I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.
Eine veka av læringsarenaen var eg heime på Sunnmøre og arbeidde for Kåre Løvoll og firmaet Byggtrad. Løvoll as. Vi skulle reise eit grindbygg vi hadde lagd delane til tidlegare på året. Grindverk er ein gamal byggjeteknikk som er mest utbreidd på Vestlandet. Byggjeskikken har vore mest vanleg i naust og låvar. Grindbygg er ein lett og luftig stavkonstruksjon, som egnar seg til bygg utan behov for varmeisolering. Vi skulle reise byggjet utanfor verkstaden, berre som ein åpen konstruksjon, for å ha eit tak å arbeide under til andre prosjekt. Så mykje som det regnar her på Vestlandet er det svært nyttig å ha…
Grindbygde hus har to eller fleire grinder etter kvarrandre på tvers av lengderetninga. Storleiken på byggjet vårt er slik at det var passeleg med tre grinder. Ei på midten, i tillegg til sideveggane. Ei grind består av to stavar som knytast saman med ein bete, eller tverrbjelke, og eitt eller to skråband. Bygget vårt er såpass stort at vi brukte to skråband. Både krumvekste og rettvekste skråband forekjem. Vanlegvis brukar ein rotenden av ein stokk, eller overgongen frå stamme til ei solid grein. Skråbanda våre er laga av bjørk, medan stavane og og betane er av fure. I tradisjonen er skråbanda festa med trenaglar, men vi velgte å jukse litt og bolta dei saman.
Den tradisjonelle framgangsmåten som er blitt brukt for å finne lengder og vinkler på taksperrer består i at en tegner opp (slår opp) takverkets profil i full målestokk. Stedet der en la oppslagsplanet ble kalt for avbindingsplassen. Fram til 1960-åra var takgeometri og utførelsen av å lage et takverk med grat og killsperrer fast innslag på svenneprøven til tømrere. Etter 1960-tallet har denne kunnskapen mer eller mindre forsvunnet fra tømrerutdanningen.På læringsarena Vestlandet var vi så heldig å få et lite innblikk i takgeometriens, til tider komplekse verden. Som veileder hadde vi Axel Weller som er en tysk tradisjonssnekker som har lang erfaring med takgeometri. Etter at jeg vendte hjem fra læringsarena, prøvde jeg ut noe av min nye kunnskap i praksis, om enn i ganske enkel form da undertegnede er langt fra noen ekspert innen emnet. Det er dette hjemmeprosjektet som jeg nå skriver om. Takformen jeg valgte er et telttak som er 8 kantet. Sperrene består av anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer uten salingshakk for svill. Altså en veldig enkel takkonstruksjon å konstruere.Grat er tysk og betyr direkte oversatt rygg. Jeg brukte en kryssfinerplate på 1,2 x 2,4 meter som underlag (avbindingsplass) til å tegne opp et grunnriss og et oppriss av et miniatyr takverk, men likevel i full målestokk. I mangel av bedre virke, ble taksperrene laget av standard 2 x 4 toms standard trelast av gran som lagerføres i alle byggevarehus. Midtsøylen bla laget av 4 x 4 toms boks.
Det første som må gjøres er å finne midten av kryssfinerplaten og sette av et punkt nederst og øverst på platen. Ut ifra disse 2 merkene strekes det en snorrett strek langs hele lengderetningen av platen. Denne linjen blir kalt for senterlinjen. Så finnes midten av platen og forholdet 3 – 4 – 5 blir brukt for å få en presis 90 graders vinkel ut ifra senterlinjen. Det vil si at det måles 80 cm på senterlinjen fra punktet satt av på midten og 60 cm utover på tvers av platen. Hvis man nå har nøyaktig 1 meter imellom punktene har man så en presis 90 graders vinkel. Når dette er gjort kan man streke opp på tvers av platen. Denne linjen blir kalt 0 linjen eller vinkellinjen. Man har nå det som trengs for å starte tegningen av selve takverket.Grunnrisset er det første så tegnes på. Midtpunktet av takverket består av en søyle formet som et oktogon tilvirket av en 4 x 4 toms boks. Et midtpunkt avsettes på senterlinjen cirka halvveis mellom 0 linjen og platekanten. Ut fra dette midtpunktet tegnes oktogonen opp som utgjør søylen og midten av takverket.
