Kategori: Emne i utdanninga

Vi på læringsarena Sør-Troms Museum skal bygge en stavkirke til middelaldergården på Trondarnes i Harstad. Gjennom studiet, Tradisjonelt Bygghåndverk på NTNU, skal vi handverkere bruke prosjektet som en øvelse i det å forstå og gjenskape etter et konkret forbilde.

I dette prosjektet er forbildet Haltdalen Stavkirke som i dag står på Trøndelag folkemuseum, Sverresborg i Trondheim. Den er opprinnelig fra Haltdalen i Holtålen kommune og ble oppført rundt 1170. I sammenheng med studiet og prosjektet har vi flere ganger undersøkt stavkirken i Trondheim, i tillegg til en del av de andre stavkirkene rundt om i landet. For å strukturere informasjonen fra befaringene, og for å hjelpe formidlingen innad i gruppen og til andre, ble jeg bedt om å bygge en tremodell av kirken.

Omfanget av arbeidet ble først satt til to uker. Det var da tydelig at modellen måtte ha en stor grad av forenkling fra originalen og at det måtte prioriteres hva som skulle med. Det ble derfor viktig å bestemme akkurat hva modellen skulle brukes til. Spørsmålet ble om den skulle vise stavkirkens form og proporsjoner, skulle det være med veggtiler, tro og sutak eller skulle det fokuseres på primærkonstruksjonen og dens treforbindelser. Disse valgene ville styre både detaljeringsgrad og målestokk, men også hvordan modellen skulle settes sammen.

Da jeg begynte å planlegge modellen støtte jeg på et problem. Originalens grunnflate har ulike mål ut i fra hvor man måler, vegger er ikke nødvendigvis i lodd, og hver eneste originale bygningsdel er unik. Det ville bli vanskelig å inkludere dette i en to-ukers modell. Det er heller ikke slik at vi tenker å lage en gipsavstøping av originalen slik den fremstår i dag. Jeg bestemte meg derfor for at jeg skulle forenkle modellen slik at alle «like» deler, ble identiske, alle hjørner i vinkel og vegger i lodd.

For å gjøre dette enklest mulig lagde jeg en veldig enkel data-modell av stavkirken, basert på tegninger, bilder og annen dokumentasjon. Den ville ikke bare definere hvordan jeg forenklet modellen, men også gjøre det mulig å hente ut eksakte mål i rett målestokk. Jeg rundet også av alle tall slik at de ble noenlunde enkle å forholde seg til, siden det uansett som regel var snakk om et par millimeter. Det betydde derimot at ingen mål ville være helt riktige, men heller et praktisk gjennomsnitt. Det var uansett nå bestemt at den endelige kopien skulle bygges utelukkende etter mål tatt fra originalen, og at modellen skulle brukes til formidling, vise sammenhenger og få oversikt. Jeg syntes da at proporsjoner ble det viktige, men det var fortsatt usikkert hvordan modellen skulle settes sammen.

Det ble dermed desto viktigere for meg å finne ut hvordan konstruksjonen til stavkirken faktisk hang sammen. Når man skal kopiere, eller også tegne, blir det veldig fort tydelig om man ikke vet hvordan noe er bygd opp. Et eksempel er å tegne en hånd. Når du først prøver å tegne en hånd streber du som regel alltid etter å få linjene på arket til å tilfredsstille idealet ditt av hvordan en hånd burde se ut. Det blir alltid feil og ingenting passer. Helt til du klarer å glemme hånden og isteden fokuserer på oppbyggingen, skygger og linjer. Jeg opplevde det samme med datamodellen, når jeg begynte å følge hver bygningsdel og stille spørsmål ved hvordan den hang sammen med omgivelsene.

Det viste seg snart at vi manglet mye viktig dokumentasjon. Spesielt fra steder i stavkirken som er vanskelig å komme til. Vi bestemte oss for å reise tilbake til Trondheim. Vi fant mange, for oss, nye detaljer i treforbindelsene og det ble derfor bestemt at om modellen skulle ha noen verdi for oss håndverkere var det nettopp treforbindelsene i primærkonstruksjonen som trengte å være tydelige og riktige i modellen. Disse er på mange måter mindre intuitive enn f. eks. tro, sutak og veggtiler, og deres forbindelser til hverandre og den øvrige konstruksjonen. Det er også mye enklere å forestille seg de sistnevnte i primærkonstruksjonen, enn omvendt.

Helheten i primærkonstruksjonen snudde helt om på forståelsen min av stavkirken. De «nye» stavene og takkonstruksjonen gjorde den gamle datamodellen helt ubrukelig. Dette er kanskje vanskelig å se på bildene, men alle mål og forhold over syllene ble nå feil. Møtet mellom raft og sperrebind var et element som påvirket nesten hele takkonstruksjonen. I tillegg var mange bygningsdeler mye spinklere enn jeg tidligere hadde antatt. Jeg bestemte meg derfor for å begynne helt fra bunnen av, og lage en ny datamodell. Denne prøvde å sy sammen primærkonstruksjonen, fortsatt med forenklede gjennomsnitt og opprettinger, men nå med alle forbindelser og detaljer inkludert, på bakgrunn av målene vi hadde dokumentert. Dermed kunne hver del trekkes ut og studeres i datamodellen. Forbindelsene og bygningsdelene ble så tynne og små at det ville vært svært vanskelig å finne ut av disse detaljene i tremodellen, mens jeg bygde den, uten å gå veien om datamodellen.

