Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.
Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.
Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.
Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.
5/4″ navar for å ta ut hull til grøypa
Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen
For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.
Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.
Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.
Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.
Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.
Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.
Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskiaGleppoggarøksa som ble brukt
Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .
Ferdig grøyp og tapphullFerdig montert beitski og dørgaupne
Litteraturliste:
Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder
Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.
På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.
Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.
Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.
Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.
Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.
Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.
Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.
Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.
Det var klart for å merke for halsen og kinninger.
Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.
Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.
Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.
Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.
Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.
Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåtaJeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.
Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.
Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.
Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.
Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.
Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.
Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.
Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU
Begrep
Grøyp: grop,fordypning, av norrøntgróp «renne
Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen
Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen
Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.
Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem. Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen
For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.
Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen
Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik
Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen
Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen
Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen
Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.
Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen
Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.
Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.
Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving
Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.
Verktøyvalg
For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.
Bak utvalget som vi gjorde ligger det mange drøftinger og vurderinger, form, bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.
Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen
Verktøykista
Pjål, Kniv, Øks
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.
Erfaringer nov Klemenskirkeutgravingen, bygning 4.
Enkel finndals laft fra 2019 med referanse i tømmer fra før år 1009. Foto Per S. Brevik.
Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg. Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.
Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.
Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.
En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.
Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.
Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.
Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.
Om nova og bakgrunnen for å velje denne.
Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.
Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.
Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.
Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.
Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.
Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.
Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.
Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.
Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige
Arbeidsbeskrivelse:
Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.
Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.
Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.
Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).
Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned. Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.
Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.
Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.
Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.
Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.
Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.
Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.
Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.
Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:
Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.
Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.
Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:
kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
medrag
loddfjøl
kniv
Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?
I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…
Erfaringar:
Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.
Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.
Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.
Gangbrua fra bakkenivået til 2 etg. på Gjesteloftet skal erstattes med en drombegang.
TBBY2003-A 17V Tradisjonsfaglig utøving 2” Stavkonstruksjoner er praksis 2 året på studiet,og da har vi valgt et prosjekt i sammenheng med Gjesteloftet. På middelaldergården Stiklastadir planlegger vi å bygge en drombegang fra bakkenivå til 2 etg. i Gjesteloftet. Dette krever en del forarbeid i forhold til å finne ut hvordan drombegangene har vært bygget i middelalderen.
For det første hva er en drombegang og hvor finner vi kildene. Dette er forklaringen I følge Store Norske leksikon : Drombegang, i eldre norsk byggeskikk en overbygd gang eller bro mellom stuesvalen og burloftet. Ingen drombeganger er bevart, men de har vært å finne fortrinnsvis i Setesdal, Telemark og enkelte steder i Numedal.
St Halvards katedralen i Oslo modell
Oslo Bispeborg var den opprinnelige bispegården i Oslo. Borgen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet av Bisp Nikolas Arnesson, og utvidet utover 1300-tallet. Borgen ble bygget i stein rundt en bispegård i tre etablert i begynnelsen av 1100-tallet. Et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.
Borgen befant seg i Gamlebyen på nordsiden av Oslo torg/Bispegata. Den bestod av steinhus, omringet av høye murer og et tårn. Fra tårnet (kastellet) gikk en takoverbygget bro (drombegang) over til Halvardskatedralen. Sammen med Hallvardskatedralen var bispeborgen det daværende Oslos viktigste geistlige anlegg. Borgen var i tillegg et politisk tyngdepunkt: Den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige ble undertegnet i bispeborgen, rett etter Håkon den V`s død i 1319.( kilde Wikipedia)
Det er dessverre slik at ingen drombeganger fra middelalderen er bevart i dag. Vi har en del skriftlige referanser på drombeganger i Norge det er da flere som går fra kirker over til «bispegården», slike skriftlige eksempler har vi både fra Nidarosdomen i Trondheim , og St. Halvardskatedralen i Oslo. I tillegg har vi flere fysiske spor i stående middelalderbygninger etter inntappingene hvor drombegangen har vært festet, blant annet Raulandstuen på Norsk folkemuseum, Staveloftet i Hallingdal.Det mest kjente eksemplet kommer fra Brokke i Valle i Setesdal, denne illustrasjonen går igjen i mange eldre bøker hvor temaet er tatt opp.
I dag er det ingen middelalderbygninger igjen på gården Brokke, noen av dem er flyttet til Bjørnsgård I Oslo, hvor de har valgt å oppføre en ny drombegang mellom to bygninger.
På Bjørnstad gård i Oslo har de flyttet ned Selstabburet fra Sel i Gudbrandsdalen. Som de har valgt å bygge sammen vinterstua med en drombegang.
