Fra handverkerens ståsted. Dokumentasjon av arkeologisk bygningsmateriale, dokumentert for hvem?

Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar J Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.

«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.

Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut ifra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»

Intensjonen med vår undersøkelse

I sammenheng med vår bachelor  «Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.», besøkte vi konserveringslaboratoriet til NTNU i Trondheim. (https://www.ntnu.no/museum/konservering) Dette gjorde vi sammen med tre av arkeologene fra NIKU, Anna Petersén, Ingeborg Sæhle og Kristoffer Brink, Thora Gerner Nyborg ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie NTNU Vitenskapsmuseet, og vår veileder i tømring Björn Frost.

Formålet er å undersøke hva en handverker ser og kan lese ut av arkeologisk bygningsmateriale. Vi undersøkte en del laftestokker og gulvbord fra det yngste huset under Klemenskirken, kalt bygning 4. Her er en oppsummering av hva vi erfarte i møte med arkeologien og dokumentering av bygningsmaterialer. Vi hadde på forhånd utarbeidet en spørreliste med ca 60 spørsmål som vi gikk gjennom med hver bygningsdel.

IMG_2655
Per Steinar Brevik arkeolog , Björn Frost tømrer og Anna Pettersén arkeolog NIKU, studerer en bladskjøt i en syllstokk som er plassert 1 meter fra enden på stokken. Det får en til å tenke litt, dette er sylla, første omfaret og allerede har man for kort tømmer, når man leter i lunnen. Det kan jo også være en råtereparasjon, men huset ble trolig bare 20 år gammelt. Foto K. Johansen. Ingeborg Sæhle arkeolog NIKU til venstre i bildet, Thora Gerner Nyborg, overingeniør/ konservator til høyre.

 

IMG_2657
Lafteknuten, nova, som er utgangspunktet for vår rekonstruksjonstømring. Dessverre var materialet svært skjørt, så vi fikk ikke tilgang til undersiden av stokken. Dette gikk også igjen i dokumenteringen fra arkeologene, de hadde bare dokumentert oversiden og sidene på stokken. Foto K. Johansen.
 
IMG_2659
Bladskjøten sett ovenfra , den var plugget med to treplugger. Lyset på bildet er litt manipulert for å få frem pluggene. Foto K. Johansen.

 

Begrep

  • Syllstokk, sylla, svill: nederste veggstokk i tømmerhus; grunnstokk; grunnsvill
  • Bladskjøt: sammenkobling mellom to stokker, ved hjelp av sliss og tapp
  • Omfar: horisontal omløpende rekke (f.eks. et lag av stokker i tømmerhus, en bordgang i båt. (https://www.naob.no/)
  • Lafteknute: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også nov.
  • Overhugget: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
  • Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
  • Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
  • Fasning: svensk benevnesle på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
  • Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
  • Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
  • Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
  • Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
  • Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
  • nov: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også lafteknute.
  • Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
  • På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
  • Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
  • Løype: Rive/flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.

 

IMG_2672
Tømrer Björn Frost og arkeolog Anna Pettersén ved NIKU studerer en stokk med svært fin glepphogging. Trolig tilhørende bæring i Klemenskirka. Foto K. Johansen.
IMG_2679
Glepphogging. Stokken var tydelig formet selv om denne delen var gravd ned i jorda når stokken var i bruk. Foto K.Johansen.
IMG_2673
I følge Björn Frost var dette en tegn på tennarved, korte sprekker på tvers av fiberretningen. Foto K. Johansen.

«KULTUR

Det er primært på overflaten vi finner spor etter verktøy, sammenføyninger, overflate­behand­linger og bruk. Og siden disse sporene er forårsaket av mennesker og derfor kalles for kultur, vil vi gjerne bevare dem.

De vil gå ugjenkallelig tapt eller bli visket ut hvis vi ikke forhindrer uttørking. Treverk som graves ut arkeologisk fra våte funnforhold blir derfor oppbevart i vann inntil videre behandling kan foretas». fra: https://marmuseum.no/konservering

IMG_2681
Her ser vi tydelig bruk av borr/ navar for å lage hull i sammenheng med en uttapping, kanskje en syllstokk var felt inn her. Foto K. Johansen.
IMG_2692
I konserveringskaret  ligger gjenstandene i flere år før de kan taes opp. Konstruksjonsdelene vi undersøkte hadde ligget der siden sommeren 2017. Her er Per Steinar spent før vi dykker ned i konserveringsbadet. Foto K. Johansen.

«PEG-impregnering av vått arkeologisk treverk

Polyetylenglykol (PEG) er en vannløselig voks som er mye brukt til å impregnere vått arkeologisk tre med. Når det gjelder mindre tregjenstander og særlig kompositte gjenstander som består av både tre og metall eller andre materialer, har man alternative behandlinger som egner seg bedre.

Men for båtvrak og arkeologisk tre som NMM jobber med er PEG-impregnering mest aktuelt å bruke. Etter at jord og leire er fjernet fra det våte treverket, og det er dokumentert ved foto og oppmåling eller annet, legges det i en vannløsning med PEG Når PEG-innholdet er blitt høyt nok, kan treverket tørkes uten at de nedbrutte trecellene kollapser.  Voksen gjør at trecellene beholder sin opprinnelige form etter at vannet er fordampet.» fra: https://marmuseum.no/konservering

 

IMG_2693
Gulvbord blir undersøkt med tanke  på produksjonsmåte og kvalitet. Foto K.Johansen.
IMG_2696
Her ser vi at gulvbordet er tatt ut langt ut fra marg. Foto K. Johansen.

Her er et eksempel på spørrelisten som vi brukte for å se om kunne få noe mer informasjon om gjenstandene, denne er for gavsvillen i bygning 4, nr 45184.

Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer

 Museumsnummer:    N207328

Kontekstnummer:      45184

Unr:                               37

Gjenstand:                   Bygningsdel

Form:                         gavlsvill

Periode:                      Middelalder

Gnr:                              401

Bnr:                              321

Kommune                   Trondheim

Dato:                           22.5.2019

Undersøkt av:             Per Steinar Brevik og Kai Johansen

 MATERIALKUNNSKAP

  1. Furu eller gran: Gran 58. år
  2. Dimensjon: 25cm diameter
  3. Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
  4. Spor etter felling: Nei
  5. Lengder, nå: 230cm
  6. Krok i stokken: Nei
  7. Avsmalning pr meter: Svært lite (kort stokk)
  8. Årringstetthet: 2mm + grov i årringene, hurtigvokst
  9. Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet: Marg i senter
  10.  Er det Ungdomsved, hvor stor del av stokken: Usikker
  11. Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
  12. Kvistsetting- stor, liten, svart, fersk: Storkvist, fersk kvist
  13. Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Lang avstand
  14. eller2. stokk: 1 stokk
  15. Bearbeiding/ aldring på rot: Ingen spor av bearbeiding
  16. Transportspor: Nei
  17. Når på året er tømmeret felt, spor etter barking: Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ikke spor etter barkebiller.
  18. Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret: Nei barken er fjernet
  19. Er stokken pjålet: Nei
  20. Høyre /venstrevridd: Usikker
  21. Margsprekker: nei
  22. Småsprekker på overflaten,(5 cm mellomrom) -tennar:  Ja
  23. Generell kvalitet i forhold til at det er syll: Svært dårlig kvalitet
  24. Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
  25. Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
  26. Slitasje mennesker-vær vind: sterk nedbrutt av å ha ligget i jorden.
  27. Spor etter dumlinger: Nei

