Dagane 21-23. januar leidde eg eit felles kurs for læringsarenaene på Stiklestad og Sør-Troms museum. Temaet var kløyving av tømmer til drombegangen til Gjesteloftet, og staden var tømrarhallen på Stiklestad. Studentane har tidlegare vore gjennom kurs i kløyving av tømmer som ei innføring i faget materialforståelse og tradisjonell bearbeiding som var den andre samlinga for studentane etter oppstart på studiet. Då fekk dei ei innføring i grunnleggande prinsipp i kløyving slik eg har lært det i tradisjonen etter Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Vi har også arbeidd med kløyving i samband med kurset i kløyving og hogging av takbord til restaureringa av Raulandsloftet på Norsk Folkemuseum. Her arbeidde vi også i hovudsak med arbeidsmåten som er i tradisjon etter Konrad Stenvold. Eg var så heldig at eg fekk høve til å kløyve saman med Konrad ei rekke gongar og fekk såleis lære meg både å kløyve etter margen for å få to emne av kvar stokk, og også å kløyve stokkar til 4 emne, to på kvar side av margen. Dette har eg ikkje tidlegare gjort med studentane og kurset på Stiklestad var eit godt høve til å gå gjennom dette.
Når eg var med Konrad på slik kløyving så var han open for at ein kunne gjere det på ulike måtar. Utgangspunktet til Konrad var å styre kløyvinga ved å aske stokken både for kløyvinga etter margen og for kløyvinga på sida av margen. Ein kan velje om ein kløyver etter margen fyrst og så kløyver dei to halvkløyvingane i to etterpå, eller kløyver av bakane fyrst og kløyver etter margen til slutt. Det er fordelar og ulemper med begge måtane. Det er lettare å få emna til å ligge støtt når ein kløyver av bakane fyrst. Kløyvinga går også lettare på denne måten. Ulempa er at ein risikerer at kan ødelegge eitt, eller begge fyrsteborda om det viser seg å vere gankvist, vindope, eller andre feil i margen på emnet. Om ein kløyver etter margen fyrst så kan ein hogge seg inn til god ved og såleis sikre seg å få brukbare bord likevel.
Med denne kløyvemetoden blir det mykje arbeid med asking, 3 askespor på kvar side av stokken. Då er det avgjerande å øve på ein god og sikker arbeidsteknikk. Her askar Henrik opp for kløyving av den eine baken på sida.
Stokk som er merka opp for kløyving av to bakar og to fyrstebord. Sjå oppmerking i rotenden der det er merka av kor mykje vi reknar med å hogge bort i samband med reinhogging av borda. For å ha litt å gå på har vi merka dei to fyrsteborda som 2″ tjukke. Ferdighogd skal dei vere ca 5/4″ – 6/4″. Foto: Roald RenmælmoHer er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald RenmælmoNår ein kløyver på denne måten så er arbeidet med å kløyve midtplanken etter margen vesentleg lettare enn om bakane ikkje er kløyvd av fyrst. Det skal mykje mindre krefter til for å få kløyvd planken etter margen. Det er viktig å vere klar over at det er stor risiko for at kløyven kan spore ut i sida og skade eitt av borda. Det er her det er kortast veg frå margen og ut. Ein må derfor aske godt på begge sider og hakke veldig nøye og forsiktig på begge sider før ein tek til med å slå inn kilar i stokken.
Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald RenmælmoKai har tidlegare posta på bloggen om korleis han kløyvde stokk etter metoden som eg har lært av Nils Nilsen Anti i Karasjok. Dette er ein metode der ein kløyver frå rotenden av stokken og følgjer fibrane i motsetning til metoden til Konrad Stenvold der ein styrer kløyven med asking og brukar margstrålane i stokken til å styre kløyven inn til margen. Metoden til Nils Anti er rask og effektiv til kløyving av korte emne, men er meir risikabel når ein skal kløyve lange emne. Eg har tidlegare prøvd ut å kombinere desse to arbeidsmåtane ved å kløyve kortare emne av baken av halvkløyvingar som vart kløyvd med asking etter margen. På kurset på Stiklestad prøvde eg ut å kløyve ut kortare emne av baken før eg kløyvde etter margen. Slik fekk eg kombinert arbeidsmåtane eg har lært av Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti.
