Studentene i tradisjonelt Bygghandverk er inne i sin siste samlingsuke i emnet TBBY1014 Introduksjon til stavkonstruksjoner. De bygger bærekonstruksjonen til ei hvilebu i regi av Snåsa kommune som skal få plass på et friluftsområde i Viosen, i vannkanten av Snåsavatnet. Bygget er konstruert av vår Morten Pedersen og tar opp i seg flere detaljer fra byggeskikken i Snåsa slik vi har tolket den. Materialene til bygget er hugget av studentene selv i Snåsa og fraktet til anlegget vårt på Kalvskinnet hvor selve byggingen foregår. Byggingen avsluttes denne uken, fredag 24. november.
En av hovedkildene til vårt byggeprosjekt. En tidlig utgave av innerjamnvegg. Pakkhus ved Viosen, Snåsa, byggår ca. 1880.Her ser vi en sperre som er felt ned i innerjamnveggstokken.Rotknær er brukt til avstivning på tvers i bygningen.
Innerjamnveggstokken ligger her direkte på gulvåslaget, trukket litt inn fra vegglivet i bygningen. Sperrene felles ned i innerjamveggstokken og ligger deretter ned på raftstokken, eller stavlina om man vil. På innsiden av innerjamnveggstokken ligger gulvbordene slik at det er vanskelig å se fra oversiden at denne stokken faktisk er trukket litt inn fra vegglivet. Jf. bildet øverst til høyre i galleriet over. Vi har ikke jobbet med byggetradisjonene i Snåsa før og vi tar høyde for at våre benevnelser og språkbruk i denne sammenhengen ikke er helt nøyaktig.
Studentene har i løpet av prosjektet vært i Snåsa og studert gamle brygger og låvebygninger. Videre har de vært hos en lokal skogeier og tatt ut tømmer til byggeprosjektet som senere er hogd til dimensjon og felt sammen til bærekonstruksjonen som sees på bildene lengre ned. Bygget skal reises mot slutten av samlingsuken og deretter merkes, plukkes ned og overleveres til Snåsa kommune som tar prosjektet videre i egen regi. Det er ikke utenkelig at det kan dukke opp flere bloggposter om innerjamnvegg i fremtiden, så følg med!
Vi vil gjerne få benytte anledningen til å takke Snåsa kommune for alle ideer, velvillighet og støtte samt tilrettelegging for at vi kunne få ta del i prosjektet.
Innerjamnveggstokken sees her litt inntrukket med sperrer felt ned på. Under ligger gulvåslaget som hviler på veggliet med raftstokken øverst. Syllstokkene nederst i bildet. Staver er ikke innsatt.
Bunadburet på Bjerkem, i samband med det pågåande arbeidet innkledd i stillas og tak over tak. Foto: Roald Renmælmo
Garden Bjerkem i ligg i Steinkjer kommune, kring 15 min køyring aust for Steinkjer sentrum. På garden driv dei produksjon av økologisk korn av eldre kornsortar og har økologisk mjølkeproduksjon. Det gamle buret på garden er i dag verkstad til Berit Bjerkem som produserer tradisjonelle folkedrakter frå Nord-Trøndelag. Det er også utstilling av drakter i buret som går under namnet Bunadburet. Eigaren av garden, Johan Einar Bjerkem tok kontakt med oss for ei tid sidan og ville gjerne få lagt nytt spontak på buret og lurte på om det kunne høve som eit undervisningsopplegg for studentane våre. Vi slo til på det og byrja planlegging av prosjektet.
Det er mykje logistikk kring eit slikt prosjekt og eigar fekk Pedersen Handverk AS i Stjørdal til å ta på seg arbeidet med å byte tro og organisere oppsetting av stillas og overtekking. Det vart prioritert å bruke overtekking av taket under arbeidet for å ikkje risikere å få vatn i isolasjonen i taket som er isolert. Til vanleg er ikkje tradisjonelle spontak isolert og denne type overtekking ikkje nødvendig. For oss og studentane var det flott å kome på samling og sjå at alt var klart til å byrje å stikke spon og tekke med spon.
Skjørholmskogen i Verdal, Foto: Roald Renmælmo
Det fyrste som måtte til var å finne høveleg skog til å stikke takspon av. Bjerkem har ein del skog og vi byrja med å leite der. Noko av skogen var litt langt unna garden og var vanskeleg tilgjengeleg om vi skulle ha med studentane på uttak og hogst. Vi såg også snart at snøen forsvann for tidleg på våren til at skogsvegane var farbare med tømmer på slep. Vi valde då og ta ut nokre graner i forkant av studiesamlinga i Skjørholmskogen i Verdal, men ikkje langt unna Bjerkem. Eg vart tipsa om denne skogen av Hans Brede i Skogselskapet som tok oss med for å sjå. Eg så snart at det var fleire aktuelle graner i skogen og merka i fyrste omgang 4 av dei til vårt prosjekt.
Lange slanke grantre med relativt lite kvist er eit godt utgangspunkt for sponemne.
Bark med slik utsjånad vert gjerne kalla «skillingsbork» og kan vere eit godt utgangspunkt for å finne grantre med god kløyv.
