Ny»Snekkersmie på Norsk Folkemuseum»

Studentene Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen har i høst dokumentert en liten bygning som har inneholdt smie og et snekkerverksted på gården Vestre Borge i Skoger, rett sør for Drammen i Buskerud.

Dokumentasjonen av bygningen ble utført i forbindelse med at Norsk Folkemuseum skal bygge en førindustriell smie og snekkerverksted på museets tun med bygninger ifra Østlandet. Prosjektet blir en del av studiet med å lafte og bygge tradisjonellt reisverk. Vi har dokumentert bygningen med oppmålingstegninger, bygningsbeskrivelse, og materialvurdering for å skaffe oss en best mulig oversikt hvordan en slik bygning ble bygd, brukt, og innredet. «Snekkersmia» på Vestre Borge vil ut ifra det dokumenterte materialet, danne grunnlaget for bygningen som skal settes opp på museet.

Snekkersmia er trolig bygget i 1879, av Søren Nilssen Borge f.1850, og  broren Jørgen Nilssen Borge f.1847. Nåværende eier tror Søren stod som utførende for bygningen siden han skal ha vært tømmermann av yrke. Gården var i tidsrommet eid av mora deres som var enke på gården, og Jørgen N. Borge tok ikke over før 1882. Det blei også reist en låve på gården som stod ferdig året før snekkersmia ble reist, det gir også mer informasjon vedr. bygningshistorie ifra samme tidsperiode for å studere nærmere. På nabogården ligger det også et gårdsmuseum, med verktøy fra landbruk og håndverk lokalt ifra bygda.

Tor Sørbø i Laft og Vøling vil bli med som veileder i lafteprosessen, Tor har byttet flere stokker i den originale bygningen i 2012, og er en lokal lafter som kjenner området godt og er en flink håndverker.

Konstruksjonsbeskrivelse:

Snekkerdelen er lafta, 5 ½” kanta grantømmer hvorav ca. halvparten er tælja og halvparten kanta med oppgangssag. Smiedelen er bygd i reisverk av 5 ½”x5 ½” øksa grantømmer.

Det er stolper som står på bunn og toppsvill. Dvs. bunnsvilla er syllstokken i tømmerkassa som går ut, og toppsvilla er raftstokken som går ut og lager en solid ramme som låser de to byggverkene sammen. Hvor mye sigemonn det er lagt inn er en interessant ting som vi ikke veit enda. Det er i dag helt tett, i mellom svill og stolper, og det er ikke glippe i underkant av raftstokk.

Skråsverter er kun i gavlene, de også i dim 5 ½” x 5  ½”, som går fra bunn til topp. Oppå toppsvilla er det kammet over en sperrelunn som låser bygget på tvers. Sperrene er tappa ned i sperrelunna uten forsats, men med at tappen står som fot og tar utoverpresset. Sperrelunna går ut over raftet – fram til forkantbordet. Takkonstruksjonen kan derfor kalles fotingsrøst.

20170203115949446_000111

Det er  1 1/2″og 2″ tapper og avstander det går i. Referanseside er ut på reisverket, mens i taket er det usikkert om det er mot øst, vest eller sentrert.( Kan være sentrert i de indre sperrene og i ytterkant på de ytterste sperrebind?

Sperrene er bladd ½ om ½ i mønet, og låst med en spiker. Oppå sperrene ligger det kanta 3  1/2″tykke granåser, med stående over og underliggere, og teglsteinstak.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Granbestand  i Nordhelling tilhørende gården Vestre Borge.

Alt tømmeret er av gran. Magnus var på en skogbefaring for å se på skogen tilhørende gården for å finne tømmer som kunne passe. Vi hadde med tilvekstbor og fant en teig med litt eldre gran som ikke var for hurtigvokst eller hadde for stor dimensjon. Vi var på utkikk etter D1,3 på 9-10tommer til laft og reisverk. Det trengs 50 veggstokker i laftekassa, 5 stk himlingsbjelker, 12 lengder til reisverket og 10 sperrer i første omgang til hogsten nå, for å få reist konstruksjonen. Det kan se ut til at vi kan får to lengder ut av hvert tre, og åsemner og gulvemner i toppene.

Måleenheter

Snekkersmia er bygget i Dansk-Norsk måleenhet i 1879,  dette fordi vi ser alle mål går opp i da-no tommer og alen. Dette tross i at Norge, Sverige og Danmark blei med i Meterkonvensionen i 1875 , hvor man skulle gå over til en felles metrisk måleenhet, (ref. Wikipedia) Ifølge Jon Godal og boka; Å rekne brøk med han tykje, 2016, nevner han at det tok nesten  100 år før meter og centimeter slo igjennom over alt. Vi leser bygninger utifra hva vi kan og har erfart, så det må vi ta med i vårt tolkningsgrunnlag, og fortsatt ha øynene åpne for hvordan de før oss har tenkt, målt og regnet.   Vi bruker jo for øvrig den Dansk –Norske tommen igjen, særlig fint er det at Hultafors i Sverige produser tommestokker av denne typen.

