Flytte og løfte 100 stokker

På læringsarenaen i Buskerud kopierer vi et Sandsværshus. Det er en type hus som det har vært tradisjon for i Kongsberg området. Huset er 7 meter bredt er 8,5 meter langt og 3,5 meter opp til rafta. De største stokkene er 8,5 meter lange og kan ha en rot-dimensjon på 30 cm. Med andre ord de er tunge, og de er mange (ca 100 trær). Ettersom huset ble høyere måtte vi få oss noen hjelpemidler for å flytte på stokkene og for å få dem opp på laftekassa. Vi har forsøkt å bruke færrest og enklest mulig hjelpemidler.

Videoene viser metodene vi bruker nå.

Fugleperspektiv
Håndverkerperspektiv

Vår erfaring hittil i prosjektet er at det er viktig med logistikk når en tømrer opp en laftekasse. At en flytter stokkene minst mulig og har godt med arbeidsplass rundt huset.

Her finnes det sikkert mange lure løsninger, og vi vil gjerne ha forslag på andre måter å gjøre dette på 🙂

Tømring av uthus på fjellet

Rømåsen ca 1900

I emnet tradisjonfaglig utøving 2 har vi 10 uker med praksis. Vår læringsarena arbeider etter en praksisplan der vi studenter har 5 uker felles praksis ved læringsarenaen og 5 uker med egne prosjekter. Arild Bjarkø var veileder ved lafteprosjekt av trapp på Maihaugen første studieår og la vekt på at mye tid går med til forberedelser og tilrettelegging. Dette ga meg inspirasjon til å bygge uthus i laftet tømmer på Rømåsen som ligger 850 moh. med tømmer fra tomta og utgangspunkt i de muligheter som var tilgjengelig for 100-150 år siden ved bygging av seterhus. Seterbygninger for folk var beregnet for ly og oppvarmingmuligheter som sommerbolig for budeiene eller sjølfolket. Opprinnelig var dette ganske enkle hus, bygd lavt i terrenget. Det er få steder i landet det er to-etasjes seterhus, men det forekommer.

Byggetomt, vatret opp uten vannslange

Uthuset som skulle bygges var tenkt 2.5 x 3,5 meter, med ei vedbu, en utedo og inntrekt inngang i front, satt på hjørnesteiner og med åser som bæring av taket.

Tømmer

Bra start

Det ble blinket ut ca 20 grantrær av ymse dimensjon som kunne felles uten at det gikk utover naboer eller beboere. Håpet var å få nok stokker til hele bygget ettersom bua ikke var stor og rafthøyden lav, bare 1,8 meter innvendig.

Fellinga gikk fra øks til motorsag

Utfordringene kom ganske fort med mye råte i tømmeret, både i rot-stokken og flekk vis oppover, dessuten var det mer hurtigvokst enn jeg trodde, alder fra 50-80 år. Målet var selvberging av materialer så planen ble endret og deler av veggene ble bygd av staver, 2 omfar laft nede, 4 staver og 2 omfar oppe pluss gavler og åser.

Hentet to stokker i mangel på godt virke

Det ble brukt 2 stk tørrgran fra Nordseter som bunnstokker. De hadde en imponerende tetthet, litt råte, men det måtte tåles. Jeg hadde ikke samvittighet til å bruke de til ved siden alderen var mellom 250 og 300 år, og diameter var 16-20″.  Tørrgran kappes best med bågåsag siden det er tungt og mindre pent å kappe med øks.

Bågåsaga var fin til kapping av tørrgran

Når grana vokser såpass høyt, tregrensa på Sjusjøen strekker seg nå opp mot 930 moh, er resultatet stor avsmalning, mye tennar og voldsomt med kvist. Byggetomta lå noen meter høyere enn der fellinga foregikk så en hjelpemann i form av hjulgang bidro til å frakte tømret fram i ulendt terreng. Ellers hadde det sikkert vært fint å hatt med hest til slikt arbeid. Merket stor forskjell på vekt av stokker som hadde ligget barket i 2-3 sommermåneder mot rått.

Lafting

Planen var å prøve Raulandslaft med rundstokk uten synlig kinning som tåler en del avsmalning. Dette gikk jeg fort bort fra for tømmeret var for ujevnt og tungt å bearbeide, det ble barkelaft med skanta stokker. Bunnstokker i trapesform med dimensjon på 12-16″ til gavlstokker og åser ned i 4-5″, ellers ble bredde på veggstokker 6 ½ » og staver 10″.