Rund stamme utan for mykje stor kvist nede er bra for å få god utnytting av treet.
Hogsten vart gjort for det meste med øks og handsag.
Tverrvedsaga er god reiskap til slikt arbeid.
Vi styrer fellinga med å hogge felleskår med øksa og så sagar med tverrvedsaga til det står att ein høveleg brytekant.
Dei lengste granene var noko over 30 meter lange og av denne grana fekk vi sponemne opp til 18 meter opp frå stubben.
Stokkane er kappa i lengder som går opp i 6 sponkubbar.
For å undersøke kvaliteten på tømmeret prøvekløyver vi ein kubbe av kvar gran på plass i skogen. Er kløyven for dårleg så kan vi nytte treet til andre føremål.
Tømmerskog og hogst i Skjørholmskogen
Tømmeret vart så kjørt med traktor til Bjerkem og lagt klar til studentane kom. Skogselskapet har også skrive ein liten nettsak om skogen og spontekkinga på sine nettsider. Studentane kom til Bjerkem måndag 12. april og var der heile samlinga fram til fredag 16. april. Med bakgrunn i pandemien delte vi studentane i tre ulike kohortar som arbeidde kvar for seg og budde kvar for seg under heile samlinga. Måndagen starta vi med å sende ein kohort ut i skogen ved garden for å leite fleire aktuelle spontre, eller i alle fall få litt kjennskap til aktuell skog. Ein kohort byrja å kappe sponkubb, kløyve sponskier og koke desse for å byrje å stikke spon. Den tredje kohorten byrja å førebu tekking av den vestre takflata på buret med spon som eg hadde gjort klart på førehand.
Kapping og kløyving av sponkubb
Koking av sponskier
Sponskier under koking
Tekkinga har byrja
Spikring av spon
Tømmer til sponkubb
Spon og sponbunt
Spona vart bunta for transport opp på taket.
Spikring av spon
Sponproduksjon og spontekking
Det var 15 ivrige studentar som var med på samlinga og dei var gjerne oppe i god tid før klokka 06.00 på morgonen for å byrje å koke spon. Såleis fekk vi produsert mykje spon og vart ferdige med tekking av taket på Bunadburet alt på torsdag, etter 4 dagar arbeid. Flatemålet på taket på buret var kring 70 m2 og til det gjekk det med kring 12 000 takspon. Vi heldt fram med å stikke spon også på fredag og produserte kring 16 000 takspon i løpet av samlinga. Desse sponene vart stort sett produsert av dei 4 grantrea som vi hogg i Skjørholmskogen i forkant av samlinga. 16 000 spon er omlag nok til å tekke kring 100 kvadratmeter takflate. Det blir god utnytting av tømmeret å få så godt utbytte.
I Nord-Trøndelag er det vanleg å ha nokså tynne spon, kring 5-6 millimeter i eine kanten og ned mot kring 2 millimeter i andre kanten. Vanleg sponlengd er 13 tommar og det vert lagt med 4 tommar opptrekk, altså som tre-lags tekking på taket. Andre stadar i landet kan det vere vanleg med lengre spon og kanskje også tjukkare spon. Filmen Spontekking og tekkardugnad frå Skaun i 1970 er eit godt døme på dokumentasjon av spontekking frå Sør-Trøndelag.
Kapping av sponkubb
Kløyving av sponskier
Stikking av spon
Spikring av sponStudentane nærmar seg mønetKvar spon vert festa med ein liten blankspikar.Ferdig takflate tekt med spon på Bunadburet
Tunet «Fristadplassen» på Valdres Folkemuseum.Tunet «Fristadplassen» på Valdres Folkemuseum.
I emnet tradisjonsfagleg utøving 2 skulle vi gjennom både tømring og litt bordtakshøvling. 5 veker held vi til på Maihaugen med Arild Bjarkø som rettleiar. Dei restaerande 5 vekene held eg til på Valdres Folkemuseum. Det er god bruk for vøling på fleire av bygga på museet, eit av bygga som eigna for lafteøving var låven på garden Fristad. Garden er ein husmannsplass frå Vestre-Slidre kommune. Bygga som utgjer tunet er stall, fjøs, stabbur, våning og låve, treskelåve. Desse vart flytt til museet på 1950-talet. Det var ikkje skrive tilstandsrapport på låven, men undersøkingar gjort av museet antyda at om lag 10 stokkar måtte bytast.
Ikkje alt tømmer vi hogg, held den kvaliteten vi ynskte.
Eg er lærar på Fagskolen Innlandet i faget «bygningsvern» og hogging stod på timeplan, fann vi ut at det kunne vera ei grei oppgåve for studentane å hogge etter ei skriven liste over stokkar som måtte til. Skogssamlinga vart halden på Valdres Folkemuseum. På halvøya museet er lokalisert veks det mykje bra både gran- og furuskog. På nord-austsida av halvøya, veks skogen forholdsvis sakte og har jamt kvistsett. Avsmalinga på tømmeret var noko ala det sama som i bygget. Tømmeret vart hogge og drege fram med maskinelt utstyr. Normalt brukar vi hest til dette arbeidet i undervisninga, men veret høvde ikkje heilt og slåpa var full av hard is, noko hesten ikkje taklar særs godt.