I regnskapet for restaureringer av Gol stavkirke i 1884 er det brukt måleenheter i engelske tommer som er beskrevet i mm, 127mm og 165mm osv, noe innslag og beskrivelser av fot ` er det også brukt der. Overgangen til engelske tommer var kanskje i denne perioden i Kristiania ? Er det noen som har erfaring på når overgangen skjedde i ditt område hadde det vært fint om du kunne postet en kommentar!

Husmose, veggmåsså og timbremose

bjornemose-og-furumose-litt-etasjemose
Bjørnemose (mørk) og furumose (lys), litt etasjemose nede til venstre

Om husmose i skrevne kilder

Våren 2016 hadde Magnus Wammen, Henning Østgaard Jensen og jeg besøk av Anders Dalseg fra Setesdal. Han var med som tradisjonsbærer og veileder for å formidle lafting etter setesdalstradisjon på Heimtveiten, en stall som er under gjenoppføring på Norsk Folkemuseum. En sak som dukket opp i løpet av ukene han var hos oss, var spørsmålet om husmose. Hva slags mose kalles husmose, for husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Så hva har tradisjonelt vært brukt i Setesdal, og hva skulle vi bruke?

Anders Dalseg har sett mange gamle hus i Setesdal, har reparert utallige og har derfor god kjennskap til tradisjonen. Han kunne fortelle at torvmose er mye brukt, og han var godt kjent med forestillingen om at torvmosen, fordi den kan holde opptil 20 ganger sin egen vekt av vann, kan føre til råte i meddragene i laftahus. Men hva årsakene er, er jo ikke dokumentert, men meningene blant laftere er til dels temmelig sterke. Etasjemose er riktig, torvmose er feil. «Kanskje er etasjemose best, men det er jo hus som har stått med torvmose i meddraget i 400 år, og som er like fine», sa Anders. Vi klarte ikke å finne et entydig svar i mosediskusjonen, og endte opp med å bruke etasjemose, men nysgjerrigheten min var vekket.

Spørsmålet mitt ble da; hvordan kan jeg finne ut hvilke moser som tidligere ble brukt som husmose i laftehus?

etasje-og-furumose
Etasje- og furumose
  1. Gamle hus

Mose i medfar i gamle hus kan undersøkes og artsbestemmes. Det vil forutsette at huset ikke er flyttet i seinere tid, for eksempel til en annen plass på tunet eller til et museum, da vil gjerne ny mose har blitt lagt inn. For å få til dette måtte jeg A: enten være tilstede når et hus tas ned, repareres eller lignenede, eller jeg kunne leite i medfara på hus som er tatt ned og ligger lagret i påvente av gjenoppsetting. Noen museer har en del hus «på lager». Videre måtte mosefunnet må være mulig å artsbestemme. Dette kan jeg ikke nok om, jeg vil antakelig trenge et samarbeid med en botaniker som er god på moser. Til sist bør det være et visst antall hus jeg kunne bestemme mose i og de bør være spredd over det området jeg ville undersøke, i mitt tilfelle så mye av Norge som mulig.

  1. Snakke med erfarne

Det å snakke med og intervjue folk som har jobbet mye med gamle hus kunne være en mulighet. Men feilkildene er flere; hvor gode er/var informantene til å artsbestemme og hvor godt husker de. Så vidt jeg vet har ingen jobbet systematisk med dette og nedtegnet resultatene.

  1. Det nedskrevne

Det finnes noe nedskrevet om husmose og hvilke arter som er brukt. Problemene her kan være: A: At de som har bestemt den aktuelle mosearten ikke har hatt så god greie på det. B: At den som har referert eller skrevet det ned har mistolket informasjonen.

Undersøkelser og artsbestemmelse av moser fra gamle hus ville kreve store ressurser, noe jeg ikke har mulighet for nå. Men det ville vært veldig interessant. Også det å snakke med og intervjue erfarne restaureringsfolk ville være tidkrevende. Så min tilnærming er gjennom litteraturen. Først og fremst gjennom bøker som er tilgjengelig via nasjonalbibliotekets nettside, «nb.no». Men også andre nedtegninger som seddelarkivet under Norsk ordbok og spørrelistene til Norsk Etnologisk Granskning har jeg brukt. Og til slutt nettpublisert stoff om mose og mosebruk.

Jeg har lært at etasjemose (Hylocomium splendens) er den «riktige» husmosen å bruke, og at det er den mosen som har vært mest brukt i størstedelen av landet. Men så var det dette snakket om at Setesdal var ett av unntakene, der skulle de ha en tradisjon for å bruke torvmose, også kalt myrmose noen steder (Sphagnum). Nå er ikke torvmose èn bestemt mose, det finnes om lag 50 forskjellige torvmoser i Norge, alle har da Sphagnum som latinsk slektsnavn, så hvilken eller hvilke av torvmosene som skal ha blitt brukt til laft, har jeg ikke hørt noe om. Hvordan skulle jeg gripe an og begripe dette? Det kunne synes som både navn, betegnelser og bruken av dem på ulike steder og kanskje til ulike tider har hatt uoversiktlige variasjoner.

