Utprøving av pjålar på kaia på Sjøvegan. Veggtilene er tenkt til den nye stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Foto: Roald Renmælmo
Tradisjonsfagleg fordjuping er eitt av faga til studentane på tradisjonelt bygghandverk. I dette faget har vi samlingar med alle studentane der vi går grundig inn på ulike tema som vi vurderer som sentrale i handverket og som høver med andre prosjekt. Fyrste året hadde vi to samlingar i dette faget, ei på Stiklestad der vi hogg tømmer, stakk spon og la spontak. Den andre samlinga var på Norsk Folkemuseum der vi kløyvde og glepphogde taktro til restaureringa av Raulandsloftet. I år har vi fyrst hatt ei samling på Sverresborg i Trondheim der studentane laga sine eigne grindsagar og lærte mykje om sagfiling og bruk av sag. I førre veke hadde vi den andre samlinga i faget i Salangen i Troms. Her var temaet å lage sin eige pjål og lære korleis han skal slipast og brukast. Utgangspunktet vårt var gamle pjålar som vi hadde med oss frå våre eigne samlingar av slikt verktøy, i tillegg var det med nokre pjålar som var lånt av private. Filmklippet under gir eit inntrykk av dei pjålane, ravlane, skavlane og såtjarna vi hadde samla for kurset.
For at studentane skulle få litt mengdetrening i bruk av pjål så hadde Thor Larssen og Vidar Larssen på Sør-Troms museum saga opp ein del 5/4 sideskåret furu som skal bli til golv på årestua på Trondarnes. Her fekk studentane pjåle denne nysaga materialen med sine pjålar. Kvar student var omlag ein heil arbeidsdag på denne arbeidsstasjonen og fekk pjåla ein god del bord. Erfaringa med dette arbeidet er god å ta med seg vidare. Korleis bør pjålen vere slipt og justert for å fungere godt? Korleis er det best å pjåle rundt kvistar for å unngå utrivingar? Korleis ser ein kva vedretning der er på bordet og kva retning skal ein då pjåle for å unngå utrivingar? Dette er mellom dei problema studentane kom borti medan dei utførte arbeidet. Filmklippa under viser noko av arbeidet med pjåling av golvbord. Her arbeider studentane med sine nylaga, slipte og justerte pjålar og vi ser at arbeidet går lett og fint.
Etter å ha pjåla saga material fekk studentane gå vidare og prøve seg på å pjåle kløyvd og hogd material. Dette i form av veggtiler som skal brukast til stavkyrkja som skal byggjast på Trondarnes. Tømmeret til dette er hogd i lia ved Myrefjell i Målselv og er plukka ut med tanke på at tømmeret skal kløyvast med øks. Vidare er stokkane kløyvd med øks og kilar etter metoden eg har lært av Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Studentane på læringsarenaene i Sør-Troms, Midt-Troms og Stiklestad hadde dette arbeidet som eit eige kurs i forkant av samlinga med pjålen i fokus.
Furu hogd i lia ved Myrefjell i Målselv. Foto: Roald Renmælmo
Tømmeret vart felt med øks. Foto: Roald Renmælmo
Nokre av stokkane hadde jamn fin vekst og bra med alved. Denne stokken er kappa med tverrvedsag. Foto: Roald Renmælmo
Eg sjølv har vore med på ganske mange ulike prosjekt med kløyving av tømmer til ulike føremål gjennom dei siste 25 åra. Med bakgrunn i desse erfaringane har eg merka meg at det å kløyve tømmer som ein kan plukke ut sjølv på rot i skogen er vesentleg mykje betre enn å få levert tømmer som er hogd etter spesifikasjon. Spesielt rotstokkane vi kløyvde var veldig fine å kløyve og gav gode resultat. Ei av furuene hadde gås i rotstokken. Det er ein råtesopp som går inn i ein skadd kvist på stammen og utviklar seg i margen på stokken. Dette kunne vi kanskje ha oppdaga i skogen ved å banke på stammen, eller å bore ein kjerneprøve på den aktuelle furua. Det er også veldig fint å få arbeide med tømmer som er nyhogd og heilt ferskt. Slikt tømmer skal ikkje ligge mange vekene før det har byrja å tørke for mykje i endane. Det fyrste filmklippet under viser den eine rotstokken som hadde gås.
Tømmeret vart kløyvd og hogd til 3″ plank med glepphogarøkser. I utgangspunktet arbeidde vi med glepphoggarøkser som var smidd med utgangspunkt i originale økser frå 1500-1600-talet sidan vi har ein del erfaring med desse øksene frå tidlegare. Vi har enda ikkje fått skikkelig fart i arbeidet med å finne fram til øksemodellar frå 1200-talet til arbeidet med stavkyrkja. På den eine befaringa vår ut til Nord-Rollnes på Rolla kom vi over eit glepphogd båtbord i eit gamalt naust. Truleg er bordet tenkt som halsbord til ein storfembøring og kan stamme frå siste halvdel av 1800-talet, men bordet kan og vere eldre. I det same naustet var det også ei øks av tilsvarande type som dei som vi brukar til glepphogging.
Båtbord med glepphogging. Foto: Roald Renmælmo
Øks funne i same naustet som bordet med glepphogging. Eggfasongen kan passe ganske bra med øksespora på bordet. Foto. Roald Renmælmo
Pjål og skavel frå Nord-Rollnes. Foto: Roald Renmælmo
Pjål og skavel frå Nord-Rollnes. Foto: Roald Renmælmo
Etter å ha arbeidd med å pjåle golvborda som var saga så vart det ein stor overgang å gå over og pjåle veggtilene som var kløyvd og glepphogd. Her var det jamnt over betre tømmer med mindre kvist og jamnare vekst enn tømmeret som var brukt til golvborda. Det var også mykje lettare å pjåle på dei overflatene som var glepphogd. Fleire av studentane opplevde nok at pjålen som reiskap gav meining, den er absolutt best egna til å pjåle hogde overflater.