Våningshuset på garden.Treskelåven på garden.
Utpå våren 2019 tok arbeida til på låven. Museet reiv av bordtakstekkinga. Denne tekkinga var av nyare dato, og diverre ikkje lenger tett. Så snart bordtaket var av, såg ein fort at alle åsane òg måtte skiftast. Åsane såg fine ut, men var tydeleg svekka av råte på sida som bordtaket låg mot. Altså mangla bygget 11 åsar før eg hadde starta arbeidet. Museet ytte bistand i rivinga av åsane og lafteveggane. Vi reiv ned til om lag 8. kvarvet. Det er tydeleg dårleg tak som har påført bygget skadane. Nedanfor 8. kvarvet var bygget noko lunde friskt. Det høyrer med til historia at når bygget vart sett oppatt på museet, brukte dei ikkje mykje tid på reparasjon. Det vart bøtt inn kun det mest nødvendige for å få bygget til å stå. Det vart lagt inn stokkar utan å hogge nov, nytt vyrke vart berre lagt inn mot tverrgåande stokk. Mykje av desse reparasjonane har og fare ille sidan 50-talet, mykje i samband med taklekkasjar.
Arbeida på låven er i gang.
Bygget vart merka godt og oppteikna før riving. Det vart laga ei «rampe» der mykje av laftetømmeret vart lagra. Åsane vart lagra på stillaset, det same gjaldt raustet ut mot fjorden. Dette var særs tunge stokkar, og vi meinte å spara litt tid på å sleppe å frakte desse ned på rampa. Laftinga kunne ta til, trudde eg. Det synte seg at det var råteskade på stokken under køyrebrua, dette var ikkje heilt med i berekninga. Eg nytta ei lita veke under stillaset for å byte ut dette vyrke. Det var dårleg plass og ikkje heilt enkelt. Likevel, kom eg over stillaset at. Då kunne laftinga endeleg ta til. Laftet som er nytta i denne konstruksjonen er ei type barkelaft. Firkantbarke finn ein nokre gonger i slike bygg frå 1750-1900-talet, men i Øvre Valdres er kanskje «Rævskorolaftet» mest vanleg i tidsperioda. I tillegg til å vera barkelaft, har det vore utført på ein tidssparande måte. Eg går i alle fall ut i frå at det er difor dei har hogge seg på skrå ned mot oppsåta.
Teikninga syner 2 forskjellige typar laft, båe er nytta i originalbygget.God plass i laftet.
Desse «avfasingane» syrgjer for at ein ikkje har behov for å vera like nøye inn mot barken i underhogget. Det er òg snøggare å hogge på oppsåta enn i underhogget. Bygget ber preg av det skulle reisast fort og at det ikkje var behov for tette samanføyingar. Det er likevel eit minus med å tilverke dette slik, då vatnet lett finn vegen inn i nova. Det har til tross for denne utforminga gått bra, om ein ser vekk frå taklekkasjane som har rådd over tid. Desse hadde truleg påført konstruksjonen omfattande skadar lell. På tur ned i veggen når vi reiv, fann vi fleire skadde stokkar. 10 stokkar vart til 15 og hamna på talet 20 til slutt. Det vart difor ei runde til med skogsarbeid. I tillegg hogg eg vyrke til bordtaket. Stokkane i originalveggen var stort sett ubearbeidde og det var difor om å gjere å råke på dimensjonen. Der var litt nytt for meg, dette å lafte i rundtømmer. Eg har lafta ein del, men berre med svilla tømmer. Når ein laftar med rundt, må ein bruke senterlina i veggen. Ikkje inn- eller utsida, som når ein laftar med svilla tømmer. Dette var ikkje nokon stor utfordring i seg sjølv, men det var litt om å gjere så ein ikkje hamnar ut feil i toppen av bygget. Det er ikkje mykje ein skal dra kvar stokk på kvar side av bygget, før toppmålet på bygningen blir noko anna enn han var. Eg var difor nøye med å måle avstandar inne i bygget for kvart kvarv som kom på.
Raustet mot fjorden, nye åsar er på plass.
Bygget ber tydeleg preg av gjenbruk. Det kan nesten sjå ut som dei har nytta eit bygg i botn, opp til omlag 7. kvarvet og etter dette, har dei montert på eit anna bygg, som ikkje var så stort. Dette kan ein sjå på eit sprang i veggen. Vidare er rausta lafta av særs grove rundstokk. Det var ikkje mykje nabbar å finne i bygget, men ein og annan 1’’ nabb fann eg. Eg fekk difor «Myhresmeden» til å smi ein navar i rett dimensjon. Rausta var ikkje nabba i det heile. Der var det åsane som syrgde for stabilitet, då desse var lagt mellom kvart kvarv. Ofte vart slike raust hogge med «bjødn», altså ein firkanta tapp. Tappholet vart hoggen med smaløks og hola kona svakt mot botn av hòlet. Ofte kan ein finne desse «bjødnadn» i rausta og nabbar på 1-1,5’’ i veggane elles. I vår har eg lafta inn nokre stokkar i eit våningshus på garden søre Robøle i Øystre-Slidre. Våningen er reist tvihøgda i 1841. I dette bygget herskar «rævskorolaftet». Det var mest med tårar i augo eg studerte korleis novene var hogge, dei flottaste novene eg nokon gong har sett! Heilt slette inni, jamne fine kinningar. I dette bygget var det hogge «bjødn» på fleire plassar, ein kunne skimte desse i méddraga.
