Rettbenken på gården Søre Risteigen. Foto: Ivar Jørstad
I Veggli i Numedal ligger gården Søre Risteigen, en riktig gammal gård står det i Rollag bygdebok. Man antar at Risteigen har blitt delt i to allerede før svartedauden, så Søre Risteigen har en over 650 år lang historie. Gården har en stor tømmerlåve, og der inne står benken jeg har vært og sett på. Da jeg ringte nåværende eier, Berit Mogan Lindheim som har vokst opp på gården, og spurte om å få komme på besøk, kalte jeg benken for skottbenk. Hun må ha skjønt hva jeg mente, for hun kommenterte det ikke noe da. Men etter at vi hadde hilst på tunet, og jeg ble vist plassen den sto, gjorde Berit meg oppmerksom på at der på gården kalte de den for en rettbenk. Hun visste ikke noe spesielt om den, men den hadde stått der så lenge hun kunne…
I uke 7 og 8 hadde vi vindusmaking samling på Norsk Folkemuseum med Hans Andreas Lien som veileder. Hans Andres er tradisjonshåndverker fra Dokka, og har laget kopier av de gamle vinduene i huset sitt med bare håndverktøy, han har også lagd de av granmaterialer. Hans Andreas har også studert bygningsvern som etter- og videreutdanning i Oppland på tidligere Høgskolen i Sør-Trøndelag og var gjennom et omfattende kurs i snekring av vinduer med handverktøy der.
Vi skulle lage tre to-rams vinduer til snekkerverksted delen av «snekkersmia» som vi har bygd og skal bli et formidlingsverksted på museet. Link til tidligere blogpost om prosjektet.
Granmaterialene vi brukte, skjærte vi i mars-april 2017 og hadde fått nesten et år med utetørk. Rett over nyttår la vi materialene til vinduet inn i en oppvarma smie. Etter en måned var det kommet ned i henholdsvis 12-14% på ramme og karm-materialen.
Vi splittet opp materialene til karm, ramme og sprosse ei uke før det skulle brukes. Hans Andreas ville gjerne at det kunne være opp til ½ tomme overmål for å ha justeringsmonn når det «ville» slå seg. Det var også viktig at materialen ikke blei stablet-men stod fritt opp og ned, sånn at det fikk gå mest mulig fra seg. Det var viktigere at det vrei seg nå! enn når det var kommet inn i ramma.
Emner til ramme, sprosser og karm ferdig kappet opp, og grov dimensjonert, klar for en uke med å få sparket fra seg inne i oppvarmet verksted. Foto. Magnus Wammen
Vi begynte med å justere ned materialene med øks, sag eller høvel. Her var det hele tiden ting å vurder med tanke på å lese hva som ligger i emnet, og ha i mente at når en begynner å jobbe med materialen vil det kunne utløse spenninger ettersom man høvlet seg inn på riktig dimensjon.
Virkeslære
Under tørk vil yteveden tørke mer enn kjerneveden, og når en får ca. 0.2-0.3% lengdereduksjon vil det kunne dannes indre spenninger mellom disse.
Tennarved krymper mer på lengda enn normal ved, og den vil gi noe bøying/kantkrok i emnet, avhengig av hvor i emnet tennar`n ligger. Det samme er det med ungdomsveden (de første 15-25 årringene) har en større lengdereduksjon enn normalveden som vil gi emnet en bøyning/kantkrok. Ungdomsveden er uansett noe som vi vil skygge unna
Motsatt er det, om en side av emnet har mye kvist vil den få mindre lengdereduksjon enn den normale veden på andre siden av emnet og vi vil få en bøyning/kantkrok derretter.
Vridning av emnet er også en utfordring, og det er fordi vedcellene står skråstillt, og når en får en tørk som reduserer cellebredden vil emnet vri seg siden de står på skrå. Om en har et tre som har varierende vridning i hele stammetverrsnittet, vil det ofte stå imot hverandre, og vi får en mer stabil stokk, når det gjelder små emner som vi jobbet med, hadde ofte hele emnet vridde fibre og gir vridning i emnet etter nedtørking. Mye av emnene til vinduene og tømmeret generellt i bygningen, var venstrevridd, og hadde således en del vridning. Det er en vanlig oppfatning at høyrevridd tømmer gjerne er venstrevridd i ungdommen, for så rette seg ut i stammeveden, for deretter å bli høyrevridd ved høg alder. Men mot venstrevridd tømmer som har et ofte dårlig rykte er det at vridningen er gjerne venstre fra hele ungdommen og hele treets levealder, noe som gjør at man ikke har den marmoreringseffekten med at fibrene står i opposisjon til hverandre, men fibrene vil alle jobbe i samme retning, og vi vil i så fall få en større samla vridning når trevirket tørker.
Når en tar ut emnet av planken, er det fint å legge merke til hvor disse elementene er, og sage vekk ungdomsved, eller kappe emnene mellom partier av urolig ved eller stor kvist, stor kvist som vil komme ut i fals og profil er også fint få bort.
Når vi begynner å dimensjonere emnet ned til ferdig mål, er det lurt å vurdere emnet en gang til, med tanke på høvelretning o.l. En grovstillt skrubbhøvel kan ved første høveldrag rive opp veden så mye at det ikke lar seg rette vekk igjen. Så ved særlig urolige og kvistete emner kan det være lurt å ta fram en høvel med sponklaff og sette den så nær eggen som mulig. Det hjelper også mye mot utrivning å ha skarp egg.
På emner med vridning blei de retta av ved hjelp av siktestikker. Bøyning mellom disse to flatene blei kontrollert med en rettholdt, eller ved å holde de mot kanten på høvelbenken, eller å sikte langsetter emnet.
Referansemerker: Margsiden blei retta først og fikk et referansemerke. Margen blei oftest sentrert imot kittfalsen. Et annet moment som jeg har tillagt meg, er at jeg setter opp høvelretning på emnet. Fordi når en kommer tilbake og skal pusse over ramma eller bygningsdelen til slutt, veit jeg retningen jeg skal høvle slik at jeg ikke river opp mer med motvedshøvling.
Her er noen eksempler på merke av referanseside. De to til venstre er tradisjonelle referansemerker. Det til høyre er et merke som er etter David Charlesworth, som også indikierer høvelretning. Her er det at man høvler mot venstre i bilde. Foto. Magnus Wammen
Tennarspon:
Når en høvler tennar kan høvelspona bølges seg annerledes enn normal ved.