VERKTØYSPOR

  1. Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks ca 68-70 mm bred økseegg
  2. Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, kanskje to forskjellige økser
  3. Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
  4. Meddrag, passer: nei
  5. Sag: nei
  6. Pjål: nei
  7. Spor etter navar: nei

KNUTEN

  1. Spor etter oppmerking.: Nei
  2. Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. 7-9 cm lang novhode
  3. Dybde i overhugget. 9-10 cm, Halve stokken
  4. Vinkler på overhugget, 57 og 62 graders vinkel
  5. Beint eller buet hugget. Skråvinkelen er beint hugget
  6. Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 1 tomme under marg, så margen er kappet.
  7. Er det kinninger under påstokk mål på disse: Nei
  8. Barke? Nei
  9. Novhodet rundt / ovalt/6 kantet: Rundt, ubearbeid
  10. Måsåfar??? Over eller under Stokk: Nei
  11. Går kinningen under stokken helt ut: Nei
  12. Fasninger på novhodet: Nei
  13. Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Nei
  14. Ornamentering: Nei
  15. Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.

ARBEIDSTEKNIKK

  1. Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: Usikker
  2. Høyde på stokk ved bearbeiding: Usikker
  3. Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
  4. Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
  5. Går noen mål avstander igjen «standard»: Ja knutskallene7-9cm
  6. Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer: Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
  7. Kan vi si noe om arbeisprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
  8. Gjenbruk: Nei

Bjørn Frosts spørsmål.

Form: rund stokk, ikke bearbeidet form

Er det forskjell mot endene: nei

Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding

Kvalitet: svært dårlig til syllstokk

Vant/erfaren tømrar: slik vi tolker detja presise tydelige, hugg ikke nøling eller mange små hugg

Bruksområde: årestue

DOKUMENTASJON FOR HVEM ?

Det er helt tydelig at arkeologene dokumenterer grundig og godt, men for hva og hvem gjør de det.  Når det svares tydelig på kan de også sikkert spisse dokumenteringen med tanke på et spesielt formål. Nå kan det virke som dokumenteringen egner seg best for forskere som vil si noe om hvordan husene så ut og hva de ble brukt til, ikke hvilke verktøy som ble brukt eller hvordan de ble laget, kvalitet på materialene o.s.v.

Den dokumenteringen de hadde gjort gikk på ytre mål, og form, og det virket som om de ikke var helt konsekvent med å dokumentere alle sidene av en laftestokk, for eksempel, undersiden manglet påfallende ofte, både på 1970 tallet og i dag.  Hva stokken inneholdt av kvaliteter eller hvordan den var blitt bearbeid og produsert frem kunne virke litt mer underordnet i dokumenteringen.

I dag er det svært god og grundig foto dokumentering, så mange av våre spørsmål kunne vi ha besvart ut i fra fotomaterialet som er tilgjengelig, men ikke alt. Kameravinkler, slepelys og verktøyspor mangler, og fotografen vet ikke at dette  sier noe om prosess, og det blir da heller ikke dokumentert, slik at den  kunnskapen også blir avdekket. Det er her handverkeren kommer inn med sin handverkskunnskap og kjenner igjen spor og vet hva som har foregått  i forkant av de sporene som er på materialet. Handverkeren kan lese hvilke operasjoner materialet har vært gjennom før det ble en konstruksjonsdel, ut i fra sporene i overflaten eller mangelen på spor i overflaten.

Her er noen eksempler på dokumentasjon fra 1970-tallet fra en oversikt der ulike bygningsdeler er samlet og katalogisert etter antatt funksjon. Svært nyttig å lete i.

5785749291-kopi
Dette er en detaljtegning av en konstruksjonsdel , men mye av de spørsmålene vi vil ha svar på får vi ikke besvart med denne type dokumentasjon. Det som er bra er at den er lett tilgjengelig og lesbar, trenger ingen maskiner for å se på dokumentasjonen, og dette vil trolig være godt lesbart også om nye 40 år.  Foto Per Steinar Brevik.
5785749011-kopi
På 1970 tallet ble mye av dokumentasjonen gjort med tegning, da det var dyrt å fotografere, det var egne tegnekontorer som tegnet ut det arkeologene hadde dokumentert i felt. Foto Per Steinar Brevik.
Bilde1
Dette er også en detaljtegning, den sier litt, men det er mange ubesvarte spørsmål her også, hva skjer der stokken er kappet på tegningen og til full lengde?          Er det måsåfar under stokken?  Er det verktøyspor og spor etter bearbeiding på stokken? Foto Per Steinar Brevik.

Stokk N35270, Søndre gate 1971.

På denne stokken funnet under utgravinger i 1971 brukte vi spørreskjemaet for å se hvilken informasjon klarer vi å hente ut av detaljtegningen, noe som var en vanlig form for dokumentasjon på 1970-tallet. Når vi summerte opp er det ganske mange spørsmål som blir stående ubesvarte.

53 punkter som står med: Ingen informasjon.

Dokumenteringen fokuserer på ytre form og mål. Det er påfallende at den er tegnet fra 3 sider, men undersiden mangler. For en handverker er undersiden like interessant som de tre andre, og særlig når vi kan se at den trolig har vært 5 og/eller 6 stokk i vegg. Er det da måsåfar? Hvor langt ut mot knuten går det, eller er det helt fraværende? Har de tettet med leire mellom stokkene og ikke mose, eller har dette vært et trekkfullt hus? Undersiden er viktig i forhold til hvordan stokken er tilpasset den stokken den lå oppå og hvordan det ble isolert mellom stokkene. Informasjon om materialkvalitet, tresort, bearbeiding både før felling og til ferdig formet lafteknute mangler eller er svært usikker. Hvilke verktøy har vært i bruk, hvilke verktøyspor var det på stokken, (arbeidsmetode/ arbeidsteknikk/ prosess) er også fraværende. Bare 2 mål er oppgitt, dette gjør det vanskelig og kunne si noe om knuten ang. bredder, dybde, lengde og høyde på kinninger osv. Det er en detaljtegning  som er gjort i snitt, men den sier ikke noe om hvor snittet er tatt, marg er plassert eller årringtetthet, eventuelt andel kjerneved og yteved, hvis det er furu.

