I løpet av praksisperioden på læringsarena Stiklestad har vi hatt i oppdrag å gjenskape vinduene som sto i boligen på småbruket Rye. Vi har sett på gamle bilder fra før bygget ble flyttet til museet, hvor det fikk torvtak og småruta vinduer. Opprinnelig var det 1800-talls vinduer med store ruter som sto i bygget. Nede var det tre ruter i hver ramme og i 2. etasje mener vi det bare kunne vært 2 ruter i hver. Her kommer en framgangsmåte for produksjon av ramma til et av vinduene i andre etasje. Metoden har jeg/vi utviklet etter å ha produsert 7 rammer hver, hvor vi har testet litt ulike fremgangsmetoder og mange ulike jigger/hjelpemidler som vi har finjustert underveis. Nedenfor har jeg prøvd å forklare kort fremgangsmåten oppdelt i 10 steg.
Steg 1. Dimensjonering: Emnene måtte høvles og dimensjoneres. Dette ble gjort kun med tradisjonelle verktøy (grindsag og høvler). Til en vindusramme trengte vi 2. stk side-ramtre, en sprosse og 2stk tverr-ramtre. Dimensjonen på ramtreet satte vi til 32,5(5/4’’) x 45mm og sprossa ble 30 x 20mm. Dimensjonene hentet vi fra en vindusramme produsert på 1800-tallet. Det var også fra denne gamle ramma at vi hentet ut målene og profilen til glasshøvelen.
Steg 2. Oppmerking:
Når emnene var ferdig dimensjonerte, var det på tide å sette av de ulike målene vi trengte på emnene. Først var det å orientere emnene. Altså å bestemme seg for hva som skulle være innside, utside, opp og ned. Dette ble angitt med trekantmerking (se bilde). Det beste emnet gikk som bunn-ramtre og utenom dette orienterte vi stort sett slik at hjørnet på emnet som var nærmest marg, var der falsen ble plassert. Dette var hovedsakelig for å få mest mulig kjerneved vendt ut (margside ut).
Vi lagde oss en lekt som vi hadde satt av alle målene vi trengte på. For side-ramtreene brukte jeg lysmål som referansemål, mens for tver-ramtre og sprossa brukte jeg falsmålet som referanse.
Lysmål betegner avstanden mellom sprosse og sprosse eller ramtre og sprosse.
Falsmål er avstanden fra inni fals til inn i neste fals og er derfor lysmål + 2x fals.
På vinkelen min hadde jeg et merke som indikerte differansen mellom falsmål og lysmål. Denne brukte jeg for å overføre lysmålet på den ene siden av tverramtreene når jeg risset/vinklet målene rundt emnene.
Bredder for tappene/slissene markerte jeg med et ripmott. Jeg lagde meg et fast ripmott med to pigger i, slik at de risset begge merkene samtidig. I dette tilfellet var avstanden mellom ripene 8 mm.
Steg 3. Tapp og sliss:
På tver-ramtreene sagde jeg først ned «nakkingen» med en bakksag. Deretter var det å sage ut tappene og slissene. Dette gjorde jeg med en litt fin-tanna grindsag(slissesag). Jeg satte to og to emner i benken samtidig for å få litt fortgang. Jeg traff som regel godt med sagingen, men om det sklei ut litt, så pusset jeg vekk dette med en gang med et stemjern.
Steg 4. Tapphull og sliss:
Neste steg var å tappe vekk slissen og å tappe ut tapphullet for sprossa. Dette gjorde jeg med en 8 mm lockbeitel. Arbeidet gjorde jeg på en sittebenk. Jeg la ned begge side-ramtreene og satt på dem mens jeg tappet. Dette var overaskende effektivt! Se bilde under.
Steg 5. Glashøvelen:
For å komme videre, så var det på tide å høvle på fals og profil på emnene. Dette gjorde vi med en kombihøvel som ofte kalles «glashøvel» og som vi produserte i første uka av praksisperioden vår. Du kan lese mer om glashøvelen og hvordan vi lagde denne i Olav Erik Kvaal sitt blogginnlegg.
For å få emnene til å ligge godt, så lagde vi oss et «høvelbrett» som emnene lå godt nedi. Dette var spesielt nødvendig for å få sprossene til å ligge godt. Vi brukte «morhøvelen» til glashøvelen for å høvle en kontraprofil i brettet som sprossene lå godt nedi. Høvelbrettet hadde også dybdestopp for profilsiden av sprossa slik at den ikke ble skjevt høvlet.
