Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.
På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.
Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.
Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.
Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.
Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.
Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.
Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.
Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.
Det var klart for å merke for halsen og kinninger.
Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.
Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.
Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.
Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.
Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.
Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåtaJeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.
Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.
Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.
Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.
Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.
Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.
Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
På forespørsel fra NIKU https://www.niku.no/en/trondheim/ ble vi bedt om se over en større mengde med gjenstander i tre som var gravd ut i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen i Trondheim, hovedsaklig i 2017. Vi dro til Trondheim med vår store kassebil, og lastet opp bilen med arkeologisk materiale. På tur til Verdal hadde vi med oss flere hundre arkeologiske objekter, nitidig surret i plastfolie for å hindre uttørkning. Her var det alt fra laftestokker på 2,5 meter, stolper til sleppveggg, gulvbord til små fragmenter på bare noen cm.
Her er en av mange bokser med gjenstander som vi undersøkte. Foto Per S. Brevik.
Dette var materiale som var oppbevart på et kjølig, mørkt lager, med den tanke at de skulle analyseres litt grundigere før evt. valget om destruering eller konservering ble tatt.
Vår jobb var først å velge ut gjenstandene vi som handverkere trodde kunne inneholde verktøyspor, deretter skulle vi om mulig si noe om verktøy, arbeidsprosess, materialkvalitet og evt hva denne gjenstanden har hatt for funksjon om det ikke allerede var opplagt.
Første delen var å pakke ut gjenstanden å vaske den. Foto K.Johansen
Nå er gjenstanden klar til undersøkelse. Foto K.Johansen
Materialet var svært skjørt så vi måtte være veldig forsiktig så ikke vi påførte noen mekanisk skade på materialet. foto K.Johansen
Vi måtte pakke ut, rengjøre og vaske, for så å studere grundig og notere ned de observasjoner vi gjorde på hvert objekt. Etterpå måtte vi fukte det godt igjen før innpakking i ny plastfolie. Vi ble oppfordret til å IKKE bruke noen oppvarming i rommet der vi skulle jobbe av hensyn uttørking av gjenstandene, så det var kaldt å vaske dette materialet i 1 varmegrad, som vi har i laftehallen vår i januar.
Slepelys var helt avgjørende for å kunne se og tolke verktøyspor, materialet var sterkt nedbrutt og den opprinnelige overflaten ofte slitt bort. Foto P.S.Brevik.
Her er en liten smakebit av materialet vi studerte.
Stokkende funnet stående i jorden, trolig felleskår, og vagehogg for transport . Terje Thun hadde tatt dendrokronologiske prøver av denne stokken, dessverre var den ikke pakket inn i ettertid så den var svært inntørket og deformert. Foto P.S.Brevik
Gran, stokkende med uttak for transport, vagehogg, her ser vi tydelig bearbeiding mot enden av stokken, denne var også tatt dendrokronologisk prøve av, og også denne manglet innpakking etterpå så den var tørket helt inn. Foto P.S.Brevik
Liten fjøl med mange verktøy/arbeidsspor. Den var i tilegg full av skall fra hasselnøtter når vi vasket den ren. Så da vet vi hva handverkerne småspiste på 1000-tallet mellom måltidene. Sirkelformene som kan ses på overflaten er avtrykk etter nøtteskall. Foto P.S.Brevik
Samme fjøl fra enden. Vi ser at den er tatt ut langt fra marg. Helt tydelig at kappingen har foregått med øks og ikke sag. Foto P.S.Brevik
Meien, Sledemeien som vi etterhvert tolket det til, som den ble funnet i felt. Foto: Kristoffer Brink, NIKU.
Boat rib
En artig sak var et lite, bøyd trestykke med påskriften «boat rib». Dette er et eksempel på et funn som var tolket som en del til en båt og som trolig ville blitt destruert hvis ikke handverkerens øyne hadde undersøkt den nærmere.
«Ukens funn! I bakgården til en av bygningene våre fra vikingtid har man benyttet seg av gjenbrukt tremateriale til å skape en fast overflate å gå på. Blant annet har man gjenbrukt flere båtdeler og overflødig bygningsmateriale fra produksjonsprosesser. I tillegg til det gjenbrukte trematerialet fant vi også en spesiell gjenstand som var kastet eller deponert i bakgården; nemlig et bøyd trestykke med fire plugghull. Per Steinar Brevik og Kai Johansen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter arbeider med tradisjonelt bygghåndverk på NTNU, og de har opplyst oss om at dette er en meie til en slede eller kjelke!
Meien er ca. en meter lang, med en omkrets på omkring 12 cm på det tykkeste. Trestykket buer oppover i den ene enden, mens den lengste delen er flat og har ligget i kontakt med bakken når man har trukket kjelken. I den buede enden er det to plugghull (med bevart plugg) som går gjennom trestykket fra siden; disse har festet meien til kjelkedekket. I den flate delen av meien er det to plugghull som går vertikalt igjennom stykket fra oversiden; disse har festet meien til pålene/trestykkene som har båret kjelkedekket.
