Laft -bunnsvill

IMG_20160204_150546Vi er i kommet godt i gang med laftingen her på Røros, på 4. omfaret nå. Jeg har liten bakgrunnskunnskap om lafting fra tidligere, men har etterhvert forstått at vi gjør ting på tradisjonelt (gameldags) vis til sammenligning med dagens konvensjonelle laftebedrifter.

Teknikken og tradisjonen vi følger er det jeg har forstått er mye gjeldende frem til midt på 1800-tallet her i rørosdistriktet. Flatlaft (sekskant, kinnet sekskant) er laftet vi bruker til dette prosjektet, i moderne lafting og kurs er det ofte en barkelaftvariant som brukes. Jeg trodde da at flatlaft hørte til gamle dager og barkevariantene er moderne tradisjon. Men etter en eskursjon i Røros sentrum for å beskue kinningsvinkler, novhuer og svillutforming blir jeg observant på at flere av de Gamle husene har barkelaft, og etter noe oppklaring med Kolbjørn forstår jeg at det ikke er noe eksakt tidsperiode hvor flatlaftet er enerådende.

Trapes-svill
Når vi drev med teljingen fablet Kolbjørn om at det kunne vært artig å ha trapessvill (førstestokken er to tommer bredere i bunnen enn toppen) på kassa våres, jeg hadde liten formening og innspill om dette på tidspunktet. Etter at vi teljet disse stokkene har Kolbjørn prøvd å få meg til å se at dette kan ha vært gjeldende utforming og norm på hvordan bygningskroppen  skulle se ut en periode frem mot 1850 hvor det brått tar slutt.

På våres byvandring dukker det opp flere trapessviller på bolighus, og også en del i forbindelse med stabbursbygninger. Kolbjørn mener også at vi har en klar link mellom trapesfasongen i stabbur og i bolighus som jeg snart må forstå. Mange av stabburene har trapessviller i bunngrima som stabbene står på som det igjen ligger et flak/svilltre/syltre/såltre (halvkløyving) oppå.

På stabursbygningene forstår jeg det som at det er en videreutvikling at at bygningene blir løftet opp ifra bakken med stabber og flak som en musesikring på 1700-tallet etter at musa har utviklet seg fra å være en utemus til å bli en innemus (ref. Kolbjørn og forskning.no) dette innebærer større nødvendighet for å sikre at musa ikke kommer inn i bygningen.

Jeg kjenner jo til trapessvill i stabbursbygninger i Agder Rygnestadloftet har også trapessvill, men står ikke på stabber (er det da et stabbur) bygningenstypen i Setesdal kalles loft.

rygnestadloftet
#rygnestadtunet
Argumentene for å bruke trapessvill er litt ullene og jeg har forstått at bortsett fra flaket i stabburet er det i hovedsak et estetisk poeng. Vi har også snakket om at det kan være en fordel hvis man skal ha anlegg til bjelkelag i svillstokken at den har litt ekstra tykkelse i bunnen. Jeg har tenkt på om det kan ha vært for å krage bedre ut på muren og redusere flatetrykket, men tror det er mindre sannsynlig. Et argument som kom i dag er at det er jo ikke noen direkte problem eller ulempe at den er litt bredere i bunnen, så det kan faktisk ha vært arbeidsbesparende, ved at man slipper å fjerne så mye tre.

Jeg hadde som tidligere sagt lite preferanser om hvordan dette skulle se ut når vi begynte på prosjektet. En av dagene etter at vi hadde lagt ut første omfaret snakket jeg med min far Odd (f.1949, jobber med landbruksrådgivning i Agder) og fortalte at vi hadde lagt ut første stokkene, han spurte det spontant om de var sånn trekantede? Jeg prøvde å spørre han litt om hvorfor han lurte på om det var det, og han svarte bare at det var slik han trodde det var på gamle lafta hus..

Hvilken stokk ligger underst
Jeg hadde her heller ingen forhåndsinnstilte formeninger, men prøvde å spørr å grave litt. I våres tilfelle ble det slik at vi skulle ha trapessvill på langveggen og ikke på kortveggen. Etter en tid forstod jeg at det ble praktisk å legge langveggstokkene nederst. Kolbjørn forteller videre at han egentlig liker å ha kortveggstokken nederst for å kunne ha stokk under døra samtidig som døråpningen blir lengst mulig ned på veggen. Jens refererer til hvor han lærte å lafte av Henning Olstad at det alltid var tradisjon å ha kortveggstokken underst, og at det var noe med Norsk overtro og gjøre.