Klar for å snu rundt
Overgang trapes til stokk 2 ble gjort uten kinning, med vanlig overhogg.
image-12
Hogd ut for staven som griper i 4 hjørner

Det var del 1, del 2 kommer etter bygget er oppe og åser er lagt.🙄

Nybygg – produksjon og oppsett av en bærekonstruksjon

Det finnes mange fine ting i livet til en handverker

Enkelte perioder hoper herlighetene seg opp, og noen slike perioder har det vært i vinter, på Lærearena Stiklestad. Til vanlig jobber man jo delvis bak en PC, og delvis med å sette i stand gamle, skjeve bygg. Dermed blir det å bygge noe helt nytt i rått tømmer, en fin kontrast i hverdagen. Tettvokst trøndergran, kvae i buksebaken, litt kaffe i koppen, i et miljø av flinke og trivelige medstudenter og veiledere, er noen av trivselsfaktorene i prosjektet vårt.

En garasje av det finere slaget

Bygget vi setter opp skal bli en ny, uisolert garasje for den veghistoriske utstillingen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, og skal huse en samling med vegarbeidsmaskiner. Huset har ei grunnflate på 6 x 12 meter, i en etasje pluss røst, og er i all hovedsak konstruert i 6 x 6« boks. Syllstokk og raftline består av en enkel 6 « boks, som har fått en kamming i hjørnene. Vi eksperimenterte litt med både enkle hakeskjøter, og rett og skrå fransklås med kile, i skjøtingen av syll og liner.

I lengderetningen består huset av 3 like store seksjoner, langveggene blir holdt sammen av to samhald inni bygget. Nede i gulvplanet er en av gulvåsene plassert under hver samhald. Veggkonstruksjonen består av stolper i 6« boks, og rundt alle vindusåpninger er det litt smekrere staver i 4« x 6«. Mot alle hjørner stives bygget med skråband i 4«x6«. Oppå alle samhald er det felt ned ei storsperre, og takåsene og mønsåsen hviler oppå disse. Tilhugde kabber spikret i sperrene hindrer at åsene sklir nedover.

Flere ganger denne vinteren har jeg møtt opp på Lærearenaen, med litt stille takknemlighet over å komme til dekket bord. På grunn av at jeg var ny på denne lærearenaen i januar, hadde de andre sagd mye av boksen som skulle brukes til selve konstruksjonen av bygget på forhånd. Dermed kunne vi gå rett på og lage alle deler til konstruksjonen. Dette foregikk i den gamle garasjen som dette bygget skal erstatte. Med 2 plussgrader, og sludd servert i 45 graders vinkel av en sur liten kuling, gikk det noen varme tanker til gammelbygget i disse dagene.

Fallgruvene åpner seg ved prefabrikkering

Lærearenaen har tilgang på ei eldre sirkelsag, høvelig plassert 10 meter bortom byggeplassen. Det å kunne sage material «just in time» på plassen, løser mange problemer og bidrar til god framdrift i prosjektet. For å holde styr på hvem som lager hva, har vi laget enkle skisser av alle fire fasader, der vi nummerer alle konstruksjonsdeler på disse. I tillegg lagde vi lister der vi skrev navnet vårt på delen når vi begynte på den, og krysset delen ut når den var helt ferdig. 

En enkel ku med to riss ble brukt for å merke bredda på tappen og tapphullet. På tross av alle system og diskusjoner er det likevel fort gjort at streken sto igjen, og at noen av tappene ble for trange. Og jo flere folk som deltar, desto større blir mulighetene for litt forskjellige måter å gjøre ting på. En viktig lærdom ble at mange handverkere, og stor grad av prefabrikkering, øker behovet for system og kontroll. Alle arbeidslag med respekt for seg selv er oppmerksom på referansesiden, må vite. Selv om dette er sagd tømmer, kunne fort gamlesaga vår slenge en liten kvart- tomme på dimensjonen, nok til at vi måtte bestemme oss for hvilke sider som skal være slett, altså referanseside.

Overkant gulvplan, utside vegger, og underkant raftline ble logisk nok valgt som slette sider. Senere ble samhaldene som er felt ned over raftlina, felt ned i forhold til underkant av raftlina. Underveis i produksjonen markerer vi referansesidene med en liten trekant med blyanten. Slik sorterte vi vakant og andre skavanker dit det var best å legge den på hver enkelt del.