Fra et handverksperspektiv både når det gjelder materialkvalitet, verktøyvalg, arbeidsmetode, får vi lite informasjon fra denne detaljtegningen, som den er benevnt som. Det vi kan lese hvis man er oppmerksom er at denne stokken trolig har 3 bruksfaser.

5 stokk i vegg.

6 stokk i vegg.

Gulvås/lunn.

Da denne stokken er konservert og ligger magasinert ved NTNU Vitenskapsmuseet hadde vi mulighet for å undersøke N35270 T82-5 fysisk og fylle ut skjemaet på ny. Denne gangen kom vi ut med en mye mer nyansert og detaljert oppfatning av stokken.

IMG_8020
Vi undersøkte N35270 T82-5 grundig. En interessant stokk med trolig 2- 3 bruksfaser, ut i fra merking og bearbeiding. Foto Per Steinar J Brevik

 

Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer

Museumsnummer:    N35270

Kontekstnummer:      Rute T 82-5

Unr.

Gjenstand                   Bygningsdel

Form                           Veggstokk

Periode                       Middelalder

Gnr

Bnr

Kommune                   Trondheim

Dato:                           22.5.2019

Undersøkt av:             Per Steinar Brevik og Kai Johansen

 MATERIALKUNNSKAP

Barken løypt av, ikke spor etter barkebiller, trolig felt på forsommeren.

Furu eller gran? Gran omkring 60 -65 år

  1. Dimensjon: 17cm i på novhodet, 14,5 i andre enden , total lengde 147cm, oprinnelig lende ukjent.
  2. Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
  3. Spor etter felling: skrå på undersiden av novhodet, kan være tilpassing til gulv
  4. Lengder, nå: 147cm
  5. Krok i stokken: Nei
  6. Avsmalning pr meter: 3,5cm på 1,47m- mye avsmalning
  7. Årringstetthet: 1-2mm + grov i årringene, hurtigvokst
  8. Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet? Marg i senter
  9. Ungdomsved, hvor stordel av stokken? Usikker
  10. Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
  11. Kvistsetting- stor, liten, svart, fersk? Jevn spredd små kvist, trolig langt ned på stammen 10-14mm i diameter
  12. Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Ingen tydielige kvistkranser
  13. eller2. stokk:  antar 1 stokk
  14. Bearbeiding/ aldring på rot? Ingen spor av bearbeiding, lite trolig da årringene er størst de siste årene
  15. Transportspor? Nei
  16. Når på året er tømmeret felt, spor etter barking? Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ingen spor etter verktøy for fjerning av bark, flere av kvisten er knekt av
  17. Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret? Nei barken er fjernet
  18. Er stokken pjålet? Nei
  19. Høyre /venstrevridd? rettvokst
  20. Margsprekker? Ja
  21. Småsprekker på overflaten -tennar? (5 cm mellomrom) Nei
  22. Generell kvalitet , egenskaper? Rettvokst, i vegg er den bedre enn bæring i gulv
  23. Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
  24. Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
  25. Slitasje mennesker-vær vind: det er stor forskjell på undersiden,  hvis man tenker loddlinje midt i stokken er ene halvparten slitt i underkant mens den andre har den narurlige overflaten , er det innside utside?
  26. Spor etter dumlinger: nei
  27. spor etter plugging: ja 5 plugghull, trolig for å feste gulvbord, 2 hugg er fyllt av brekt plugg. Skjebor, 17-18 mm i hullene, alle like store.

VERTØYSPOR RELATERT VEGG

  1. Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor:  kappet med økssvært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde på øksa..
  2. Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks,
  3. Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
  4. Meddrag, passer? nei
  5. Sag? nei
  6. Pjål? nei
  7. Spor etter navar/ skjebor: nei

VERTØYSPOR  RELATERT GULVÅS

  1. Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde.
  2. vanskelig å si om det er flere økser
  3. Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, bor ,
  4. Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja,75-80 mm
  5. Meddrag, passer? nei
  6. Sag? nei
  7. Pjål? nei
  8. Spor etter navar/ skjeborr: Ja- 18 mm diameter

KNUTEN

Mange små korte hugg nedover i knuten »opphugget», bunnen er  trolig bare hugget rett ned for å løsne flisnene, Øksebredde 55- 60mm ganske sikkert

  1. Spor etter oppmerking/ påmerking: Nei
  2. Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. Nå 8-9cm lang ,oprinnelig 70 mm. novhode
  3. Dybde i overhugget. 60mm, oprinnelig dybde  10-11 cm, men usikker pga gulv huggingen.
  4. Vinkler på overhugget, 48-50 yttersida hausia og 62 graders vinkel på innsida veggsia
  5. bredden i bunnen er 60mm
  6. Beint eller buet hugget. beint huggetpå hau sia, konkav hugget på veggsia
  7. Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 33-34 mm under marg, så margen er kappet.
  8. Er det kinninger under påstokk mål på disse: ja, lengde går helt utpå hodet, 32cm lang, 8 cm brei.
  9. Barke? Nei
  10. Novhodet rundt / ovalt/6 kantet? Ingen forming uten om kinning så vidt har gått ut i enden
  11. Måddåfar??? Over eller under Stokk: Nei, ingen bearbeiding under stokken.
  12. Går kinningen under stokken helt ut: ja
  13. Fasninger på novhodet: Nei
  14. Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Jo den er hugd flat på oversiden og plugget
  15. Ornamentering: Nei
  16. Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.

 

ARBEIDSTEKNIKK

  1. Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: små korte hugg, hugg uten stor kraft, ikke spesielt presist, vannrette hugg , stokken har vært høyt når den ble hugget eller har ligget i vinkel.
  2. Høyde på stokk ved bearbeiding: trolig høy plassering , hoftehøyde 6 stokk ca 90 cm høyde i veggen
  3. Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
  4. Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
  5. Går noen mål avstander igjen «standard»? nei
  6. Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer? Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
  7. Kan vi si noe om arbeidsprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
  8. Gjenbruk? Ja to ganger i vegg 1 gang som gulvås

Björn Frosts spørsmål.

Form: rund stokk, ikke bearbeidet form

Er det forskjell mot endene: nei

Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding

Kvalitet: helt grei stokk å leggei vegg

Van / erfaren: timmermann: vanskelig å si,  bærer preg av rask tømring

Syfte: årestue

 

Undersøkelse av stokken og handverkerens blikk

Etter vår undersøkelse av den konserverte stokken har vi bare 1 punkt vi er usikre på,  pkt. nr 9: Ungdomsved, hvor stor del av stokken? Usikker. De dette er gram er dette punktet uansett vanskelig å besvare.

Dette syns vi er en betydelig endring i hvor mange ubesvarte punkter vi står igjen med. Etter å ha studert stokken selv, med de spørsmål vi mener den kan besvare, ender vi opp med en betydelig mengde informasjon.  Detaljene er der, det handler om hvem og hva man leser ut av dem.