Neste skritt blir å tegne opp alle senterlinjene til anleggssperrer, stikksperrer og gratsperrer. Senterlinjene er hyven (ryggen) til sperrene. Ut fra midtpunktet til oktogonen trekkes det senterlinjer til alle sperrene i takverket. Størrelsen på takverket sitt oktogonen fastsettes og alle streker forbindes til man har en perfekt 8 kantet form. Så blir sperrenes reelle tykkelse fastsatt og tegnet på ut fra senterstrekene. Man har nå tegnet ferdig grunnrisset og kan gå over til neste fase, Nemlig å tegne opp opprisset. Det er opprisset som brukes til å finne reelle lengdemål og vinkler på sperrer ut fra mål hentet fra grunnrisset.Opprisset tegnes ut fra senterlinjen til platen og 0 linjen. Lengden på senterlinjene til sperrene i grunnrisset måles. Disse målene avsettes så på 0-linjen. Dette er ikke den reelle lengden av sperrene, den finner man først etter å ha satt av høyden/vinkelen for takverket. Høyden markeres på senterlinjen. Man kan så forbinde lengdepunktet på 0 linjen og høydepunktet på senterlinjen for å få vinkelen og det korrekte kappmålet på sperrene.
Viktig å merke seg at denne linjen man har avsatt på opprisset, er hyven til sperrene. Ut fra denne avsettes sperrens virkelige bredde. Jeg valgte å tegne grat og stikksperre på høyre side av senterlinjen, mens anleggssperre ble tegnet på venstre, dette for å unngå for mye forvirring. For å finne vinklene til flatene sperrene hviler mot og for å finne selve formen til søylen, Må alle streker overføres fra søyle oktogonen og loddrett opp fra grunnrisset og avsettes parallelt med senterlinjen.Siden alle sperrer hviler mot søylen, ble denne laget først. Søylen legges ned på opprisset med endeveden i kant med 0 linjen og innenfor strekene som markerer omrisset til oktogonen. En vinkel brukes til å overføre strekene fra opprisset til selve emnet. Dette blir gjort i begge ender av søylen. Både senterlinje- og oktogonomrisset blir avsatt på emnet. Så snus emnet 90 grader rundt, og de samme strekene avsettes igjen. Videre forbindes alle disse strekene med hverandre på langs av emnet på alle 4 flater. Så tegnes formen til 8 kanten inn i hver ende av emnet. Grunnformen skal nå være markert og vi kan tilvirke søylen, dette gjøres ved bruk av høvel.
Når søylen er ferdig bearbeidet og formet til en oktogon, legges den tilbake på opprisset. Det er 3 høyder som må markeres fra senterlinjen. Den ene er takhøyden og det andre er skjæringspunktet hvor hyven til sperrene treffer omrisset til oktogonen. Den tredje er totalhøyden på søylen. Videre blir samme framgangsmåte som tidligere brukt til å overføre strekene som utgjør flaggstangen på søylen, Også denne er 8 kantet, men med mindre diameter. Strekene forbindes igjen fra hver ende, men denne gangen kun ned til merket for takhøyden.
Videre er det stikksperrene som lages. Her er det 6 linjer man må overføre til 2 kappflater, og i tillegg er det også en dobbel avfasing i sperretoppen. Denne finner man ved å måle fra senterstreken på stikksperren til hvor den treffer anleggsflaten til anleggssperrebindet. Når målet er funnet, markerer man midten på emnet og forbinder alle streker. Stikksperren er nå klar for tilvirkning.
Emnet legges på avbindingsplaten og linjene overføres på samme måte som tidligere. Når alle linjer er overført og forbundet med hverandre, lages kappet ved sperretopp og ved takfot.
Jeg har tidligere skrevet om oppstarten på prosjektet med å bygge lagerbygg til oppgangssaga i Herand. I starten av Mars 2020 begynte så byggeprosessen. Vi brukte to dager på å gjennomføre en teknisk dokumentasjon av saghuset:
Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?
Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?
Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.
På læringsarena Vestland er vi så privilegert at vi har tilgang til en av Norges få oppgangssager som fortsatt er i drift. Saga i Herand er eid av Mowi (tidligere Marine Harvest) og drives i dag av bygningsvernavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter. Herand sag het opprinnelig Tveiti sag og ligger ved utløpet av Herandselva i Ullensvang kommune.
Vått, mildt og vindfullt klima.
