Læringsarena – Side 3 – Tradisjonelt bygghandverk

Å høvle gulvbord

Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.

Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.

Noen ord og begreper

I denne sammenhengen regner jeg et gulvbord for å ha høvlet overflate, mens undersiden kun er som den ble i saga, med sagskuren i behold. På gulvet til Stiklestad la vi rettsida av gulvbordet opp, og høvlet dette slett. Rettsida er den sida av bordet som vender inn mot margen (midten) av treet. Dette har vært ganske vanlig, da får du stående årringer (kantved) opp i bordet, som gir god slitestyrke. Og å pløye bordene er altså å høvle not og fjær på kanten av bordet, med to høvler som lager henholdsvis not og fjær, kalt golvploger eller golvhøvler. Begrepet skyte/ skjøite/ skøyte har vært brukt om dette fra gammelt av. For meg virker det som dette både kan brukes om å Skyte kantene beine, eller å skjøite sammen gulvbordene til en flate.

Gulvet på Stiklestad

Min yre gutteglede over å endelig skulle teste den nye skottbenken fikk en knekk når det viste seg at den var for kort. Langbord på 3,8 meter var ikke noe å skryte av i denne sammenhengen, siden gulvbordene var over fire meter lange. Men på Stiklestad har de fullt av lange skottbenker, og med et bord oppå ble min benk i stedet degradert til underlag for sletthøvlingen. Jaja.

I skyggen av to store pakker med 2 tom 6 og 2 tom 8, begynte vi med å slette rettsida, og allerede her kom den første diskusjonen som avslørte flere trosretninger i arbeidslaget. Hvor slett trenger det å være? Må vi høvle vekk vridninga i bordene? Skal vi høvle av kuven i rettsida med litt diagonalt høvling først? Noe av bakgrunnen for diskusjonen var jo mengden med plank som skulle høvles, og at det oppå dette gulvet skal plasseres tunge vegarbeidsmaskiner med store jernhjul. Å stå der og finhøvle gulvet virket derfor ganske meningsløst, mens det å bli ferdig med jobben virket veldig meningsfylt der og da.

Vi endte derfor med å kun bruke skrubbhøvelen på rettsida, uten å gå over med finere høvel etterpå. Likevel prøvde jeg å høvle ned vridningen i bordene, og å høvle så slett flate som mulig med skrubben. Rettsida blir jo anleggsflate for gulvplogene etterpå, og jo beinere det er, jo lettere blir det å høvle not og fjær, uten at gulvplogene kniper seg fast. Bein not og fjær gjør det også lettere å slå sammen bordene når gulvet legges.

Det virket også lurt å høvle ned vridningen i bordene. På tynnere bord har jeg vel senere skjønt at dette ikke er like viktig, da disse er lettere å vri ned på gulvbjelkene.

I ettertid kan man spørre seg om det egentlig er historisk korrekt å høvle til et 2« gulv som skal brukes så grovt, med not og fjær. Kanskje kunne bord eller halvkløyvinger lagt kant i kant fungert like fint, slik vi stort sett finner i eldre fjøs og uthus. Men det å skjøte i hop gulvflaten med not og fjær gjør nok likevel gulvet langt sterkere enn det ellers ville vært.

Når du står flere uker og høvler, ender du opp i flytsonen, der øyne, hender og hode etter hvert merker hvis det ikke er beint. Det holdt egentlig å stryke handa over bordet, sikte litt, og innimellom legge høvelen på tvers av bordet for å få det beint. Hvor mye du høvler og hvordan kreftene brukes går etter hvert av seg selv, mens man går der og filosoferer.

Pløying av gulvbordene

Til dette arbeidet brukte vi gulvploger laget av Peter Brennvik, med gode stål fra Jon Dahlmo. Disse lagde ½« fjær, noe som kan fungere på bord ned til ca 1 ½« tykkelse. Er gulvbordene tynnere enn dette, bør du ha gulvploger som lager 3/8« fjær. Det er viktig at skottbenken har beine langbord, at den står stødig og at langbordene, selv om de er parallelle, også ligger i samme høyde, slik at ikke høvelen går for dypt på ene siden. Disse høvlene har settskruer, som gjør at «pakken» med tre stål kan flyttes meget presist sideveis. Det er lurt å høvle noen prøvebiter i starten, så man er sikker på at not og fjær havner like langt fra rettsida av bordet, at det ikke blir omkant på gulvet.