Baken på eine sida er kløvyd av. Foto: Roald Renmælmo
Stokken er merka opp for kløyving etter marg og kløyving av bak. Foto: Roald Renmælmo
Her har eg hogd inn til streken midt på stokken for å dele opp baken i to lengder. Eg har hogd inn asking i endeveden for å lettare få slått inn kilar. Foto: Roald Renmælmo
For å få styring på kilane hogger eg øksa inn i sporet som er hogd. Foto: Roald Renmælmo
Bakane vert kløyvd ut ved å drive kilane inn i endeveden. Vidare slår eg kilar inn for å styre vidare sprekking fram til enden. Det er mogleg å styre litt med å hogge av fibre som ikkje vil følgje den retninga ein vil. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Desse arbeidsmåtane er basert på tradisjon etter Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti og viser at det er mogleg å kombinere desse to. Når borda er ferdig hogd vil det truleg vere vanskeleg å finne spor som kan peike tilbake på arbeidsmåten, men det kan vere verdt å ha det i tankane når vi undersøkjer eldre bygningar med kløyvd material. Dei to fyrsteborda frå kløyvinga mi vil truleg ende opp med tilsvarande spor som sutaksbordet som det er skrive om frå Hustad kyrkje? Vi kan ikkje utelukke at arbeidsmåten som eg har vist her kan ha vore nytta til kløyving av bordet frå Hustad.
kløyve forsøk etter Nils Nilsen Anti på Stiklestad januar 2017
21 -23 januar hadde vi Roald Renmælmo på besøk på Stiklestad i den sammenheng at vi hadde fått hugd tømmer og skulle sette i gang med byggingen av Drombegangen til gjesteloftet. Se bloggposten om drombe.
All materialen vi skal bruke skal bearbeides med øks enten det er rying fra rundstokk ned til trapesformet syllstokker, raft, sperrer eller vi skal kløyve ut og få bord til veggtiler, sutak eller gulv. Det var nettopp kløyvingen vi skulle forske litt på denne gangen . Roald presenterte flere måter på kløyving og henviste til flere tradisjonsbærere som han hadde vært sammen med og gjort dette. Han prøvde også ut flere metoder som han mente kunne fungere, men hadde ingen tradisjon eller tradisjonsbærer å vise til. Jeg prøvde meg på en kløyvemetode etter Nils Nilsen Anti fra Karasjok, han kløyvde emner til sleder og pulker, relativt korte emner.
Jeg skulle lage veggtiler på ca 160cm lengde, så det var et kort emne altså.
kilene blir hugget ut i tørr furu
Jeg startet med å barke stokken for lettere å kunne snorslå den. Jeg loddet den opp i marg, kuv opp, asket endeveden slik at kilen jeg brukte entret der jeg ville.
Jeg asket tverrveden før jeg slo inn kileneKilene ble slått inn med en treklubbe
Slo så inn en stor kile av tørr furu ca 15”*3”*2” fra begge endene, jeg valgte å ikke styre sprekken. Midt på stokken satte jeg inn to mindre kiler av bjørk en på hver side, over og under, for å få den til å kløyve helt.
Den kløyvde lett, men med litt vridning som jeg i neste omgang rettet opp med loddfjøla, snorslo den og glepphugde den i lodd, markerte tykkelsen jeg ville ha på veggtilen, loddet og snorslo den.
Kløyvjern ble slått inn (dette er Roalds stokk)
Nå brukte jeg et kløyvjern i begge endene før jeg satte i kiler , nå ville jeg styre kløyven litt da jeg visste at det var litt vridning i stokken og jeg ville ha en gitt tykkelse på veggtilene. Jeg ”hakket ” langs sot linja jeg hadde slått for å få kløyven til å følge linja, så drev jeg etter kilene i endeveden. Når dette var gjort på begge halvkløyvingene, hadde jeg 2 bord og to baker alle disse hugget jeg til 1,5” material og fikk dermed 4 veggtiler av en stokk . så dette lille forsøket alene bestrider Anders Sandviks påstand om at man kun kan få 2 bord ut av en stokk ved kløyving. (Om bord og plankehugging før vannsagens tid, og litt om hvad de gamle brukte skogen til. 1931)
Vertøy: trekiler store og små, Øks, Treklubbe, haldhake, Sotsnor, loddefjøl, kniv, arbeidsbukker (lødøse 1400- talls).