Her ser vi klart forskjellen mellom tennarside på venstre og normalved på høyre. Foto. Magnus Wammen
Tømmer til vindusmaterialer:
Det Hans Andreas ofte ser etter til tømmer til vindusmaterialer han henter utifra skogen, er gjerne ett gammelt tre fra 120 år og oppover, lite granbar – antakelig større kjerneandel – mindre næringsinnhold i veden og roligere ved. Ett sirkelrundt stammetverrsnitt har som regel roligere ved, og er derfor en stor fordel. Det er i utgangspunktet førstestokken han vil ha til snekkermaterial, og da gjør det ikke så mye hvordan kvistmengden og kvistkarakteren er lenger oppover i treet. Om det er gankvist, toppknekk eller kløft ovenfor førstestokken gjør lite, da dette i liten grad påvirker førstestokken (så lenge råten ikke har gått for langt ned og påvirker emnene som skal brukes). Ett tre som har fått en skade der den har redusert barnålmengden ved f.eks en toppknekk har han erfart at har større kjernevedandel, antakeligvis fordi næringsbehovet blir redusert. Tette, jevne åringsbredder er best, dette får en gjerne ved at treet har hatt redusert vekstvilkår (sol og næring) gjennom hele veksten, ett tre som har startet som en understander, men som har kommet seg opp og frem jevnt og trutt. Ett slikt tre vil som regel strekke seg til værs etter sollyset og gir også lite kvist nederst. Løst ytterste lag med bark, gjerne skilling eller seddelbark. Ikke så altfor dype porer i oppsprekkingen i barken fordi dette ser ut til å indikere rask vekst.
Vindusemne tre fra Skoger, Drammen. Foto.Magnus Wammen
Sirkelrundt stammetverrsnitt, javn vekst, skillingsbark. Nam nam! Foto.Magnus Wammen
Så det ideele treet er en gran med alder 120 år++, lite granbar. 10-12 tommer brystmål. Veldig lite kvist de 2,5- 3,5 nederste meterne, sirkelrund stamme og rett, javn tilvekst og har stått nokså flatt – lite tennar. Helst ikke årringbredde større enn 1mm. Link til tømmerhogsten for prosjektet, Her
Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo
For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.
Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo
Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.
Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.
Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo
Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.
Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.
Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne. Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.
I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.
Vindauge ferdig glasa og kitta, og klart til å settast inn.
Vindauga skal stå i den såkalla ”Snekkersmia” på norsk folkemuseum. Dette er ein kopi av eit originalt førebilete frå Garden Borge i Skoger, Buskerud. Vindauga stammar frå 1870-åra og er laga av grån.
Det skulle produserast på autentisk vis, og Hans Andreas Lien vart hyra inn som rettleiar i dette arbeidet. Han har arbeidd mykje med førindustriell framstilling av denne type vindauge, og har kome fram til ein framgangsmåte som verkar rasjonell og effektiv. Framgangsmåten er ikkje lært av tradisjonsberar, men spring ut frå praktisk arbeid og utprøving med det tradisjonelle snikkarverktøyet som avgrensing og gamle originale vindauge som rettesnor. Samspelet mellom verktøy, dimensjonar og utforming kom verkeleg fram under arbeidet med vindauga. Hans Andreas la også vekt på å vere kreativ i bruken av dei tradisjonelle verktøya, og soleis finne snarvegar og triks som lettar og effektiviserar arbeidet. Dette er ei tilnærming som kan vere med på å gjere ein bevisst på den potensielle variasjonen i tradisjonshandverket, og kan vere med på å «oppdage» gamle ting på ny. I dette blogginnlegget skal eg gå litt nærare inn på oppmerkinga som ligg bak dette viset å framstille vindauge på. Eg grensar det av til produksjon av sjølve rammene, då karm, montering av hengsel, glas og kitting vert litt vel omfattande i eitt og samme innlegg.
Dimensjonering og materialframstilling
Fyrst måtte all materialen dimensjonerast. Standard prosedyre med å rette ei side med siktestikker, vinkle neste side, og risse på dimensjon med ferdig innstilte ripmott. Rettsida og kant næmast marg vart referansesider. Langramtre vart høvla kvar for seg, medan tverrramtre og sprosser vart høvla i eitt stykke og kappa etterpå. I all hovudsak vart det nytta tre høvlar til rettinga. Fyrst ein grov skrubb, så ein litt grovstilt sletthøvel, og til sist ein finstilt langhøvel. Det er særs viktig å vere nøyaktig i denne delen av arbeidet. Her legg ein føresetnadene for kor rett ramma vert til slutt. Om ein slurvar med rettinga får ein svi, men om dette vert gjort rett med ein gong lettar ein resten av prosessen slepp unna ein heil del meirarbeid.
Høvling av Kittfals
Kittfalsen er ein vitig referanse for framstilling av rammene. Kittfalsen vert referanse for tapp og sliss i hjørnesamanfellinga og sprossetapphol, og i tillegg vert all påmerking og vinkling gjort frå kittfalssida. Dette er det fyrste som vert høvla etter retting og dimensjonering.
Høvling av fas
Fasen på ramtrea vart høvla med ein breid falshøvel med djupnestopp som stoppa mot kittfalsen. Dette er eigentleg høvelen som vert nytta til karmfalsen, men landet er modifisert til å fungere som djupnestopp mot kittfalsen, og soleis får høvelen fleire funksjonar. Me hadde eit ripmott som var stilt inn slik at planet mellom toppen av kittfalsen og risset stemte med vinkelen me var ute etter. Sidan høvelen hadde djupnestopp i kittfalsen kunne ein fokusere på å høvle seg ned til risset, men samstundes vere sikker på at ein ikkje kom for djupt i øvre del av fasen. Ein ting mindre å tenke på. Vinkelen på denne fasen var omlag 22,5 grader på originalramma, og dette er ein vinkel som går att i alle delane som skal passe saman med denne fasen. Om denne vert upresis mistar ein kontroll på oppmerkinga. Også dei faste kuene/malane for oppmerkinga er bygd opp kring denne vinkelen og føresett at alle delane er høvla med same vinkel.
Karmfalshøvelen vart nytta til høvling av fas. Underkanten av landet er skrådd slik at han botnar mot kittfalsen når fasen har rette vinkelen.
Til saman er det no samspelet mellom retting og dimensjonering, høvling av kittfals, fast ripmott for høvling av fas og falshøvel med djupnestopp som gjev føresetnadane for det vidare arbeidet. Er ikkje dette presist utført vil samanfellinga av rammene verte problematisk.
Høvling av sprosser
Sprossene dimensjonerast og høvlast med fas som har samme vinkel som ramtrea. Kittfalsen høvlast på både sider og samme prosedyre som på ramtrea med høvling av fas.
Merking av fellingar og sprossetapphol
Me nytta ein målestav med alle mål på for oppmerking av ramma. Her låg lengder på langramtre, tverremtre, sprosser og målepunkt for fellingane. Målepunkta vart bruka til å legge på kuer på rett stad slik at fellingane kom der dei skulle. Med ku meiner eg faste merkemalar som nyttast til oppmerking av fellingar, tappar og tapphol.