Pjåling av glepphogd overflate. Foto: Roald Renmælmo
Pjåling av veggtiler. Foto: Roald Renmælmo
Smeden Jon Dahlmo frå Verktøysmia i Drevja hadde det faglege ansvaret for sliping av verktøy på samlinga. Jon og smedane Mattias Helje, Øystein Myhre, Bertil Parmsten og Øystein Viem hadde levert ståla til pjålane studentane laga på samlinga. Torsdag hadde vi besøk av arkeolog Ingar Figenschau som heldt eit foredrag om økser i Troms og Finnmark. Dette var med utgangspunkt i hans masteroppgåve frå 2012 over dette temaet. Eg fekk sjølv eit bra fagleg utbytte av samlinga og ser at eg må lage meg fleire variantar av pjålar for å prøve ut. Eg reknar med at også studentane vil arbeide vidare med å lage fleire pjålar og også bruke pjålen i prosjekta sine framover. Takk til Sør-Troms museum som var vertskap for pjålsamlinga.
I begynnelsen av februar dro Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen til skogs for å hogge materialer til en ny «snekkersmie» på Norsk Folkemuseum. Bygningen skal være en etterligning av en original smie og snekkerverksted i Skoger, Buskerud. Se tidligere bloggpost om dokumentasjonen av bygningen her:Ny”Snekkersmie på Norsk Folkemuseum”
Vi hogg materialer til reisverket i smia og til laftekassa i snekkerverkstedet, samt materialer som skal skjæres til vindu, dør og gulv. Ivar Jørstad lagde ei liste over materalene vi trengte, og vi har lagd til ei hoggeliste utifra det. Se eksempel på det her:MateriallisteSnekkersmie
Tømmermerking
I ei tømmerkoie i Prestfoss, Sigdal i 2015 fant jeg noen trestykker som ifølge skogeieren var det merkelappene til tidligere tømmerhoggere. Det var ei tynn treflis, trolig av bjørk (kanskje fordi det er lyst og godt å skrive på) festet med ei snor til en blyant. Ifølge skogeieren var det slik dem merka tømmer under hogsten hver dag, og førte over merkene om kvelden i ei notisblokk, og der det stod lengdemål var det i hm, halve metere. Når disse var i bruk, spurte jeg ikke om, men blyanten å regne er nok disse ikke kjempegamle, men prinsippet er kjempelurt. Papir fungere som prøvd før, veldig dårlig etter en våt dag i skogen.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Gammel og ny hoggermerke. Foto. Magnus Wammen, Henning Jensen
I hogsten i tidligere tider var det regna skogsmål. Det skulle være en kvart alen over det målet som den ferdige materialen skulle ha. (Godal J. 2016) Så da har vi lagt til 6 DA-NO tommer dvs. +15,7cm på lengda av ferdig material når vi har aptert uti skauen.
Det meste blei fellt med motorsag, men øksa og svansen blei også brukt. Foto Henning Jensen
Kvisting av øks er veldig raskt og effektivt når grana har vokst opp i tett bestand. Lite og kvistene var stort sett underØ 1″ Foto.Henning Jensen
Foto.Magnus Wammen
Det javneste og med ingen synlig tennar blei plukka ut til dør og vindusmaterial Foto. Magnus Wammen
Det blei tilsammen 24m3 grantømmer, som vi hogg til bygningen, det som gjenstår av tømmer er da er utv. panel, vindskier, og trolig noe mer taktro.
På saga
Vi har ei Woodmizer båndsag på museet og vi skjærer 5 ½ ” laftetømmer, gulvmaterial, snekkermaterialer og ymse taktro og panel. Det var opprinnelig saget på ei oppgangsag som har tilhørt gården. Bygningen står der fortsatt, men saga er bygd om til ei sirkelsag på begynnelsen av 1900-tallet.
Materialene til reisverket i smia og takkonstruksjonen, samt ca.halvparten av tømmer i laftekassa skal tæljes.
Her nytter vi muligheten å sage et taktrobord på 1″ på hver side, før vi kommer inn til 5 1/2″ laftetømmer Foto:Ivar Jørstad
På båndsaga når jeg skal skjære kanta materialer blir første snitt bredden på materialen, og så vender stokken med venhake så den skjærte flata får anlegg på siden. Jeg skjærer også med margen sentret, ved at jeg løfter toppen litt opp og måler ned på sagramma så margen ligger like høyt i begge ender. Neste snitt (2) blir tykkelsen på materialen, 3 snitt så fullføres breddetykkelsen, og 4 snitt, da går oppdelingen av materialen i ønska tykkelser. Se bildeserie under.
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.
Materialene går vidre til å strølegges og stables, mens laftetømmeret går rett i tømringa av snekkerverkstedet helt rått. Ifølge Skognytting, J.Kåsa, nevner han skogstørt-skipningstørt-høvlingstørt-snekkertørt og møbeltørt virke. Det høvingstørre fra 13-15% fuktighet, og er kanskje noe vi burde legge oss på når vi skal begynne å høvle materialer til vinduer, dører, og gulv i høst til Snekkersmia. Han nevner snekkertørt som 9-11% fuktighet. Og da at vi tørker materialene ytterligere litt ned til snekkertørt når vi skal felle sammen.
Er det noen som har erfaringer å dele på fuktighet og bruken av gran? Eller gran, kontra furu, og fuktprosent? Så del gjerne en kommentar i feltet under!
Kilder:
Godal, J. Å rekne brøk med han tykje, 2016. Kåsa, Johannes. Skognytting, 1952
Den uken vi var sammen med gjengen som jobber med Sødra Råda prosjektet fikk vi muligheten til å bli kjent med og se hvordan Børje Samuelsson jobber med å produsere takspon «kirkespon» i furu. Vi jobbet ikke sammen med han, men prøvde noen arbeidsoperasjoner i å produsere spon under hans veiledning. Han er svært kunnskapsrik og har laget mange spon og har mye erfaring. Hantverkslaboratoriet i Sverige har laget flere videoer med ham, hvor han forteller og viser produksjon og snakker om materialkvalitet på spon.
Det finnes flere intervjuer med Børje på hantverkslaboratoriet:
Det som Børje ikke hadde fordypet seg i var verktøyene som kunne vært brukt i middelalderen til denne produksjonen, hans verktøykasse var helt moderne i våre øyne.
Det er jo litt synd da resten av gjengen hadde mye forskjellige økser som er datert middelalder, og det er jo litt av poenget med prosjektet å jobbe med de verktøyene man tror kunne vært brukt. Klikk på bildene under for å opne som billedgalleri med undertekst.