Her kan ein så vidt skimte «bjødn» mellom stokkane. – søre Robøle, Øystre-Slidre (ikkje så godt å sjå på fotoet)«Bjødn»Prinsippskisse, «bjødn» i laft.
Det er skøytt ein del tømmer i låven, men skøytane er stort sett lokalisert på sørsida av bygget. Stokkane er skøytt med bladskøyt med tapp. Eg skøytte stokkar inn på desse, slik det var gjort tidlegare. Elles i bygget brukte eg heile stokkar.
Eg nemnde at desse novene har vore hogge med firkantbarke. Når ein studerer litteraturen, kan ein få eit inntrykk av at kinningane blir brattare dess lenger aust ein kjem i landet. I all hovudsak kan nok dette gjelde, men det er variasjonar på type laft osb. Men når det gjeld innan for tidsperioda vi held oss til her, omlag 1750, finns det og variasjonar. På låven er det særs flate kinningar, men ser ein på våningen på garden er dei mykje brattare. Sjølvsagt er våningen meir nøyaktig lafta enn låven. Dette finn eg og på våningen eg omtala tidlegare i teksten. Det er snøggare å lafte med bratte kinningar. Det blir hogge mindre av oppsåta og stokken over «fell» fortare ned. Tilbake til nyare litteratur, der blir det beskrive at méddraget ikkje skal vera breiare enn 1/3 av stokken. Ser ein på det med bygningsfysikk i tankane, kan dette ha noko for seg. I ein uoppvarma bygning har det ikkje nokon betydning, i eit oppvarma hus stiller det seg noko annleis. Likevel finn eg ikkje dette i bygningane eg har jobba med. Lenger aust i landet er méddraget ofte breiare enn det er her i Valdres. I låven er det mèddrege kun for å senke stokken på ei eller annan side, for å få til ei betre høgde på oppsåta. Låven skal sjølvsagt vera luftig og méddrag er difor ikkje noko poeng.
Dørene er komen på plass att.
Novhovuda er ikkje forma mykje på låven, dei er smalna inn noko på breidda. Ein kan seia at dei er tilnærma firkanta, med fasa kantar.
Det har vore ei fin erfaring å få med seg dette med å lafte i rundt vyrke. Ei av dei største utfordringane var å få oppsåta og underhogget lik dei som var på bygget frå før. Det var ikkje lafta særs tett. Sidan eg lafta i fersk vyrke er farga ganske annleis enn på originalstokkane og uttrykket blir eit anna. Men kanskje blir det nokon lunde likt om nokon år.
Konstruksjonen står i bratt lende og arbeida hadde vore vanskelege utan skikkeleg stillas.Låvebru er på plass – det vart nytta halvkløyvningar, der rundinga på stokken vart lagt ned. (ikkje til hest)
Låven er «ferdig» det manglar berre bordtakstekkinga. Tekkinga tek til i juni 2020. Bordtaket vart «hundrege» i vår. Eg har vore gjennom ein del gamle bilete av bordtak i Valdres og funne ut at det ofte vart lagt skorne bord, der kun vassrennene vart høvla. Bileta syner òg at det ofte er at bork på tekkemateriala. Eg valde å blekke meste av materialet, men eg kanta ikkje underliggarane og kun unntaksvis på overliggarane der det var behov.
I haust starta eit nytt kull med bachelorstudentar på tradisjonelt bygghandverk på NTNU. Desse vil etterkvart prege ein del av postinga her på bloggen, men må starte ein stad. For å kome i gang har dei øvd seg gjennom å dokumentere noko av det dei gjorde på studiesamling i material og tradisjonell bearbeiding i Målselv tidlegare i haust. Gruppevis presenterer dei rying, kløyving og handsaging for lesarane på bloggen. Fyrst ut er gruppa som skriv om rying av tømmer og resten av teksten og bileta er det deltakarane i gruppa som står bak. Denne innleiinga er av administrator Roald Renmælmo.
Tradisjon
Arbeidsprosess bygd på opplæring av Siv Kristin Holmin som igjen bygger på en ryer tradisjon fra Målselvområdet. Arbeidsteknikken bygger på tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold som holdt til i Fihetsli i Dividalen i Målselv . Familien Stenvold flyttet og slo seg ned der i 1911. Vår opplæring på Målselv høsten 2018 bygges altså på en tradisjon overlevert fra Konrad Stenvold til Roald Renmælmo. En overlevering som startet ved et prosjekt i 1997. Viser til artikkel av Roald Renmælmo “Kløyving av tømmer med Konrad Stenvold“.
