Stikking og legging av takspon på en låve ved Drangedal Bygdetun, Telemark.

I forbindelse med et kurs inviterte Drangedal Bygdetun til dugnad for omlegging av et låvetak. Den gamle taktekkingen har holdt i ca 20 år men har i de siste 10 år gått i fullstendig oppløsning slik at den nesten kunne bare kostes vekk.

Drangedal har et fuktig klima med ca. 1200mm årsnedbør i snitt. Spontak er helt avhengig til å tørke godt mellom nedbørsperioder. Det forlenger levetiden av sponen vesentlig. Mens en må tilpasse tekkemåten ved kysten til vindforholdene og dermed legge så tett som mulig, er det i Drangedal tvert i mot. Her er det lite vind og sponen skal legges så luftig som mulig.

Spon i Drangedal blir hovedsakelig stukket av furu. Det er det dominerende treslaget i området.

For å velge godt egnet furu til spon så lærte vi at en må lete opp stammer med løs og oransje bark langt ned. Trær med slik bark skal være lett å kløye/stikke og er ofte rettvokst. Stokken skulle ha ca 35cm i brysthøyde, være sylindrisk og mest mulig rettvokst og rund.

Malmved er ofte betegnet som veldig bestandig mot råte. Det stemmer nok stortsett. Som spon er furu like holdbart som gran. Her er det klima, leggetekniken og lokale omstendigheter som avgjøre levetiden av taktekkingen.

Som en kan se er det gamle taket godt dekket med furunåler. Noe som sikkert også har fremskyndet råteprossesen fordi opptørkingen, som er særs viktig, ikke har kunnet skje rask nok.

Bilder under viser spon laget av ferske kubber. Disse blir stukket uten koking. Bildet til venstre viser utstikket, det vil si nedre ende av sponet da den blir stukket. Det er nok så ujevnt. Men det var bare bra mente de lokale håndverkerne. Bildet til venstre viser legging med utstikket ned. Men slik bølget spon oppnår en maksimalt med lufting.

Taket blir tekket med 14 » lange spon i 2 lag. Første spon blir delt i 1/3,dvs. ca. 4,5 » og 2/3, dvs. ca 9,5″. En starter slik at 4,5″ spon blir spikret med et lite overlegg på første lekt. Opp på den legges en resterende biten med 9,5″. Den skal legges jamt med første sponrekke. Nå har en et 2 lags tekking av ca. 4,5″. Rekke nr 3 blir da lagt med spon i hele 14″ lengde. Disse skal starte med en avstand av ca. 4″ fra takkanten. Slik overlapper den så vidt de første to lagene og en kan være sikker på at vann blir ledet over til underliggende spon om den som ligger øverst skulle slippe gjennom noe

Mens en på vestlandet ofte legger spon slik at alle rekkene starter fra en gavelvegg til den andre (med hovedvindretning) har Drangedal en tradisjon i å legge spon med vekslende leggeretning. Det gir et luftig tekking fordi sponen vil ikke å ligge «pent» på hverandre. Det er gjort med vilje siden det bidrar til en luftig taktekking og dermed en raskere opptørking. Sponen er dimensjonert fra tynnside med ca.3mm til tykkside ca. 6mm. En stikker på den måten ca. 60 spon per kubbe. Det går ca. 80-90 spon per kvadratmeter.

Sponen blir festet med kun en spiker i den tykke kanten hvor den overlapper og dermed klemmer fast underliggende spon. En skal spikre slik at underliggende spon ikke blir truffet av spikren. Vi brukte 55mm blank spiker fra skogfinsk museum. Blankspiker ruster i overflaten og «biter» seg fast i treverket. Galvaniserte spiker derimot har en glatt overflate og løsner ofte når treverket de er festet inn i er utsatt for vekselvis fukt og tørke.

Tekkemetoden med vekslende rettninger gir et flott flate. På bildet ser en et langt bord så kalt «reia». Et bord som styrer leggingen av sponen slik at den ligger rett og fin og i tillegg gir støtte til håndverkeren. Når en har lagt ferdig ei rekke vil en høre: «reia går»! Det betyr at reia flyttes oppover til neste lekt og gir da styring til legging av neste rekke spon.

Arbeidet bak det å lage ein vinduskarm



I Sandsværhuset vi lagar kopi av på Kongsberg har vi funne spor etter 3 originale vindusopningar. Dei originale vindauga er skifta ut, men eit har truleg blitt flytta opp i 2.etasje. Vi har valgt å kopiere dette vinduet som muleg har vore eit av stovevindauge, måla stemmer overeins med originale beitskia og spor i vindusopninga.

Karmen har nokså vanleg utforming og er sinka i hjørnene. Midtposten er derimot meir frå seg gjort med profilar på alle kantar. Profilen er samansett av fleire platter som danner ei flott søyleliknande utsjånad.


Dimensjonering av emne

Eg starta med å lage ein mal på ei bein lang lekt. Her rissa eg inn viktige mål. På den eine sida tok eg høgda på vindauget og på andre sida tok eg breidda. Her legg eg inn mål der fals, innvendig karm og kvar midtposten kjem.

Når ein skal ta ut emne til karmen, kan ein ved å bruke malen unngå å få kvist der sink, tapp og midtposten kjem.  

Eg sagar ut karmemnet frå 2 ½” ukanta furubord. Eg vel å ta bort geitveden sidan det var nok alved til heile breidda, i tillegg var der ein del blåved i geitveden i emna. Alternativt kunne ein tatt med geitveden, men vore konsekvent med å legge den inn i huset.

Emna er då klare til å bli høvla. Som ein mulig kan sjå på bilde har 3 av emna marg i seg. Dette kan gjere at ein får sprekkdannelse i karmen, men dette var materialen eg hadde tilgjengelig.