ny-etsjemose-pa-hallingby-2015
Etasjemose og furumose
Utfordringer med mosenavn

De første beretninger om registrering av moser i Norge er fra slutten av 1600-tallet, og den første som gikk mer metodisk til verks var Ernst Johan Gunnerus som beskrev mange mosearter i 1766. Men med enkle hjelpemidler, og med et hav av moser å bestemme, er det ikke så merkelig at kategoriseringen var utfordrende og at systematiseringen ikke ble så endelig man kunne ønske. Etter hvert som flere dykket ned i fagområdet på 18- og 1900-tallet endret moser latinske navn, nye slektsnavn erstattet gamle, moser byttet familie, og det kunne være forskjellige lokale norske navn som ble brukt om samme moseart, og samme navn har vært brukt om mange arter. Den norske navnsettinga vi kjenner og bruker i dag stammer for det meste fra 1945 da botanikeren Per Størmer ga ut boka «Moser fra skog og myr». Dette var på en tid da lafting var på vei ut de fleste steder i landet, nye isolasjonsmaterialer hadde også kommet i handelen, så betegnelser som viser til laft var kanskje ikke så viktige lenger.

fjaermose-i-midten-etasjemose-rundt
Etasje- og fjærmose

Her er et par eksempler som viser utfordingen med moser som byttet latinske navn:

Någjeldende navn:                       Tidligere navn:

Pleurozium schreberi                   Hylocomium parietinum

Rhytidiadelphus squarrosus       Hylocomium squarrosum,  Hypnum loreum

fjaermose-001
Fjærmose, ikke nevnt som husmose, men vokser blant de andre, og kommer derfor ofte med.
Hva er husmose egentlig?

Først, går det an å få en oversikt over hvilke moser som har blitt kalt husmose?

Den gjeldende kategorisering av moser i dag gir oss en hel familie med husmoser nemlig Husmosefamilien (Hylocomiaceae). Den er videre delt i 5 slekter; Kystmoseslekta (Loeskobryum), Etasjemoseslekta (Hylocomium), Kransmoseslekta (Rhytidiadelphus), Furumoseslekta (Pleurozium), Husmoseslekta (Hylocomiastrum)

Det gir oss følgende oversikt over familien med slekter og arter:

Husmosefamilien
Kystmose-slekta Etasjemose-slekta Kransmose-slekta Furumose-slekta Husmose-

slekta

Kystmose Etasjemose Stor-kransmose Eng-kransmose Kyst-kransmose Fjær-kransmose Furumose Skygge-husmose Seter-husmose

Men dette betyr ikke nødvendigvis at alle har vært brukt som husmoser, denne kategoriseringen er vitenskapelig og basert på plantenes oppbygning. Og de som skulle ha mose for å få tett hus var kanskje ikke så opptatt av det, de var antakelig mest opptatt av egenskapene og synlige kjennetegn.

etasjemose-kopi
Etasjemose og litt gress

I boka «Sjekkliste over norske mosar» utgitt av Norsk institutt for naturforskning i 1995 er det beskrevet en del populærnavn på norske moser. Den bygger hovedsakelig på Ove Arbo Høegs bok «Planter og tradisjon; floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973». Her finner vi en rekke navn på moser som knytter dem til husbygging, flere av dem kjenner vi igjen fra moderne kategorisering, men ikke alle:

Latinsk navn, norsk navn: Norske populærnavn som tyder på bruk i hus i fet type eller kursiv:
  • Hylocomium splendens, etasjemose: Breskemåsa, enermåse, bumose, husmose, veggmose, skaumåsse, bergmåså. (fra Høeg 1974), væggetroll-mosse, væggelus-mosse (Gunnerus 1776)
  • Rhytidiadelphus squarrosus, engkransmose: Engjamose, husmose. (fra Høeg 1974)(Ivar Aasen 1860).
  • Sphagnum spp (spp betyr flere arter), torvmose, flere arter: Byggjemåse, bygningsmose, hestemose, husmose, høgmose, kussumåsså, kvitmåså, myrmose, pompmøsa, raumåså, rosemose, skuremose, sopemose, sprengjemåse, symåså, timbremose, tømmermannsmose, vassmose (alle fra Høeg 1974), veggjamose (Ivar Aasen 1862)
  • Pleurozium schreberi, furumose: Husmose. (Nordhagen 1943) husmåsså, veggmåsså (Fonstad 2000), timmer-mosse, vægge-mosse (Gunnerus 1776)
  • Hylocomiastrum pyrenaicum, seterhusmose: –
  • Hylocomiastrum umbratum, skyggehusmose: –
  • Loeskobryum breviostre, kystmose: kysthusmose (Tommy Prestø 1995)
  • Polytrichum commune, vanlig bjørnemose: fompmøse, gaukemåse, hestemose, rævemose, røvippmåså, skjeremose, sopemåsså, staurmose, svartmåssi, trælemose, veggelusmøse, vetmøsa, øyrimåsså, aurimåsså (Høeg 1974)
etasjemose-og-henning
Henning Jensen legger husmose på Heimtveiten
Moser som ikke har navn som knytter til husbruk, men som har beretninger:
  • Warnstorfia fluitans, vassnøkkemose: simåså (Høeg 1974)