Legge opp stokk på underlag.
Stokken er lagt på underlag og festa med haldhakar
Verktøy : haldhaker og hammer
Formål er å få stokken som skal arbeides med til å ligge stødig. Stokken skal ligge i en høyde som gir en mest mulig behagelig arbeidsstilling under ryingen. Stokken skal ligge med “kulen” opp. Stokken festes med haker som skal sikre mot vridning og forskyvninger.
Oppmåling
Verktøy : Vater og blyant
Vatre opp en vannrett linje gjennom marg i begge ender av stokk. Lodder opp uttak av stokk med en 4“ mal i midten av stokken, der hensikt er å få mest mulig ut av stokken. Tegner opp lodda linjer etter mal i begge ender av stokk. Dette gir og en indikator på hvor sotsnorlinjene vil havne og hvor det er nødvendig å barke stokken.
Barking
Stokk som er barka og klar til oppmerking med snor
Verktøy : Hoggerøks
Barkingen skjer med øks. Det er i følge Siv Holmin ikke vanlig i eldre tid å bruke barkespade i Målselv. Med øksa er det lettere å ta kvist og ujevnheter som kan skape problemer for sotsnor. Om en lærer å bruke øks til denne operasjon vil en og slippe å ta med barkespade I skogen. Mer generelt sett har det vært tradisjon for barking av hele stokken i skogen noe som kan forhindre blåmann og skader fra barkbiller i veden. Stokken vil da også skli lettere på snø og is og dermed lette uttrekking av stokken fra skogen.
Oppmerking med sotsnor
Verktøy : Kniv og sotspor
Knivspor (et v-formet hakk) til sotsnoren skjæres ved begge ender av stokken i allerede opptegnede linjer. Snoren festes I den ene enden av stokken , legges i knivsporene og holdes eller festes i den andre enden. Sotsnoren spennes i lodd over stokken og slippes.
Skåring
Siv Holmin skårer stokken slik at den er klar til lomping
Verktøy : Hoggerøks
Hogger ut v – formede spor langsmed stokken. Skårene hogges med ca 20 – 30 cm avstand. Under dette arbeide står en på motsatt side av stokken når en hogger. Hensikten er å bryte fibre før lomping.
Lomping
Ei kraftig hoggarøks blir brukt til lomping av stokken
Verktøy : Hoggerøks
Arbeider står fortsatt med stokken mellom seg selv og området som skal lompes. Ved lomping fjerner/hogger en bort materiale mellom skårene. Langs etter stokken. Ved lomping følger en sotstrekens rettning men lar det stå igjenn ca. 1” med materiale på “utsiden” av streken. Hensikten med skåring og lomping er å fjerne matriale på en effektiv og kontrolert måte.
Rying
Arbeidsstilling for rying av tømmer
Verktøy : Bile
Arbeidstilling : Arbeider står med en fot på hver side av stokken og jobber seg bakover langsetter stokken. En fordel å starte med å hogge en referanseflate i den ene enden av stokken slik at en kan følge denne flaten “nedover” stokken. Det kan også være en fordel å bruke vater gjennom dette arbeidet slik at en jevnt kan sjekke loddet på den bearbeidede flate. Det kan også være hensiktsmessig å la det stå igjen litt materiale nederst på flaten , ca. 1/3. Når flaten er rett og i lodd, snur en stokken, lodder den opp og fester den, barker, merker med sotsnor og hogger/ryr vekk resterende materiale etter sotlinje. Hensikten med rying er å få en loddrett flate langsmed streken som til slutt vil gi et rett 4” bord.
Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo
For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.
Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo
Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.
Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.
Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo
Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.
Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.
Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne. Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.
I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.
Da reiste konstruksjoner kom opp som tema på tradisjonelt bygghandverk ved NTNU, så var vi ikke i tvil om at det måtte bli et grindbygg. Omtrent på samme tiden tok Ryfylke Friluftsråd kontakt med Ryfylkemuseet med et spørsmål om vi kunne sette opp en bygning som kunne brukes som grillhus for båt og kajakk reisende. Det eneste kravet de hadde var omtrentlig størrelse og at det skulle være et bygg med rot i lokale tradisjoner. Vi begynte da med å reise rundt i distriktet å se etter bygg som vi kunne bruke som mal/ forbilde under byggingen. Det vi så etter i et bygg var at det var tilnærmet lik størrelse, ikke gjort for store reparasjoner, gjerne urørt og helst en viss alder. Vår faglige veileder, Trond Oalann, var med på letingen etter et potensielt bygg.
På garden Randa på Randøy i Ryfylke stod det et vognhus i stav som holdt omtrent akkurat størrelsen, hadde veldig smekre dimensjoner, tilnærmet urørt og så ut som om det var reist av noen som hadde peiling. Dette bygget ble vår mal for nybygget på Rossøy
Etter oppmåling ble det laget ei kappliste med tanke på hente det vi behøvde av materialer. Siden dimensjonene i vognhuset var veldig smekre så prøvde vi å finne tilsvarende for å kunne gi bygget samme lette utrykket. Det er en god øvelse å gå i skogen og prøve å finne liten nok dimensjon, fort å ta litt for stort og ende opp med å forandre slutt utrykket. Staver, stavlegje og slindre er rydd ned til dimensjon men fremdeles med vannkant og det samme er noen av neglingene.