I 2019 er både foto og datateknologi tatt i bruk for å dokumentere arkeologiske funn i mye større grad enn tegninger. Det er svært presise verktøy for dokumentering, men resultatet avhenger av fotografen, lysforhold og kunnskap om  hva er det man egentlig prøver å dokumentere. Ser fotografen de samme detaljene som håndverkeren? Her er noen eksempler på 3D modeller laget i Sketchfab av NIKU i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen:

 

 

 

Helt klart en morsom dokumentasjon, som gir god oversikt over bygningen. Men det er dårlig gjengivelse av overflater nå man går tett innpå for å se etter spor. For vår bruk det det ikke spesielt godt egnet.

Noe som også bekymrer oss er  lagringsformatet, den tilliten til digital lagring som vi ser i dag. De første fotografiene som ble tatt på glassplater klarer vi i dag  over 100-150  år senere å hente frem, men det som ble lagret på kassetter, floppydisk, eller lignede lagringsenheter bare for 10-30 år siden er krevende å hente frem i dag. Hva da med 100-200 år frem i tid, hvilke verktøy kan da lese de formatene dette er lagret på? Vi har ikke noe godt svar på denne bekymringen, men er dokumentasjonen å finne på fysisk film(slides), glassplater, avstøpninger, tegninger, eller ved å gjenskape objektet slik Bjarte Aarseth ved Vikingskipshuset har gjort i en årrekke, eller om det trykkes i en fysisk publikasjon, da er man ikke avhengig av avansert teknologi for i framtida å kunne lese av informasjonen.

Forty_years_of_Removable_Storage
40 års tidsspenn i lagring av data. Hvor mange kan i dag  hente ut data fra en kassett vi brukte i ungdommen på datamaskinen.  FotoWikipedia.

En annen kunnskap

Ut i fra vår spørreliste kunne vi hente ut en mengde informasjon som en handverker ser og gjerne vil  ha oversikt over, om det enten er en skriftlig rapport eller en rekonstruksjon det er snakk om. Det er mye som kanskje er «usynlig» men denne informasjonen kan si noe om sosial status og tilgang på råvarer på et gitt tidspunkt i byens historie. Når på året ble tømmeret felt, hvilke verktøy var i bruk når huset ble bygd, hvordan har handverkeren jobbet osv.

En foreløpig konklusjon er at vi dokumenterer forskjellig, og får svært forskjellig kunnskap ut av samme gjenstand, men disse to  resultatene sammen blir en solid mengde med kunnskap som kanskje både forskere og handverkere kan dra veksler på.

Samarbeid

Et ønske og håp når det gjelder fremtidige utgravninger er at en handverker kan få  bidra på utgravninger, se på blant annet spon og produksjonsavfall som kommer frem. Dette sier mye om verktøyvalg og produksjonsmåte som har foregått i forkant av en ferdig bygning/ konstruksjon som blir dokumentert. I dag blir i hovedsak all spon kastet uten å ha blitt undersøkt, eller stilt nok spørsmål rundt. Handverkeren bør være tilstede når spon og tømmer blir avdekket og dokumentert, kanskje man vil ha en annen vinkel eller lys for å få frem bearbeidingsteknikk, materialkvalitet osv.

Mesteparten av alt organisk materiale blir «dokumentert» for så å bli destruert. Da er det ikke lenger mulig for fremtidige forskere, arkeologer eller handverkere å hente ut mer informasjon enn det man har sikret seg, og stilte man da de rette eller alle spørsmål før man destruerte materialet?

Vi er av den oppfatning at en handverker kan bidra med svært mye kunnskap i en slik situasjon, og det hele handler om å kunne hente ut så mye kunnskap som mulig ved enhver arkeologisk utgravning, Sammen med dokumentasjonen fra arkeologene blir ihvertfall kunnskapen om hver gjenstand betydelig økt.

…til slutt kanskje også byens eller landets historie om byggeskikk blir mer helhetlig, med forankring i både arkeologens og handverkerens kunnskapsbase.

 

«Hvis man ikke er forberedt på det uventede vil man heller aldri oppdage det, da det  lager flyktige og uventede spor» Sitat Kai

Veggtiler, rekonstruksjon av produksjonsmåte basert på Haltdalen stavkirke

Som en del av bacheloroppgaven om produksjon av veggtiler har vi klipt sammen noen filmklipp som viser Haltdalen stavkirke og de originale veggtilene der. Videre er det noen klipp som viser tømmerhogst og kløyving av emne til veggtiler, noe av dette er enkle opptak tatt med mobiltelefon. Etter det er det filma arbeidet til Hans Marumsrud som hogger til og former to typer av veggtiler som det finnes eksempel på i Haltdalen stavkirke. Hans var inne som veileder i arbeidet med bacheloroppgaven.

Korleis gjorde dei golv på Kultan i 1789?

Ei tilnærming til opphaveleg prosess basert på samtidige verktøy og originalmateriale.unadjustednonraw_thumb_6f28

Støgo på Kultan vart ført opp i 1789/90 jamfør dendrokronologisk analyse av tømmeret. Det originale golvet stammar altså etter alt å døme frå same tid. Det er den gåverike handverkaren og bygdekunstnaren Jarand Åsmundson Rønjom som førte opp denne støgo, og har også gjort innreiingar og det som er av snikkararbeid. Etter alt å døme er også golvet gjort av Jarand eller folk han hadde i arbeid. Golvet er rundt 2 tommar tykt (rundt 50mm) og har spitande bord mellom omlag 20-45cm i breidda. Det er altså grove dimmensjonar. Det er laus fjær mellom borda, så det er difor berre høvla not i golvborda. Grunna store råteskadar i golvet skal det gjerast nytt golv i samband med ei større restaurering av Kultan-støgo i Åmotsdal.

I dei seinare åra har kunnskapen om skottbenken/føybenken/rettebenken osb… gjeve mykje ny innsikt i produksjon av golv og golvbord. I store delar av landet har slike benkar dukka opp, og lokale variasjonar i utforming og funksjon har vorte oppdaga gjennom stadig nye funn. Telemark har lenge vore ein kvit flekk på dette kartet, og funn av skottbenk og skotthøvlar uteblir trass i at fleire har augene oppe. Det skal finnast ein Skottbenk i Tinn, og ein skotthøvel i Seljord (denne skal i følge dei eg har prata med ha eit noko uvisst opphav). Det kan godt hende skottbenkane kjem til å dukke opp, men ut frå verktøyet ein finn i museumsmagasin og rundt omkring i private samlingar er det lite som underbygger at skottbenkane har vore utbreidde i Vest-Telemark. Eg har i dei siste åra undersøkt mange titals private verktøysamlingar og dei mest aktuelle museumsmagasina med tanke på lokale verktøy. Mønsteret er ganske likt. Mykje not- og fjærhøvlar med land (sideanlegg) og mykje langhøvlar, men så langt ingen funn av høvlar med meiar på både sider under. Dei eg har snakka med av informantar har heller ingen kjennskap til skottbenken som hjelpemiddel til retting av bord.