En av de neste dagene kommer et par gubber fra uthusprosjektet innom, den ene insisterer på at vi skal ha møneretningen motsatt vei (slik at huset blir breiere en det er langt) enn det jeg hadde sett for meg.  Den andre gubben har allerede konkludert og uttaler at: Det går til Hel**** med detta! Og etter litt forklaring så er det Åsgårdsreia kommer og tar det med seg hvis det allerede står på meier.

Foreløpig står bygningen innelåst i hallen nattestid, men tror man må lage mye go grøt til fjøsnissen for at dette skal ende godt..

Barking-barkespade

Barkespader i fra håndbok for huggere
barkespader omtalt i håndbok for huggere 1942
I løpet av våres skogsdager har vi diskutert en del om barking, om det er gjort og poenget med å gjøre dette. Jens sverget til å sokke (barke nederste 2m av treet før han felte det) mens jeg ikke tok meg tida eller orket dette. Og vi diskuterte egentlige hensikten med sokking og barking. Sokking har en del for seg hvis en senere skal barke resten av treet når det er felt, greiere arbeidsstilling for å ta av den groveste barken.

Jon Holm LillegjeltenJon Holm Lillegjelten (f. 1949) er en av personene som vi bruker som levende informant og tradisjonsbærer. Han har vært med far sin i skogen siden han var tenårene og har drevet mye i skogen til eget formål da de hadde egen gårdssag og drev mye med lafting og bygging i trematerialer.

Når vi spør Jon om de barket tømmeret, så svarer han ja måtte jo gjøre det med tømmeret som skulle fløtes. Når vi snakker videre ned han forstår vi at det bare var tømmeret som skulle fløtes som ble barket. (fløtinga i Glomma opphørte i 1970). Jon forteller videre at tømmeret ble fraktet med barken på ifra skogen frem til lunneplassen ved elva og barket der før det lempet i elva på våren. Jon forteller også at de fikk traktor i 1963 med også i tiden før dette når de kjørte med hest både med bukk og geit og kun med støtting var også barken på.

På en tur i Vatnedalen i Setesdal kom jeg over to barkespader som jeg fikk anledning til å ta med. Jeg tok disse frem den siste uka og det har vært flere lokale handverkere innom å kikket på arbeidet våres, men ingen av disse kunne dra kjensel på spaden. Jeg tok den med og viste den frem til Jon og han kunne bekrefte at det var en typene de brukte, men han brukte mest denne fra Sandvik med utskiftbare blad. Det fantes også modeller fra Mustad og Eia som han husker.

bsrkespade medærne
Moderne barkespade ca 1960 

Säterpilen

säterpilenEtter noen funderinger og diskusjoner om økser (skogsøkser) hvor vi har prøvd å tidfeste de forskjellige typene østerdalsnakke, turpentine og pad’er. I noen forskjellige tekster/bøker er øksene beskrevet, og i en tekst som er skrevet rundt 1940 beskriver forfatteren en ny type øks på vei inn i markedet som er lettere og smid i helstål, han omtaler øksa som hendig og anbefaler leserne til å prøve ut den nye typen.

Når vi intervjuet og snakket om gamle økser med Jon Holm Lillegjelten så kom vi inn på temaet lette ståløkser. Og ja Säter-pilen kom i 0,7 og 0,9 variant sier han, og det var slik øks faren hans brukte å ha med seg i tillegg til motorsaga jobu tiger på 60-tallet. Jeg mintes å ha sett en slik liten nett øks hjemme hos søstra mi, og samme kvelden fant jeg den med stempelet SÄTER på øksenakken.

Dagen etterpå har jeg med øksa for å vise frem, Jon har tatt med «säter-pilen» som faren brukte. Disse øksene er relativt like, men säterpilen til Jon bar stempelet HB (Hults bruk). Muligens var Säterpil blitt et typenavn på små lette helståløkser?