Kjelker eller sleder har blitt brukt som transportmiddel i nordlige områder i lang tid. I Norge har vi bevarte rester av sleder fra jernalderen og fremover, men de har sannsynligvis vært i bruk lenge før dette. De mest kjente sledene er nok de vi kjenner til fra Oseberg og Gokstad skipsbegravelsene, hvor det i Oseberg skipet ble funnet hele fire velbevarte sleder. Av disse er det spesielt én som har meier som ligner den vi har funnet i Søndre gate. Det dreier seg om en spinkel arbeidskjelke – kanskje brukt til å frakte varer og utstyr.»
Her er ene enden på «boat rib» vi stusset på plasseringen av og pluggene som vi fant , vi kom opp med vårt eget forslag etterhvert, til funksjon. Foto P.S.Brevik
Her er nærbilde av plugghullene i gjenstanden som er benevnt som» boat rib», vi vasket og undersøkte den nærmere og vår tolkning er at dette er en meie til en slede. Foto P.S.Brevik.
En oppsummering
Jevnt over var materialet var svært nedbrutt og skjørt. Bevaringsforholdene hadde vært relativt bra, men i forhold til nedbrytning og sammenpressning/ deformering av gjenstandene var det en del skader på materialet.
Noe av materialet var sterkt nedbrutt og skjørt, denne halvkløyvningen hadde blitt brutt i to, trolig når den skulle flyttes ut fra gravefeltet, det er vanskelig å lese verktøyspor på så deformert og skjørt materiale. Foto P.S.Brevik
Til sammeligning var vi for noen år siden på Mære i Steinkjer kommune og så på en laftet brønn som ble gravd ut av blåleire, den så ut som om den var tømret igår. Det at alt var løftet ut av kontekst gjorde også at vi mistet forståelsen for sammenhengen som stokkene hadde hatt i foholdt til konstruksjoner og hverandre. Vi fikk ikke så mye kunnskap ut av materialet som vi hadde håpet på, vi trodde nok at gjenstandene skulle være i en bedre tilstand enn de var.Tidspress gjorde også at vi ikke fikk gått gjennom så mye som vi hadde håpet på, men vi forsøkte å velge ut det vi mente var mest interessant og med størst potensiale.
Likevel, en god del detaljer rundt verktøy, materialkvalitet og funksjon klarte vi å tolke og mene noe om. Vi får håpe at arkeologene på NIKU syns det var en informativ tilbakemelding, det var ihvertfall litt mer handverkskunnskap enn de hadde om materialet før vi undersøkte det.
Her er et eksempel på vår dokumentasjon av materialet vi undersøkte, dette ble levert til NIKU sammen med gjenstandene, når vi var ferdige. Exel-dokumentet er litt sammenklemt i forhold til bloggformatet.
Kontekst
Prøve/funn ID
NIKU beskrivelse
Per Steinar og Kai beskrivelse
51232
Bygning D og bygning B, innvendig stolpe. Helt inntørket stolpe, må kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med tydelige spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, svært trolig rotstokk, altså den nederste delen av treet. Stokkens V-form i enden er trolig etter fellinga i skogen, og det omkring 2 tommer dype og 2,5 tommer brede rektangulære innhogget noe ovenfor dette et hakk laget for festing til tømmervagen under transport fra hogstplassen, tradisjonelt kalt vagehogg. Det er signaturspor etter øks i felleskåret som kan tyde på øks med eggbredde på 2,5-3 tommer (6,5-8cm) Trolig har personen som felte treet flyttet seg rundt det til motsatt side og fortsatt hogginga ved å holde øksa likt når han skulle hogge bakskåret, og ikke hogd alt fra samme side og ved å skifte tak på øksa ved fellinga. Stokken gir nokså mye informasjon både om hogst, transport og felleteknikk, og bør ta vare på som referanse for undervisning / formidling.
53813
53819
Bygning C. Stolpe i sleppverkskonstruksjon. Helt inntørket, kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, trolig rotstokk (nederste delen av treet). Stokken er kappet i rotenden med øks, og det er trolig rester etter felleskår og vagehogg. Felleskåret står gjen som en liten skråkant ved kappinga. Vagehogget er trykt sammen av kompresjonsskader i stokken. Stokken har avfasing mot rotenden, trolig er dette gjort for å spisse den noe før nedgraving. Det er lite verktøyspor å se på grunn av slitasje. Kun noe spor etter øks som var mulig å se. Stokken gir noe informasjon hogst og transport, bør vurderes å tas vare på som referanse for undervisning / formidling.
45184
45461
Bygning A. NØ gavlsvill. Rettvokst, sannsynlig helstokk. Restene etter at stokken ble saget før konservering. Tett med grener, c
Inntørket. Lite å si om denne. Gran?. Ser nokså ubearbeidet ut for det meste. Enkelte øksehogg i rett vinkel på overflate. Kvistet med øks. Overflate kan tyde på at bark er løypt, forsommerhugst?
41232
Dendro, uklart nr.
Bygning A, gavlstokk. Rester etter at stokken ble saget før konservering.
Lite informasjon å hente, dårlig tilstand. Overflater som kan sees virker ubearbeidet. Stor kvist, venstrevridd (solvinn) og tettvokst vekst. Furu? Trolig 2. eller 3. stokk fra rota. Umulig å si mye om grad av bearbeiding og om det kan ha vært medfar i den.
