Golvhøvling i tradisjon etter Ingvald Golid

På Mevastaul på Seljordshei fanst nevenyttige folk. Ingvald Golid voks opp her og var med far sin og laga nytt golv til støgo i 1958. Materialane vart saga på fossesagi på Mevastaul, ei vassdriven sirkelsag. Ingvald minnest det var om å gjere å stå på medan ein hadde vatn til å drive sagi, så det var saging frå morgon til kveld så lenge vatnet rakk. Å halde sagi kvass var viktig for å skjere så effektivt som råd medan det stod på, så dei var nøysame med filing og vedlikehald av sagbladet. Far til Ingvald var handverkar av den gamle skulen og gjorde alt frå botn av. Då golvet skulle høvlast smidde han stål og laga høvlar til å gjere not og fjær på golvbordi. Dette er 60 år sidan i år.   IMG_1696

Prosessen i korte trekk:

Arbeidsbenk: Til høvelbenk vart det nytta ein breid 4-toms plank som var omlag så lang som golvbordi. På denne vart det spikra fast støttelekter og høvelstopp som heldt bordet på plass. Denne planken vart lagt opp i passeleg arbeidshøgde. Ingvald minnes ikkje akkurat korleis dei festa bordet når dei høvla kanten, men det var eit kilespor i fronten som bordet vart sett inn i og ei støttelekte langs innsida på høvelbenken. Om dei tvinga det fast eller ikkje er han usikker på, men dei fekk det i alle fall til å halde seg stødig under arbeidet.

IMG_1665

Høvling av rettsida:

Materialane var saga på omlag 11/2tom, men fossesagi kunne råke til å slenge litt. Det fyrste dei gjorde var å høvle rettsida av bordet med med skrubbokse. Då sagskuren var borte og overflata var høveleg plan gjekk dei over med ein vanleg sletthøvel. Sletthøvlinga vart gjort på skrå frå eine kanten til den andre slik at dei fekk bort eventuelle kular. Vinning i bordet vart konrollert ved siktestikker, og retta av etter behov. Til slutt vart det pussa over med ein finstilt pusshøvel. Det var viktig at retta vart høvla relativt plan, då det er denne sida ein vinklar frå når ein kotrollerar kanten.

Retting av kant:

Golvborda var saga paralelle på saga, så kanten var allereie tåleg rett. Bordet vart sett opp på høgkant i benken. Fyrst vart sagskurden fjerna med ein grovstilt sletthøvel. Så vart det bruka ein litt lengre høvel til å grovrette. Til slutt vart langhøvelen bruka. Denne var dei veldig forsiktige med så han skulle halde seg kvass og god. Kanten vart sikta etter til han var bein og i vinkel til rettsida. Om kanten «tippa» litt ned mot ranga gjorde ikkje noko større, men det måtte ikkje gå andre vegen. Kanten måtte altså vere 90 grader eller litt mindre i forhold til rettsida. Var vinkelen større kunne ein risikere at borda ikkje vart tette på oversida.

Dimensjonering:

Når rettside og kant var høvla på alle borda vart det bruka ein rissemot til å merke av for dimensjonering. Dimensjonen vart bestemt ut frå det tynnast bordet som skulle brukast, og resten vart rissa på og høvla ned til risset. Som regel var det berre snakk om nokre få drag med skrubboksen.

Høvling av not og fjær:

Landet på høvelen vart lagt mot retta, og not og fjær vart høvla til høvelen slutta å ta grunna djupnestoppen i høvelen. Not på eine sida og fjær på andre.

Nothøvelen:

 

Nothøvelen er 32 cm lang, av bjørk, og har ei innfelt jarnskinne i høvelsolen. Skinna stikk 11mm ut av solen og er 2,5-3mm breid. Denne er festa med spiker slått inn frå utkastsida, men ikkje gjennomgåande. Høvelsenga ligg 49o på solen. Høveltanna er 11,4mm brei og 4-5mm tykk heile vegen. Slipevinkel 36o. Det er 18mm frå landet og inn til kanten av høveltanna. Det vert soleis 18mm golv å slite på før ein når nota. Fremst på høvelen er det tredd gjennom ein rund pinne av ask som stikk omlag 8cm ut på kvar side. Det har tydelegvis vore problem med pakking av spon, då ein ser tydeleg slitasje frå pirking med knivsodden i veggen på sponrommet/utkastet. Dette sleit me også med under prøvehøvlinga. Med litt justering vil høvelen fungere godt.

Fjærhøvelen

 

Fjærhøvelen er 30 cm lang, av bjørk, og har not i solen. Nota i solen er 15mm brei og startar 15mm frå landet på høvelen. Det er lagt inn ein tynn sole av ask i botn av nota. Solen på høvelen er 8mm opp frå botn av nota nærmast landet, og 9,5mm opp frå botn av nota på andre sida. Stolet er også tilpassa denne høgdeforskjellen. Dette gjer at høvelen tek litt mindre på sida mot landet, som i dette tilfellet alltid er margsida av bordet. Dette fører til at golvet vert tett i overkant og får ei lita glipe under nota. Høvelsenga ligg 47opå solen. Høveltanna er smidd i eit stykke og har opning for fjæra i midten. Frå landet til kanten av «indre» høveltann er det 18mm. Avstanden til kanten på ytre høveltann er 11mm. Fjæra vert altså 11mm tykk. 0,4 mm smalare enn nota. Ytre høveltann er også 18mm breid. Slipevinkel 35o. Fremst på høvelen er samme type handtak i ask som på nothøvelen.

IMG_1661

Legging av golv:

Golvet vart spikra med skjult spikring, skrått inn over fjæra. Der det var behov for å legge ekstra press på borda for å få det tett vart det spikra på ein kloss på golvåsen som ein la press mot med kilar. Om det var høvla skeivt så det gjekk på på undersida av nota og danna sprekk i overkant vart det høvla av etter behov. Etter at golvet var lagt gjekk dei over med ein finstilt pusshøvel for å slette eventuelle trappingar mellom borda.

Oppsummering: 

Høvlane frå 1958 er eit par som fungerar godt i hop. Sentrale mål og detaljar er på plass for å sikre eit godt resultat. Golvet er høvla på ein måte som gjer at det vert tett på overflata, har mykje ved å slite på før det går ned i nota, er passe romt på undersida, og i nota og er enkelt å få i hop.

Stor takk til Ingvald Golid for gjennomgang av prosess, demonstrasjon og formidling av kunnskapen om golvhøvling frå Seljordshei.

Tekst og foto:

Håkon T. Fjågesund

Verktøyet bak ei fyllingsdør

For å lage dører på tradisjonelt vis trengs ein heil del verktøy. Alle er i grunn like viktige brikker for at heilskapen skal kunne ta form. I dette vesle innlegget vil eg gjeva kort greie for kva verktøy eg nytta til å produsere ein kopi av ei tidleg 1900-tals fyllingsdør, og kortfatta om korleis eg bruka det. Arbeidet held seg ikkje til nokon konkret tradisjon, og eg har difor arbeidd ganske fritt innanfor rammene som det tradisjonelle verktøyet og teknikkane gjev.

IMG_9707
Her er alt verktøyet som er bruka samla oppå dørbladet: Klubbe, tverrvedsag, langvedsag (grindsag), bakksag (kapp), lockbeitel ½ tom, tappjarn 20mm, navar 8mm, kniv, div. ripmot, svaivinkel, hammar, langhøvel, sletthøvel, pusshøvel, semshøvel, skrubbhøvel, støthøvel, profilhøvel, frishøvel, nothøvel og siktestikker. Tvinger og limknektar er ikkje med på bilete, men er viktige verktøy i dørmakinga.

Ein kan sikkert diskutere kva verktøy som har vore nytta og korleis, men eg prøvde å halde meg til det som strengt tatt var naudsynt for å få til det eg skulle, og bruka erfaringar frå tidlegare snikring til å avgrense mengda verktøy til noko eg trur kunne vere realistisk at ein førindustriell snikkar hadde tilgang på. Under følger ein oversikt over kor i prosessen verktøya vart nytta.

Retting og dimensjonering

Verktøy: skrubbhøvel, sletthøvel, langhøvel, siktestikker, vinkel, strekmål (nemninga eg har funne i bruk på ripmott i Telemark)

Skrubbhøvel, sletthøvel, langhøvel: Brukast i dei forskjellige stadia av rettinga og dimensjoneringa av emna.

Siktestikker: Brukast til å sikre at den fyrste flata ein rettar er plan.

Vinkel: Den plane sida som er sikta rett med siktestikkene blir referanseside for vinklinga av kanten på emnet, som blir emnet si andre referanseside.

Strekmål: Brukast til å risse på dimensjon og breidde. Strekmålet må nyttast frå referansesidene.

Oppmerking:

Verktøy: Vinkel, svaivinkel, kniv, tappjarn, strekmål, tvinger, blyant.

 

IMG_9633
Tverramtre tvinga saman for vinkling og oppmerking.

 

Vinkelen: Brukast til all vinkling av merke frå målestikka/lekta og over på emna og alle plassar det er behov for vinkling. Det er veldig viktig og alltid vinkle frå referansesida på emna.

Svaivinkel: I mangel av ein fast 45o vinkel, bruka eg ein svaivinkel til å merke alle gjæringane mellom emna.

Kniv: Eg brukte kniv til å risse alle merkingar frå vinkel/svaivinkel. Dette gjev eit tydelegare og skarpare snitt enn rissenål.

Tappjarn: I oppmerkinga bruka eg også tappjarnet for å gjere snitta som skulle sagast endå greiare å starte på med saga. Ved å føre tappjarnet med plansida i lodd, mot den delen av emnet som skal stå att og deretter legge jernet skrått og snitte inn mot snittet som går i lodd, får ein eit lite spor der saga vil søke seg inn mot sida som er i lodd og soleis passe perfekt med risset.

Strekmål: Brukast til merking av tappar/tapphol og alle faste avstander. Brukast også til oppmerking av fallet på frisane på fyllingane.

Tvinger: For å halde saman fleire emne som skal merkast/vinklast i samme operasjon.

Blyant: Denne var i bruk for trekantmerking av ramtre og referansesider. Høvlast bort til slutt.

Notspor, tappar og tapphol

IMG_9636
Ferdige tappar og notspor i tverramtre.

Verktøy: Nothøvel, lockbeitel, klubbe, grindsag (langved), bakksag (kapp),

Nothøvel: denne må ha stål som er eksakt like breitt som lockbeitelen om det skal fungere. Nothøvelen høvlar alle notspor som trengs på ramtrea. Stillast inn på samme mål som tappar/tapphol er merka på med. Må brukast med anlegg mot referanseside.

IMG_9657
Justerbar nothøvel. 1/2″.

Lockbeitel og klubbe: Brukast til å hogge ut tapphol.

Grindsag (langved): Alle tappar vart saga ut med grindsaga. Saging rett på riss, ingen justering.

Bakksag (kapp): Brukast for å sage ut skuldra på tappstykket. Ved å sage ned til snittet som er saga ut med grindsaga vert tappane i sin heilskap framstilt ved saging.

Fyllingar, gjerding, profilering og kittfals:

 

Verktøy: frishøvel, tappjarn, profilhøvel, semshøvel.

Frishøvel: Eg bruka ein frishøvel med land, djupnestopp og forskjær til å høvle frisane. Frishøvelen var stilt inn på rett breidde og djupne i forhold til det ønska fallet på frisinga. Det vart høvla ned til riss i kanten av emnet.

Tappjarn: Gjerdingane i ramtrea stakk eg ut med tappjarn etter oppmerkingane.

Profilhøvel: Vart bruka til å høvle på profil på alle ramtrea som skulle ha dette. Profilen høvlast etter at gjerdingane er hogd ut.

Semshøvel: For å høvle kittfals nytta eg semshøvel, då eg ikkje hadde noko passande kittfalshøvel. Eg starta ved å føre kanten på høvelen i risset som markerte kittfalsen, og soleis starte i rett breidde. Då eg hadde høvla med ned til rett djubne retta eg opp den andre flata, også med semshøvelen.

 

Samansetting og nagling

Verktøy: limknektar, klubbe, navar,  høvel og naglelo.

Limknektar og klubbe: brukast til å slå saman og deretter tvinge saman alle delane i døra. I denne prosessen slo eg også inn kilar i tapphola for å stramme tappane, og delvis styre tappane opp eller ned om gjerdingane ikkje klaffa heilt.

Navar: Medan dørbladet var tvinga saman bruka eg navaren til å bore koniske hol for naglane som er plassert gjennom alle tappane.

Høvel og naglelo: for å framstille naglane nytta eg ei form for naglelo. Ved å hogge ut eit spor med samme koning som navaren, der grunnaste sida er omlag så djup som tuppen av navaren og lengda tilsvarar omlag to gonger dimensjonen på dørbladet som skal naglast, kan ein dimensjonere naglane til rett koning. Sporet må vere hogd ut i eit plant stykke som er breiare enn høvelen. Ein kløyver ut nagleemne, høvlar dei på to sider fyrst, så legg ein den retta sida ned og høvlar til høvelen sluttar å ta, legg den andre retta sida ned og høvlar til høvelen sluttar å ta. Slik får ein produsert naglar med rett koning effektivt. Naglane slåast inn til dei er passe stramme, og limknektane kan takast av.

Avslutting

Verktøy: Bakksag (kapp), støthøvel, langhøvel.

Bakksag (kapp): Alle tappar og utstikkande naglar vart kappa av.

Støthøvel: Etter kapping med sag, gjekk eg over og støthøvla ned alle tappar og naglar. Eventuelle trappingar mellom forskjellige delar høvla eg også ned med ein finstilt støthøvel.

Langhøvel: Til slutt gjekk eg over alle sidene med langhøvelen. Høvla også på ein svak skrå mot den sida som går inn i karmen.

20180816_144258
Ferdig dør på plass med oker linoljemåling.

Det er i grunn to kategoriar verktøy som går att i det meste av snikring. Verktøy til merking og måling og verktøy til bearbeiding av materialen. Samspelet mellom desse må stemme, men mest av alt må handverkaren vite korleis og når verktøyet skal brukast.

Tekst og Foto:

Håkon T. Fjågesund

Råbygget til snekkersmia er ferdig

IMG_7766
Råbygget med fotingsrøst ferdig. Vikingskipshuset i bakgrunnen. Ivar Jørstad til v. og Magnus Wammen) Foto. Henning Jensen

Laftekassa til snekkerverkstedet, og reisverket til smia er ferdig. Vi har hatt to dager sammen med veilder Hans Høgnes som har arbeidet og lært tradisjonell reisverksbygging av Oddbjørn Myrdal. Et moment vi har tenkt på er hvordan de to bygningene samarbeider, siden det er liggende og stående tømmer inntil hverandre.
Tømra og reisverket har samme raft og syllstokk, så hvordan gjør vi det med synk, når tømmeret krymper og laftekassa setter seg i meddrag og laft.
Det er jo mange kilder på forskjellige mål på erfaringer eldre tømmermenn har gjort på dette. I spørrelistene fra Ord og Sed nr. 16 Husebygging ifra Sigdal i Buskerud. Der skriver Andreas Mörch i 1946:
Sigingsmon måtte`n passa godt på. Ein rekna ein tomme på alna nå`n tømra tå rått. Va tømmere` tørka på, sku det ikkje så mykkji te. Da kom an på å tört verke` va. Ein måtte passe på så ikkje beitskiir i gla og dörnar vart för lange så tömra hengte sei opp.
Andre mål har vært en tomme på meter`n. Sigemonnet beror nok i all hovedsak på erfaringer, fordi det avhenger av flere ting som bla. hvor tettvokst materialen er, hvor mye kvist, hvor fuktig tømmeret er, hvor nøyaktig meddrag er utført, og lignende. Et annen moment som vi også tenkte på var at tømra ville bli flytt ut i museets Østlandstun, og vil få mose i meddraget (noe det ikke har nå) , så det vil kunne øke høyden littegrann avhengig av hvor mye mose som legges i meddraga. Tømmeret har fått en vår og en sommer på å tørke, og halve tømra var ferdig før sommer`n , så det har synki allerede en del.

Så vi har lagt oss på en tomme kortere stolper og skråbånd, som vi har klosset opp midlertidig. Vi har tatt høydemål på tømmerkassa for å følge med på høyden.

333
Stolper og skråbånd klosset opp midlertidig. Foto: Magnus Wammen

Beitskiene som vi hogg tidligere i vinter har fått en god tomme sigemonn. Hogging av beitskisporet var tungt arbeid i endeveden, og vi syntes det gikk trått i det nokså etter hvert tørre laftetømmeret.

 

Skrevet av Magnus Wammen

Vindusmaking på Norsk Folkemuseum Emner og materialkvalitet

I uke 7 og 8 hadde vi vindusmaking samling på Norsk Folkemuseum med Hans Andreas Lien som veileder. Hans Andres er tradisjonshåndverker fra Dokka, og har laget kopier av de gamle vinduene i huset sitt med bare håndverktøy, han har også lagd de av granmaterialer. Hans Andreas har også studert bygningsvern som etter- og videreutdanning i Oppland på tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag og var gjennom et omfattende kurs i snekring av vinduer med handverktøy der.

Vi skulle lage tre to-rams vinduer til snekkerverksted delen av «snekkersmia» som vi har bygd og skal bli et formidlingsverksted på museet. Link til tidligere blogpost om prosjektet.  

DSC_1354
Vi har midlertidig innredet snekkerverkstedet med plategulv og tak med lysplater. Bygningen skal vi demontere og flytte ut i museet i mai. Vi fikk plass til 5 mann med hver sin høvelbenk, men det manglet litt på plassen når vi skulle montere karm og tilpasse rammene til karmen. Foto.Magnus Wammen 

Granmaterialene vi brukte, skjærte vi i mars-april 2017 og hadde fått nesten et år med utetørk. Rett over nyttår la vi materialene til vinduet inn i en oppvarma smie. Etter en måned var det kommet ned i henholdsvis 12-14% på ramme og karm-materialen.
Vi splittet opp materialene til karm, ramme og sprosse ei uke før det skulle brukes. Hans Andreas ville gjerne at det kunne være opp til ½ tomme overmål for å ha justeringsmonn når det «ville» slå seg. Det var også viktig at materialen ikke blei stablet-men stod fritt opp og ned, sånn at det fikk gå mest mulig fra seg. Det var viktigere at det vrei seg nå! enn når det var kommet inn i ramma.

DSC_1352
Emner til ramme, sprosser og karm ferdig kappet opp, og grov dimensjonert, klar for en uke med å få sparket fra seg inne i oppvarmet verksted. Foto. Magnus Wammen

Vi begynte med å justere ned materialene med øks, sag eller høvel. Her var det hele tiden ting å vurder med tanke på å lese hva som ligger i emnet, og ha i mente at når en begynner å jobbe med materialen vil det kunne utløse spenninger ettersom man høvlet seg inn på riktig dimensjon.

Virkeslære

  • Under tørk vil yteveden tørke mer enn kjerneveden, og når en får ca. 0.2-0.3% lengdereduksjon vil det kunne dannes indre spenninger mellom disse.
  • Tennarved krymper mer på lengda enn normal ved, og den vil gi noe bøying/kantkrok i emnet, avhengig av hvor i emnet tennar`n ligger. Det samme er det med ungdomsveden (de første 15-25 årringene) har en større lengdereduksjon enn normalveden som vil gi emnet en bøyning/kantkrok. Ungdomsveden er uansett noe som vi vil skygge unna
  • Motsatt er det, om en side av emnet har mye kvist vil den få mindre lengdereduksjon enn den normale veden på andre siden av emnet og vi vil få en bøyning/kantkrok derretter.                                                                                                                                         
  • Vridning av emnet er også en utfordring, og det er fordi vedcellene står skråstillt, og når en får en tørk som reduserer cellebredden vil emnet vri seg siden de står på skrå. Om en har et tre som har varierende vridning i hele stammetverrsnittet, vil det ofte stå imot hverandre, og vi får en mer stabil stokk, når det gjelder små emner som vi jobbet med, hadde ofte hele emnet vridde fibre og gir vridning i emnet etter nedtørking. Mye av emnene til vinduene og tømmeret generellt i bygningen, var venstrevridd, og hadde således en del vridning. Det er en vanlig oppfatning at høyrevridd tømmer gjerne er venstrevridd i ungdommen, for så rette seg ut i stammeveden, for deretter å bli høyrevridd ved høg alder. Men mot venstrevridd tømmer som har et ofte dårlig rykte er det at vridningen er gjerne venstre fra hele ungdommen og hele treets levealder, noe som gjør at man ikke har den marmoreringseffekten med at fibrene står i opposisjon til hverandre, men fibrene vil alle jobbe i samme retning, og vi vil i så fall få en større samla vridning når trevirket tørker.

flatbøy1

Når en tar ut emnet av planken, er det fint å legge merke til hvor disse elementene er, og sage vekk ungdomsved, eller kappe emnene mellom partier av urolig ved eller stor kvist, stor kvist som vil komme ut i fals og profil er også fint få bort.

Når vi begynner å dimensjonere emnet ned til ferdig mål, er det lurt å vurdere emnet en gang til, med tanke på høvelretning o.l. En grovstillt skrubbhøvel kan ved første høveldrag rive opp veden så mye at det ikke lar seg rette vekk igjen. Så ved særlig urolige og kvistete emner kan det være lurt å ta fram en høvel med sponklaff og sette den så nær eggen som mulig. Det hjelper også mye mot utrivning å ha skarp egg.

På emner med vridning blei de retta av ved hjelp av siktestikker. Bøyning mellom disse to flatene blei kontrollert med en rettholdt, eller ved å holde de mot kanten på høvelbenken, eller å sikte langsetter emnet.

Referansemerker: Margsiden blei retta først og fikk et referansemerke. Margen blei oftest sentrert imot kittfalsen. Et annet moment som jeg har tillagt meg, er at jeg setter opp høvelretning på emnet. Fordi når en kommer tilbake og skal pusse over ramma eller bygningsdelen til slutt, veit jeg retningen jeg skal høvle slik at jeg ikke river opp mer  med motvedshøvling.

Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen
Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen

Tennarspon:

Tømmer til vindusmaterialer:

Det Hans Andreas ofte ser etter til tømmer til vindusmaterialer han henter utifra skogen, er gjerne ett gammelt tre fra 120 år og oppover, lite granbar – antakelig større kjerneandel – mindre næringsinnhold i veden og roligere ved. Ett sirkelrundt stammetverrsnitt har som regel roligere ved, og er derfor en stor fordel. Det er i utgangspunktet førstestokken han vil ha til snekkermaterial, og da gjør det ikke så mye hvordan kvistmengden og kvistkarakteren er lenger oppover i treet. Om det er gankvist, toppknekk eller kløft ovenfor førstestokken gjør lite, da dette i liten grad påvirker førstestokken (så lenge råten ikke har gått for langt ned og påvirker emnene som skal brukes). Ett tre som har fått en skade der den har redusert barnålmengden ved f.eks en toppknekk har han erfart at har større kjernevedandel, antakeligvis fordi næringsbehovet blir redusert. Tette, jevne åringsbredder er best, dette får en gjerne ved at treet har hatt redusert vekstvilkår (sol og næring) gjennom hele veksten, ett tre som har startet som en understander, men som har kommet seg opp og frem jevnt og trutt. Ett slikt tre vil som regel strekke seg til værs etter sollyset og gir også lite kvist nederst. Løst ytterste lag med bark, gjerne skilling eller seddelbark. Ikke så altfor dype porer i oppsprekkingen i barken fordi dette ser ut til å indikere rask vekst.

Så det ideele treet er en gran med alder 120 år++, lite granbar. 10-12 tommer brystmål. Veldig lite kvist de 2,5- 3,5 nederste meterne, sirkelrund stamme og rett, javn tilvekst og har stått nokså flatt – lite tennar. Helst ikke årringbredde større enn 1mm.                      Link til tømmerhogsten for prosjektet, Her 

Skrevet av Magnus Wammen 28.03.2018

Snikring av empirvindauge i grån -Oppmerking og samanfelling av rammer

thumb_IMG_9539_1024
Vindauge ferdig glasa og kitta, og klart til å settast inn.

Vindauga skal stå i den såkalla ”Snekkersmia” på norsk folkemuseum. Dette er ein kopi av eit originalt førebilete frå Garden Borge i Skoger, Buskerud. Vindauga stammar frå 1870-åra og er laga av grån.

Det skulle produserast på autentisk vis, og Hans Andreas Lien vart hyra inn som rettleiar i dette arbeidet. Han har arbeidd mykje med førindustriell framstilling av denne type vindauge, og har kome fram til ein framgangsmåte som verkar rasjonell og effektiv. Framgangsmåten er ikkje lært av tradisjonsberar, men spring ut frå praktisk arbeid og utprøving med det tradisjonelle snikkarverktøyet som avgrensing og gamle originale vindauge som rettesnor. Samspelet mellom verktøy, dimensjonar og utforming kom verkeleg fram under arbeidet med vindauga. Hans Andreas la også vekt på å vere kreativ i bruken av dei tradisjonelle verktøya, og soleis finne snarvegar og triks som lettar og effektiviserar arbeidet. Dette er ei tilnærming som kan vere med på å gjere ein bevisst på den potensielle variasjonen i tradisjonshandverket, og kan vere med på å «oppdage» gamle ting på ny. I dette blogginnlegget skal eg gå litt nærare inn på oppmerkinga som ligg bak dette viset å framstille vindauge på. Eg grensar det av til produksjon av sjølve rammene, då karm, montering av hengsel, glas og kitting vert litt vel omfattande i eitt og samme innlegg.

  • Dimensjonering og materialframstilling

Fyrst måtte all materialen dimensjonerast. Standard prosedyre med å rette ei side med siktestikker, vinkle neste side, og risse på dimensjon med ferdig innstilte ripmott. Rettsida og kant næmast marg vart referansesider. Langramtre vart høvla kvar for seg, medan tverrramtre og sprosser vart høvla i eitt stykke og kappa etterpå. I all hovudsak vart det nytta tre høvlar til rettinga. Fyrst ein grov skrubb, så ein litt grovstilt sletthøvel, og til sist ein finstilt langhøvel. Det er særs viktig å vere nøyaktig i denne delen av arbeidet. Her legg ein føresetnadene for kor rett ramma vert til slutt. Om ein slurvar med rettinga får ein svi, men om dette vert gjort rett med ein gong lettar ein resten av prosessen slepp unna ein heil del meirarbeid.

  • Høvling av Kittfals

 

Kittfalsen er ein vitig referanse for framstilling av rammene. Kittfalsen vert referanse for tapp og sliss i hjørnesamanfellinga og sprossetapphol, og i tillegg vert all påmerking og vinkling gjort frå kittfalssida. Dette er det fyrste som vert høvla etter retting og dimensjonering.

  • Høvling av fas

Fasen på ramtrea vart høvla med ein breid falshøvel med djupnestopp som stoppa mot kittfalsen. Dette er eigentleg høvelen som vert nytta til karmfalsen, men landet er modifisert til å fungere som djupnestopp mot kittfalsen, og soleis får høvelen fleire funksjonar. Me hadde eit ripmott som var stilt inn slik at planet mellom toppen av kittfalsen og risset stemte med vinkelen me var ute etter. Sidan høvelen hadde djupnestopp i kittfalsen kunne ein fokusere på å høvle seg ned til risset, men samstundes vere sikker på at ein ikkje kom for djupt i øvre del av fasen. Ein ting mindre å tenke på. Vinkelen på denne fasen var omlag 22,5 grader på originalramma, og dette er ein vinkel som går att i alle delane som skal passe saman med denne fasen. Om denne vert upresis mistar ein kontroll på oppmerkinga. Også dei faste kuene/malane for oppmerkinga er bygd opp kring denne vinkelen og føresett at alle delane er høvla med same vinkel.

Til saman er det no samspelet mellom retting og dimensjonering, høvling av kittfals, fast ripmott for høvling av fas og falshøvel med djupnestopp som gjev føresetnadane for det vidare arbeidet. Er ikkje dette presist utført vil samanfellinga av rammene verte problematisk.

  • Høvling av sprosser

Sprossene dimensjonerast og høvlast med fas som har samme vinkel som ramtrea. Kittfalsen høvlast på både sider og samme prosedyre som på ramtrea med høvling av fas.

  • Merking av fellingar og sprossetapphol

Me nytta ein målestav med alle mål på for oppmerking av ramma. Her låg lengder på langramtre, tverremtre, sprosser og målepunkt for fellingane. Målepunkta vart bruka til å legge på kuer på rett stad slik at fellingane kom der dei skulle. Med ku meiner eg faste merkemalar som nyttast til oppmerking av fellingar, tappar og tapphol.

 

thumb_IMG_9498_1024
Kuer til oppmerking.

Her er kuene til samanfellinga av ramma. Lengst til venstre er ei ku med faste riss. Ho inneheld tapp og sliss og sprosseprofil med riss for sprossetapphol. Dei to i midten er for å plassere innstikkhengsel i karmen, og høyrer ikkje til rammeproduksjonen. Til høgre ligg to kuer, ei til kvar side av ramtreet. Den eine med motsatt fasprofil, og den andre rett. Desse leggast på i vinkel på ramtreet, og profilen rissast over. Målepunkta frå målestaven er utgangspunkt for plassering av kuene. Det vart nytta kniv til å risse inn merka frå kuene. Dette gav eit godt startsnitt for saga, og gav eit reinare riss enn rissenål på tverrved.

 

  • Sliss og tapp

Sliss/tapp sagast ut. Sagsnittet skal ligge på den sida av streken der materialen skal bort. Her er det viktig å sage rett på med ein gong, og ikkje la det stå att litt ekstra. Dette fører berre til meirarbeid og unødvendig justering. Saga overflater i fellinga gjev også god friksjon. Slissen må hoggast ut, og det er viktig å gjere botn av slissen rett. Det kan vere freistande å gjere denne relativt innhol, så ein er sikker på at tappen ikkje rir på midten, men ved samantvinging av ramma kan innhol botn i slissen føre til kantkomrimering på tappen, som gjer at ramma kan dra seg litt skeiv.

  • Sprosser

Sprosseplasseringa merkast på med eit sentermål frå målestaven. Det sentrerte risset på sprossekua leggast i dette punktet, og sprosseprofilen merkast av på ramtreet. Fellinga på sprossa merkast på med ramtrekua. Frå kittfalsen og opp til risset vert tappen på sprossa, og det vinkla risset tilsvarar fasen på ramtreet.

 

  • Nagling av sprosser

Sprossene vart nagla med gjennomgåande trenaglar. Hans Andreas hadde klekka ut ein effektiv måte å produsere naglar på. Ved å tappe ut eit konisk spor som tilsvarar navaren ein skulle bruke kunne ein enkelt høvle til dei kløyvde nagleemna. Ved å høvle alle fire sidene til høvelen slutta å ta fekk ein identiske koniske naglar på eit blunk. Sprossene vart monterte i ramma og det vart borra med navar. Ein nagle i kvar sprossetapp.

Til slutt høvlar ein ned eventuelle trappingar i ramma og endeveden i hjørnefellingan og monterar på hjørnebeslaga. Då er rammene klare til å bli montert i karm, og glasa og kitta.

Dette var ei kort innføring i arbeidsmetoden me nytta for å framstille rammene i desse vindauga. Det er eit enkelt, men samstundes raffinert vindauge. Den relativt enkle utforminga gjev også ein heil del rom for forskjellige produksjonsmåtar, og dette er noko som gjer det interessant å granske arbeidsprosessen på desse tilsynelatande like vindauga.

Tekst og foto:

Håkon T. Fjågesund

Nåmtro

Nåmtro til Stall ifra Heimtveiten, Bykle, Setesdal. Nå Norsk Folkemuseum.

Stallen hadde opprinnelig nåmtro etter den var bygget i 1850. Det kan være at denne også er en gjenbrukt bygningsdel ettersom det er mye gjenbruk i bygningen. At den har ei  skavla/pjåla overflate som mye av det gjenbrukte tømmeret har, kan tyde på dette.

 Hva er så nåmtro?

Nåmtro er en blanding mellom veggstokk og taktro for å tette åpningen som ofte er mellom tro og raftstokk eller stavleie i et sperretak. Den får da et hakk for hver sperre bortover takflata. I stedet for nåmtro, kan sperrene være felt helt ned i raftstokk, det kan være en åpning, eller at det kan legges inn kubbinger mellom sperrene.

 Utklipp fra A.Berg Norske tømmerhus frå mellomalderen Bind1Utklipp fra Arne Berg, Norske tømmerhus frå mellomalderen. Bind 1.

Tilhogging av ny nåmtro:

IMG_7129Alle troborda får en treplugg ned i sperra under. Vi varierer å bore i øverkant og nedkant av trobordet. Vi borer med 1″ navar, og lager pluggene av furu som spikkes koniske og 8kanta. Emnene tas av tørr kjerneved furu, men ikke nære margen. Kapp fra veggtømmeret er fint å bruke til dette. Never ligger pakket og klart til legging. Foto.Henning Jensen

Skrevet av Magnus Wammen, Norsk Folkemuseum

 

Tett tak på Heimtveiten

19875145_10155150800575091_1213182674715824228_n
Fra venstre: Henning Jensen, Magnus Wammen, Terje Planke. Foto: Ukjent.

I de siste ukene har Magnus Wammen og undertegnede hatt fokus på å få tett tak, og avviklet riggen, på Heimtveiten. Dette innebar å få på plass sperrene, skjære/tælje og nagle fast tro, never og torv. I dette innlegget skal jeg fortelle litt om «raftlåsnovet», og løsningen vi valgte på nevertekkingen.

Raftlåsnovet

Mellom raftstokker og røstmødrene på Heimtveiten er det brukt et spesielt nov, som vi ikke har vært borte i før. Utbredelsen av denne varianten er for meg ukjent, men på de restaureringsprosjektene jeg har arbeidet med til nå, har jeg ikke vært borte i denne varianten.

Novet er en kombinasjon av novene på resten av stallen, men med en svalehale, i tillegg er den gjort skrå i bunnen av novet, Svalehalen er ikke flat, som i en vanlig forbindelse, men skrår kraftig ut mot utvendig veggliv.

Oppsåta i raftstokken:

På innsiden av oppsåta er det hugget omtrent 2 tommer bredt, og på halv høyde. I tillegg var det hogget en kinning på innsiden. Fra oppsåtas innside er det så hugget både skrått utover, som en svalehale, ca 4 tommer i bunnen, ved vegglivet, og skrått nedover, slik at det blir et fall, det er ikke hogget kinning på utsiden.

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Oppsåta. Foto: Magnus Wammen NF

Underhogget i røstmora:

På originalstokken var det ikke hugget kinning på innsiden av raftlåsen.

2017-07-05 10.34.01
Innsiden av underhugget i røstmora på originalstokk. Foto: Henning Jensen NF
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Underhugget fra siden, stokken vendt rundt. Foto: Magnus Wammen NF.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Låsen sett rett over fra underside. Uttaket til høyre er for bjelkelag til loftslemmen. Foto Magnus Wammen NF.
DSC_0619
Røstmora på plass. Foto: Henning Jensen NF.

Teori:

I og med at mye av mye av enden på røstmora hogges vekk, gir denne typen nov ekstra mye ved i halsen på røstmora. Fallet på garpehogget er ganske parallelt med takfallet på røstene. I tillegg gir den svalehaleutformede halsen en veldig god sikring mot at raftstokken skal bli presset ut av kreftene fra sperrene ved høy taklast. Setesdal er et svært snørikt område, og kanskje er det utformet slik, for å gi ekstra god støtte ved takfoten, når taklasten blir stor.

Etter en gjennomgang i resten av Setesdalstunet, ser det ut til at 3 av 6 uthus i tunet, har denne raftlåsen. Er det noen som har vært borti dette novet? og eventuelt kjenner betegnelsen på dette? Raftlås? Raftsluk?

Nevertekking på Heimtveiten.

I uke 24 hadde vi tekkjardugnad på stallen, med tradisjonbærer Anders Dalseg som mentor. Han hadde med seg Eivind Dalseg og Knut Erik Paulsen fra Setesdal. Anders har åpnet, og satt i stand mange nevertak i Setesdal, og bidro med mye erfaringer og kunnskap om nevertradisjoner i Setesdal.

Vi la 6-7 lag never på taket og to lag torv på toppen, første lag med graset ned, og andre lag med graset opp. Hverken Magnus Wammen eller undertegnede har mye erfaring med legging av rene nevertak, og vi lærte veldig mye i løpet av disse dagene.

Mye av jobben var sortering av neveren, både på lengde og kvalitet. De lengste flakene sparte vi til å legge over mønet. Never til takskjegget, som skal krølle seg, sorterte vi ut den fineste kvaliteten. Anders ville ha gul, «læraktig» never til dette, uten kvist og «vekstfeil», og ikke for tynn. For å holde orden på lagene, sorterte vi neveren til takflatene på lengde, slik at rastene ble lagt med samme lengde. Vi hadde mye never på ca 50 cm, og da la vi med 3 tommers opptrekk for hvert lag, jevne raster i overkant, og 2 tommer sideveis overlapp, som vi vekslet på for hver rast. Dersom vi gikk over fra 50 cm til kortere never, la vi en rast uten opptrekk, for å sikre at vi fikk 6-7 lag hele veien. Kvaliteten på neveren varierte, vi hadde til rådighet never fra både Lierne og Setesdal. På takflatene passet vi på å bruke 2 dårlige flak som 1, og var det hull, kunne vi legge en ekstra under hullet, veldig dårlig never brukte vi opp, som et slitelag på toppen, mot torva.

IMG_7156
3 tommers opptrekk, 2 tommers sideveis omlegg. Til venstre Knut Erik Paulsen, til høyre Eivind Dalseg. Foto: Henning Jensen.

Under krokene la vi 3 lag, 1. lag med kvitsiden opp, ca 3 tommer på utsiden av taktroa, denne skulle være så tykk som mulig, deretter 2 lag over dette. Lag 2, ca 1 tomme utenfor lag 1, og lag tre 1 tomme utenfor lag 2.

IMG_7139
1 lag med kvitsida opp, både på raftet og langs med takskjegget, på røstet la vi den ca 1 tomme utenfor vindskia. Foto: Henning Jensen
IMG_7136
Løsning under torvholdskrok. Resten av lagene la vi over kroken. Foto Henning Jensen.
IMG_7133
Ca 1 tomme uttrekk for hvert lag. Foto Henning Jensen.

Vi la oss helt opp mot mønet, og valgte kortere never på de øverste rastene. Til slutt la vi 5 lag never over mønet, som var kortere og kortere for hvert lag, også her med 2 tommers omlegg, vekslet for hvert lag.

Øverst til venstre: Løsningen langs røstet, 1 lag med kvitsida opp, en tomme utenfor vindski, på tvers, de neste 6-7 lagene langs med taket med kvitsida ned. Foto: Henning Jensen

Øverst til høyre: Løsning over mønet. Foto: Henning Jensen

Nede: Neverkanten langs takskjegget. Foto: Henning Jensen

Stallen hadde yfsingestein på kantene, dette hadde vi ikke på lager da taket ble tekket, men vi får et lass fra Setesdal i høst. Da blir torva langs røstet erstattet med stein.