Jeg vil så vise eksempler på utsagn om bruk av mose til laft:

  1. Om torvmoser:
torvmose
Grantorvmose

«Veggene var laftverk av grovt og jamt tømmer, godt ihopfelt med breie og jamne måfar. Til tellingsfyll bruktes tørka myrmose (husmåsså)». Kvikne : ei bygdebok. B1 Bygdesoga Oslo 1952)

«Husmøse; møse som var tenleg til å tette hus med, det var særleg slag møse som veks på myrer» (Seddelarkivet Hol 1965)

«Husmøse; huslav, dyttemøse, spregjemøse. Dytte mose mylla omfarå» (seddelarkivet Norddal)

«So leita dei seg husmose i myrane og la millom umfari» (seddelarkivet Haldor O. Opedal)

«Husmøse (den gulbrune, lange mosen som veks i myrar) som vart nytta til å leggje mellom omkvarva ved hustømring» (seddelarkivet Hemsedal)

«Husmosen brukar me til myskje husi med. I brennetorv er der helst husmose» (seddelarkivet, Birgit Rike, Valle, Setisdal)

«Husmose utt. måse, kvitmåse bruka til tetting i tømre» (setelarkivet, Anna Nesland, Drangedal)

«Sphagnum palustre: Huus-Moes, Myr-Moes, Bikkie-Moes, bruges til at lægge mellem Stokke i Bygninger og i Skoene for Fode-Sveed» (seddelarkivet, Hans Jacob Wille, Seljord 1786)

  1. Om etasjemose, furumose og engkransmose:
etasjemose-og-furumose-kopi
Etasje- og furumose

Ove Arbo Høeg refererer også til mange utsagn om at skaumåsa, breskemåsa, og Hypnum, ikke Sphagnum blir foretrukket til tømmerhus. Enkelte tømrere synes også at etasjemose er bra, men engkransmose er enda bedre. (fra Røros og Oppdal, Høeg 1974)

«Alminnelig skaumåsse, husmåsse, ble brukt til tetting i laftehus, dessuten under stubbeloftsleira». (fra Enebakk, Høeg 1974)

«Husmose vert bruka mellom stokkar i hus. Er ikkje kvitmose» (fra Ullensvang, Høeg 1974)

«Husmøse; Hypnum» (seddelarkivet, G.Kirkevoll, V.Slidre, Valdres)

  1. Om husmose (kan være moser i Husmosefamilien eller torvmose):

«Husmose m husmåsså; fleire slag mose for eksempel. Etasjemose Hylocomium splendens, furumose Plaurozium schreberi, og torvmosar Sphagnum sp. Bruka til tetting mellom tømmerstokkane i hus». (seddelarkivet Ingeborg Donali, Oppdal)

«Husmøse ble holdt for å være best til å dytte mellom stokkene i hustømring. Den snarere auka enn minka vekk når den tørker. Men man meinte det fulgte vegglus med den inn i huset. Man kokte derfor husmøsen før man brukte den». (fra Uvdal, Høeg 1974)

«Husmåse som dei myser millom vegger i timbra hus» (fra Seljord, Høeg 1974)

«Husmose brukt i måfara i tømmerhus» (fra Aure, Høeg 1974)

  1. Om andre usikre mosearter:

«Til dytting var simåsån den beste» (Aurom, Magne: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942) Min kommentar: Dette kan også være symåså = Sphagnum spp, siden odølingene ikke har y i talespråket.

«Veggmåsæ har vært brukt som dyttemateriale i tømmerveggene og til å legge rundt skjøtene i drensgrøfter på samme vis som hvitmåsæ og rosentorv». (fra Ytre Sandsvær, Høeg 1974)

  1. Om bjørnemose:

«Til dytting mellom stokkane i veggfaret brukte dei husmose (husmøse),. Det var truleg bjørnemose (bjødnamøse) dei nyta.» (Valdres bygdebok 5.2, 1965)

Som vi ser av eksemplene er noen entydige i hva slags mose de bruker, mens andre bruker navn som kan bety både torvmoser og moser i Husmosefamilien. Arbo skriver: I store strøk har Sphagnum vært brukt til å tette mellom stokkene og rundt vindu- og dørkarmer i hus. På Østlandet finner man det relativt spredt, mens folk sør- og vestpå har ment at den var det ubetinget beste til dette bruk; andre steder har skogsmosen vært foretrukket. Til dels mente man at Sphagnum hadde noen spesielle fordeler: «Den tørker riktignok sammen og det blir ikke stort igjen av den, men man meiner det kommer ikke vegglus i hus som er dytta med myrmose. Dette er enda en vanlig meining i bygden» (Uvdal 1941).

etasjemose-og-torvmose
Etasje- og grantorvmose

Videre skriver Arbo om populærnavn på torvmose som knytter den til husbygging. Den kalles «husmose» i Ho, Nore, Kviteseid, Rauland, Dypvåg, Jondal, Kvam, Kinsarvik, Røldal, Strandebarm og Stordal. Den kalles «tømmermannsmose» i Askim, Onsøy, Torsnes, Trøgstad, Andebu, Brunlanes, Stokke, Tjølling, Åsgårdstrand, Kviteseid og Ø. Moland. Videre «byggjemåse» i Lund, «bygningsmose» i Bakke og «timbremose» i Volda.

