Me er komne til siste dagen på denne studiesamlinga. No nermar fleire av benkane seg ferdige, og me har hatt ein gjennomgang av korleis ein strykebenk artar seg i bruk.
Strykebenken skal fungera til å retta kanten av eit bord. Ein får retta både vinkelen på kanten av bordet, og linja i lengderetningen på bordet, i same operasjonen. Ymse profilering og pløying kan takast i same slengen i tillegg. Benken må vera heilt korrekt, med heilt rette langbord, skal dette fungera.
Dersom ein med det same ønskjer å høvla plog og pinn (not og fjør) på golvbord til dømes, stillest det også høge krav til bordet ein høvlar. Det lyt vera heilt plant på oppsida, som vert den sida ein skuvar landet på høvelen mot sidevegs når ein høvlar i strykebenken. Baksida (undersida av eit golvbord) derimot, er det ikkje så farleg med. På gamle golv er dei oftast dimensjonert på tjukkelse kun på dei punkta dei ligg nedpå ein golvbjelke. Denne dimensjoneringa er gjerne gjort med øks dersom det er mykje som skal takast av, eller ein høvel (til dømes ein grubhøvel (skrubbhøvel)) dersom det er mindre material som må vekk.
Når golvet er rett og bukkane er rett, kan Kai bruka vateren til å sjekka vinkelen på langborda sine.
Langborda vert finjustert.
Langborda klemmer me heilt ihop når me justerer dei.
Kai har eit prøvebord i benken sin.
Ved å prøva å stryka ein bord i benken, og leggja dette opp på langborda, ser Kai kor det enno er skeivheiter.
Kai og Magnus legg i eit bord for å høvla plog i eit golvbord.
Dei ymse strykebenkane og høvelbenkane som er under arbeid, tek no form. Understella («bukk», «krykkje») på strykebenkane har ein liggjande tverr-oke eller såle som ligg mot golvet, og opp frå denne står det vanlegvis to bein. Samanføyinga mellom sålen og beina, har ei eller form for tapping tvers gjennom sålen, og som regel også kile frå undersida, opp i tappen. På denne måten vert samanføyinga svært stiv.
Me ser at ein del gamle understell på originalbenkane har sprukken såle. Med ein stor tapp, og lite ved att på sidene av sålen, vil det vera fare for langsgåande sprekker i sålen. Spesielt dersom kilane i eller rundt tappen er slegne i på langs av veden i sålen, og dermed vil sprengja på veden. Samstundes er det viktig å få laga understella heilt stive i denne retningen, sidan det er denne vegen bukken vert røynd når ein skal høvla i benken.
Andre vegen, på tvers av høvelretningen når ein brukar strykebenken, er også viktig å få stiv. Men noko slakk denne vegen, vil straminga av benken ta seg av, når ein spenner borda fast for å høvla.
Mange av strykebenkane har skruvar til å stramma langborda med. Vanlege dimensjonar på skruvane ser ut til å vera to til to-og-ein-halv tomme. Verktøy til å skjera gjengar, finnest både i gamle heimelaga versjonar, men dei er også i handelen hjå til dømes Dieter Schmied.
Ploghøvelen brukar me til å angi ein start på tjukkelsen på langborda.
I denne bukken har Per Steinar brukt dobbel tapp.
Gjengesett for 2 og 3/8 -toms treskruar.
Ivar er ferdig med skruane til sin benk. Benken han kopierer er frå Risteigen gård i Veggli i Buskerud, og er annleis enn dei andre strykebenkane, og har 5 skruar.
Høvelbenken til Håvard tek form, her ligg plata med undersida opp. Pål i bakgrunnen, han tappar seg sveitt.
Magnus med delane til understellet på høvelbenken han kopierer.
Understellet til Magnus sin høvelbenk. Det skal hengslast til benkeplata, slik at benken vert samanleggbar.
Studentane ved Tradisjonelt Bygghandverk ved NTNU har denne veka si siste studiesamling i 2017. Samlinga er lagt til Vuku i Nord-Trøndelag, der me er samla på Auskin Kreative Senter. Senteret er godt ustyrt med både høvelbenkar, verktøy og høvande lokale.