Kuer til oppmerking.
Her er kuene til samanfellinga av ramma. Lengst til venstre er ei ku med faste riss. Ho inneheld tapp og sliss og sprosseprofil med riss for sprossetapphol. Dei to i midten er for å plassere innstikkhengsel i karmen, og høyrer ikkje til rammeproduksjonen. Til høgre ligg to kuer, ei til kvar side av ramtreet. Den eine med motsatt fasprofil, og den andre rett. Desse leggast på i vinkel på ramtreet, og profilen rissast over. Målepunkta frå målestaven er utgangspunkt for plassering av kuene. Det vart nytta kniv til å risse inn merka frå kuene. Dette gav eit godt startsnitt for saga, og gav eit reinare riss enn rissenål på tverrved.
Sliss og tapp
Sliss/tapp sagast ut. Sagsnittet skal ligge på den sida av streken der materialen skal bort. Her er det viktig å sage rett på med ein gong, og ikkje la det stå att litt ekstra. Dette fører berre til meirarbeid og unødvendig justering. Saga overflater i fellinga gjev også god friksjon. Slissen må hoggast ut, og det er viktig å gjere botn av slissen rett. Det kan vere freistande å gjere denne relativt innhol, så ein er sikker på at tappen ikkje rir på midten, men ved samantvinging av ramma kan innhol botn i slissen føre til kantkomrimering på tappen, som gjer at ramma kan dra seg litt skeiv.
Sprosser
Sprosseplasseringa merkast på med eit sentermål frå målestaven. Det sentrerte risset på sprossekua leggast i dette punktet, og sprosseprofilen merkast av på ramtreet. Fellinga på sprossa merkast på med ramtrekua. Frå kittfalsen og opp til risset vert tappen på sprossa, og det vinkla risset tilsvarar fasen på ramtreet.
Nagling av sprosser
Sprossene vart nagla med gjennomgåande trenaglar. Hans Andreas hadde klekka ut ein effektiv måte å produsere naglar på. Ved å tappe ut eit konisk spor som tilsvarar navaren ein skulle bruke kunne ein enkelt høvle til dei kløyvde nagleemna. Ved å høvle alle fire sidene til høvelen slutta å ta fekk ein identiske koniske naglar på eit blunk. Sprossene vart monterte i ramma og det vart borra med navar. Ein nagle i kvar sprossetapp.
Til slutt høvlar ein ned eventuelle trappingar i ramma og endeveden i hjørnefellingan og monterar på hjørnebeslaga. Då er rammene klare til å bli montert i karm, og glasa og kitta.
Dette var ei kort innføring i arbeidsmetoden me nytta for å framstille rammene i desse vindauga. Det er eit enkelt, men samstundes raffinert vindauge. Den relativt enkle utforminga gjev også ein heil del rom for forskjellige produksjonsmåtar, og dette er noko som gjer det interessant å granske arbeidsprosessen på desse tilsynelatande like vindauga.
Etter tre dagar på Voss med sagfiling, ilag med Trond Oalann, Georgios Vie Sokorelis og med Aksel Weller som instruktør. Vil eg med dette dele nokre av momenta Aksel la vekt på.
Generelt
Generelt er det viktigare at toppen på tennene er retta av i 90° i forhold til bladet, enn at vikkinga er lik på begge sider. Om vikkinga ikkje er heilt eksakt lik på høgre og venstre side har det eigentleg kunn innverknad på plaseringa av bladet i sagsnittet. Om toppen/tannhøgta ikkje er heilt rett, skjer saga skeivt.
Alle avvik på til dømes tannhøgder, vikking og filing av tennene vil gjere at ikkje alle tennene arbeidar likt. Noko som fører til at det må leggast inn meir arbeid for å gjere den tiltenkte jobben. I mitt tilfelle saga eg ei lengd på ein meter i 2″ furuplank på 47 sekund på vindussamlinga vår på Voss (med tannforma me laga på Sverresborg). Nå etter filekurset er tida nede på 31 sekund, med same mann og sag med «progresiv» tanning (meir under «Langvedsag») i tilsvarande material. Ingen eksakt vitenskap, men kan vera til samanlikning.
For å få til eit godt resultat er det ei rekkefølge som kan væra verd å merke seg:
Slipe/bryne sidene (restaurering/fjerning av rust)
Rette av tannhøgda (viktig med 90°)
Tannbotn
Forme tennene
Vikke
Stryke av toppen (endå viktigare med 90°)
File tennene/eggen
Aksel syner korleis han held fila når han rettar av toppen
Ikkje enkelt å få det 100% i 90 grader når det knapt er plass til fingrane
Me nytta sverdfil til forming og filing av tennene, flatfil til retting av toppen/tannhøgda og rundfil til tannbotnen på stokksag/svans (fekk ein liten demostrasjon på filing av stokksag). Tradisjonelt er det mykje nytta trekantfiler i Noreg. Aksel meinar det er viktig å læra seg å file ei og ei flate og å forstå kva ein gjere, før ein går på med trekantfil som filer to flater samtidig. Unøyartighet kan gi mykje større konsekvensar med trekantfil. Det er som med mykje anna: «øving gjer meister».
Legg merke til det som er merka grønt på skissene under: Det må rettast av så mykje at ein kjem under slitasjen. Slitasjen vil vera størst på ytterhjørnene som her er merka raudt. Ved filing vil vikkinga bli redusert, dette er ikkje noko problem den fyrste eller andre gangen ein filer.
Ein må vurdera kva material ein arbeider i: hard/mjuk, tørr/rå og om ein ynskjer fint/grovt snitt og/eller rask/sein sag. Her kjem val av vinklar og kor mykje tennene er vikka inn. Aksel nytta auga og følelsen (røyndsla) i val av vinklar. Han nytta og auga (med godt lys og forstørringsglas) i rettinga av toppen, vikkinga og filinga av tennene. Vinklane som er nemde under er mine målingar av filte sager.
Langvedsag
Tennene på ei langvedsag skal fungere som ein høvel. Heile breidda på kvar tann skal vera i arbeid.
Skissa syner nokre av momenta som er viktig å huske på ved oppsett av ei langvedsag
Skissa under er frå midtfeltet på mi sag. Vikkinga er på 0,25mm. 5 mm mellom spissane og tannhøgda er på omlag 4 mm. Den har mindre aggressive tenner (rundt 88-89°) i starten, omlag 10 cm, før tennene få forma som vist på skissa. Den siste tredjedelen av bladlengda har noko meir aggressiv tanning (rundt 93°). Både framsida og baksida av tennene er filt rett over (indikert med 0°)
Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. 40 graderen er omtrentleg. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).