Avslutningsvis vil jeg sitere botanikeren Per Størmer som skrev i 1945: «Nesten over alt i skog og hei vokser det som folk kaller husmose. Det består i virkeligheten av flere arter…» Det er i hvert fall ingen overdrivelse, når det i materialet her kan vises til 6 ulike arter som kalles eller har blitt kalt husmose. I tillegg hele slekta torvmose som består av 48 norske arter. Da ender vi opp med 54 forskjellige moser.

Når det gjelder bruken av torvmoser til hustetting får vi ut fra eksemplene til Arbo Høeg en god spredning utover store deler av Sør-Norge og Midt-Norge, og stedene han refererer til er i disse fylkene: Trøndelag, Buskerud, Telemark, Agder, Hordaland, Østfold, Vestfold og Møre og Romsdal.

etasjemose-og-furumose-fra-1799-hallingby-buskerud
215 år gammel etasje- og furumose på «Gamlestua» Hallingby

Som en kan se av denne gjennomgangen er det mulighet for at mange mosearter har vært brukt som husmose. Det er mye som tyder på at etasjemose og furumose ikke var så enerådende til husisolering som vi kan få inntrykk av i dag. Mye tyder på at torvmose var vesentlig mer vanlig i et større område enn det som formidles i bygningsvernmiljøet. Men mye er ennå ugjort når det gjelder å beskrive tidligere tiders mosebruk, en mindre undersøkelse av det som er skrevet gir begrenset kunnskap. Kunne det være skille mellom mosebruk i uthus og innhus, det er stor forskjell på fuktbelastning i et fjøs, et gjesteloft og en bolig.

Derfor kan videre studier av litteratur, intervjuer med erfarne bygningsvernere og innsamling av nytt mosemateriale fra gamle hus være av stor betydning for å bringe klarhet i hva som har vært tradisjonell bruk av husmose på ulike steder i vårt langstrakte land.

Litteratur/kilder:

Ivar Aasen: Norske plantenavne. Oslo 1860. (nb.no)

Sjekkliste over norske mosar; vitskapleg og norsknamneverk. NINA. Trondheim 1995. (nb.no)

Polarflokken; Norske navn på moser: spesialhefte = Common names of Norwegian bryophytes. Trømsø nr 1.1984

Norwegian names for mosses – Norske mosenavn. http://nhm2.uio.no/botanisk/mose/nor-lat.htm

Ove Arbo Høeg: Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973. Oslo 1974 (nb.no)

Einar Engen: Mose som byggemateriale. Bygningstradisjoner i grensetrakter 2007

Tore Fonstad: Dyr og planter i fjellet. Oslo 2000. (nb.no)

Magne Aurom: Liv og lagnad : folkeminne frå Sør-Odal. Oslo 1942 (nb.no)

Setelarkivet til Norsk ordbok

Valdre bygdebok 5.2, Valdres bygdebokforlag 1965 (nb.no)

Kvikne, ei bygdebok B 1, Oslo 1952 (nb.no)

Tomas Hallingbäck: Mossor, en fältguide. Stenungsund 2016

Takk til informanter og samtalepartnere i mosespørsmål jeg hadde: Anders Dalseg, Arnt Magne Haugen, Terje Planke, Jon B. Godal, Roald Renmælmo, Kristian Hassel

Beitski på Stallen Heimtveiten -Norsk Folkemuseum

De gamle beitskiene er lagd av både halvklyvning og  kvartklyvning, som er felt helt inn i endeveden på kinnungane. Det ser ut som det er brukt tettvokste understandere av furutømmer til beitskiene.

Klyving av stokk til beitskier

Tilhogging av beitskie

Vi kunne bruke en av de gamle beitskiene,mens resten må lages. Denne beitskia skulle ikke være helt bein, men ha en liten bue for å passe inn i det gamle tømmeret. Dimensjonen er rundt 1 1/2″x 2″ ferdig hogd.

Arbeidsbeskrivelse av laft på stall frå Heimtveiten, Bykle Setesdal

Studentane har eit eige fag i tømring fyrste studieår. I faget har vi hatt ei vekes samling i Målselv tidlegare i år. Vidare har dei hatt ei heimeoppgåve der dei har kartlagt og dokumentert lokalt tømrarverktøy. Den avsluttande oppgåva i faget har gått ut på å lese gjennom ulike skildringar av arbeidsprosedyrer i tømring, vurdere desse, og vidare lage si eiga skildring av arbeidsprosedyre på ei nov dei sjølve arbeider med. Skildringa skal utformast med tanke på at ho skal ut på bloggen. Tidlegare har Jostein Utstumo skrive om flatlaft, Kai Johansen skrive om Trønderlaft og Sven Hoftun har skrive om Røsslinova. Studentane Henning Jenssen og Magnus Wammen har samarbeidd om å lage ein videofilm som viser arbeidsmåten dei har kome fram til i sitt arbeid med restaurering av stallen frå Heimtveiten. Her kjem introduksjon og filmen frå Magnus og Henning.