Temaet for denne samlinga er strykebenkar / skottbenkar. Studentane har frå før levert ei dokumentasjonsoppgåve, der strykebenkar frå mange stader i landet vart fotograferte og målte opp, og no brukar kvar student dette materialet som utgangspunkt for å laga sin eigen strykebenk.
Det første me tek til med, er å retta emnene til strykebenkane, som i dei fleste tilfelle består av 2 sett bein (krykkjer, bukkar), og 2 langbord.
Kai rettar kanten på langbord.
Peter høgg tapphol.
Ivar er igang med emne til skruer.
Pål får kyndig veiledning.
Henrik rettar emnet sitt
Henning førebur emne til bukken.
Håkon rettar benkeplata til høvelbenken han skal laga.
Håvard førebur emnet sitt før han skal høvla det rett.
Målsett skisse av høvelbenk frå Oppigard Skori. Alle mål i cm.
Høvelbenken kjem frå garden Oppigard Skori, i Skorigrendi, Åmotsdal, Seljord Kommune. Alder på benken er vanskeleg å seie, men det ser ut til at benken har vore mykje i bruk..
Total lengde er 225cm. Høgda frå golv til topp benkeplate er 72 cm. Breidde er 33 cm ved baktange og 46cm ved framtange. Hovudbenkeplata er av grån og ca 6cm tjukk, og smalnar av frå ei breidde på 36cm på det breidaste og 32cm i toppen. Ho ser ut til å vere kløyvd og delvis skanta på undersida. Framtangen og baktangen er laga i bjørk og har treskruar med samme dimensjon. Klossen som heng i hop med skruen på baktangen er også av bjørk. Beina er laga av halvkløyvd smågrån og hogne grovt til og tappa gjennom benkeplata. Det er i alt 19 hol i benkeplata som er rekna på å sette benkehake i. Det er varierande avstand og plassering på hola, men dei går stort sett langs midten av benken. Hola ser ut til å vere bora med navar då dei er koniske. Hola som er lite bruka er framleis runde, medan ein del er firkanta etter slitasje frå benkehaka. Det er også tre hol i sida av benkeplata.
Høgda på benken er berre 72 cm, og kjennes veldig låg.
Benkeplata er tappa gjennom endestykket. Små trepluggar gjennom tappen.
Framtangen er sett saman av tre bitar som er tappa og bolta fast i benkeplata.
Detalj av baktången, sett frå oversida. Midtstykket blir med ut når baktangen opnast. Ein får soleis enda eit tvingepunkt i holet mellom benkeplata og midtstykket med benkehaka i.
Framtangen er sett saman av tre bitar, pluss treskrue. Det går ein bolt tvers gjennom heile benken som er festa med firkantmutter på både sider. Tappane som går gjennom stykket på enden er plugga med små trepluggar (0,8cm diameter), og dette stykket er tappa gjennom stykket med treskruven i. Denne tappen er også plugga på samme vis.
Baktangen og midtstykket sett frå undersida.
Klossen med benkehaka i er kopla på baktangen med boltar. Hovudet på bolten er felt inn i treverket og festa med bøygde spiker, og mutter i andre enden, på utsida av baktangen. Treskruven er gjenga i trestykket som sitt fast på enden av benkeplata. Boltane fungerar som ei slags skinne som dreg med seg midtstykket ut når baktangen skruvast ut. Midtstykket er felt inni benkeplata på kvar side i eit spor som det kan gli i.
Truleg spor etter ei eller annan innfesting, og hol i sida av benkeplata.
Skisse av høvelbenk frå Oppigar Skori
Høvelbenken er enkel, men ber samstundes med seg mange alternativ for fastspenning av emne. Hola på sida av benkeplata er det vanskeleg å seie korleis er bruka, men eg ville tru det kunne vere praktisk å slå i pluggar som emnet kunne kvile på i bakkant, ved fastspenning i framtangen. Eg har sjølv arbeidd ein del ved ein liknande benk og nytta dette prinsippet for å stø emnet. Baktangen fungerar som ein vanleg tverrstilt baktange, men midtstykket som benkehaka er festa i gjev baktangen enda ein funksjon, då midtstykket trekker seg tilbake ved opning av baktangen, og gjev ei opning som er fast i tre sider. Ved bruk av denne opninga til fastspenning for til dømes endevedhøvling får ein ei sentrert belasting på skruven i baktangen, i tillegg til at sidene i opninga er faste og kan brukast aktivt til å «låse» emnet. Det er også rikeleg med hol for plassering av framre benkehake. I alt 19 hol. Innhakket i sida av benken er vanskeleg å tolke, men det kan vere mogeleg at dette er ein modifisert høvelbenk. Detaljane i bjørk (fram- og baktange), ser mykje yngre ut enn benkeplata grunna både utforming og slitasjespor. Fram- og baktangen framstår som relativt lite slitt i forhold til benkeplata.