Legg merke til arbeidsbukkene oppe i venstre hjørne
Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.
Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.
Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.
Om nova og bakgrunnen for å velje denne.
Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.
Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.
Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.
Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.
Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.
Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige
Arbeidsbeskrivelse:
Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.
Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.
Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.
Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).
Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned. Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.
Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.
Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.
Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.
Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:
Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.
Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.
Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:
kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
medrag
loddfjøl
kniv
Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?
I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…
Erfaringar:
Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.
Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.
Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.
Gangbrua fra bakkenivået til 2 etg. på Gjesteloftet skal erstattes med en drombegang.
TBBY2003-A 17V Tradisjonsfaglig utøving 2” Stavkonstruksjoner er praksis 2 året på studiet,og da har vi valgt et prosjekt i sammenheng med Gjesteloftet. På middelaldergården Stiklastadir planlegger vi å bygge en drombegang fra bakkenivå til 2 etg. i Gjesteloftet. Dette krever en del forarbeid i forhold til å finne ut hvordan drombegangene har vært bygget i middelalderen.
For det første hva er en drombegang og hvor finner vi kildene. Dette er forklaringen I følge Store Norske leksikon : Drombegang, i eldre norsk byggeskikk en overbygd gang eller bro mellom stuesvalen og burloftet. Ingen drombeganger er bevart, men de har vært å finne fortrinnsvis i Setesdal, Telemark og enkelte steder i Numedal.
St Halvards katedralen i Oslo modell
Oslo Bispeborg var den opprinnelige bispegården i Oslo. Borgen ble grunnlagt på begynnelsen av 1200-tallet av Bisp Nikolas Arnesson, og utvidet utover 1300-tallet. Borgen ble bygget i stein rundt en bispegård i tre etablert i begynnelsen av 1100-tallet. Et ferdig, lukket forsvarsanlegg ble bispeborgen antakeligvis ikke før ut på 1300-tallet.
Borgen befant seg i Gamlebyen på nordsiden av Oslo torg/Bispegata. Den bestod av steinhus, omringet av høye murer og et tårn. Fra tårnet (kastellet) gikk en takoverbygget bro (drombegang) over til Halvardskatedralen. Sammen med Hallvardskatedralen var bispeborgen det daværende Oslos viktigste geistlige anlegg. Borgen var i tillegg et politisk tyngdepunkt: Den første unionsavtalen mellom Norge og Sverige ble undertegnet i bispeborgen, rett etter Håkon den V`s død i 1319.( kilde Wikipedia)
Det er dessverre slik at ingen drombeganger fra middelalderen er bevart i dag. Vi har en del skriftlige referanser på drombeganger i Norge det er da flere som går fra kirker over til «bispegården», slike skriftlige eksempler har vi både fra Nidarosdomen i Trondheim , og St. Halvardskatedralen i Oslo. I tillegg har vi flere fysiske spor i stående middelalderbygninger etter inntappingene hvor drombegangen har vært festet, blant annet Raulandstuen på Norsk folkemuseum, Staveloftet i Hallingdal.Det mest kjente eksemplet kommer fra Brokke i Valle i Setesdal, denne illustrasjonen går igjen i mange eldre bøker hvor temaet er tatt opp.
I dag er det ingen middelalderbygninger igjen på gården Brokke, noen av dem er flyttet til Bjørnsgård I Oslo, hvor de har valgt å oppføre en ny drombegang mellom to bygninger.På Bjørnstad gård i Oslo har de flyttet ned Selstabburet fra Sel i Gudbrandsdalen. Som de har valgt å bygge sammen vinterstua med en drombegang.