Square rule og mill rule

I løpet av vinteren har jeg lært at enkelte, men neppe alle amerikanerne, skiller på «mill rule» og «square rule». Førstnevnte handler om å måle ut fra slette sider på sagd material som er jevn, mens sistnevnte innebærer å jobbe ut fra slette sider og beine linjer, som konstrueres i ujamnt tømmer som ikke nødvendigvis er sagd, der disse sidene kun hogges slett der du har bruk for det, for eksempel i hjørner og sammenføyninger. I dette prosjektet er vi vel på en tilnærma «Mill Rule», der vi i tillegg har tatt høyde for litt ujamn saging, med å være nøye på referansesiden. Med på kjøpet fikk vi også noen gode konstruksjonsdiskusjoner underveis. 6« høyde på tømmeret er egentlig ikke så mye, og fordeling av ved og høyde i sammenføyningene blir viktig å tenke på. Hvor går kreftene? Hvor er det størst fare for brudd? Hvilken del i sammenføyningen trenger mest ved?  

Reising av bygget

Før neste samling, hadde driftige museumsarbeidere på Stiklestad fjernet gammelgarasjen, gjort klar tomta i mildværet, og lagt an solide granittblokker til holdstein under hjørner og langsyll. Så dermed kunne vi gå rett på legobyggingen, med andre ord. Etter å ha lagt opp langsyll, tverrsyll og gulvåser, og tatt diagonalene, virket det som en god idè å prøve alle staver og deler til raftlina, det er jo som kjent litt trasig å måtte stå i løse lufta mens man plages med eventuelle deler som ikke passer. Etter å ha justert litt her og der, stablet vi oss videre oppover.

Å stable opp et slikt bygg, med en kombinasjon av muskler, samt litt hydraulikk og stillaser, går da ganske fort. Underveis i planleggingen ble stivheten i bygget diskutert. Eier vil ha mest mulig plass innvendig, og siden bygget ligger på ei tomt som ikke er så vindutsatt, var flertallet enig i å sette det opp uten skråstiving «tverrskips» under samhaldene. I hver røstende var det jo skråband denne veien uansett, og bygget skal jo ha undertak av stående bord, som vi i utgangspunktet vurderte som en avstivende skive.

Ikke prøv dette hjemme!

Når bygget kom opp, så var det  nok at en mann satt oppå takåsen og saget litt, så svaiet det fort et par cm sideveis. Selv om vi slår på bordtak, som vil stive noe, er jo dette kun 6« brede bord, de utgjør ikke en like stiv skive som f. eks brede plater ville gjort. Vi har foreløpig spikret på midlertidige skråband her, og løser nok dette med å felle inn rotknær under samhaldene, som ikke stjeler noe gulvplass.

Lonesome Korona Blues

Vi fortsatte med kledningen på bygget, men midt i dette kom naturen og viste sine krefter til oss. Ikke i form av vind, skred eller flom, men med et lite virus fra Kina som har stoppet all videre bygging inntil videre. Vinterens bygging har i alle fall vært rik på erfaringer, og det å diskutere og prøve ut løsninger, øker forståelsen og tryggheten i løsningene man velger.

Smie fra Fåvang i Gudbrandsdal

Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.

I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.

Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.

Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.

Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon

Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.

Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.

Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på.
Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.

Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.

Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.

I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.

Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.

Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.

I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.

For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.

Her er bygningen ferdig montert med tak. Utekledning som holder sammen konstruksjon og derfor er en vesentlig del av selve skal kommer senere på plass.

Det er lagt 5/4″ rot topp bord kantet med øks. De skal gi god feste til sprikring av skifer.

Bildet viser sperrbind med hanebjelker i enkel halvblad ( sprikret).

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand Del 2

Jeg har tidligere skrevet om oppstarten på prosjektet med å bygge lagerbygg til oppgangssaga i Herand. I starten av Mars 2020 begynte så byggeprosessen. Vi brukte to dager på å gjennomføre en teknisk dokumentasjon av saghuset:

 Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?

 Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?

Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.

Rotkne festet med klinkbolter

Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.

En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.

I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.

For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.

Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.  

Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.

Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.

Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene
Merking på låsebenken

Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.

Målene blir overført til emnet
En ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.
Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.

Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.

Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.

I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.

Veggeskaver fra Gudbrandsdalen

Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre

I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».

Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.

Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.

For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.

I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.

Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.

Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.

Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.

Ferdig skjeftet jern

Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.