Høgda på benken er berre 72 cm. For ein normal person vert dette ei veldig låg arbeidshøgde for høvling. I motsetnad til ordinær benkehøgde gjev denne benken rom for bruk av kroppen til fasthalding av emne. Det er lett å sette eit kne oppå benkeplata for å halde fast, og ved tapping og liknande arbeidsoperasjonar kan ein lett sitte på emnet for å halde det fast. Dette er berre lause teoriar, men det må nesten vere ein grunn for at benken er laga så låg. Dette er eit fenomen eg også har sett på ein del andre eldre høvelbenkar, men her må det nok litt nærare undersøkingar til for å slå fast noko.
This is a 3D model of a skottbenk from Kverndal in Målselv, Northern Norway. It was made for the purpose of documenting a skottbenk for an assignment for the study Tradisjonelt Bygghåndverk at the Norwegian University of Science and Technology.
It is important to note, about the model, that the units in the file are in feet and inches, but these are supposed to represent the old Danish/Norwegian inches and alen. These are, with one such inch being approximately 26,15 mm, marginally larger than the English/American ones.
The reason I did this was to better follow the logic of the person/people who built this skottbenk, very probably using those old inches and alen.
However, if this file is to be converted into mm, etc. it will give a more accurate representation of the original if the model is scaled by a factor of 1,0295275591, or roughly 103 %.
Many of the parts of this skottbenk are made by axe, and even if the work has been done precisely, there are still variations in thicknesses and angles, indicating that the functions of the skottbenk as a whole were the main sought-after qualities.
Furthermore, there have been made changes and adjustments to the skottbenk so that now only essential surfaces are level and straight. It is also important to note that this skottbenk seem to have been built partly with the remains from an even earlier skottbenk.
I have attempted to represent this justly in the model, but may not have succeeded in all regards. I therefore think, if you attempt to build a skottbenk based on this model, you should assume that most measurements were by the makers intended to be based on Norwegian/Danish inches and alen, or fractions of alen by eighths.
There are also parts missing for this skottbenk to function properly. One theory as to how these may have looked can be found on the SketchUp 3D warehouse, or on the web page linked below.
Har nå vært en tur tilbake på Egge og kikket nærmere på skottbenken da det var noen mål og detaljer som var litt uklar.
Første erfaring jeg vil kommentere er at hvis man jobber på millimeter papir og tegner i målestokk så er det mye enklere å ta alle mål i millimeter, nå prøvde jeg å kombinere oppmålingen med norske tommer og så overføre det til millimeter for så å gjøre det om til rett målestokk, det var tungvint. Hvis man tegner uten mm papir kan man godt jobbe i norske tommer .
Her er oppdatert tegning av skottbenken med litt fler detaljer rundt det faste bordet
Det var særlig detaljer rundt innfestningen av det faste bordet som var interessant . Den var lagd på en helt annen måte en den andre skottbenken hvor all innfestning hadde skjedd med mye spiker og en tapping i bordet. Her var det lagt en lask på baksiden og tappet både i bordet, foten og i lasken, hver lask hadde i tillegg til fire spiker en trenagel og merket med X og / . jeg tolket disse symbolene som merking i byggeprosessen.
Jeg hadde en avtale med Bodil Østerås om å låne benken til studiesamlingen i desember og lurte litt på hvordan jeg skulle få den ned den smale loftstrappa, eller hvordan hadde snekkeren fått opp all materialene han skulle høvle, det hele virket litt tungvint. Det var ikke her skottbenken hadde stått når den hadde vært i bruk, men den virket jo litt tungvindt å flytte på samtidig.
