Stabbur og loft i Indre Troms

Eg var ute med studentane i Midt-Troms i går for å sjå på nokre gamle bygningar i Bardu. Eitt av husa vi såg på var eit stabbur på Eggen på Bardujord i Bardu kommune. Eg er vant til å bruke omgrepet stabbur om desse relativt små bygningane som står på grime og stabbar. Dei fyrste dølane slo seg ned i Indre Troms frå 1788 i Målselv og frå 1791 i Bardu. Då var det vanleg å bygge stabbur med stabbar og grime lengre sør i landet der desse kom frå. Då reknar eg med at det også var vanleg med grime og stabbar alt frå dei aller fyrste stabbura vart bygd her i området. Eg har ikkje funne døme på noko anna enn det så langt. Stabbar og grime er det også på stabburet på Eggen. Vi kan ikkje vere sikre på alderen på stabburet, men reknar med det frå 1797 sidan det truleg er det som er nemnd i ei skriftleg kjelde som listar opp bygningane på garden. Då er formuleringa at det er eit loft under bygging og ein har fått fram det meste av tømmeret til å få det ferdig. Det er godt mogleg det var stabbur med berre ein etasje og at ein derfor brukte nemninga loft om dette bygget? I alle fall er nemninga med i den skriftlege kjelda frå 1797.

Dette stabburet frå Eggen på Bardujord er mest truleg det eldste stabburet i Indre Troms. Dei andre stabbura i desse områda skriv seg gjerne frå tidleg 1800-tal. Eit døme på eit slikt er stabburet frå Helberg i Sørdalen i Bardu. Truleg er dette frå 1820-talet, eventuelt noko seinare. Dette stabburet har ikkje stabbar og grime i dag, men står på syllsteinar. Eg har ikkje undersøkt om det kan ha hatt stabbar og grime tidlegare. Tømmeret er litt grovare enn tømmeret i stabburet frå Eggen. Elles er det pjåla fint innvendig og stokkane er runde her. Utvendig ser det ut til at tømmeret er rydd flatt, kanskje med tanke på at det skulle kledast med bord? Det ser i alle fall ut til å ha vore gjort etter at det vart tømra.

Vi tar sikte på at vi framover våren skal få gjort oss betre kjent med fleire av dei spennande og flotte bygningane vi har i området.

Bloggen er åpen for alle lesarar

Etter ei tid med utprøving av korleis vi kan bruke blogg for å vise kva studentane driv med på studiet Tradisjonelt bygghandverk har vi valt å gjere bloggen åpen også for andre enn studentar. Det er berre studentar og lærarar som postar på bloggen, men det er fritt fram for å kommentere. Her vil vi fortløpande legge ut informasjon om det som foregår på læringsarena og i dei ulike faga på studiet. Eg har lagt ut svara på gruppeoppgåva til studentane i faget Materialforståelse og tradisjonell bearbeiding i haust. Her kan du lese om kløyving av tømmer, handsaging og oppgangssag. Vidare vil det i hovudsak dreie seg om dei ulike prosjekta på tømring på læringsarenaer rundt om i landet. Desse vert ordna i eigne kategoriar så det skal gå an å leite seg fram til alt som er skrive om det enkelte prosjektet.

Skogsbruk på Os i 1960-tallet

I dagens blogginnlegg vill jeg gjerne sammenligne informasjonene om skogsdrift på gårdene Holm og Volden i Os som begge ligger ved elven Nøra. Informantene er henholdsvis Jon Holm Lillegjelten, som har vokst opp og eier Holm gården og Per Volden som har vokst opp og eier Volden gården. For begge to var skogsarbeid i egen skog en fast del av gårdsdriften og begge startete å jobbe i skogen i 1960-tallet. Begge har bakgrunn som håndverker i kulturminnevernmiljøet.