46060
46162
Bygning B, mulig SØ-vendt langveggsvill. Kun enden er bevart?
Tettvokst, furu? Lite og små kvist kan tyde på rotstokk. Dårlig forfatning, ikke mulig å se noe bearbeidingsspor. Flattrykt tverrsnitt, men vanskelig å si om dette skyldes opprinnelig form eller komprimering i kulturlag.
48112
48218
Treprøve, ikke på lista
Liten trepinne, ingen vesentlig info å se.
46636
Bygning B, mulig gavlsvill?
Svill. Ingen info å se, samme hovdform som 46060
46497
46539
Treprøve, ikke på lista
Tilspisset trestykke. Delen er fra større stokk med diameter 25-30cm? Trolig avfall fra kløyving eller annen bearbeiding av stokk. Har to utkløyvde og en side yteved.
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
Furu? Øksespor i den ene enden, tilspisset? Svært vanskelig å se spor og hvor mye den er bearbeidet. Mulig del av sleppverk?
43585
44114
Treprøve, ikke på lista
Stykket er hentet fra større, trolig en bearbeidet rest etter kløyving eller tilhogging. Trolig brukt som påle, spisset med øks.
49450
50323
Står ikke på lista
Planke, trolig gulvbord. Svært slitt på begge sider, kvister står ut. Ingen verktøyspor. Trolig er bordet kløyvd ut som 1. bord i stokk fra marg.
44679
44688
Bygning A. Avstiver i moldbenk. Gjenbrukt halvkløyvd lunne med plugger. Mulig avfaset på undersiden.
Kvartkløyving hvor margsiden er økset til etter kløyving. Øksespor på ryggen på margsiden og i enden(kapping). To treplugger, begge av tettvoskt materiale og tatt ut av større trestykke, kun grovt bearbeidet før de er slått i hullet.
46243
Bygning B, indre romdeler. Stor stokk.
Furu, svært seinvokst og mye kjerneved. Sterkt hørevridd vekst. Trolig vokst i fjell, myrterreng. Avfaset i den ene enden, mulig tilpassing til grøyp i vegg/stolpe. Flathugget på den ene sida, i samme vinkel som avfasning i enden. Tilpassing mot golv/vegg?
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
To stokker med samme nummer! Stokk med marg, ser ut til å være mer bearbeidet fra den ene siden, men det er ikke verktøyspor synlig, kun noe på kvister. Disse stikker ut og kan si noe om form før den er skadet og komprimert. Kan ha vært noe trapesformet med en rett og en buet side. Kan ha hatt fals øverst på den flateste siden (innside med fals for vegg el. golv? Trolig svært endret i form pga kompresjon.
44790
Mulig samtidig med bygning B. Båtdel? Meget buet.
Buet trestykke, en del små kvist, trolig av einer eller tettvokst gran? Usikkert. En del bearbeidet i den bøyde enden. Bøyen er trolig naturvokst og dette er utnyttet i bruken av emnet. Naglehull med trenagl i den bøyde enden, og hull midt på kjelken ligger 90 grader på hverandre. Noe trekantet tversnitt på treet på utsiden av buen. Dette er med stor sannsynlighet en meie til en kjelke/ slede. Av form nokså lik meiene på Gustafsons slede i Oseberg.
41336
41564
Ikke på liste
Planke. Uttak langt fra marg, flaskved. Kappespor i endene. Ellers lite spor ettet uttak, en del små kutt på tvers. Mye skall av hasselnøtt i massene på den. Kan være brukt som «kjøkkenfjøl»?
34689
35097
Ikke på liste
Fjøl. Ingen verktøyspor å se. Uttak nokså langt fra marg. Lite kvist, tettvokst. Førstestokk?
53823
Bygning C, gulv
Golv med tilpassing rundt stolpe. Margnært bord, 1. bord. Urolig ved, en del kvist. Ingen vesentlige spor å se.
53763
53805
Liggende stokk i ukjent veggkonstrukjson. Mulig samtidig med bygning A.
Halvkløyving, tydelig kappet i begge ender. Ingen tydelige spor å se.
47158
53010
Del av flettverk mellom bygning B og ny eiendom.
Staur. Rundstokk ubearbeidet. Tilspisset i rotenden, med få hugg (nokså stor øks?)
Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU
Begrep
Grøyp: grop,fordypning, av norrøntgróp «renne
Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen
Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen
Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.
Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem. Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen
For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.
Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen
Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik
Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen
Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen
Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen
Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.
Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen
Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.
Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.
Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving
Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.
Verktøyvalg
For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.
Bak utvalget som vi gjorde ligger det mange drøftinger og vurderinger, form, bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.
Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen
Verktøykista
Pjål, Kniv, Øks
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.
Erfaringer nov Klemenskirkeutgravingen, bygning 4.
Enkel finndals laft fra 2019 med referanse i tømmer fra før år 1009. Foto Per S. Brevik.
Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg. Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.
Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.
Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.