Det var først når jeg var ferdig med å dokumentere at skottbenken åpenbarte en vel gjennomtenkt finesse. Det løse bordet løftet jeg av og fikk ned , men så var det det faste og to føtter, når Per Steinar tok i benken løftet bordet seg litt og vi skjønte at det ikke var så fast som vi trodde. Den lille trepluggen kunne dras ut og bordet var helt løst fra føttene, noe som gjorde flyttingen svært enkel, «satan de tænkt nu på aillt».
Så konklusjonen må vel være at det er viktig å komme tilbake til åstedet og ta en ekstra kikk og tenke litt gjennom hvordan har dette objektet vært i bruk hvordan har de som brukte det transportert det.
Til slutt en liten fin sak som vi fant når vi lette etter skottokser , noe vi dessverre ikke fant hverken på Egge eller Stiklestad så langt…. en fil fastmontert i en kloss til å skyte sagblad, enkel men funksjonell.
Etter tips frå Erling Flem via Roald Renmelmo, kom eg over ein skottbenk i eit nedlagt snikkarverkstad på Valgermo i Ørskog kommune. Om ein tek av frå E39 på Ørskog mot Geiranger, er dette byggverket noko av det første ein møter på venstresida av vegen.
Lengde: 5,10 m, høgde: 71-72 cm.
Benken er laga av furu. Kilane er av bjørk. Det kan sjå ut som om mykje av emna i benken er rydd først og flidd med høvel. Det er ikkje alle dimensjonar som er presise og vinkla i 90 grader. Føtene er laga av tunge emne som er glatta med høvel. Det er variasjonar i dimensjonar og presisjon på kvar del. Her er verktøyspor etter kappsag, Sirkelsag, høvel og øks. Materialkvaliteten er jamnt over hurtigvaksen og kvistete.
Store kvistar og utriving.
Langborda ser ut som dei er i frå samme tre. Langborda er fulle av store kvistar på 2-3 » i diameter langs annlegsflata, alikavel er benken i dag høveleg rett.
Langborda er spikra i beinet, medan det lause langbordet kviler på ein bordbit som ligg laust i mellom sammhalda.
Høgde på langbord: frå 7,5″ til 9″, tjukne på langbord. 6 cm til 7 cm
Nederst er ein kraftig tung fot med 5” H. 6-8” B og L: 25” I foten står det bein, beina er 3 1/2″ x 4″, der ytterkanten er knekt. Foten har tappskuldre heile vegen rundt, tappen er sentrert.
Beina er haldne i hop av eit 1 1/2″ tjukt x 4″/ 5″ bord som er innfeld med svalehale og spikra med ein klippspikar i beina på begge sidene. Avstand frå undersida av foten og til oversida på samhaldet er 14″
I følge leiar i Norsk Skottbenk Union er det sjeldent å finne gamle skottbenkar med originale kilar.
Kilane som sto i benken er omlag 14″ lang og går frå 1″ til 3,5″ dei er bearbeid med øks, på sida av det lause langbordet er det spikra på ei list som kilen ligg mot, noko som verkar fornuftig så ein slipp å plukke opp kilen frå golvet heile tida.
Benken er no kjøpt og berga av byggefirmaet Br.Honningdal frå Vestnes.
Da vi skal fokusere på høvler, høvelbenker og skottbenker tredje året av studiet, la jeg ut en forespørsel til museene som er konsolidert med Stiklestad om skottbenker. Det gikk ikke lange tiden før Bodil Østerås på Egge museum kunne fortelle at de hadde en skottbenk stående oppe i utstillingen i masstua. Jeg ble svært interessert, jeg spurte litt nærmere om hun var sikker? Bodil hadde full oversikt over, både hvordan skottbenken så ut, og hvordan den skulle brukes. Dette er ikke vanlig kost i museumsverden, men det store opplysningsarbeidet som Norsk Skottbenk Union har drevet de siste årene har kanskje virka også på museene? Jeg tok først en tur i magasinet og kikket etter høvler som kunne ha vært i bruk sammen med skottbenker. Der fant jeg noen not- og fjær høvler, men ingen skottokser.
Da jeg kom på Masstuloftet var det ikke mindre enn 2 skottbenker, en ferdig oppsatt klar til bruk og en med bare bukkene. Bodil kunne fortelle at det var 4 treff i primus hos dem på skottbenk, men ingen foto kom opp på datamasinen. Så her er helt klart mer å hente for dokumentasjon og oppmåling, man må bare lete litt.