Tremodellen er i 1:10 og bygd av bjørk som ble splittet opp fra grov plank og høvla til riktig dimensjon. Dette arbeidet ble gjort i verkstedet til Arne Pedersen i Aursfjorden. Arne har en del erfaring med bygging av modeller og var veileder i arbeidet. Jeg høvlet de trapesformede syllene for hånd, og dreide de seks stavene på tredreiebenk. Når jeg begynte å felle syllene sammen, og spesielt når jeg så felte stavene ned på disse igjen forsto jeg tre ting. For det første at den raskeste og enkleste måten å gjøre fellingene på var akkurat slik det var gjort på originalen. Det ble stivt og i lodd, men så hadde jeg tross alt rettet og dreid materialene. For det andre at det ville være mer tidkrevende å f. eks. kutte delene for så å lime de sammen, nesten umulig å få det fint, og at dette uansett ville gjøre modellen ganske meningsløs. For det tredje så jeg at alt dette medførte at jeg i hvert fall ville trenge enda en uke, altså fire totalt.

Jeg tok syllene, stavene og de dimensjonerte materialene hjem og inn i snekkerboden. Det meste etter er historie og forhåpentligvis forklart av bildene. Jeg vil allikevel legge til at det tok en del fundering å finne ut hvordan f. eks. raftene, spesielt i skipet, og toppen av stavene skulle lages. Jeg fikk hjelp med profilen på raftene av Roald Renmælmo som høvlet disse med en profilhøvel. Det desidert mest arbeidskrevende var sperrebindene i skipet. De tok nærmere én dag hver. På et punkt bestemte jeg meg for at var jeg først kommet så langt uten å bruke lim så skulle jeg ikke bruke lim på resten heller. Løsningen ble to-millimeters borr og runde 2 mm tykke cocktailsticks som trenagler.

Tidsbruk og modning

Arbeidet med modellen startet våren 2017 med å utarbeide den første datamodellen og skjære bjørk hos Arne. Tidlig på sommeren gjorde vi nye oppmålinger på Haltdalen Stavkirke. I sommerferien laget jeg en ny og forbedret datamodell, med utgangspunkt i oppmålingene. Så kom sensommeren med gårdsarbeid og høstsemesteret med mye annet studiearbeid. Det var også en del usikkerhet om hvordan vi skulle fortsette med modellen på dette tidspunktet. Jeg hadde allerede våren i forveien meldt fra om at modellbyggingen ville ta minst tre uker. Når jeg utelukket arbeidet i sommerferien, som sprengte alle grenser for tidsbruk, var allerede nesten to uker gått med til den første datamodellen, dimensjonslister, skjæring og litt dimensjonering av materialer. Det var vanskelig å anslå hvor mye tid selve byggingen ville ta.

Det ble diskutert om vi skulle nøye oss med datamodellen som nå var blitt så detaljert. Vi endte med å fortsette med tremodellen. En datamodell blir på samme tid for presis og abstrakt, og med mindre du er vant til å jobbe med 3D, eller kjenner objektet veldig godt, er det vanskelig å få mye ut av det. Betingelsene for videre bygging var at jeg kunne levere modellen på fire uker. Jeg valgte å ta sjansen.

Modelljobben var ferdig i midten av januar 2018, etter rundt fem uker med arbeid. Jeg utelater da den andre datamodellen og en del kjøring. Dette stemmer fint med regelen om at når du gjør noe for første gang skal du anslå tiden og gange med to. Du vil i etterkant innse at du skulle ganget med tre. Den ekstra uken på meg regner jeg som en liten pris å betale for et veldig interessant prosjekt. I tillegg til muligheten rundt å bygge enda en modell i fremtiden, og et mer interessant prosjekt med selve kopien. Det er noe helt annet å lage en fysisk modell hvor du kan bøye og tøye på konstruksjonen og delene. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at konstruksjonen til Haltdalen Stavkirke er tilsynelatende spinkel, men genialt effektiv.

På den ene siden kan man si at tre-kvart år er vel lang tid å bruke på å bygge en fem-ukers modell. På den andre siden tror jeg det var bra at konstruksjonen fikk tid til å modnes hos meg og de rundt meg. Et resultat er at konstruksjonen, eller kanskje treforbindelsene i den, er noe jeg kan tenke meg å skrive Bacheloroppgave om. Jeg mener stavkirkene er noe det kan forskes videre på.

For denne gang er modellen levert til Sør-Troms museum. Jeg var først bekymret for hvor stabil modellen ville bli uten tiler og tro, men den kan løftes etter kortsyllene i skipet og holder seg, i hvert fall enn så lenge, helt stiv. Det bare med egenvekt, friksjon og cocktailsticks.

This slideshow requires JavaScript.