Pløying av not og fjær, et par effektive måter å hode høvelen på.

Når stålene tas ut for å slipes, løsner man bare settskruen på samme side hver gang, og slår løs kilen. Med litt håndlag drar du til denne skruen like hardt igjen etter sliping, og stålene havner på samme plass sideveis. Når du skal høvle en del bord, er det lurt å slipe relativt ofte, halvsløve høvler er hardt for kropp og psyke, og du blir sur. På nothøvelen kan selve notstålet stilles slik at det tar mest, mens de to stålene på sidene tar litt mindre. Man kan stille slik at høvlene til sammen tar litt mer på undersiden av bordet enn på rettsida (synlig side), da er det lettere å drive de godt sammen. Men det er ikke vits i å overdrive dette, litt mindre enn en millimeter klaring er nok.

Siden dette var gulvbord som hadde jevn bredde, kunne vi høvle hvert bord med en notside og en fjærside. På toppskjært material er det vanlig å høvle hvert bord med not eller fjær på begge sider av samme bord, da kan de endesnues slik det passer best. Og joda, etter å ha pløyd og lagt endel 6toms bord, som så ut som fyrstikker ved siden av hverandre i det store rommet, skjønner man at handverkerne før oss må ha satt pris på brede gulvbord rett fra oppgangssaga. Jo færre bord, jo mindre pløying, og arbeid spart.

Toppskårne gulvbord fra et bygg ved Jonsvatnet, Trondheim. Kun høvlet på oversida, og not eller fjær på begge sider av hvert bord.

Alt i alt vil jeg nok slite med å utkonkurrere Moelven og Forestia når det gjelder å levere store mengder med prisgunstig gulv. Men til restaureringsarbeider, der det ofte handler om å reparere større gulv med å skifte ut enkelte bord, eller å lage nye gulv til mindre rom, er dette måten å gjøre det på.

Sinking i det tradisjonelle snekkerarbeidet

NTNU Tradisjonelt Bygghåndverk har som tema for året «snekring» og da var det nærliggende å lage en eller annen oppbevaring for verktøyet. En av oppgavene i årets læringsarena på Vestlandet var å lage et verktøyskap/ kiste. For meg som jobber hovedsakelig på verkstedet, falt valget straks på et verktøyskap hvor alt verktøyet mitt skal finne plass. Konstruksjonen skulle inneholde tradisjonelle forbindelser, og da var det ganske fort klar at sinking var en stor del av oppgaven.

halvdekt sinking, veldig vanlig på skuffene

I prosjektet brukte jeg både vanlig sinking, men også halvdekt sinking. Når det kommer til oppmerking av disse har det blitt skrevet mye om mangt. Ved nærmere betraktning av sinking av gammelt snekkerarbeid finner en av de rareste sinkene. Både når det gjelder antall og utformingen avviker disse langt fra lærebøkene.

En av de eldre lærebøkene jeg fant er «Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, hvor det blir skrevet om sinking.

Jeg vil ikke gå så veldig langt inn på oppmerking og utarbeiding av sinken etter læreboken. Den som ønsker mer informasjon kan finne en punkt for punkt- gjennomgang av sinking etter Kjennerud- Løvdal sin bok her: https://oalannblog.co/2016/01/23/vanlig-sinking-etter-kjennerud-lovdal/

Men det er noen pussige kommentarer i denne læreboken som fanger oppmerksomheten min.

«Sløidlære for skole og hjem» Kjennerud, H.K. Løvdal, Karl, 1911, S.46

Forfatteren sier at du gjerne kan prøve å få det til, men du trenger ikke å være forundret hvis du finner ut at det er håpløst å prøve. Hvorfor skriver han det? Skal han ikke lære bort hvordan det skal gjøres? Skal han ikke oppmuntre til å prøve å lære det?

Alle som har prøvd å sinke vet at det er en av de vanskeligste øvelsene/ forbindelsene i snekkerfaget. Skal du lage noe som skal bli pent trengs det nok en del øvelse for å få alle sinkene feilfrie og ikke minst at de passer etterpå. Allikevel er det en av de mest brukte forbindelsene vi ser i det tradisjonelle snekkerfaget.