Her er det som museet har skrevet om skottbenken:
magasin nr: STM 04036
Skottbenk.
Redskap for å feste panelet i, ved høvling. Den har to kraftige treskruer for å presse sammen/ feste gulv(bord)plankene under høvling. Denne skottbenken stod tidligere i Beitstad, Moen. Tidligere eier er Mikal Opdal. Han hadde benken da han begynte som husmann under Opdal i Beitstad. Husmannskontrakten ble skrevet under i 1877.
Jeg vil foreløpig konsentrere meg om skottbenken som var ferdig oppsatt. Den er laget av tre ulike treslag, bjørk, furu, og gran. Bjørk i skruen (2 tomms) , tappen som holder bena sammen og kilen, og en sliteplate som skruen presser mot når skruen strammes til. Det er furu i føttene og gran i langbordene. Lengden på benken er 381 cm eller 146,5 tommer, bredden på langbordene er 7 tommer, tykkelsen er 1 3/4tommer. Disse to plankene er i gran. Høyden på føttene er 75,5 cm eller 29″ tommer.
Det er en del oppmerking igjen på føttene etter produksjonen, og all oppmerking er gjort med blyant. Det er boret et hull i ene langbordet ca 1″ tomme i diameter, ca 60 cm fra ene foten , men ikke gjennom planken ca 1″ tomme inn i planken. Det var også noen spiker oppå plankene usikker på hvilken funksjon de har hatt.
armen den løse planken glir på , i bjørk .Sliteplate i bjørk der skruen treffer, i bjørk.Foten her var ny og lagd i granUndersiden av det faste langbordet viser innfestningen, med lask på baksiden.Lasken som fester det faste bordet til foten er festet med treplugg og spiker. Lenger ned ser vi også bjørkehodet til armen som det løse bordet glir på.
Sammenføyningene virker gjennomtenkt og godt utført, det er festet med både treplugger og spiker. Materialvalg, tappinger med grader, og forsterkning på «baksiden» av langbordet der det er innfestet i foten, gjør at helhetsinntrykket av skottbenken, er en solid og stødig benk som trolig er rask å jobbe med.
For de som husker sponstikkingen på Stiklestad, er dette en variant på arbeidsstabbe til det formålet
Utgangspunktet for bygginga av naustet til museumsbåten MS Suldal, på folkemunne kalla «dampen», var at Statnett skulle bruke den gamle slipptomta til massedeponi under bygginga av “Englandskabelen” (North Sea Link). Det vart bygd ny slipp med ringmur til overbygg. Overbygget, som skulle vera ein stålhall, vart finansiert med midlar frå kommunen og fylket. Denne bloggposten handlar om prosessen vidare.
Etter at planane kom på bordet til bygningsavdelinga i Ryfylkemuseet, kom der raskt eit ynskje om å bygge i tre. Og tankane svinga rundt dei mange løene i regionen i såkalla høghus-konstruksjon, som verka svært tenleg til formålet. Dette fordi det er fri takhøgd langs midten opp til mønet. Det vart søkt om endring av konstruksjonstype og materialbruk.
Utsnitt frå boka “Landbruksbygninger” av A. Norheim
Det var frå starten av tenkt at dette kunne bli praksisprosjekt i backelor-studiet og framgangsmåten vart lagt opp deretter. Det vart gjennomført synfaringar på ståande bygg i nærområdet ilag med studentane (Kjell Gunnar Haraldseid og underteikna), Trond Oalann og eigarar, eksterne handverkarar og ein ingeniør som har erfaring frå slik konstruksjon. Det vart studert dimensjonering, detaljar i samanføyingane og variasjonar i konstruksjon.