Steg 6. Gjæringer:
Når profilen var på plass, kunne jeg ta ut gjæringene i emnene. Dette hadde jeg også en egen «jigg» til som vi kalte «gjærings-mal». Dette er en kloss som har kontraprofilen til emnene slik at den legger seg godt og stødig over emnet. Den har en 45 graders skrå flate i begge ender som er fin å legge stemjernet imot når man «stikker» ut gjæringen. Erfaringsmessig var det greit å sette igjen en halv millimeter til streken. Da ble gjæringene tette.
Steg 7. Sprosser:
Gjæringene og tappene i sprossene ble tatt ut i en egen jigg. Vi lagde en gjæringskasse for sprossene som hadde en stoppekloss på fals-siden og som indikerte hvor gjæringene skulle kappes. Dette gjorde arbeidet forholdsvis nøyaktig, men man måtte følge litt med. Kassen ble etter hvert litt rom og man må passe på at gjæringene møttes i en spiss i senter av sprossa og ikke blir sidestilt.
Steg 8. Montering:
Når alle delene var ferdige, så var det bare å montere de sammen. Vi satte på skrutvinger for å presse sammen i hjørnene og mot sprossene. Det hendte seg at det måtte justeres noe i sammenføyningene, men etter å ha produsert et par rammer, så merker man fort hvilke punkter som er kritiske. Vi fant også ut at mye går sammen med kompresjon når man setter på tvingene.
Steg 9. Plugging:
Sammenføyningene ble gjort fast med tre plugger. Vi boret med 6mm navar fra innsiden av ramma og lagde 4 kanta koniske plugger som vi slo godt inn. Vi lagde en jigg også til pluggene, en «plugg-løe» som vi la grovemnene nedi. Den hadde dybdestopp for høvelen slik at alle pluggene ble dimensjonert like.
Steg 10. Finpuss:
Pluggene ble kappet og pusset over med støthøvel. Sammenføyningene ble også ren-skjært og ujevnheter ble høvlet vekk før jeg til slutt tilpasset ramma inn i karmen.
På læringsarena Stiklestad hadde vi besøk av Jarle Hugstmyr, han var instruktør for oss den første uka av praksisperioden vår. Oppdraget hans var å veilede oss i prosessen med lage glass høvel for en produksjon av 20 vindusrammer til Husmannsplassen Rye som står på Stiklestad museum. Vi hadde som forbilde ett typisk vindu vi ofte finner i trønderske hus fra 1800 tallet. Vi ønsket å fordype oss i en produksjonsmetode hvor man høvler sprossen fra siden, slik at kittfals og profilering skjer samtidig. Samme høvel brukes for å høvle kittfals og profilering i ram tre.
Dimensjonene på vårt forbilde er:
Bredde ramtre 45 mm
Tykkelse ramtre 32 mm og sprosse 30 mm
Tapp og sliss 8 mm
Høvelstokk
Vi hadde høvel tenner levert av Lien smie, de var bestilt som filbar noe som betyr at herding og anløping er utført slik at ei vanlig fil biter i stålet. Dette er veldig gunstig med tanke på at vi skal forme stålet ganske mye.
Jeg startet med å måle bredden på høveltanna og la til 16 mm, da fikk jeg en bredde på 50 mm som da ble bredden på høvelstokken. Inspirert av en gammel høvel Jarle hadde med valgte jeg at høyden på høvelstokken skulle være 68 mm. Jeg kappet 2 fine emner av bjørk på lengde 33 cm og dimensjonerte disse til dimensjon 50 mm bredde og 68 mm høyde. Jeg valgte ut det beste emnet og merket meg den siden emnet var best og høvle på, jeg merket oversiden av høvelstokken slik at retning og sålen er bestemt. Det beste emnet skulle bli til glass høvelen min. Det andre emnet skulle bli til det som kalles mor høvel.
Mor høvelen har en omvendt profil som man kan bruke til å høvle ut sålen på glass høvelen.
Jeg starter med å ta ut spon rommet i emnet som skal bli mor høvel. Senga er 45 grader, kjakene er 8mm og grades ned til 4 mm i bunn , kilegangen 35 grader.
Sålen på mora
Nå må det tas noen valg i forhold til de vinduene vi skal lage, først må vi bestemme størrelsen på kittfalsen. Det er ønskelig at kittet ligger 45 grader mot glasset og siden vi skal bruke 3 mm glass valgte vi en høyde i kittfalsen på 11 mm. Vi valgte ut fra vinduet vi har som forbilde, en bredde på 7 mm i kittfalsen. Totalt skal sprossa ha en høyde på 30 mm, og siden vi har brukt 11 mm på kittfals er det 19 mm igen til platte og profilering. Ut fra vårt forbilde valgte vi at platten skulle måle 10 mm. Det er verdt å merke seg at bredden på platten bør være litt bredere enn tapp/sliss i ramtre, hadde vi for eksempel valgt en platte på bredde 8 mm, ville det blitt sårbart for hull i gjæringen mellom sprosse og ramtre. Med platte på 10 mm fikk vi 9 mm til profilering. Profilene i forbildet vårt er en Staff og en liten hulkil.