Veggeskave i bruk i måsåfare

Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.

Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.

Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».

Kilder: ¹ https://www.nb.no/items/629d80cf5384b8fad93859fb66db2ae5?page=50&searchText=H%C3%B8velens%20historie

Nytt lagerbygg til oppgangssaga i Herand

Herand sag

På læringsarena Vestland er vi så privilegert at vi har tilgang til en av Norges få oppgangssager som fortsatt er i drift. Saga i Herand er eid av Mowi (tidligere Marine Harvest) og drives i dag av bygningsvernavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter. Herand sag het opprinnelig Tveiti sag og ligger ved utløpet av Herandselva i Ullensvang kommune.

Saga er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1563. Fram til 1909 var Tveiti sag ei einblada oppgangssag. I 1909 overtok Herands Aktiesagbruk Tveitisaga og kjøpte inn sagutstyr fra en flerblada oppgangssag fra Ulvik. Samtidig ble det bygd ei mindre sirkelsag i saghuset. Lokal tradisjon antyder at et nytt saghus ble bygd i denne sammenhengen, men det er ikke bekreftet.

Herands aktiesagbruk ble nedlagt i 1957, men saga var i bruk fram til 1978. I 1986 ville daværende eier rive saga både fordi saghuset var i svært dårlig stand og tomta skulle brukes til å etablere et settefiskanlegg. Det er takket være fylkeskonservator Nils Georg Brekke og arkitekt Kjell Andresen, at saghuset ble reddet og fredet. Fylkeskonservatoren ville egentlig frede hele kulturmiljøet rundt, men på grunn av interessekonflikten med grunneier, ble forslaget redusert til et minimum for å gjøre det mulig å kombinere utbygging av settefiskanlegget med bevaring av oppgangssaga.

Arealet rund sagbruket er dessverre sterkt redusert, slik at tørking og lagring av skurlasten både er tungvint og tidskrevende og med dette svært ulønnsomt. Derfor står et eget lagerbygg i nærheten, høyt oppe på ønskelisten til sagmesteren. Dette for å effektivisere drifta og sikre lagringsforholda på materialen som blir produsert.

Hvorfor er det viktig at et freda sagbruk drevet av et museum skal være effektivt og lønnsomt? 

Lønnsomheten er en viktig faktor i driftsmodellen til Herandsag. Material som blir produsert er hovedsakelig tenkt til restaureringsoppdrag i både fartøy- og bygningsvern. Skal restaureringsprosjektene bruke mest mulig prosessuell autentisk framstilt material, er det helt avgjørende at bord fra oppgangssaga ikke blir en alt for sterkt fordyrende budsjettpost. Det er viktig at slik material blir brukt i restaureringsoppdrag.

For det andre er økonomisk tenkning også viktig kunnskap en sagmester skal beherske, ved siden av teknologisk forståelse og materialkunnskap. Denne helheten gjør driften av  Herand sag ganske så unik.

I 2019 ble ideen født, til å involvere studentene på studiet i tradisjonelt bygghåndverk til å bygge et lager. Først måtte man ta stilling til hvilken konstruksjon huset skulle ha. På Vestlandet er flere lagerbygg, og også sag-husene bygget som grindbygg.

Både Stekkasaga (øverst) og Grindsaga er eksempler på enbladete oppgangssager med et grindbygg som saghus

Bygningen til Herand sag er derimot en bindingsverkskonstruksjon. Dette kan ha sammenheng med at stordriften krevde et vasshjul med stor rotasjonshastighet og  mye kraftoverføring. Store vibrasjoner fra et hurtiggående Poncelet-hjul må tas opp i en stabil konstruksjon. Bindingsverket er her mer egnet en den lette grindbyggkonstruksjonen.

Et Poncelet-hjul med forholdsvis liten diameter overfører mye rotasjons-kraft til saga, men også mye vibrasjon til saghuset

Det ble raskt avgjort at vi skal kopiere byggemåten fra saghuset, og en enkel skisse og kappliste ble raskt laget. Originaldelene i saghuset er tilvirket med øks, men vi bestemte oss for å bruke oppgangssaga til å skjære all nødvendig material. Våren 2019 jobbet så 5 studenter, sammen med veileder Trond Oalann, en uke på oppgangssagen med skjæring av material til lagerbygget.

