til margen, snur stokken og gjør det samme på motsatt side.

Setter eggen på bleggøksa på sotmerket og slår på bleggøksa med klubbe, flytter egglengden frem og slår øksa inn i stokken. Dette gjøres flere ganger frem og tilbake til man får begynt å sette hardvedkiler i kløyven.

Etter hvert som man strammer til kilene hugger man av fibrer og slår videre med bleggøks og klubbe. Dette skal nå testes, så får jeg komme med en oppfølgende bloggpost med erfaringer og resultat ved en senere annledning.