Høvelbenk frå Jordebrekk, i øvre Suldal

Det var i vinter me hadde ei læringsarenasamling, her på Sand, om høvelbenkmaking. Eg valde å bruke denne benken som førebilete til min nye høvelbenk. Tankjen var at den høvde godt til høvling av både gulvbord, kledning og listverk. Som eit supplement til strykebenken og langbenken. Desse andre benkane er laga med tanke på firealna lengder, så målet var å lage ein høvelbenk som og takla slike dimensjonar.

2018-06-22 13.21.07
Originalen

Hovudmåla på denne benken er 2,25 meter i lengda, plata/planken har ei breidd på 25,5 cm og ei arbeidshøgd på 75 cm.

2018-06-22 13.11.21
Baktanga

Baktanga er laga i bjørk. Den består av ein skrue som er om lag 30 cm lang i gjengene og to styrepinnar. Desse er festa til bakstykket med naglar. Benkestykket er felt inn med svalehale og festa med fire spikar.

This slideshow requires JavaScript.

Framtanga er og av bjørk og er festa til benkeplate med to gjennomgåande bjørkelaglar, der den bakre er åretta (kile) i sida med skuffa. Under framtanga er der ein kloss som eg tolkar til å vera feste/glidespor til plata som skruen knekar mot. Denne kjenner me og frå sløydbenkane.

2018-06-22 13.12.52
Understøtta på midten

Omlag på midten av benken er der festa eit stykke bjørk til benkeplata med ein nagle. Denne er svingbar og er nytta som understøtte i bakenden av bord som vert festa i framtanga. Der er 8,5 cm opp til topp benkeplate, så eg tenkjer at denne benken ikkje er nytta til vindusproduksjon med små delar? Der er 70 cm til framtanga. Noko som kan passa med vinduskarmar eller kort karm og liggande ramtre til dør. Dei lange ramtrea kan støttast med ein «dreng» i bakkant. Her vil eit eventuelt dørramtre stikke ut vel 30 cm frå bak på benken og gi god plass til «drengen».

Hullrekka til benkehakane er plassert frå 4 til 5 cm frå kanten og har eit varierande mellomrom på 8 til 27 cm med ein «normal» på 12 cm. Alle hulla er firkanta i øvre delen og runde i underkant. Dette tolkar eg til at dei er borra med navar og tilpassa eit firkanta tverrsnitt på benkehaken, som truleg har likna på den som står i benken frå Li. Det siste hullet , det som er lengst framme, er sylindrisk rundt og skråar bakover med ein vinkel på 72 grader i forhold til plata. Hullet har ein diameter på 1,8 cm. Kan dette ha vore nytta til feste for ein rund pinne som høvelstopp, i staden for den lista som er spikra på i enden nå?

This slideshow requires JavaScript.

Min benk er om lag 30 cm lengre enn førebiletet, av grunnar som er nemdt tidlegare. Ellers har eg forsøkt å skape ein tilsvarande benk. Eg har i tillegg valt å gi benken ei arbeidshøgd på 80 cm i den tru at det passar meg betre. Eg ventar på benkehakar, så derfor er ikkje hullrekka laga. Eg vurderer å flytte den litt lenger frå kanten, slik at haken i baktanga kjem mellom styrepinnen og skruen. Trur det gir mindre vridning og skeivt press på baktanga. Dette gir ein avstand til kanten på 9,5 cm.

Bakfoten er laga av ein tømmer-elev som var utplassert hjå oss. Øvinga gjekk fyrst ut på å teikne benken for så å rette av, dimmensjonere og tappe saman delane til bakfoten.