Fordelen med en flerbladet sag er at stokkene blir rett dimensjonert pluss at sidebordene blir skjært, og alt dette i ett operasjon.
Størrelsen av sagramma gir noen begrensninger, da er det av og til nødvendig med litt tilpassing av stokken

I fortsettelsen skal jeg skrive mer om dokumentasjonen av det gamle saghuset og om mål- og merketeknikker vi brukte til bygging av det nye lageret. Følg med på bloggen for oppdatering om prosjektet.

Stavbygg på Stiklestad

Fra saga til utstillingslokale

På vår læringsarena på Stiklestad nasjonale kultursenter har mi studentgruppe i år hatt fokus på et prosjekt der vi har satt opp et tradisjonelt stavbygg. Jeg vil her vise prosessen fra granstokker saget på en 100 års gammel sag med 9 hk elektrisk motor, til et ferdig bygg på 6 x 12 meter. Bygget skal brukes til utstilling på museet på Stiklestad.

På saga

Dette året ble det kjøpt inn ferdig hogd grantømmer til prosjektet siden vi var for seint ute til å hogge tømmer til prosjektet selv. Forrige studieår fikk vi starta i skogen med uttak av furutømmer til prosjektet som vi arbeidet med da. Det var en laftet ferdastall til Stiklastadir, som er en del av Per Steinar og Kai sin Bacheloroppgave. Dette året er det Håvard Stuberg, Rolf Anders Lein og Jostein Utstumo som er våre veiledere.

Å sage tømmer på en sirkelsag på gammelmåten er en utfordring, og uten motorisert selvtrekk måtte vi stå for dette selv ved å sveive fram stokken. Motoren som driver bladet er bare på 9 hk, så her måtte vi være fintfølende slik at bladet saget stokken pent og ikke slurte. Dette ga oss utfordringer i starten, men etter hvert som dagene gikk ble arbeidet lettere og bedre, og materialstabelen vokste.

Videre gikk arbeidet ut på å utforme bjelker. Dette gjorde vi ved å sage ut 6 x 6 og 5 x 5 tommers bjelker, og å måle 3 tommer utfra midten. Med at vi ble mer vant med sagen og lærte oss å lytte til den, begynte tingene å gå raskere og etter hvert lignet det på en produksjon. En av tingene som vi kom fram til er at å blinke tømmeret på forhånd er kjempeviktig.

Det aller beste er å blinke tømmeret i skogen.,- Da har du på forhånd har regnet ut hvor mye tømmer du trenger og hvilken dimensjon du trenger til dette. Siden vi i dette tilfellet ikke hadde hugget tømmeret selv, måtte vi ta til takke med det tømmeret som ble levert til oss på saga. Da måtte vi nøye oss med det nest beste, å velge ut riktige stokker av tømmerlunnen etter det vi skulle sage. Her er det viktig å ha et system som alle er gjort kjent med på forhånd og det bør våre så enkelt som mulig- Her hadde vi en bratt læringskurve og gjorde en del feil i starten. Vi var for optimistiske i forhold til det faktiske skurutbyttet av den enkelte stokken.

Det ble derfor litt variasjon i dimensjonen på den første materialen vi saga.

Tømringa

Da vi var ferdig på saga startet sammenhogging av tømmeret til ferdig bygg. For å ha styring på produksjonen av de ulike delene laga vi 4 deler. Den første viste langveggen og alle sammenføyningene.,-

den andre røstveggen, det tredje arket viser alle veggene med bjelkene nummererte.

Det fjerde arket var ei liste over alle bygningsdelene med eget nummer, navn på del og ferdig x og hvem som hadde laget denne. Dette systemet skulle vise seg å fungere utmerket. Hvis noen var borte noen dager og kom tilbake, kunne han bare kontrollere med listen hvor han hadde avsluttet sist. For så å fortsette videre på samme stokk som han hadde jobbet på sist.

Deretter laget vi mal og ku. Mal laget vi to stykker en for topp og bunnsvill og en for staver. På malen til topp og bunn svillen benyttet vi forskjellige farger tusj til å markere tapphull, hull til strever, vindus staver, dør staver og hjørne staver. Dette var et bra system som gjorde det lett og holde orden. Vi laget bare en ku, her burde vi ha hatt 3. En ku er en fysisk mal som vi laget med en tydelig anleggsside og 2 skruer som risset opp både tapp og tapp hull. De to andre ku som vi i ettertid fant ut at vi manglet, var en som hadde passet i tapphullet og en annen som hadde hatt form som tapphullet og kunne vist om tappen kunne kommet inn i tapphullet. I vår produksjon var vi for opptatt av å ikke ta for mye, så alle strekene sto igjen. Dette gjorde at når vi skulle reise bygget, måtte alle tapphullene tilpasses, noe som kostet oss en dag ekstra. I tillegg tror jeg det hadde vært raskere å tappe ut hullene hvis du hadde brukt en ku istedenfor å måtte opp med tommestokken hele tiden. Vi benyttet 3 forskjellige sammenføyninger på topp og bunnsvillene.