Grovhøvlinga gjer eg med ein skrubbokse, som effektiv fjernar materiale og rettar opp grove vridingar i emnet. Etter grovhøvlinga går eg ever med ein litt finare høvel, før eg til slutt brukar rubank/langhøvel for siste retting.

Eg brukar to siktestikker for å sjå etter vriding i emnet. Siktestikkene er to emner i bjørk som er nøyaktig retta og dimensjonert.

Etter eg har retta den eine flask sida, som blir inn i karmen, rettar eg kanten vinkelrett.  Det neste er då og bruke ripmot for å ta ut breidda på emnet, for så å høvle den andre kanten vinkelrett, medan utsida får bli uhøvla.

Så skal det høvlast fals på alle emna. Her rissar eg målet inn, som er det same som rammetjukkelsen. Deretter brukar eg ein ploghøvel med djubdestopp, som lagar eit spor i emnet. Her frå er det fleire vegar ein kan gå, ein kan bruke øks til å fjerne det grovaste, ein liten skrubbhøvel eller ein semshøvel. Eg valte å bruke ein semshøvel med djupnestopp.

Midtpost

Her har eg saga ut emne til midtpost, og deretter dimensjonert og retta den til riktige yttermål. Så høvelar eg fals for begger vindusrammene.
For å lage platte profilane må eg feste ein dybdestopp på semshøvelen. Profilen skal være 2mm djup. Eg legger tre punkter med kvit lim og spenn på tvinger. På denne måten kan ein berre slå den av når den ikkje trengs meir.

Her rissar eg først opp avstandane med eit rippmot. Deretter bruker eg kanten på semshøvelen til å høvle meg ned i risset. Eg høvlar med slakare og slakare vinkel, slik tek eg djupare og djupare. Så tar eg semshvelen som eg har sett djubdestopp på og høvlar ned til den ikkje tar meir. Dette gjer eg begge vegar. Til slutt rensar eg opp med ein finstilt semshøvel.

Neste steg er å lage enda ei platte. Då matte eg lage om dybdrestoppen slik den fekk eit nivå ekstra, så den lagar dei rette nivåa. Som siste avsluttning på profilen høvla eg ein liten fas på hjørne av midtposten (2mmX2mm).  

Tapp og sink av hjørner

Karmen skal settast saman med sink og tap. Først merkar eg på tappane. Vinkelen er satt på 1:7 (Ca 9grader) og tappene er fordelt med 1” mellomrom. Om tappane blir ulike gjer det ikkje noko, då dei skal individuelt overførast på tilsluttande emne.

Her er rekkefølgen slik eg sagar ut tappen. Det siste som står igjen mellom tar eg ut med eit stemjern. No kan eg overføre tappformen på det emnet som blir topp/bunn i vinduskarmen.

Før ein overfører tappen bør ein ha ei rett flate å jobbe mot. Eg prøver og unngå kvist i sink/tapp når eg merker opp lengda på karmemnet. Så reinkapper eg endane.

Så kan eg legge tapp-emnet vinkelrett på sink-emnet. Her er det viktig at dei ligg rett i forhold til kvarandre. Trekk gjerne tappen ørlite forbi innsidekanten på sink-emnet, dette gjer at det dreg seg godt saman. Etter eg har overført streka, kan ein sage ned og hogge ut sinken.

Etter eg har satt saman karmen gjenstår det berre og felle inn midtposten. Eg velger å felle den inn i falsen på karmen, i tillegg har eg ein liten styringstapp som motverkar vriding i midtposten.

Å høvle gulvbord

Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.  

Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.

Noen ord og begreper

I denne sammenhengen regner jeg et gulvbord for å ha høvlet overflate, mens undersiden kun er som den ble i saga, med sagskuren i behold. På gulvet til Stiklestad la vi rettsida av gulvbordet opp, og høvlet dette slett. Rettsida er den sida av bordet som vender inn mot margen (midten) av treet. Dette har vært ganske vanlig, da får du stående årringer (kantved) opp i bordet, som gir god slitestyrke. Og å pløye bordene er altså å høvle not og fjær på kanten av bordet, med to høvler som lager henholdsvis not og fjær, kalt golvploger eller golvhøvler. Begrepet skyte/ skjøite/ skøyte har vært brukt om dette fra gammelt av. For meg virker det som dette både kan brukes om å Skyte kantene beine, eller å skjøite sammen gulvbordene til en flate.

Gulvet på Stiklestad

Min yre gutteglede over å endelig skulle  teste den nye skottbenken fikk en knekk når det viste seg at den var for kort.  Langbord på 3,8 meter var ikke noe å skryte av i denne sammenhengen, siden gulvbordene var over fire meter lange. Men på Stiklestad har de fullt av lange skottbenker, og med et bord oppå ble min benk i stedet degradert til underlag for sletthøvlingen. Jaja.

Den nye skottbenken.

I skyggen av to store pakker med 2 tom 6 og 2 tom 8, begynte vi med å slette rettsida, og allerede her kom den første diskusjonen som avslørte flere trosretninger i arbeidslaget. Hvor slett trenger det å være? Må vi høvle vekk vridninga i bordene? Skal vi høvle av kuven i rettsida med litt diagonalt høvling først? Noe av bakgrunnen for diskusjonen var jo mengden med plank som skulle høvles, og at det oppå dette gulvet skal plasseres tunge vegarbeidsmaskiner med store jernhjul. Å stå der og finhøvle gulvet virket derfor ganske meningsløst, mens det å bli ferdig med jobben virket veldig meningsfylt der og da.  

Vi endte derfor med å kun bruke skrubbhøvelen på rettsida, uten å gå over med finere høvel etterpå. Likevel prøvde jeg å høvle ned vridningen i bordene, og å høvle så slett flate som mulig med skrubben. Rettsida blir jo anleggsflate for gulvplogene etterpå, og jo beinere det er, jo lettere blir det å høvle not og fjær, uten at gulvplogene kniper seg fast. Bein not og fjær gjør det også lettere å slå sammen bordene når gulvet legges.