På vestlandet er ein kjent med vått og vindfullt klima. Dette har det vore teke omsyn til gjennom tidene ved oppsetting av hus. Som oftast er eine endeveggen orientert mot den dominerande værretninga, og gavlveggen er ein del av ei sval/ skåle eller eit skot. Svala beskyttar tømmeret til huset, og blir å sjå på som ein slitedel. Ein kjem då unna med å kle den minste veggen til huset. Ein ser og at tuna er orientert i rekke slik at husa “tek av” for kvarandre.
Hammervollstua frå Eidsvåg i Langfjorden er eit langt todelt hus. Eine delen er ei alderdommeleg årestue med eldstad midt på golvet og ljore i taket. Den andre delen er ei tømmerstue bygd 1822 med gang, kove og kammers. Eldstaden er ein peis i eine hjørnet med skorsteinspipe. I kvar ende på huset er det skåler/ skot.
Huset blei flytta til Romsdalsmuseet i 1927/28. Seinare blei både løa og stabburet flytta, og dannar i dag eit firkanttun, der langveggen på stua er vervegg mot vest! Nesten alt av vind med regn kjem frå vest- sørvest. Tømmeret rekk nesten aldri å tørke opp i mellom regnbygene, så museet har sett seg nøydd til å kle opp veggen for å ta vare på det originale tømmeret.
Å kle eit museumshus som aldri har hatt kledning byr på ein del spørsmål. Kva er tidsriktig, korleis er vindusomramming, materialvalg, overflate, profilar etc.?
Det blei sett på ein del eldre originale hus i Romsdalregionen for å ha som grunnlag til eit val. Ståande tømmermannspanel i furu med bredder etter stokken med høvla overflater og profil i sida på påbordet går igjen på tidstypisk 1850 stil.
Det blei fellt nokre furutre på museumsområdet, og dei blei saga til ukanta tomsbord og la dei på granstrø til tørking ein luftig stad. Etter tørk blei kantane skore rein for geitved, og margsida som er yttersida høvla med okshøvel. Deretter blei borda sett i skottbenken, https://skottbenk.com/category/geografisk-plassering/noreg/more-og-romsdal-noreg/fraena/ kopi av Lømyrbenken som var ordna i anledninga ,og retta med skottoksen, og tilslutt blei det profilert ein kvartstaff med kant.
Før arbeidet på veggen starta blei det satt opp eit stillas eit stykke frå veggen med presenning over frå takskjegget for å kunne arbeide nokonlunde tørt og få sleppe å få ufsedråpen i nakken.
Veggen er lekta med noko oppretting. Lektene er skore ut av ein plank til 2×5/4 toms i rein alved. 5 kvart dannar god lufting bak kledninga og for tømmeret. Underliggerane ved skilleveggsnover, dør og vindu var dei første borda som blei montert. Så var det å leite fram og sortere passelege breidder og få det til å gå opp i dei ulike felta med både underliggar og påbord, og ta hensyn til rot og topp. Innfestinga er Mustad 4 toms svart bygningsspikar, ein midt i underliggaren, og to i påbordet i kvar lekte.
Det ferdige kledde huset framstår med eit anna uttrykk enn tidlegare, men ein kan tru at stilen som er valgt med alfuru som skal stå ubehandla og bli vergrå peikar imot noko som kan opplevast som tidsriktig. Og ikkje minst med desse milde og våte vintrane er det godt for tømmeret å få god lufting og tørke opp.
I 2016 skrev kollega på Stiklestad Nasjonale Kultursenter Kai Johansen på denne bloggen om Drombegang på gjesteloftet Stiklastadir. Dromben, eller drumben som det også skrives, blant annet i kilder fra Valle, stod ferdig nå i juni til sesongåpning, og jeg tenkte å skrive en kort oppsummering av sluttspurten og vise noen bilder av resultatet, med særlig vekt på taket.
Det tok litt tid fra de første skissene jeg tegnet i november 2015:
Men når jeg nå hentet de fram igjen, så ser jeg at resultatet har blitt nokså likt de ideene vi hadde etter en del undersøkelser og planlegging som Kai skrev en del om i sitt innlegg.
En forskjell er at vi valgte å lukke den mer enn opprinnelig tenkt. Veggtilene går helt opp i stavlina, og det er kun glugger i veggen. Dette gjorde vi først og fremst for å skjerme mer mot snø og regn, da det blåser nokså godt mellom husene her oppe på bakken. Vi valgte også å stø den på midten med to staver under svillene, da vi så at 8 meter uten understøtting nok var i lengste laget. Vi hadde opprinnelig også tenkt å unngå å forankre dromben direkte i loftet, men la den stå på egne staver inne ved loftet. Dette gikk vi bort fra og den er nå felt inn i nova og novarma på loftet. Novarma ble forsterket med en stav under ned til svill på sval i første etasje.