Langvedsaga mi, midtparti
Legg merke til den blanke flata på toppen av dei tre tennene til venstre for midten. Denne skal væra lik eit rektangel og like store etter forminga av tennene før vikking.
Kappsag
Tennene på ei kappsag skal skjæra over trefibrane på tvers.
Skissa syner nokre av momenta som er viktig å huske på ved oppsett av ei kappsag
Mi kappsag har måla som vist i skissa under over det heile. Vikkinga er på 0,2 mm. 4 mm mellom spissane og tannhøgd på omlag 3 mm. Slik vinkelen på baksida er nå (20°) passar den til hardare tre (hard bjørk). Vil nok file denne litt spissare om det er for furu. Vinkelen framme (76°) er ok, men kanskje litt agresiv. Ellers ok. Eg vil file ein gong til med desse måla, men utan å vikke, for å teste. Dette gir litt mindre vikk, og eg er spent på om saga endrar seg nevneverdig etter det.
Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).
Kappsaga mi
Her ser ein flata på annankvar tann er lik ein trekant som skal væra like store etter forminga av tennene, før vikking.
Tankar
Som tidlegare nemnd, nytta ikkje Aksel vinklar eller mål når han filte. Eg tenkjer at om me skal skriva om dette, huska kva som er gjordt og tenkt for å forbetre, og for kunne samanlikne, er me avhengige av å nytte tal.
«Ein time med filing kvar andre veke, tener ein inn att på presisjon og hurtighet». Aksel sitt krav til finish og nøyaktighet er noko å strekje seg etter.
Til slutt vil eg sei at dette ikkje har rot i norsk tradisjon, men er Aksel si erfaring rundt kva som fungerar, ispedd mi forståing og missforståing i eit forsøk på å skrive dette ned.
Vi på læringsarena Sør-Troms Museum har begynt å kløyve stokker og hugge subord til stavkirken. De fleste på skipet skal være nesten 7 meter lange, kantet til så å si ren al, og helst holde 35 cm i topp. Det er altså snakk om ganske grove stokker.
Haltdalen Stavkirke burde egentlig kalles en «bordkirke», ut fra handverkerens perspektiv. Kanskje viser navnet «stavkirke» vel så mye til veggstavene (eller veggtilene) som hjørnestavene. Veggstaver er ordbruk fra Stavkirkeprekenen i Gammelnorsk homiliebok. Det er i hvert fall veldig mange bord og tiler. Det virker også som regel å være snakk om førstebord, det vil si at man bare får ett bord fra hver halvkløyving, to fra hver stokk. Med andre ord er det svært mange stokker som skal kløyves og mye material som går til spille om man skårer og lomper.
Så hvorfor hugger vi ikke alltid flere bord fra samme halvkløyving. Hva de klarte i middelalderen er vanskelig å si. På studiet har vi forsøkt flere forskjellige metoder for å kløyve ut andrebord. Det lar seg gjøre, men jeg synes det er krevende og kan gi litt uforutsigbart resultat. Grunnen er at når vi kløyver en stokk i to utnytter vi margstrålene i veden til å kløyve inn til margen fra to sider. Når du kløyver andrebord må du derimot tvinge kløyvingen, enten ved å borre hull, eller ved å aske fra sidene, kløyve fra enden og kappe bånd.
Et annet problem er kvister. Når man skal kløyve en stokk orienterer man den som regel med kuven opp slik at man kan snorslå beint over der man tror margen går. Det er som regel forenelig med det å planlegge slik at man unngår store kvister i bordet eller får de så små som mulig. Man slipper i hvert fall å kløyve på tvers av kvister når man kløyver til marg. Det er derimot ikke mulig i andrebord. Så med mindre det er veldig fine stokker blir det mye tyngre å kløyve og å unngå store utrivinger.
Mens vi arbeidet med subordene poengterte Roald Renmælmo at det er nokså lite spor etter skåring i middelaldermaterial. Det kan skyldes at materialene ofte er veldig fint bearbeidet. Allikevel fikk det meg til å fundere på om det ikke også kunne skyldes en alternativ framgangsmåte for å fjerne baken. Jeg fikk en idé om at man kunne hogge slik man gjør på en mønekjøl, det nederste subordet eller slik det trolig er gjort på raftene i stavkirken. Altså i en slags «L», eller 90 graders vinkel på hver side av baken slik at det som står igjen så og si er et ferdig emne som kan kløyves ut. Da vil bredden på kløyven reduseres, og kløyven på tvers kan følge en åring.
Vi begynte å diskutere metoden og så flere fordeler. Det blir lettere å styre denne typen kløyving unna store kvister. Det er ikke nødvendig å skåre og lompe (med mindre det er en del av stokken man ikke vil kløyve). I den frosne geitveden jobber man mer lett på langs med veden. Og begge emnene kan i teorien nesten hugges ferdig og vil holde seg stabil og uten svikt helt til man skal kløyve. Etter det gjenstår bare litt myk al i midten av førstebordet og én eller to sider av andreemnet.
Det første forsøket jeg gjorde gikk veldig bra. Jeg hadde over 1 tomme sikkerhetsmargin inn til bordet, men i det tilfellet hadde jeg ikke behøvd noen. Kløyven gikk så og si perfekt. Dette skyltes nok delvis mye tennar i baken og et fint emne. Jeg ble hindret av været fra å forsøke videre på en 7-metring. Det ble for kaldt til å kløyve. Derimot hadde jeg en fin toppende på litt over 3 meter tilgjengelig, og siden den hadde mye al var den fin å hogge på i kulda. Nesten alle bildene er fra dette andre forsøket.
Denne gangen gikk jeg mer systematisk fram og dokumenterte med bilder. Jeg hogde margsiden på halvkløyvingen rett. La den i vater på flasken og loddet en strek opp i begge ender. Her tror jeg det kan være en fordel å sentrere merkingen om margen i hver ende om man har nok ved, ikke toppen av ryggen på stokken, for en mer kontrollert kløyving senere. Så bestemte jeg bredden på andreemnet, i dette tilfellet 4 norske tommer, og merket i begge ender.
Huggingen videre er veldig lik hogging av medfar og asking, men man kan gå på ganske mye hardere. En blanding mellom 45 grader og rett med veden, for å få ut i bunnen. Jeg mener planet ned mot bordet burde hugges først, siden denne kanten er svakere, slik at det ikke sprekker ut. Jeg syntes også det var best å hogge seg helt ferdig i et plan før man begynte på neste. Da kan man hogge fulle raster og det blir lettere å få ut veden.