Et sletthøvla bord.

Det virket også lurt å høvle ned vridningen i bordene. På tynnere bord har jeg vel senere skjønt at dette ikke er like viktig, da disse er lettere å vri ned på gulvbjelkene.

I ettertid kan man spørre seg om det egentlig er historisk korrekt å høvle til et 2« gulv som skal brukes så grovt, med not og fjær. Kanskje kunne bord eller halvkløyvinger lagt kant i kant fungert like fint, slik vi stort sett finner i eldre fjøs og uthus. Men det å skjøte i hop gulvflaten med not og fjær gjør nok likevel gulvet langt sterkere enn det ellers ville vært.  

Når du står flere uker og høvler, ender du opp i flytsonen, der øyne, hender og hode etter hvert merker hvis det ikke er beint. Det holdt egentlig å stryke handa over bordet, sikte litt, og innimellom legge høvelen på tvers av bordet for å få det beint. Hvor mye du høvler og hvordan kreftene brukes går etter hvert av seg selv, mens man går der og filosoferer.

Pløying av gulvbordene

Til dette arbeidet brukte vi gulvploger laget av Peter Brennvik, med gode stål fra Jon Dahlmo. Disse lagde ½« fjær, noe som kan fungere på bord ned til ca 1 ½« tykkelse. Er gulvbordene tynnere enn dette, bør du ha gulvploger som lager 3/8« fjær. Det er viktig at skottbenken har beine langbord, at den står stødig og at langbordene, selv om de er parallelle, også ligger i samme høyde, slik at ikke høvelen går for dypt på ene siden. Disse høvlene har settskruer, som gjør at «pakken» med tre stål kan flyttes meget presist sideveis. Det er lurt å høvle noen prøvebiter i starten, så man er sikker på at not og fjær havner like langt fra rettsida av bordet, at det ikke blir omkant på gulvet.

Når stålene tas ut for å slipes, løsner man bare settskruen på samme side hver gang, og slår løs kilen. Med litt håndlag drar du til denne skruen like hardt igjen etter sliping, og stålene havner på samme plass sideveis. Når du skal høvle en del bord, er det lurt å slipe relativt ofte, halvsløve høvler er hardt for kropp og psyke, og du blir sur. På nothøvelen kan selve notstålet stilles slik at det tar mest, mens de to stålene på sidene tar litt mindre. Man kan stille slik at høvlene til sammen tar litt mer på undersiden av bordet enn på rettsida (synlig side), da er det lettere å drive de godt sammen. Men det er ikke vits i å overdrive dette, litt mindre enn en millimeter klaring er nok.

Siden dette var gulvbord som hadde jevn bredde, kunne vi høvle hvert bord med en notside og en fjærside. På toppskjært material er det vanlig å høvle hvert bord med not eller fjær på begge sider av samme bord, da kan de endesnues slik det passer best. Og joda, etter å ha pløyd og lagt endel 6toms bord, som så ut som fyrstikker ved siden av hverandre i det store rommet, skjønner man at handverkerne før oss må ha satt pris på brede gulvbord rett fra oppgangssaga. Jo færre bord, jo mindre pløying, og arbeid spart.

Toppskårne gulvbord fra et bygg ved Jonsvatnet, Trondheim. Kun høvlet på oversida, og not eller fjær på begge sider av hvert bord.

Alt i alt vil jeg nok slite med å utkonkurrere Moelven og Forestia når det gjelder å levere store mengder med prisgunstig gulv. Men til restaureringsarbeider, der det ofte handler om å reparere større gulv med å skifte ut enkelte bord, eller å lage nye gulv til mindre rom, er dette måten å gjøre det på.

Frå skog til takspon, nytt spontak på Bunadburet på Bjerkem

Bunadburet på Bjerkem, i samband med det pågåande arbeidet innkledd i stillas og tak over tak. Foto: Roald Renmælmo

Garden Bjerkem i ligg i Steinkjer kommune, kring 15 min køyring aust for Steinkjer sentrum. På garden driv dei produksjon av økologisk korn av eldre kornsortar og har økologisk mjølkeproduksjon. Det gamle buret på garden er i dag verkstad til Berit Bjerkem som produserer tradisjonelle folkedrakter frå Nord-Trøndelag. Det er også utstilling av drakter i buret som går under namnet Bunadburet. Eigaren av garden, Johan Einar Bjerkem tok kontakt med oss for ei tid sidan og ville gjerne få lagt nytt spontak på buret og lurte på om det kunne høve som eit undervisningsopplegg for studentane våre. Vi slo til på det og byrja planlegging av prosjektet.

Det er mykje logistikk kring eit slikt prosjekt og eigar fekk Pedersen Handverk AS i Stjørdal til å ta på seg arbeidet med å byte tro og organisere oppsetting av stillas og overtekking. Det vart prioritert å bruke overtekking av taket under arbeidet for å ikkje risikere å få vatn i isolasjonen i taket som er isolert. Til vanleg er ikkje tradisjonelle spontak isolert og denne type overtekking ikkje nødvendig. For oss og studentane var det flott å kome på samling og sjå at alt var klart til å byrje å stikke spon og tekke med spon.

Skjørholmskogen i Verdal, Foto: Roald Renmælmo

Det fyrste som måtte til var å finne høveleg skog til å stikke takspon av. Bjerkem har ein del skog og vi byrja med å leite der. Noko av skogen var litt langt unna garden og var vanskeleg tilgjengeleg om vi skulle ha med studentane på uttak og hogst. Vi såg også snart at snøen forsvann for tidleg på våren til at skogsvegane var farbare med tømmer på slep. Vi valde då og ta ut nokre graner i forkant av studiesamlinga i Skjørholmskogen i Verdal, men ikkje langt unna Bjerkem. Eg vart tipsa om denne skogen av Hans Brede i Skogselskapet som tok oss med for å sjå. Eg så snart at det var fleire aktuelle graner i skogen og merka i fyrste omgang 4 av dei til vårt prosjekt.