Vi har undersøkt på digitaltmuseum, i foto arkiv , og studert Arne Bergs verk om Tømmer hus i mellomalderen. Etter tips fra en av våre medarbeidere , dro vi til Snåsa i Nord-Trøndelag og der var det en drombegang mellom høyløe og fjøs, riktignok i sirkelsagd boks, trolig bygd etter 1900 slik den står i dag men klart et lokalt eksempel på nettop overbygd gangbro mellom to bygninger.
«Drombegang» på Husmanns plassen Sandmoen på Snåsa. Høyløe til venstre , fjøs til høyre.Stavelofet i Halligdal skal også ha hatt drrombegang.
På Stave var eit praktfullt loft. Staveloftet er bygd av svært grovt og fint timmer (hogt år 1324), og er eit særprega lafte-arbeid. Dørane er prega av både gotisk og romansk stil, tydeleg påverka av kyrkjearkitektur. Loftet kom til søre Stave, og i 1908 overført til museet på Nesbyen. Segna fortel at det var ein kamar (=utedo) i nordre reane på Staveloftet. Det var eit stev lydde slik: Når Stave-olda e turr og Stavekamaren er full, skal verde gå omsull. Og det vart fortalt om ei jente som overlevde Svartedauden ved å stenge seg inne i loftet medan sotta herja. Det store rommet i andre høgda var truleg bruka til samværer. Kanskje som ei gildehall. Det skal ha vore ein såkalla drombe-gang (bru,- overbygd gang) mellom Staveloftet og ei loftstugu som stod innved. Husa og drombegangen danna ein portal over vegen inn i tunet. Det var eit flott syn, fortalde gamle Lars Stavejordet.(Ål bygdebok)
På Raulandstua fra Numedalpå Norsk folkemuseum er det tolket at den har hatt drombegang.
Rendalen, Hedmark. Hus. Ca. 20 km. nord for Åsheim hotell, sett mot øst fra veien. Antakelig vesleenget mellom Øvre og Ytre Rendalen. Spor etter drombegang.
Dette er noen av kildene vi har lagt til grunn når vi nå skal i gang med å bygge drombegang hos oss på Stiklastadir. Vi har også litt moderne krav om universell utforming da vi er et museum, og det vil bli letter for rullestolbrukere å besøke Gjesteloftet når drombegangen er på plass, samtidig som vi får vist frem en sjelden byggeskikk fra middelalderen.
Min tolkning så langt av drombegang : det kan være en overbygd gangbro med vegger og tak. Den kan fort ligne på konstruksjonen i en svalgang, med syll , stående veggplank, raft, tak av su lagte bord eller torv . Kan både være ås tak og sperretak.
Her er en tolkning hvordan på hvordan vi kan bygge drombegangen. Vi skal jobbe mer med bakgrunns dokumentasjon i Januar, da tar vi en studietur mot Oslo, som vi kombinerer med å se på og dokumentere bleggøkser på historisk museum,med tanke på kløyving av materialene.
Torsdag 18 august tilbragte vi dagen med å handsage bordkledning på Gressåmoen fjellgård i Snåså. Vi testet ut sager, og viste teknikker med øks og handsag for elever fra Mære Landbruksskole.
På gården står det to høvelbenker som har et alderdommelig preg og er helt tydelig lagd lokalt , jeg syns de fortjener en liten omtale da det er langt imellom så gamle benker.
Flott dag med artig arbeid i fjellet!
Omtale av andre benken kommer senere.
Benken er lagd i furu med slitedeler i bjørk, det er en litt spesiell høveltann på baktangen på begge benkene , de har slipt opp pjålstål med hakk i og slått ned i benken. Denne gangen fikk jeg ikke tid til å dokumentere fullstendige mål og sammenføyninger , men vi sal tilbake dit. Benken har ingen føtter bevart .
Pjålstål brukt som baktange.
8. januar 2008 freda Riksantikvaren Gressåmoen.
Her er det Riksantikvaren skriver om gården:
«GressåmoenAnlegget er eit historisk viktig døme på ein skysstasjon og fjellgard rydda i eit marginalt jordbruksområde. 8. januar vart det freda av Riksantikvaren.