Tirsdag 19. 1 hadde vi en ny skogdag for å skaffe mer tømmer tillafteprosjektet. Vi gjorde noen forsøk på å bevege oss litt frem i tid ved å benytte svans til felling og säterpilen til å ta ut felleskåret og til å kvitte. Jeg ble ikke overbevist om at dette var den store revulusjonen (siden Jens sto på siden av meg og tok meg igjen i fellinga, og at voldsom kraftbruk ved kvisting resulterte i knekt økseskaft). Men her kan det være flere faktorer som spiller inn; sliping av øks, viking og filing av svans, teknikk og trening.

Vi synes tråden om lette skogsøkser av helstål er spennende, spesielt etter at Jon kunne fortelle at det var slik øks far hans brukte.

Bildet fra 1890-tallet

På fredag den 15.1.2016 starta vi dagen i hallen med røing av tømmer til prosjektet vårt og drøfting av røteknikker. Hvor vi sammenligned det hva vi gjorde og hvordan røing var utført på en gammel laftekasse museet holder på med å restaurerer. (Jostein gå mer inn i dette) Etterpå dro vi til Kurantgården hvor Jon Holm Lillegjelten viste oss et bilde fra 1890-tallet.

RMUB.021869

Gamle hyttbua i Femundsmarka ved Øvre Roasten, fra venstre Jo-Larsa (etter Jon Holm Lillegjelten skal han ha dreved med tømmerhoggst), en fra Femundshytten og engelskmann Frank Mathson med øks i handa.

Mest spennende ble øksa for meg og spørsmålene bare poppet opp:

Hva slags øks er det? Økshodes nedside ser ut som ei norsk- eller svensk industriellprodusert  skogsøks, i retning Østerdals-facon fra Mustad. Størelse og vekt kunne vel også stemmer… Men oppsiden av øksa? Er det skaftholk der?

Til hva skal øksa brukes? Står dem med denne nokså rettskafta øks i 8-12 timer i skogen og hoggde tømmer? Skaftet virker veldig rundt og jeg få inntrykket av at de bare tok en gren og smellte øksehodet på?(altså lite forseggjort)

Her ble jeg nødt til å bla litt i bøker med eldre bilder i som viser hoggstkarer…

For det første fannt vi bildet igjen i Røros Museums- og historielags hefte «Buer i Femundsmarka». I dette hefte står det at engelskmannen Frank Mathson hold i sin tid, i området hvor bildet ble tatt, på med jakt og fisking.

Så fant jeg noen bilder av skikkelige hogstkarer i «Engerdal i gamle tider» og «Under kroners tak».

Engerdal 1936.BMP
Sorkodden, Engerdal, 1936 (Engerdal i gamle tider)
Trysil 1906.BMP
Trysil, 1906 (Under kroners tak)

Øksene likner hverandre sterkt, men ingen av disse øksene har denne (antatte) skafteholk, som vi så på første bildet. Og ikke å snakke om skjæftingen, alle (med et unntak) er nokså sterk underskjæftet og jeg få inntrykket at skaftene er bearbeidet for å ligge skikkelig i handa. Interessant er også skaftlengden, det virker på med at de er omtrent 1 1/3 alen lange.

Etter å ha sett bildene av hoggstlagene og øksene disse karer holdt på med tror jeg at de tre karer som vi så på første bildet er på jakt- eller fisketur og er i ferd å lage seg mat og kaffi. Og for å få det til, ute i Femundsmarka, trenger en vel øks, ikke bare i gamle dager.

Teljing av tømmer

TennarDe siste tre dagene har vi teljet (rydd/rødd som andre kaller det) tømmer. Vi var i utgangspunktet spent på om det skulle få store utfordringer med frossent tømmer. Tømmeret ble hugd tirsdag den 5. i 25 minusgrader og kjørt inn i hallen til museet på onsdagsmorningen før vi reiste i smia. I hallen er det ca. 5-10 varmegrader. Når vi begynte på med teljing på torsdagen gikk det overaskende greit, merket bare mindre antydninger til frost i rotenden av stokkende.

Teljeteknikken vi brukte er en kombinasjon av tradisjonen til dagens Rørosmiljø (uthusprosjektet) som bygger mye på erfaringene fra Per Vollen og Arild Bjarkø og tradisjonen vi har lært i studiesammenheng av Roald Renmælmo. Jeg har fått anledning til å prøve meg litt frem med forskjellige biler utifra verktøykassa til Kolbjørn, hvor det er et utvalg av eldre mustadbiler med østerdalspreg.