Hakeskjøter, rett fransklås og skrå fransklås. Etter min mening fungerte de franske låsene best. Når de var sammen, var det bare å stramme de med kiler og alt var låst og solid.  Hakeskjøtene var mere upresise og i toppsvillen måtte vi bruke Dumling for å holde de sammen. Fordelen med hakeskjøt er produksjonstiden som vel var ca. 10% av tiden det tok å lage franskskjøt.

Etter at alle tapphullene og sammenføyningene var sjekket og prøvd, tilpasset vi taksperrene og spikret på holdere til takåsene. Etter det var det bare å reise bygget.

Til neste år skal vi lage vinduer og dører til bygget.

Vi studenter fra NTNU var Bianca Rose, Morten Pedersen, Preben Nilsen, Robert Otnes og Ken Lorentzen

Kledning

Vått, mildt og vindfullt klima. 

På vestlandet er ein kjent med vått og vindfullt klima.  Dette har det vore teke omsyn til gjennom tidene ved oppsetting av hus. Som oftast er eine endeveggen orientert mot den dominerande værretninga, og gavlveggen er ein del av ei sval/ skåle eller eit skot. Svala beskyttar tømmeret til huset, og blir å sjå på som ein slitedel. Ein kjem då unna med å kle den minste veggen til huset. Ein ser og at tuna er orientert i rekke slik at husa “tek av” for kvarandre. 

Sangarstemne i rekketunet. Romsdalsmuseets fotoarkiv.

 Hammervollstua frå Eidsvåg i Langfjorden er eit langt todelt hus. Eine delen er ei alderdommeleg årestue med eldstad midt på golvet og ljore i taket. Den andre delen er ei tømmerstue bygd 1822 med gang, kove og kammers. Eldstaden er ein peis i eine hjørnet med skorsteinspipe. I kvar ende på huset er det skåler/ skot.

Teikningar frå Romsdalsmuseets arkiv.
Familien Hammervoll. Romsdalsmuseets fotoarkiv

Huset blei flytta til Romsdalsmuseet i 1927/28. Seinare blei både løa og stabburet flytta, og dannar i dag eit firkanttun, der langveggen på stua er vervegg mot vest! Nesten alt av vind med regn kjem frå vest- sørvest. Tømmeret rekk nesten aldri å tørke opp i mellom regnbygene, så museet har sett seg nøydd til å kle opp veggen for å ta vare på det originale tømmeret. 

Vått tømmer i veggen.

Å kle eit museumshus som aldri har hatt kledning byr på ein del spørsmål. Kva er tidsriktig, korleis er vindusomramming, materialvalg, overflate, profilar etc.? 

Det blei sett på ein del eldre originale hus i Romsdalregionen for å ha som grunnlag til eit val. Ståande tømmermannspanel i furu med bredder etter stokken med høvla overflater og profil i sida på påbordet går igjen på tidstypisk 1850 stil. 

Kledningsprofil frå Vorpeneset, Langfjorden

Det blei fellt nokre furutre på museumsområdet, og dei blei saga til ukanta tomsbord og la dei på granstrø til tørking ein luftig stad. Etter tørk blei kantane skore rein for geitved, og margsida som er yttersida høvla med okshøvel. Deretter blei borda sett i skottbenken, https://skottbenk.com/category/geografisk-plassering/noreg/more-og-romsdal-noreg/fraena/ kopi av Lømyrbenken som var ordna i anledninga ,og retta med skottoksen, og tilslutt blei det profilert ein kvartstaff med kant.  

Før arbeidet på veggen starta blei det satt opp eit stillas eit stykke frå veggen med presenning over frå takskjegget for å kunne arbeide nokonlunde tørt og få sleppe å få ufsedråpen i nakken. 