En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar J Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut ifra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
Intensjonen med vår undersøkelse
I sammenheng med vår bachelor «Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.», besøkte vi konserveringslaboratoriet til NTNU i Trondheim. (https://www.ntnu.no/museum/konservering) Dette gjorde vi sammen med tre av arkeologene fra NIKU, Anna Petersén, Ingeborg Sæhle og Kristoffer Brink, Thora Gerner Nyborg ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie NTNU Vitenskapsmuseet, og vår veileder i tømring Björn Frost.
Formålet er å undersøke hva en handverker ser og kan lese ut av arkeologisk bygningsmateriale. Vi undersøkte en del laftestokker og gulvbord fra det yngste huset under Klemenskirken, kalt bygning 4. Her er en oppsummering av hva vi erfarte i møte med arkeologien og dokumentering av bygningsmaterialer. Vi hadde på forhånd utarbeidet en spørreliste med ca 60 spørsmål som vi gikk gjennom med hver bygningsdel.
Per Steinar Brevik arkeolog , Björn Frost tømrer og Anna Pettersén arkeolog NIKU, studerer en bladskjøt i en syllstokk som er plassert 1 meter fra enden på stokken. Det får en til å tenke litt, dette er sylla, første omfaret og allerede har man for kort tømmer, når man leter i lunnen. Det kan jo også være en råtereparasjon, men huset ble trolig bare 20 år gammelt. Foto K. Johansen. Ingeborg Sæhle arkeolog NIKU til venstre i bildet, Thora Gerner Nyborg, overingeniør/ konservator til høyre.
Lafteknuten, nova, som er utgangspunktet for vår rekonstruksjonstømring. Dessverre var materialet svært skjørt, så vi fikk ikke tilgang til undersiden av stokken. Dette gikk også igjen i dokumenteringen fra arkeologene, de hadde bare dokumentert oversiden og sidene på stokken. Foto K. Johansen.
Bladskjøten sett ovenfra , den var plugget med to treplugger. Lyset på bildet er litt manipulert for å få frem pluggene. Foto K. Johansen.
Ingeborg Sæhle noter mens Per steinar forteller hva han kan lese på tømmeret. Foto Kristoffer Brink, NIKU
Bjørn Frost og Per steinar diskuterer verktøyspor Foto Kristoffer Brink, NIKU
Studering og notering, kan det være signaturspor av ei øks, som går igjen? Foto Kristoffer Brink, NIKU
Det å være tre handverkere sammen var veldig bra, da fikk vi diskutert oss imellom om hvordan vi tolket materialet. Foto Kristoffer Brink, NIKU
Begrep
Syllstokk, sylla, svill: nederste veggstokk i tømmerhus; grunnstokk; grunnsvill
Bladskjøt: sammenkobling mellom to stokker, ved hjelp av sliss og tapp
Omfar: horisontal omløpende rekke (f.eks. et lag av stokker i tømmerhus, en bordgang i båt. (https://www.naob.no/)
Lafteknute: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også nov.
Overhugget: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form.
Fasning: svensk benevnesle på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
nov: punkt hvor stokkene er føyd sammen i hjørnet av et tømmerhus. Se også lafteknute.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Tømrer Björn Frost og arkeolog Anna Pettersén ved NIKU studerer en stokk med svært fin glepphogging. Trolig tilhørende bæring i Klemenskirka. Foto K. Johansen.
Glepphogging. Stokken var tydelig formet selv om denne delen var gravd ned i jorda når stokken var i bruk. Foto K.Johansen.
I følge Björn Frost var dette en tegn på tennarved, korte sprekker på tvers av fiberretningen. Foto K. Johansen.
«KULTUR
Det er primært på overflaten vi finner spor etter verktøy, sammenføyninger, overflatebehandlinger og bruk. Og siden disse sporene er forårsaket av mennesker og derfor kalles for kultur, vil vi gjerne bevare dem.
De vil gå ugjenkallelig tapt eller bli visket ut hvis vi ikke forhindrer uttørking. Treverk som graves ut arkeologisk fra våte funnforhold blir derfor oppbevart i vann inntil videre behandling kan foretas». fra: https://marmuseum.no/konservering
Her ser vi tydelig bruk av borr/ navar for å lage hull i sammenheng med en uttapping, kanskje en syllstokk var felt inn her. Foto K. Johansen.
I konserveringskaret ligger gjenstandene i flere år før de kan taes opp. Konstruksjonsdelene vi undersøkte hadde ligget der siden sommeren 2017. Her er Per Steinar spent før vi dykker ned i konserveringsbadet. Foto K. Johansen.
«PEG-impregnering av vått arkeologisk treverk
Polyetylenglykol (PEG) er en vannløselig voks som er mye brukt til å impregnere vått arkeologisk tre med. Når det gjelder mindre tregjenstander og særlig kompositte gjenstander som består av både tre og metall eller andre materialer, har man alternative behandlinger som egner seg bedre.
Men for båtvrak og arkeologisk tre som NMM jobber med er PEG-impregnering mest aktuelt å bruke. Etter at jord og leire er fjernet fra det våte treverket, og det er dokumentert ved foto og oppmåling eller annet, legges det i en vannløsning med PEG Når PEG-innholdet er blitt høyt nok, kan treverket tørkes uten at de nedbrutte trecellene kollapser. Voksen gjør at trecellene beholder sin opprinnelige form etter at vannet er fordampet.» fra: https://marmuseum.no/konservering
Gulvbord blir undersøkt med tanke på produksjonsmåte og kvalitet. Foto K.Johansen.