Jon jobbet første gang i skogen i 1962/63. De hogget ca. 100 m3 tømmer hver sesong, en del for egen bruk, alt som var grovt nok ble jernbanesviller (sagbruket ved Havsjø). Etter Jon var det godt betalt. Resten av tømmeret ble etter Jon fløtet på Glomma ned til Sarpsborg og Frederikstad (siste gang i 1970) eller ble solgt til sponplate fabrikken på Røros. Det var rett i overgangstida fra hest til traktor som transportmiddel. På Holm gården hadde man traktor siden 1962 og i 1967 var det slutt med bruk av hest på gården. Oppstart av hogstsesongen var avhengig av gårdsarbeid ellers, en kunne ikke oppstarte før disse jobbene var unnagjort. I 1962 ble ei Jo-Bu-tiger-motorsag anskaffet på Holmgården, fra før fants det Jo-Bu-junior-motorsag.

tigera
Jo-Bu Tiger

Som faren til Jon brukte til å sage felleskår og bakskjær i hoggstprosessen. Granne dimensjoner kunne blitt hogget med Säterpilen som ellers ble brukt til kvisting. «Säterpilen»(700/900 gram) var etter Jon veldig utbredd i ’60-tallet og den absolutte favoritten på gården Holm. (se blogginnlegg «Säterpilen») Oppmåling skjede opp til 1968/69 med skant, så brukte dem målbånd. Stokkene ble ikke barket i skogen. Stokkene som skulle fløtes ble barket og barkingen forgikk på velteplassen ved elven Nøra.

Volden gården ligger øst for Holm gården noen hundre meter oppstrøms Nøra. Per begynte å jobbe i skogen 1960. Det ble høstet mellom 40 og 50 m3 per sesong. Og likedan som på Holm skjedde hogging av skog til egen bruk, jernbanesvill produksjon, topptømmer og alt med krok ble fløtet på Glomma mot sør. Fløtingen på Nøra, fra velteplassen til Glomma gjorde gårdsbrukerne selv. På Glomma overtok yrkesfløterlag. Felling lærte Per med svans, tvervedsag og øks.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Skogsøksa til Per’s far

Säterpilen var ingen begrep for Per da jeg spørte etter den, men da jeg viste et bilde var han sikker at han har sett slike, men på Volden brukte en ikke slikt. I 1963/64 overtok Jo-Bu junior jobben til håndsagene og 1967 ble det anskaffet ei Jo-Bu tiger. Til kvistingen fortsette Per å bruke fars øks. Øksa syns jeg er interessant, underskjæfta, rett skaft, læret rundt skaftet, rett egg og ingen smedmerke. Igjen lagd av en bygdesmed? Finnes det flere av disse?  Sesongstarten var også avhengig av gårdsarbeid og kunne ikke starte før det la snø. Opp til 1965 var hesten transportmiddel, lunding skjedde med støtting og fra lundeplassen gikk det videre med bukk og geit. I 1965 ble det anskaffet traktor. Stokkene ble transportert ubarket. Tømmeret til fløting ble barket med bandkniv og barkspade ved lagringsplassen ved Nøra.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Pers far sin barkspade

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I 1965 kjøpte Per en lettere barkspade med utskiftbart blad.

Hva slags øks en brukte var likevel litt forskjellig. Ved senere anledning fikk vi flere bygdesmidde økser å se. Etter en forespørsel om øks i museets lager hadde Jon to slike med seg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Øks Rørosmuseet

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Øksa veier 1600 gramm (inkl. skaft). Skaftet er 1 1/4 alen lang, egget litt over to tommer og har en pilhøyde av omtrent 1/2 «. Eggvinkelen er omtrent 27 grader.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Øks Rørosmuseet

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Øks nummer to veide 1900 gramm (inkl. skaft). Skaftlengde er 1 alen, egglengde 2,5″ og pilhøyden litt over 1/2 tommer. Eggvinkeln er omtrent 30 grader.

Uheldigvis kommer det ikke flere informasjoner med disse øksene fra museet. Hvem smidde øksene? Hvilket tidsrom er det snakk om? Finnes det kjente smeder her i området fra tidsperioden? Ble øksene virkelig brukt i skogen eller var dem til andre formål?

