Fagemnet i 2024 har vært stavkonstruksjoner. Læringsarena Innlandet (Haverstad) har tatt fatt på emnet gjennom et variert utvalg av mindre og større konstruksjoner og prosjekter.
I dette blogginnlegget vil jeg fokusere på en “formidlingsoppgave” vi studentene ble tildelt: å lære bort tradisjonelle tømreroppgaver til VGS-skolelærere på byggfaglinjer i Innlandet. Innlandet Fylke inviterte til seminar om tradisjonshåndverk, med formål om å øke innholdet av denne faggrenen i skolene. Min oppgave var å vise hvordan vi tømrer et fotingsrøst i tradisjonen av Oddvar Myrdal (Hadeland) slik det er blitt overført til oss studentene, gjennom veileder Hans Høgnes hovedsakelig.
I formidlingsoppgaven brukte jeg en annen oppmerkingsmetode (loddsnor, passer og tømmermannsvinkel) enn det som skulle være Oddbjørn Myrdal sin standard metode (kun vinkel) og tradisjon. Tømringa var i praksis en hybrid av flere tradisjoner.
Innføringen i fotingsrøst:
Røstmal
Oppmerking av bygningsdeler med loddsnor/vinkel
Uthogging av sammenføyninger
Røstmal
Først tegner vi et 1:1 oppslag av røstet for å finne sperrelengde og mål for tapp på sperrelunnen. Vi brukte treungs ( ⅓ ) røsting. Dette kan gjøres på et avbindingsgulv, på fjøler eller liknende.
Prinsippskisse for oppslag av røstet
Husets bredde deles på tre og vi setter av mønepunktet i midten av gavlen. Fra mønepunktet slår vi da en skrå linje ned til ytterkant husbredde på sperrelunnen. Vi flyttet åsplanet inn omtrent en tomme anleggsflate for troa, i sperrelunnen.
Deretter trekkes fra denne linja en parallell linje i åsplanet og får da to nye krysningspunkt og en linje mellom som svarer til sperreplanet. Denne brukes for å finne sperrelengda pluss tapp ned i sperrelunn, og fellinga i toppen av sperra med tilstøtende sperre.
Sperrene er felt ned i sperrelunnen med midtstilt tapp og med halv ved der sperrene møtes i mønet.
Oppmerking av bygningsdelene
Det første sperrebindet ble merket og tømret med målene fra røstmalen og første sperrebindet ble brukt som mal for resten av sperrebindene. Her kunne vi også ha brukt røstmalen, som i praksis blir en merkelekt, til å merke over resten av sperrebindene.
Vi klosset opp mellom malsperrebind og bygningsdelen som skulle merkes fra den, slik at det skulle bli plass til å lodde for oppmerking. Med bruk av lodd, var det et vilkår at malen lå i vater. Vi hektet på noen stoppeklosser i ytterkant slik at emnene raskt kunne bli plassert helt parallelt over malen. Disse var viktige å få i lodd. Da ble det en solid merkestasjon for sperrer og sperrelunn, og effektivt å produsere x-antall sperrebind.
Ved bruken av lodd og snor, gjorde vi opp for virkesfeil fra sagskurd, vridning og deformasjon fra tørking mm, som vi ellers ikke ville tatt opp i like stor grad med bruk av vinkel.
Til presis merking av tapphull, tapper og halv ved i toppen av sperrene, bruker vi faste rissmål der referansesida må brukes mot anlegget.
Uthugging av sammenføyninger
Vi tok ut virke med tappjern og sag eller øks.
På kort tid var sperrebindene slått sammen. Merkinga tar noe tid, men går raskere etter hvert som man blir dreven.
På læringsarena Vestland driv vi med eit bygg i tungt bindingsverk. Instruktør er Robert Klumpp som har lang erfaring med desse bygga både frå den tyske og den norske tradisjonen. Dette er eit arbeidssystem som har opphav i ein stor handverkskultur med tidlege ordningar for utdanning og handverkslaug. Ein merkar at kunnskap i matematikk og geometri er meir framtredande i dette systemet enn i stavlinesystemet, spesiellt når ein kjem til takkonstruksjonen med hengeverk og skifting. Vi veit likevel at dette var vanleg kunnskap også i Norge då det låg inne som ein vesentleg del av svenneprøva for tømrarar fram til industrien etterkvart tok over produksjonen av takkonstruksjonane og det etterkvart vart mindre aktuelt å utføre utreikningane på byggeplass. Desse bygga er tenkt på ein litt annan måte enn våre. Der vi brukar strevarar og kledninga som stivande prinsipp, er det her djupe tappar og plugging som gjeld. Tradisjonellt er desse bygga helst utmurte med tegelstein og leirmørtel. I dei eldste husa kan ein i staden for tegel finne flettverk i tre som er fyllt opp med leire. Den samla tyngda i bygget vil difor verte høg, og dette gjer at konstruksjonen er sterk og stabil når alt verkar i hop.
Det må og nevnas at Robert Klumpp legg vekt på at alle seksjonar skal «spenne», det skal ikkje vere for stramt, men heller ikkje slakt. Balansegangen er medviten og kontrollert gjennom måten delane vert lagt opp og målsett. I prosessen vart det terpa på nøyaktigheit i denne delen av arbeidet. Det grunnleggande er å ha sikre mål og bevisst prosedyre i uttak av stavlengde, tappar og tapphol.
