Tradisjonelt bygghandverk

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum har begynt å kløyve stokker og hugge subord til stavkirken. De fleste på skipet skal være nesten 7 meter lange, kantet til så å si ren al, og helst holde 35 cm i topp. Det er altså snakk om ganske grove stokker. 

Haltdalen Stavkirke burde egentlig kalles en «bordkirke», ut fra handverkerens perspektiv. Kanskje viser navnet «stavkirke» vel så mye til veggstavene (eller veggtilene) som hjørnestavene. Veggstaver er ordbruk fra Stavkirkeprekenen i Gammelnorsk homiliebok. Det er i hvert fall veldig mange bord og tiler. Det virker også som regel å være snakk om førstebord, det vil si at man bare får ett bord fra hver halvkløyving, to fra hver stokk. Med andre ord er det svært mange stokker som skal kløyves og mye material som går til spille om man skårer og lomper.

Så hvorfor hugger vi ikke alltid flere bord fra samme halvkløyving. Hva de klarte i middelalderen er vanskelig å si. På studiet har vi forsøkt flere forskjellige metoder for å kløyve ut andrebord. Det lar seg gjøre, men jeg synes det er krevende og kan gi litt uforutsigbart resultat. Grunnen er at når vi kløyver en stokk i to utnytter vi margstrålene i veden til å kløyve inn til margen fra to sider. Når du kløyver andrebord må du derimot tvinge kløyvingen, enten ved å borre hull, eller ved å aske fra sidene, kløyve fra enden og kappe bånd.

Et annet problem er kvister. Når man skal kløyve en stokk orienterer man den som regel med kuven opp slik at man kan snorslå beint over der man tror margen går. Det er som regel forenelig med det å planlegge slik at man unngår store kvister i bordet eller får de så små som mulig. Man slipper i hvert fall å kløyve på tvers av kvister når man kløyver til marg. Det er derimot ikke mulig i andrebord. Så med mindre det er veldig fine stokker blir det mye tyngre å kløyve og å unngå store utrivinger.

Mens vi arbeidet med subordene poengterte Roald Renmælmo at det er nokså lite spor etter skåring i middelaldermaterial. Det kan skyldes at materialene ofte er veldig fint bearbeidet. Allikevel fikk det meg til å fundere på om det ikke også kunne skyldes en alternativ framgangsmåte for å fjerne baken. Jeg fikk en idé om at man kunne hogge slik man gjør på en mønekjøl, det nederste subordet eller slik det trolig er gjort på raftene i stavkirken. Altså i en slags «L», eller 90 graders vinkel på hver side av baken slik at det som står igjen så og si er et ferdig emne som kan kløyves ut. Da vil bredden på kløyven reduseres, og kløyven på tvers kan følge en åring.

Vi begynte å diskutere metoden og så flere fordeler. Det blir lettere å styre denne typen kløyving unna store kvister. Det er ikke nødvendig å skåre og lompe (med mindre det er en del av stokken man ikke vil kløyve). I den frosne geitveden jobber man mer lett på langs med veden. Og begge emnene kan i teorien nesten hugges ferdig og vil holde seg stabil og uten svikt helt til man skal kløyve. Etter det gjenstår bare litt myk al i midten av førstebordet og én eller to sider av andreemnet.

Det første forsøket jeg gjorde gikk veldig bra. Jeg hadde over 1 tomme sikkerhetsmargin inn til bordet, men i det tilfellet hadde jeg ikke behøvd noen. Kløyven gikk så og si perfekt. Dette skyltes nok delvis mye tennar i baken og et fint emne. Jeg ble hindret av været fra å forsøke videre på en 7-metring. Det ble for kaldt til å kløyve. Derimot hadde jeg en fin toppende på litt over 3 meter tilgjengelig, og siden den hadde mye al var den fin å hogge på i kulda. Nesten alle bildene er fra dette andre forsøket.

Denne gangen gikk jeg mer systematisk fram og dokumenterte med bilder. Jeg hogde margsiden på halvkløyvingen rett. La den i vater på flasken og loddet en strek opp i begge ender. Her tror jeg det kan være en fordel å sentrere merkingen om margen i hver ende om man har nok ved, ikke toppen av ryggen på stokken, for en mer kontrollert kløyving senere. Så bestemte jeg bredden på andreemnet, i dette tilfellet 4 norske tommer, og merket i begge ender.