Tømmeret vart så kjørt med traktor til Bjerkem og lagt klar til studentane kom. Skogselskapet har også skrive ein liten nettsak om skogen og spontekkinga på sine nettsider. Studentane kom til Bjerkem måndag 12. april og var der heile samlinga fram til fredag 16. april. Med bakgrunn i pandemien delte vi studentane i tre ulike kohortar som arbeidde kvar for seg og budde kvar for seg under heile samlinga. Måndagen starta vi med å sende ein kohort ut i skogen ved garden for å leite fleire aktuelle spontre, eller i alle fall få litt kjennskap til aktuell skog. Ein kohort byrja å kappe sponkubb, kløyve sponskier og koke desse for å byrje å stikke spon. Den tredje kohorten byrja å førebu tekking av den vestre takflata på buret med spon som eg hadde gjort klart på førehand.

Det var 15 ivrige studentar som var med på samlinga og dei var gjerne oppe i god tid før klokka 06.00 på morgonen for å byrje å koke spon. Såleis fekk vi produsert mykje spon og vart ferdige med tekking av taket på Bunadburet alt på torsdag, etter 4 dagar arbeid. Flatemålet på taket på buret var kring 70 m2 og til det gjekk det med kring 12 000 takspon. Vi heldt fram med å stikke spon også på fredag og produserte kring 16 000 takspon i løpet av samlinga. Desse sponene vart stort sett produsert av dei 4 grantrea som vi hogg i Skjørholmskogen i forkant av samlinga. 16 000 spon er omlag nok til å tekke kring 100 kvadratmeter takflate. Det blir god utnytting av tømmeret å få så godt utbytte.

I Nord-Trøndelag er det vanleg å ha nokså tynne spon, kring 5-6 millimeter i eine kanten og ned mot kring 2 millimeter i andre kanten. Vanleg sponlengd er 13 tommar og det vert lagt med 4 tommar opptrekk, altså som tre-lags tekking på taket. Andre stadar i landet kan det vere vanleg med lengre spon og kanskje også tjukkare spon. Filmen Spontekking og tekkardugnad frå Skaun i 1970 er eit godt døme på dokumentasjon av spontekking frå Sør-Trøndelag.

Kapping av sponkubb
Kløyving av sponskier
Stikking av spon
Spikring av spon
Studentane nærmar seg mønet
Kvar spon vert festa med ein liten blankspikar.
Ferdig takflate tekt med spon på Bunadburet

Tidlig 1900-tall fra Vardø

                                                            Av Ken Lorentzen

                                                      Tradisjonshandverk, NTNU

Jeg har laget noen tegninger og reflektert rundt en arbeidsbenk laget på begynnelsen av det nittende århundre. Arbeidsbenken er laget av en fattig gutt fra Vardø, Sigurd Heen. Han startet i snekkerlære under sognepresten i Vardø, som hadde et program for å lære fattige unge gutter et yrke i en tid, som var brutal og nådeløs mot fattig folk helt oppe i det ytterst nord i kongeriket Norge.

Sigurd Heen var ikke født i fattigdom. Men da hans far omkom på sjøen da Sigurd var i 6-7 års. alderen ble familiens situasjon vanskelig, med mange barn og ingen forsørger.

Sigurd var født i 1899 og døde i 1942. Hvis vi går ut fra at han var 15-16 år da han gikk i snekkerlære, kan vi tro at denne snekkerbenken er fra rundt 1915. Opplysningene om denne snekkerbenkens eksistens fikk jeg i en samtale med min gode nabo Oddfrid Heen som var Sigurds niese. Det var da jeg kom til å fortelle om hva vi hadde drevet med på skolen siden sist vi hadde pratet samme Da tok hun meg ned i kjelleren sin og pekte innover i hjørnet under masse materialer hun hadde samlet til brensel for kalde vinterkvelder. Under der pekte hun og sa at hennes far hadde lagt Sigurds høvelbenk i 1950, og helt riktig der fant jeg tre deler som hadde ligget der urørt 70 år. En utrolig hukommelse på den dama. De andre delene var forsvunnet, men det gjorde ikke noe for de viktigste delene hadde overlevd både andre verdenskrig, stor bombing av Vardø i 1944 og ikke minst kalde vinter kvelder i «Heenhuset». De tre delene var selve høvelbordet laget i eik med L-tang og to fint dreide skruer. Den ene i L-tangen slik som er så karakteristiske på tyske snekkerbenker og den andre i enden.

Høvelbenken sett ovenfra
Undersiden av arbeidsbenken

Det var også to føtter med, den ene smal til å stå bak og den andre bredere til å stå foran under L-tangen, slik at den ble stødig og god å jobbe på.

Den enkle foten med opplagring til hyller
Den doble foten med kloss under som var en oppgradering fra ungdomshøyde til voksen

Det var også en hjemme smidd høvelstopp med. Denne er jeg usikker på om det er smidd av en smed, som det var flere av på øya på denne tiden. Siden denne høvelstoppen ser veldig hjemme laget ut, er det lett for meg å trekke den konklusjonen om at Sigurd og fikk litt introduksjon i mindre hjemmearbeider i smia også. Noe som slett ikke var uvanlig på denne tiden.

Føttenes originale høyde var 67 cm og er laget i furu. Det er laget hylleknekter slik at det mest sannsynlig var to hyller vedsiden av hverandre slik at disse til sammen utgjorde en bred hylle til å legge verktøy på. Siden Sigurd laget denne snekkerbenken i sin ungdom han den blitt hevet med

8 cm under. De delene som er kommer bort er to bord til hyller, midt stolpen som holder føttene sammen og festemidler til dette. Jeg kan se spor etter kiler så jeg vil se det som sannsynlig at han har brukt kiler. Den siste delen som er borte, er den underste delen på den bakerste enkle foten.