Retting og lekting

Veggen er lekta med noko oppretting. Lektene er skore ut av ein plank til 2×5/4 toms i rein alved. 5 kvart dannar god lufting bak kledninga og for tømmeret. Underliggerane ved skilleveggsnover, dør og vindu var dei første borda som blei montert. Så var det å leite fram og sortere passelege breidder og få det til å gå opp i dei ulike felta med både underliggar og påbord, og ta hensyn til rot og topp. Innfestinga er  Mustad 4 toms svart bygningsspikar, ein midt i underliggaren, og to i påbordet i kvar lekte. 

Innfesting med svartspikar. Spora etter sirkelsaga er vanskeleg å høvle vekk nære kvisten.

Det ferdige kledde huset framstår med eit anna uttrykk enn tidlegare, men ein kan tru at stilen som er valgt med alfuru som skal stå ubehandla og bli vergrå peikar imot noko som kan opplevast som tidsriktig.  Og ikkje minst med desse milde og våte vintrane er det godt for tømmeret å få god lufting og tørke opp. 

Huset ferdig kledd
Dei ulike bredden på borda skapar liv i veggen.


Om ikkje anna er nemnt er foto/ film ved forfattar.

Kjelder: -Bjørn Austigard
-Lokale bygg
-Romsdalsmuseets fotoarkiv

Arbeidsbessrkivelse i timbring

Eg ynskjer å ta for meg eit laft frå Valdres. Eg har ikkje prøvd dette laftet tidlegare, men ynskjer å sjå på denne oppgåva som eit eksperiment, der eg nyttar handverkarbakgrunnen min for å beskrive dette direkte utan faktisk å gjera laftet.

Laftet er alderdommeleg, men truleg ikkje frå mellomalderen. Dette baserer eg på uttale frå fleire røynde handverkarar, samanlikning med liknande hus og det faktum at huset er timbra i nesten fullt utmalma furu, noko som er alderdomleg i Valdres, i alle fall i den delen eg bur. Ein har beskrivingar frå tida då dei bygde Skrautvål kyrkje, der vart tømmeret hogge ved «Ramlanberg» og ved «Leirin», då dette var kun dei 2 plassane det var eigna tømmer til formålet. Ein kan sjå likheitar mellom dette laftet og laftet i Handeloftet på Valdres Folkemuseum som er eit overhalslaft frå om lag 1650. Det blir hevda at laftet eg skal beskrive her er eit såkalla «overhalslaft». Eg er ikkje einig i dette, men eg kan strekkje meg til å kalle det midthals med trekanta underbarke, der halsen nokre plassar i bygget har hamna noko høgre enn kva midthalslaftet skulle tilseie. Eg legg ved nokre bilete for å underbyggje denne påstanden.

Laftet er i utgangspunktet lafta av stokk som er rundare enn den framstår i dag. Dette kjem av at tippoldefar min, Gudbrand Knutsson Aabol 1845-1910 (snikkar, smed, oppfinnar og bonde – som bror og far) fann ut at han skulle fylgje med i mota og byggje om eit tradisjonelt stabbur eller «bu» som det ofte bli kalla i Valdres, til ei meir «tidsrett» «bu». I denne ombygginga vart stokkane telgde, og det vart øydelagt noko av tettheita på laftet. Desse skadane blir naturleg nok endå større inne, der stokken er telgd heilt inn mot knuten. Hadde stokkane kun vore telgde inn mot laftehovudet, kunne laftet fortsatt hatt bra tettheit, i alle fall ute.

Eg ser for meg at dette laftet kan ha vore hogge på fleire vis, og at det er metodar som kanskje er betre enn andre. Vi får sjå kva eg kjem til etter kvart i oppgåva. Sidan veggane har vore meir eller mindre runde, antek eg at laftet har vorte til ved bruk av senterline og ikkje ved bruk av loddfjøl på inn- eller utside. Før ein tek til å hogge oppsåta, må ein ha ei nokolunde formeining om stokken som skal fellast ned på oppsåta. I dette tilfellet ser ein at slik laftet framstår i dag, er det hogge ein stor «V» som faktisk held om lag stokkbreidda over. Eg reknar med at når dei telgde opp bygget på 1800-talet, var det om å gjere å ta så mykje som mogeleg, men ikkje meir anna enn at laftet vart ivareteke så nokon lunde. Ein må difor gå ut i frå at eit tverrsnitt av halsen i dag ser om lag slik ut med stokken over.