Innlasting og vurdering
Fundering om hvordan vi skal angripe «laftekvalitetstømmeret»

Når tømmeret teljes legger vi stokken med kuven opp og hugger sidene slette. Vi skal ha 6″ stokker til våres lafteprosjekt. En del av stokkene bydde på utfordringer og vurderinger da noen av disse hadde krok og kuv i flere retninger. (ref. Kolbjørn: «laftetømmer er det som ikke er godt nok til å sages») Slik var det i ihvertfall på 1800-tallet, i motsetning til i dag hvor laftetømmer er lysrette kjempestokker. Vi skal jo lære «Tradisjonelt bygghandverk» og da er det vell antagelig riktig å ha litt utfordrende tømmer!

Prosessen med å telje forsetter etter at man har definert hva som er opp og sider på stokken, så barkes det to striper før vi snorslår to streker som definerer bredda på den ferdige stokken.

Her skorrer (hugger inn «spor» på tvers av veden med en passelig avstand). (ref. Kolbjørn: fint om klampene passer inn i ovnen») Dette gjøres med en skogsøks her: typen «østerdalsfacong» les mer om økser i eget innlegg.  

Så hugges klampene av i en passelig og nokså nøyaktig avstand til streken. Her benyttes samme øksa som til skorring.

Etter at klampene er hugget av bytter man bort øksa til en bile (øks med større blad, kortere skaft og mer egnet til hugging på langs, og etterlater en slettere overflate) her hugges det nøyaktig etter den snorslåtte streken, slik at det blir en loddrett plan overflate.

Fiberhelling

IMG_20160114_143550
Bilde prøver å antyde venstrevridd tømmer

Fiberne i treets struktur og oppbygning går i utgangspunktet på langs av treets lengderetning, og vi omtaler det ofte som på langs/tvers av veden. De fleste trærne har en helling av disse fiberne og blir ofte omtalt som vridd vekst Høyre/venstrevridd. Litteraturen som omtaler dette hevder at de fleste av trærne er venstrevridd de første 40-60 åra(dvs. innerste årringene) og at de går over til å bli mer og mer høyrevridd i alderdommen. Disse trærne blir stabile materialer som vrir seg lite ved tørking. Men har du stokker som er venstrevridd i alderdommen også vil disse materialene vri seg en god del når de tørker. og er meget uegnet til laft. På bilde over er fra når jeg drev å teljet og slet litt pga av fiberhelling, jeg opplevde at jeg til stadig brøt fibere og at det var vanskelig å holde retningen. Dette kan være en sammenheng med at det var noe venstrevridd vekst i denne stokken. (muligens noe søkt påstand)

IMG_20160115_123837
Tømmer fra et restaureringsprosjekt til museet.

En teknikk for å enklere å arbeide med tømmer med vridd vekst er å hugge i to forskjellige retninger øverst og underst på stokken. På bilde ser vi tømmer fra en gammel seterbygning som ligger i hallen hvor vi jobber. Her ser vi verktøysporene tydelig viser at arbeidstekknikken våres er annerledes en den som er gjort på denne gamle bygningen.

IMG_20160115_124153
En av stokkene vi har teljet, verktøysporene er annerledes enn på gamlestokken

Av mangel på noen levende tradisjonsbærer med erfaring fra røing av tømmer av gammeltradisjon lokalt fra Rørostraktene kan vi vurdere videre om vi burde ta oss litt mer kikk på gamle verktøyspor for å prøve å etterligne arbeidsteknikken disse karene brukte. Om det er mer riktig tradisjon å følge en det vi har lært av andre i nyere tid?

Lafting på Røros 2016

hjkklhl
Fra tidligere kurs i Kurantgården der vi blandt anna lafta opp ei bjørkløe med mye bruk av flatlaft.

De to bachelorstudentene Jens Møller og Jostein Utstumo som er ved Rørosmuseet  (Bygningsvernsenteret) denne vinteren vil delta i tømring av ei laftekasse på 4*5 meter . Vi kommer til å tømre i flatlaft med måssåmus/grop. Flatlaft er det mange kaller 6-kantlaft.