Ein kort presentasjon av nokre av løene me besøkte:
Løa på Olasmoen, Suldalsosen:
Løa på Olasmoen med flagget i mønet. Eigar: Lars Fisketjøn
oppført i 1958-59
Breidda på løa er 9,8 m og cc reisa er 3m
Dimmensjonar på stav og stikksperr er 6×5 tomms og 6×7 tomms
Det er ikkje haneband (hanebanda på biletet har nok samanheng med reisinga)
Løa på Olasmoen
Løa på Bøen, Lunde, Suldalsosen:
Løa på Bøen, Lunde
oppført i 1974
breidda er 10m og cc mellom reisa er 3m og 3,7m
materialdimmensjon 6×5 tomms
Løa i Hoftun, Suldalsosen:
Løa i Hoftun
oppført i 1959 -60
Breidde på heile 14,5 m cc mellom reisa er 3m
Dimmensjonar på stav og stikksperr er begge 6×7 tomms
Enkelt haneband
Til forskjell frå teikningane i boka til A. Norheim ser me av bileta over at tanga er montert horisontalt. Dette gjer at den høver godt til bæring av stubord og kassebord i utstikket. I tillegg er der ein detalj å merke seg: Plasseringa av boltane i indre enden av tanga er ikkje lik. Både på Olasmoen og i Hoftun er bolten plassert i stikksperra, mens på Bøen er den plassert i hengsperra. Me valgte å ha ein bolt i kvar. Der er i tillegg nokre fleire delar på teikninga enn det me fant i løene.
Me fekk hjelp av eit arkitekt- og ingeniørfirma til tekniske styrkeberekningar og teikningar, med hovudvekt på vindavstiving og forankring. Dette fordi naustet vårt skulle stå på ei tomt som er utsatt for hard, rosete austavind. Naustet har ei grunnflate på 24,4m x 8,4m. Me la oss på materialdimmensjonar me fant i dei størst løene. Då gjekk me gjennom nålauga for moderne dimmensjonering. Ein kan merke seg at løa i Hoftun er omlag 6m breiare, har montert silotalje i mønet som dagleg er i bruk, fungerar godt etter 57 år.
Det praktiske arbeidet vart utført med Trond Oalann som instruktør, og starta med å teikne opp eit reise i 1:1 på gulvet i laftehallen til museet, ein såkalla avbindingsplass (jf. «Husbygging», N. Peder Nilsen) Dette for å sikre at alle mål vart like og det var tenkt å nytte loddsnor til oppmerking (jf. «The Invisible Tools of a Timber Framer» av Ulrik Hjort Lassen). Dette var ein aktuell merketeknikk då me var avhengige av god avstand til gulvet då der skulle borast gjennom og monterast deler på undersida av reisverket. Me laga oss i tillegg nokre malbord slik at me også kunne produsera delar annan stad, når me var mange i sving.
Bruk av lodd som er gjennomsiktig gir god nøyaktighet.
Hola vart bora med alle delane monterte på med tvinger. Me nytta eit stativ til drillen som sikra lodrette hol. Horisontale hol vart bora på frihand med ein rettholdt å sikte etter.
Me nytta ein rettholdt til å sikte etter når me bora for boltane
Det er tosidige bulldog mellom alle samanføyingane for kvar bolt
Innsetting av bolt
Der boltane ikkje stod vinkelrett på, vart det teke ut for å gi god anleggsflate for stoppskiva
I samanføyingane mellom stav og stikksperr vart det lagt inn metallband
Det vart nytta eit merkesystem med flagg og trekant
Etter merking vart reiset flytta til monteringsplass slik at det vart plass til å merke neste samtidig
Etter boring vart det montet bulldog mellom alle delane der det var boltar. Desse gjorde det litt trangt å få i boltane då det vert noko klaring mellom delane før klørne på bulldoggen vert pressa inn i veden. Viktig at vinkelen på tåa er slik at den vert trangare etterkvart som delane vert pressa saman.
Dei fleste boltane vart sett vinkelrett i forhold til den ein flata dei skulle gjennom. På den andre sida vart det hogge ut slik at stoppskiva ligg plant. I samanføyinga mellom stav og stikksperr vart det lagt inn ein bit av metallband for å hindre at veden vert pressa saman under stor belastning.
Kransen på plass i mønet
Ferdig med kledning og tak
Her ser ein nedre del av reiset, med skråavstiving i lengda og neglingar
Ein heiselåve må ha heis… Me har fått konstruert ein løpekatt som liknar den på biletet under. Den vert produsert nå i haust og skal vera montert og klar til restaureringa av Dampen.