Dette byggesystemet krev at grunnmuren er i vater sidan rettinga av rafta er gjort i syllomfaret via lik stavlengde. Slik sett skiljer dette seg frå td nordmørsk stavline der stav og strevarlengde vert avgjort på tufta. Utmurt bindingsverk finn ein serleg i Oslo og kvadraturen, men og til dømes i Kristiansund, Vågen. Mange av desse bygga er i dag kledd slik at det ikkje er så lett å oppdage.
Teksten er ein stegvis gjennomgang av prosedyra Robert Klumpp går etter når han legg ut veggane, merkar stavar, losholtar, og justerer eventuell vridning.
Overføring av mål.
1. Ein legg svill og raft på bukkar eller i låsbenk for paralelloverføring av mål
2. Stavane delas inn i rom etter mål frå teikning eller plan.
3. Sett inn merke for støtpunkta på skråstivarane
4. Svill og raft leggas ut liggande med rett avstand. Viktig å ha klossar som underlag for å kunne justere. Avstanden settas med målsatt lekt eller fjøl som har rett kant. Råskakken målast inn med å legge ein langfota linjal på sida av lekta. Dette vert nære, eller godt nok til innmåling av avstanden.
Stavane leggas direkte over syll og raft
5. Stavane leggas oftast med rota ned i sylla. NB: Her er det lurt å legge staven slik at ein får ferdig målt inn tapplengde på den eine sida. I dette systemet er det 3’’ tapp.
6. Vridninga i stavane takast opp slik at staven fylgjer sylla nede. I toppen måler ein inn vridningshøgda med passar og set måla av direkte. Dette gjer at tappen opp får rett vridning. Staven sitt ytste hjørne følger rafta slik at veggliv ikkje vert forstyrra, eller at vatn kan trenge inn frå topp stav. (Må ikkje stikke utanom veggliv)
Ferdig merka for uttak av tapp.
7. Lengda på stavane settas av. For å få rett avstreking brukar ein langfota linjal. Det siktas over for å få rett avmerking på oversida av staven.
MERK: Nummerer delane etter det merkesystemet du har valgt deg før du tek dei vekk. Sett merke for svill/utside som er referanseside.
8. Stavane sagas inn for tappane. Det er viktig å fjerne meir ved enn du trur i tappen. Alle streker skal vekk bortsett frå lengdestreken. Der er det halv strek som gjeld. I tillegg skal tappane ha fas alle vegar i enden. Det er betre at dei er noko for tynne enn omvendt når ein skal smette inn mange stavar, losholtar og skråstivarar på same tid.
Stavane settas inn før skråstivarar og losholtar leggas på
9. Når stavane er fjerna veltar ein syll og raft for tapping.
10. Stavane settas inn i hola og deretter strammas det opp med jekkestroppar eller liknande. Tenk plassering av stroppane slik at ein ikkje får nedbøying.
Skråstivar vert merka slik at ein har noko å justere på.
11. Råskakken målast nøyaktig før strevarane vert lagt over og merkas av.
12.Skråstivarar sagas for tapp og leggas inn der dei skal. Viktig: La strevartappen vere litt lang på framsida (skråtapp) for mogleg justering av vinkelen ein siste gong. Bygget strammas opp og diagonalane justerast nok ein gong.
Målelekta vert lagt på. Her står og høgdene for losholtar i tillegg til mål mellom syll og raft.
13. Målelekta med fastmål leggast over og eventuelle losholtar merkas av. Losholtar merkas av for tapp og leggast på bukkar for uttak av tappar.
14. Slepp opp stramminga og snu delane for uttaking av tapphol for losholtar i stavane.
Naglehola vert borra tvers gjennom i alle tapphol. Stavar og losholtar vert lagt inn etterpå og får merke før dei vert tatt ut og borra for seg.
15. MERKSEMD: Alle tapphola borras for nagle tvers gjennom tapphola. Boret skal gå inn i lodd for at det skal vere like mykje ved att på båe sider av tappholet. Det er ca 2cm nedanfor innkanten på desse tappane. Tappane må vere sopass lange som 3 tommar slik at det er nok endeved i tappen til å halde naglen som kjem inn litt forskutt. Dette for at naglen skal tvinge delane ihop.
16. Losholtane leggas inn og bygget strammas og justerast dønn slik at alt stemmer. Det skal vere tett i alle samanføydde flater på utsida, men innsida er ikkje like avgjerande. Det er likevel å strebe etter tette samanføyingar heile vegen.
Boret vert sett inn på skrå og rettas raskt opp. Nagleholet vil bli litt høgt og dermed dra staven nedover og i hop med syll/raft.
17. Kjøyr boren inn i tappen slik at den set av eit merke. Deretter løysast bygget og tappane boras forskutt. Sett boren i merke og start boringa med nok vinkel til at boret grev seg nokre mm oppover før du rettar opp i lodd og borar gjennom.
18. Sjå over at alle delane er nummererte og merka etter plana/merketeikninga. Sett delane vekk og gå vidare.
Studentene i tradisjonelt Bygghandverk er inne i sin siste samlingsuke i emnet TBBY1014 Introduksjon til stavkonstruksjoner. De bygger bærekonstruksjonen til ei hvilebu i regi av Snåsa kommune som skal få plass på et friluftsområde i Viosen, i vannkanten av Snåsavatnet. Bygget er konstruert av vår Morten Pedersen og tar opp i seg flere detaljer fra byggeskikken i Snåsa slik vi har tolket den. Materialene til bygget er hugget av studentene selv i Snåsa og fraktet til anlegget vårt på Kalvskinnet hvor selve byggingen foregår. Byggingen avsluttes denne uken, fredag 24. november.