 

Råbygget til snekkersmia er ferdig

IMG_7766
Råbygget med fotingsrøst ferdig. Vikingskipshuset i bakgrunnen. Ivar Jørstad til v. og Magnus Wammen) Foto. Henning Jensen

Laftekassa til snekkerverkstedet, og reisverket til smia er ferdig. Vi har hatt to dager sammen med veilder Hans Høgnes som har arbeidet og lært tradisjonell reisverksbygging av Oddbjørn Myrdal. Et moment vi har tenkt på er hvordan de to bygningene samarbeider, siden det er liggende og stående tømmer inntil hverandre.
Tømra og reisverket har samme raft og syllstokk, så hvordan gjør vi det med synk, når tømmeret krymper og laftekassa setter seg i meddrag og laft.
Det er jo mange kilder på forskjellige mål på erfaringer eldre tømmermenn har gjort på dette. I spørrelistene fra Ord og Sed nr. 16 Husebygging ifra Sigdal i Buskerud. Der skriver Andreas Mörch i 1946:
Sigingsmon måtte`n passa godt på. Ein rekna ein tomme på alna nå`n tømra tå rått. Va tømmere` tørka på, sku det ikkje så mykkji te. Da kom an på å tört verke` va. Ein måtte passe på så ikkje beitskiir i gla og dörnar vart för lange så tömra hengte sei opp.
Andre mål har vært en tomme på meter`n. Sigemonnet beror nok i all hovedsak på erfaringer, fordi det avhenger av flere ting som bla. hvor tettvokst materialen er, hvor mye kvist, hvor fuktig tømmeret er, hvor nøyaktig meddrag er utført, og lignende. Et annen moment som vi også tenkte på var at tømra ville bli flytt ut i museets Østlandstun, og vil få mose i meddraget (noe det ikke har nå) , så det vil kunne øke høyden littegrann avhengig av hvor mye mose som legges i meddraga. Tømmeret har fått en vår og en sommer på å tørke, og halve tømra var ferdig før sommer`n , så det har synki allerede en del.

Så vi har lagt oss på en tomme kortere stolper og skråbånd, som vi har klosset opp midlertidig. Vi har tatt høydemål på tømmerkassa for å følge med på høyden.

333
Stolper og skråbånd klosset opp midlertidig. Foto: Magnus Wammen

Beitskiene som vi hogg tidligere i vinter har fått en god tomme sigemonn. Hogging av beitskisporet var tungt arbeid i endeveden, og vi syntes det gikk trått i det nokså etter hvert tørre laftetømmeret.

 

Skrevet av Magnus Wammen

Litt om Lim

I løpet av våren har vi drevet med førindustriell dørproduksjon, med limte fyllinger, både på læringsarena og på studiesamling i Trondheim. For oss på Folkemuseet var dette første møtet med bruk av beinlim, og jeg ble fasinert av egenskapene og bruken det. Beinlimet brukes en del av møbelkonservatorer, men det brukes ikke så mye innen snekkerfaget lengre, men det har helt klart egenskaper som fortsatt holder mål, og som, i enkelte sammnehenger, kan være til fordel kontra moderne limprodukter. Tenker først og fremst da på at man har mulighet til å løsne på limfugen med bruk av varme og vann.

Tomas Karlsson var vår mentor på dørproduksjonen på Folkemuseet. Han hadde noe erfaring med bruk av beinlim. Limet vi hadde tilgjengelig på museet hadde en litt annen karakter enn Tomas var kjent med fra eget lim. Dette innebar at ble vi nødt til å prøve og feile et par ganger før vi kom frem til riktig konsistens og teknikk.

Forberedelser:

Først høvlet vi kantene på emnene som skulle limes sammen til fyllinger. Tomas var opptatt av at det ikke var nødvendig å høvle rettsiden først, i og med at den uansett skal høvles på dimensjon etterpå. Vi skulle kopiere døra fra Snekkersmia på Borge, så vi var avhengige av å høvle fyllingene ned på en gitt dimensjon etter liming. Men, ofte kan fyllingene på eldre dører variere, helt enkelt fordi man bare sørget for å høvle de plane, så ble tykkelsen som det ble, ifølge Tomas.