Her er ser vi målene på sprossa som ligger i glass høvelen, det er disse målene man må ha klart forhold til før man kan lage sålen på mor høvelen. Man må må ta høyde for at tanna i mor høvelen vil stikke litt ut fra sålen og påvirke målene når den skal høvle sålen i glass høvelen, man kan godt runde ned en mm i målene for sålen i mor høvelen.
For at man skal være sikker på at målene stemmer og for at man kan planlegge hvordan man vil høvle ut sålen på mor høvelen, er det lurt og tegne den i ett litt stort format, det letter prosessen mye.
Jeg bruker en fals høvel for å sette av de eksakte breddene og dybdene på de flate kantene, jeg bruker en liten Sems for å ta meg ned mot det som skal bli profiler. Arbeidet med profilene er enklest om man benytter en kloss for å legge an profil høvlene mot, denne enkle og effektive teknikken demonstrerte Jarle for meg etter at jeg hadde knotet litt på fri hånd.
Ett land ble skrudd til mora, høvel tanna ble formet på smergel, filt og brynet slik at vi kunne høvle sålen på glass høvelen.
Glass høvelen
Det beste emnet merket jeg opp for uttak av seng, kjaker, spon åpning og spon rom. Det er verdt å merke seg at sålen skal stikke 17 mm ned i emnet, man må ta hensyn til dette når man bestemmer spon rommet. Jeg tok høyde for at senga blir litt romslig slik at tanna kan justeres noe sideveis. Når spon rommet er tatt ut høvler jeg på sålen med mor høvelen. Man må høvle så langt ned at man kan få ett land. Mitt land satte jeg på venstre side av høvelen, landet stikker ned ca 5 mm. Glass høvelen har en dybde-stopp i midten av sålen, det er platten i sprossa som utgjør dybde-stoppen. Dette er vist lengre ned i teksten under bilde av tanna.
Kilen
Jeg finner meg ett emne av bjørk som er noe lengre enn den lengden kilen skal få, dette er for at det skal gå an å spenne fast emnet i høvelbenken med en hold-fast. Jeg retter emnet og får rette vinkler. Jeg risser opp ca 10 grader på emnet, sager etter risset, legger emnet oppå ei litt tykk fjøl (1 tomme) slik at enden på emnet mitt stikker litt ut fra enden på fjøla, da kan jeg enkelt høvle siste biten ned til risset med en stuss høvel. Nå kapper jeg lengden på kilen med litt overmål med tanke på tilpasning mot kjakene.
Kilen skal stramme jevnt på tanna og stramme jevnt på begge kjakene, når kilen er helt jevnt tilpasset er det nesten så den fester seg bare med å klemme den inn med fingrene. Når man setter inn tanna og strammer kilen og holder høvelen opp mot lyset skal det ikke være mulig å se lys mellom senga og tanna, dette er en god målestokk for å se om senga er plan i forhold til tanna. For å sjekke planet i senga kan man sverte baksiden av tanna med en blyant, og gni tanna frem og tilbake mens man presser den mot senga, dette vil gi sverting i senga og indikere om tanna ligger jevnt.
Kilen kan med fordel være en anelse for bred i forhold til veggene i spon rommet slik at den tetter godt mot sidene og ikke tillater spon å kile seg fast. Er det en liten glippe kan man være sikker på at det kiler seg spon. Det er veldig viktig at man er nøyaktig med tilpasningen av kile, kilen er utrolig viktig med tanke på høvelens funksjon. Ligger ikke tanna med jevnt trykk mot senga kan man få vibrasjoner under høvling. En dårlig tilpasset kile kan gi kiling/pakking av spon, noe som vil være til stor irritasjon under høvling.
Armene på kilen skal stramme mot sidene i spon rommet, armene skal følge formen på kjakene. På denne kilen er arma på høyre side justert litt på lengden, dette for at jeg hadde noe utfordring med pakking av spon under høvling av profilen i sprossa. Små justeringer er det som kan velte lasset i forhold til en god og en mindre god høvel. Ofte kan utfordringer skyldes kilen.
Tanna
Jeg sverter fremsiden av tanna med en tusj, setter den i høvelen og merker i tanna etter sålen med risse nål. Dette etter tips fra Jarle, og det viste seg å fungerte godt for meg. Risset blir tynnere enn å sette strek med tusj/penn og det forsvinner ikke når man avkjøler tanna i vann under smerglingen.