Alle deler er laget med tapp og tapphull som er plugget fast med to plugger.

På selve bordet er det brukt svanehaler og alt er sammenføyd pent uten unødvendig spiker.

Det er brukt spiker, men det ser ut som dette er noe som er satt på i ettertid, når behovet er dukket opp slik som på hylleknektene og det 8 cm bjelken den er forhøyd med. Ellers er det brukt skruer til å feste vangen som får den bakerste tangen til å flytte seg når skruen blir skrudd ut og inn.

Det er også brukt en bolt med stoppskive og en mutter i hver ende til å presse L-tangen inn mot bordet.

Tegning av benken i 1:100

Dette er en fin og anvendelig snekkerbenk, som i min ungdom var å finne i mange kjellere og sløydsaler. Selv har jeg tre stykker på mitt verksted, men ingen med en slik fin historie og etnisitet som denne skatten jeg fant nedgravd i materialer hos min nabo. Nå når jeg selv skal i gang med å snekre meg en snekker benk, da har jeg tenkt mye på hvilket behov jeg har i framtid

Skøtbenk frå Valdres på Valdres folkemuseum

Berre for nokre år sidan var det ikkje funne skottbenk i Valdres. Eg var i kontakt med bygningsvernrådgjevar Odd Arne Rudi på museet på Fagernes, sidan han er mykje rundt på gardar i Valdres. Kanskje hadde Rudi kome over ein slik benk på nokon av sine mange synfaringar? Han kunne opplyse om at skottbenk var ikkje noko han hadde sett i dalen. Nedtur. Vi vart enige om at han skulle halde ein ekstra utkikk etter ein slik benk. Det gjekk vel eit år, innan eg tok telefonen på ny og høyrde om han hadde kome over noko som kunne likne ein skottbenk, men svaret var det same som sist.

Dagen etter denne telefonen, ringer Rudi meg tilbake med nyheita om at han har funne ein skottbenk i Ulnes. Skøtbenken var då reoppdaga i Valdres.

Seinare fekk eg informasjon om ein «trefoting» i Etnedalen. Til alt overmål fann Rudi også benken som denne bloggposten handlar om. Arkivet til Valdres Folkemuseum er enormt stort, mykje befinn seg i samlinga. Klemt mellom eit treskeverk, ei rekkje spissledar og ein laftevegg vart benken oppdaga. Benken har ikkje noko registreringsnummer og var difor ikkje å finne i det digitale arkivet.

Benk funne på Valdres Folkemuseum.

Benken er «enkel» i utforminga. Det er ein kløyvd stokk som dannar botn og vekta i benken. «Klypene» er tappa ned i stokken, omlag 4’’. Det er tappa hol i klypene, for å gi plass til strekkfiskemne, som skal yte press på klypene. Strekkfiskane som går gjennom klypene, er tilverka i bjørk.

Oppmålingsteikning av skottbenken.
Strekkfisken som går gjennom klypene, avlangt hol for kilen.

Benken manglar føter under halvkløyvningen. Dette ser ein ut frå merkjer under.

Foten vart låst i kilesporet. I tillegg fann eg spikarhol som vitnar om korleis foten var festa.

Føtene er låste i eit kilespor under halvkløyvningen. I tillegg er dei spikra frå undersida av føtene og opp i halvkløyvningen. Dette kan vitne om at føtene ikkje har vore særs grove. Vidare er benken mellom 720 og 780 mm høg, målt utan føter. Skottbenkane som er registrert rundt om i landet, varierar mellom 760 – 850 mm. Der eit snitt kan vera om lag 780 mm (kjelde: Roald Renmælmo). Dette kan tyde på at føtene kan vera ein stad mellom 1-2,5’’, om ein tek utgangspunkt i den høgaste delen av benken. Om benken har vore jamnhøg nokon gong er eg usikker på.

Hovudet på strekkfisken som går gjennom klypa.
Kil, ein kan sjå benken er mykje brukt, etter slitasjen på klypa.

Ved fyrste augekast, kan det synsast som kilefunksjon er særs låg i forhold til toppen av borda. Men, skulle ein få plass til bord med 35 cm breidde, kan det ikkje utformast anleis.

Eg har brukt nokre dagar på å laga ein kopi av denne benken. Benken er tilsynelatande enkel i utforming, men eg vart overraska over kor mykje arbeid som ligg bak ein slik benk. Sidan ein har ein halvkløyvning i botn, får ein ingen rette flater å gå ut i frå. Eg valde difor å bruke verkstadgolvet under kløyvningen som referanse. Eg lyfta stokken opp med lik avstand til golvet i båe, ender og nytta ein «referansestav» frå golvet og opp. Dette gjorde det enklare å finne lengda på klypene og lengda på kor mykje av klypene som skulle fellast ned i stokken.

Tapphola er om lag 4’’ djupe.

Eit problem ein kan støyte på i ein slik prosess, er utvalget ein har av materialar. Då eg fann ut at benken er utforma med lunn/halvkløyvning i botn, vart det litt hektisk. Materialane nytta i ein slik benk bør vera nokon lunde tørre. Mykje halvkløyvning hadde eg ikkje på lager og måtte difor til skogs. Ei gran som såg relativt tørr ut på rot, vart vald. Det var ei utfordring, då ho og måtte ha rette dimensjonen. Før eg felde treet sjekka eg om det var rettvokst, noko treet heldigvis var.

Folkevogn er kjekt å ha.

Eg valde å kløyve lunnen på sag. Sjølv om originallunnen sannsynlegvis vart kløyvd med kilar og sidan telgd. Tidlegare hadde eg kløyvd opp ein del 2-2,5’’ furu, som fint kunne nyttast til klyper. Ferdige klyper skulle halde om lag 2’’ tjukke og 7-7 1/4’’ breidde.