Her ser vi at gulvbordet er tatt ut langt ut fra marg. Foto K. Johansen.
Her er et eksempel på spørrelisten som vi brukte for å se om kunne få noe mer informasjon om gjenstandene, denne er for gavsvillen i bygning 4, nr 45184.
Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer
Museumsnummer: N207328
Kontekstnummer: 45184
Unr: 37
Gjenstand: Bygningsdel
Form: gavlsvill
Periode: Middelalder
Gnr: 401
Bnr: 321
Kommune Trondheim
Dato: 22.5.2019
Undersøkt av: Per Steinar Brevik og Kai Johansen
MATERIALKUNNSKAP
Furu eller gran: Gran 58. år
Dimensjon: 25cm diameter
Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
Spor etter felling: Nei
Lengder, nå: 230cm
Krok i stokken: Nei
Avsmalning pr meter: Svært lite (kort stokk)
Årringstetthet: 2mm + grov i årringene, hurtigvokst
Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet: Marg i senter
Er det Ungdomsved, hvor stor del av stokken: Usikker
Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Lang avstand
eller2. stokk: 1 stokk
Bearbeiding/ aldring på rot: Ingen spor av bearbeiding
Transportspor: Nei
Når på året er tømmeret felt, spor etter barking: Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ikke spor etter barkebiller.
Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret: Nei barken er fjernet
Er stokken pjålet: Nei
Høyre /venstrevridd: Usikker
Margsprekker: nei
Småsprekker på overflaten,(5 cm mellomrom) -tennar: Ja
Generell kvalitet i forhold til at det er syll: Svært dårlig kvalitet
Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
Slitasje mennesker-vær vind: sterk nedbrutt av å ha ligget i jorden.
Spor etter dumlinger: Nei
VERKTØYSPOR
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks ca 68-70 mm bred økseegg
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, kanskje to forskjellige økser
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
Meddrag, passer: nei
Sag: nei
Pjål: nei
Spor etter navar: nei
KNUTEN
Spor etter oppmerking.: Nei
Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. 7-9 cm lang novhode
Dybde i overhugget. 9-10 cm, Halve stokken
Vinkler på overhugget, 57 og 62 graders vinkel
Beint eller buet hugget. Skråvinkelen er beint hugget
Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 1 tomme under marg, så margen er kappet.
Er det kinninger under påstokk mål på disse: Nei
Barke? Nei
Novhodet rundt / ovalt/6 kantet: Rundt, ubearbeid
Måsåfar??? Over eller under Stokk: Nei
Går kinningen under stokken helt ut: Nei
Fasninger på novhodet: Nei
Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Nei
Ornamentering: Nei
Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.
ARBEIDSTEKNIKK
Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: Usikker
Høyde på stokk ved bearbeiding: Usikker
Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
Går noen mål avstander igjen «standard»: Ja knutskallene7-9cm
Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer: Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
Kan vi si noe om arbeisprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
Gjenbruk: Nei
Bjørn Frosts spørsmål.
Form: rund stokk,ikke bearbeidet form
Er det forskjell mot endene: nei
Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding
Kvalitet: svært dårlig til syllstokk
Vant/erfaren tømrar: slik vi tolker det, ja presise tydelige, hugg ikke nøling eller mange små hugg
Bruksområde: årestue
DOKUMENTASJON FOR HVEM ?
Det er helt tydelig at arkeologene dokumenterer grundig og godt, men for hva og hvem gjør de det. Når det svares tydelig på kan de også sikkert spisse dokumenteringen med tanke på et spesielt formål. Nå kan det virke som dokumenteringen egner seg best for forskere som vil si noe om hvordan husene så ut og hva de ble brukt til, ikke hvilke verktøy som ble brukt eller hvordan de ble laget, kvalitet på materialene o.s.v.
Den dokumenteringen de hadde gjort gikk på ytre mål, og form, og det virket som om de ikke var helt konsekvent med å dokumentere alle sidene av en laftestokk, for eksempel, undersiden manglet påfallende ofte, både på 1970 tallet og i dag. Hva stokken inneholdt av kvaliteter eller hvordan den var blitt bearbeid og produsert frem kunne virke litt mer underordnet i dokumenteringen.
I dag er det svært god og grundig foto dokumentering, så mange av våre spørsmål kunne vi ha besvart ut i fra fotomaterialet som er tilgjengelig, men ikke alt. Kameravinkler, slepelys og verktøyspor mangler, og fotografen vet ikke at dette sier noe om prosess, og det blir da heller ikke dokumentert, slik at den kunnskapen også blir avdekket. Det er her handverkeren kommer inn med sin handverkskunnskap og kjenner igjen spor og vet hva som har foregått i forkant av de sporene som er på materialet. Handverkeren kan lese hvilke operasjoner materialet har vært gjennom før det ble en konstruksjonsdel, ut i fra sporene i overflaten eller mangelen på spor i overflaten.
Her er noen eksempler på dokumentasjon fra 1970-tallet fra en oversikt der ulike bygningsdeler er samlet og katalogisert etter antatt funksjon. Svært nyttig å lete i.