Jeg setter tanna 90 grader ut fra smergelen og tar meg ned til nærheten av risset, på dette viset slipper man å ta hensyn til tynne små kanter, som lett kan bli blå og miste noe av herdingen, denne metoden gjør at man får fjernet stål litt raskere. Når jeg har nådd i nærheten av risset setter jeg tanna ca 35 grader på smergelen og sliper sånn at eggen får en frivinkel på 10 grader i forhold til at senga er 45 grader. Jarle viste oss at dette godt kan gjøres enklest på frihånd.
For å file tanna til den formen man vil ha, er det viktig å kile den fast i høvelen slik at man får så nøye referanse som mulig. Siden man må ut og inn med tanna flere ganger er det fristende å holde den fast med tommelen mens man sikter, men dette gir ikke god nok nøyaktighet etter min erfaring.
Etter smergelen jobber jeg med forskjellige filer for å komme så nærme sålen i form som mulig, det er viktig at alle kanter og profiler får en fri-vinkel slik at tanna tar godt i hele profilen. Tilslutt jobber jeg med forskjellige bryner. Fremsiden av tanna planes og brynes. Midten av tanna er tatt ned til under nivået på sålen, dette for at platten, som er i midten av sprossa er dybde stoppen på glass høvelen.
Forming av tanna kan være en møysommelig prosess, men det er viktig å ta seg tid til alle detaljene. Det er tanna som til slutt bestemmer hvordan sprossa og ram treet blir tilslutt. Jeg bruker forskjellige filer i forminga, de filene jeg bruker mest er en liten trekantet fil og ei rund motorsag fil.
Tilbehør
Sprossen høvles først på en side, da ligger den godt på den flate siden under høvling, så må man snu sprossa for å høvle den andre siden, da er det vanskelig å få den til å ligge stødig på høvelbenken.
Jeg har tidligere lagd en kasse for å dimensjonere emner til vindus produksjon, på baksiden av denne kassen lagde jeg ett spor med hjelp av mor høvelen, dette sporet følger formen til sprossa slik at den kan ligge stødig under høvling.
Sprossa ligger stødig under høvling. Midten av høvelen, nærmere bestemt platten i sprossa utgjør dybdestoppen i høvelen.Jeg lagde også ett spor jeg kunne legge ramtreet i under høvling.Ramtre og sprosse sammenføyd.
Oppsummering
Glass høvelen var komplisert, men utrolig interesant å lage. Høvelen inngår i ett system vi har forsøkt å gjenskape fra tradisjoner forbundet med vindus produksjon fra 1800 tallet, diverse merke verktøy og jigger er en viktig del av systemet. Jeg og Ludvik Kringen Bye hadde gleden av å lage til sammen 20 vindusrammer med hver vår glass høvel, etter noe småjusteringer på tann og kile så gikk høvlene våre veldig godt. Det viser seg at det er de små detaljene som avgjør om en høvel går godt.
I følge vår instruktør Jarle Hugstmyr så er det viktig at «øynene får sitt». I dette legger han at utsmykning av høvelen er også viktig, noe som også viser seg å ha vært viktig for håndverkerne før oss. Jeg valgte å kopiere utsmykningen på den gamle høvelen Jarle hadde med
Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.
Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.
Gulvploger fra emne til ferdige høvler.
Noen ord og begreper
I denne sammenhengen regner jeg et gulvbord for å ha høvlet overflate, mens undersiden kun er som den ble i saga, med sagskuren i behold. På gulvet til Stiklestad la vi rettsida av gulvbordet opp, og høvlet dette slett. Rettsida er den sida av bordet som vender inn mot margen (midten) av treet. Dette har vært ganske vanlig, da får du stående årringer (kantved) opp i bordet, som gir god slitestyrke. Og å pløye bordene er altså å høvle not og fjær på kanten av bordet, med to høvler som lager henholdsvis not og fjær, kalt golvploger eller golvhøvler. Begrepet skyte/ skjøite/ skøyte har vært brukt om dette fra gammelt av. For meg virker det som dette både kan brukes om å Skyte kantene beine, eller å skjøite sammen gulvbordene til en flate.
Gulvet på Stiklestad
Min yre gutteglede over å endelig skulle teste den nye skottbenken fikk en knekk når det viste seg at den var for kort. Langbord på 3,8 meter var ikke noe å skryte av i denne sammenhengen, siden gulvbordene var over fire meter lange. Men på Stiklestad har de fullt av lange skottbenker, og med et bord oppå ble min benk i stedet degradert til underlag for sletthøvlingen. Jaja.
Den nye skottbenken.
I skyggen av to store pakker med 2 tom 6 og 2 tom 8, begynte vi med å slette rettsida, og allerede her kom den første diskusjonen som avslørte flere trosretninger i arbeidslaget. Hvor slett trenger det å være? Må vi høvle vekk vridninga i bordene? Skal vi høvle av kuven i rettsida med litt diagonalt høvling først? Noe av bakgrunnen for diskusjonen var jo mengden med plank som skulle høvles, og at det oppå dette gulvet skal plasseres tunge vegarbeidsmaskiner med store jernhjul. Å stå der og finhøvle gulvet virket derfor ganske meningsløst, mens det å bli ferdig med jobben virket veldig meningsfylt der og da.