En av hovedkildene til vårt byggeprosjekt. En tidlig utgave av innerjamnvegg. Pakkhus ved Viosen, Snåsa, byggår ca. 1880.Her ser vi en sperre som er felt ned i innerjamnveggstokken.Rotknær er brukt til avstivning på tvers i bygningen.
Innerjamnveggstokken ligger her direkte på gulvåslaget, trukket litt inn fra vegglivet i bygningen. Sperrene felles ned i innerjamveggstokken og ligger deretter ned på raftstokken, eller stavlina om man vil. På innsiden av innerjamnveggstokken ligger gulvbordene slik at det er vanskelig å se fra oversiden at denne stokken faktisk er trukket litt inn fra vegglivet. Jf. bildet øverst til høyre i galleriet over. Vi har ikke jobbet med byggetradisjonene i Snåsa før og vi tar høyde for at våre benevnelser og språkbruk i denne sammenhengen ikke er helt nøyaktig.
Studentene har i løpet av prosjektet vært i Snåsa og studert gamle brygger og låvebygninger. Videre har de vært hos en lokal skogeier og tatt ut tømmer til byggeprosjektet som senere er hogd til dimensjon og felt sammen til bærekonstruksjonen som sees på bildene lengre ned. Bygget skal reises mot slutten av samlingsuken og deretter merkes, plukkes ned og overleveres til Snåsa kommune som tar prosjektet videre i egen regi. Det er ikke utenkelig at det kan dukke opp flere bloggposter om innerjamnvegg i fremtiden, så følg med!
Vi vil gjerne få benytte anledningen til å takke Snåsa kommune for alle ideer, velvillighet og støtte samt tilrettelegging for at vi kunne få ta del i prosjektet.
Innerjamnveggstokken sees her litt inntrukket med sperrer felt ned på. Under ligger gulvåslaget som hviler på veggliet med raftstokken øverst. Syllstokkene nederst i bildet. Staver er ikke innsatt.
Kamma-drager i låve på Dvergsten, Gran på Hadeland. Låven er en gedigen vinkellåve og en av Opplands største bindingverks-låver. Det er flere titalls kamma-dragere med forskjellige funksjoner i låven.
I følge Gards-boka skal låven være fra ca 1900. Dette kan stemme godt om man sammenligner andre store bindingverksbygg fra denne tida her i distriktet. Konstruksjonene er hovedsakelig bygget i gran og av dimensjoner som er langt over hva som var mer vanlig i låvebygg fra denne tida. Materialene er skåret på oppgangssag og de fleste mål ser ut til å være i engelske tommer.
Jeg valgte å se nærmere på en drager oppunder låvebrua over der som det tidligere har vært stall.
Drageren er en del av en sammensatt bærekonstruksjon der last tas opp ovenfra og fordeles nedover i bygget. Den tar last fra både kjørebru, stående takstoler og takstoler som står vinkelrett på takflatene samtidig som den viderefører last gjennom skrå-strevere ut til yttervegg og gjennom en spenn-bukk under kjørebrua.
Drageren er satt sammen av fem stk 7» x 9», to lange underst og tre stk oppå. De øvre er fordelt med en lang på midten og en kortere ut mot hver ende. Drageren er ca 16,5 meter lang og har 42 kammer. Kam-avstand er lik i hele dragerens lengde med kammer som er 15 1/2» lange og 2» høye.
Bolter er 3/4» og hengstagg er 5/4» . Boringen av bolthull er noe tilfeldig og bommer på opp mot 1 1/2» enkelte steder.
Oppmerking er gjort med blyant og tømmermanns-vinkel ned langs sidene på drageren. Det er merker for både kammer og bolter. Det også noe skriftmerking som ikke er tolket.Kam-sammenføyninger er svært nøyaktig gjort og er utført med håndsag på de vertikale snittene og teljet og pusset med bile på skråflatene.Kam-mønsteret er litt spesielt inn mot midten av drageren. Kan det ha vært en måte å låse emnene ved opp-spenning?
Det beklages at bildene er uskarpe! Det var dårlig lysforhold så jeg måtte bruke blitz og dette i kombinasjon av mye støv fra gammelt høy så ble det bare sånn.
Ein kan kanskje tenkje seg at lyfting av hus er ein ny ting, og at ein i eldre tid ikkje hadde nokon korrigeringsmogelegheit dersom huset seig i grunn, eller fekk skadar på anna vis. Skadar som skuldast råte, eller for dårleg materialstivheit. Etter kvart fann eg ut at det var noko som heitte for husskrue. Denne hadde som funksjon å lyfte bygg som hadde vorte utsett for sig og/eller annan skade. Eg var sikker på at desse husskruane kunne lyfte småhus og at det stoppa der. Etter kvart forstod eg at desse skruane faktisk kan lyfte store bygg og at dette med lyfting ikkje er nokon nymotens sak.