Eg tek utgangspunkt i laftet slik det var originalt – forslag til arbeidsprosess

Hogging av oppsåte:

Ein må bestemme kva for emne ein skal nytte til botnsviller i konstruksjonen. Det er skrive ein del i litteraturen om at gavlstokkane skal leggjast fyrst og at langveggstokkane skal leggjast «oppi» desse. Dette kjem av at dei underjordiske eller «haugafølket» ikkje skulle ha meiar å dra huset på. Eg har vore noko rundt og sett at dette har vore praktisert noko ulikt. Det er viktig å tenkje over korleis ein skal starte opp laftinga i bygget. Ein kan starte med langveggsvill på skrå slik at såta inne fluktar med golvlista. Eller ein kan rette opp underkanten av svilla, og bygget ser meir i vater ut ute, men ein vil sjå at golvlista og såta ikkje fluktar heilt inne. Dette har òg vore praktisert forskjellig rundt om i landet. Eg likar løysinga der bygget får ein nokolunde rett underkant på laftet ute. Når ein har funne 4 stokkar som egnar seg som botnsviller må ein bestemme korleis oppstarten skal vera. I dette eksempelet legg eg langstokkane på tverrstokkane, fordi stokkane er runde er det ikkje heilt beine fram å få rett mål på rommet. Ein må ta utgangspunkt i senter stokk.

Her ser ein stokkane lagt ut. Det er avmerkt med sirklar der «L» og «b» får skjeringspunkt. Det er i desse skjeringspunkta oppsåta skal hoggast. Oppsåta skal utformast slik at senterlinene råkar senteret på oppsåta. 
På dette bilete kan vi sjå korleis oppsåta kan formast. «S» står for stokkbreidd og dette gjev utgangspunktet for kor stor breidd «V-en» i oppsåta skal ha. Ein slags formel på dette talet blir S – 2« – stokkbreidda minus 2 tommar. Kor djup ein skal hogge den fyrste oppsåta, kjem ann på dimensjonen på stokken som skal leggjast på. Men i dette laftet kan ein grei regel kan vera at trekanten blir hogge 1/3 ned i stokken. Er påstokken grann kan ein redusere hogget noko. Det er lettare når ein kjem opp i laftet. Då kan ein ta det halve av høgdeforskjellen, ned på stokken under. Eg ville hogge kinningane fyrst og «v-en» etterpå. Relativ enkel hogging.

Ein kan starte med å hogge nokre tak rett inn langs senterlina, då er det enklare å bli kvitt treverket når ein hogg for kinningane. Referansebygget ber preg av desse verktøyspora. Som ein les av skissa skal (ofte, ikkje alltid) méddraget på stokken som blir liggande rett over flukte med denne kinninga. Dersom kinninga blir laga for slak, slik at ho endar lenger inn mot senteret på stokken, kan det resultere i eit op i lafta og nova vert med dette ikkje tett. Det er difor lurt å ikkje hogge kinningane for langt inn. dette kjem etter kvart som ein kjem i gang med laftinga, kor langt inn kinningane bør gå for å få eit tett og fint laft. Når kinningane er hogge står «v-en» for tur. Denne merkast rett på og hoggast ut. No er oppsåta ferdig og tverrstokken kan leggast på.

Det er mange alderdommelege laft som ikkje er reine geometriske overføringar, men som må overførast med meddraging av ymse slag. Eg vurderer dette på den måten at ein kan overføre geometrien frå oppsåta opp til overliggande stokk – for oppmerking av underhogget.

Når ein har kome så langt at stokken vi laftar på ligg nokon lunde ann på stokken under, kan ein mèddra stokken. Dette er ein prosess som gjer til at overliggande stokk blir merkt og eit «v»-spor blir hoggen. Dette «V»-sporet er avsett med eit verktøy kalla mèd. Denne teiknar eit konturen av underliggande stokk opp på overliggande stokk. Stokken vil med dette måtte hoggast på nytt i nova for å passe. Ein brukar mèden til å merke kor mykje djupare underhogget skal hoggast.

Samandrag

Det er lettare å gje ein karakteristikk av litteratur som forklarar prosessar bra eller dårleg, enn faktisk å gjenskapa det gode. Eg har likevel gjort eit forsøk her med bruk av illustrasjonar som hjelpemiddel for at lesaren lettare skal forstå. Det vil skilje mykje på kven lesaren er av denne teksten, om lesaren er fersk i faget, eller om han eller ho har drive i faget ei stund. Eg førestilte meg at lesaren var urøynd og trong inngåande forklaring på framgangsmåten.