Laft -bunnsvill

IMG_20160204_150546Vi er i kommet godt i gang med laftingen her på Røros, på 4. omfaret nå. Jeg har liten bakgrunnskunnskap om lafting fra tidligere, men har etterhvert forstått at vi gjør ting på tradisjonelt (gameldags) vis til sammenligning med dagens konvensjonelle laftebedrifter.

Teknikken og tradisjonen vi følger er det jeg har forstått er mye gjeldende frem til midt på 1800-tallet her i rørosdistriktet. Flatlaft (sekskant, kinnet sekskant) er laftet vi bruker til dette prosjektet, i moderne lafting og kurs er det ofte en barkelaftvariant som brukes. Jeg trodde da at flatlaft hørte til gamle dager og barkevariantene er moderne tradisjon. Men etter en eskursjon i Røros sentrum for å beskue kinningsvinkler, novhuer og svillutforming blir jeg observant på at flere av de Gamle husene har barkelaft, og etter noe oppklaring med Kolbjørn forstår jeg at det ikke er noe eksakt tidsperiode hvor flatlaftet er enerådende.

Trapes-svill
Når vi drev med teljingen fablet Kolbjørn om at det kunne vært artig å ha trapessvill (førstestokken er to tommer bredere i bunnen enn toppen) på kassa våres, jeg hadde liten formening og innspill om dette på tidspunktet. Etter at vi teljet disse stokkene har Kolbjørn prøvd å få meg til å se at dette kan ha vært gjeldende utforming og norm på hvordan bygningskroppen  skulle se ut en periode frem mot 1850 hvor det brått tar slutt.

På våres byvandring dukker det opp flere trapessviller på bolighus, og også en del i forbindelse med stabbursbygninger. Kolbjørn mener også at vi har en klar link mellom trapesfasongen i stabbur og i bolighus som jeg snart må forstå. Mange av stabburene har trapessviller i bunngrima som stabbene står på som det igjen ligger et flak/svilltre/syltre/såltre (halvkløyving) oppå.

På stabursbygningene forstår jeg det som at det er en videreutvikling at at bygningene blir løftet opp ifra bakken med stabber og flak som en musesikring på 1700-tallet etter at musa har utviklet seg fra å være en utemus til å bli en innemus (ref. Kolbjørn og forskning.no) dette innebærer større nødvendighet for å sikre at musa ikke kommer inn i bygningen.

Jeg kjenner jo til trapessvill i stabbursbygninger i Agder Rygnestadloftet har også trapessvill, men står ikke på stabber (er det da et stabbur) bygningenstypen i Setesdal kalles loft.

rygnestadloftet
#rygnestadtunet
Argumentene for å bruke trapessvill er litt ullene og jeg har forstått at bortsett fra flaket i stabburet er det i hovedsak et estetisk poeng. Vi har også snakket om at det kan være en fordel hvis man skal ha anlegg til bjelkelag i svillstokken at den har litt ekstra tykkelse i bunnen. Jeg har tenkt på om det kan ha vært for å krage bedre ut på muren og redusere flatetrykket, men tror det er mindre sannsynlig. Et argument som kom i dag er at det er jo ikke noen direkte problem eller ulempe at den er litt bredere i bunnen, så det kan faktisk ha vært arbeidsbesparende, ved at man slipper å fjerne så mye tre.

Jeg hadde som tidligere sagt lite preferanser om hvordan dette skulle se ut når vi begynte på prosjektet. En av dagene etter at vi hadde lagt ut første omfaret snakket jeg med min far Odd (f.1949, jobber med landbruksrådgivning i Agder) og fortalte at vi hadde lagt ut første stokkene, han spurte det spontant om de var sånn trekantede? Jeg prøvde å spørre han litt om hvorfor han lurte på om det var det, og han svarte bare at det var slik han trodde det var på gamle lafta hus..