Vi siktet dermed med en lekt for å se at vi var noenlunde i lodd, mens vi rettet kantene på emnene. Det er bedre at man har er ørliten glipe på midten av limfugen, enn at det gliper i endene. En glipe på midten, kan man få klemt sammen med limknektene. I moderne tankegang ville man kanskje dimensjonere emnene først, men denne varianten er jo rasjonell og arbeidsbesparende. Rettsiden på emnene ble orientert samme vei, det er det vanligste å se på fyllinger på eldre dører, ifølge Tomas.

1
Foto: Henning Jensen
2
Foto: Henning Jensen

Tomas var opptatt av at trestykkene skulle være varme ved liming. I eldre tider hadde man en stor oppvarmet limhelle, i stål eller stein, der man hadde limpotten og emnene ved liming. For oss foregikk dørsnekringen i uoppvarmet verksted. Så, for å for å sikre varme emner, men ikke for mye tørk, pakket vi emnene inn i plast, og lot de ligge i oppvarmet verksted, natten over, før liming. Selve limingen foregikk også i oppvarmet verksted.

4
Tomas Karlsson fyller sekken. Foto: Henning Jensen

De tørre beinlimsperlene ble lagt i vann over natten før liming. 1 del perler og 2 deler vann.

5
Foto: Henning Jensen

Limingen:

For å sjekke at konsistens og temperatur ga oss en god liming, limte vi en prøve først, før vi gikk i gang med limingen av fyllingene.

6
Foto: Henning Jensen

Temperaturen på limet skulle ideelt være rundt 60 grader. Limperlene smeltet vi i limpotte i vannbad. Blir limet for varmt, brytes proteinet ned, og limet får dårligere egenskaper. Vi gikk dermed til innkjøp av et sukkertermometer fra Clas Ohlsson og holdt kontroll på temperaturen under oppvarming og påføring av limet.

7
Helst ikke så mye over 60 grader. Tomas Karlsson følger med. Foto: Henning Jensen

 

 

Påføring av lim. Vi dyppet en fille i det varme vannet under limpotten, og strøk det på flatene som skulle limes. Deretter påførte vi umiddelbart limet med pensel. Vi følte at vi hadde dårlig tid, men når en person vannet, en annen påførte lim og den tredje sto klar med limknektene, kom vi i mål, og limfugen ble solid.

8
Magnus Wammen (th)har strøket på varmt vann, Ivar Jørstad påfører lim. Fotografen står klar med limknektene. Tomas Karlsson følger med. Foto Henning Jensen

Fagbok for snekkere.

I boka «Fagbok For Snekkere» fra 1939, som er oversatt og bearbeidet etter den svenske boka «Snickeri» (1934), har apoteker Hilmar Hylander skrevet et kapitel om lim. Under avsnittet ikke vassfast lim står det om beinlim og hudlim. Han skriver om fremstillingen av benlim: «Dyrebein består hovedsakelig av fosforsur kalk ( kaliumfosfat), limstoffer og mindre mengder fett og andre bestanddeler. Når en skal fremstille lim av bein, gjelder det å trekke ut limstoffene og befri dem for fett, kalsiumfosfat m.m.» Deretter beskriver han den industrielle prosessen.

Videre skriver han om hudlim: «En kan også utvinne lim av hudavfall fra garverier eller fra annet egnet hudavfall ved forsiktig oppvarming. Dette gir det egentlige snekkerlim». Hva han legger i dette, beskriver han ikke nærmere.

I avsnittet om stell og prøving skriver han at lim som krever oppvarming, som benlim og hudlim, består av eggehvitestoffer som ettersøkt føde for sopp og bakterier, særlig forråtnelsesbakterier. Han skriver: «Foruten næring krever disse vann og varme. Lim med ringe vassgehalt, som alminnelig handelstørt lim, blir derfor ikke angrepet av hverken sopp eller bakterier, men lim som er dårlig oppbevart, for eksempel i fuktig luft, tar opp vann, og da er infeksjonen ikke langt unna.»