Henning og jeg har samarbeidet med denne oppgaven og vi sende inn en film som er klipt og redigert sammen til å sammenfalle hvordan vi har løst laftinga på stallen.

 

Skjult dymling ll

Jeg har tidligere skrevet en bloggpost om hvordan vi på prosjektet Heimtveiten har utført laft med skjult dymling. Se tidligere blogpost:Skjult dymling

Under laftesamlinga i Målselv i forbindelse med dette studiet viste Roald Renmælmo måten han har lært å lafte etter Roald Haugli, måten Haugli gjorde var å merke av for dymling under grovmerking, både opp og ned i stokkene, som så blei bora når stokken blei snudd for å hogge laftet.  Dette var interesant for meg, og jeg har prøvd det ut på vår rekonstruksjon av laftemetoden på stallen. Stallen har ikke dymlinger annet enn i kinnungene, og oppe i røstet.  Jeg fant det best ved å bore og sette i dymling i underliggende stokk først, og så legge på den nye stokken over.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Grovmerking av stokk, med merking av skjult dymling.Foto Magnus Wammen

 

 

Tanken her er at nå ligger kinnungen i garpehogget og oppå dymlingen i siden mot døra.  Dymlingen er omtrent 3″høy, dvs. omtrent det grovmerkina og stokken skal ned i første runde. Tanken med å ha med dymlingen først, er å redusere mulighetene med halvparten av en mulig forskyvning når jeg borrer opp for den oppmerkede dymlingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Merking av dymling Foto Magnus Wammen
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Meddraging med den skjulte dymlingen i stokken. Foto Magnus Wammen

Her er stokken grovhogd og er nede på meddrag, med ferdig borra dymling i seg.

Dette syntes å fungere kjempefint. Vi har kontroll på stokken sideveis mot døra, og det er ingen arbeid mere med den under merking for siste merking (meddraginga)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stabbur på Eggen gård, Bardu

Beskrivelse av tømmeret på Stabburet på Eggen gård, Bardu

Tirsdag 1. mars 2016 var vi studentene på Tradisjonelt Bygghandverk på befaring på Eggen gård på Bardujord i Bardu kommune i Troms. Vår gruppe som besto av  Magnus Wammen, Peter Brennvik, Thor Larssen og Jostein Utstumo. Vi  fikk i oppgave å studere tømmeret i kassa på stabburet på gården. Hvor vi spesielt skulle ha fokus på variasjon i dimensjoner, rot/topp orientering.  Om det har vært noen justering av tykkelse på stokkene og hvilken variasjon det var i dimensjon og avsmalning. Vi ble også spurt om å gjøre en vurdering om hvordan flatene fluktet i vegglivet (lodd i senter, innside eller utside)?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Novrekke, bildet viser utforming på stokker og novhue. foto: Magnus Wammen

 

 

Vi gjorde en oppmåling og registrering av stokkene i to av veggene i bygningen der vi hadde fokus på dimensjoner, avsmalning og vridning.  Som skissa antyder er relativt rettvoksen (noe høyrevridd og en og annen venstrevridd) material med liten avsmalnig i denne veggen.

 

Vestveggen ble også undersøkt, her ble også funnene at det er mye rettvoksen material med noen untak som raftstokken som er kraftig venstrevridd. Kan det ha vært bevist at denne har blitt brukt her?

Som en oppsumering vil vi fastslå at tømmeret er av javnvokst furu med avsmalning ca. 5-10mm pr. meter. Det er javn årringetetthet, det er stort sett rettvokst,  noen få med høyre og noen med venstrevridning. Det er lite kvist, og generellt små, ingen kvist er over 1 tomme i  diameter. I snitt 2 ½ kvist pr meter, mens noen stokker har opp til 5 kvist pr. meter. Det er tydelig at tømmeret er hogd på dimensjon.Tømmeret er dimensjonert ned på tykkelsen i de groveste tykkelsene med øks. Bredden ligger da på ca. 5-6 1/2″ tomme.

 

Eislistis til byen for å lære bort steiauge

Mandag 15/2 startet arbeidene med å mure under Heimtveiten, med tradisjonsmurer Eystein Greibrokk fra Setesdal som mentor. Eystein har jobbet med muring i mange år, og etter at han avviklet gårdsdriften for noen år siden, har han drevet på heltid med tørrmuring, muring av piper, ildsteder, bakerovner og mer til. Pionerarbeidet hans har vært å finne fram til god leire i Setesdal til muring. På kurs lærte han at god leire til muring måtte komme fra kyststrøk, men dette kunne ikke stemme med tradisjonen i Setesdal, og han hadde vanskelig for å tro at setesdølene fraktet leire opp fra kysten for å mure. Løsningen ble forsøk med moreneleire. Han fikk etter hvert bekreftet av den eldre generasjonen at de kunne erindre fra barndommen at det ble hentet ut leire fra morenerygger. Denne leiren inneholder allerede sand, og analysene viste at det at det hadde en veldig fin fordeling av ulik korning på sanden i leiren, noe som viste seg å være veldig gunstig.