Hvilken stokk ligger underst
Jeg hadde her heller ingen forhåndsinnstilte formeninger, men prøvde å spørr å grave litt. I våres tilfelle ble det slik at vi skulle ha trapessvill på langveggen og ikke på kortveggen. Etter en tid forstod jeg at det ble praktisk å legge langveggstokkene nederst. Kolbjørn forteller videre at han egentlig liker å ha kortveggstokken nederst for å kunne ha stokk under døra samtidig som døråpningen blir lengst mulig ned på veggen. Jens refererer til hvor han lærte å lafte av Henning Olstad at det alltid var tradisjon å ha kortveggstokken underst, og at det var noe med Norsk overtro og gjøre.

En av de neste dagene kommer et par gubber fra uthusprosjektet innom, den ene insisterer på at vi skal ha møneretningen motsatt vei (slik at huset blir breiere en det er langt) enn det jeg hadde sett for meg.  Den andre gubben har allerede konkludert og uttaler at: Det går til Hel**** med detta! Og etter litt forklaring så er det Åsgårdsreia kommer og tar det med seg hvis det allerede står på meier.

Foreløpig står bygningen innelåst i hallen nattestid, men tror man må lage mye go grøt til fjøsnissen for at dette skal ende godt..

Barking-barkespade

Barkespader i fra håndbok for huggere
barkespader omtalt i håndbok for huggere 1942
I løpet av våres skogsdager har vi diskutert en del om barking, om det er gjort og poenget med å gjøre dette. Jens sverget til å sokke (barke nederste 2m av treet før han felte det) mens jeg ikke tok meg tida eller orket dette. Og vi diskuterte egentlige hensikten med sokking og barking. Sokking har en del for seg hvis en senere skal barke resten av treet når det er felt, greiere arbeidsstilling for å ta av den groveste barken.

Jon Holm LillegjeltenJon Holm Lillegjelten (f. 1949) er en av personene som vi bruker som levende informant og tradisjonsbærer. Han har vært med far sin i skogen siden han var tenårene og har drevet mye i skogen til eget formål da de hadde egen gårdssag og drev mye med lafting og bygging i trematerialer.

Når vi spør Jon om de barket tømmeret, så svarer han ja måtte jo gjøre det med tømmeret som skulle fløtes. Når vi snakker videre ned han forstår vi at det bare var tømmeret som skulle fløtes som ble barket. (fløtinga i Glomma opphørte i 1970). Jon forteller videre at tømmeret ble fraktet med barken på ifra skogen frem til lunneplassen ved elva og barket der før det lempet i elva på våren. Jon forteller også at de fikk traktor i 1963 med også i tiden før dette når de kjørte med hest både med bukk og geit og kun med støtting var også barken på.

På en tur i Vatnedalen i Setesdal kom jeg over to barkespader som jeg fikk anledning til å ta med. Jeg tok disse frem den siste uka og det har vært flere lokale handverkere innom å kikket på arbeidet våres, men ingen av disse kunne dra kjensel på spaden. Jeg tok den med og viste den frem til Jon og han kunne bekrefte at det var en typene de brukte, men han brukte mest denne fra Sandvik med utskiftbare blad. Det fantes også modeller fra Mustad og Eia som han husker.

bsrkespade medærne
Moderne barkespade ca 1960 

Säterpilen

säterpilenEtter noen funderinger og diskusjoner om økser (skogsøkser) hvor vi har prøvd å tidfeste de forskjellige typene østerdalsnakke, turpentine og pad’er. I noen forskjellige tekster/bøker er øksene beskrevet, og i en tekst som er skrevet rundt 1940 beskriver forfatteren en ny type øks på vei inn i markedet som er lettere og smid i helstål, han omtaler øksa som hendig og anbefaler leserne til å prøve ut den nye typen.

Når vi intervjuet og snakket om gamle økser med Jon Holm Lillegjelten så kom vi inn på temaet lette ståløkser. Og ja Säter-pilen kom i 0,7 og 0,9 variant sier han, og det var slik øks faren hans brukte å ha med seg i tillegg til motorsaga jobu tiger på 60-tallet. Jeg mintes å ha sett en slik liten nett øks hjemme hos søstra mi, og samme kvelden fant jeg den med stempelet SÄTER på øksenakken.