Videre skriver han at angrepet lim, gir et dårlig resultat, bindeevnen vil gå raskt nedover og kan forsvinne helt etter bare noen få timer.

Limet bør oppbevares tørt, og man bør ikke forberede mer lim enn det man har tenkt til å bruke på en dag. Man bør rengjøre potta minst en gang daglig, enkelte stoffer kan ødelegge limet så godt som umiddelbart, og hvis potta er vært utsatt for angrepet lim, selv i små mengder, vil limet man tilbereder senere, bli ødelagt i potta. Videre skriver han: «Utsett ikke limet for høy temperatur (Han skriver ikke hva for høy er), da vil bindeevnen bli ødelagt. Gjentatte smeltninger ved lavere temperatur har samme virkning. Bruk aldri spaltet, eller inntørket lim»

«Et godt lim bør ha størst mulig bindeevne. Det må ikke inneholde jern eller fett. I alminnelighet kan en si at hudlim har større bindeevne enn beinlim, men det beror også på tilberedningen. Et vel tilberedt beinlim er bedre enn et slett tilberedt hudlim. En kan ikke bedømme et limslag etter fargen. Et lyst, klart og og vakkert lim kan ofte være av dårlig kvalitet. Jo høyere smeltepunktet ligger, og jo mer tungflytene limoppløsningen er, jo større er bindeevnen».

Dersom limet er i plateform, kan man gjøre en enkel test for å sjekke kvaliteten. Legg platen på et plant underlag, og slå et slag på midten, med en hammer. Bruddflatene på bitene bør være ujavne, skarpe og skjellformet, dette viser at limet er av god kvalitet, ifølge apoteker Hilmar Hylander.

 

 

 

Å hogge ei dør

Til fjøset på middeladergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.

IMG_0719
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)

I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.

IMG_6532
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)

Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.

Kort om begrepene labank og labankdør:

Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.

Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:

Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok (Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det om rekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. StiftNordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.»  Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!

Skjermbilde 2018-04-21 kl. 10.09.53.png
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).

Materialutvelgelse

Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:

 

Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.

Dimensjonering

Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.

img_6181.jpg
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)

Hogging av fals

Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.

IMG_5626
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)

Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:

Hva gjør de trenaglene?

«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører  særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.

img_6106.jpg
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).

Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.

 


Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi  ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:

Hogging av gradspor

Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:

 

Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.

IMG_0424.jpg
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).

Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.

 

Labanker drives inn

Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.

IMG_6176IMG_6178

IMG_6181 2
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)

Døra hogges og pjåles til dimensjon

Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.

IMG_6195
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)

Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:

Namnlös
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).

Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.

IMG_6221
Utsida pjåles (foto forf.)

 

IMG_6212
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
IMG_6209
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
FullSizeRender
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
IMG_6229
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
IMG_6236
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)

 

 

Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.

Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!

 

Glepphogghogging og glepphoggarøkser på Kalvskinnet 14-18. april

I forbindelse med prosjektet med stavkirke på Trondarnes har det nå vært avholdt nå 2 små samlinger i Trondhjem.  Tømrere , smeder, studenter var samlet til dialog , dokumentering, og hugging.

Deltakerne var :Roald Renmælmo, Henrik Jenssen, Kai Johansen, Mattias Helje, Jon Dahlmo, Hans Marumsrud, Thor-Aage Heiberg  Thor Larssen,  Peter Brennvik, Per Steinar Brevik,  Bertil Parmsten,  Øystein Myhre, også hadde vi litt deltakelse av smedene på NDR Torgeir Henriksen, Odd Inge Holmberget.

 

Vi studerte økser i magasinet på vitenskapsmuseet, kløyvd og glepphoggd  tømmer til portal og dørblad, og diskutert øksemodeller opp mot spor som vi kan se i Holtålen stavkirke. Vi har også besøkt vitenskaps museet og studert  objekter i kirkesamlingen, og sumhuset med middelalder utstillingen med fokus verktøyspor , produksjonsmetode o.l.