Sammen med Trond Oalann ble vi enige om å hogge det sammen på «hordamåten» hvor man hogger sammen langveggene først og tar reisene til slutt. Her lokalt i Ryfylke så er det motsatte vanlig, først hogger man sammen reiså med kroband, deretter tar man langveggene med neglinger og skråband. Vi satte oss ned før vi startet og prøvde å lage en plan over arbeidsrekkefølgen slik at vi måtte tenke gjennom hele prosessen før vi startet.
Tenkt arbeidsrekkefølge for Vognhus Randa.
Sortere material til stavlegje og slinder.
Bearbeide stavlegje.
Måle tynneste slinder.
Bestemme grøyp, mellomrom mellom øyrene.
Lage skant for grøype.
Bestmme overkant slinder i staven med utgangspunkt i topp stavlegje.
Merke/nummerering av stav/slinder.
Ta ut for grøype og tilpasset slinderhøgde.
Ta ut sete for slinderen i stav.
Legge ut stavlegje på avbindingsplass.
Legge ut stavane og vinkle/ vatre de.
Kontroler inndeling av sperr.
Felle øyrene ned i stavlegje uten kloss.
Merke på høgda for slinder på stavlegja.
Negling og skråband.
Merking/numerering av delene.
Snu stavane slik at
Utside opp på den som skal ha kledning.
Innside opp på den opne gavlen.
Legge slindrene oppå stavene for merking/parralellforskyving.
Felle inn kroband.
Merking/numerering av delene.
Lage sperremal etter 5/8 dels reising (37°)
Borre for toll.
Produsere sperr
Lage hakk for sperr i stavlegje.
Merking/numerering av delene.
Prøvemontering/reising av bygget og utorhakk for slinder i underkant stavlegje.
Vi prøvde forskjellige måter å ta ut grøypa på. Man kan bruke rammesag og grindsag eller bare øks. Ved bruk av øks så er det lettest og bore med navar først i bunn av grøypa slik at veden slipper lettere i bunn, det blir og flere vendinger av staven ved bruk av øks.
Vi brukte en avbindingsplass for å vinkle og vatre stavene og å få rett skreving. Feller øyrene ned i stavlegjå og feller ned neglinger og skråband. Vi borra og alle naglehull på avbindingsplassen.
Sven Hoftun i arbeid.
Når langveggene var ferdige plukket vi dem ned og gikk i gang med å hogge sammen reiså. Vi brukte en lekte som mal på avstanden opp ved øyrene og vinklet staven. Merket så øyrene over på slindrene.
Når langveggene var ferdige plukket vi dem ned og gikk i gang med å hogge sammen reiså. Vi brukte en lekte som mal på avstanden opp ved øyrene og vinklet staven. Merket så øyrene over på slindrene.
Når de tre reisene var hogd sammen prøve monterte vi reise og felte stavlegjå ned i slinder.
Deretter startet vi med uthogging av sperrehakk og produksjon av sperr. En ting som er spesielt med originalbygget er at den ytterste sperren er trukket inn over øyra på staven.
Når sperrehakkene var på plass tok vi sperremalen som vi laga når det første reise var hogd sammen og begynte å produsere sperr.
Når sperrehakkene var på plass tok vi sperremalen som vi laga når det første reise var hogd sammen og begynte å produsere sperr.
Denne løsningen på klauv og tapp er ikke vanlig her lokal, normalt så blir alle tatt ned til tynneste sperr i toppen før det blir laget klauv og tapp. Denne metoden gjør at dimensjonsforskjell ikke gjør noe. Alt kan og sages ut, det er bare i bunnen av klauva som man må bruke hoggjern.
Under prøvemonteringen blir alt merket og det blir boret for toll og det blir innfelt to skråband i takflaten.
Så er det bare å få bygget fraktet til stedet det skal stå og reise det. Handsteiner var allerede på plass.Montering av bygget tok i underkant av tre timer innbefattet bæring opp fra kaien.
Ferdig bygg på plass
Bygget har en grunnflate på 3,6m x 6,6m. Det skal tekjast med hedler og kles tett på gavlen som vender fra sjøen og halve langveggene.
Sør-Troms museum bygger en middelaldergård på Trondarnes i Harstad, kalt allmenningr som betyr felles møteplass. Dette er en gård som skal brukes til formidling av livet og folket som levde i middelalderen. Det skal settes opp 5 bygg på gården. Det første bygget vi bygger er ei årestue. Deretter skal det bygges en stavkirke, ei smie, fjøs og stabbur. Naustet på Stangnes (Senja) er modell for bærekonstruksjonen på dette bygget. Til skråavstiving av årestua har vi valgt å bruke rotkne i overgangen stav-samhald.