Huggingen videre er veldig lik hogging av medfar og asking, men man kan gå på ganske mye hardere. En blanding mellom 45 grader og rett med veden, for å få ut i bunnen. Jeg mener planet ned mot bordet burde hugges først, siden denne kanten er svakere, slik at det ikke sprekker ut. Jeg syntes også det var best å hogge seg helt ferdig i et plan før man begynte på neste. Da kan man hogge fulle raster og det blir lettere å få ut veden.

Når man skal hogge rett er spørsmålet hvor nært man tørr å gå bordet før kløyven. På det andre forsøket hadde jeg ingen sikkerhetsmargin på sidene, men startet kløyven fra enden rundt en kvart tomme ut fra bordet. Dette var litt optimistisk og det ble merker etter kløyven i bordet. Neste gang kommer jeg til å hugge rett i geita til bordet, men sette igjen litt inn mot kløyven. Andreemnet tror jeg trygt kan hogges som i dette forsøket.

Siv Holmin hjalp meg med selve kløyvingen i det andre forsøket. Når man starter kløyven fra enden virker begynnelsen å være veldig viktig. Det blir vanskelig om den må rettes opp. I det andre forsøket begynte kløyven veldig dårlig. Jeg startet den for nært bordet og passet ikke godt nok på avstanden. Kløyven ble i tillegg styrt ned i bordet av en kvist som var noen centimeter inn i emnet. I tillegg burde jeg sett at fibrene i andreemnet svingte ned i bordet på midten av stokken.

Jeg har en vei å gå med å forstå denne typen kløyving. Slik jeg ser det er det i hovedsak tre store elementer som spiller inn på kløyven. Retningen på fibrene, siden kløyven på langs med stokken vil forsøke å styre etter disse. Hvor margen ligger, siden kløyven sideveis vil forsøke å styre etter vridningen i veden, langs med åringene ned mot bordet. Eventuelle kvister, siden de kan rote til de to overnevnte. Et poeng er at det trolig er tryggere om halvkløyvingen har litt kuv ut, slik at fibrene ikke styrer inn på midten av bordet. Det kan askes sideveis inn hvor det skal kløyves for å gjøre bredden på kløyven så liten som mulig. Uansett kan nok de fleste problemene unngås med god  sikkerhetsmargin.

Andreemnet som kommer ut av en slik kløyving vil ha ren kantved og skal dermed sprekke lite. Den vil også være av veden som var lengst ute i tverrsnittet på et stort tre, altså der moment-kreftene i stammene var størst, økende ned mot rota. Det er lett å tenke seg at dette gir gode egenskaper til de smekre åsene og sperrebindene i stavkirken.

Når vi har undersøkt Haltdalen Stavkirke på Sverresborg, som er forbilde for stavkirken vi bygger, har det sett ut som deler av sperrebindene har kommet fra langt ute i tverrsnittet på større trær. Vi har studert dette på oppfordring fra Roald Renmælmo som tidligere har sett slike åser, blant annet i middelalderkirken på Værnes.

Akkurat hvor mange slike emner det er i Haltdalen Stavkirke, og hvor de er; oversperrer, undersperrer, hjelpesperrer, hanebjelker, åser, mønsåser, nagler, spon, ramtre, gavelsperrer eller tverrstavliner vet vi ikke ennå. Vi vet heller ikke hvordan disse i så fall er kløyvd ut. Metoden over er bare en hypotese. Et faktum er derimot at det er veldig mange flere bord enn åser og sperrebind i kirken, så det ville være rart om man ikke utnyttet baken til noen få, fine stokker.

Andreemnet fra det første kløyveforsøket.

Andreemnet fra det første kløyveforsøket.

Andreemnet fra det første kløyveforsøket.

Jeg tenker uansett det er usannsynlig at det bare har vært en metode, siden hver stokk er så forskjellig. Til syvende og sist kan man argumentere fra at de i middelalderen sparte, til at de var effektive og hadde mange store fantastiske trær. Hvem vet. Det eneste vi vet er det vi ser i originaldelene på Sverresborg, og nå vet i hvert fall jeg om en del nye ting jeg skal undersøke neste gang jeg er der.