Når man skal hogge rett er spørsmålet hvor nært man tørr å gå bordet før kløyven. På det andre forsøket hadde jeg ingen sikkerhetsmargin på sidene, men startet kløyven fra enden rundt en kvart tomme ut fra bordet. Dette var litt optimistisk og det ble merker etter kløyven i bordet. Neste gang kommer jeg til å hugge rett i geita til bordet, men sette igjen litt inn mot kløyven. Andreemnet tror jeg trygt kan hogges som i dette forsøket.
Siv Holmin hjalp meg med selve kløyvingen i det andre forsøket. Når man starter kløyven fra enden virker begynnelsen å være veldig viktig. Det blir vanskelig om den må rettes opp. I det andre forsøket begynte kløyven veldig dårlig. Jeg startet den for nært bordet og passet ikke godt nok på avstanden. Kløyven ble i tillegg styrt ned i bordet av en kvist som var noen centimeter inn i emnet. I tillegg burde jeg sett at fibrene i andreemnet svingte ned i bordet på midten av stokken.
Jeg har en vei å gå med å forstå denne typen kløyving. Slik jeg ser det er det i hovedsak tre store elementer som spiller inn på kløyven. Retningen på fibrene, siden kløyven på langs med stokken vil forsøke å styre etter disse. Hvor margen ligger, siden kløyven sideveis vil forsøke å styre etter vridningen i veden, langs med åringene ned mot bordet. Eventuelle kvister, siden de kan rote til de to overnevnte. Et poeng er at det trolig er tryggere om halvkløyvingen har litt kuv ut, slik at fibrene ikke styrer inn på midten av bordet. Det kan askes sideveis inn hvor det skal kløyves for å gjøre bredden på kløyven så liten som mulig. Uansett kan nok de fleste problemene unngås med god sikkerhetsmargin.
Andreemnet som kommer ut av en slik kløyving vil ha ren kantved og skal dermed sprekke lite. Den vil også være av veden som var lengst ute i tverrsnittet på et stort tre, altså der moment-kreftene i stammene var størst, økende ned mot rota. Det er lett å tenke seg at dette gir gode egenskaper til de smekre åsene og sperrebindene i stavkirken.
Når vi har undersøkt Haltdalen Stavkirke på Sverresborg, som er forbilde for stavkirken vi bygger, har det sett ut som deler av sperrebindene har kommet fra langt ute i tverrsnittet på større trær. Vi har studert dette på oppfordring fra Roald Renmælmo som tidligere har sett slike åser, blant annet i middelalderkirken på Værnes.
Akkurat hvor mange slike emner det er i Haltdalen Stavkirke, og hvor de er; oversperrer, undersperrer, hjelpesperrer, hanebjelker, åser, mønsåser, nagler, spon, ramtre, gavelsperrer eller tverrstavliner vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hvordan disse i så fall er kløyvd ut. Metoden over er bare en hypotese. Et faktum er derimot at det er veldig mange flere bord enn åser og sperrebind i kirken, så det ville være rart om man ikke utnyttet baken til noen få, fine stokker.
Andreemnet fra det første kløyveforsøket.
Andreemnet fra det første kløyveforsøket.
Andreemnet fra det første kløyveforsøket.
Jeg tenker uansett det er usannsynlig at det bare har vært en metode, siden hver stokk er så forskjellig. Til syvende og sist kan man argumentere fra at de i middelalderen sparte, til at de var effektive og hadde mange store fantastiske trær. Hvem vet. Det eneste vi vet er det vi ser i originaldelene på Sverresborg, og nå vet i hvert fall jeg om en del nye ting jeg skal undersøke neste gang jeg er der.
Almoåsstuggu er ei lita trønderlån som er bygd i lafta tømmer og panelt. Innvendig er andre etasjen uten panel. Utvendig mål er 13×5,4 m. Slike små trønderlåner var det mange av i Trøndelag, og bygningen er en god representant for hus på mindre gårdsbruk i landsdelen. Bygningen vart flytta heil til museet, så interiøret er slik det var da huset stod på Almoås. Etter flyttinga måtte det legges ny bordkledning og en del vinduer måtte skiftes, men begge deler er kopier av det opprinnelige. Alt i alt er dette en av de best bevarte bygningene på museet.
I januar fikk vi besøk av Fylkestømrer Eianar Strand fra Rørvik som var veildeder for oss på gulvproduksjon. Det hadde vært et branntilløp i taket i kjøkkenet på Almoåstuggu, noe som gav oss en mulighet til å produsere et nytt gulv og legge det. Hvis man skal være objektiv i forhold til Vernefilosofien vi har lært skulle nok ikke gulvet vært skiftet i sin helhet, men det gav oss en unik mulighet å både produsere gulvbord og legge gulvet.
Gulvet i loftskammerset skulle skiftes
Så her lot vi øvelsen i gulvproduksjon veie tyngst.
Håvard stsuberg hadde skaffet material ca 1,5 tomms furu plank, fuktigheten var ca 10-12%.
Vi rigget oss til med to skottbenker og to langbenker , sotsnor, ripmot, øks, grindsag, fletthøvel, skrubbokse, slettokse, skottokse, ploghøvler, og sems.
Først kappet vi lengdene, da dette var paralelle bord snorslo vi dem, og prøvde både grindsaga og øksa for å lage de med avsmalning, noe det originale gulvet hadde.
Så høvlet vi med fletthøvelen langs begge langsidene for å få en dybde referanse til skubb/slettoksen. Når bordet var avrettet/ plant på ene siden, snudde vi det og dro ripmotet på ønsket tykkelse av bordet ca 36mm , så høvlet vi med fletthøvelen ned til ripmotstrken , det var lettere å se dybden slik enn å bøye seg ned hele tiden for å se om hvor nær vi var kommet ripmotstreken.
sikting for å se om flata er ned på rett nivå
Det viste seg at vi måtte avrette slettoksen før vi satte i gang.( i skottbenken)
Gulvplog
så satte vi bordet i skottbenken og brukte skottoksen på begge sider, så kjørte vi med en gulvplog med not og fjær, her var det litt finstilling av tann i starten , men vi var snart i gang med produksjonen
Når vi hadde høvlet frem not og fjær høvlet vi en gang over med en liten sems for å knekke hjørnene på nota og fjæra, slik at de lettere entrer når gulvet legges.
semshøvel som knekker kanten på fjæra
Selve legginga av gulvet gikk veldig greit vi reiv 2-3 bord så la ned 2 bord slik at vi hele tiden hadde noe å stå på . Håvard hadde laget gulvhaker i smia som vi testet ut og de fungerte veldig godt med tanke på å klemme sammen bodene før vi boret og spikret dem.
Dette var en svært fin og lærerik øvelse vi fikk fort forståelse for hvor viktig det var å stille rett dybde på de forskjellige tennene i gulvplogene, og at skottbenken var montert rett slik at det ikke oppsto sprekker mellom bordene når de ble lagt sammen.