Omtrent halvparten av materialene til dromben er bearbeidet for hand fra rund stokk, enten gjennom kløyving, som veggtiler og takbord, eller hogd til fasong, som syll, staver og mønekjøl.
Både Kai Johansen og Roald Renmælmo har skrevet om kløyving og kløyveforsøk vi gjorde i forbindelse med dette i egne innlegg:
Kløyving av tømmer, tradisjonelle metoder og eksperimentelle forsøk
Kløyving av tømmer, utprøving av ulike prinsipp basert på tradisjon
Over er noe av prosessen med å hogge mønekjølen. Den er hogd av ett emne, 8 meter lang. Og den passet på taket til slutt 🙂
Takkonstruksjonen på dromben er inspirert av takkonstruksjoner fra stavkirker, særlig Haltdalen. Sutaket er bord formet og medratt til hverandre, og skjøtet med en skrå skåring med dreneringsrenne i. Taket ble bygget flatt på en rigg som tilsvarte sperrene i drumben, og så demontert og flyttet ut.
Takbordene bestod både av kløyvde og sagde bord. Her merket vi oss at de kløyvde bordene nok var noe mer stabile i formen, men det var ikke uten unntak. En del både kløyvd og sagd material var såpass tvinnet at det var tilnærmet uråd å bruke.
Golvet har skjøt midt i dromben, og består av halvkløyvinger. Noen ble litt for granne, og må skiftes. Ellers ble det et stødig golv.
Endelig er dromben på plass! Vi er ganske godt nøgde, og synes den ble et godt tilskudd til loftet, den vekker oppmerksomhet hos publikum og er god å formidle byggeteknikk og takkontruksjon med. Og ikke minst gir den oss en unisversell, stilfull og stødig adkomst til loftet for alle.
Etter tre dagar på Voss med sagfiling, ilag med Trond Oalann, Georgios Vie Sokorelis og med Aksel Weller som instruktør. Vil eg med dette dele nokre av momenta Aksel la vekt på.
Generelt
Generelt er det viktigare at toppen på tennene er retta av i 90° i forhold til bladet, enn at vikkinga er lik på begge sider. Om vikkinga ikkje er heilt eksakt lik på høgre og venstre side har det eigentleg kunn innverknad på plaseringa av bladet i sagsnittet. Om toppen/tannhøgta ikkje er heilt rett, skjer saga skeivt.
Alle avvik på til dømes tannhøgder, vikking og filing av tennene vil gjere at ikkje alle tennene arbeidar likt. Noko som fører til at det må leggast inn meir arbeid for å gjere den tiltenkte jobben. I mitt tilfelle saga eg ei lengd på ein meter i 2″ furuplank på 47 sekund på vindussamlinga vår på Voss (med tannforma me laga på Sverresborg). Nå etter filekurset er tida nede på 31 sekund, med same mann og sag med «progresiv» tanning (meir under «Langvedsag») i tilsvarande material. Ingen eksakt vitenskap, men kan vera til samanlikning.
For å få til eit godt resultat er det ei rekkefølge som kan væra verd å merke seg:
Me nytta sverdfil til forming og filing av tennene, flatfil til retting av toppen/tannhøgda og rundfil til tannbotnen på stokksag/svans (fekk ein liten demostrasjon på filing av stokksag). Tradisjonelt er det mykje nytta trekantfiler i Noreg. Aksel meinar det er viktig å læra seg å file ei og ei flate og å forstå kva ein gjere, før ein går på med trekantfil som filer to flater samtidig. Unøyartighet kan gi mykje større konsekvensar med trekantfil. Det er som med mykje anna: «øving gjer meister».
Legg merke til det som er merka grønt på skissene under: Det må rettast av så mykje at ein kjem under slitasjen. Slitasjen vil vera størst på ytterhjørnene som her er merka raudt. Ved filing vil vikkinga bli redusert, dette er ikkje noko problem den fyrste eller andre gangen ein filer.