Emne til klyper.

På originalbenken var klypene tilverka forholdsvis grovt med øks. Noko eg også prøvde meg på. Emne til klyper og halvkløyvningen var ferdige kvar for seg, og moneringa kunne ta til. Midten på halvkløyvningen vart merka i båe endar og sotsnorslag danna ei referanseline eg kunne jobbe ut i frå.

Halvkløyvning med referanseline.
Tapphola i lunnen, om lag 4’’ djupe.

Det var ikkje heilt enkelt å forstå originalen og funksjonen på klypene. Benken har stått lenge og veden har krope ein del. Bevegelegheita på klypene var difor særs begrensa. Om benken var konstruert med bevegelege klyper berre på eine sida, fann eg difor ikkje noko sikkert svar på. Likevel valde eg å montere desse fast på sida ein står og høvlar, samt at eg laga tapphola meir romme i botn på andre sida. Klypa nærast kilen har difor evna til å bevege seg. Klypene er plugga med tretappar gjennom halvkløyvningen. To pluggar på kvar klype med diameter på om lag 3/4’’. Hola ser ut til å vera bora vassrett inn, og har same diameter på båe sider. Sidan benken ikkje kan demonterast, er det vanskeleg å seie om dette er bora med spiralbor heilt gjennom lunnen, eller om det er bora inn med navar frå båe sider.

Nabbar/pluggar som held klypa stabil i halvklyvningen.

Eg har enno ikkje montert desse pluggane sidan halvkløyvningen er noko rå. Eg plukkar difor ut klypene og justerer hola og pluggar når halvkløyvningen har tørka. Håpet er at den ikkje går seg bort på vegen mot eit tørrare liv. Vidare har eg heller ikkje hogge inn føtene under halvkløyvningen. Dette gjer eg når emnet har tørka, då føtene truleg vil flukte betre over tid.

Strekkfisk

Strekkfiskane på originalbenken er tilverka i bjørk. Det ser ut til at emnet er henta frå rundtvyrkje som held om lag dimensjonen som var ynskt, om lag 4’’. Ny utfordring! Eg fann likevel ei bjørk eg hadde felt for eit år sidan. Den var ikkje heilt tørr, men tørr nok til at krympen ikkje blir stor. Også desse emna er tilverka med øks og litt sag. Eg prøvde difor å gjera utforminga lik, med same type verktøy.

Hovudet på ny strekkfisk
Kile på originalbenken.

Eg er litt usikker på om kilen på skottbenken er original. Dei får noko hard medfart ved bruk og er truleg bytta ut i nyare kilar. Eg laga mine kilar noko lenger enn referansa. Noko som vil kunne klemme borda på skottbenken meir i saman.

Kil i bjørk.

Så var det borda som skulle på plass i klypene. Sidan klypene står tettare i halvkløyvningen enn dei gjer på borda, må borda fellast inn med ein vinkel i klypene.

Litt vanskeleg å sjå, men innfellinga er om lag ein halv tomme breidare nest.

Eg trur det er gjort på same viset på originalen. Det er vanskeleg å sjå utan å måtte demontere borda. Eg gjordet det slik for ein annan grunn òg, nemeleg fordi eg ikkje hadde topp vyrkje til bord. Eg laut kjøpe bord til dette, men desse hadde berre rett lengde og var brukbart rette. Feilen er at borda har store kvistar der høvelen skal jobbe, og dette gjer det vanskelegare å halde toppen på benken rett og sjølve rettearbeidet vanskeleg. Eg ynskjer difor å skifte ut desse borda ved eit seinare høve, då er det enklare med jamn innfelling i borda og ikkje skrå.

Innfelling av bordet på klypa.
Nesten ferdig benk, manglar nabbar i klyper og to føter.

Skottbenk frå Suigard Tveiten, Grongedal

Oppmåling av skottbenk på Eidsborg, Vest-Telemark Museum

Denne Skottbenken blei funnet av Martin Eriksen og Trygve Lia på Suigard Tveiten i Grongedal (Haukeli). Eigar av benken er Svein Henry Ekre.

Då benken blei funne, hang den på ytterveggen av eit middelalderloft og såg ut til å ha hengt der ein god stund. Middelalderloftet har vært malt og det har dei gjort uten å ta ned skottbenken frå veggen, så då har den også fått seg eit strøk med brunmaling. Dei har til og med gjort seg flid og mala inn mellom langborda. Når dei tok benken ned kunne ein sjå avtrykk av benken på veggen. Eit slikt avtrykk kunne vel i seg sjølv tiltrekt skodelystne skottbenktilhengarar.

Her ser vi Skottbenken der den hang på veggen. Martin Eriksen (bildet) var ein av dei som fann benken

Bukk

Benken er kring 5m lang og rundt 70cm høg. Den er laga i furu, (muligens noko gran?) og er relativt enkelt lagd. Det er brukt ein god del klippspiker når den er blitt lagd, noko som også tyder på at denne benken kanskje er av nyare dato. Alder på benken er ukjend.

Langbord understell

Bukkane er i hovedsak laga av to tverremner og to ståande emner som er tappa gjennom dei tverrgåande. Det er gjennomgåande tappar også i i bunnemnet der dei i tillegg har slått inn ein kile frå undersida.

Underside bukk

Eg ser for meg at det har vært ein kile som har blitt brukt for å klemme saman langborda. Ein kan sjå spor etter ein slik kile på eine bukken, men ellers ingen tydlig bruksslitasje etter ein slik kile.  

Sannsynligvis spor etter kile

Benken har også blitt stiva av med to skråstilte bord. Desse er gjort smalare der dei ligg ann mot midten av langborda.

Nedanfor er teikning og mål av benken. Eg har tatt meg friheit til å forenkle mål og nokon av delane då det var ein del variasjon i tjukkleik og lengde.