Vi endte derfor med å kun bruke skrubbhøvelen på rettsida, uten å gå over med finere høvel etterpå. Likevel prøvde jeg å høvle ned vridningen i bordene, og å høvle så slett flate som mulig med skrubben. Rettsida blir jo anleggsflate for gulvplogene etterpå, og jo beinere det er, jo lettere blir det å høvle not og fjær, uten at gulvplogene kniper seg fast. Bein not og fjær gjør det også lettere å slå sammen bordene når gulvet legges.
Et sletthøvla bord.
Det virket også lurt å høvle ned vridningen i bordene. På tynnere bord har jeg vel senere skjønt at dette ikke er like viktig, da disse er lettere å vri ned på gulvbjelkene.
I ettertid kan man spørre seg om det egentlig er historisk korrekt å høvle til et 2« gulv som skal brukes så grovt, med not og fjær. Kanskje kunne bord eller halvkløyvinger lagt kant i kant fungert like fint, slik vi stort sett finner i eldre fjøs og uthus. Men det å skjøte i hop gulvflaten med not og fjær gjør nok likevel gulvet langt sterkere enn det ellers ville vært.
Når du står flere uker og høvler, ender du opp i flytsonen, der øyne, hender og hode etter hvert merker hvis det ikke er beint. Det holdt egentlig å stryke handa over bordet, sikte litt, og innimellom legge høvelen på tvers av bordet for å få det beint. Hvor mye du høvler og hvordan kreftene brukes går etter hvert av seg selv, mens man går der og filosoferer.
Pløying av gulvbordene
Til dette arbeidet brukte vi gulvploger laget av Peter Brennvik, med gode stål fra Jon Dahlmo. Disse lagde ½« fjær, noe som kan fungere på bord ned til ca 1 ½« tykkelse. Er gulvbordene tynnere enn dette, bør du ha gulvploger som lager 3/8« fjær. Det er viktig at skottbenken har beine langbord, at den står stødig og at langbordene, selv om de er parallelle, også ligger i samme høyde, slik at ikke høvelen går for dypt på ene siden. Disse høvlene har settskruer, som gjør at «pakken» med tre stål kan flyttes meget presist sideveis. Det er lurt å høvle noen prøvebiter i starten, så man er sikker på at not og fjær havner like langt fra rettsida av bordet, at det ikke blir omkant på gulvet.
Pløying av not og fjær, et par effektive måter å hode høvelen på.
Når stålene tas ut for å slipes, løsner man bare settskruen på samme side hver gang, og slår løs kilen. Med litt håndlag drar du til denne skruen like hardt igjen etter sliping, og stålene havner på samme plass sideveis. Når du skal høvle en del bord, er det lurt å slipe relativt ofte, halvsløve høvler er hardt for kropp og psyke, og du blir sur. På nothøvelen kan selve notstålet stilles slik at det tar mest, mens de to stålene på sidene tar litt mindre. Man kan stille slik at høvlene til sammen tar litt mer på undersiden av bordet enn på rettsida (synlig side), da er det lettere å drive de godt sammen. Men det er ikke vits i å overdrive dette, litt mindre enn en millimeter klaring er nok.
Siden dette var gulvbord som hadde jevn bredde, kunne vi høvle hvert bord med en notside og en fjærside. På toppskjært material er det vanlig å høvle hvert bord med not eller fjær på begge sider av samme bord, da kan de endesnues slik det passer best. Og joda, etter å ha pløyd og lagt endel 6toms bord, som så ut som fyrstikker ved siden av hverandre i det store rommet, skjønner man at handverkerne før oss må ha satt pris på brede gulvbord rett fra oppgangssaga. Jo færre bord, jo mindre pløying, og arbeid spart.
Toppskårne gulvbord fra et bygg ved Jonsvatnet, Trondheim. Kun høvlet på oversida, og not eller fjær på begge sider av hvert bord.
Alt i alt vil jeg nok slite med å utkonkurrere Moelven og Forestia når det gjelder å levere store mengder med prisgunstig gulv. Men til restaureringsarbeider, der det ofte handler om å reparere større gulv med å skifte ut enkelte bord, eller å lage nye gulv til mindre rom, er dette måten å gjøre det på.