Sven og Ivar har laga vindusrammer med veileder Atle Østrem. Han tok utgangspunkt i originale vindauge frå midten av 1700-talet på bryggen i Bergen. Foto: Henrik Jenssen
I tradisjonsfaglig fordypning har studentane samlingar med praktisk arbeid der dei får fordjupe seg i ulike spesialområde innan handverket. I førre veke var vi samla på Voss i snikkarverkstaden i lokala til Vestnorsk kulturakademi. Bygningsvernsenteret på Vestnorsk kulturakademi er også læringsarena for studentane som er knytt til Hordaland. Samlinga er den fyrste vi har lagt til denne læringsarenaen. Vi prøver å spreie samlingane slik at studentane får høve til å bli kjent med flest mogleg av læringsarenaene.
Henrik høvlar innvendig fas på sideramtre til vindusramme.
Høving av sprosseemne.
Ivar med materialane til sitt vindauge.
Grindsagene til Sven.
Sven i arbeid med å høvle material.
Jostein med sitt vindauge.
Spesialutstyret Thor-Aage hadde med for høvling av sprosser.
Georgios høvlar ramtre.
Thor høvlar sprosser
Samansetting av ramme med sprosser.
Sven prøver ut rundsaga til å fjerne material frå karmsink.
Rundsaga i bruk.
Pål, Peter og Georgios arbeider på den nye høvelbenken til Trond.
Hogging av sliss i ramtre.
Tema for samlinga var snikring av vindauge med handverktøy og tradisjonelle arbeidsmåtar. På samlinga hadde vi med Thor-Aage Heiberg, Atle Østrem, Roald Renmælmo og Trond Oalann som veiledere. Thor-Aage underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i verktøy og vindauge frå Evjen i Melhus. Atle underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i vindauge frå midten av 1700-talet frå Bryggen i Bergen. Roald og Trond leidde sine grupper i å lage vindauge med utgangspunkt i dokumentert arbeidsmåte frå snikkaren Sjur Nesheim og gamle vindauge frå eit hus på Sunnmøre. Studentane starta opp med 2″ plank som vart delt opp i høvelege lengder til vindauget som kvar student skulle snikre. Vidare vart materialen splitta opp med breisaga, ei grindsaga med langt bredt blad med langvedtanning. Arbeidsmåten for dette er basert på dokumentert tradisjon etter snikkaren Sjur Nesheim frå Granvin. Vidare fekk dei grovsaga emna tørke over natt og vart høvla til rette, i vinkel og dimensjon neste dag.
Magnus arbeider med si vindusramme. Foto: Henrik Jenssen
Henning justerer ramma. Foto: Henrik Jenssen
Per Steinar med si vundusramme. Foto: Henrik Jenssen
Henrik sitt vindauge. Foto: Henrik Jenssen
Magne sager sinkane i karmen. Foto: Henrik Jenssen
Magne sager sinkane i karmen. Foto: Henrik Jenssen
Magne hogger ut sinkane i karmen. Foto: Henrik Jenssen
Magne hogger ut sinkane i karmen. Foto: Henrik Jenssen
Atle og Sven prøver ramma i karmen. Foto: Henrik Jenssen
Thor-Aage med vindauget sitt. Foto: Henrik Jenssen
Sverre merker på karmstykket sitt. Foto: Henrik Jenssen
Ivar med si vindusramme. Foto: Henrik Jenssen
Henning med høvelen sin. Foto: Henrik Jenssen
Sven og Ivar med sine rammer i karmen. Foto: Henrik Jenssen.
Å snikre vindauge med handverktøy er ikkje nokon enkel oppgåve. Å snikre vindauge var frå gamalt av noko av dei meir avanserte innan snikkarfaget. Her skal ein felle saman ganske smekre emne med tapp og slitt og låse dei med nokre 5 mm tynne trenaglar. Rammer og sprosser må også kunne stå ute i ver og vind utan å få skadar for fort. Dei må tole fuktforandringar utan at samanføyingane vert svekka. Studentane fekk ei innføring i arbeidsmåtar og verktøy i dette arbeidet. Dei fekk også ei innføring i systematikken som er nødvendig for å få slikt arbeid til å flyte godt og få eit sikkert resultat. Det krev meir øving for å bli sikker i dette arbeidet og det håpar vi studentane får høve til i sitt arbeid på læringsarena i vårsemesteret.
Vi på læringsarena Sør-Troms Museum skal bygge en stavkirke til middelaldergården på Trondarnes i Harstad. Gjennom studiet, Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, skal vi handverkere bruke prosjektet som en øvelse i det å forstå og gjenskape etter et konkret forbilde.
I dette prosjektet er forbildet Haltdalen Stavkirke som i dag står på Trøndelag folkemuseum, Sverresborg i Trondheim. Den er opprinnelig fra Haltdalen i Holtålen kommune og ble oppført rundt 1170. I sammenheng med studiet og prosjektet har vi flere ganger undersøkt stavkirken i Trondheim, i tillegg til en del av de andre stavkirkene rundt om i landet. For å strukturere informasjonen fra befaringene, og for å hjelpe formidlingen innad i gruppen og til andre, ble jeg bedt om å bygge en tremodell av kirken.
Omfanget av arbeidet ble først satt til to uker. Det var da tydelig at modellen måtte ha en stor grad av forenkling fra originalen og at det måtte prioriteres hva som skulle med. Det ble derfor viktig å bestemme akkurat hva modellen skulle brukes til. Spørsmålet ble om den skulle vise stavkirkens form og proporsjoner, skulle det være med veggtiler, tro og sutak eller skulle det fokuseres på primærkonstruksjonen og dens treforbindelser. Disse valgene ville styre både detaljeringsgrad og målestokk, men også hvordan modellen skulle settes sammen.
Da jeg begynte å planlegge modellen støtte jeg på et problem. Originalens grunnflate har ulike mål ut i fra hvor man måler, vegger er ikke nødvendigvis i lodd, og hver eneste originale bygningsdel er unik. Det ville bli vanskelig å inkludere dette i en to-ukers modell. Det er heller ikke slik at vi tenker å lage en gipsavstøping av originalen slik den fremstår i dag. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle forenkle modellen slik at alle «like» deler, ble identiske, alle hjørner i vinkel og vegger i lodd.
Nordsiden av den første datamodellen
For å gjøre dette enklest mulig lagde jeg en veldig enkel data-modell av stavkirken, basert på tegninger, bilder og annen dokumentasjon. Den ville ikke bare definere hvordan jeg forenklet modellen, men også gjøre det mulig å hente ut eksakte mål i rett målestokk. Jeg rundet også av alle tall slik at de ble noenlunde enkle å forholde seg til, siden det uansett som regel var snakk om et par millimeter. Det betydde derimot at ingen mål ville være helt riktige, men heller et praktisk gjennomsnitt. Det var uansett nå bestemt at den endelige kopien skulle bygges utelukkende etter mål tatt fra originalen, og at modellen skulle brukes til formidling, vise sammenhenger og få oversikt. Jeg syntes da at proporsjoner ble det viktige, men det var fortsatt usikkert hvordan modellen skulle settes sammen.