Den originale Serigstad løpekatten i løa på Kvæstad, Suldal, er modell for vår løpekatt
En post som skulle vært ute for lenge sida. Men siden dette handler om økser som i utgangspunktet er flere hundre år gamle, så gjør vel noen måneder fra eller til liten forskjell…
Ei samlingsuke i konstruksjonslære før jul slutta på ein torsdag, og det gjorde at vi, Kai Johansen og undertegnede, hadde en hel fredag tilgjengelig for litt anna moro. Vi tok da turen til NTNU Vitenskapsmuseet, for en dag blant middelalderske økser funnet i Trøndelag. Vi hadde på forhånd lett gjennom databasen til museet etter kandidater, og sendt inn ei ønskeliste. Når vi troppet opp om morgenen lå godsakene allerede klare og ventet på oss.
Når vi ankom Vitenskapsmuseet lå flere lekre økser klare og ventet på to ivrige studenter.
Drombegang
I forbindelse med praksisukene på studiet har vi denne våren arbeidet med å produsere materialer til en drombegang (overbygd gangbru) fra svalgangen i 2.etasje på det rekonstruerte middelalderske gjesteloftet stod ferdig våren 2016. Det har siden sommeren 2015 hatt tilgang til 2.etasje gjennom ei midlertidig gangbru fra bakken og ut til svalgangen. Nå er det på høy tid å få ferdigstilt en skikkelig drombegang slik vi mener de kan ha vært på middelalderske loft, og vi har nå en god del av materialene ferdig kløyvde og hogd tiul dimensjon.
Drombeganger er en nokså ukjent og liten del av norsk bygningshistorie. Vi vet fra kilder som tegninger, muntlige og skriftlige opplysninger at det har eksistert overbygde gangbruer mellom bygninger, særlig loft og stue. Men ingen originale er kjent bevart, og kildene til deres konstruksjon er derfor sparsomme. Drombegangen slik vi tenker å bygge den er svært lik konstruksjonen i svalgangen på loftet. Det er en stavkonstruksjon med syll, staver, veggtiler og stavline, og på der sperrer med sutak over.
Drombegangen skal imidlertid ikke være tema i denne omgang og du kan lese mer om dette i bloggpostene til Kai her på denne bloggen.
Økser økser økser
Tema nå er øksene som en tømrer kanskje hadde tilgjengelig om det skulle bygges en drombegang (eller andre konstruksjoner i tre) i Trøndelag i høymiddelalderen. I tømrerarbeidet på drombegangen, og i alt tømrerarbeidet vi ellers driver på middelaldergården Stiklastadir, ønsker vi å bruke mest mulig tidsriktig verktøy. Økser er det vi jobber mest med. Vi trenger blant anna økser til skogsarbeid, kapping og kløyving, og vi trenger økser til rying/glepphogging og hogging av grøyp i syll, staver og tiler.
Med dette for øyet var vi en tur i magasinene ved Vitenskapsmuseet i Trondheim, og senere ved Kulturhistorisk museum i Oslo. Vi har forsøkt å se etter økser som vi mener er arbeidsøkser og som i størst mulig grad kommer fra daterbar kontekst, eller har typologiske trekk som sier noe om alder. I denne omgang vil jeg ta for meg to økser fra det trønderske materialet, som jeg finner interessante.
Under våre magasinbesøk dokumenterte vi øksene med oppmåling, tegning og foto.
Under beskrivelse av øksene har jeg valgt å bruke den terminologien som Ingar Figenschau bruker i sin avhandling. Her er gjengitt hans illustrasjon over øksens terminologi:
Øksens terminologi, fra Ingar Figenschaus hovedoppgave i arkeologi. Foto: Raymon Skjørten Hansen. Illustrasjon: Ingar Figenschau
Mulig skogsøks, felløks, T 05403:
T 05403 er funnet på Steinvikholmen, Skatval i Stjørdal kommune. Den er funnet under utgravinger på slutten av 1800 tallet, inne i ruinen av Steinvikholm slott. Den har derfor en funnsammenheng som med nokså stor sikkerhet kan si oss noe om alder. Steinvikholm slott ble oppført av norges siste katolske erkebiskop, Olav Engelbrektsson, i perioden 1525-27. Den gjenomgikk nokså omfattende ombygginger etter en brann i 1542. Slottet fikk en kort levetid, og ble sist brukt som lensherrens residens i 1575. Funnene som er gjort inne i ruinen skriver seg derfor med stor sannsynlighet fra første halvdel av 1500-tallet. Øksa er forholdsvis stor, 23-24, cm lang fra egg til hæl, og ca 11 cm egglengde. Den veier 1632gram. Eggen er nokså skadet, men vi kan ane den opprinnelige buen. Øvre kant er nokså rett med en svak bøy opp, mest mot framhynna, mens nedre kant har en noe kraftigere bøy som ville gitt en ganske markert bakhynn.