Mattias Helje og Hans Marumsrud hadde kveldsforedrag for oss om spiker, låser, og stavkirkeprosjektet til riksantikvaren , virkelig faglig interessante foredrag.

IMG_0792

Utfallet av dette skal ende opp i 8 kopierte øksemodeller som vi vet er datert middelalder og geografisk hører til midtNorge og nordover, som skal brukes i arbeidet med rekonstruksjonen av stavkirken til Trondarnes.

Vi fikk hentet frem ca 30 økser ut av magasinet som vi dokumenterte med tanke på at smeder skulle kunne  tolke og lage en rekonstruksjoner av de oppmålingene vi gjorde.

IMG_0791
Roald tegner profilen på en øks ved å holde linjalen i lodd langs øksa.
IMG_0788
Vekt , Eggvinkel , og en del sentrale mål må med før en smed kan lage en replika.
IMG_0787
Dokumentering av en mulig felløks
IMG_0808
Endelig litt treskjæring i all glepphuggingen

 

Vi tok også en nærmere kikk på en portaltopp fra Ålen stavkirke, den har  muligens stått i Holtålen en periode før den ble magasinert, romansk,(11-1200-talls)  dekorskjæring , med samme  mandelformede motivet som er på søylene i  portalen på stavkirka i dag, så det er stor sansynlighet at de har stått i samme bygget en gang tidligere. Portalen er også fra Ålen kirke.

IMG_0806
mandelformen som er helt lik på søylene i portalen.

Baksiden var tydelig dekormalt med hva vi fort tolker som rose maling , malingen er trolig senere enn skurden.

IMG_0811
baksiden med en del reperasjoner/avstivninger og «rosemaling»

Vi hadde også en befaring på Holtålen stavkirke hvor verktøyspor, arbeidsmetoder/teknikk,  sammenføyniger, sperreverk, innfestninger, blant annet, ble undersøkt.IMG_0825

 

Det var svært givende å jobbe å diskutere med 4 smeder tilstede, de kunne diskutere smed tekniske utfordringer og komme med innspill til oss huggere om modeller, øksevinkler, eller hardhet på stålet. Dette er virkelig god måte å jobbe frem ny middelalder historie på, takk til Roald som var organisator og initiativtaker til dette seminaret.

IMG_0800

Her er et eksempel på to økser og et stemjern som vi har fått laget etter opptegninger vi har laget tidligere, den nederste øksa er fra Steinvikholmen, ( tidlig 1500 talls) den øverste  er en replika fra en som ligger på Universitetes oldsaksamling i Oslo og er et funn fra sørnorge (1200 talls).

Stemjernet er moderne (1800 talls) etter engelsk modell, alt smidd av Bertil Parmsten.

Rettbenk på Søre Risteigen, Veggli i Numedal, Buskerud

Rettbenk dokumentert i Buskerud

Norsk Skottbenk Union

Bilde1 Rettbenken på gården Søre Risteigen. Foto: Ivar Jørstad

I Veggli i Numedal ligger gården Søre Risteigen, en riktig gammal gård står det i Rollag bygdebok. Man antar at Risteigen har blitt delt i to allerede før svartedauden, så Søre Risteigen har en over 650 år lang historie. Gården har en stor tømmerlåve, og der inne står benken jeg har vært og sett på. Da jeg ringte nåværende eier, Berit Mogan Lindheim som har vokst opp på gården, og spurte om å få komme på besøk, kalte jeg benken for skottbenk. Hun må ha skjønt hva jeg mente, for hun kommenterte det ikke noe da. Men etter at vi hadde hilst på tunet, og jeg ble vist plassen den sto, gjorde Berit meg oppmerksom på at der på gården kalte de den for en rettbenk. Hun visste ikke noe spesielt om den, men den hadde stått der så lenge hun kunne…