Frey kløyver fra geitveden med et “sponjern” og lager en firkant kubb
Her blir hjørnene med geitved kløyvd bort med en svensk ryarbile med kort skaft og klubbe
Kubben blir 8 kantig og helt fri for geitved, yteved
Nå klyves kubben i to med sponjernet og klubbe
Og så 4 deler
Opplunning før sponemnene kløyves ut
Verktøy til kløyving
Kløyvejern
Kløvde sponemner
Her kløyver Børje ut sponemnene med en svensk ryarbile med kort skaft, snekkerøksen brukte han til å kante sponemnene med,. Han var nøye med lagringen og stablingen, slik at all spon lå med rettkanten (der han startet kløyven) bort fra sola
Her økser Mattias noen spon ferdig
Han viste også hvordan han lagde stikker, men det var ikke til kirkenVi besøkte Grävbeks kyrka og klokketårn der studerte vi takonstuksjon og takspon hvor Børje kunne vise spikring med og uten forboring, innfestning under produksjonen, materialkvalitet, og mye mer…….Gammel eikesponEn liten godbit til slutt; vindski som er lagd av et emne, marg ut
Kirken var en av Sveriges eldste bevarte trekirker og ble påbegynt på 1310-tallet. Den var bygget i furu og utvendig dekket av tjæret spon. Innvendig var noen av de mest spektakulære middelaldermalerier i Norden og det var planer om å foreslå kirken som verdensarvsted. Hele det indre kirkerommet var dekket fra gulv til tak med malerier, fortrinnsvis med bibelske motiver.
Gjennom årringdatering har man konstatert at byggingen av kirken startet på 1310-tallet og man vet at kirken sto klar senest år 1323 da de eldste kunstverkene i kirken ble malt.(wikipedia)
I Dalarna/Mora distriktet de siste årene har det vært gjennomført noen seminarer med fokus på middelalder bygninger i området, noe de har veldig mye av, hvor vi deltok. Her kom vi i kontakt med en gjeng med håndverkere (Tradisjonsbærarna) som jobber med å rekonstruere Södra Råda kirke. De jobber noen uker i året med å produsere frem materialer til kirken og da så prosessuelt rett som de mener det lar seg gjøre. Vi avtalte at vi burde besøke dem når de var i produksjon, da det er interessant for oss å se hvordan de tenker og jobber med middelalderen fra en håndverkers perspektiv.
I år var det taktro, vindskier i vinkel, mønkjøl og takspon som skulle produseres, de hadde holdt på i 2 uker når vi ankom skogen, for all produksjon skjer ute i skogen, kun ferdig materialer blir kjørt til kirken.
Mye av verktøykassen de hadde lignet mye på vår, de hadde en del flere kopier av middelalderøkser, noe vi passet på å prøve ut i de forskjellige arbeidsprosessene vi deltok i.
De har valgt en arbeidsmåte for kløyving som er litt annerledes enn hva som er tradisjonen i Norge. All kløyving de gjør som skal bli bord, planker, sperrer, boks, alt som ikke skal bli halvkløyvinger, starter de med å hugge stokken til boks først, så kløyver de den i to og evt. videre i to, de har fått ut 8 bord på 6 meter av en første stokk med denne teknikken. De har fått ut 8 sperrer på ca 3″ x 3″ på 13 meter av en stokk med denne teknikken, så de får det til. Et spørsmål som vi stilte var kildene til denne fremgangsmåten, Karl Magnus Melin, fortalte da om en muntlig overlevering til han at en sønn hadde vært med far sin i skogen og sett/deltatt i nettop å hugge boks før de kløyvde det, men da på høye bukker (noe som er vanlig i Skåne distriktet), han refererte til illustrasjoner hvor spesielt to cistensiensermunker kløyver med klubbe og en situasjon fra et tysk eventyr hvor en ape sitter på en stokk med øks men der er det ingen klubbe med. En inskripsjon fra et Svensk takverk (en sperre) i en kirke sier » jeg er kløyvet på to sider), dette er skevet på latin, to sider var økset( rydd) og to sider kløyvet uten noen videre øksing. Den andre store forskjellen fra Norsk tradisjon de jobber konsekvent med klubbe som de slår på øksen med, enten alene eller to mann, en med øks en med klubbe.
Det som er verdt å merke seg er at begge illustrasjonene fra tyske eventyr er stokken økset til boks først og de kløyver fra enden.
Når stokken er ferdig økset ned til boks snorslår de den i marg, setter først øksen i endeveden slår lett med klubba, flytter den opp på stokken og begynner å gå langs sotlinja, er det mye vridning i stokken flytter de litt frem og tilbake slik at de styrer kløyven veldig nøye. Først går de en gang lett over hele lengden på stokken, så slår de en gang hardere, så snur de stokken og gjentar prosessen. Så setter de inn en kile i endeveden og begynner å kløyve. Nå slår de med klubbe og øks hardt og snur stokken ofte så man jobber med begge sidene over og under siden samtidig. Slik at ikke det skal gå skjevt ut på undersiden. Selve kløyvingen kan sammenlignes med Nils Nilsen Anti sin metode bortsett fra lengdene på emnene.
Dette fungerer veldig bra. Vi hugde boks og kløyvde både første og andre kløyven og fikk frem svært gode kløyver. Hugde ned bord på 6 meter ned til 20 mm til taktro av andrestokk med stor kvist. Man alltids spørre om kildene er gode nok i denne sammenheng, men metoden fungerer godt.
Billedsevensen er fra flere forskjellige stokker, men viser hovedtrekkene i arbeidsmåten.
Den ene siden ferdig rydd nå klampes neste 2 sider ferdig nå hugges kantene begynner å ligne på boks nå starten på kløyven første kil er satt i, en smal kile En litt tykkere kile som nr 2 Vi jobber oss langt frem med lange tynne økser, før vi driver etter kilen Det begynner å bli 2 bord, som har bare 1 side å renhugge før den er på dimmensjon Ferdig kløyvde og hugde bord på ca 20-22 mm Vi kløyvde og hugde L formete vindskier også Den ene vindskien med marg ut den andre med marg inn , etter 2 kilder Holtdalen og Greåker kirke De ferdige materialene blir Lagret under grankvist frem til materialene blir hentet
Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum
Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken, den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.
Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.
Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765
Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.
Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.
Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.
Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:
«Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.
Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as
Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, «fruehaven» eller «Fæstningen» , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.
Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees». Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form».
Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune
Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.
I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.: Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765 i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.
Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger
Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.
Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet
Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.
Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger
Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.
I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: «OLUF HARALDSON NORVE»… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.
Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.
I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.
Stavlinekonstruksjonen er ein stavkonstruksjon der strevarar vert nytta til å stive av bygget. Strevarane kan ligge med varierande helling, og retning, men stort sett er det ein form for motståande symmetri i plasseringa av strevarane. Dette stavlinenaustet er ikkje kopi av noko konkret naust, men ein variant av Nordmørsk stavlinekonstruksjon. Naustet vart bygd på Husasnotra våren 2016 til ein privat kjøpar. Jon Godal var rettleiar og instruktør. Seinare vart det frakta ut til tomta og sett opp. Naustet står på hellande tomt, så syllomfaret heller, medan rafta er i vater. Ein av mange moment under oppsetting av naustet var forspenning eller stramming av strevarane.
Stramming av strevarane, har etter mi oppfatting, den funksjonen at det gjev konstruksjonen ei større potensiell motkraft til ytre påkjenningar. Hadde strevaren vorte lagt inn ”daud” ville ikkje konstruksjonen hatt same evne til å stå imot. Strevaren spelar ei veldig viktig rolle i samspelet mellom dei ulike konstruksjonselementa i bygget.
Eg vil no gå nærare inn på korleis me gjorde dette. Eg har ikkje sjølv fått høve til å studere strevarar i tilsvarande naust, men i følge tradisjonen Jon Godal formidla vidare frå tradisjonsberarar skal forspenning ha vore ein viktig del av denne måten å bygge på.
Sidan syllomfaret heller og følger terrenget måtte både stavar og strevarar produserast med overmål i lengde så dei kunne tilpassast individuelt. Før uttransport av bygget vart strevarane laga med tapp oppe og overmål i lengde. Tappholet i underrafta, altså oppe på strevaren vart også tappa ut på førehand. Tapp og tapphol i nedre enden av strevaren vart tilpassa når bygget stod oppreist med stavar.
Tilpasning av strevar etter at bygget er oppført. Dette er ein strevarmal som vert brukt til måling.
Merking av lengda på strevarmalen.
Strevarmalen ligg oppå strevaren.
Ved å forskyve tappholet gjer ein det litt trongt for strevaren. Her er stramminga på 5/8”. Det nedre tappholet forskyvast 5/8” inn. På biletet synast den opphavelege merkinga og ny strek.
Strevaren settast inn i tappholet i toppen fyrst. For å få den nedre enden inn i tappholet nytta me spett og vågemat. På dette tidspunktet i byggeprosessen er det ingenting som held raftomfaret nede. Når strevaren vert lagt inn med stramming vil rafta lyfte seg litt. Det kan ein sjå ved at det vert glippe mellom stav og raft.
Strevaren som står nærmast i bilete har lyfta underrafta opp frå staven.
Plasseringa av tappen var bestemt til å vere ein dimensjon frå staven, altså 6”. Det vart merka opp for tappholet på sylla, og ein strevarmal var sett opp i tappholet i underrafta og lagt på utsida av sylla slik at øvre side låg vinkelrett ut for enden av tappholet. Strevarmalen har ein tapp i toppen som er lik den som er på strevaren.
Når strevarmalen ligg rett strekar ein langs toppen av sylla og over på malen. Denne streken pluss tapp vil vere målet på strevaren.
Strevarmalen leggast då oppå strevaren. Tappen på malen og trevaren må ligge likt. Lengdemarkeringa i nedre ende av malen førast over på strevaren og under dette merket må ein legge til tapp. Strevaren kappast og tapp hoggast ut. Her er tappen i eine sida av strevaren. Strevaren er 2/3 av stavdimensjonen slik at spikerslag for kledning vil flukte med yttersida av stavar, syll og raft. Sjølve stramminga av strevaren vert lagt inn når det nedre tappholet skal tappast ut.
For at stramminga skal ha nokon effekt må raft og syll dragast i hop att, slik at strevaren vert ståande i spenn. Me nytta strammeband til å dra dette i hop, men kva som har vore nytta tradisjonellt er ikkje heilt sikkert.
I følge Jon Godal har kjetting og bjønn vore bruka til å stamme opp, men ein vil nok også kunne få dette til ved litt kreativ bruk av taug. Strammeband er i alle fall effektivt! Til sjuande og sist er det kledningen som skal halde på dette spennet. Kledningen må spikrast i raft og syll for å låse stramminga. Her som det er dobbel raft er det viktig at kledningen spikrast i overrafta. Då vil heile konstruksjonen vere låst.
Verveggen vart kledd med sidesua kledning, og spikra i overraft, syll og eitt spikerslag på midten.
Korleis dette er gjort og i kva grad det har vore praktisert i tradisjonelle stavlinekonstruksjonar må sjåast nærmare på. Det har nok vore mange måtar og tilnære seg denne problematikken på. Dette viset å legge inn stramming på er i alle fall eit vis som let seg gjennomføre praktisk med tradisjonelle verktøy og metodar. Om det har eksistert ein generell praksis i forhold til storleik på bygg og grad av stramming har eg ikkje oversikt over, men det vert i seg sjølv eit eige tema. Dette naustet måler 5x8meter og stramma med 5/8” på kvar strevar. Om denne stramminga står i forhold til bygget sin storleik har eg ikkje nok erfaring eller kunnskap til å meine noko større om, men at stramminga ikkje må vere for stor trur eg er viktig. Som så mange andre ting må det vere passeleg.
Studentene Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen har i høst dokumentert en liten bygning som har inneholdt smie og et snekkerverksted på gården Vestre Borge i Skoger, rett sør for Drammen i Buskerud.
Dokumentasjonen av bygningen ble utført i forbindelse med at Norsk Folkemuseum skal bygge en førindustriell smie og snekkerverksted på museets tun med bygninger ifra Østlandet. Prosjektet blir en del av studiet med å lafte og bygge tradisjonellt reisverk. Vi har dokumentert bygningen med oppmålingstegninger, bygningsbeskrivelse, og materialvurdering for å skaffe oss en best mulig oversikt hvordan en slik bygning ble bygd, brukt, og innredet. «Snekkersmia» på Vestre Borge vil ut ifra det dokumenterte materialet, danne grunnlaget for bygningen som skal settes opp på museet.