Ut frå dette grunnlaget valde eg å undersøke korleis eit slikt golv kunne høvlast på bakgrunn av dei verktøya som finnast lokalt frå denne perioden (seint 1700-tidleg 1800-tal). Jarle Hugstmyr var med som rettleiar med tanke på verktøy og produksjonsprosess. Pål Sneve Prestbakk og Magne Kleiveland var med på høvelmakinga, og Henning Jensen og Magnus Hvammen var med på utprøving av prosess. Ingvald Golid var også innom og kom med fleire interessante opplysningar om golvhøvling og materialstabling.

På Bakgrunn av undersøkingar av lokale verktøy og verktøyspor i originalgolvet enda me opp med å produsere følgande høvlar til golvproduksjonen:ccvwr5khtyqrexsdkhcxuq_thumb_6f2b

  • Langhøvel: Til retting av kanten på golvborda. Utgangspunktet vart ein langhøvel frå magasinet til Telemark Museum. Høvelen skal ha tilhøyrd snikkaren Carl Johnsen Svanajord (1756-1799), frå Kvitesed, som var ein av dei verkeleg store snikkarane i si tid. Høvelen er datert 1794 med intitialane til Svanajord og har ikkje handtak.
  • Splitthøvel: Til å splitte emne til laus fjær. Originalfjæra synte tydelege spor av splitthøvling. Denne høvelen tok utgangspunkt i ein høvel frå Telemark Museum sitt magasin og er datert 1824, og skal komme frå verktøysamlinga til Gunnar Glosimot frå Seljord. Samlinga vart donert til museet på 1950-talet. Høvelen har jarnskinner og stillbart land.
  • Okshøvel: Denne typen okshøvel, med «langhøvelhandtak» bak og tverrstilt okshøvelhandtak framme er det mange av i eldre verktøysamlingar. Denne høvelen er ein variant av desse basert på eit førebilete frå garden Nørsteteig i Svartdal, Seljord. Truleg 1700-tal. Kanskje tidleg 1800. Høvelen nytta me til å høvle flasken på bordet etter skrubbhøvlinga.
  • Nothøvel: Slike nothøvelar finnast det mange variantar av. Denne tek utgangspunkt i ein høvel frå Lisleåsheim i Seljord. Uviss datering, men truleg kunne ein slik type nothøvel ha vore i sving på 1790-talet.
  • I tillegg til desse høvelane bruka me litt variantar av skrubbhøvlar til å gjere grovarbeidet på flaskhøvlinga og kanten.

 

Framgangsmåte

Retting av flask: Prøveborda eg hadde fått tak i var relativt vinde. På tre meter var det snakk om nesten 2cm vinning i flata. Me valde å ta ut mesteparten av denne vinninga då det er begrensa kor mykje ein kan presse eit 2 tommar tykt golv. Til denne operasjonen bruka me ein fletthøvel til å rette ut vinninga. Me la like høge klossar i fletthøvelsporet på kvar side og kontrollerte korleis me låg ann med siktestikkene. Me valde å ikkje ta ut all vinninga, då dette ville bli problematisk i forhold til dimensjonen på borda.

Fletthøvel er eit verktøy det finnast mange av i området og truleg kan dei ha vore nytta til nettopp slik oppretting av emne. Dette var i alle fall ein måte å ta ut vinning på med dei verktøya ein kan tenke seg dei hadde tilgang på. Altenativet kunne vere å snorslå eller liknande, men fletthøvlinga har den fordelen at det både rettar av i lengderetningen og at det er enkelt å sjå kor mykje materiale som skal bort mellom fletthøvelspora. Veden mellom spora vert høvla bort med ein grovstilt skrubbhøvel. Ved å høvle diagonalt får ein både ut kuvinga i bordet og held god kontroll på korleis ein ligg ann i forhold til kanten. I denne prosessen fjerna me materialen nesten heilt ned til fletthøvelspora på sida.

I neste prosess høvla me bort dei diagonale rillene ved å høvle langsetter med ein grovstilt, men litt flatare skrubbhøvel. I denne runden høvla me så langt ned at fletthøvespora så vidt var synlege.

Okshøvelen vart nytta til siste runde med høvling. Då vart fletthøvelspora høvla bort. Her kontrollerar Henning Jensen at kuven er høvla bort og at bordet er rett.

Retting av kant: Kanten vart retta med snorslag og skanting, så grovretting med skrubb, retting med grovstilt langhøvel og til slutt retting med finstilt langhøvel. Vinkelen vart kontrollert mot flasken. Me sørga for at kanten var i vinkel eller litt under 90grader på flasken. Om kanten var over 90 grader på flasken høvla me den ned til rett eller litt under. Dette var for å hindre at golvborda skulle knipe på undersida.

unadjustednonraw_thumb_6ed7

Høvling av not: Nothøvelen vart lagt med landet mot retta på bordet, den sida som skal opp. Det er referansesida. Me tok eit par turar med nothøvelen for å få eit fint styrespor før me grovstilte litt og gjekk på med tomannshøvling. Dette fungerte i grunn bra, og nota kom ganske raskt ned til full djupne.

unadjustednonraw_thumb_6f07

Høvling av laus fjær: Me stilte inn splitthøvelen på tilsvarande breidde som nota, og splitta fjæra ut frå eit tomsbord me hadde retta kanten på. Etter litt forskjellige strategiar, fann me ut at det var best å høvle seg omlag ned til halve djupna langs heile og så snu bordet rundt og høvle frå andre sida. Ved å starte fremst og høvle seg gjennom gradvis bakover ivaretek ein stabiliteten i emnet ein høvlar på og ein slepp at høvelen «hektar» seg når det slår gjennom. Splitthøvelen kan stillast ganske så grovt, så det gjekk ikkje så mange rundane før ein var gjennom, og hadde ei relativt presis laus fjær. Presisjonen avhenger av kor flink ein er til å halde høvelen i lodd.

 

Justering av laus fjær: Då not og fjær var høvla slo me den lause fjæra inn i nota på eit av golvborda. Fjæra var litt for breid, så dette høvla me raskt ned med ein skrubb då fjæra sat fast i nota, og var enkel å arbeide med. Når me var fornøgde med breidda knekte me kantane på fjæra. Me såg at kantane var knekte på eine sida av den originale fjæra, og konkluderte med at ein slik arbeidmåte ikkje var utenkeleg. Det var også praktisk å ha fjæra på plass i det ein bordet ved legging.