Her kommer kommentaren som bekrefter det en ofte finner når en ser sinking i det gamle snekkerfaget. Når en ser litt nærmere på vindus- og dørkarmer, enkle kasser og redskapsoppbevaring, og i det hele tatt der det ikke synes, finner en ganske grove og stusselige sinker. Ofte er vinkelen skjært på frihånd, og vangene i samme tappen har forskjellige vinkler. Siden tappene uansett blir overført gjennom rissing av tappstykke mot tappholstykket, spiller det ingen rolle hvordan det ser ut. Vinklene blir overført på motstykke og skjært passende til tappen. Så hvorfor bruke all den tiden til oppmerkingen hvis en uansett bare kopierer vinklene på motstykke? Her er det mye tid å spare for den som er litt dreven med dette. Det meste av oppmerking faller da bort, og det er den mest tidskrevende delen av hele jobben.

Allikevel er sinking en del av snekkerens ære og lidenskap til yrket. De som har jobbet på verkstedet og med faste formål, har gjerne laget mal til de enkelte oppgavene de hadde.

Under et besøk i kisteverkstedene på Mjøsvågen, Osterøy, fant jeg en del maler til dør og vindusproduksjon. Her viser det seg at standardmål for dør og vinduskarmer allerede eksisterte. Disse lot seg tilpasse ved behov men som regel var tømmertykkelsen på 3« målgivende.

Vinkelen på de fleste sinkemalene lå omkring 9-11 grader. Dette kjenner en igjen fra kilevinkelen på høvelen, eller kilevinkelen generelt som er kjent med best holde/ kileevne. Jeg fant dessverre ingen maler til kisteproduksjon. Når en ser litt nærmere på kistene ser en at det er forholdsvis få sinker, og at tappene er ganske små. Dette er et fenomen en finner ganske ofte. Det er så vidt en får et sagbladtykkelse inn i de smaleste partiene. Jeg er litt usikker hvorfor det var sånn. En kan tenke seg at de helst ikke skulle synes selv om de oppfylte sin oppgave. Nemlig å kile sidene til hverandre. Eller hadde det noe med produksjonen å gjøre? Var det mindre muligheter for feil? Gikk det fortere å lage?

Når en ser på kisten kan det tenkes at større tapper kunne skjemme utseende mer. Tappene vises. Så jo mindre desto bedre for helhetsuttrykket.

Som jeg ser det, ble sinkene tilpasset formålet. Smale der de ikke skal synes, grove sinker i konstruksjonsdeler (dørkarmer hadde gjerne bare en stor) og pene likestore der det gjerne skulle synes som pynt.

I senere tid har sinkingen forsvunnet fra produksjonen på snekkeriet. Først ble sinkene forenklet for lettere fremstilling (fingersink) og ble senere erstattet med sentrumstapp og Lamello. På grunn av den tidskrevende utarbeidelsen blir den «ordentlige» sinken kun brukt som pynt i dagens møbelproduksjon. Men holdbarheten er nok mye høyere i den tradisjonelle forbindelsen. Uansett utseende, skeiv eller beint.

Himlingsbjelkene på Jutehaugen

Ved læringsarenaen i Buskereud har vi (Adrian M. Steger og Trine Guribye) de to siste årene jobbet med å rekonstruere et Sandsvær hus. Mer bestemt Jutehaugen som er en husmannsplass rett utenfor Kongsberg.

I sammenheng med dette arbeidet har vi blant annet kopiert himlingsbjelkene fra husmannsplassen.

Vårt fokus gjennom disse to årene har vært den immaterielle kulturarven. Mange av våre valg i forhold til fremgangsmåte har vært grunnet i at vi som håndverkere har hatt lyst til å oppnå en erfaringsbasert forståelse, gjennom mengdetrening med håndverktøy. Det har vi fått en sjelden mulighet til på læringsarenaen i Buskerud. De to første årene ble brukt på øks. Så stod himlingsbjelkene for tur, og med disse startet vi på arbeide med å venne oss til ulike profilhøvler.

Jarle Hugstmyr var veileder på dette spesifikke arbeidet. Han lånte oss også høvlene som trengtes.

Uansett, la oss kjøre rett på arbeidsprosess.

Så, hva trenges for å lage profilerte himlingsbjelker?

Håndverkere og en gjeng med høvler. Materialer og selvfølgelig øks.

Verkstedet på læringsarena med material, øks, høvler og håndverkere

Tegning

Og en tegning (helst), med overførte profiler fra original bjelke. En konkret målsetning å jobbe mot, og noe å planlegge arbeidsprosess utfra.