Foto fra Harald B. Høgseths doktoravhandling. T5403 rekonstruert.
Underkant har en knekk inn mot hals og kverke, og i overgangen her er rester etter en tapp. Det er liten fal på øksa, men den har med stor sannsynlighet hatt fliker både over og under skafthullet.
Øksa er tidligere kopiert av smeder ved Nidaros Domkirkes Restaureringarbeider i forbindelse med Harald Bentz Høgseths doktorgradsarbeid, og testet ut bl.a. til felling og kapping(pers. med. Roald Renmælmo og Harald Bentz Høgseth).
Jeg er ikke helt enig i tolkningen som er gjort ved denne rekonstruksjonen, da jeg mener øksa trolig har hatt skaftflliker og tapp som beskrevet over. Dette er bedre bevart på andre økser, som den under; T 17279, som er funnet under golvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Etter min mening er dette en mer sannsynlig form T5403 kan ha hatt, ut i fra de restene av skafthullfliker og tapp på nedre kant jeg mener er synlige.
Øks(T 17279) datert seinmiddelalder ut i fra type, og delvis funnkontekst. Øksa er nemlig funnet under reparasjon av gulvet i Logtun kirke, Frosta, Nord-Trøndelag. Logtun kirke er trolig oppført omkring 1500, og om øksa skriver seg fra byggingen, er den nokså samtidig med T5403. Her er skafthullsfliker og en tapp mellom nedre kant og hals bevart. Øksa har trolig en formlikhet med T 05403 med liten tapp i overgang nedre kant – hals og i nakke/ fal.
Øksa vil nok være ei fin skogsøks, for felling og kapping, og ei god øks for grovere arbeid på tømringa, som kapping, klemping og lumping. Den vil og kunne være egnet til grovfelling av nover. Kopi av øksa er under bestilling hos smeden, så vi venter spent på å prøve den ut.
Glepphoggarøks? T 06351
Jeg har sett en del etter økser som jeg har tro på vil være egnet til spretteteljing eller glepphogging. T 06351 er en kandidat som jeg har tro på i den sammenheng, og som det kunne være interessant å få prøvd ut. Øksa er kanskje ikke den som vi først og fremst trekker fram som ei særskilt vakker øks, men jeg tror den har potensiale for å egne seg til glepphogging.
Middelaldersk glepphogging viser ofte få spor etter fram og bakhynn. Det, sammen med spor etter en nokså buet økseegg mener jeg taler for en øksetype noe i retning av denne.
Glepphogging på golvås og underside av golvbord i Lagmannstua på Agatunet i Voss. Bygget er datert 1220-1230, og er et av de eldste bevarte verdslige bygg vi har i Norge. Det er lite spor etter fram eller bakhynn, og sporene her er etter min mening fra ei øks som har en nokså buet egg, kanskje i retning den på T 06351?
T 06351 er funnet under jordarbeid på Øien i Orkdal. Øksa er 17-18 cm fra hæl til egg, og veier 1596 gram. Tyngden får den fordi den er tykk i godset, både i blad, nakke og hæl. Øksa har en nokså spesiell form, med sterk innsving både i øvre og nedre kant, og hele bladet synes å peke noe oppover. Øksa har skafthullsfliker, ikke helt ulike øksene fra Steinvikholm og Frosta. Dateringen av denne øksa er imidlertid noe vanskeligere, da funnkontekst sier lite. Den er katalogisert som «antagelig fra hedendommen»… som nok skal bety vikingtid? Etter min mening kan den nok like gjerne være noe senere, middelalder. Denne eller tilsvarende er også ønskelig å få rekonstruert for å prøve til tømring, og da særlig glepphogging.
Noen kilder:
Høgseth, Harald B. 2007
«Håndverkerens redskapskasse». En undersøkelse av kunnskapsutøvelse i lys av arkeologisk bygningstømmer fra 1000-tallet
Figenschau, Ingar 2012:
Øksemateriale fra Troms og Finnmark, ca1050-1900 evt:
Tradisjonelt bygghandverk 