Snekkersmia er trolig bygget i 1879, av Søren Nilssen Borge f.1850, og broren Jørgen Nilssen Borge f.1847. Nåværende eier tror Søren stod som utførende for bygningen siden han skal ha vært tømmermann av yrke. Gården var i tidsrommet eid av mora deres som var enke på gården, og Jørgen N. Borge tok ikke over før 1882. Det blei også reist en låve på gården som stod ferdig året før snekkersmia ble reist, det gir også mer informasjon vedr. bygningshistorie ifra samme tidsperiode for å studere nærmere. På nabogården ligger det også et gårdsmuseum, med verktøy fra landbruk og håndverk lokalt ifra bygda.
Tor Sørbø i Laft og Vøling vil bli med som veileder i lafteprosessen, Tor har byttet flere stokker i den originale bygningen i 2012, og er en lokal lafter som kjenner området godt og er en flink håndverker.
Konstruksjonsbeskrivelse:
Snekkerdelen er lafta, 5 ½” kanta grantømmer hvorav ca. halvparten er tælja og halvparten kanta med oppgangssag. Smiedelen er bygd i reisverk av 5 ½”x5 ½” øksa grantømmer.
Det er stolper som står på bunn og toppsvill. Dvs. bunnsvilla er syllstokken i tømmerkassa som går ut, og toppsvilla er raftstokken som går ut og lager en solid ramme som låser de to byggverkene sammen. Hvor mye sigemonn det er lagt inn er en interessant ting som vi ikke veit enda. Det er i dag helt tett, i mellom svill og stolper, og det er ikke glippe i underkant av raftstokk.
Skråsverter er kun i gavlene, de også i dim 5 ½” x 5 ½”, som går fra bunn til topp. Oppå toppsvilla er det kammet over en sperrelunn som låser bygget på tvers. Sperrene er tappa ned i sperrelunna uten forsats, men med at tappen står som fot og tar utoverpresset. Sperrelunna går ut over raftet – fram til forkantbordet. Takkonstruksjonen kan derfor kalles fotingsrøst.
Det er 1 1/2″og 2″ tapper og avstander det går i. Referanseside er ut på reisverket, mens i taket er det usikkert om det er mot øst, vest eller sentrert.( Kan være sentrert i de indre sperrene og i ytterkant på de ytterste sperrebind?
Sperrene er bladd ½ om ½ i mønet, og låst med en spiker. Oppå sperrene ligger det kanta 3 1/2″tykke granåser, med stående over og underliggere, og teglsteinstak.
Granbestand i Nordhelling tilhørende gården Vestre Borge.
Alt tømmeret er av gran. Magnus var på en skogbefaring for å se på skogen tilhørende gården for å finne tømmer som kunne passe. Vi hadde med tilvekstbor og fant en teig med litt eldre gran som ikke var for hurtigvokst eller hadde for stor dimensjon. Vi var på utkikk etter D1,3 på 9-10tommer til laft og reisverk. Det trengs 50 veggstokker i laftekassa, 5 stk himlingsbjelker, 12 lengder til reisverket og 10 sperrer i første omgang til hogsten nå, for å få reist konstruksjonen. Det kan se ut til at vi kan får to lengder ut av hvert tre, og åsemner og gulvemner i toppene.
Måleenheter
Snekkersmia er bygget i Dansk-Norsk måleenhet i 1879, dette fordi vi ser alle mål går opp i da-no tommer og alen. Dette tross i at Norge, Sverige og Danmark blei med i Meterkonvensionen i 1875 , hvor man skulle gå over til en felles metrisk måleenhet, (ref. Wikipedia) Ifølge Jon Godal og boka; Å rekne brøk med han tykje, 2016, nevner han at det tok nesten 100 år før meter og centimeter slo igjennom over alt. Vi leser bygninger utifra hva vi kan og har erfart, så det må vi ta med i vårt tolkningsgrunnlag, og fortsatt ha øynene åpne for hvordan de før oss har tenkt, målt og regnet. Vi bruker jo for øvrig den Dansk –Norske tommen igjen, særlig fint er det at Hultafors i Sverige produser tommestokker av denne typen.
I regnskapet for restaureringer av Gol stavkirke i 1884 er det brukt måleenheter i engelske tommer som er beskrevet i mm, 127mm og 165mm osv, noe innslag og beskrivelser av fot ` er det også brukt der. Overgangen til engelske tommer var kanskje i denne perioden i Kristiania ? Er det noen som har erfaring på når overgangen skjedde i ditt område hadde det vært fint om du kunne postet en kommentar!
Dagane 21-23. januar leidde eg eit felles kurs for læringsarenaene på Stiklestad og Sør-Troms museum. Temaet var kløyving av tømmer til drombegangen til Gjesteloftet, og staden var tømrarhallen på Stiklestad. Studentane har tidlegare vore gjennom kurs i kløyving av tømmer som ei innføring i faget materialforståelse og tradisjonell bearbeiding som var den andre samlinga for studentane etter oppstart på studiet. Då fekk dei ei innføring i grunnleggande prinsipp i kløyving slik eg har lært det i tradisjonen etter Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Vi har også arbeidd med kløyving i samband med kurset i kløyving og hogging av takbord til restaureringa av Raulandsloftet på Norsk Folkemuseum. Her arbeidde vi også i hovudsak med arbeidsmåten som er i tradisjon etter Konrad Stenvold. Eg var så heldig at eg fekk høve til å kløyve saman med Konrad ei rekke gongar og fekk såleis lære meg både å kløyve etter margen for å få to emne av kvar stokk, og også å kløyve stokkar til 4 emne, to på kvar side av margen. Dette har eg ikkje tidlegare gjort med studentane og kurset på Stiklestad var eit godt høve til å gå gjennom dette.
Når eg var med Konrad på slik kløyving så var han open for at ein kunne gjere det på ulike måtar. Utgangspunktet til Konrad var å styre kløyvinga ved å aske stokken både for kløyvinga etter margen og for kløyvinga på sida av margen. Ein kan velje om ein kløyver etter margen fyrst og så kløyver dei to halvkløyvingane i to etterpå, eller kløyver av bakane fyrst og kløyver etter margen til slutt. Det er fordelar og ulemper med begge måtane. Det er lettare å få emna til å ligge støtt når ein kløyver av bakane fyrst. Kløyvinga går også lettare på denne måten. Ulempa er at ein risikerer at kan ødelegge eitt, eller begge fyrsteborda om det viser seg å vere gankvist, vindope, eller andre feil i margen på emnet. Om ein kløyver etter margen fyrst så kan ein hogge seg inn til god ved og såleis sikre seg å få brukbare bord likevel.