Skisse av husskrue
Eg kjem ofte borti bygningar som er prega av setningsskadar. Her herskar ofte råte, deformasjonar og sig. Dette førar til at bygningsdelar må skiftast ut, og at konstruksjonen må lyftast opp mot original posisjon. Desse arbeida kan by på utfordringar. Er det råte i konstruksjonen, må dette kanskje bytast ut før ein kan lyfte i bygget. Ideelt sett burde konstruksjonen vore lyfta fyrst, og den skadde delen skifta etterpå. Det er alltid enklare å finne ut nett korleis bygningsdelen skal utformast når bygget står i rett posisjon. Det er heller ikkje alltid så enkelt å finne ut kva som har vore originalhøgda på bygget. Det er ikkje sikkert at det originalhøgda betyr alt, men at ein får bygget opp, slik at avstanden frå bakken og opp til trekonstruksjonen blir tilfredsstillande. Og sjølvsagt er det viktig at konstruksjonen blir høveleg i lodd og vater.
Låvekonstruksjon som har for svak materialstivheit
I mange tilfelle kan ein gå nokre runder før ein finn ut kva som faktisk er årsaka til dei aktuelle skadane på bygningen. Difor har eg eit ynskje om å utvikle ei enkel sjekkliste som kan leie fortare fram til dei konstruksjonsmessige avvika i bygningen. Denne sjekklista vil teikne eit bilete av kvifor, og i kva rekkefølge, konstruksjonen har fått desse skadane. Med dette meiner eg at det er enklare vite kvar ein skal seta inn tiltak i konstruksjonen for å koma tilbake til originalposisjon.
Som ein kan sjå på fotoet over, bular veggen kraftig utover. Bygningen er utsett for kraftige setningar. Setningane ser ein ikkje så godt på fotoet. Bygningen er om lag 8 meter breid og om lag 12 m lang. Den øvre delen av konstruksjonen har sige 36 cm, grunna råteskade, denne delen av konstruksjonen står på fjell. Den ytre delen av bygget har sige om lag 17 cm, her skuldast siget at grunnen ikkje har tolt tyngda av bygget. Desse differansane er målt mot den delen av bygget som er høgast. Ofte kan ein gå i den fella at ein trur at den delen som er høgast, ikkje har sige. Dette syner seg ofte å vere feil. Ofte har det høgste punktet òg sige. Det er om å gjera å finne ut kor mykje, og om konstruksjonen må opp på same høgda att.
Prinsippskisse – syner klave med klyper (klave inne i bygg).Klave ut mot gavl, her ser ein at klypene manglar, det er lagt inn to skråstivarar.Sterkt overdrive blir gavlklaven sjåande slik ut.
Eg er litt usikker på kvifor det manglar klyper i gavlen på denne låvekonstruksjonen. Dei er på plass på kvar side av kjørebrua i andre enden av bygget. Krefter som normalt vil gå i klypa, overførast til kledningen i gavlen. Så lenge kledningen er stiv nok, held klaven seg oppe. No som kledningen ikkje lenger taklar tyngda frå taklasta, slår det seg på ein bul på veggen.
Eit system for å identifisere skader i konstruksjonar vil difor bygge på dei visuelle skadane: – Deformasjonar på tak vil kunne oppstå ved setningar, anten desse er skapt av råte i vegg-, dekke-, eller takkonstruksjon, sig i grunnen, nedbøying eller brudd i tak, vegg eller dekke som følgje av overbelastning. Reaksjonsmønsteret er avhengig av konstruksjonstypa.
Eg tenkjer eit system basert på følgande framgangsmåte:
1. Vudering av møne og takflater. – Sjekk taket for lekkasje.
Raft og møne er som oftast bygd heilt rette og også takflatene er i eitt plan. Ved å sikte etter møne og raft ser ein lett setningar. Bruk snor eller laser for enklare å sjå avviket.
a. Setningar i raft, vanlege årsakar: – Setningar i grunnen forårsaka av tele eller sig i grunn – Råte i svill – Deformasjon i etasjeskille i yttervegg – Nedbøying sperre/sperrebind
b. Setningar i møne, men ikkje i raft, vanlege årsakar: – Skadar i takkonstruksjon (råte, brudd, nedbøying)
2. Vudering av veggar.
Veggane er som regel bygd rette og i lodd.
a. Buling av vegg oppe ved raft, vanelege årsakar: – Skade på samhald -Skade på skråstivar/klyper – Stor vridning på toppsvill
b. Buling av vegg nede ved syll, vanlege årsakar: – Skade på samhald/manglar samhald – Skade på svill råte eller deformasjon – Bøying av veggkonstruksjon
c. Buling på midten, etasjeskille, vanlege årsakar: – Skade på samhald/manglar samhald – Skade på svill råte eller deformasjon
d. Helling på heile veggen, vanlege årsakar: – Skråstivar fangar ikkje lenger opp rådande kraft – (råte i svill/stolpe sig i grunn) – Tele kan dytte veggen ut av posisjon, sjølv om andre høgda står på om lag same plass
3. Vurdering av dekke
Dekket er normalt bygd i vater (avhengig av føremål)
a. Høgdeavvik, vanlege årsakar: – Råteskade i konstruksjon eller underliggjande konstruksjon – underliggande konstruksjon sig i grunnen
4. Vurdering av grunn
Å vurdere grunn kan vera vanskeleg. Ofte kan det vera slik at ein kan seie mykje om grunnen, ut i frå korleis bygningen ser ut. a. Høgdeavvik – Laus grunn, dårlege massar, forårsakar sig. – Telefarlig grunn, forårsakar sig og/eller utpressing Desse faktorane kan vera direkte eller meir eller mindre indirekte og må undersøkjast nøye.