Til fjøset på middelaldergården Stiklastadir trenger vi dører. Siden tema på studiet i Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU i år blant annet var dørproduksjon, ønsket vi å la en del av praksisen dreie seg om dørtilvirkning i middelalder. I arbeidet har vi blitt veiledet på beste vis av Tomas Karlsson, snekker fra Nyköping i Sverige. Tomas har lang fartstid innen tradisjonshandverk, blant annet som lærer i snekkering på Bygghantverksprogrammet ved Institutionen för kulturvård – Mariestad, Göteborgs universitet.
Kyrkhärbret i Älvdalen er et stabbur på prestegården sør for Älvdalen kirke. Det er dendrokronologisk datert til år 1285, og er et av sveriges eldste stående bygg. (foto forf.)
I samråd med Tomas falt valget av forbilde på ei dør som står i Kyrkhärbret i Älvdalen i Sverige. Tomas observasjoner og foto av dører både i kyrkhärbret og andre bygg, Chatarina Asphs Tidigmedeltida trädörrar – En studie av tillverkningsprocessen av fyra dörrblad från norra Dalarna, våre egne observasjoner på ulike studieturer og seminarer, samt Arne Bergs Norske tømmerhus frå mellomalderen har vært viktige kilder og grunnlag for diskusjon om framgangsmetoder og løsninger i arbeidet.
Dørene i Kyrkhärbret i Älvdalen er trolig originale og like gamle som bygget. Begge er satt sammen av to furubord, med labanker som avstiving og hold på innsida og jernbeslag på utsida. Omkring dørene er det dekor som nok også er fra oppføringa av bygget (foto forf.)
Dørene i härbret er begge labankdører, de slår innover i bygget og er satt sammen av to breie furubord. Når jeg snakker om utside og innside mener jeg siden av døra som vender hhv. inn og ut i bygget. Alle mål som er oppgitt i tommer er i norske tommer.
Kort om begrepene labank og labankdør:
Labank er ordet som i dag benyttes om både en innfelt eller utenpåliggende tverrforbindelse på ei dør eller i andre konstruksjoner som møbler o.l. I ordboka står det: «egentlig «bevegelig slå (I)») tverrtre som skal holde flere bord sammen i lem, dørblad eller lignende.» Tidligere har altså ordet i utgangspunktet betydd ei bevegelig slå, men har gått over til i dag å bety en fast sammenbinding i en konstruksjon. Roald Renmælmo benytter oftest begrepet drevspon om denne konstruksjonsdelen, med henvisning til at dette er et begrep benyttet i eldre kilder. Ordet er derimot ikke lenger i bruk i norsk språk og finnes ikke i dagens ordbøker. Arne Berg bruker oftest ordet labankdør om dørtypen, og ordet rekspon om tverrtreet. Også dette ordet er ikke lenger i bruk, men er trolig et eldre begrep. Både ordene drevspon og rekspon kans trolig utifra førsteleddet tolkes til å ha en opprinnelig betydning som noe som er i bevegelse, som også i ordet labank. Drev er trolig likt med ordet drive, og rek trolig beslektet med begrepet reke. Siden rekspon og drevspon ikke lenger gjenkjennes og brukes av folk i dag, velger jeg å benytte ordet som har erstattet disse i norsk både som dagligtale og som faguttrykk; labank og labankdør.
Tillegg 14.05.18, etter innspill fra Kolbjørn Os og Roald Renmælmo:
Ordene rekspon og drevspon (og dragspon) finnes i Ivar Aasens ordbok(Ivar Aasen — Norsk Ordbog med dansk Forklaring (1873)) står det omrekspon: «m. en liden bevægelig Slaa eller Pind, hvormed man kan lukke for en Aabning; f. Ex. paa en Væverskyttel. Berg. Stift, Nordl. (Nogle St.Rekspo). Ogs. kaldet Drivspon, og Dragspon.» Under de to sistnevnte ordene, drevspon og dragspon henvises det tilbake til denne forklaringa for rekspon. Slik jeg ser det kan rekspon ut i fra Aasen vanskelig tolkes som et sammenbindene (innfelt) tverrtre i ei borddør. Med de andre kildene som Kolbjørn og Roald viser til, som rekspon i Norsk Ordbok, muntlige kilder fra Røros og Dividalen, samt i spørrelister om snekkerhandverket i Norsk Folkeminnesamling er det imidlertid annerledes. Her er det nokså tydelig at både rekspon, drevspon og dragspon er benevnelser som spesifiserer et innfelt tverrtre, og at det derfor, som Roald skriver, vil være bedre å bruke om denne typen dør enn labank slik jeg har gjort her. Språk er viktig, og her burde jeg sjekket bedre, og gått til flere kilder. Takk for gode innspill!
Innsiden av den høyre døra i Kyrkhärbret. Her ser vi tydelig hvordan labanker er gradet inn i døra, og vi ser også at døra er tykkest i dimensjon ved labankene. Legg også merke til at det ikke er trenagler som forbinder labanker og bordene i døra (foto: fra Chatarina Asph, Tidigmedeltida trädörrar).