Dette er en detaljtegning av en konstruksjonsdel , men mye av de spørsmålene vi vil ha svar på får vi ikke besvart med denne type dokumentasjon. Det som er bra er at den er lett tilgjengelig og lesbar, trenger ingen maskiner for å se på dokumentasjonen, og dette vil trolig være godt lesbart også om nye 40 år. Foto Per Steinar Brevik.
På 1970 tallet ble mye av dokumentasjonen gjort med tegning, da det var dyrt å fotografere, det var egne tegnekontorer som tegnet ut det arkeologene hadde dokumentert i felt. Foto Per Steinar Brevik.
Dette er også en detaljtegning, den sier litt, men det er mange ubesvarte spørsmål her også, hva skjer der stokken er kappet på tegningen og til full lengde? Er det måsåfar under stokken? Er det verktøyspor og spor etter bearbeiding på stokken? Foto Per Steinar Brevik.
Stokk N35270, Søndre gate 1971.
På denne stokken funnet under utgravinger i 1971 brukte vi spørreskjemaet for å se hvilken informasjon klarer vi å hente ut av detaljtegningen, noe som var en vanlig form for dokumentasjon på 1970-tallet. Når vi summerte opp er det ganske mange spørsmål som blir stående ubesvarte.
53 punkter som står med: Ingen informasjon.
Dokumenteringen fokuserer på ytre form og mål. Det er påfallende at den er tegnet fra 3 sider, men undersiden mangler. For en handverker er undersiden like interessant som de tre andre, og særlig når vi kan se at den trolig har vært 5 og/eller 6 stokk i vegg. Er det da måsåfar? Hvor langt ut mot knuten går det, eller er det helt fraværende? Har de tettet med leire mellom stokkene og ikke mose, eller har dette vært et trekkfullt hus? Undersiden er viktig i forhold til hvordan stokken er tilpasset den stokken den lå oppå og hvordan det ble isolert mellom stokkene. Informasjon om materialkvalitet, tresort, bearbeiding både før felling og til ferdig formet lafteknute mangler eller er svært usikker. Hvilke verktøy har vært i bruk, hvilke verktøyspor var det på stokken, (arbeidsmetode/ arbeidsteknikk/ prosess) er også fraværende. Bare 2 mål er oppgitt, dette gjør det vanskelig og kunne si noe om knuten ang. bredder, dybde, lengde og høyde på kinninger osv. Det er en detaljtegning som er gjort i snitt, men den sier ikke noe om hvor snittet er tatt, marg er plassert eller årringtetthet, eventuelt andel kjerneved og yteved, hvis det er furu.
Fra et handverksperspektiv både når det gjelder materialkvalitet, verktøyvalg, arbeidsmetode, får vi lite informasjon fra denne detaljtegningen, som den er benevnt som. Det vi kan lese hvis man er oppmerksom er at denne stokken trolig har 3 bruksfaser.
5 stokk i vegg.
6 stokk i vegg.
Gulvås/lunn.
Da denne stokken er konservert og ligger magasinert ved NTNU Vitenskapsmuseet hadde vi mulighet for å undersøke N35270 T82-5 fysisk og fylle ut skjemaet på ny. Denne gangen kom vi ut med en mye mer nyansert og detaljert oppfatning av stokken.
Vi undersøkte N35270 T82-5 grundig. En interessant stokk med trolig 2- 3 bruksfaser, ut i fra merking og bearbeiding. Foto Per Steinar J Brevik
påmerking gjordt med øks. Foto Per Steinar J Brevik
Hull boret med skjeborr for innfestning av gulvbord. Foto Per Steinar J Brevik
halsen og kinningen, grovt hugget , mange små hugg. Foto Per Steinar J Brevik
påmerking trolig med et skulpjern/treskjærererjern. Foto Per Steinar J Brevik
Spørsmålsliste for undersøkelse av arkeologisk bygningstømmer
Museumsnummer: N35270
Kontekstnummer: Rute T 82-5
Unr.
Gjenstand Bygningsdel
Form Veggstokk
Periode Middelalder
Gnr
Bnr
Kommune Trondheim
Dato: 22.5.2019
Undersøkt av: Per Steinar Brevik og Kai Johansen
MATERIALKUNNSKAP
Barken løypt av, ikke spor etter barkebiller, trolig felt på forsommeren.
Furu eller gran? Gran omkring 60 -65 år
Dimensjon: 17cm i på novhodet, 14,5 i andre enden , total lengde 147cm, oprinnelig lende ukjent.