Ein må vurdera kva material ein arbeider i: hard/mjuk, tørr/rå og om ein ynskjer fint/grovt snitt og/eller rask/sein sag. Her kjem val av vinklar og kor mykje tennene er vikka inn. Aksel nytta auga og følelsen (røyndsla) i val av vinklar. Han nytta og auga (med godt lys og forstørringsglas) i rettinga av toppen, vikkinga og filinga av tennene. Vinklane som er nemde under er mine målingar av filte sager.
Langvedsag
Tennene på ei langvedsag skal fungere som ein høvel. Heile breidda på kvar tann skal vera i arbeid.
Skissa under er frå midtfeltet på mi sag. Vikkinga er på 0,25mm. 5 mm mellom spissane og tannhøgda er på omlag 4 mm. Den har mindre aggressive tenner (rundt 88-89°) i starten, omlag 10 cm, før tennene få forma som vist på skissa. Den siste tredjedelen av bladlengda har noko meir aggressiv tanning (rundt 93°). Både framsida og baksida av tennene er filt rett over (indikert med 0°)
Kappsag
Tennene på ei kappsag skal skjæra over trefibrane på tvers.
Mi kappsag har måla som vist i skissa under over det heile. Vikkinga er på 0,2 mm. 4 mm mellom spissane og tannhøgd på omlag 3 mm. Slik vinkelen på baksida er nå (20°) passar den til hardare tre (hard bjørk). Vil nok file denne litt spissare om det er for furu. Vinkelen framme (76°) er ok, men kanskje litt agresiv. Ellers ok. Eg vil file ein gong til med desse måla, men utan å vikke, for å teste. Dette gir litt mindre vikk, og eg er spent på om saga endrar seg nevneverdig etter det.
Tankar
Som tidlegare nemnd, nytta ikkje Aksel vinklar eller mål når han filte. Eg tenkjer at om me skal skriva om dette, huska kva som er gjordt og tenkt for å forbetre, og for kunne samanlikne, er me avhengige av å nytte tal.
«Ein time med filing kvar andre veke, tener ein inn att på presisjon og hurtighet». Aksel sitt krav til finish og nøyaktighet er noko å strekje seg etter.
Til slutt vil eg sei at dette ikkje har rot i norsk tradisjon, men er Aksel si erfaring rundt kva som fungerar, ispedd mi forståing og missforståing i eit forsøk på å skrive dette ned.
I tradisjonsfaglig fordypning har studentane samlingar med praktisk arbeid der dei får fordjupe seg i ulike spesialområde innan handverket. I førre veke var vi samla på Voss i snikkarverkstaden i lokala til Vestnorsk kulturakademi. Bygningsvernsenteret på Vestnorsk kulturakademi er også læringsarena for studentane som er knytt til Hordaland. Samlinga er den fyrste vi har lagt til denne læringsarenaen. Vi prøver å spreie samlingane slik at studentane får høve til å bli kjent med flest mogleg av læringsarenaene.
Tema for samlinga var snikring av vindauge med handverktøy og tradisjonelle arbeidsmåtar. På samlinga hadde vi med Thor-Aage Heiberg, Atle Østrem, Roald Renmælmo og Trond Oalann som veiledere. Thor-Aage underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i verktøy og vindauge frå Evjen i Melhus. Atle underviste si gruppe i å lage vindauge med utgangspunkt i vindauge frå midten av 1700-talet frå Bryggen i Bergen. Roald og Trond leidde sine grupper i å lage vindauge med utgangspunkt i dokumentert arbeidsmåte frå snikkaren Sjur Nesheim og gamle vindauge frå eit hus på Sunnmøre. Studentane starta opp med 2″ plank som vart delt opp i høvelege lengder til vindauget som kvar student skulle snikre. Vidare vart materialen splitta opp med breisaga, ei grindsaga med langt bredt blad med langvedtanning. Arbeidsmåten for dette er basert på dokumentert tradisjon etter snikkaren Sjur Nesheim frå Granvin. Vidare fekk dei grovsaga emna tørke over natt og vart høvla til rette, i vinkel og dimensjon neste dag.
Å snikre vindauge med handverktøy er ikkje nokon enkel oppgåve. Å snikre vindauge var frå gamalt av noko av dei meir avanserte innan snikkarfaget. Her skal ein felle saman ganske smekre emne med tapp og slitt og låse dei med nokre 5 mm tynne trenaglar. Rammer og sprosser må også kunne stå ute i ver og vind utan å få skadar for fort. Dei må tole fuktforandringar utan at samanføyingane vert svekka. Studentane fekk ei innføring i arbeidsmåtar og verktøy i dette arbeidet. Dei fekk også ei innføring i systematikken som er nødvendig for å få slikt arbeid til å flyte godt og få eit sikkert resultat. Det krev meir øving for å bli sikker i dette arbeidet og det håpar vi studentane får høve til i sitt arbeid på læringsarena i vårsemesteret.