Vestsiden av den andre datamodellen
Det ble dermed desto viktigere for meg å finne ut hvordan konstruksjonen til stavkirken faktisk hang sammen. Når man skal kopiere, eller også tegne, blir det veldig fort tydelig om man ikke vet hvordan noe er bygd opp. Et eksempel er å tegne en hånd. Når du først prøver å tegne en hånd streber du som regel alltid etter å få linjene på arket til å tilfredsstille idealet ditt av hvordan en hånd burde se ut. Det blir alltid feil og ingenting passer. Helt til du klarer å glemme hånden og isteden fokuserer på oppbyggingen, skygger og linjer. Jeg opplevde det samme med datamodellen, når jeg begynte å følge hver bygningsdel og stille spørsmål ved hvordan den hang sammen med omgivelsene.
Sørsiden av den andre datamodellen
Det viste seg snart at vi manglet mye viktig dokumentasjon. Spesielt fra steder i stavkirken som er vanskelig å komme til. Vi bestemte oss for å reise tilbake til Trondheim. Vi fant mange, for oss, nye detaljer i treforbindelsene og det ble derfor bestemt at om modellen skulle ha noen verdi for oss håndverkere var det nettopp treforbindelsene i primærkonstruksjonen som trengte å være tydelige og riktige i modellen. Disse er på mange måter mindre intuitive enn f. eks. tro, sutak og veggtiler, og deres forbindelser til hverandre og den øvrige konstruksjonen. Det er også mye enklere å forestille seg de sistnevnte i primærkonstruksjonen, enn omvendt.
Østsiden av den andre datamodellen
Helheten i primærkonstruksjonen snudde helt om på forståelsen min av stavkirken. De «nye» stavene og takkonstruksjonen gjorde den gamle datamodellen helt ubrukelig. Dette er kanskje vanskelig å se på bildene, men alle mål og forhold over syllene ble nå feil. Møtet mellom raft og sperrebind var et element som påvirket nesten hele takkonstruksjonen. I tillegg var mange bygningsdeler mye spinklere enn jeg tidligere hadde antatt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne helt fra bunnen av, og lage en ny datamodell. Denne prøvde å sy sammen primærkonstruksjonen, fortsatt med forenklede gjennomsnitt og opprettinger, men nå med alle forbindelser og detaljer inkludert, på bakgrunn av målene vi hadde dokumentert. Dermed kunne hver del trekkes ut og studeres i datamodellen. Forbindelsene og bygningsdelene ble så tynne og små at det ville vært svært vanskelig å finne ut av disse detaljene i tremodellen, mens jeg bygde den, uten å gå veien om datamodellen.
Tremodellen er i 1:10 og bygd av bjørk som ble splittet opp fra grov plank og høvla til riktig dimensjon. Dette arbeidet ble gjort i verkstedet til Arne Pedersen i Aursfjorden. Arne har en del erfaring med bygging av modeller og var veileder i arbeidet. Jeg høvlet de trapesformede syllene for hånd, og dreide de seks stavene på tredreiebenk. Når jeg begynte å felle syllene sammen, og spesielt når jeg så felte stavene ned på disse igjen forsto jeg tre ting. For det første at den raskeste og enkleste måten å gjøre fellingene på var akkurat slik det var gjort på originalen. Det ble stivt og i lodd, men så hadde jeg tross alt rettet og dreid materialene. For det andre at det ville være mer tidkrevende å f. eks. kutte delene for så å lime de sammen, nesten umulig å få det fint, og at dette uansett ville gjøre modellen ganske meningsløs. For det tredje så jeg at alt dette medførte at jeg i hvert fall ville trenge enda en uke, altså fire totalt.
Jeg tok syllene, stavene og de dimensjonerte materialene hjem og inn i snekkerboden. Det meste etter er historie og forhåpentligvis forklart av bildene. Jeg vil allikevel legge til at det tok en del fundering å finne ut hvordan f. eks. raftene, spesielt i skipet, og toppen av stavene skulle lages. Jeg fikk hjelp med profilen på raftene av Roald Renmælmo som høvlet disse med en profilhøvel. Det desidert mest arbeidskrevende var sperrebindene i skipet. De tok nærmere én dag hver. På et punkt bestemte jeg meg for at var jeg først kommet så langt uten å bruke lim så skulle jeg ikke bruke lim på resten heller. Løsningen ble to-millimeters borr og runde 2 mm tykke cocktailsticks som trenagler.
Tidsbruk og modning
Arbeidet med modellen startet våren 2017 med å utarbeide den første datamodellen og skjære bjørk hos Arne. Tidlig på sommeren gjorde vi nye oppmålinger på Haltdalen Stavkirke. I sommerferien laget jeg en ny og forbedret datamodell, med utgangspunkt i oppmålingene. Så kom sensommeren med gårdsarbeid og høstsemesteret med mye annet studiearbeid. Det var også en del usikkerhet om hvordan vi skulle fortsette med modellen på dette tidspunktet. Jeg hadde allerede våren i forveien meldt fra om at modellbyggingen ville ta minst tre uker. Når jeg utelukket arbeidet i sommerferien, som sprengte alle grenser for tidsbruk, var allerede nesten to uker gått med til den første datamodellen, dimensjonslister, skjæring og litt dimensjonering av materialer. Det var vanskelig å anslå hvor mye tid selve byggingen ville ta.
Det ble diskutert om vi skulle nøye oss med datamodellen som nå var blitt så detaljert. Vi endte med å fortsette med tremodellen. En datamodell blir på samme tid for presis og abstrakt, og med mindre du er vant til å jobbe med 3D, eller kjenner objektet veldig godt, er det vanskelig å få mye ut av det. Betingelsene for videre bygging var at jeg kunne levere modellen på fire uker. Jeg valgte å ta sjansen.
Modelljobben var ferdig i midten av januar 2018, etter rundt fem uker med arbeid. Jeg utelater da den andre datamodellen og en del kjøring. Dette stemmer fint med regelen om at når du gjør noe for første gang skal du anslå tiden og gange med to. Du vil i etterkant innse at du skulle ganget med tre. Den ekstra uken på meg regner jeg som en liten pris å betale for et veldig interessant prosjekt. I tillegg til muligheten rundt å bygge enda en modell i fremtiden, og et mer interessant prosjekt med selve kopien. Det er noe helt annet å lage en fysisk modell hvor du kan bøye og tøye på konstruksjonen og delene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at konstruksjonen til Haltdalen Stavkirke er tilsynelatende spinkel, men genialt effektiv.