View original post 292 fleire ord

Vindusmaking på Norsk Folkemuseum Emner og materialkvalitet

I uke 7 og 8 hadde vi vindusmaking samling på Norsk Folkemuseum med Hans Andreas Lien som veileder. Hans Andres er tradisjonshåndverker fra Dokka, og har laget kopier av de gamle vinduene i huset sitt med bare håndverktøy, han har også lagd de av granmaterialer. Hans Andreas har også studert bygningsvern som etter- og videreutdanning i Oppland på tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag og var gjennom et omfattende kurs i snekring av vinduer med handverktøy der.

Vi skulle lage tre to-rams vinduer til snekkerverksted delen av «snekkersmia» som vi har bygd og skal bli et formidlingsverksted på museet. Link til tidligere blogpost om prosjektet.  

DSC_1354
Vi har midlertidig innredet snekkerverkstedet med plategulv og tak med lysplater. Bygningen skal vi demontere og flytte ut i museet i mai. Vi fikk plass til 5 mann med hver sin høvelbenk, men det manglet litt på plassen når vi skulle montere karm og tilpasse rammene til karmen. Foto.Magnus Wammen 

Granmaterialene vi brukte, skjærte vi i mars-april 2017 og hadde fått nesten et år med utetørk. Rett over nyttår la vi materialene til vinduet inn i en oppvarma smie. Etter en måned var det kommet ned i henholdsvis 12-14% på ramme og karm-materialen.
Vi splittet opp materialene til karm, ramme og sprosse ei uke før det skulle brukes. Hans Andreas ville gjerne at det kunne være opp til ½ tomme overmål for å ha justeringsmonn når det «ville» slå seg. Det var også viktig at materialen ikke blei stablet-men stod fritt opp og ned, sånn at det fikk gå mest mulig fra seg. Det var viktigere at det vrei seg nå! enn når det var kommet inn i ramma.

DSC_1352
Emner til ramme, sprosser og karm ferdig kappet opp, og grov dimensjonert, klar for en uke med å få sparket fra seg inne i oppvarmet verksted. Foto. Magnus Wammen

Vi begynte med å justere ned materialene med øks, sag eller høvel. Her var det hele tiden ting å vurder med tanke på å lese hva som ligger i emnet, og ha i mente at når en begynner å jobbe med materialen vil det kunne utløse spenninger ettersom man høvlet seg inn på riktig dimensjon.

Virkeslære

  • Under tørk vil yteveden tørke mer enn kjerneveden, og når en får ca. 0.2-0.3% lengdereduksjon vil det kunne dannes indre spenninger mellom disse.
  • Tennarved krymper mer på lengda enn normal ved, og den vil gi noe bøying/kantkrok i emnet, avhengig av hvor i emnet tennar`n ligger. Det samme er det med ungdomsveden (de første 15-25 årringene) har en større lengdereduksjon enn normalveden som vil gi emnet en bøyning/kantkrok. Ungdomsveden er uansett noe som vi vil skygge unna
  • Motsatt er det, om en side av emnet har mye kvist vil den få mindre lengdereduksjon enn den normale veden på andre siden av emnet og vi vil få en bøyning/kantkrok derretter.                                                                                                                                         
  • Vridning av emnet er også en utfordring, og det er fordi vedcellene står skråstillt, og når en får en tørk som reduserer cellebredden vil emnet vri seg siden de står på skrå. Om en har et tre som har varierende vridning i hele stammetverrsnittet, vil det ofte stå imot hverandre, og vi får en mer stabil stokk, når det gjelder små emner som vi jobbet med, hadde ofte hele emnet vridde fibre og gir vridning i emnet etter nedtørking. Mye av emnene til vinduene og tømmeret generellt i bygningen, var venstrevridd, og hadde således en del vridning. Det er en vanlig oppfatning at høyrevridd tømmer gjerne er venstrevridd i ungdommen, for så rette seg ut i stammeveden, for deretter å bli høyrevridd ved høg alder. Men mot venstrevridd tømmer som har et ofte dårlig rykte er det at vridningen er gjerne venstre fra hele ungdommen og hele treets levealder, noe som gjør at man ikke har den marmoreringseffekten med at fibrene står i opposisjon til hverandre, men fibrene vil alle jobbe i samme retning, og vi vil i så fall få en større samla vridning når trevirket tørker.