Totatal vurdering

Dette var i stor grad eit forsøk på å finne ein realistisk og effektiv arbeidsprosess for Kultan-golvet, basert på verktøy, originalmateriale og lokal tradisjon på framstilling av golv. Resultatet var at det er fullt mogeleg å produsere dette golvet på ein effektiv måte. Prøveborda me høvla var vinde og hadde mykkje kul (slått seg med rygg mot margen), og erfaringane knytt opp til det er at det skapar mykje ekstra arbeid. Det originale golvbordet var heilt beint på ranga der sagskurden visast. Det vil etter alt å døme tyde på at materialen har vore tørka under press, slik at han held seg stabil og rett. Dette var tradisjonsberaren Ingvald Golid også oppteken av, og meinte at materialane burde leggast opp i gode stablar med tett mellom strøa og godt med vekt oppå. Han sa også at den beste tida å legge golv er på denne tida av året(januar-februar), då lufta er på det tørraste. Det vil minimere krypinga.

Positive eigenskapar ved denne arbeidsmetoden:

  • Ein kan produsere dette golvet med reiskapar som dei fleste snikkarar uansett hadde tilgang på på slutten av 1700-talet.
  • Ein kan greie seg med ein relativt enkel arbeidsbenk som er enkel å lage på byggeplass.
  • Ved å bruke laus fjær er det mindre materiale som må fjernast frå golvbordet, og nothøvlinga går relativt fort. Ein treng heller ikkje å ha ein fjærhøvel.
  • Ein får utnytta kvart golvbord maksimalt (arealmessig) ved å bruke laus fjær og følge den naturlege spitinga på bordet.
  • Den lause fjæra er relativt rask å framstille med splitthøvelen, og rask og justere.

 

Utfordringar:

  • Denne metoden krev at handverkaren arbeider presist med tanke på å få ei plan flate på rettsida av bordet og at rettinga av kanten vert bein og i vinkel. Dette er jo i grunn basiskunnskapane for all tradisjonell retting av emne, så ein røynd snikkar ville nok ikkje ha store utfordringar med dette.
  • På prøveborda me høvla var det ein del vinding, og me tok ikkje ut all denne vindinga for å sørge for at me hadde nok dimensjon til å høvle not. Dette gav litt utfordringar i forhold til å få borda i hop. Det bør difor leggast stor vekt på å skaffe rett og god material i utgangspunktet. Det er mykje arbeid å hente inn att dårleg lagra material som har slått seg. Desse borda er så grove at det er avgrensa kor mykje ein kan rekne med å presse dei på plass.

 

Konklusjon

Dei involverte i høvlinga har alle prøvd golvproduksjon med skottbenk, og gjort seg ein del erfaringar knytt opp til det. Det er ikkje tvil om at ein skottbenk med tilhøyrande høvlar er eit effektivt verktøy for framstilling av golv, men når det er sagt så er denne metoden med laus fjær ikkje noko dårleg alternativ. Etter ei felles vurdering av denne framgangsmåten kom me fram til at det er mange fleire ting som må klaffe for at skottbenkhøvlinga skal vere meir effektiv.

  • For det fyrste må langborda på skottbenken vere absolutt beine og i vinkel med kvarandre. Dette tek ofte litt tid å justere inn.
  • Det er ofte mykje finjustering for å få not- og fjærhøvelstål til å stemme med kvarande og mykje justering for å få det til å gå godt og effektivt.
  • Det tek tek relativt sett lenger til å høvle ei fjær enn ei not då meir enn dobbelt så mykje materiale skal bort og ein ikkje kan ha høvelen like grovt stilt.
  • Ein må uansett rette flasken på bordet og grovrette kanten før ein kan gå i gang med skotthøvelane. Ein er altså berre nokre drag med langhøvelen unna å ha ein rett kant uansett.

Kultan-metoden føreset at ein har retta av flasken og fått ein bein kant på bordet. Etter det er det berre ein høvel som styrer. Same nothøvelen vert bruka på alle borda og den lause fjæra vert tilpassa nota. Ein får nokre ekstra operasjonar ved at ein må bruke splitthøvelen til å lage laus fjær og rette kanten og høvle not kvar for seg, men totalt sett går dette ganske fort, og når kanten er retta er det berre å dra på med grovstilt nothøvel og splitthøvel.

Konklusjonen etter dette forsøket er at det ikkje er noko stort problem å lage slike golv utan skottbenk. Ein treng ein rett langhøvel og evna til å bruke han, slik at kanten vert heilt bein. Det er i grunn her slaget står. Resten krev berre at ein brukar rett høvel på rett plass. Kanskje har telemarkingene slått seg til ro med denne arbeidsprosessen, og difor ikkje teke skottbenken i bruk. Ein kan ikkje seie noko for sikkert, men etter mi meining kan dette vere ei naturleg forklaring på kvifor ein finn så lite som tyder på at skottbenken har vore innarbeidd i Telemarkstradisjonen. Dette er eit spennande felt, og vel verd å gå djupare inn i!

Takk til Jarle Hugstmyr, Magne Kleiveland, Pål Sneve Prestbakk, Magnus Hvammen og Henning Jensen for ei god fagleg samling!

Tekst og foto:

Håkon t: Fjågesund

En ny bror etter 174 år, En variant av Høvelbenken fra Selbu 1844

img_1997
en gammel og en ny

 

I en tidligere blogg post presenterte jeg en høvelbenk som jeg fikk kjøpe i Selbu med innskjært årstall og med bu merke. Benken er i laget av furu og bjørk. https://tradisjonshandverk.com/2016/04/19/hovelbenk-fra-selbu-1844/

Denne benken er såpass gammel og spesiell at den skulle få lov til å bli en referansebenk og ikke en bruksbenk.

 

Nå har jeg prøvd å lage en som er inspirert av Selbu benken, og kommet ganske greit i mål med det. Den største utfordringen er føtter til benken, det er tydelig spor etter innfesting i ene kortenden ved framtanga, men mangler helt spor etter føtter/bukk som har vært nærmere baktanga på benken. Så her er jeg åpen for forslag på måter å gjøre det på. Har jo benken fra Sul i Verdal 1798, https://hyvelbenk.wordpress.com/2016/02/27/hovelbenk-i-verdal-fra-1798/ noe som kan se ut som om flere eldre benker har som fotsystem, inntappet føtter med kiler. Det jeg syns er utfordrende er stødigheten og stabiliteten. Er det noen som har sett noe som kan være brukbart ta gjerne kontakt.

Selve prosessen med å lage høvelbenken var egentlig greit,  i all hovedsak tok jeg mål fra benken og kopierte de med unntak av tykkelsen på benkeplata, jeg ønsket det så stabilt så mulig og da beholdt jeg plata så tykk som mulig.

Det som viste seg å være veldig viktig var å følge med på sponutkastet når jeg lagde gjenger med gjengesnittsettet.

Det pakket seg og gikk tett på ene kniven og da brakk flere av gjengene fordi det ble for trangt, så det var en liten detalj som ble avgjørende for bruksfunksjon på skruen, endte med at jeg lagde ny skrue.