På jakt etter rotkne
Eirik Nicolaisen ble henta inn som veileder for uttak av rotkne. Han var tidligere student ved HIST Teknisk Bygningsvern og har skrevet en bachloroppgave om tradisjonell bruk av rotkne i eldre bygninger.
Han laget en verktøyliste over verktøy som man må ha med seg i skogen.
– kvass øks
– spisspade
– tau
– øks du ikke er redd for å ødelegge/ hakke
– øks som du i hvert fall ikke er redd for å ødelegge
Denne furua står på stein og sandmark. Foto: Roald Renmælmo
Vi brukte Arne Pedersen, i Aursfjord i Malangen, som kjentmann. Arne kunne fortelle mye om hvor det var de beste mulighetene for å hente ut emner. Rotknea som vi skal bruke skal være av furu. Det vi ser etter er små furu som har vokst sent. Det er en fordel om furua står på berg med lite jord oppå. Da stikker ikke rota så dypt ned i bakken, og det er større sjanse for at rota går ut i 90 grader fra stammen. Når furua vi skal bruke er funnet, graver vi rundt furua slik at vi kan se rotsystemet. Nå kan vi se hvilken rot vi vil bruke til rotkne. Kapping av røtter kan være en tøff jobb. Det er mange røtter man ikke kan se under bakken. Det er lurt å bruke en øks som tåler litt småstein og grus. Når alle røttene er kappet kan vi hjelpe til med et tau og rotvelte treet.
Alle rotband som ikkje skal vere med blir kappa med øks. Foto: Roald Renmælmo
Øks og hakke var praktisk til å grave fram røtene og hogge dei av. Foto: Roald Renmælmo
Furu med rotkne som er felt. Foto: Roald Renmælmo
Først ble flata som skal inn mot staven hogd flat. Foto: Roald Renmælmo
Videre ble sidene på rota hogd flate og i dimensjon litt på overmål. Foto: Roald Renmælmo
Ei vanlig ryarkøks var praktisk til dette arbeidet. Denne er kopi av ei bile frå Målselv som er smidd av Jon Stengrimsen. Foto: Roald Renmælmo
Når treet er veltet kan vi bestemme oss for hva som er det beste emnet. Dersom man er heldig, kan man få to rotkne av et tre som er felt. Men det er sjeldent, fordi da må emnene stå 180 grader ovenfor hverandre. Vi skulle ha totalt 6 rotkne. Vi måtte da felle 6 trær. Emnene ble hugget til på overmål for frakt til kjørevei for videre transport til verkstedet. På verkstedet ble emnene justert på dimensjon for å passe inn i bygget.
Montering
Vi brukte stropper for å holde rotknea til staven når vi arbeidde med merking og tilpasning. Vi meddrog og tilpassa rotkneet til stav/sammhald. Rotkneet ble festa både i stav og samhald. Til dette brukte vi 1″ trenagler av furu. Det ble brukt 1″ navar til å bore hull for naglene. Naglene ble så kløyvd ut av rettvokst alved av rotstokken på furu. Emna ble spikka til koniske med firkanta tverrsnitt med brekte kanter.
Felling av rotkne til stav og samhald. Foto: Thor Larssen
Rotknea sin funksjon i bygget er å stive av konstruksjonen. En annen måte å stive av et bygg på er å bruke skråband. Det er en enklere arbeidsprosess å lage emne til skråband, men ulempen med skråband er at den vil ta mer plass i rommet. Derfor ble det valgt rotkne.
I begynnelsen av februar dro Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen til skogs for å hogge materialer til en ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Bygningen skal være en etterligning av en original smie og snekkerverksted i Skoger, Buskerud. Se tidligere bloggpost om dokumentasjonen av bygningen her:Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”
Vi hogg materialer til reisverket i smia og til laftekassa i snekkerverkstedet, samt materialer som skal skjæres til vindu, dør og gulv. Ivar Jørstad lagde ei liste over materalene vi trengte, og vi har lagd til ei hoggeliste utifra det. Se eksempel på det her:MateriallisteSnekkersmie
Tømmermerking
I ei tømmerkoie i Prestfoss, Sigdal i 2015 fant jeg noen trestykker som ifølge skogeieren var det merkelappene til tidligere tømmerhoggere. Det var ei tynn treflis, trolig av bjørk (kanskje fordi det er lyst og godt å skrive på) festet med ei snor til en blyant. Ifølge skogeieren var det slik dem merka tømmer under hogsten hver dag, og førte over merkene om kvelden i ei notisblokk, og der det stod lengdemål var det i hm, halve metere. Når disse var i bruk, spurte jeg ikke om, men blyanten å regne er nok disse ikke kjempegamle, men prinsippet er kjempelurt. Papir fungere som prøvd før, veldig dårlig etter en våt dag i skogen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gammel og ny hoggermerke. Foto. Magnus Wammen, Henning Jensen
I hogsten i tidligere tider var det regna skogsmål. Det skulle være en kvart alen over det målet som den ferdige materialen skulle ha. (Godal J. 2016) Så da har vi lagt til 6 DA-NO tommer dvs. +15,7cm på lengda av ferdig material når vi har aptert uti skauen.