8. januar 2008 freda Riksantikvaren Gressåmoen i Snåsa kommune. Fredinga omfattar ei rekke bygningar og eit område rundt. Fredinga skal verne Gressåmoen som eit bygningshistorisk og kulturhistorisk viktig døme på ein skysstasjon og fjellgard rydda i eit marginalt jordbruksområde. Fredinga skal dessutan også verne Gressåmoen som uttrykk for samkvemmet mellom bumann og same.
tykkelse på benken 1″
Kvilestue frå 1600-talet
Gressåmoen gard har vært vurdert som verneverdig sidan tidleg på 1970-talet, då Gressåmoen nasjonalpark blei oppretta. Frå gamalt av gjekk ferdselsvegen mellom Snåsa og Lierne over Gressåmoen. Fordi vegen over fjellet var lang, var behovet for overnattingsstader stort. Gressåmoen ligg midtvegs og var difor ein naturleg stoppestad. Det har truleg stått ei kvilestue her allereie på 1600-talet. Kart både frå 1690 og 1720 viser busetnad på staden. Lenger øst for Gressåmoen tyder namnet Gamstuguhaugen på at det har vore samisk busetnad i området.
baktange alle delene er laget i bjørk , her ser man 2 generasjons innfesting av føtter.
Fjellgard frå 1800-talet
I 1797 starta Ole Nilsen Aglerønning rydding av Gressåmo gard, som han fekk kongeskøyte på i 1837. Gressåmoen var ein typisk fjellgard, med store, flate og fine voller, godt beite for dyra, fisk og vilt i vatn og fjell. Jorda er derimot skrinn, og garden måtte difor basere seg på kombinasjonsbruk der utmarksressursane i fjellet var svært viktige.
bredden på benken ca 10 tommer.Innfestningen av 1 generasjons føtter, «labank» slisse og tappehull 1″*3″Innfestningen av 1 generasjons føtter, «labank» slisse og tappehull 1″*3″Total lengde på benken 69 tommer»framtangen» med sekundært innfesting av føtter, og bjørkekrok, til mulig innfestning.
Da jeg for tiden jobber med trønderlaft (knutnov) er det den knuten av jeg vil prøve å beskrive fremgangsmåten på. Jeg har lært knuten av Jarle Vangstad på Stiklestad
Verktøy:
Bile + snekkerøks + bandkniv + barkespade
Sotsnor/ krittsnor
Loddefjøl/ vater ,passer, tommestokk og blyant
Tollekniv
Bindhaker + hammer
Medragsjern
Svans, sag
Evt. treklubbe og tappjern
I denne beskrivelsen er det rundstokk som er utgangspunktet for tømmringen. Stokkene blir først barket med øks, barkespade eller bandkniv.
Stokken blir kappet i rett lengde i forhold til hvilken vegg den skal legges i, gjerne med svans.
Stokken blir så vurdert om det er litt langslyng/ kuv i stokken , hvis det er det blir denne lagt opp, så blir stokken loddet i begge ender med loddefjøl, senterstrek med pil for å markere opp på stokken og 5” merker for å markere når endene på stokken skal ryes ned til 5”.
Så bruker vi krittsnor/ sotsnor og slår, slik at vi får 5” linjene på hele stokken, på begge sider , under og oversiden av stokken.
Videre ryr vi da ned endene ca 50 cm inn på stokken til 5” .
ferdig rydd ned til 5” og loddet
Stokken som da venter i veggen har vi målt høydeforskjellen på kryssende stokk og delt den i to loddet opp 5” bredde og sagd/ økset ut tappen slik at stokken på 5” som er rydd ned, passer ned i tapphullet. Dette gjøres i begge hjørner i veggen.
Legg merke til måssåpipa V sporet, (skal pakkes mose I når kassen settes opp på tomta) vi hugger i knuten for å hindre sniktrekk inn i bygget.
Vi legger stokken opp i veggen , lodder den og lodder opp sidene på stokken den skal felles ned i, tar passeren og finner høydeforskjellen mellom stokkene, legger passeren på toppen av tapphullet og merker av høydeforskjellen mellom stokkene, så mye skal den felles ned, før meddraging.