På den ene siden kan man si at tre-kvart år er vel lang tid å bruke på å bygge en fem-ukers modell. På den andre siden tror jeg det var bra at konstruksjonen fikk tid til å modnes hos meg og de rundt meg. Et resultat er at konstruksjonen, eller kanskje treforbindelsene i den, er noe jeg kan tenke meg å skrive Bacheloroppgave om. Jeg mener stavkirkene er noe det kan forskes videre på.
For denne gang er modellen levert til Sør-Troms museum. Jeg var først bekymret for hvor stabil modellen ville bli uten tiler og tro, men den kan løftes etter kortsyllene i skipet og holder seg, i hvert fall enn så lenge, helt stiv. Det bare med egenvekt, friksjon og cocktailsticks.
Da reiste konstruksjoner kom opp som tema på tradisjonelt bygghandverk ved NTNU, så var vi ikke i tvil om at det måtte bli et grindbygg. Omtrent på samme tiden tok Ryfylke Friluftsråd kontakt med Ryfylkemuseet med et spørsmål om vi kunne sette opp en bygning som kunne brukes som grillhus for båt og kajakk reisende. Det eneste kravet de hadde var omtrentlig størrelse og at det skulle være et bygg med rot i lokale tradisjoner. Vi begynte da med å reise rundt i distriktet å se etter bygg som vi kunne bruke som mal/ forbilde under byggingen. Det vi så etter i et bygg var at det var tilnærmet lik størrelse, ikke gjort for store reparasjoner, gjerne urørt og helst en viss alder. Vår faglige veileder, Trond Oalann, var med på letingen etter et potensielt bygg.
På garden Randa på Randøy i Ryfylke stod det et vognhus i stav som holdt omtrent akkurat størrelsen, hadde veldig smekre dimensjoner, tilnærmet urørt og så ut som om det var reist av noen som hadde peiling. Dette bygget ble vår mal for nybygget på Rossøy
Etter oppmåling ble det laget ei kappliste med tanke på hente det vi behøvde av materialer. Siden dimensjonene i vognhuset var veldig smekre så prøvde vi å finne tilsvarende for å kunne gi bygget samme lette utrykket. Det er en god øvelse å gå i skogen og prøve å finne liten nok dimensjon, fort å ta litt for stort og ende opp med å forandre slutt utrykket. Staver, stavlegje og slindre er rydd ned til dimensjon men fremdeles med vannkant og det samme er noen av neglingene.
Sammen med Trond Oalann ble vi enige om å hogge det sammen på «hordamåten» hvor man hogger sammen langveggene først og tar reisene til slutt. Her lokalt i Ryfylke så er det motsatte vanlig, først hogger man sammen reiså med kroband, deretter tar man langveggene med neglinger og skråband. Vi satte oss ned før vi startet og prøvde å lage en plan over arbeidsrekkefølgen slik at vi måtte tenke gjennom hele prosessen før vi startet.
Tenkt arbeidsrekkefølge for Vognhus Randa.
Sortere material til stavlegje og slinder.
Bearbeide stavlegje.
Måle tynneste slinder.
Bestemme grøyp, mellomrom mellom øyrene.
Lage skant for grøype.
Bestmme overkant slinder i staven med utgangspunkt i topp stavlegje.
Merke/nummerering av stav/slinder.
Ta ut for grøype og tilpasset slinderhøgde.
Ta ut sete for slinderen i stav.
Legge ut stavlegje på avbindingsplass.
Legge ut stavane og vinkle/ vatre de.
Kontroler inndeling av sperr.
Felle øyrene ned i stavlegje uten kloss.
Merke på høgda for slinder på stavlegja.
Negling og skråband.
Merking/numerering av delene.
Snu stavane slik at
Utside opp på den som skal ha kledning.
Innside opp på den opne gavlen.
Legge slindrene oppå stavene for merking/parralellforskyving.
Felle inn kroband.
Merking/numerering av delene.
Lage sperremal etter 5/8 dels reising (37°)
Borre for toll.
Produsere sperr
Lage hakk for sperr i stavlegje.
Merking/numerering av delene.
Prøvemontering/reising av bygget og utorhakk for slinder i underkant stavlegje.
Vi prøvde forskjellige måter å ta ut grøypa på. Man kan bruke rammesag og grindsag eller bare øks. Ved bruk av øks så er det lettest og bore med navar først i bunn av grøypa slik at veden slipper lettere i bunn, det blir og flere vendinger av staven ved bruk av øks.
Vi brukte en avbindingsplass for å vinkle og vatre stavene og å få rett skreving. Feller øyrene ned i stavlegjå og feller ned neglinger og skråband. Vi borra og alle naglehull på avbindingsplassen.
Sven Hoftun i arbeid.
Når langveggene var ferdige plukket vi dem ned og gikk i gang med å hogge sammen reiså. Vi brukte en lekte som mal på avstanden opp ved øyrene og vinklet staven. Merket så øyrene over på slindrene.
Når langveggene var ferdige plukket vi dem ned og gikk i gang med å hogge sammen reiså. Vi brukte en lekte som mal på avstanden opp ved øyrene og vinklet staven. Merket så øyrene over på slindrene.
Når de tre reisene var hogd sammen prøve monterte vi reise og felte stavlegjå ned i slinder.
Deretter startet vi med uthogging av sperrehakk og produksjon av sperr. En ting som er spesielt med originalbygget er at den ytterste sperren er trukket inn over øyra på staven.
Når sperrehakkene var på plass tok vi sperremalen som vi laga når det første reise var hogd sammen og begynte å produsere sperr.
Når sperrehakkene var på plass tok vi sperremalen som vi laga når det første reise var hogd sammen og begynte å produsere sperr.
Denne løsningen på klauv og tapp er ikke vanlig her lokal, normalt så blir alle tatt ned til tynneste sperr i toppen før det blir laget klauv og tapp. Denne metoden gjør at dimensjonsforskjell ikke gjør noe. Alt kan og sages ut, det er bare i bunnen av klauva som man må bruke hoggjern.
Under prøvemonteringen blir alt merket og det blir boret for toll og det blir innfelt to skråband i takflaten.
Så er det bare å få bygget fraktet til stedet det skal stå og reise det. Handsteiner var allerede på plass.Montering av bygget tok i underkant av tre timer innbefattet bæring opp fra kaien.
Ferdig bygg på plass
Bygget har en grunnflate på 3,6m x 6,6m. Det skal tekjast med hedler og kles tett på gavlen som vender fra sjøen og halve langveggene.
Rettbenken på gården Søre Risteigen. Foto: Ivar Jørstad 
Tradisjonelt bygghandverk 