Det kan leses mer om Eysteins arbeid på:

Bygg og bevar

 

1-2
Tv: Eystein Greibrokk, th: Magnus Wammen.(Foto: Henning Jensen)

Eystein hadde på forhånd skaffet stein fra Setesdal. Steinene spettet han ut, og sendte nedover lia til veien, i et gammelt steinras ikke langt fra gårdstunet på Tveiten, og faktisk på eiendommen der stallen er fra. Minst 10 tonn stein gikk med til muren. Steinen var grov, type Gneis som er veldig hard. Eystein fortalte at til grovere steinen er, til «røffere» blir muren, og motsatt, til finere stein du har, til finere må muren være. Det gjelder å ha øynene med seg når man ser på murene på gamle hus sier han, hva slags bygning? Hva slags miljø står bygningen i? En stall er ikke en stasbygning, og derfor skal heller ikke muren være for tett og fin. Men, den skal allikevel være godt murt, stabil og prinsippene med og hele tiden og tenke forband og tverrband er de samme. Steinen ble i liten grad bearbeidet eller tilhugget, og spor etter mye bearbeiding av steinen på slike murer er sjelden å se i Setesdal. Allikevel blir det av og til behov for å slå av et hjørne, eller en knott som stikker opp. Da brukte vi slegge og sett, eller en håndslegge og meisler.

Eystein bearbeider stein alene med slegge og sett. Ofte gjort av 2 stykker, en på slegge og en som styrer setten. Veldig effektivt, og etterlater seg verktøyspor i steinen man kan kjenne igjen også på gamle murer. (Foto: Magnus Wammen)
Eystein bearbeider stein alene med slegge og sett. Ofte gjort av 2 stykker, en på slegge og en som styrer setten. Veldig effektivt, og etterlater seg verktøyspor i steinen man kan kjenne igjen også på gamle murer. (Foto: Magnus Wammen)

 

Minst 10 tonn stein på plass. (Foto: Henning Jensen)
Minst 10 tonn stein på plass. (Foto: Henning Jensen)

Det første vi startet med var å spre steinen litt utover, det forenkler arbeidet veldig, dersom steinen ikke ligger i en røys, men utover marka slik at man lett kan finne riktig stein, og plukke ut de beste steinene som kunne fungere som holdsteiner i hjørnene og under deleveggen. I alt blir stallen liggende på 6 punkter, holdsteiner, som tar det meste av bæringen, deretter mures det oppunder bunnsvillene mellom holdsteinene. Det er viktig at holdsteinene ligger stabilt, og at midtpunktet i novet treffer midt på holdsteinen, og rett ned, slik at det ikke blir skjevt trykk på steinen fra bygningen. Blir det skjev fordeling, kan det over tid, føre til at holdsteinen i verste fall trykkes ut av posisjon, og presser bunnsvillen ut. I tillegg er det viktig at man får god avrenning på toppen av steinen, og man kan gjerne legge en liten stein på toppen for å oppnå dette. Et annet viktig poeng er at enden på sylla skal ligge utenfor holdsteinen, slik at det ikke drypper vann fra novskallen og ned på steinen. Eystein ser også på lagene i steinen når han murer. Ofte kan man se de ulike lagene i steinen, og disse vil han horisontalt, og ikke vertikalt. Er lagene vertikalt kan vann kan trenge i mellom lagene og skape frostspreng av steinen. Å se på «retningen» på steinen er viktig.

I Setesdal er det vanlig med en avstand på mellom 5-10 cm fra ytterkant syll til ytterkant stein. Og slik ble det også på stallen.

Å mure med grov naturstein krever et godt steiauge, eller steinauge, et godt blikk for hvilken stein som passer hvor. Dette krever trening, og Eystein jobbet svært effektivt og sikkert 3 ganger så fort som Magnus og meg. Han frigjør seg fullstendig fra å tenke skift, og jobber på et langt parti samtidig, for eksempel hele bakveggen. Han sørger hele tiden for forband. To steiner inntil hverandre, en stein over som låser, og tverrband. Det er fristende å legge den brede delen av steinen ut, slik fyller man ut muren raskere, men Eystein legger faktisk like mange stein med kortsiden ut, steinen blir da stikkende et godt stykke inn i muren og dette gir en mer stabil mur, og i en kistemur kalles dette tverrband. Retningen tar han på øyet, sikter. En og annen stein kan godt stikke litt ut av murlivet, og går man nærmere innpå ser man dette, men på hold ser muren helt rett ut.

I bakkant kiles steinen opp slik at den ligger stabilt, får en fin vis (utsiden av steinen), og en god flate på toppen til neste stein. Arbeidet på baksiden er svært viktig for å få en stabil mur. Med mindre stein, kult/pukk, «pakkes» muren fra baksiden slik at alle steinene i murlivet låses.

I tadden, fjøsrommet, der sauene sto, tror vi det var  talle på jordgulv. Vi bestemte oss for å fylle opp med maskinkult/pukk nesten til underkant av syll. Senere blir det lagt duk, jord og sauemøkk på toppen. I stalldelen der hestene sto, var det tregulv. Her legger vi ut tilfarere/bjelkelag på uavhengige steiner innenfor muren.