Materialutvelgelse
Dørene vi har som forbilder er i furu, og vi kan nok ganske sikkert anta at dører i Trøndelag i middelalder også ville ha vært utført i furu. Vi ønsket å følge noe av materialene fra skogen til ferdig dør, så vi dro i januar til skogs for å felle og begynne tilvirkninga av borda. Vi hogg og kløyvde ei furu, tilvirket borda til dimensjon, før vi dro dem på snøen ned til vei. Videoen nedenfor viser noe av prosessen:
Materialene vi hentet ut her ble litt små i dimensjon, så vi hentet senere tømmer som var hogd i nærheten av tømrehallen på Stiklestad. Dette kløyvde vi og hogg til dimensjon i tømrehallen. I ettertid ser vi at vi burde vært mer nøye med å velge material. I de originale dørene er det betydelig mindre kvist og jevnere material enn den vi hadde. Større dimensjoner enn de vi fikk tak i denne gang hadde også gjort seg. Originaldøra er omtrent like bred som vår, men er satt sammen av to bord, vi måtte ha tre.
Dimensjonering
Ut i fra Tomas oppmåling av døren i Kyrkhärbret så hogg vi materialene ned til 3 norske tommer tykkelse. Dette er noe over tykkelsen på døra ved labanken. Bordene ble deretter kantet til den maksimale bredde som materialet tillot for å få bort vakant. Emnene fikk derfor en avsmaling rot-topp.
Her er dørborda hogd til dimensjon og kantet. Vi satte dem på høykant oppå hverandre for å se hvordan de passet i lag om om vi hadde fått kantinga noenlunde i vinkel og rett. Vi ser også at furua vi valgte ut ikke var helt kvistfri… (foto forf.)
Hogging av fals
Originaldøren hadde not og fjær i sammenføyningen mellom bordene i døra. Vi vurderte det som klokt å starte med en noe enklere sammenføyning, og gikk for enkel fals i stedet. Det er flere eksempler på fals som sammenføyning både i det norske og svenske middelaldermaterialet.
Eksempel på fals i ei dør i Finnesloftet på Voss. (foto. forf.)
Før vi kunne hogge falsen dukket det imidlertid opp et interessant spørsmål:
Hva gjør de trenaglene?
«Mellan plankorna finns i falsen två stycken tränaglar som är 20 mm tjocka, dess längd går inte att se»(Chatarina Asph: Tidigmedeltida trädörrar). Disse trenaglene som Asph observerte ville vi se nærmere på betydningen av. De er plassert nært labankene, i falsen. Vi diskuterte oss fram til at det er liten sannsynlighet for at disse naglene tilfører særlig styrke til konstruksjonen når døra er ferdig, men at de mest sannsynlig er et hjelpemiddel i tilvirkinga av den. Vi valgte derfor å bore hull og sette inn nagler, slik at vi kunne erfare om de var til noen hjelp. Hull for naglene ble boret med navar.
Trenagler ble satt inn midt i falsen mellom bordene i døra. Hullene ble boret før falsen ble hogd. Plassering av naglene ble risset inn tvers over bordene mens de stod oppå hverandre på høykant. Her er falsen merket på med sotsnor, og hullet bores midt i falsen. Margsida, som blir utsida av døra, er referanse for påmerking av falsen. Falsen er 1″ bred (foto Tomas Karlsson).
Etter at hull var boret og nagler tilpasset hogg vi ut falsen. Bilderekka nedenfor viser noe av gangen i dette arbeidet.
Kanten skvelles
Hjørnet hogges vekk mellom strekene
Det skvelles dypere i skråen
Det hogges vekselsvis fra kant og side
Fals og øks
Her er hull til nagler synlige i falsen
Nå viste etterhvert trenaglene seg å komme til nytte. Etter å ha hogd falsen var det nå enkelt å sette borda sammen igjen for å se om vi hadde truffet godt med falsen. Uten naglene ville vi ikke hatt et fast referansemål å se etter for å kunne bedømme om falsen må justeres. Men naglene gjør at borda kommer til samme posisjon hver gang, og gjør det enkelt å justere falsene. Dette er nok den viktigste oppgaven naglene har, og de holdt også døra godt sammen når vi skulle merke opp for neste operasjon:
Hogging av gradspor
Dybde og vinkel på gradspor ble bestemt ut i fra Tomas og Chatarinas observasjoner. Bredden på gradsporet i dørflata ble risset inn, og vinkel og dybde tegnet inn i sidene av borda. Hogginga beskrives best med fotoserie:
Bunnen av gradsporet var det vanskelig å renske opp med øksa. I dokumentasjonen til Tomas av ei dør som er demontert, så vi så spor etter et redskap som så ut til å ha blitt dratt langs etter bunnen av gradsporet. Vi toilket dette til muligens å ha vært noe som kan ligne på et smalt såtjern.