Vi får nå en firkant som sages/ økses bort.
Stokken legges opp i veggen igjen og loddes. Nå er den klar for meddraging. Hele stokken meddras. Husk også utenfor knuten, meddrags avstanden settes av oppå stokken, denne skal vi overføre til tapphullet, i og med at vi senker hele stokken med ca 22mm (i dette tilfellet) må også tapphullet senkes med samme avstand eller litt mer så vi er sikker på at ikke stokken henger på knuten, men på meddraget når det blir siging i tømmerkassen.
Meddragslinjene kan merkes opp med blyant for så å hugges ut , klyv meddragslinja når du hugger, så passer stokken. Legg stokken opp i veggen og slipp den ned, den skal passe nå . Vær nøye her, det får du igjen for når stokken legges opp i veggen igjen.
meddraget hugges ut med øks.
Jeg vil anbefale alle å prøve å tømre, men ikke start å tømre uten å ha noen med litt erfaring med på tømmerprosjektet, mange grublerier og feil unngås fort når man er sammen med noen som viser og forklarer etterhvert som utfordringene dukker opp, og hvorfor enkelte små detaljer er svært viktig.
Tømring er et praktisk fag og det er vanskelig å forklare alt med ord eller stillbilder, hvis det er snakk om arbeidsteknikk, eggvinkler på øks, hvilken øks til forskjellige oppgaver, kvalitet på stokken, planlegge flere stokker fremover o.s.v.
I veke 14, 4 – 8. april, hadde studentane på Tradisjonelt bygghandverk eit vekeskurs i sponstikking og spontekking på Stiklestad i Nord-Trøndelag. Studentane vart delt inn i grupper som fekk ansvar for kvar si takflate som skulle tekkast. Til takflata skulle dei sjølv ta ut tømmer i skogen og koke sponkubbar, stikke spon og tekke med denne spona. Arbeidet skulle dei sjølv dokumentere undervegs. Gruppe 3 med studentane Magnus Wammen, Henrik Jenssen og Sven Hoftun har levert inn dokumentasjonen under. Dei hadde også med seg verktøysmeden Jon Dahlmo i delar av arbeidet. Studentane starta med å dokumentere ei eldre spontekking som låg på den takflata dei skulle tekke om.
Dokumentasjon av stikketak
Bur på Stiklestad var objektet gruppa arbeidde på. Denne takflata hadde spon på eit papp undertak.
Laftet bygning med åstak, ståendes tro, 22 mm tykk. Taket er tekket med stikker eller spon som det kalles i Trøndelag. Spona er av rekklyvd gran. Det er noe småkvist i spona, men ikke mye. Årringetettheten i spona er veldig varierende fra noe veldig tettvokst med årringetetthet rundt 1 mm til noen opp imot 3,5 mm mellom årringene. Men i snitt ligger de rundt 2 mm mellom årringene. Spona er stikki ut radiert og det varierer i tykkelse, noen er veldig smekre og fine med 3,5-4 mm i ytesida og rundt 2 mm inn mot marg, mens andre er opp mot 7-8 mm i yta og 4-5 mm inn mot marg. Snittet ligger rundt 4-5 i yta og 3 inn mot marg. Bredden på spona var rundt 3ˮ breie, mens det var spon som var 2ˮ, og noen opp imot 4 ¾ ˮ breie.
Denne takflata vart dokumentert før spona vart fjerna.
Leggemønster
Det er tre lag med spon. Opptrekket er 4ˮ, og spona er rundt 14ˮ lange. Det er startet et lag med støttespon nede mot raftet som var 5ˮ lange. De var lagt kant i kant, og avslutta jamt med troborda ute ved raftet. Videre var det et lag med 8ˮ spon som var lagt med retning fra venstre mot høyre, med omlegg over hverandre. De også avsluta jamt med troborda ved raftet. Sist kom det full lengde på spona på ca. 14ˮ, de også lagt fra venstre mot høyre. Videre kommer det full lengde på spona, helt opp til mønet. Lengden opp til neste rast (opptrekket) var 4ˮ. Hele taket var lagt fra venstre mot høyre, og med omlegg på ½ -1/½ˮ, men mest vanlig omlegg var 1ˮ. Spona var spikra med 2 x 40 galv trådstift. Det var en spiker i hver spon spikret ca. midt i spona, og gjerne en tomme fra ytekanten (den tykkeste delen av spona). Når det ikke var plass til å legge flere raster med full lengde spon opp mot mønet, var det trappa ned med samme lengder som nede. Først ei rast med 8ˮ lange spon, og så til slutt med 5ˮ lange. Som mønetetting var det brukt 1ˮx6ˮ bord som mønekam. I snitt var det 156 spon pr m2.