Torsdag ettermiddag sto muren ferdig. Takker Eystein for fire harde, men veldig lærerike dager om tørrmuring på setesdalsvis. Ps: Eislistis er vallemål og betyr: ens ærend.

Metode for fiksering av stokk uten festehake

Magnus har skrive litt om haldhakar og alternativ til haldhakar i samband med hogging av stokkane til stallen på Heimtveiten. Her kjem tekst og bilete som han har posta på Heimtveitenbloggen:

På gammeltømmeret finner vi ikke spor i tømmeret etter festehaker eller andre spor.

P9220289
Festehaker eller holdhaker er en type hake med forskjellig retning på hakene- en på tvers og en på langs. Slik at den skal gå i vedretningen tømmeret og i lunnen som ligger på tvers under.

Det er nærliggende å tenke seg at de har hatt andre metoder for å feste stokken når den skal teljes til. Det er selvfølgelig mulig at det har vært holdhaker som er festet utenfor hode som kappes av, eller i veden utenfor magen. Så jeg har sett på en løsning med både nedtappa firkanta trestykker og kraftige dymlinger som feste for stokken under teljing.

P2010648
Jeg har tappa ned firkant trestykker i en bredde litt over vanlig tømmerdimensjon. Samt en raskere løsning med å borre hull med 1 1/2″ naver, og dymlinger.
Jeg låser da tømmeret fast med grove trekiler, eller avhogde trebiter i den posisjonen som trengs. Dette fungerer kjempefint, og jeg savner ikke festehakene! Særlig det at man justerer stokken veldig lett, og får ikke en godt anlegg til å snu stokken imot. Dymlingene gjør jobben godt nok, og etter hvert når stokken blir tynnere kan det være greit å ha et hull litt nærmere så det ikke trengs så mange grove trekiler. De nedtappa tappene fungerer litt bedre med tanke på stabilitet.
På ene siden må tappen/dymlingen være enkel å ta opp og ned for å rulle tømmmeret inn og ut når en er ferdig.

Skjult dymling

 

P1080614Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Det er borra med 1 1/2″ navar, som er ganske kort i skjæret (butt). Dette er en typisk østnorsk navarform. Vi har et sett med navarer fra Johannes H.Fosse ifra Frekhaug utenfor Bergen, de er imidlertid litt lengre i skjæret enn hullene i stallen -så vi har en bestilling på en ny østnorsk «husnavar» på 1 1/2″ av smed Øystein Myhre ifra Sandefjord, som også har smidd øksene vi har kopiert. Se tidliger bloggpost: http://heimtveiten.blogspot.no/search/label/Smiing

P1080616
Ny og gammel dymling. Vi ser den gamle er åttekanta og kort, og av furu

Her har jeg først vinklet over sidene av dymlingshullet i den gamle stokken (som har et hull fra før), ut på yttersiden av meddragsmotet, og i tilegg  målt ut avstanden fra senter hull til meddragsmotet. Så er nystokken lagt oppå og merkene overføres til den.

P1080611
Merkene overføres på nystokkens underside.
P1080613
Stokken borres med naver. Her er det viktig at stokken låses i lodd, sånn den vil stå i laftet, og at man da også borer i lodd. Ellers vil dymlingen og laftet bryte og ikke falle på plass.
Det er også viktig at man borer lengere enn lengden på dymlingen, så ikke stokken ligger å rir på den, men ligger nedpå i meddrag og laft.
Andre måter å merke opp skjult dymling er å spikke til en korter dymling som er spiss eller har en spiker i senter, som man setter nedi hullet på understokken og legger påstokken oppå og som vil gi et merke for den skjulte borringa.
Er det noen som merker opp dymlingene på anna måte? Så skriv gjerne en kommentar.
Innlegget er frå bloggposten på Heimtveitbloggen og er skrive av Magnus Wammen: http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/skjult-dymling.html

Kinnung start

Det har passet seg å starte med noen kinnunger (korte laftestokker, som blir avbrutt av dør/vinduer) som har kun et laft i seg. Fortsatt er vi i gjengivelse av hver stokk for stokk og laft for laft. For å gjenskape en mest mulig autentisitet.

P1040625
Oppmerking av opplaftet
P1060628.JPG
Her er det en av de «gamle stokkene» som byttes. De som er mageteljet med en tydeligere mage og som er pjålet. Se tidligere bloggpost: 

http://heimtveiten.blogspot.no/2013/10/mageteljing.html

P1080606
Nedlaftet på ny og gammel. (Ingen tvil om utskiftning av denne denne!)

Opplegg for merking

Kinnungene som bare ligger i et laft kan være vanskelig å få til å ligge støtt når stokken skal merkes. Fordi den må stå i lodd og kan ikke forandre på seg før hele stokken er ferdig merket. Her har vi et par metoder for opplegging:

P1080602
Laftetvinge, er et redskap vi har men som vi syntes er for tidsutypisk, samt at når en kommer ned på meddrag blir jernskruen som ligger oppå stokken i veien.
P1002
Og i sin enkleste form kan man bare legge opp stokken med et trestykke så den ligger stødig for merking!

Tekst og bilete er henta frå http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/kinnung-start.html

%d bloggarar likar dette: