Dette året har vi på læringsarenaen, Rørosmuseet Bygningsvernsenteret jobbet med reiste-konstruksjoner i forbindelse med studiet, tradisjonelt bygghåndverk. Hensikten med dette innlegget er å beskrive hvordan vi jobbet under denne rekonstruksjonen av et påbygg i trøndersk sperreverk. Etter det jeg har forstått er Trøndersk sperreverk et samlebegrep på alle forskjellige reisverksbygg i Midt-Norge. Dette tilbygget skal bli et bolighus som skal kobles på en eksisterende tømmerkasse som vi også skal restaurere. Det vil bli noen utfordringer der vi skal kombinere nytt og gammelt, og oppnå dagens krav og standarder for et levelig hus.
I fjor hadde vi om lafting og i den forbindelse var vi noen turer i skogen for å både blinke og felle tømmer. Der hadde vi med Jon B. Godal. Da prøvde vi også og ta ut noen rotknee, og vi fikk leksjon i hvordan felle tømmer med øks. Vi fikk også sagd materialene selv i fjor, med både båndsag og en eldre bygde-sag i Narjordet. Vi har dessverre ikke noe oppgangssag som vi fikk prøvd.
I år så hadde kunden til prosjektet saget og felt tømmeret selv. Bygget skulle bygges i boks-tømmer. 6“x6“. gulvåsene og sperrene ble saget til 6“x8“. Alt tømmer som ble brukt til bygget er furu, da det er det vi finner i bygg fra denne perioden i fjellregionen. Det vi begynte med var å klassifisere noe av tømmeret, og vi fikk en rask gjennomgang av vår veileder Jostein Utstumo om hva man skulle se etter og hvordan klassifisere tømmeret. Etter å ha sett igjennom og klassifisert tømmeret, begynte vi med å legge bunnomfaret. Vi la utover hver del og felte alt sammen på plass. Hjørnet felte vi sammen med kamnov.
Sammhalden i midten ble felt nedpå med en enkel hake-skjøt i nederste omfar og en svalehale oppover. Den skal jeg komme tilbake til senere.
Av verktøy som ble brukt, har vi som jobbet med dette prosjektet en teori om at tømreren som jobbet for 200 år siden brukte «minst» mulig verktøy. I den forstand at han ikke hadde/trengte noe mer. Vi har som et delmål på dette prosjektet og bruke «minst» mulig verktøy. Samtidig så kommer vi til og se på hvor mye tid man kan «spare» ved bruk av moderne verktøy. Dette gjøres fordi man etter vårt syn noen ganger må prioritere effektiv produksjon i det private markedet og da er det enkelte operasjoner som en kan spare tid og krefter på ved å bruke noen moderne verktøy.
Under «tømringa» ble 2 forskjellige metoder for oppmerking brukt, med den hensikt å se hva som fungerte best og kjappest. Vi lagde oss ei ku (et trestykke med faste mål, bilde lengre ned) og vi brukte tommestokk. Det som var fordelen med kua, er at uansett dimensjonen på boks-tømmeret så ble det likt. Vi hadde satt utsiden som referanseside og kunne da ta alle mål fra utsiden. Så produksjonen kunne gå sin gang uten så «mye tankevirksomhet». Det ga også en gjentagende lik sammenføyning gang etter gang.
Derimot der man målte seg inn, kunne kam høyde variere. Det som var fordelen, var at variasjonen i tømmeret kunne man ta ut i haka-nova/svalehalen. Dvs. at operasjonene ble færre og knuten ble tatt fortere ut. Ved bruk av ku så ble det ofte flere operasjoner under selve uthoggingen. Så rent tidsmessig gikk oppmålingen med tommestokk seirende ut. Men hadde vi jobbet med dimensjonert og snorrette emner hadde nok kua seiret, da oppmåling med kua er en mer gjentagende prosess.
Under byggeprosessen støtte vi på flere «småproblemer» som ble diskutert. For eksempel hvordan gulvåsene i etasjeskillet skulle felles ned men samtidig beholde sin styrke. Det vi kom fram til var at gulvåsen måtte få «hvile» på stavleia i etasjeskillet. Vi trakk den ca. 1“ inn på før vi formet svalehalen. Det ble brukt ku for å lage den, og da måtte stavleia senkes/dimensjoneres før man kunne hakke ut svalen.
Når sperrebukken skulle konstrueres, lagde vi en mal. Denne malen målte vi oss fram til og. Huset går under firongsrøste som gjør at høyden på sperrebukken er ¼ av bredden på bygningen. Når sperrene var produsert var det og felle nedpå åsene i gitt høyde. Høyden på stavene ble regnet ut og produksjonen ble satt i gang. Stavene ble målt kun med ku, deretter kappet og tappet ut. Dette med samme prinsipp som resten, da utsiden er referanseside.
Vi studenter som var med er Eirik Ulvan og John Ryen. Jostein Utstumo som veileder.
Murhytta er en av kobberverkets eiendommer på Røros og ble bygd som et industribygg for kaldrøsting av kobbermalm i 1857 og senere ombygd i 1890. Murhytta har hatt mange bruksområder og har til stadig blitt endret etter bruk og behov, bygningen er i dag fredet i blir brukt som lager av museet. Konstruksjonen er spenstig, ryddig og enkel på en gang til tross for at hele konstruksjonen hviler på ytterveggene som er 11,4 meter ifra hverandre og danner ett stort åpent rom på 7,5m bredde og 6m høyde i bortimot hele bygningens lengde.
ig frem på tegningen, denne er det felt en ca 90cm lang pute (8×8) over. Stolpen (8×8)og skråstreveren (6×6) danner en trekant ifra kontaktpunktet ved svilla og den nederste beten.Som klemmer sammen «sammhaldet» mot en ny trekant ved takfoten. trekantene i sperreverket danner direkte lastveier og reduserer nedbøyning av sperra.
I mellom hver disse 4 sperrebukkene er det 3 sperrepar som fungerer muligens noe enklere/anderledes der de bare har en kort bit 1m av undergurten som klamrer seg fast i en slags indre svill.
Dette laftet blir kalt flatlaft på Røros, noen andre steder i landet kaller de det sekskantlaft eller kinnet flatlaft. I boka » Om det å lafte» nevnes sekskantlaftet slik jeg forstår det som en avart av knutnov med firkanthals med begrunnelsen fra Løve Stokke om at halsen er flat både over og under.
Da har vi forhåpentlig vis truffet såpass godt med merkinga og hugginga at stokkken ligger helt nedpå den under. Ganske ofte må vi ta bort litt mer i laftet for å få den nedtil, og har da mulighet til å justere den med å ta på den ene siden og ikke den andre hvis den ikke ligger helt korrekt.
Vi er i kommet godt i gang med laftingen her på Røros, på 4. omfaret nå. Jeg har liten bakgrunnskunnskap om lafting fra tidligere, men har etterhvert forstått at vi gjør ting på tradisjonelt (gameldags) vis til sammenligning med dagens konvensjonelle laftebedrifter.
Jon Holm Lillegjelten (f. 1949) er en av personene som vi bruker som levende informant og tradisjonsbærer. Han har vært med far sin i skogen siden han var tenårene og har drevet mye i skogen til eget formål da de hadde egen gårdssag og drev mye med lafting og bygging i trematerialer.
Tradisjonelt bygghandverk 