Er tømmeret bearbeid i forhold til dimensjonen: Nei
Spor etter felling: skrå på undersiden av novhodet, kan være tilpassing til gulv
Lengder, nå: 147cm
Krok i stokken: Nei
Avsmalning pr meter: 3,5cm på 1,47m- mye avsmalning
Årringstetthet: 1-2mm + grov i årringene, hurtigvokst
Hvor er margen plassert i stokken? senterforskjøvet? Marg i senter
Ungdomsved, hvor stordel av stokken? Usikker
Kjerneved, geit, aldersved andel hvis furu- ikke furu
Kvistsetting- stor, liten, svart, fersk? Jevn spredd små kvist, trolig langt ned på stammen 10-14mm i diameter
Huritgvokst/sein vokst avstand mellom på kvistkransene. Ingen tydielige kvistkranser
eller2. stokk: antar 1 stokk
Bearbeiding/ aldring på rot? Ingen spor av bearbeiding, lite trolig da årringene er størst de siste årene
Transportspor? Nei
Når på året er tømmeret felt, spor etter barking? Tømmeret er løypt, felt trolig vår tidlig sommer, ingen spor etter verktøy for fjerning av bark, flere av kvisten er knekt av
Er det spor som tyder på at barken har vært på tømmeret? Nei barken er fjernet
Er stokken pjålet? Nei
Høyre /venstrevridd? rettvokst
Margsprekker? Ja
Småsprekker på overflaten -tennar? (5 cm mellomrom) Nei
Generell kvalitet , egenskaper? Rettvokst, i vegg er den bedre enn bæring i gulv
Tjæret -ubehandlet: Ubehandlet
Brennmerker, bumerker, andre spor som ikke er relatert til byggeprosessen. Nei
Slitasje mennesker-vær vind: det er stor forskjell på undersiden, hvis man tenker loddlinje midt i stokken er ene halvparten slitt i underkant mens den andre har den narurlige overflaten , er det innside utside?
Spor etter dumlinger: nei
spor etter plugging: ja 5 plugghull, trolig for å feste gulvbord, 2 hugg er fyllt av brekt plugg. Skjebor, 17-18 mm i hullene, alle like store.
VERTØYSPOR RELATERT VEGG
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: kappet med øks, svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde på øksa..
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks,
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja
Meddrag, passer? nei
Sag? nei
Pjål? nei
Spor etter navar/ skjebor: nei
VERTØYSPOR RELATERT GULVÅS
Beskriv hvordan stokken er kappet ut fra verktøyspor: svært slitt flate, skråkappingen , stopp spor 55mm, usikker på om det er full bredde.
vanskelig å si om det er flere økser
Verktøyspor hvilke forskjellige verktøy kan vi se spor etter: øks, bor ,
Øks -forskjellige økser, bredder på eggen: ja,75-80 mm
Meddrag, passer? nei
Sag? nei
Pjål? nei
Spor etter navar/ skjeborr: Ja- 18 mm diameter
KNUTEN
Mange små korte hugg nedover i knuten »opphugget», bunnen er trolig bare hugget rett ned for å løsne flisnene, Øksebredde 55- 60mm ganske sikkert
Spor etter oppmerking/ påmerking: Nei
Dimensjoner på knuten, hvor langt novhode, fra veggliv til kappet. Nå 8-9cm lang ,oprinnelig 70 mm. novhode
Dybde i overhugget. 60mm, oprinnelig dybde 10-11 cm, men usikker pga gulv huggingen.
Vinkler på overhugget, 48-50 yttersida hausia og 62 graders vinkel på innsida veggsia
bredden i bunnen er 60mm
Beint eller buet hugget. beint huggetpå hau sia, konkav hugget på veggsia
Hvor er margen i forhold til overhugg, kappet eller ikke kappet: 33-34 mm under marg, så margen er kappet.
Er det kinninger under påstokk mål på disse: ja, lengde går helt utpå hodet, 32cm lang, 8 cm brei.
Barke? Nei
Novhodet rundt / ovalt/6 kantet? Ingen forming uten om kinning så vidt har gått ut i enden
Måddåfar??? Over eller under Stokk: Nei, ingen bearbeiding under stokken.
Går kinningen under stokken helt ut: ja
Fasninger på novhodet: Nei
Uttak for andre bygningsdeler dør o.l.: Jo den er hugd flat på oversiden og plugget
Ornamentering: Nei
Formspråk rent praktisk / funksjon versus, estetisk utformet: rent praktisk ingen bearbeiding av form.
ARBEIDSTEKNIKK
Arbeids teknikk på stokk kan det leses hvordan tømreren har jobbet: små korte hugg, hugg uten stor kraft, ikke spesielt presist, vannrette hugg , stokken har vært høyt når den ble hugget eller har ligget i vinkel.
Høyde på stokk ved bearbeiding: trolig høy plassering , hoftehøyde 6 stokk ca 90 cm høyde i veggen
Spor etter innfestning ved bearbeidelse. Nei
Jobbet på langs / tvers: det meste av huggingen har forgått på tvers, kapp, overhugg, Fasning på langs.
Går noen mål avstander igjen «standard»? nei
Ble tømmeret laftet fersk eller i tørket tømmer? Trolig ferskt, vanskelig å si da det er påvirket av konserveringsvæske.
Kan vi si noe om arbeidsprosess arbeidsgang hva gjorde man først, hva ble nr 2 o.s.v. Nei
Gjenbruk? Ja to ganger i vegg 1 gang som gulvås
Björn Frosts spørsmål.