Skottbenk fra Jopålsagården, Narjordet, Os i Østerdalen

 Studentene ved Tradisjonelt bygghåndverk ved NTNU i Trondheim har høsten 2020 hatt i oppgave å finne og dokumentere en skottbenk eller en høvelbenk i sine respektive hjemmeområder.
Jeg (John Ryen) fant en hjemme på gården. Gården heter Jopålsagården og ligger i bygda Narjordet, Os i Østerdalen. En gård  fra ca. 1669.  Denne skottbenken er av nyere tid. Jeg så en innriss der det stod 1905 på skottbenken.
Det er ikke noe gammel benk, men dog en fin benk. Det er trolig John Johnssen Ryen (1872-1957) som bygget denne skottbenken.  Han var tømrer og har bygget opp huset på Jopålsagården (bruks nr. 9).  

Skottbenken på Jopålsagården

Jeg har tatt mål og dokumentert denne benken med en tanke om og skulle produsere en slik benk i løpet av høsten 2020. Denne benken er tilsynelatende laget av furu. Jeg tipper den ble bygget for kanting og høvling av panel, da gammelfjøset på gården er kledd med vekselpanel med ca. lengder som passer skottbenken. Det passer også bra inn med at John Johnssen Ryen bygde gammelfjøset.

Her kan man se at det er ganske slitt. Trolig brukt kiler til fastspenning av emner

Da jeg fant denne skottbenken, så fant jeg ikke noen kiler i nærheten. Dvs. at jeg tror det er kiler, men fant ingen kiler. Det er ikke skrue eller andre metoder som er brukt til fastspenning.

Her skimtes årstallet 1905 og J.J.R
Benkens totale lengde
Bukkene er trukket inn omlag 5/4´ Alen fra endene av langbordene
Mål på bukk og langbord.
Bukk og fot
Innfelling av langbord

         

Ovenfor vises bilder av skottbenken med mål. Alle mål er oppgitt i cm.
Man kan også se at bordet som sitter fast i rammen er boltet fast.
Dette var et spennende funn, og blir spennende å lage. Den blir trolig brukt i vinter.

Skottbenken i Leksvik

Denne skottbenken er i dag i samlingen ved bygdetunet Ner- Killingberg i Leksvika på nordsiden av Trondheimsfjorden. Benken er tidligere omtalt av Lars Asdøl og Dyre Bystad på Norsk Skottbenk Union sine sider tilbake i 2014, men ble ikke detaljert oppmålt den gangen.

Siden jeg nå var på jakt etter en god skottbenk som grunnlag for å lage en ny, funksjonell benk, startet jeg min personlige reise inn i skottbenkens mytiske form og funksjon akkurat her. Og når jeg nå reiste dit og fikk studere benken, fant jeg akkurat det jeg lette etter; en praktisk, funksjonell benk med solide detaljer som likevel framstår som nett og fin, akkurat en sånn jeg hadde lyst til å bygge. Dermed ble min personlig reise denne gangen redusert til en fergetur over fjorden.

Benken ble i sin tid gitt til bygdetunet på Ner- Killingberg, og den ble da merket «Albert Penna    Skåtbenk». Penna er navnet på en gård som ligger midt i Leksvik.  Gjengesnittet og tappen som kan ha blitt brukt for å lage selve skruene fins også ved museet. Denne er merket N P D 1874.

Under registreringen ble jeg noe i tvil på om de har forholdt seg til norske tommer eller om den er såpass ny at det metriske systemet kan ha vært anvendt.

 Noen mål på benken går pent opp med centimeter, mens mange av målene faller fint sammen med hele, halve, kvart- og åttendedelstommer. I tillegg virker det som at enkelte mål slenger litt under hel dimensjon. Jeg noterte målene underveis både i tommer og cm, men etter hvert ble jeg ganske sikker på at benken er tenkt i norske tommer, og at enkelte avvik fra dette kan skyldes dimensjonen på emnene de har brukt, etter tørking og oppretting.

Videre oppgir jeg her hovedmålene i meter og detaljene i norske tommer, da dette faller naturlig i denne sammenhengen.  

Skottbenken har en høyde på 76 cm, noe som gir en fin arbeidshøyde.  Benken har to sett med langbord, ett på 3,03 meter, og ett par på 4,7 meter. På de korte bordene er føttene plassert med senter 71 cm inn fra endene, mens på de lengste bordene er føttene plassert 92 cm inn. I tillegg er det forskjellig dimensjon på langbordene, de korte bordene er 6 x 1 3/8«, mens de lange er 6 ½ x 2«. Logisk nok er de kraftigere jo lengre de er. Benken er gjort tilnærmet slett utvendig på den siden med fast vange, der du står og høvler. Det virker fornuftig, du kan gå tett inntil benken hele veien når du jobber.

Langbordene er av gran, normalt med kvist her og der, men ganske jevnvokst og lite spor av tennar og spenninger. De har unngått rota på treet her, og funnet rolig ved, men ellers ikke vært så nøye på kvaliteten. Langbordet som er fast har to loddrette hull, som dannes av hver sin klave i bjørk på yttersiden, Disse er spikret fast i langbordet, og er pent avrundet, siden dette er den siden du står når du høvler. Det faste langbordet er tredd ned over toppen av den ene stolpen på hver fot, og er nøyaktig felt, slik at det låser godt med lite slakke.

Begge de faste langbordene er merket med en «I» på den ene klampen, og den ene foten er også merket likens, slik at føttene har fast plass i langbordene. De løse langbordene som ligger mot skruene kan bare monteres en vei, og slik har alle deler fast plass når benken er montert.  Jeg tolker dette som at nøyaktig tilpasning er viktig her. De var opptatt av minst mulig slakk, for å få minst mulig rakling og bevegelse når man bruker benken.