Skissehjelp
Som eit hjelpemiddel for å få god oversikt over alle setningar, sig og deformasjonar er å teikne opp ei prinsippskisse av bygget, for så å teikne inn skadene.
Skisser som syner kva for skader konstruksjonen lid av.
Eg får ei raskare forståing av bygningen ved å gjera denne skisseøvinga. Ein kan lettare identifisere skader som heng saman, t.d på kvar side av bygget. Vidare kan det vera like viktig å finne skader som burde henge saman, men som ikkje gjer det. På skissa som syner lengdesnitt av aust/vest-delen, ser ein eit loddavvik på eine sida. Dette loddavviket burde ein funne att på motsett side av konstruksjonen. Sidan ein ikkje gjer det i dette tilfellet, må ein studere nermare på konstruksjonen. Det syner seg fort at samhaldet i konstruksjonen ikkje er bra og at konstruksjonen difor glir frå kvarandre.
Plana vidare er å sjå på mogelegheita for å kunne utvikle eit «reaksjonsskjema» som lettare og enklare skal kunne identifisere strukturelle skader på bygningar. kanskje noko i retning av dette;
Tanken er å seta opp ei slik reaksjonsrekkje for fundament, vegg, dekke, og takkonstruksjon. Ein del av reaksjonane vil gripe inn i kvarande i skjemaet, noko som eigentleg vil leide ein snøggare til målet, som er å identifisere skader, samt enklare sjå mogelegheita for å reparere.
Etter mange år med lyfting av konstruksjonar, kjem ein likevel innom tvilstilfelle. Det kan td. ha vore utført reparasjonar, kanskje har vindauga vore remontert etter at bygget har sige så mykje at det ikkje lenger let seg opne. Etter ei oppretting ser ikkje vindauga bra ut, ikkje let det seg opne og ikkje er det beint og i lodd. Slike avvik er ofte ikkje så enkelt å fange opp før ein er godt inne i prosessen. Slike moment å sjekke/hugse på kunne òg vera ein del av reaksjonsskjemaet.
Ikkje alltid skada er like vanskeleg å få auga på. Likevel kan det vera vanskeleg å juster tilbake.
Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.
Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.
Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.
Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.
Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).
Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.
Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.
Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.
Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .
Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?
Lagerhuset ferdig kledd.
Ei problemstilling:
Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.
Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland
I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.
Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)
Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare. Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.
Overføring av mål ved hjelp av lektenTilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak
Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.
Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.
Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.
Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.
Oppgaveteksten til svenneprøven 1926 (Nielsen, S.41, 1932)Løsningen til oppgaven. Hadde dagens svenn klart dette? (Nielsen, S. 40, 1932)
Eine veka av læringsarenaen var eg heime på Sunnmøre og arbeidde for Kåre Løvoll og firmaet Byggtrad. Løvoll as. Vi skulle reise eit grindbygg vi hadde lagd delane til tidlegare på året. Grindverk er ein gamal byggjeteknikk som er mest utbreidd på Vestlandet. Byggjeskikken har vore mest vanleg i naust og låvar. Grindbygg er ein lett og luftig stavkonstruksjon, som egnar seg til bygg utan behov for varmeisolering. Vi skulle reise byggjet utanfor verkstaden, berre som ein åpen konstruksjon, for å ha eit tak å arbeide under til andre prosjekt. Så mykje som det regnar her på Vestlandet er det svært nyttig å ha…
Grindbygde hus har to eller fleire grinder etter kvarrandre på tvers av lengderetninga. Storleiken på byggjet vårt er slik at det var passeleg med tre grinder. Ei på midten, i tillegg til sideveggane. Ei grind består av to stavar som knytast saman med ein bete, eller tverrbjelke, og eitt eller to skråband. Bygget vårt er såpass stort at vi brukte to skråband. Både krumvekste og rettvekste skråband forekjem. Vanlegvis brukar ein rotenden av ein stokk, eller overgongen frå stamme til ei solid grein. Skråbanda våre er laga av bjørk, medan stavane og og betane er av fure. I tradisjonen er skråbanda festa med trenaglar, men vi velgte å jukse litt og bolta dei saman.
Her vi skulle reise bygget er det asfaltunderlag, så stavane kunne berre stå rett på bakken utan at vi trengte å tenkje noko meir på underlaget. Hadde det vore mjukt, vått underlag måtte vi ha reist bygget på steinar. Vi riggja oss til og la ut stavane og definerte lengda på byggjet. Vi la stavane med framsida ned, felde rafta ned i stavane. Så festa vi skråbanda. Då alle tre raftene var festa i hop var dei klare til å reisast. Stavane er fem meter lange, så vi velgte å bruke kranbil for å reise dei.
Vi reiste alle tre grindene og stiva dei av med foreløpige med skråstivarar mellom kvar grind.Stavlegjene er på plass
Over beten, inntil stavane, ligg to stavlegjer, som bind huset saman i lengderetninga og støttar taksperrene. Knutepunktet mellom stav, bete og stavlegje er utforma slik at alle delane låsast fast saman. Stavleiene støttar seg mot ytterendane av stavane som ragar over overkanten på slindrene. Slik kan stavleiene motstå sidetrykket frå takkonstruksjonen. Halsen ligg ned i hakket i overkanten til stavane, slik at hovudet kjem ut forbi yttersida til stavane.