Spona ble fjerna. Under låg ein underlagspapp som førte til fuktig klima.
Det var i snitt ca 2 mm breie årringer på spona.
Leggemåte av spona fra rafta.
Uttak av tømmer i skogen
Vi brukte eit område i Verdal til uttak av gran til spon. I teigen var det småkupert terreng med etasjemose, tyttebærlyng og blåbærlyng. Grana som ble tatt ut stor i austhelling. Det var tydelig hengekvist på grana. Det ble fyllt ut et eget skjema for dette treet. Utfylt skjema kan du lese her. Skjema spon i skogen.
Skogen der grana ble tatt ut.
Ved å slinne av barken og prøve med knivspissen kan vi se om det er vridd eller rett vekst i grana.
Henrik feller med svans.
Grana var 157 år gamal.
Stikking av spon
Kapping av sponkubb med tverrvedsag.
Sponkubb med merking
Kubben ble kløvd opp i 4 eller 5 sponskier.
Sponskiene ble kokt i minst 2 timer. Foto: Roald Renmælmo
De kokte sponskiene ble stukket til spon mens dei var varme. Foto: Roald Renmælmo
Spontekking
Starten på raft ble gjort slik som på den tekkinga som låg frå tidlegare.
Tekking
Tekkinga blir gjort mot rei slik det var vanleg.
Detalj av spontekkinga. Den svakt høyrevridde spona åpner seg nede når det blir lagt fra venstre mot høyre.
Onsdag 13 april var Kai Johansen og Per Steinar Brevik i Stjørdal og holdt et foredrag på museet om middelaldergården Stiklastadir. I den forbindelse tok vi turen innom Værnes kirke for å se på verktøyspor i sperreverket, som er nylig datert til 1140.
Værnes kirke er en langkirke i Stjørdal kommune, Nord-Trøndelag fylke. Kirken er i stein og har 320 plasser. Den er bygd ca. 1140 i romansk stil. Kirken er en av de eldste bevarte steinbygningene i Norge. Den er restaurert ca 1400 tallet ,1600 tallet og siste restaurering var 1966.
Værnes kirke er kalket utvendig, og har en del klberstein elementer som dekor på ytre fasade. Innvendig er det flere vakre detaljer og legge merke til, bland annet …. korsene med lyseholder i , disse korsene går igjen i alle steinkirkene i Trøndelag , men bare Værnes har bevart lyseholderne i veggen.
Vårt mål med turen var å se på verktøy spor i sperreverket , da skipet er åpent er det ikke mulig å studere det uten lift eller stilasje, så klatret opp først på sakrestitaket så videre opp på kortaket som er hvelvet med tre buer. Vi fikk absolutt innfridd våre forventninger når vi kom opp der. Både taktro , su tak og sperrer har det som vi i dag kaller glepphogger eller spretteteljing som bearbeid overflate, i virkelig jevne fine mønstre. Sammenføyningene i sperrebandene var svært nøyaktig utført og så langt vi kunne se var de tappet ut med øks.
Bonusen fikk vi på vei ut igjen i sperreverket over sakristiet der fant vi 6 takspon som var brukt som kiler mellom noen konstruksjonsdeler, det har vært lett lenge etter spon på Værnes kirke og nå har vi 6 og studere.
Det ble lagt ut to høvelbenker for salg på Finn.no, etter en kort dialog med Roald kontaktet jeg selger og avtalte å møtes.