Det meste blei fellt med motorsag, men øksa og svansen blei også brukt. Foto Henning Jensen
Kvisting av øks er veldig raskt og effektivt når grana har vokst opp i tett bestand. Lite og kvistene var stort sett underØ 1″ Foto.Henning Jensen
Foto.Magnus Wammen
Det javneste og med ingen synlig tennar blei plukka ut til dør og vindusmaterial Foto. Magnus Wammen
Det blei tilsammen 24m3 grantømmer, som vi hogg til bygningen, det som gjenstår av tømmer er da er utv. panel, vindskier, og trolig noe mer taktro.
På saga
Vi har ei Woodmizer båndsag på museet og vi skjærer 5 ½ ” laftetømmer, gulvmaterial, snekkermaterialer og ymse taktro og panel. Det var opprinnelig saget på ei oppgangsag som har tilhørt gården. Bygningen står der fortsatt, men saga er bygd om til ei sirkelsag på begynnelsen av 1900-tallet.
Materialene til reisverket i smia og takkonstruksjonen, samt ca.halvparten av tømmer i laftekassa skal tæljes.
Her nytter vi muligheten å sage et taktrobord på 1″ på hver side, før vi kommer inn til 5 1/2″ laftetømmer Foto:Ivar Jørstad
På båndsaga når jeg skal skjære kanta materialer blir første snitt bredden på materialen, og så vender stokken med venhake så den skjærte flata får anlegg på siden. Jeg skjærer også med margen sentret, ved at jeg løfter toppen litt opp og måler ned på sagramma så margen ligger like høyt i begge ender. Neste snitt (2) blir tykkelsen på materialen, 3 snitt så fullføres breddetykkelsen, og 4 snitt, da går oppdelingen av materialen i ønska tykkelser. Se bildeserie under.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.
Materialene går vidre til å strølegges og stables, mens laftetømmeret går rett i tømringa av snekkerverkstedet helt rått. Ifølge Skognytting, J.Kåsa, nevner han skogstørt-skipningstørt-høvlingstørt-snekkertørt og møbeltørt virke. Det høvingstørre fra 13-15% fuktighet, og er kanskje noe vi burde legge oss på når vi skal begynne å høvle materialer til vinduer, dører, og gulv i høst til Snekkersmia. Han nevner snekkertørt som 9-11% fuktighet. Og da at vi tørker materialene ytterligere litt ned til snekkertørt når vi skal felle sammen.
Er det noen som har erfaringer å dele på fuktighet og bruken av gran? Eller gran, kontra furu, og fuktprosent? Så del gjerne en kommentar i feltet under!
Kilder:
Godal, J. Å rekne brøk med han tykje, 2016. Kåsa, Johannes. Skognytting, 1952
Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.
Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)
I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi i kontakt med en gjeng med håndverkere (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.
I år var det taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.
Mye av verktøykassen de hadde lignet mye på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.
De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge. All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord på 6 meter av en første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med. En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.
Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.
Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.
Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde både første og andre kløyven og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.
Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste 2 sider ferdig nå hugges kantene begynner å ligne på boks nå starten på kløyven første kil er satt i, en smal kile En litt tykkere kile som nr 2 Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet
Studentane på læringsarena Sør-Troms museum og Midt-Troms museum har hatt fleire kurs i tømmerhogst med øks og handsag. Dei er ikkje utlært innan dette området og har framleis behov for å øve seg i slikt arbeid også dei neste åra. Det er neppe så mange fleire enn våre studentar som arbeider med øks og handsag for å ta ut tømmer til byggjeprosjekt. Slike arbeidsmåtar har gått ut av vanleg bruk for 50-60 år sidan. I dagens skogbruk har det også vorte færre og færre tømmerhoggarar som hogger manuelt med motorsag. Hogstmaskiner har teke over mykje av arbeidet i skogen. Slike maskiner kan effektivt ta ut tømmer til å dekke behovet i treforedlingsindustrien. For oss som vil ha tømmer som er tilpassa våre spesielle behov for dimensjon og eigenskapar så er handsaminga tømmeret får, når det går gjennom hogstaggregata på slike maskiner, ikkje spesielt gunstig. Difor kan det vere nyttig for studentane å lære seg å hogge tømmer sjølv med motorsag. Det kan bli eit alternativ til å måtte kjøpe maskinhogd tømmer som ikkje held mål. På bakgrunn av dette gjennomfører vi denne veka eit kurs i hogst med motorsag. Kursleiar er Knut Johnsen som er erfaren tømmerhoggar og ein av dei faste instruktørane til Skogbrukets kursinstitutt.
Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin
Kurset gir ei innføring i sikker bruk og stell av motorsag. Deltakarane får også ei innføring i, og får øve seg på hogstteknikk. Det blir undervist i hogstplanlegging og økonomi i hogstopplegg. På kurset blir det undervist i krav til forskriftsmessig verneutstyr for å bruke motorsag på ein trygg måte.
Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv Holmin
Når skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Slikt kan vere risikabelt for ein tømmerhoggar. Foto: Siv Holmin
Instruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin
Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.
Tradisjonelt bygghandverk 