Vi kommer til å tømre i rått tømmer, og vi vil starte i skauen med felling av virke for så å bearbeide det med røing av stokkene inne i en arbeidshall som bygningsvernsenteret benytter.

Det er hovedsaklig Kolbjørn Vegar Os som vil være arbeidsleder/veileder. Jon Holm Lillegjelten og Per Volden vil bli trekt inn ved egna anledninger for å dra linjene enda lenger bakover. Det er også planlagt et kortere opphold hos Henning Sønmør utpå Sømådalen for en introduksjon til skårrålaftet i rundtømmer.

Vi har planlagt å jobbe mye med ord og benevnelser på bygningsdeler og verktøy som er benyttet lokalt. Her har vi en jobb å gjøre, og vi vil forsøke å benytte bloggen flittig for å lage både en diskusjons- og dokumentasjonsarena som kan være nyttig både for oss, andre og ettertiden.

Vi vil også bruke et par dager med to tømrere som lafta hus og hytter ute ved Gjøsvika på slutten av 60-tallet og fram til 1980. Dette var forløperen til det som idag er maskinlaft-produsenten Røroshytta. Dette vil gjøres som oppstarten på tømmerkasse nummer 2 som ikke vil bli ferdigstilt i løpet av denne arbeidsperioden. Her vil utgangspunktet være tørka og sagd tømmer. Intensjonen er å dokumentere det lokale eksempelet på overgangen til den moderne laftebølgen.

Øksoppsetting og hogging av tømmer

På tirsdag den 5.1.2016 var dagens tema/ oppgave «hogging av tømmer og lunning med hest». Vi startet dagen med gjennomgang av prosjektet og snakket om utforming av detaljer. Laftekassen vi skal plukke tømmer til skal bli 4×5 meter i grunnflate, utført i 6″tømmer med flatnov med kinninger/6-kantlaft og skal få trapesformed svill i langveggene. Da trenger vi to grove stokker til trapessvillene ved resten er 7″ toppdiameter nedste grensen. Målet er å plukke rundt ti stokker for å kunne starte opp. Vegard forklarte oss framgangsmåte og bruk av blogg.

Mens vi satt inni varmen, begynnte vi å drøfte problematikken om hvor befinner vi oss i tida? hvordan var ressurstilgangen/tilstand av skogen rundt Røros? hva slags material er vi ut etter? Vi begynnte å lure på hvordan det kommer til å bli å hogge tømmer med øks etter at gradstokken satt fast ved rundt 20 minusgrader i to/tre dager. Kommer det til å ha innvirknig på øksene våre, blir det sprekk i stålet?

Så gikk vi i gang og satt opp øksene. Det ble både skjefting, fastkiling av øksehode og slipping av egg.

Etter at øksene var klar til innsats kjørte vi ut til Os hvor vi skulle høgge tømmer på Osmoen i skogen ved veien mot vanngrøfta. Skogsbunnen består av sand, og over til kvabb og til myr som ble synnlig på trærne, som var nokså krokete og har antakeligvis vel så mye tennarved. Etter kjapp blinking av 11 stokker var vi igang med høgging, arbeidsmåten lært av  Roald Renmælmo i Målselv som har lært Konrad Stenvold.

Vi fant snart ut at det var lurt å flytte seg litt for å høgge helst radialt siden tangential hogg på ytterveden ga en rar lyd, dårlig følelse i handa og liten framdrift i selveste høgging av treet. Kvisting ble en stor fornøyelse i framdriftsøyemed siden kvisten knakk av lett, men pen kvisting er vel noe annet.

I høggeprosessen begynte vi å lure på hva slags praktisk fordel sokking av treet rett før høgging har.Sokking Vi kom på at det kanskje kunne være av fordel ved tømmerkjøring med støtting. Ellers kunne det være smart for få opp driftstemperaturen både ved en selv og øksa særlig i disse temperaturene. På oss selv virket det bra, men øksa kom ikke over tungetuppfrysepunkt som vi prøvde vitenskapelig. Forsøket resulterte i stor latter fra min side, smertepreget ansikt hos Jostein og et lite isflak med tungespissmønster på øksa.

feltselfie

Tømmerkjøring skjedde med traktor.

Tanker og erfaringer rundt materialkvalitet kommer i senere blogginnlegg.

endeskår