Gården disse to benkene kom fra ble satt opp 1840 Grøtem , evt Myrplassen kan ha vært hovedgårdene denne soknet under. På meg virket det som om det var en husmannsplass, det var ingen driftsbygninger der annet enn små vedskjul på tunet. Siste beboer ( Lars Grøtte) der har vært ungkar og samlet på det meste uten å kaste noe,så det var mye huskeråd i dette lille huset. Selger mente at benken måtte ha kommet til gården som medgift en gang da bumerket som er skjært inn under sammen med årstallet ikke tilhører denne gården, men en annen i Selbu. Veldig mye av huskerådet har gårdens bumerke og ute var det laget stort på ene langveggen mot veien så alle som passerte kunne se det.
Benken er i furu og bjørk, de tekniske målene er lengde 222cm( 217cm+5 cm framtangen), bredde 24cm-40cm ved baktangen, tykkelsen på furuplaten er 3″(7,5 cm). Framtangen er 4″ tykk. Det er 17 hull for benkhaken +1 i framtangen. Gjengetappen er i bjørk og er 2″ i diameter.
Denne benken har ikke føtter, den har vært festet i veggen ved baktangen og muligens stått på en løs bukk lengre frem, jeg finner ikke noen spor etter føtter noen steder. Kort enden ved baktangen på benken er den økset av , og mye av undersiden er bearbeidet med øks, relativt gtrovt bearbeidet, oversiden er høvlet, sidene er det en del vannkant.
haldhaken er påfallende liten og passer kun i framtangen de andre hullene er hugd litt større og det er en del store utrivninger på undersiden, dette er gjort sekundært.
Arvid Wold og hans kone Ulla bor på gården sul i Verdal i dag , på gården hans er det mange skatter, for den som er interessert i historie og folkekunst. Gården har fungert som en skysstasjon på vegen over til Sverige, i Snorres kongesagaer var dette gården Olav Haraldson (Olav Den Hellige) kom ned til når han kom til Norge i 1030 før han red ned til slaget på Stiklestad, så det er historisk grunn.
Benken som er på gården har en litt spesiell historie med seg , Arvid fortalte at i nødsårene i 1812 var det 3 familier som etablerte seg ved Stor-rensjøen (i Sverige), et vegløst område ganske høyt til fjells ligger på ca 500 m.o.h. De levde av jakt ,fiske og husdyrhold. Det var visst snakk om noen som var lyst i bann? Bosettningen her vokste til 3 gårder hvor det etterhvert ble en relativ stor smie, Edin Gjersin fra Verdal var smed lærling der i to år (1897-98) bl.annet
Da det er skjært inn årstall på benken 1798 er det trolig at de hadde den med seg til deres nye bosetning. I dag er det Wallenberg dynastiet som eier all grunn i disse områder. Benken ble reddet av Jon Suul da gårdene sto for forfall i nyere tid, han tok den med til Norge, ca 1985.
Høvelbenken har en spesiell utforming med hensyn til størrelse og feste anordning. Benkeplaten og beina er i furu mens gjengetappene og klemmene er i bjørk. Det har vært en del utskiftninger i senere tid bla annet 1 gjengetapp og føttene og begge håndtakene til å stamme/ slakke gjengetappene med.
Benken er 206 lang med baktangen, den er 30 cm brei, og 6,5 cm tykk., den er 78 cm høy, marg ned.
Føttene er 3” x 1”plassert 38 og 45 cm inn fra endene og 5 cm inn fra sidene . Det er 20 hull til tanger (fordelt på to rekker 9 og 11 hull)
Framtanga er i bjørk og er hengslet i hjørnet av benken, så den klemmer sammen nesten som en skottbenk.
Høvelbenken (tommestokken er 1m)
Framtang i bjørk, med hengsel i hjørnet, nytt håndtak til å stramme med (spilspik?)
Innfestningen for gjengestykket på siden er gjort med svalehale
Hengslingen festet med en treplugg
Hengslingen innfestningen
Innskripsjon med årstall 1798, (ny gjengetange)
Nakstykket innfestningen, nytt hode på gjengestangen og hantak , samt nye ”skinner” i hardved (eik) til styring
Tradisjonelt bygghandverk 