Med denne kløyvemetoden blir det mykje arbeid med asking, 3 askespor på kvar side av stokken. Då er det avgjerande å øve på ein god og sikker arbeidsteknikk. Her askar Henrik opp for kløyving av den eine baken på sida.
Stokk som er merka opp for kløyving av to bakar og to fyrstebord. Sjå oppmerking i rotenden der det er merka av kor mykje vi reknar med å hogge bort i samband med reinhogging av borda. For å ha litt å gå på har vi merka dei to fyrsteborda som 2″ tjukke. Ferdighogd skal dei vere ca 5/4″ – 6/4″. Foto: Roald RenmælmoHer er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald RenmælmoNår ein kløyver på denne måten så er arbeidet med å kløyve midtplanken etter margen vesentleg lettare enn om bakane ikkje er kløyvd av fyrst. Det skal mykje mindre krefter til for å få kløyvd planken etter margen. Det er viktig å vere klar over at det er stor risiko for at kløyven kan spore ut i sida og skade eitt av borda. Det er her det er kortast veg frå margen og ut. Ein må derfor aske godt på begge sider og hakke veldig nøye og forsiktig på begge sider før ein tek til med å slå inn kilar i stokken.
Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald RenmælmoKai har tidlegare posta på bloggen om korleis han kløyvde stokk etter metoden som eg har lært av Nils Nilsen Anti i Karasjok. Dette er ein metode der ein kløyver frå rotenden av stokken og følgjer fibrane i motsetning til metoden til Konrad Stenvold der ein styrer kløyven med asking og brukar margstrålane i stokken til å styre kløyven inn til margen. Metoden til Nils Anti er rask og effektiv til kløyving av korte emne, men er meir risikabel når ein skal kløyve lange emne. Eg har tidlegare prøvd ut å kombinere desse to arbeidsmåtane ved å kløyve kortare emne av baken av halvkløyvingar som vart kløyvd med asking etter margen. På kurset på Stiklestad prøvde eg ut å kløyve ut kortare emne av baken før eg kløyvde etter margen. Slik fekk eg kombinert arbeidsmåtane eg har lært av Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti.
Baken på eine sida er kløvyd av. Foto: Roald Renmælmo
Stokken er merka opp for kløyving etter marg og kløyving av bak. Foto: Roald Renmælmo
Her har eg hogd inn til streken midt på stokken for å dele opp baken i to lengder. Eg har hogd inn asking i endeveden for å lettare få slått inn kilar. Foto: Roald Renmælmo
For å få styring på kilane hogger eg øksa inn i sporet som er hogd. Foto: Roald Renmælmo
Bakane vert kløyvd ut ved å drive kilane inn i endeveden. Vidare slår eg kilar inn for å styre vidare sprekking fram til enden. Det er mogleg å styre litt med å hogge av fibre som ikkje vil følgje den retninga ein vil. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Desse arbeidsmåtane er basert på tradisjon etter Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti og viser at det er mogleg å kombinere desse to. Når borda er ferdig hogd vil det truleg vere vanskeleg å finne spor som kan peike tilbake på arbeidsmåten, men det kan vere verdt å ha det i tankane når vi undersøkjer eldre bygningar med kløyvd material. Dei to fyrsteborda frå kløyvinga mi vil truleg ende opp med tilsvarande spor som sutaksbordet som det er skrive om frå Hustad kyrkje? Vi kan ikkje utelukke at arbeidsmåten som eg har vist her kan ha vore nytta til kløyving av bordet frå Hustad.
Bjørnemose (mørk) og furumose (lys), litt etasjemose nede til venstre
Om husmose i skrevne kilder
Våren 2016 hadde Magnus Wammen, Henning Østgaard Jensen og jeg besøk av Anders Dalseg fra Setesdal. Han var med som tradisjonsbærer og veileder for å formidle lafting etter setesdalstradisjon på Heimtveiten, en stall som er under gjenoppføring på Norsk Folkemuseum. En sak som dukket opp i løpet av ukene han var hos oss, var spørsmålet om husmose. Hva slags mose kalles husmose, for husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Så hva har tradisjonelt vært brukt i Setesdal, og hva skulle vi bruke?
Anders Dalseg har sett mange gamle hus i Setesdal, har reparert utallige og har derfor god kjennskap til tradisjonen. Han kunne fortelle at torvmose er mye brukt, og han var godt kjent med forestillingen om at torvmosen, fordi den kan holde opptil 20 ganger sin egen vekt av vann, kan føre til råte i meddragene i laftahus. Men hva årsakene er, er jo ikke dokumentert, men meningene blant laftere er til dels temmelig sterke. Etasjemose er riktig, torvmose er feil. «Kanskje er etasjemose best, men det er jo hus som har stått med torvmose i meddraget i 400 år, og som er like fine», sa Anders. Vi klarte ikke å finne et entydig svar i mosediskusjonen, og endte opp med å bruke etasjemose, men nysgjerrigheten min var vekket.
Spørsmålet mitt ble da; hvordan kan jeg finne ut hvilke moser som tidligere ble brukt som husmose i laftehus?
Etasje- og furumose
Gamle hus
Mose i medfar i gamle hus kan undersøkes og artsbestemmes. Det vil forutsette at huset ikke er flyttet i seinere tid, for eksempel til en annen plass på tunet eller til et museum, da vil gjerne ny mose har blitt lagt inn. For å få til dette måtte jeg A: enten være tilstede når et hus tas ned, repareres eller lignenede, eller jeg kunne leite i medfara på hus som er tatt ned og ligger lagret i påvente av gjenoppsetting. Noen museer har en del hus «på lager». Videre måtte mosefunnet må være mulig å artsbestemme. Dette kan jeg ikke nok om, jeg vil antakelig trenge et samarbeid med en botaniker som er god på moser. Til sist bør det være et visst antall hus jeg kunne bestemme mose i og de bør være spredd over det området jeg ville undersøke, i mitt tilfelle så mye av Norge som mulig.