Føttene er laget i gran og bjørk. Selve labben, og stolpen til den faste vangen er i gran, mens stolpen med skrue i, selve skruen og tverrtreet imellom er lagd av bjørk.

Alle fellinger på føttene er også ganske presise. Begge stolper er felt med en 2« tapp ned i labben, og disse er låst med ½« trenagler som er boret inn fra ene siden i labben. De går ikke tvers gjennom labben. Hodet på naglen er til dels firkantet. Skruene har ytterdiameter på 2 1/8«, mens hodet er 3 1/2 «. Det går en 5/8« gjenga bolt tvers gjennom tverrtreet og begge stolpene, med skive og mutter på hver side. Dermed kan man stramme opp hele bukken, og holde den stabil og stødig.

Men hvor gammel er benken? Det er sirkelsagskur på vangene, og det er brukt svart trådspiker for å feste klamper m.m. på disse. Boltene som står i har sekskantet mutter og rund skive. Det lille vi ser av gjengene ser grovt ut (tommegjenger). Bolt, skive og mutter minner om detaljer fra andre gjenstander fra tidlig 1900-tall.

Selv om langbordene med sirkelsagspor i teorien kan være nyere enn føttene, så tror jeg ikke det. Alle delene fremstår helhetlig og veldig godt tilpasset hverandre. Dersom gjengesnittet har vært brukt på denne benken, kan den ikke være eldre enn 1874. Summen av disse detaljene gjør at jeg foreløpig tipper alderen til å være ± 1900.

Dette er alt i alt en flott benk, som virker å være utformet for å lett kunne demonteres og flyttes. Høvelspor og tilpasninger vitner om at den er lagd av en trygg og effektiv håndverker som har hatt et avklart forhold til hvor det er viktig å være nøye, og hvor det ikke er så nøye at dimensjonene varierer litt.  

Det blir spennende å se om det fins flere opplysninger om benken, og om det fins tilhørende høvler etter hvert.

Høvelbenk frå Valdres

Høvelbenk etter Gudbrand K. Bjelbøle Aabol, Skrautvål i Valdres

Eg har ståande ein høvelbenk etter tippoldefar min G.KS.B.Aabol (1847-1925). Denne har eg lenge ynskt å måle opp og sjå nøyar på, både når det gjeld oppbygging og sjølvsagt funksjon.

For å forstå benken betre gjorde eg ei oppmåling og teikna benken. Dette gjev ei god forståing av konstruksjonen, samt ei inngåande gransking av bruksmerke som gjev opplysningar om korleis benken har blitt brukt. Oppteikninga vil òg vera nyttig ved ei kopiering av benken.

Oppmålingsteikningar av høvelbenken

Benken er ikkje så ulik dagens «moderne» benkar. Benken er bygd opp med framtang og baktang, der det er gjenga treskruvar på om lag 50 mm eller 2″. Framtanga er gjort i bjørk. Dette gjeld både innfesting, skruve og endestykke på benken. Det same gjeld for baktanga, der er endestykket på benken, samt klemstykke og skruve tilverka i bjørk. Delar elles på benken er tilverka i furu. Understellet er òg tilverka i furu.

Baktanga har ei skade på skruven. Og ein kan sjå at det har vore smetta inn ein kil for å låse klemstykket, slik at denne delen av benken følgjer skruven inn og ut. Holet til dreiestonga er på omlag 20mm.
Framtanga manglar sannsynlegvis ein del som skal trykkje mot arbeidsstykket.

Benken har 13 hol til høvelstopp, alle hola så nær som eitt er på rekkje. Eg har ikkje funne ut kvifor det 2.holet ikkje er på line med dei andre. Kanskje har lesarane har ein ide om dette, og ei tilbakemelding på dette hadde vore fint. Høvelstopphola er relativt grove samanlikna med benkar i dag. Hola er kvadratiske og jamngrove gjennom benken på 1×1″. Eg har diverre ikkje funne att nokon stoppar til denne benken.

På bilete ser ein at hol nr 2 ikkje er på line med dei andre hola. Det kan hende at dette holet er hoggen på ved eit seinare høve?

Benken har òg ein nedsenka sidebenk for lagring av verktøy.

Det kanskje mest interessante med denne benken er understellet. Dette er svært fint tilverka, med høvla profilar og enkle utskjæringar. Understellet er svært stabilt, og dette førar til at benken held seg i ro under bruk.

Understellet har hol for å kunne understøtte lengre emne. Som ein kan sjå av bileta under har både midtstolpen og bakre foten påhogge hol der ein kan seta inn tappar som støttar opp arbeidsstykket. Hola er hogge rektangulære med same dimensjon i heile djubda, 30x35mm.

Ein ser at hola i midtre stolpen og bakre foten er gjort med hol, der ein kan seta inn tappar for å støtte arbeidsstykket. Legg merkje til at hola ikkje er jamnhøge framme og bak.

Understellet har 2 skuffer, samt ei hylle for lagring av div verktøy.

Eg hadde ein mistanke, og det synte seg i oppmålinga at sjølve benken sannsynlegvis er nyare enn understellet. Ved nærare undersøkjingar ser ein at benken er dårleg tilpassa understellet. Nye spørsmål dukkar opp, kvar er originalbenken til dette understellet?

Om eg skal anslå ein alder på benken, vil eg kanskje tippe fyrst på 1800- talet på understellet og at sjølve benken er tilverka sist på 1800-talet.

Som eg har skrive tidlegare i teksta, har benken vore hardt og mykje brukt. Nett kva som er tilverka på benken kan eg ikkje seie noko om ut frå merkja benken har. Det er ingen tvil om at det har vore telgd emne på benken. Vidare er det mykje sagspor av ymse slag, samt spor etter kortare eggverktøy. Om ein ikkje kan seie akkurat kva som er tilverka, kan ein i alle fall seia at mykje har vorte tilverka på benken gjennom tida.