Arbeidsprosess og rekkefølge

Her er rekkefølgen på de ulike arbeidsoppgavene. Røde firkanter indikerer hvor vi går ned med splitthøvel og den den gule streken viser materiale vi fjerner med øks. Ellers vise tallene rekkefølgen på profilhøvlingen

1,2,3 Splitthøvel

Splitthøvelen brukes her som et slags strekmål og et ca. dybdemål. Jeg skal fjerne en del materiale med øks og da er det til stor hjelp å ha tydelige begrensninger på hva som kan fjernes. Sporet hjelper til en viss grad og mot utrivninger

Øksing (3. gul strek).

For å unngå utrivning hogger jeg først ut noen v-spor (litt som lomping ved teljing av stokk)

Da kan jeg effektivt og ganske trygt økse av større biter.

Her fant jeg ut at det var en fordel å økse en så fin og rett flate som mulig da det gjorde resterende jobb med høvel lettere.

4 Semshøvel

Etter å økset vekk materiale, høvlet jeg ned platta mellom hulkilprofilen og perleprofilen/kvartstaff. I ettertid ville jeg kanskje ha høvlet enda et spor med splitthøvelen slik at jeg hadde hatt bredden på platten. Det gikk fint, jeg hadde jo målet for hvor kvartstaffen skulle starte så det var bare å måle ut fra det, men når en jobber med så store emner tror jeg det ville vært mer effektivt å høvle ned alle mål med splitthøvel først, så hadde en ikke trengt å tenke noe mer på det.

5 Hulkilhøvel

Hulkilhøvel. Først konsentrerte jeg meg om å opparbeide et relativt rett spor i lengderetningen slik at hulkil-høvelen har noe å ligge i og følge. Deretter var det egentlig bare å høvle på og forholde seg til strekmålet jeg hadde høvlet med splitthøvelen og platte-dybden. Det å høvle med hulkil på så store overflater var en god opplevelse da den er veldig effektiv og «snill» også når en møter på kvist. Det blir relativt lite utrivning.

6 Kvartstaff

Her opplevde jeg at en måtte konsentrere seg litt mer under høvlingen for å få et fint resultat. Viktig å holde høvelen inntil platten.

8 Den minste staffen

Den siste lille profilen er kjekt å vente med til alt annet er ferdig, da den lett kan få trykkmerker. Høvlet altså begge sider av bjelken samt pusshøvlet «toppflaten» før jeg startet på den minste staffen.

På sin plass

Bjelkene ble felt ned en regntung høstkveld. Tømmeret var såpeglatt og mins to ganger mista vi grepet og bjelkene braste ned i huset. Så da var det bare å hente dem opp igjen og (med flimmer-hjerte) sjekke om profilene hadde tatt skade. Gikk bra hver gang 🙂 En blir glad i slike himlingsbjelker som en har jobbet med og lagt sjela i .

Høvelbenkene på Storeteigen – Kvam bygdemuseum

Under høstsemesteret 2020 fikk vi NTNU-studentene i tradisjonell bygghåndverk som oppgave å dokumentere en høvelbenk eller skottbenk. Denne dokumentasjonen skal danne grunnlag både for en refleksjon rundt den dokumenterte høvelbenken og være ett utgangspunkt for design av en egen arbeidsbenk.

Jeg valgte en benk som står på møbelverkstedet på Storeteigen bygdemuseum i Øystese. Storeteigen er eid av Kvam Kommune og blir forvaltet av Hardanger og Voss Museum. Jeg har lett tilgang til verkstedet og gjennom denne oppgaven ønsker jeg også å rette litt mer fokus på møbelsnekkerhistorie i Kvam.

I en artikkel skrevet av Randi Storas i 1984 kan vi lese at «Verkstaden vart sett opp av Samson Johannesson Øvrevik (1877-1926), son til Johannes og Herborg. Han var møbelsnikkar og treskjerar, og han fostra elles to kyr på bruket. Frå 1910-30 hadde 5-6 mann arbeidet sitt ved verkstaden. Han var i drift fram til 1940, den siste tida var det son til Samson, Johannes S. Øvrevik (1900- ) som dreiv. I mellomkrigstida fans det minst 20 slike verkstader med nokre få tilsette kringom i Kvam. Mange hadde dette som attåtnæring til småbruk som var for små til å leva av. Verkstaden har fullt utstyr, med maskiner frå 1919. Han er no innreidd slik han var då han var i drift. Maskiner og verktøy vert for tida sette i stand, og verkstaden kan snart brukast.»