Foreløpig montering er på vegg og mot en bærende stolpe, så jeg har brukt den ene opprinnelige innfestningen, det fungerer godt, benken er helt urørlig, men den bærende stolpen er litt sjenerende da benkeplata ikke er så brei.img_2023

 

Fjøs med låve på Ramsmoen i Tynset

Fjøsbygningen på Ramsmoen, Tynset

Jeg, Jostein Utstumo er i gang med undersøkningen av fjøs og låvebygninger som jeg har bestemt meg for å ha som tema til bacheloroppgaven min på studiet tradisjonelt bygghåndverk. I januar og februar har jeg som mål å undersøke totalt 18 bygninger som har nokså likt formål som denne. Denne bygningen er en kombinasjonsbygning som rommer kufjøs, forlager(høy) og gjødselrom.

Dette kan for mange virke veldig selvsagt og fornuftig, og dette er en tankegang og type fjøs vi kaller for enhetslåve. Enhetslåven er mer eller mindre ukjent før utpå 1800-tallet, men blir en mer eller mindre enerådende plan/etasjeløsning helt frem til siloforets inntog på 1960-tallet.

Fokuset mitt i undersøkelsene er å kartlegge hvordan bæresystemet i bygningen er løst. Hvordan taket er utformet, og hvordan lastene er overført fra taket og videre nedover i konstruksjonen.

Avtegning lengdesnitt Ramsmoen fjøs/låvebygning

Fjøsbygningen på Ramsmoen er ikke nøyaktig datert, men har en muntlig kilde som hevder at gården som den står i dag er flyttet dit da den tidligre lå der det i dag er jernbanetrasé. Jernbanen ble åpnet i 1877 og kan jo kanskje anta at denne bygningen ble oppført som ny i forbindelse med med flytting av gården.

Er usikker på om jeg kaller takkonstruksjonen spesiell eller typisk, og kalle det en mellomting er en smule defensivt. Uavhengig av det er takkonstruksjonen i familien Fotingsrøst, og vi kaller det også gjerne veksla fotingsrøst da sperrelunden (den horisontale bjelken i taktrekanten) er kuttet og hengt i sammen med en vekslingsbjelke og en stolpe/stav som trykker opp igjen i sperra. Verd å merke seg at takkonstruksjonen og veggkonstruksjonen konsekvent ikke står i fase. Hvis du ser på bilde så er har nok det også en praktisk grunn, da staven er avhengig å gå nedforbi vekslingsbjelken for å få mothold slik at ikke takkonstruksjonen skræver ut.

Fellingene mellom delene i takonstruksjonen er gjort på halv ved og med en eller to treplugger for å holde det fast.

Det slår meg at det er noe fengene enkelt med denne konstruksjonen. Foto: J.Utstumo

Konstruksjon fenger meg litt, når man vurderer dens enkelhet opp i mot at den er 23m lang og 8,3m bred pluss at det er et rikelig takutstikk så taket dekker en bredde på 9,5m.

Skjøve – holskavl – skavkniv – bokskjeis

Skjøve, holskavl, skavkniv og bokskjeis er forskjellige navn på dette vertøyet som kanskje er mest kjent som pjål. Akkurat ordet bokskjeis er nok fornorsking av det engelske ordet spokeshave. Skave, som i skavkniv, er truleg opphavet til det engelske ordet shave (Falk og Torp, Etymologisk ordbok, 1992). Ordet skave tyder glatte, høvle. Skjøve er, etter det eg finn ut, eit synonym til skave. Svenskane kallar det og for skave (Karlsson, 2011). Men ordet Pjål har eg ikkje funne noko eksempel på her i sørvest. Ellers er det truleg at verktøyet snarare er nemt etter bruk en etter form. Slik som ordet holskavl, som er det einaste eg finn i bøkene om suldalsmålet (Sandvik, 1991). Eg vel her å nytte skavkniv som fellesnavn.

Det har ikkje lukkast meg å nå i særleg mange originale eksempel på skavknivar frå Ryfylke. Det eksemplaret som liknar mest på det som me gjennom studiet kjenner som pjål, er ein frå Songesandsbakken, eller bare Bakken, i Lysefjorden (sjå det øverste biletet). Denne er nok laga av Johannes Bakken (1898-1982) som var fjellbonde og bygningsmann, blant mykje anna (Hansen, Bakken i Lysefjorden, 2000). Den frå Jordebrekk (nede til venstre i biletmosaikken over) er etter storleiken og forma å dømma ein holskavl, etter mi tolking. Det vert for puslete med så små handtak å dra på over større flater. Den måler 185 mm langs handtaka.  Den siste liknar på skissa som er forklaring på ordet holskavl i boka om suldalsmålet. Denne er og kalla holskavl i arkivet.

Eg har laga ei etterlikning av skavkniven frå Lysefjorden. Eg måtte ty til diverse justeringar for å tilpasse den til stålet (pjåljern frå J. Dahlmo) eg hadde til rådighet. Då dette var noko kraftigare enn førebiletet laut eg dimmensjonere treverket og opp noko. Føremålet var ikkje å lage ein kopi, men å nytte ei form som kunne tene til handtak.

Forsøk med denne, samanlikna med bruk av den som vart laga av kollega Kjell Gunnar Haraldseid, viser at der nok er behov for eit betre anlegg framom bladet. Min skavkniv gir betydlege vibrasjonsspor. Dette vart noko redusert etter skikkeleg bryning. Studerar eg førebiletet er der lagt på ein ny sole . Dette tolka eg i byrjinga til å vera reparasjon etter slitasje, men eg ser det gir større flate og ein noko flatare angrepsvinkel for eggen enn det eg tolkar å vera opphavleg. I tilleg ser eg at der er behov for større rom ved sponutkastet. Her krøllar spona seg mellom stålet og treet og vert kilt fast. Dette er tilfellet på alle dei aktuelle eksemplara eg har i hende – at der er forholdsvis større rom i bakkant av stålet.

Dette er eit tema som vil bli studert meir i djupna ved framtidige prosjekt der ei slik prosessuell tilnærming er naudsynt.

Kløyving i Målselv

Det nye kullet studentar på tradisjonelt bygghandverk har gjennomført samling i emnet materialforståelse og tradisjonell bearbeiding. Studentane vart delt i tre grupper og kvar gruppe presenterer dokumentasjon av eit tema frå samlinga. Denne gruppa skriv om kløyving av tømmer. Gruppa består av Morten Pedersen, Pål Inge Nilsen, Bianca Røse, Ken Lorentzen og Ulf Eriksen. Resten av posten er bilete og tekst frå gruppa.

Henrik
Henrik Jenssen var lærar på kurset i kløyving. Her er stokken lagt klar på underlaga.