Vi heiste stavlegjene også opp med kranbilen. Så rigga vi opp stillas og skulle feste dei kontinuerlige avstivarane mellom grindene. Vi bestemte oss for å lage kryssband på øvste halvdel mellom kvar grind. Vi felte dei saman 50/50 så det vart kant i kant på utsida.
No vart alle taksperrer og reimer heisa opp. Vi bandt saman alle sperrene parvis i mønet. Så hadde vi opp reimene 1/3 lengd ned frå mønet på begge sider, støtta dei opp med stolar og bandt dei saman med hanebjelkar. Stolane hadde vi laga tappar på, og reimene var tappa ut med takvinkelen på oversida, så undersida med tapphol i til stolane i kom i vater.
No byrja det å likne på eit ferdig bygg. Vi lekta opp taket med 60cm mellomrom og la blikktak. No er det berre å starte på neste prosjekt med tak over hovudet.
I samband med faget Tradisjonsfagleg Utøving 2 så har eg starta med eit eiga prosjekt. Eg skal byggje eit tilbygg på verkstaden som eg har. Dette er planlagt som eit tilbygg på 7,2×10 meter utvendig. Eg har ein tanke om at tilbygget skal vere eit stort ope rom. Det er nok ikkje til og stikke under ein stol at Gudbrandsdalen er mest kjent for tømra bygninger og ikkje for stavkonstruksjoner. For og gjera ein potensiell lang historie kort, så er dei fleste relevante bygg i stavkonstruksjon som eg har sett på, frå tida 1900-1940 (1945).
Fasadeteikning av verkstaden og tilbygget. Tilbygget til venstre på teikninga.
Til no så har eg arbeida med planlegging. Det som er ein fordel med første halvdelen av 1900-talet er fagbøkene frå den perioda. Eg har tatt utgangspunkt i «Håndbok for byggmester og bygningstømrer» av arkitekt Michael Michelsen (2. utgave 1934). Eg bruka også «Fagbok for tømrere» av N. Peder Nielsen, Andreas Nygaard og Gregor Paulsson (1944). Eg satte nokre begrensninger til tilbygget. Sjølv om eg ikkje skal følge det eksisterande bygget konstruksjonsmessig, så skal tilbygget ikkje skille seg for mykje ut heller. Den totale høgda er ein av faktorene som har betydning. Det er også nokre begrensninger med terreng.
Verkstaden som eg har er ein ombygd brakke frå krigen. slik det står i dag så er den oppsatt rundt 1950. Her er det den opprinnelege takkonstruksjonen bruka opp igjen men med ein modifisering av lengda på dei. Det er også satt på ein oppbygging som gjer at det blir brattere tak.
Takkonstruksjonen på eksisterande bygning
Takkonstruksjonen på eksisterande bygning
Etter og ha leita etter konstruksjon så har eg kome fram til at eg skal bruke eit frittbærande tak som det blir kalla for i Fagbok for tømrere. dette består av sperrer, konge og undersperrer. Desse er plassert ut med 3 meters avstand og det er åser av 4×4 oppå.
Takkonstruksjonen eg skal lage
Ellers så har eg prøvd og kalkulert materialane ut frå framgangsmåten i Fagbok for tømrere. Da teikna eg opp eit parti av veggen og bruka det samt teikninga av sperra til og beregne materialmengda.
Teikninga som eg bruka når eg skulle beregne material til veggane
Vidare så skal det sages materialar, og så skal det bygges. Først på avbindingsplass for så og bli satt opp der det skal stå.
Den tradisjonelle framgangsmåten som er blitt brukt for å finne lengder og vinkler på taksperrer består i at en tegner opp (slår opp) takverkets profil i full målestokk. Stedet der en la oppslagsplanet ble kalt for avbindingsplassen. Fram til 1960-åra var takgeometri og utførelsen av å lage et takverk med grat og killsperrer fast innslag på svenneprøven til tømrere. Etter 1960-tallet har denne kunnskapen mer eller mindre forsvunnet fra tømrerutdanningen.På læringsarena Vestlandet var vi så heldig å få et lite innblikk i takgeometriens, til tider komplekse verden. Som veileder hadde vi Axel Weller som er en tysk tradisjonssnekker som har lang erfaring med takgeometri. Etter at jeg vendte hjem fra læringsarena, prøvde jeg ut noe av min nye kunnskap i praksis, om enn i ganske enkel form da undertegnede er langt fra noen ekspert innen emnet. Det er dette hjemmeprosjektet som jeg nå skriver om. Takformen jeg valgte er et telttak som er 8 kantet. Sperrene består av anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer uten salingshakk for svill. Altså en veldig enkel takkonstruksjon å konstruere.Grat er tysk og betyr direkte oversatt rygg. Jeg brukte en kryssfinerplate på 1,2 x 2,4 meter som underlag (avbindingsplass) til å tegne opp et grunnriss og et oppriss av et miniatyr takverk, men likevel i full målestokk. I mangel av bedre virke, ble taksperrene laget av standard 2 x 4 toms standard trelast av gran som lagerføres i alle byggevarehus. Midtsøylen bla laget av 4 x 4 toms boks.
En trenger noe å tegne opp takverket på. Her ble det valgt en kryssfiner plate. På bilde er senterstreken akkurat avsatt.