Et år senere intervjuet Randi Storaas, den nå 85 år gamle Johannes S. Øvrevik for å kunne rekonstruere Storeteigen slik det var der når Johannes var ung. I intervjuet kom det fram at faren drev med snekring først i våningshuset. Etter at verkstedet var bygd blir det gamle verkstedet omgjort til «drengkammers» rundt 1905-06. Her bodde lærlingene. De hadde kost og losji og gratis klesvask pluss to uker sommerferie. Strøm kom til Storeteigen i 1910 og innlagt vann i 1913-14.

I 1985 var verkstedet stort sett slik som det var etter at den ble lagt ned i 1937 (! Ikke 1940 som vi leser flere andre plasser). Det var en maskin fra 1917-18 og en fra 1930talet. Det var 4-5 høvelbenker (i dag er det kun tre igjen). Ellers er det mye utstyr/verktøy samt møbelkataloger og skabeloner som viser hva som ble produsert. Ved første øyekast er alle tre høvelbenkene helt make. Men når man skal dokumentere, måle og tegne benkene, finner man mange forskjeller.

Benkene har en klassisk utforming som ofte blir kalt for den tyske modellen. På venstre side finner vi ei L-formet framtang og sidetangen er utformet som en stor bevegelig kloss. Alle skruene er laget av bjørk, det samme materiale som benkeplatene. Understellene er laget av furu.

Allerede når man begynner å måle opp benkene finner man forskjeller. Benkene har alle forskjellige lengde og bredde. To av benkene er 84 cm høy mens en er 82 cm. Selv om høydeforskjellen ikke er så veldig stor, kan man spekulere i om benkene var tilpasset kroppshøyden til brukeren, eller om det var bruksområdet som bestemte høyden. Møbelverkstedet er delt inn i to store rom. I det første rommet står det en båndsag, sirkelsag, avretter og bordfres. Her ble møbeldelene produsert. Rom nummer to ble brukt til montering og treskjæringsarbeid. Her finner vi også en limovn, som varmet opp både verkstedet og vannbadet til limbøttene.

Begge de høye benkene er tilgrist med lim. Det ble brukt så pass mye lim at det rant over kantene i store mengder. Dette tyder på at disse to benkene ble brukt som montasjebenker, hvor man limte møblene sammen.

En annen bruksområde var sannsynligvis som treskjærerbenk. Det ligger igjen en plate som viser hvordan treskjæreren jobbet. Emnene ble saget til på båndsagen og etterpå limt på en plate med benlim, så ble platen spent fast i høvelbenken og treskjæreren kunne skjære til dekoren. Etterpå var det lett å løsne de ferdige emnene med varmt vann.

Den tredje benken har ikke spor etter lim og ble sannsynligvis brukt til arbeidsoperasjoner som for eksempel sinking av skuffer, finpussing o.l.

En merkelig detalj som vi finner ved alle de tre benkene er at framtengene viser samme slitasje på enden. Siden vi ikke har en gjenlevende bruker av disse benkene, må dette forbli et uløst mysterium.

Bortsett fra målene er oppbyggingen av benkene ganske lik. Benkeplaten er satt sammen av et bord som danner arbeidsflaten, en sarg på framsiden (hvor det er skjært ut for benkehakene) og en kasse på baksiden av benken. Undersiden viser spor etter oppgangssag.

I hjørnene er sargene og endestykkene forbundet med en, to eller tre svalehaler. Alle disse har skruer i tillegg for å holde konstruksjonen i hop.

Både fram- og sidetangen har en klassisk oppbygging, som er lik på alle tre benkene. Også her er mange forbindelser skrudd sammen. Alle benkene er preget av stor slitasje etter rundt 30 års bruk.

Benkehakene har forskjellige størrelser og passer ikke nøyaktig i hullene. Noe som tyder på at de ikke er originale.

Hvordan produksjonen i Storeteigen Møbelverksted foregikk kan man bare gjette seg fram til. Kanskje det med tid og stund dukker opp gamle fotografier, eller det dukker opp et øyenvitne som kan fortelle hvordan produksjonen i en slik verksted foregikk, men det begynner å bli få av dem.