Snakke med erfarne
Det å snakke med og intervjue folk som har jobbet mye med gamle hus kunne være en mulighet. Men feilkildene er flere; hvor gode er/var informantene til å artsbestemme og hvor godt husker de. Så vidt jeg vet har ingen jobbet systematisk med dette og nedtegnet resultatene.
Det nedskrevne
Det finnes noe nedskrevet om husmose og hvilke arter som er brukt. Problemene her kan være: A: At de som har bestemt den aktuelle mosearten ikke har hatt så god greie på det. B: At den som har referert eller skrevet det ned har mistolket informasjonen.
Undersøkelser og artsbestemmelse av moser fra gamle hus ville kreve store ressurser, noe jeg ikke har mulighet for nå. Men det ville vært veldig interessant. Også det å snakke med og intervjue erfarne restaureringsfolk ville være tidkrevende. Så min tilnærming er gjennom litteraturen. Først og fremst gjennom bøker som er tilgjengelig via nasjonalbibliotekets nettside, «nb.no». Men også andre nedtegninger som seddelarkivet under Norsk ordbok og spørrelistene til Norsk Etnologisk Granskning har jeg brukt. Og til slutt nettpublisert stoff om mose og mosebruk.
Jeg har lært at etasjemose (Hylocomium splendens) er den «riktige» husmosen å bruke, og at det er den mosen som har vært mest brukt i størstedelen av landet. Men så var det dette snakket om at Setesdal var ett av unntakene, der skulle de ha en tradisjon for å bruke torvmose, også kalt myrmose noen steder (Sphagnum). Nå er ikke torvmose èn bestemt mose, det finnes om lag 50 forskjellige torvmoser i Norge, alle har da Sphagnum som latinsk slektsnavn, så hvilken eller hvilke av torvmosene som skal ha blitt brukt til laft, har jeg ikke hørt noe om. Hvordan skulle jeg gripe an og begripe dette? Det kunne synes som både navn, betegnelser og bruken av dem på ulike steder og kanskje til ulike tider har hatt uoversiktlige variasjoner.
Etasjemose og furumose
Utfordringer med mosenavn
De første beretninger om registrering av moser i Norge er fra slutten av 1600-tallet, og den første som gikk mer metodisk til verks var Ernst Johan Gunnerus som beskrev mange mosearter i 1766. Men med enkle hjelpemidler, og med et hav av moser å bestemme, er det ikke så merkelig at kategoriseringen var utfordrende og at systematiseringen ikke ble så endelig man kunne ønske. Etter hvert som flere dykket ned i fagområdet på 18- og 1900-tallet endret moser latinske navn, nye slektsnavn erstattet gamle, moser byttet familie, og det kunne være forskjellige lokale norske navn som ble brukt om samme moseart, og samme navn har vært brukt om mange arter. Den norske navnsettinga vi kjenner og bruker i dag stammer for det meste fra 1945 da botanikeren Per Størmer ga ut boka «Moser fra skog og myr». Dette var på en tid da lafting var på vei ut de fleste steder i landet, nye isolasjonsmaterialer hadde også kommet i handelen, så betegnelser som viser til laft var kanskje ikke så viktige lenger.
Etasje- og fjærmose
Her er et par eksempler som viser utfordingen med moser som byttet latinske navn:
Fjærmose, ikke nevnt som husmose, men vokser blant de andre, og kommer derfor ofte med.
Hva er husmose egentlig?
Først, går det an å få en oversikt over hvilke moser som har blitt kalt husmose?
Den gjeldende kategorisering av moser i dag gir oss en hel familie med husmoser nemlig Husmosefamilien (Hylocomiaceae). Den er videre delt i 5 slekter; Kystmoseslekta (Loeskobryum), Etasjemoseslekta (Hylocomium), Kransmoseslekta (Rhytidiadelphus), Furumoseslekta (Pleurozium), Husmoseslekta (Hylocomiastrum)
Det gir oss følgende oversikt over familien med slekter og arter:
Husmosefamilien
Kystmose-slekta
Etasjemose-slekta
Kransmose-slekta
Furumose-slekta
Husmose-
slekta
Kystmose
Etasjemose
Stor-kransmose
Eng-kransmose
Kyst-kransmose
Fjær-kransmose
Furumose
Skygge-husmose
Seter-husmose
Men dette betyr ikke nødvendigvis at alle har vært brukt som husmoser, denne kategoriseringen er vitenskapelig og basert på plantenes oppbygning. Og de som skulle ha mose for å få tett hus var kanskje ikke så opptatt av det, de var antakelig mest opptatt av egenskapene og synlige kjennetegn.