Det første som må gjøres er å finne midten av kryssfinerplaten og sette av et punkt nederst og øverst på platen. Ut ifra disse 2 merkene strekes det en snorrett strek langs hele lengderetningen av platen. Denne linjen blir kalt for senterlinjen. Så finnes midten av platen og forholdet 3 – 4 – 5 blir brukt for å få en presis 90 graders vinkel ut ifra senterlinjen. Det vil si at det måles 80 cm på senterlinjen fra punktet satt av på midten og 60 cm utover på tvers av platen. Hvis man nå har nøyaktig 1 meter imellom punktene har man så en presis 90 graders vinkel. Når dette er gjort kan man streke opp på tvers av platen. Denne linjen blir kalt 0 linjen eller vinkellinjen. Man har nå det som trengs for å starte tegningen av selve takverket.Grunnrisset er det første så tegnes på. Midtpunktet av takverket består av en søyle formet som et oktogon tilvirket av en 4 x 4 toms boks. Et midtpunkt avsettes på senterlinjen cirka halvveis mellom 0 linjen og platekanten. Ut fra dette midtpunktet tegnes oktogonen opp som utgjør søylen og midten av takverket.
Grunnrisset er ferdig tegnet på. Midten av takverket befinner seg i senterlinjen på platen. Utfra midtpunktet til takverk og senterlinje blir senterlinjene til sperrene tegnet inn.
Neste skritt blir å tegne opp alle senterlinjene til anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer. Senterlinjene er hyven (ryggen) til sperrene. Ut fra midtpunktet til oktogonen trekkes det senterlinjer til alle sperrene i takverket. Størrelsen på takverket sitt oktogonen fastsettes og alle streker forbindes til man har en perfekt 8 kantet form. Så blir sperrenes reelle tykkelse fastsatt og tegnet på ut fra senterstrekene. Man har nå tegnet ferdig grunnrisset og kan gå over til neste fase, Nemlig å tegne opp opprisset. Det er opprisset som brukes til å finne reelle lengdemål og vinkler på sperrer ut fra mål hentet fra grunnrisset.Opprisset tegnes ut fra senterlinjen til platen og 0 linjen. Lengden på senterlinjene til sperrene i grunnrisset måles. Disse målene avsettes så på 0-linjen. Dette er ikke den reelle lengden av sperrene, den finner man først etter å ha satt av høyden/vinkelen for takverket. Høyden markeres på senterlinjen. Man kan så forbinde lengdepunktet på 0 linjen og høydepunktet på senterlinjen for å få vinkelen og det korrekte kappmålet på sperrene.
Opprisset er tegnet øverst på platen. alle mål finner man på grunnrisset og overfører så til opprisset. På venstre side er anleggssperren tegnet inn, på venstre er grat og stikksperren. I midten er omrisset til søylen tegnet inn. Helt øverst skimter man vinkel og avfasings streker til Anlegg-, grat- og stikksperrene.
Viktig å merke seg at denne linjen man har avsatt på opprisset, er hyven til sperrene. Ut fra denne avsettes sperrens virkelige bredde. Jeg valgte å tegne grat og stikksperre på høyre side av senterlinjen, mens anleggssperre ble tegnet på venstre, dette for å unngå for mye forvirring. For å finne vinklene til flatene sperrene hviler mot og for å finne selve formen til søylen, Må alle streker overføres fra søyle oktogonen og loddrett opp fra grunnrisset og avsettes parallelt med senterlinjen.Siden alle sperrer hviler mot søylen, ble denne laget først. Søylen legges ned på opprisset med endeveden i kant med 0 linjen og innenfor strekene som markerer omrisset til oktogonen. En vinkel brukes til å overføre strekene fra opprisset til selve emnet. Dette blir gjort i begge ender av søylen. Både senterlinje- og oktogonomrisset blir avsatt på emnet. Så snus emnet 90 grader rundt, og de samme strekene avsettes igjen. Videre forbindes alle disse strekene med hverandre på langs av emnet på alle 4 flater. Så tegnes formen til 8 kanten inn i hver ende av emnet. Grunnformen skal nå være markert og vi kan tilvirke søylen, dette gjøres ved bruk av høvel.
Emnet som skal bli til søylen legges ned på opprisset og strekene overføres med hjelp av vinkel. Dette gjøres først en gang før emnet så må snus 90 grader rundt og man overfører samme streker igjen. Viktig å streke i begge ender av emnet.
Når søylen er ferdig bearbeidet og formet til en oktogon, legges den tilbake på opprisset. Det er 3 høyder som må markeres fra senterlinjen. Den ene er takhøyden og det andre er skjæringspunktet hvor hyven til sperrene treffer omrisset til oktogonen. Den tredje er totalhøyden på søylen. Videre blir samme framgangsmåte som tidligere brukt til å overføre strekene som utgjør flaggstangen på søylen, Også denne er 8 kantet, men med mindre diameter. Strekene forbindes igjen fra hver ende, men denne gangen kun ned til merket for takhøyden.
Emnet er formet til en 8 kant og legges tilbake på opprisset for å overføre omrisset som utgjør flaggstangen. Videre blir 2 av sidene saget ned til takhøyden og streker forbindes for å tilvirke oktogon formen til flaggstangen.