Vi har undersøkt på digitaltmuseum, i foto arkiv , og studert Arne Bergs verk om Tømmer hus i mellomalderen. Etter tips fra en av våre medarbeidere , dro vi til Snåsa i Nord-Trøndelag og der var det en drombegang mellom høyløe og fjøs, riktignok i sirkelsagd boks, trolig bygd etter 1900 slik den står i dag men klart et lokalt eksempel på nettop overbygd gangbro mellom to bygninger.
«Drombegang» på Husmanns plassen Sandmoen på Snåsa. Høyløe til venstre , fjøs til høyre.
Stavelofet i Halligdal skal også ha hatt drrombegang.
På Stave var eit praktfullt loft. Staveloftet er bygd av svært grovt og fint timmer (hogt år 1324), og er eit særprega lafte-arbeid. Dørane er prega av både gotisk og romansk stil, tydeleg påverka av kyrkjearkitektur. Loftet kom til søre Stave, og i 1908 overført til museet på Nesbyen. Segna fortel at det var ein kamar (=utedo) i nordre reane på Staveloftet. Det var eit stev lydde slik: Når Stave-olda e turr og Stavekamaren er full, skal verde gå omsull. Og det vart fortalt om ei jente som overlevde Svartedauden ved å stenge seg inne i loftet medan sotta herja. Det store rommet i andre høgda var truleg bruka til samværer. Kanskje som ei gildehall. Det skal ha vore ein såkalla drombe-gang (bru,- overbygd gang) mellom Staveloftet og ei loftstugu som stod innved. Husa og drombegangen danna ein portal over vegen inn i tunet. Det var eit flott syn, fortalde gamle Lars Stavejordet.(Ål bygdebok)
På Raulandstua fra Numedalpå Norsk folkemuseum er det tolket at den har hatt drombegang.
Rendalen, Hedmark. Hus. Ca. 20 km. nord for Åsheim hotell, sett mot øst fra veien. Antakelig vesleenget mellom Øvre og Ytre Rendalen. Spor etter drombegang.
Dette er noen av kildene vi har lagt til grunn når vi nå skal i gang med å bygge drombegang hos oss på Stiklastadir. Vi har også litt moderne krav om universell utforming da vi er et museum, og det vil bli letter for rullestolbrukere å besøke Gjesteloftet når drombegangen er på plass, samtidig som vi får vist frem en sjelden byggeskikk fra middelalderen.
Min tolkning så langt av drombegang : det kan være en overbygd gangbro med vegger og tak. Den kan fort ligne på konstruksjonen i en svalgang, med syll , stående veggplank, raft, tak av su lagte bord eller torv . Kan både være ås tak og sperretak.
Her er en tolkning hvordan på hvordan vi kan bygge drombegangen. Vi skal jobbe mer med bakgrunns dokumentasjon i Januar, da tar vi en studietur mot Oslo, som vi kombinerer med å se på og dokumentere bleggøkser på historisk museum,med tanke på kløyving av materialene.
Onsdag 13 april var Kai Johansen og Per Steinar Brevik i Stjørdal og holdt et foredrag på museet om middelaldergården Stiklastadir. I den forbindelse tok vi turen innom Værnes kirke for å se på verktøyspor i sperreverket, som er nylig datert til 1140.
Værnes kirke er en langkirke i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Kirken er i stein og har 320 plasser. Den er bygd ca. 1140 i romansk stil. Kirken er en av de eldste bevarte steinbygningene i Norge. Den er restaurert ca 1400 tallet ,1600 tallet og siste restaurering var 1966.
Værnes kirke er kalket utvendig, og har en del klberstein elementer som dekor på ytre fasade. Innvendig er det flere vakre detaljer og legge merke til, bland annet …. korsene med lyseholder i , disse korsene går igjen i alle steinkirkene i Trøndelag , men bare Værnes har bevart lyseholderne i veggen.
Vårt mål med turen var å se på verktøy spor i sperreverket , da skipet er åpent er det ikke mulig å studere det uten lift eller stilasje, så klatret opp først på sakrestitaket så videre opp på kortaket som er hvelvet med tre buer. Vi fikk absolutt innfridd våre forventninger når vi kom opp der. Både taktro , su tak og sperrer har det som vi i dag kaller glepphogger eller spretteteljing som bearbeid overflate, i virkelig jevne fine mønstre. Sammenføyningene i sperrebandene var svært nøyaktig utført og så langt vi kunne se var de tappet ut med øks.
Bonusen fikk vi på vei ut igjen i sperreverket over sakristiet der fant vi 6 takspon som var brukt som kiler mellom noen konstruksjonsdeler, det har vært lett lenge etter spon på Værnes kirke og nå har vi 6 og studere.
Tradisjonelt bygghandverk 