Høvelbenken i Lysefjorden

I Lysebotn innerst i Lysefjorden finner man også andre ting enn bratte fjell og fjord. Lengst oppi dalen har en høvelbenk stått og støvet ned i en fuktig og mørk kjeller de siste 60 år. Eieren av benken kan fortelle at det var hans far sin benk og at faren (1907-1974) jobbet som snekker og brukte benken aktivt i sitt virke som snekker i Lysebotn. Eier kunne også fortelle at faren hadde snekret blant annet møbler som fortsatt var i bruk. Benken har med andre ord mest sannsynlig blitt brukt til finsnekring av møbler og diverse andre ting som det måtte ha vært bruk for innerst i Lysefjorden. Da fjorden skaper et naturlig skille mellom fastlandet og veiforbindelse ut til den store sivilisasjonen ikke var påtenkt enda, var det ikke bare å springe ned på Ikea for å handle stoler til spisebordet. En høvelbenk må da ha vært et «must» for å produsere ting man trengte på en ganske så isolert plass.

Spor etter øks på undersiden av framtangen kan kanskje fortelle noe om alder?

Nøyaktig alder er vanskelig å fastslå. Etter samtale med min veileder på læringsarena, Trond Oalann, fikk jeg vite at denne typen benkedesign var vanlig rundt 20-30 tallet. Om denne benken også daterer fra da aner jeg ikke. På undersiden av framtangen fant jeg spor etter øks, så kanskje den er eldre enn hva først antatt. Det er uansett sikkert at benken har sett noen år. Etter mange år i fuktige og mørke omgivelser har benken tydelig fått kjenne tidens tann og blant annet er venstre fot råtnet vekk. I min iver etter å finne en lokal benk å dokumentere, greide jeg å love meg vekk å fikse foten som takk for bryet. I en tid da det er nok av oppgaver allerede som må gjøres, blant annet i forbindelse med studiet, var nok ikke det et sjakktrekk av undertegnede. Men, man lærer mens man går framover….

Benken er primært laget av furu og er 232 cm lang og er 54 cm bred på baktangen og 83 cm bred på framtanga. Dette gir god arbeidsplass. Benkens høyde er ganske lav da den kun er 72,5 cm høy og man får nok brukt kroppsvekten til å få bra skyv når man høvler i denne høyden. Under mitt arbeid med oppmålingen ble det fort klart at den dansk/norsk tomme går igjen på så å si hele benken og på baksiden av den ene foten var tallet 3″ skrevet på, noe som bekrefter at tommen har vært brukt i tilvirkningen av benken. Benken har en L formet baktang, Forskjellige avstander mellom benkehake hullene gjør det mulig å høvle emner i alle tenkelige lengder. I hullene satt det 2 benkehaker som var spikket til av furu.

Det virker som Dansk/Norsk tomme er blitt brukt i tilvirkningen av benken.

Selve baktanga er satt sammen av 4 forskjellige emner som er tappet i hop til en ramme og festet med trenagler gjennom tappene fra undersiden. Oppå rammtreet ligger det et tynnere bord på ¾ tomme som utgjør selve platen til tanga. Denne har en enkel bladskjøt mot tangas bakside og er spikret fast i rammtreet til tanga. Tanga har 4 benkehakehull på 1×1″ som alle skrår innover mot hullene på platen. Det er kun på tanga at hullene skrår. På undersiden av tanga er det også et enkelt bord som ligger mot et annet bord som fungerer som styrepinne til tanga. Dette bordet er spikret fast i rammtreet.

Selve skruen består av et helt trestykke med tre gjenger og er mest sannsynlig av bjørk. Skruen går gjennom gjenger som er tilvirket i bakre del av platen. En trekile låser skruen fast i tanga som muliggjør at tanga følger med ut eller inn når det skrus til. Mens framtanga ser nesten ubrukt ut, er det i området rundt baktanga at man finner det meste av slitasje på benken. Noe som kanskje kan bekrefte at den er blitt brukt til å tilvirke kortere emner til for eks. stoler og lignede.

Det meste av slitasje finnes i området til baktangen. noe som vitner om at denne er mest brukt.

Under benken er det 2 vanger som låser føttene til hverandre. Disse har en gjennomgående tapp med kille gjennom seg. Vangene fungere også som oppbevaringskasse, da det er spikret bord under disse som kan benyttes som lagringsplass. Det ligger også et bord på tvers mellom hvert bein som ligger kun løst i et not spor i beinene.