Her ser vi at bunnen i gradsporet er slettet til med et redskap som ser ut til å ha blitt dratt plant med nokså lange drag. Vi ser også tydelige spor etter øks fra hogginga av gradsporet (foto: Tomas Karlsson).
Vi hadde et såtjern som vi mente kunne gå an til denne jobben, men det var for bredt. Vi slipte det inn til en smalere bredde, og det viste seg å gjøre jobben utmerket, og å gi spor som lignet mye på de vi så på bildene av døra i Mariestad.
Såtjern (foto. forf.)
Bunnen av gradsporet renskes (foto Tomas Karlsson)
Blir bunnen plan? (foto Tomas Karlsson)
Labanker drives inn
Labankene ble hogd til av materialer vi hadde liggende, og som var tørket betydelig mer enn materialene i dørbordene. Labankene ble hogget etter mål fra gradsporet, men betydelig lengre i kileformen slik at det kunne drives hardt inn i sporet.
Labankene ble drevet hardt inn i gradsporet med klubbe. Om de i utgangspunktet virket noe spinkle, fikk vi en annen oppfatning når de ble drevet på plass. Dette ble veldig stabilt og kraftig (alle foto forf.)
Døra hogges og pjåles til dimensjon
Siste operasjon var å hogge til døra på lengden og i tykkelse. Vi ønsket ikke å kappe bordene til riktig lengde før døra var ferdig føyd sammen. Såpor på originale dører viser at de er hogd til fasong til slutt. Det kan fort bli små forskyvninger, særlig i starten av bygginga, så det er bedre å kappe avslutningsvis.
Døras høyde ble målt opp og risset inn, før den ble stilt på høykant på siden og kappet (foto forf.)
Som nevnt over er døra smalnet inn i dimensjon i endene og på midten. Siste spor i overflata på originaldøra er fra det som med stor sannsynlighet er en pjål. Sporene etter denne vises godt på frottagen under:
Frottage som er gjort over labanken på døra i Kykrhärbret. Her ser vi tydelig pjåplspor, og vi ser også at disse går sammenhengende fra dørbord til labank. Døra er altså formet etter at labanker er drevet inn (frottage Tomas Karlsson).
Om man først har grovhogd for å pjåle til slutt er usikkert. Vi prøvde begge deler. Det var ikke svært mye virke som skulle fjernes, så å ta alt med pjål var fullt gjennomførbart. Men det skadet heller ikke å ta noe med øks først. Tidsmessig var det nok lite som skilte. Et referansespor for dybden ble hogd på midten av døra til å begynne med, noe som gjorde det litt lettere å arbeide inn mot midten.
Utsida pjåles (foto forf.)
Spor hogd etter midten av døra for å ha en referanse på dybde, og for å gjøre det enklere å arbeide inn mot midten (foto forf.)
Kai har tatt frem skrubb-pjålen 😉 (foto forf.)
Viktig å gjøre deler av arbeidet i tidsmessig bekledning og omgivelser… (foto: Arnstein Indahl).
Ferdig dimensjonert innside av dør. Masse fine pjålspor, som på originale dører (foto forf.)
Som på originalen går spora etter pjålen også over på labanken (foto forf.)
Døra er nå satt til tørk i tømrehallen, i påvente av at fjøsen skal ferdigstilles så både dør og fjøs etterhvert blir å finne ute på tunet på Stiklastadir.
Takk til Tomas Karlsson for fine og lærerike veiledningsdager på Stiklestad!
Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, la jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, jeg spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjær høvler, men ingen skottokser.
Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 2 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk og en med bare bukkene. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamasinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.
Her er det som museet har skrevet om skottbenken:
magasin nr: STM 04036
Skottbenk.
Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv(bord)plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.
Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms) , tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langbordene er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.
Det er en del oppmerking igjen på føttene etter produksjonen, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten , men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.
armen den løse planken glir på , i bjørk .
Sliteplate i bjørk der skruen treffer, i bjørk.
Foten her var ny og lagd i gran
Undersiden av det faste langbordet viser innfestningen, med lask på baksiden.
Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på.
Sammenføyningene virker gjennomtenkt og godt utført, det er festet med både treplugger og spiker. Materialvalg, tappinger med grader, og forsterkning på «baksiden» av langbordet der det er innfestet i foten, gjør at helhetsinntrykket av skottbenken, er en solid og stødig benk som trolig er rask å jobbe med.
For de som husker sponstikkingen på Stiklestad, er dette en variant på arbeidsstabbe til det formålet
Tradisjonelt bygghandverk 