Om oppdraget
I desember 2015 fekk eg og Torgeir Leivdal i oppgåve å byggje eit grindbygg til ein kunde. Kunden var frå Sunnmøre og ville ha eit grindbygg slik han kjende dei. Bygget skulle bestå av to grinder med ei lengde på 4,2 meter og bredde på 2,8 meter. Utover dette fordelte vi 5 sperrepar. Vi nytta fotodokumentasjon av ymse bygg frå Sunnmøre som grunnlag for ulike val i konstruksjonen. Oppdraget gav oss høve til å eksperimentere med to problemstillingar i arbeidsprosessen.
1. Kvar i bygginga høver plaseringa av skråbanda på innsida i bygget heime, før eller etter at bygget vert røyst?
2. Kvar i prosessen vert samanføyninga mellom raft og bete utførd, tømra i hop på bakken eller tømra i hop i «lufta»?
I dette innlegget beskriv eg arbeidsprossessen med bygget og kva løysningar vi valde.
FOTODOKUMENTASJON
I februar 2016 gjekk eg og Torgeir i skogen for å hogge emne til dei ulike delane.
Vi hogg:
4 stk stavar: Bjørk og Furu 8-10” rot. Lengde på 2,1 meter.
2 stk bete: Bjørk/furu 8-10” rot. Lengde på 3,2 meter. Mest mogleg kuv.
2 stk Raftstokkar: Furu 11” rot. lengde på 4,5 meter. Rettvokst, lite kvist.
8 stk Skråband: Bjørk, Hockeykøllefasong.
10 stk sperrepar: Bjørk og Furu.
12 stk spikerslag: Bjørk.
Raft
Rett og tettvakse emne, lite kvist, nærast mogleg dimensjon, raftstokken vart rydd til 4,5″ tjukna.
Bete
Betane var av furu og bjørk. Desse rydde vi til 4,5” tjukna. Vi plukka tre med eindel kuv.
Sperrer
Sperrene var i bjørk og furu. Vi plukka små understandera av furu og noko bjørk, nærast mogleg ferdig dimensjon.
Spikerslag
Bjørk. Her var det lengder og dimensjon som var viktig. Vi rydde ei side slett.
Skråband
Skråbanda vart plukka etter krok og dimensjon. Det var lett å finne bjørk med rotsleng i litt bratte skråningar, truleg har dei blitt pressa i fasong av snøen i frå ung alder av.
På større bygg er det ofte dobble skråband, men mindre utløer er det ofte enkle. Skråbanda rydde vi meir etter fasongen. Det var utfordrande å halde desse krokete emna stødige under rying,ymse festemåtar vart prøvd. t.d: fleire haldahaker, å kile dei fast i eit spor. Jekkestroppa synest eg fungerte best. Det kunne vore intersannt å vite korleis detta vart gjort av ein handverkar på 1800 tallet.
Naglar
Dei var klyvd ut av nokre tørre vedkubbar av bjørk, spikka 8 kanta og med 8 kanta hovud.
Stav.
Vi nytta rotstokkar og andrestokkar. Det viktigaste var at vi hadde nok dimensjon til stavøyra. Vi merka opp halsen i rotenden. Rota la vi opp i klauen på stavane, viare rydde vi dei på 2 sider. Innsida og utsida rydde vi etter fasongen på staven.
Vi starta med å merke retninga og antatt djubde på stavøyra, 4″ bredde og lengde etter høgda på rafta og beten. På dei stavane som hadde ein del fasong i seg, nytta vi ei snor som referanselinje for å kontrollere at klauven kom høveleg i senter. Til å ta ut veden i klauven, borra vi oss hol i botn og hogg oss gjennom med smaløks. For å justere flatene i veggane på klauven nytta vi ei stikkøks. (modell frå Osterøy, Hordaland.)
Vi rigga oss til på eit plant underlag, der la vi ut stavane og definerte lengda på bygget. Vi la stavane med “utsida” ned og felde rafta ned i stavane, motsatt av det eg har lærd frå kurs i grindbygging i Hordaland, der ein legg ut rafta først og tilpassar kvar enkelt stav i denne. Detta var framgangsmåten vi var mest usikre på.
