Mandag 15/2 startet arbeidene med å mure under Heimtveiten, med tradisjonsmurer Eystein Greibrokk fra Setesdal som mentor. Eystein har jobbet med muring i mange år, og etter at han avviklet gårdsdriften for noen år siden, har han drevet på heltid med tørrmuring, muring av piper, ildsteder, bakerovner og mer til. Pionerarbeidet hans har vært å finne fram til god leire i Setesdal til muring. På kurs lærte han at god leire til muring måtte komme fra kyststrøk, men dette kunne ikke stemme med tradisjonen i Setesdal, og han hadde vanskelig for å tro at setesdølene fraktet leire opp fra kysten for å mure. Løsningen ble forsøk med moreneleire. Han fikk etter hvert bekreftet av den eldre generasjonen at de kunne erindre fra barndommen at det ble hentet ut leire fra morenerygger. Denne leiren inneholder allerede sand, og analysene viste at det at det hadde en veldig fin fordeling av ulik korning på sanden i leiren, noe som viste seg å være veldig gunstig.
Det kan leses mer om Eysteins arbeid på:
Eystein hadde på forhånd skaffet stein fra Setesdal. Steinene spettet han ut, og sendte nedover lia til veien, i et gammelt steinras ikke langt fra gårdstunet på Tveiten, og faktisk på eiendommen der stallen er fra. Minst 10 tonn stein gikk med til muren. Steinen var grov, type Gneis som er veldig hard. Eystein fortalte at til grovere steinen er, til «røffere» blir muren, og motsatt, til finere stein du har, til finere må muren være. Det gjelder å ha øynene med seg når man ser på murene på gamle hus sier han, hva slags bygning? Hva slags miljø står bygningen i? En stall er ikke en stasbygning, og derfor skal heller ikke muren være for tett og fin. Men, den skal allikevel være godt murt, stabil og prinsippene med og hele tiden og tenke forband og tverrband er de samme. Steinen ble i liten grad bearbeidet eller tilhugget, og spor etter mye bearbeiding av steinen på slike murer er sjelden å se i Setesdal. Allikevel blir det av og til behov for å slå av et hjørne, eller en knott som stikker opp. Da brukte vi slegge og sett, eller en håndslegge og meisler.
Det første vi startet med var å spre steinen litt utover, det forenkler arbeidet veldig, dersom steinen ikke ligger i en røys, men utover marka slik at man lett kan finne riktig stein, og plukke ut de beste steinene som kunne fungere som holdsteiner i hjørnene og under deleveggen. I alt blir stallen liggende på 6 punkter, holdsteiner, som tar det meste av bæringen, deretter mures det oppunder bunnsvillene mellom holdsteinene. Det er viktig at holdsteinene ligger stabilt, og at midtpunktet i novet treffer midt på holdsteinen, og rett ned, slik at det ikke blir skjevt trykk på steinen fra bygningen. Blir det skjev fordeling, kan det over tid, føre til at holdsteinen i verste fall trykkes ut av posisjon, og presser bunnsvillen ut. I tillegg er det viktig at man får god avrenning på toppen av steinen, og man kan gjerne legge en liten stein på toppen for å oppnå dette. Et annet viktig poeng er at enden på sylla skal ligge utenfor holdsteinen, slik at det ikke drypper vann fra novskallen og ned på steinen. Eystein ser også på lagene i steinen når han murer. Ofte kan man se de ulike lagene i steinen, og disse vil han horisontalt, og ikke vertikalt. Er lagene vertikalt kan vann kan trenge i mellom lagene og skape frostspreng av steinen. Å se på «retningen» på steinen er viktig.
I Setesdal er det vanlig med en avstand på mellom 5-10 cm fra ytterkant syll til ytterkant stein. Og slik ble det også på stallen.
Å mure med grov naturstein krever et godt steiauge, eller steinauge, et godt blikk for hvilken stein som passer hvor. Dette krever trening, og Eystein jobbet svært effektivt og sikkert 3 ganger så fort som Magnus og meg. Han frigjør seg fullstendig fra å tenke skift, og jobber på et langt parti samtidig, for eksempel hele bakveggen. Han sørger hele tiden for forband. To steiner inntil hverandre, en stein over som låser, og tverrband. Det er fristende å legge den brede delen av steinen ut, slik fyller man ut muren raskere, men Eystein legger faktisk like mange stein med kortsiden ut, steinen blir da stikkende et godt stykke inn i muren og dette gir en mer stabil mur, og i en kistemur kalles dette tverrband. Retningen tar han på øyet, sikter. En og annen stein kan godt stikke litt ut av murlivet, og går man nærmere innpå ser man dette, men på hold ser muren helt rett ut.
I bakkant kiles steinen opp slik at den ligger stabilt, får en fin vis (utsiden av steinen), og en god flate på toppen til neste stein. Arbeidet på baksiden er svært viktig for å få en stabil mur. Med mindre stein, kult/pukk, «pakkes» muren fra baksiden slik at alle steinene i murlivet låses.
I tadden, fjøsrommet, der sauene sto, tror vi det var talle på jordgulv. Vi bestemte oss for å fylle opp med maskinkult/pukk nesten til underkant av syll. Senere blir det lagt duk, jord og sauemøkk på toppen. I stalldelen der hestene sto, var det tregulv. Her legger vi ut tilfarere/bjelkelag på uavhengige steiner innenfor muren.
Torsdag ettermiddag sto muren ferdig. Takker Eystein for fire harde, men veldig lærerike dager om tørrmuring på setesdalsvis. Ps: Eislistis er vallemål og betyr: ens ærend.
Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Dette laftet blir kalt flatlaft på Røros, noen andre steder i landet kaller de det sekskantlaft eller kinnet flatlaft. I boka » Om det å lafte» nevnes sekskantlaftet slik jeg forstår det som en avart av knutnov med firkanthals med begrunnelsen fra Løve Stokke om at halsen er flat både over og under.
Da har vi forhåpentlig vis truffet såpass godt med merkinga og hugginga at stokkken ligger helt nedpå den under. Ganske ofte må vi ta bort litt mer i laftet for å få den nedtil, og har da mulighet til å justere den med å ta på den ene siden og ikke den andre hvis den ikke ligger helt korrekt.
Tradisjonelt bygghandverk 