Dagen etterpå har jeg med øksa for å vise frem, Jon har tatt med «säter-pilen» som faren brukte. Disse øksene er relativt like, men säterpilen til Jon bar stempelet HB (Hults bruk). Muligens var Säterpil blitt et typenavn på små lette helståløkser?

Tirsdag 19. 1 hadde vi en ny skogdag for å skaffe mer tømmer tillafteprosjektet. Vi gjorde noen forsøk på å bevege oss litt frem i tid ved å benytte svans til felling og säterpilen til å ta ut felleskåret og til å kvitte. Jeg ble ikke overbevist om at dette var den store revulusjonen (siden Jens sto på siden av meg og tok meg igjen i fellinga, og at voldsom kraftbruk ved kvisting resulterte i knekt økseskaft). Men her kan det være flere faktorer som spiller inn; sliping av øks, viking og filing av svans, teknikk og trening.

Vi synes tråden om lette skogsøkser av helstål er spennende, spesielt etter at Jon kunne fortelle at det var slik øks far hans brukte.

Bildet fra 1890-tallet

På fredag den 15.1.2016 starta vi dagen i hallen med røing av tømmer til prosjektet vårt og drøfting av røteknikker. Hvor vi sammenligned det hva vi gjorde og hvordan røing var utført på en gammel laftekasse museet holder på med å restaurerer. (Jostein gå mer inn i dette) Etterpå dro vi til Kurantgården hvor Jon Holm Lillegjelten viste oss et bilde fra 1890-tallet.

RMUB.021869

Gamle hyttbua i Femundsmarka ved Øvre Roasten, fra venstre Jo-Larsa (etter Jon Holm Lillegjelten skal han ha dreved med tømmerhoggst), en fra Femundshytten og engelskmann Frank Mathson med øks i handa.

Mest spennende ble øksa for meg og spørsmålene bare poppet opp:

Hva slags øks er det? Økshodes nedside ser ut som ei norsk- eller svensk industriellprodusert  skogsøks, i retning Østerdals-facon fra Mustad. Størelse og vekt kunne vel også stemmer… Men oppsiden av øksa? Er det skaftholk der?

Til hva skal øksa brukes? Står dem med denne nokså rettskafta øks i 8-12 timer i skogen og hoggde tømmer? Skaftet virker veldig rundt og jeg få inntrykket av at de bare tok en gren og smellte øksehodet på?(altså lite forseggjort)

Her ble jeg nødt til å bla litt i bøker med eldre bilder i som viser hoggstkarer…

For det første fannt vi bildet igjen i Røros Museums- og historielags hefte «Buer i Femundsmarka». I dette hefte står det at engelskmannen Frank Mathson hold i sin tid, i området hvor bildet ble tatt, på med jakt og fisking.

Så fant jeg noen bilder av skikkelige hogstkarer i «Engerdal i gamle tider» og «Under kroners tak».

Engerdal 1936.BMP
Sorkodden, Engerdal, 1936 (Engerdal i gamle tider)
Trysil 1906.BMP
Trysil, 1906 (Under kroners tak)

Øksene likner hverandre sterkt, men ingen av disse øksene har denne (antatte) skafteholk, som vi så på første bildet. Og ikke å snakke om skjæftingen, alle (med et unntak) er nokså sterk underskjæftet og jeg få inntrykket at skaftene er bearbeidet for å ligge skikkelig i handa. Interessant er også skaftlengden, det virker på med at de er omtrent 1 1/3 alen lange.

Etter å ha sett bildene av hoggstlagene og øksene disse karer holdt på med tror jeg at de tre karer som vi så på første bildet er på jakt- eller fisketur og er i ferd å lage seg mat og kaffi. Og for å få det til, ute i Femundsmarka, trenger en vel øks, ikke bare i gamle dager.