Høyre fot består av 2 liggende plank og 2 stående plank som er tappet inn i disse med gjennomgående tapper. Beinene har avfasing på alle 4 hjørner. Nederste plank til foten er profilert i ende veden med hulkil og staff profil. Den øverste planken til foten har en bladskjøt skåret ut som selve platen hviler nedi. Venstre fot er identisk med høyre, bortsett fra at denne har 3 bein og at nederste plank er råtnet vekk.

*Kassen gir god plass til lagring av div ting. Man ser også at tappen til både vange og bein er gjennomgående.*

Platen til benken har 10 kvadratiske benkehake hull på 1×1″. Selve platen er bygd opp av 2 langsgående plank på forholdsvis 3″ og 8 7/8″ bredde. Disse er tappet inn i 2 tvergående plank begge 3 » bredde og sikret med treplugg fra oversiden gjennom tappen. Platen har en total tykkelse på 3 5/8″. Den ytterste planken er den som har benkehake hullene i seg og er festet til den andre planken med treplugger og spiker.

Bak platen er det en verktøykasse som er laget av bord på ¾» tykkelse. Liggende bord til kassa er spikret mens det bakerste bordet har svalehale skjøt til platen. Her kan det skimtes spor etter risseverktøy som har vært brukt i tilvirkning av svalehalen.

Framtanga består av en tre skrue som er i et helt stykke. Tre skruen går gjennom tanga som er gjenget. Det er kun tre skruen som er bevegelig. Resten av tanga er festet til platen med en svalehaleskjøt forbindelse som har forbindelse til tverrplanken til platen. Den er også sikret med en bolt som går gjennom hele platens bredde og kommer ut bak i verktøykassa. Endeveden til tanga er profilert med hulkil og staff profil. Mellom framtanga og platen ligger en plank på 8 tommers bredde for å lage en komplett flate til platen men også for å få åpningen som trengs til selve til tanga. Selve klemstykket til tanga har gått tapt og kunne derfor ikke dokumenteres.

Tegningen av benken med alle mål i Dansk/Norsk tomme påført.

Tankar om kam

Vi studentane på læringsarena Stiklestad i haust 2019-sumar 2020, fekk i oppgåve å byggja eit stavbygg som skulle væra eit nytt lagerbygg for gamle redskaper frå vegvesenet. Nokre av mine medstudentar har skrive om same bygg i tidlegare bloggpostar. Eg skriv litt om kammfellingane vi laga og drøftar rundt dei.

Topp og ytre veggliv er referanse. Vi melte oss ned 3 1/2″ ned i ytre veggliv og 2 1/2″ i indre, slik fann vi høgda på kammen. Etter vi saga og tappa ut planet til toppen av kammen melte vi oss 3/4 dim frå ytre veggliv og fann bredda på kammen.

Når ein skal ha boks i flukt blir det eit dilemma kor mykje ein skal taka ut av tverrline og langline. Med ettertanke kunna vi ha spara meir ut av sylla for å få ho sterkare, for golvbjelkene blir ikkje så mykje mindre stive om dei har mindre dimensjon i felling. Håvard (prosjektansvarleg) nevnte dette. No krev sylla meir av fundamentet for å få nok støtte.

Eg lurar på kor høg kammen lyt vera, i kammar generelt? Etter mitt skjønn kunna dei ha vore berre 3/4″ eller til og med 1/2″høge; bærre så høge at han ikkje skli over kanten. Det kan ein vel vurdere ut ifra kor mykje trykk som ligg oppå fellinga, f.eks. ein stav. De høgare kammen er, jo meir forsvinn av tverrsnittet av stokken i fellinga. Det blir meir moment på kammen ved strekk som kan føre til utklaking. På andre sida igjen kan kammen deformerast i langhakket visst han blir for lav og det er for mykje krefter på han.

Kamnov der vi tok ut kvart dimensjon i indre veggliv og halv i ytre som virkar å være standard for bredde på langkammen. (Det kan sjå ut som det er teke ut mindre enn halv dimensjon, men boksen er ikkje endekappa).

Om vi ser for oss at kamnova kunne hatt grunnare kam; så ville langhaken fått mindre ved til å halde imot utglidning og tverrhaka mindre sjans for å klake (kløyve) ut. Kanskje ein då kunna ha kompensert litt med å taka ut meir enn halv dimensjon i tverrhaka.