Emnet er formet til en 8 kant og legges tilbake på opprisset for å overføre omrisset som utgjør flaggstangen. Videre blir 2 av sidene saget ned til takhøyden og streker forbindes for å tilvirke oktogon formen til flaggstangen.
Søylen kappes på endelig lengde og formen til minioktogonen tegnes i endeveden og 2 flater sages så ut. Når 2 flater er saget ut må strekene på nytt forbindes på de sagde flatene. Takflaten som går fra toppen av sperrene til sålen av flaggstangen må så lages. Den lages ved å forbinde punktet mellom der sperre hyven treffer omrisset til oktogonet og opp til flaggsålen. Søylen er nå ferdig tilvirket og kan settes på plass i grunnrisset.Etter på står anleggssperrene for tur. Lengden måles fra senterlinjen til anleggssperren funnet i grunnrisset og avsettes på nullstreken ut fra senterlinjen til platen. Dette punktet forbindes med høydepunktet på senterlinjen til platen. Sperrens virkelige bredde tegnes så på og emnet som utgjør sperren legges oppå opprisset. Anleggssperren er den enkleste å tilvirke for her er det bare 4 linjer som skal overføres til emnet, Ved disse 4 linjene finner man vinkelen i sperretoppen og vinkelen ved takfoten. Linjene overføres, forbindes og sperren lages.Anleggssperren legges på opprisset, Vinkel brukes for å overføre merkingen fra platen til emnet. Når all merking er utført tilvirkes sperren etter strekene som er avsatt.
Videre er det stikksperrene som lages. Her er det 6 linjer man må overføre til 2 kappflater, og i tillegg er det også en dobbel avfasing i sperretoppen. Denne finner man ved å måle fra senterstreken på stikksperren til hvor den treffer anleggsflaten til anleggssperrebindet. Når målet er funnet, markerer man midten på emnet og forbinder alle streker. Stikksperren er nå klar for tilvirkning.
Avfasingen på stikksperren måles på grunnrisset fra senterlinjen mot omrisset til anleggssperrer og avsettes på emnet sammen med vinkelen til anleggsflaten mot søylen
Avfasingen på stikksperren måles på grunnrisset fra senterlinjen mot omrisset til anleggssperrer og avsettes på emnet sammen med vinkelen til anleggsflaten mot søylen
Den siste sperren som tilvirkes er gratsperren og er også den som krever mest arbeid. Her er 6 linjer som skal overføres fra opprisset, men i tillegg har man her en avfasing på ryggen av selve sperren. Denne finner man ved å lage en vinkelrett strek ut fra senterlinjen på gratsperren til krysningspunktet der omrisset til sperren møter vinkelen til oktogonet. Så lager man en parallell linje fra enden av gratsperrens senterlinje. Avstand mellom disse 2 linjene gir nå avfasingen til sperren.Avfasingen til gratsperren finnes ved å sette en strek vinkelrett ut fra senterlinjen og forbinde denne med sperre omrissets skjæringspunkt til omrisset av selve takverket. Så settes det en parallell strek ut fra enden til senterlinjen. Avstanden mellom disse 2 er avfasingen til gratsperren.
Emnet legges på avbindingsplaten og linjene overføres på samme måte som tidligere. Når alle linjer er overført og forbundet med hverandre, lages kappet ved sperretopp og ved takfot.
Her er vinklene til kontaktflaten der sperren møter anleggs- og stikksperre tegnet inn. Man skjærer så med sag langs strekene, men lar ca halve streken stå igjen. Så høvles det helt glatt og til slutt sjekkes det hvor plan flaten tilkappet er før sperren prøves i grunnrisset. Dette gjelder for øvrig alle sperrer i takverket.
Her er vinklene til kontaktflaten der sperren møter anleggs- og stikksperre tegnet inn. Man skjærer så med sag langs strekene, men lar ca halve streken stå igjen. Så høvles det helt glatt og til slutt sjekkes det hvor plan flaten tilkappet er før sperren prøves i grunnrisset. Dette gjelder for øvrig alle sperrer i takverket.
Så stilles ripmoten inn på halve bredden av sperren og senterstreken avsettes langs hele lengderetningen til sperren. Ripmoten stilles så inn på målet man har funnet til avfasingen og dette målet avsettes på begge sider av sperren. Fra der vinkelen starter, altså i skjæringspunktet mellom sperrer. (spissen av sperren) går avfasingen over til 0. Avfasingen høvles med slettokse. Alle kappflater ble først saget med grindsag, så nærme streken som mulig. Så ble kappflatene bearbeidet med støt- og pusshøvel og til slutt ble vinkelen brukt for å sjekke om det var en plan flate. Dette gjelder alle sperrer.
Sperrens avfasing er tegnet på. Legg merke til at ved vinkel fram til sperrespissen går avfasing over til 0.
Når avfasing er laget sjekkes det at flaten er plan før sperren prøves i grunnrisset.
Det har vært interessant å få et lite innblikk i hvordan takverkene ble tilvirket før i tiden og få prøve dette i praksis. Jeg vil utvilsomt jobbe mer med dette i framtiden for å utvide min begrenset kunnskap i dette. For å sitere en av mine medstudenter. Det her var goooy…..Takverket er ferdig og flagget heist til topps. Den tradisjonelle sperreskålen pågår i bakgrunnen, men egner seg ikke til å vere med på foto.Nybygd takkonstruksjon med den nydelige Lysefjorden i bakgrunnen.
Tradisjonelt bygghandverk 