Etasjemose og litt gress
I boka «Sjekkliste over norske mosar» utgitt av Norsk institutt for naturforskning i 1995 er det beskrevet en del populærnavn på norske moser. Den bygger hovedsakelig på Ove Arbo Høegs bok «Planter og tradisjon; floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973». Her finner vi en rekke navn på moser som knytter dem til husbygging, flere av dem kjenner vi igjen fra moderne kategorisering, men ikke alle:
Latinsk navn, norsk navn: Norske populærnavn som tyder på bruk i hus i fet type eller kursiv:
Jeg vil så vise eksempler på utsagn om bruk av mose til laft:
Om torvmoser:
Grantorvmose
«Veggene var laftverk av grovt og jamt tømmer, godt ihopfelt med breie og jamne måfar. Til tellingsfyll bruktes tørka myrmose (husmåsså)». Kvikne : ei bygdebok. B1 Bygdesoga Oslo 1952)
«Husmøse; møse som var tenleg til å tette hus med, det var særleg slag møse som veks på myrer» (Seddelarkivet Hol 1965)
«So leita dei seg husmose i myrane og la millom umfari» (seddelarkivet Haldor O. Opedal)
«Husmøse (den gulbrune, lange mosen som veks i myrar) som vart nytta til å leggje mellom omkvarva ved hustømring» (seddelarkivet Hemsedal)
«Husmosen brukar me til myskje husi med. I brennetorv er der helst husmose» (seddelarkivet, Birgit Rike, Valle, Setisdal)
«Husmose utt. måse, kvitmåse bruka til tetting i tømre» (setelarkivet, Anna Nesland, Drangedal)
«Sphagnum palustre: Huus-Moes, Myr-Moes, Bikkie-Moes, bruges til at lægge mellem Stokke i Bygninger og i Skoene for Fode-Sveed» (seddelarkivet, Hans Jacob Wille, Seljord 1786)
Om etasjemose, furumose og engkransmose:
Etasje- og furumose
Ove Arbo Høeg refererer også til mange utsagn om at skaumåsa, breskemåsa, og Hypnum, ikke Sphagnum blir foretrukket til tømmerhus. Enkelte tømrere synes også at etasjemose er bra, men engkransmose er enda bedre. (fra Røros og Oppdal, Høeg 1974)
«Alminnelig skaumåsse, husmåsse, ble brukt til tetting i laftehus, dessuten under stubbeloftsleira». (fra Enebakk, Høeg 1974)
«Husmose vert bruka mellom stokkar i hus. Er ikkje kvitmose» (fra Ullensvang, Høeg 1974)
Om husmose (kan være moser i Husmosefamilien eller torvmose):
«Husmose m husmåsså; fleire slag mose for eksempel. Etasjemose Hylocomium splendens, furumose Plaurozium schreberi, og torvmosar Sphagnum sp. Bruka til tetting mellom tømmerstokkane i hus». (seddelarkivet Ingeborg Donali, Oppdal)
«Husmøse ble holdt for å være best til å dytte mellom stokkene i hustømring. Den snarere auka enn minka vekk når den tørker. Men man meinte det fulgte vegglus med den inn i huset. Man kokte derfor husmøsen før man brukte den». (fra Uvdal, Høeg 1974)
«Husmåse som dei myser millom vegger i timbra hus» (fra Seljord, Høeg 1974)
«Husmose brukt i måfara i tømmerhus» (fra Aure, Høeg 1974)
«Veggmåsæ har vært brukt som dyttemateriale i tømmerveggene og til å legge rundt skjøtene i drensgrøfter på samme vis som hvitmåsæ og rosentorv». (fra Ytre Sandsvær, Høeg 1974)
Om bjørnemose:
«Til dytting mellom stokkane i veggfaret brukte dei husmose (husmøse),. Det var truleg bjørnemose (bjødnamøse) dei nyta.» (Valdres bygdebok 5.2, 1965)
Som vi ser av eksemplene er noen entydige i hva slags mose de bruker, mens andre bruker navn som kan bety både torvmoser og moser i Husmosefamilien. Arbo skriver: I store strøk har Sphagnum vært brukt til å tette mellom stokkene og rundt vindu- og dørkarmer i hus. På Østlandet finner man det relativt spredt, mens folk sør- og vestpå har ment at den var det ubetinget beste til dette bruk; andre steder har skogsmosen vært foretrukket. Til dels mente man at Sphagnum hadde noen spesielle fordeler: «Den tørker riktignok sammen og det blir ikke stort igjen av den, men man meiner det kommer ikke vegglus i hus som er dytta med myrmose. Dette er enda en vanlig meining i bygden»(Uvdal 1941).
Etasje- og grantorvmose
Videre skriver Arbo om populærnavn på torvmose som knytter den til husbygging. Den kalles «husmose» i Ho, Nore, Kviteseid, Rauland, Dypvåg, Jondal, Kvam, Kinsarvik, Røldal, Strandebarm og Stordal. Den kalles «tømmermannsmose» i Askim, Onsøy, Torsnes, Trøgstad, Andebu, Brunlanes, Stokke, Tjølling, Åsgårdstrand, Kviteseid og Ø. Moland. Videre «byggjemåse» i Lund, «bygningsmose» i Bakke og «timbremose» i Volda.
Avslutningsvis vil jeg sitere botanikeren Per Størmer som skrev i 1945: «Nesten over alt i skog og hei vokser det som folk kaller husmose. Det består i virkeligheten av flere arter…» Det er i hvert fall ingen overdrivelse, når det i materialet her kan vises til 6 ulike arter som kalles eller har blitt kalt husmose. I tillegg hele slekta torvmose som består av 48 norske arter. Da ender vi opp med 54 forskjellige moser.
Når det gjelder bruken av torvmoser til hustetting får vi ut fra eksemplene til Arbo Høeg en god spredning utover store deler av Sør-Norge og Midt-Norge, og stedene han refererer til er i disse fylkene: Trøndelag, Buskerud, Telemark, Agder, Hordaland, Østfold, Vestfold og Møre og Romsdal.
215 år gammel etasje- og furumose på «Gamlestua» Hallingby
Som en kan se av denne gjennomgangen er det mulighet for at mange mosearter har vært brukt som husmose. Det er mye som tyder på at etasjemose og furumose ikke var så enerådende til husisolering som vi kan få inntrykk av i dag. Mye tyder på at torvmose var vesentlig mer vanlig i et større område enn det som formidles i bygningsvernmiljøet. Men mye er ennå ugjort når det gjelder å beskrive tidligere tiders mosebruk, en mindre undersøkelse av det som er skrevet gir begrenset kunnskap. Kunne det være skille mellom mosebruk i uthus og innhus, det er stor forskjell på fuktbelastning i et fjøs, et gjesteloft og en bolig.
Derfor kan videre studier av litteratur, intervjuer med erfarne bygningsvernere og innsamling av nytt mosemateriale fra gamle hus være av stor betydning for å bringe klarhet i hva som har vært tradisjonell bruk av husmose på ulike steder i vårt langstrakte land.
Litteratur/kilder:
Ivar Aasen: Norske plantenavne. Oslo 1860. (nb.no)
Sjekkliste over norske mosar; vitskapleg og norsknamneverk. NINA. Trondheim 1995. (nb.no)
Polarflokken; Norske navn på moser: spesialhefte = Common names of Norwegian bryophytes. Trømsø nr 1.1984
Tomas Hallingbäck: Mossor, en fältguide. Stenungsund 2016
Takk til informanter og samtalepartnere i mosespørsmål jeg hadde: Anders Dalseg, Arnt Magne Haugen, Terje Planke, Jon B. Godal, Roald Renmælmo, Kristian Hassel
Tømmeret blir sortert etter størrelse og kvalitet og, her er oppdelingen av en stokk til vindusmaterialer. Grove bunnkarmer, og ramtre til vinduet som får rein kantved i seg. Margen sorteres ut, da det er mye kvist, tennar og mye ujavn ved i den delen.
Tradisjonelt bygghandverk 