flatbøy1

Når en tar ut emnet av planken, er det fint å legge merke til hvor disse elementene er, og sage vekk ungdomsved, eller kappe emnene mellom partier av urolig ved eller stor kvist, stor kvist som vil komme ut i fals og profil er også fint få bort.

Når vi begynner å dimensjonere emnet ned til ferdig mål, er det lurt å vurdere emnet en gang til, med tanke på høvelretning o.l. En grovstillt skrubbhøvel kan ved første høveldrag rive opp veden så mye at det ikke lar seg rette vekk igjen. Så ved særlig urolige og kvistete emner kan det være lurt å ta fram en høvel med sponklaff og sette den så nær eggen som mulig. Det hjelper også mye mot utrivning å ha skarp egg.

På emner med vridning blei de retta av ved hjelp av siktestikker. Bøyning mellom disse to flatene blei kontrollert med en rettholdt, eller ved å holde de mot kanten på høvelbenken, eller å sikte langsetter emnet.

Referansemerker: Margsiden blei retta først og fikk et referansemerke. Margen blei oftest sentrert imot kittfalsen. Et annet moment som jeg har tillagt meg, er at jeg setter opp høvelretning på emnet. Fordi når en kommer tilbake og skal pusse over ramma eller bygningsdelen til slutt, veit jeg retningen jeg skal høvle slik at jeg ikke river opp mer  med motvedshøvling.

Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen
Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen

Tennarspon:

Tømmer til vindusmaterialer:

Det Hans Andreas ofte ser etter til tømmer til vindusmaterialer han henter utifra skogen, er gjerne ett gammelt tre fra 120 år og oppover, lite granbar – antakelig større kjerneandel – mindre næringsinnhold i veden og roligere ved. Ett sirkelrundt stammetverrsnitt har som regel roligere ved, og er derfor en stor fordel. Det er i utgangspunktet førstestokken han vil ha til snekkermaterial, og da gjør det ikke så mye hvordan kvistmengden og kvistkarakteren er lenger oppover i treet. Om det er gankvist, toppknekk eller kløft ovenfor førstestokken gjør lite, da dette i liten grad påvirker førstestokken (så lenge råten ikke har gått for langt ned og påvirker emnene som skal brukes). Ett tre som har fått en skade der den har redusert barnålmengden ved f.eks en toppknekk har han erfart at har større kjernevedandel, antakeligvis fordi næringsbehovet blir redusert. Tette, jevne åringsbredder er best, dette får en gjerne ved at treet har hatt redusert vekstvilkår (sol og næring) gjennom hele veksten, ett tre som har startet som en understander, men som har kommet seg opp og frem jevnt og trutt. Ett slikt tre vil som regel strekke seg til værs etter sollyset og gir også lite kvist nederst. Løst ytterste lag med bark, gjerne skilling eller seddelbark. Ikke så altfor dype porer i oppsprekkingen i barken fordi dette ser ut til å indikere rask vekst.

Så det ideele treet er en gran med alder 120 år++, lite granbar. 10-12 tommer brystmål. Veldig lite kvist de 2,5- 3,5 nederste meterne, sirkelrund stamme og rett, javn tilvekst og har stått nokså flatt – lite tennar. Helst ikke årringbredde større enn 1mm.                      Link til tømmerhogsten for prosjektet, Her 

Skrevet av Magnus Wammen 28.03.2018