Grindbygga er ofte bygd med eit “spenn”. Stavane sprikar utover nede i forhold til ei loddlinje. Vi bestemde oss for eit spenn på 2”, vi løfta toppen på staven 2” i forhold til underlaget. Så hogg vi ei flate på innsida av stavøyrene som no vart i vater, på denne flata skal rafta fellast mot. Rafta blir til slutt å kvile på staven og beten. Hakket vi får i staven fungerer som eit referansepunkt når vi skal byggje sjølve grinda, då har vi kontroll på kor underkant av rafta kjem og ikkje fell beten for langt ned i staven.
Viare tilpassa vi skråbanda som kjem i lengderetninga på bygget. Sia skråbanda svingar seg i alle retningar, vert skråbanda plassert slik dei høvde best mot stav og raft. Samtidig som vi fikk godt nok hald diagonalt. Vi tok hensyn til ei døropning. Skråbanda vart felt ned omlag halve sin dimensjonen i staven, omlag 1/4 vart tatt ut i skråbandet mot rafta. Rotslengen la vi opp på rafta, slik at vi fikk plass til 2 naglar. Nokon fordelar med desse ishockeykølleforma skråbanda av bjørk, er at dei tek mindre plass i rommet, bjørka er sterk, stiv og lett tilgjengeleg.
No når alle delane på langsida av bygget er felt samanhogg vi inn merking på kvar enkelt del med tappjarn og demonterte dei.
No byrja vi på sjølve grinda. Det er viktig at me bygger grinda med dei stavane som høyrer til på rett side. Bredda på bygget med 2” spenn på staven vart teikna opp på planet, slik hadde vi eit fast mål å bygge grindene etter. Viare merka vi på halsen i beten og djupna på klauen i staven.
Her er grinda låst fast i posisjon på golvet med haldhaker, medan vi tilpassa skråbanda.
I mange bygg på Sunnmøre er rafta tømra nedi beten, det var vår andre problemstilling. Det vert sagt at grindbygga vert bygd på bakken og at ein sjølv røyser seg med bygget. Vi var usikker på smanføyninga/laftet mellom raft og bete. Kåre Løvoll kallar samanføyninga «hjartet» Eg usikker på korleis ein kan få til eit godt laft mellom raft og bete utan å individuelt tilpasse kvar del. Vi gjorde denne tilpassinga etter at grindene var røyst, det fungerte greit. 
Her er eit bilete korleis samanføyninga ser ut inni.
Vi valde å vente med sperrehakka i rafta til bygget var røyst fordi vi ikkje ønskte ei konflikt mellom sperre og skråband. Vi teikna opp utvendig sperrevinkelen på eit plan i 1:1. Ut ifrå teikninga felte vi sperrene med halvved i kvarandre. Vi nytta “regelen” om 3/5 lengde mellom sperrehakket i raftene som lengde på sperrene. Alle måla vart tatt i frå planet.
Røysinga
Bygget vart røyst på steinar, vi nytta litt tid på å ta ut lengdene på stavane sidan kvar stav har ulik lengde. Vi målte oss ut med rettholt og vater og noterte høgdeforskjellen. Vi veit høgda på rafta og målte oss ned i frå botn på samanføyninga mellom raft og bete, og kappa stavane der etter. Etter dette gikk røysinga ganske kjapt.
Vi skora av grindene med bord som var spikra i grinda og støtta seg på bakken.
Avtalen var at byggverket skulle levereast som rein konstruksjon med tro og spikerslag. Oppdragsgivar syte for tekking og kledning sjølv.
Verkty
Ryarøks frå Valldal, Nordal Kommune. smidd av Øystein Myhre.
Novøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.
Sjeggøks frå Tresfjord. Smidd av Øystein Myhre.
Haldhaker
Slagjarn 5/4″
Stikkøks modell frå Osterøy, Hordaland.
Treklubbe
Stikkpassar
Vater
Snor
Storku/grindarive Modell frå Løvika, Tresfjord.
Sag
Motorsag
5/4″ Navar
Kniv
Pjål
Mokkert
Meir systematisk og målbar granskning av eldre grindbygg, kombinert med fokus på verktybruk, verktyspor og eksperimentering i hop med andre hadde vore kjekt.
Peter Brennvik