Tradisjonsbærer og veileder på kurset er Henrik Jensen, som nå er 4. Års student på Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Han har hatt opplæring hos Siv Holmin og Roald Renmælmo som er faglærere, de har igjen fått sin lokale kunnskap fra Konrad Stenvold, som lærte fra seg mye kunnskap, fra tradisjonen han var en del av i Indre Troms. I fortsettelsen forklarer vi arbeidsmåten slik vi lærte den av Henrik.

KLARGJØRING UNDERLAG

I først steg skal underlaget klargjøres, kløyvestokken skal hvile stabilt på under stokkene under hele kløyve prosessen.

viktig, underlags-stokker bør være store nok til å få kløyvestokken opp i lårhøyde (over kneet), for å få en behagelig arbeidshøyde og belaste ryggen minst mulig.

Kapping av stokk
Ken kapper stokk til kløyving.

KLARGJØRING AV KLØYVESTOKK

Før kløyvestokk velges ut, bør man finne en stokk som ikke har for mye kurve da dette kan vanskeliggjør kløyveprosessen. Dersom det er mye tennar (spenninger) i veden, kan klyven gjennom stokken bli vanskelig å styre.

Når Kløyvestokk er valgt ut etter oppgitte mål og kriterier som i dette tilfellet skulle være minimum 5,5 alen lang og minimum 6 tommer i diagonal i toppen, så legges stokken på understokken med kurven opp. Stokken barkes så på toppen i hele lengderetningen av stokken der sot snoren skal slås. Det er praktisk å beholde barken på, på de sidene der den ikke er i veien, for å unngå mest mulig kvae på klær og hender mens vi jobber med stokken.

Så blir endeveden reinhogget i et mest mulig loddrett snitt for å lettere kunne merke senter av stokken i lodd. Senterstrek ble merket i lodd ved marg, viktig med vater eller loddsnor, deretter merket vi 2 streker til i lodd på begge sider en halv tomme ut fra senter. Dette ble gjort både i rotenden og toppen. Dette med en halvtomme ut fra senter er egentlig bare for øvelsens skyld for å ta ut askesporet når man ikke har gjort det før. Profesjonelle går rett på 7/8 tomme ut ifra senterstreken, for å ta ut askesporet. Deretter ble det skjært ut hakk for sotsnor i endeveden på alle strekkene som er loddet opp.

Deretter festet vi sotsnora i endeveden og satte inn sotsnor med sot fra en «brann», (en liten kubbe med gråor som var brent på bålet) Vi snorslo deretter alle 5 loddstrekene fra merke i rotenden til merke i topp. Så snudde vi stokken og gjentok samme prosedyre på underside av stokk, men her bare 7/8 tomme strekene)

Sotsnor
For å avgrense askinga slo vi sotstrek på begge sider for å hogge etter denne.

ASKING

Det første man gjør er hakking ved midtstreken, øksekuttet skal ikke overlappe hverandre og gå ca 1 cm ned i stokken kun for å bryte fibrene. Med endel trening skal man visst treffe langs midtstreken, men det viktigste er å bryte fiberen for å gjøre askingen lettere.

Etter at midtstreken er hakket skal man hogge ut askesporet med en vinkel fra 45 til 60 grader På begge sider av 1/2 tommes merkene for å prøve å møtes mest mulig på midten, Vi som er amatører begynte på halvtomme strekene først for øving, deretter 7/8 tommer strekene der same regler gjelder. 45/60 grader møtes på midten. Bilen ble holdt med begge hendene og med bilen liggende mot stokken og med små raske hugg var det meningen at midt delen skulle komme opp med hjelp fra huggene vi gjorde med bilen.

Etter å ha hugd ferdig sporet på oversiden ble stokken så snudd og samme prosess blir så gjentatt på undersiden, men her kuttet vi ut øvelsesporene på ½ tomme og gikk rett på 7/8 tomme merkingen.

IMG_20180926_103944_3.jpg
Henrik merker for asking av stokken.

KLØYVINGEN

Kløyvingen av stokken starter med at vi begynner å hakke ut i midten av det uthogde askesporet langs hele stokkens lengde her kan hakkingen fint overlappe hverandre i motsetning til når askesporet ble hakket i starten. Hakkingen kan også fint gjøres med litt mer kraft. Etter hakkingen er unnagjort begynner vi ca. en halv alen fra endeveden med kraftige hogg ned i hakket i bunnen av askesporet for å bryte fiber og styre skjæret, VI hogget ikke hele stokkens lengde, men startet 1 alen fra rot enden og avsluttet 1 alen fra toppen. Deretter hugget vi med stor kraft med målet om å knuse fibrer med tunge presise hugg og bryter fibrer så dypt at vi helst er gjennom yteveden og lyden av hugget får en «død» klang, for lette hugg gir en mer «skranglete» lyd, da brytes ikke fibrene dypt nok. Utfordringen er å treffe presist og samtidig tørre å dra på tunge nok hugg til å «hogge dødt». Ett perfekt klyv vil følge midtre sotstrek ned til margen og stoppe der.

Hakking

Vi avslutter prosessen som vi startet, en halv alen fra endeveden. Deretter snur vi stokken og gjentar nøyaktig samme prosess på motsatt side. Vi hogger til stokken begynner å kløyve seg, Her kan vi fint bruke kiler for å lette kløyveprosessen, Men det er ikke nødvendig. Til slutt ender vi opp med en forhåpentligvis perfekt kløyvd stokk. Fibrene som ennå henger sammen kuttes med bile.

27731A7F-511E-4533-BD8A-05D33D521F13.jpeg
Ferdig kløyvd stokk med hammar, kile og hoggarøks.

Rying

Ryingen starter med at vi tar tverstokkene som utgjør underlaget og hogger ut spor i dem for at kløyvestokken (Nå kalt halvstokken) skal ligge stabilt under rye prosessen.

Vi forsøkte å ry slettsiden uten å hake stokkene fast, men med å hogge til spor i underlaget som de lå stabilt i.

  • Sot slå på nytt etter behov.
  • Rying med bile etter sotstrek ned til ca. marg
  • snu så halvstokken rundt og gjenta samme prosess på andre side

Arbeidsprosessen ble avsluttet med at vi bar stokkene ut av skogen. Greit å unngå sand, gjørme og skit på dem, med tanke på senere bearbeiding.

VERKTØYLISTE

  • Vater
  • Sotsnor
  • Brann, av gråor
  • Kniv
  • Hammer, mokkert
  • Tommestokk, med inndeling i norske tommer
  • Blyant
  • Saks
  • Skogøks, hoggeøks og bile
  • Kile, av bjørk
  • Mustad bile på ca. 2,3 kg og med knapt 6″ egg.
  • Hoggeøks/ smaløks på ca. 1,5 kg.  Med 3″ egg.

Til rying av disse stokkene som ikke var så store var Mustad bila fin, selv om Henrik og de andre kurslederne rydde med noe tyngre biler med mer rett slipefas.