Form: rund stokk, ikke bearbeidet form
Er det forskjell mot endene: nei
Kvalitet formspråk: mangler bearbeiding
Kvalitet: helt grei stokk å leggei vegg
Van / erfaren: timmermann: vanskelig å si, bærer preg av rask tømring
Syfte: årestue
Undersøkelse av stokken og handverkerens blikk
Etter vår undersøkelse av den konserverte stokken har vi bare 1 punkt vi er usikre på, pkt. nr 9: Ungdomsved, hvor stor del av stokken? Usikker. De dette er gram er dette punktet uansett vanskelig å besvare.
Dette syns vi er en betydelig endring i hvor mange ubesvarte punkter vi står igjen med. Etter å ha studert stokken selv, med de spørsmål vi mener den kan besvare, ender vi opp med en betydelig mengde informasjon. Detaljene er der, det handler om hvem og hva man leser ut av dem.
I 2019 er både foto og datateknologi tatt i bruk for å dokumentere arkeologiske funn i mye større grad enn tegninger. Det er svært presise verktøy for dokumentering, men resultatet avhenger av fotografen, lysforhold og kunnskap om hva er det man egentlig prøver å dokumentere. Ser fotografen de samme detaljene som håndverkeren? Her er noen eksempler på 3D modeller laget i Sketchfab av NIKU i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen:
Helt klart en morsom dokumentasjon, som gir god oversikt over bygningen. Men det er dårlig gjengivelse av overflater nå man går tett innpå for å se etter spor. For vår bruk det det ikke spesielt godt egnet.
Noe som også bekymrer oss er lagringsformatet, den tilliten til digital lagring som vi ser i dag. De første fotografiene som ble tatt på glassplater klarer vi i dag over 100-150 år senere å hente frem, men det som ble lagret på kassetter, floppydisk, eller lignede lagringsenheter bare for 10-30 år siden er krevende å hente frem i dag. Hva da med 100-200 år frem i tid, hvilke verktøy kan da lese de formatene dette er lagret på? Vi har ikke noe godt svar på denne bekymringen, men er dokumentasjonen å finne på fysisk film(slides), glassplater, avstøpninger, tegninger, eller ved å gjenskape objektet slik Bjarte Aarseth ved Vikingskipshuset har gjort i en årrekke, eller om det trykkes i en fysisk publikasjon, da er man ikke avhengig av avansert teknologi for i framtida å kunne lese av informasjonen.
40 års tidsspenn i lagring av data. Hvor mange kan i dag hente ut data fra en kassett vi brukte i ungdommen på datamaskinen. FotoWikipedia.
En annen kunnskap
Ut i fra vår spørreliste kunne vi hente ut en mengde informasjon som en handverker ser og gjerne vil ha oversikt over, om det enten er en skriftlig rapport eller en rekonstruksjon det er snakk om. Det er mye som kanskje er «usynlig» men denne informasjonen kan si noe om sosial status og tilgang på råvarer på et gitt tidspunkt i byens historie. Når på året ble tømmeret felt, hvilke verktøy var i bruk når huset ble bygd, hvordan har handverkeren jobbet osv.
En foreløpig konklusjon er at vi dokumenterer forskjellig, og får svært forskjellig kunnskap ut av samme gjenstand, men disse to resultatene sammen blir en solid mengde med kunnskap som kanskje både forskere og handverkere kan dra veksler på.
Samarbeid
Et ønske og håp når det gjelder fremtidige utgravninger er at en handverker kan få bidra på utgravninger, se på blant annet spon og produksjonsavfall som kommer frem. Dette sier mye om verktøyvalg og produksjonsmåte som har foregått i forkant av en ferdig bygning/ konstruksjon som blir dokumentert. I dag blir i hovedsak all spon kastet uten å ha blitt undersøkt, eller stilt nok spørsmål rundt. Handverkeren bør være tilstede når spon og tømmer blir avdekket og dokumentert, kanskje man vil ha en annen vinkel eller lys for å få frem bearbeidingsteknikk, materialkvalitet osv.
Mesteparten av alt organisk materiale blir «dokumentert» for så å bli destruert. Da er det ikke lenger mulig for fremtidige forskere, arkeologer eller handverkere å hente ut mer informasjon enn det man har sikret seg, og stilte man da de rette eller alle spørsmål før man destruerte materialet?
Vi er av den oppfatning at en handverker kan bidra med svært mye kunnskap i en slik situasjon, og det hele handler om å kunne hente ut så mye kunnskap som mulig ved enhver arkeologisk utgravning, Sammen med dokumentasjonen fra arkeologene blir ihvertfall kunnskapen om hver gjenstand betydelig økt.
…til slutt kanskje også byens eller landets historie om byggeskikk blir mer helhetlig, med forankring i både arkeologens og handverkerens kunnskapsbase.
«Hvis man ikke er forberedt på det uventede vil man heller aldri oppdage det, da det lager flyktige og uventede spor» Sitat Kai
Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.
Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.
Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.
Om nova og bakgrunnen for å velje denne.
Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.
Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.
Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.
Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.
Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.
Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.
Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.
Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.
Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige
Arbeidsbeskrivelse:
Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.
Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.
Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.
Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).
Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned. Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.
Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.
Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.
Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.
Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.
Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.
Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.
Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.
Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:
Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.
Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.
Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:
kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
medrag
loddfjøl
kniv
Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?
I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…
Erfaringar:
Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.
Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.
Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.
Tradisjonelt bygghandverk 