Eg har lært å ta ein tommestokkbredde opp og ned frå senter for å finne kamhøgda og å bruke kvart og halv dimensjon. Attåt har vi bruka ku på husansnotra. Ein med heil, halv, tredjedels, kvart dimensjon og ein tomme har vi laga dei på for å bruke på fleire forskjellige fellingar enn kam. Ku er veldig smart å bruke, han gjer merkjeprosessen mykje snarare, men det kan vera kviasamt å bruke noko tid for å få dei nøye laga for dei lyt vera like og dei er lette å miste i spondongen.

Eg har også bruka ei ku som har forma på tverrhaka, som skal stå att i nova Eit kont stykkje. Det er ein dimensjon langt og halv dim bredt i eine enden og kvart breidde i andre som ein legg i flukt med ytre veggliv for å merkje haka etter ein har tappa seg ned til toppen av kammen.

Eit viktig moment å legge merkje til når ein lager kamnov: Er boksen akkurat på dimensjon, er han breiare, eller smalare og korleis er dei til kvarandre? Visst ein hell seg til ytre veggliv heile tida .

Kva for prosedyre har dåkk lert og kva tykkjer dåkk er beste måten å lage kam på?

Ei problemstilling:

Når vi skulle felle ihop sylla diskutera vi om langhaka skulla vera i langsylla eller omvendt. For langkammen er sterk, men upresis (han krymper og kan gli ut). Og tverrkammen svakare, (han kan klake ut) men presis når han held. Eg meinte at golvbjelkene holdt langsylla såpass ihop at tverrhaka kunna vera i langsylla for da blir sylla sikra for utglidning båe på langs og på tvers. Det vart gjort slik.

Nybygg på Stiklestad Nasjonale Kultursenter

Vi skulle bygge en utstillingsgarasje for Vegvesenet sin avdeling på Stiklestad og sagde materialer på Strådalssaga. Den er bygd etter en modell av ei gårdssag som stod i Strådalen i Vera i Verdal. Den var originalt drevet av vannkraft, men etter den ble flyttet til Stiklestad måtte det elektrisk motorkraft til, for her renner det bare en stor bekk forbi.

Alle materialene ble sagd på sirkelsagen i høst, mens bordkledning og taktro ble sagd etter hvert som bygget reiste seg. Vi brukte 14 dager på å sage alle konstruksjonsdelene og en del bordkledning. På saga var det en bratt læringskurve.

Det var handsveiving for fremdrift av benken og det var veldig greit for å justere hastigheten på benken, da vi måtte høre på lyden av saga om det gikk for fort. Motoren på saga er litt for liten for den størrelsen på sagbladet som brukes i dag. Noe som kunne vært prøvd er å vri reima rundt en runde på det ene hjulet, slik at den ser ut som ett åttetall. Da får reima større kontaktflate og kan kanskje beholde mer moment når man sager. Man må i tillegg snu retningen på motoren, ellers går sagbladet feil vei.

Da vi kom et stykke opp på læringskurven, begynte det å bli mer produksjon. Tømmerstokkene dras inn på benken, legges med kulen opp og rotenden først. Når man skjærer rotenden først, har man maksimal omdreining og et avkjølt blad. Det var stor forskjell på topp eller rot først, når det ble litt store dimensjoner.

Vi eksperimenterte med å skjære ut bord av stokken før vi skar ut boksmaterial. Med litt ujevne resultater så vi med litt trening og finjustering av avstandsrullen, at dette kunne være effektivt hvis dimensjonen tilsa mer materialutnyttelse enn bare boks. Man sager ut bordene som man får i tillegg til boksmaterialet først. I stedet for å sage ut boksen først, for så å sage bord av materialet som var lagt til side. Da sparte man seg en del logistikkarbeid.

Ellers på prosjektet fikk vi frislipp til å prøve ut ulike treforbindelser. Da ble det utprøvd fransklås for min del. Under reising av bygget fikk man utnyttet fransklåsen sitt potensial til det fulle. Den ble presset sammen, kilt og da låser den alle veier med en gang. Der det ble brukt hakeskjøter, måtte de stroppes sammen midlertidig før de ble naglet sammen.

Dette var et veldig lærerikt prosjekt. Vi fikk hele være med på hele (nesten) prosessen fra start til slutt. Vi sagde materialene vi skulle bruke, lagde treforbindelsene som måtte til, reiste og avstivet bygget, og bordkledde det. Vi måtte dessverre avslutte virksomheten da korona satte inn for fullt.

Redningsaksjon av høyløe fra seter

Bilde nr 1.Løa vinteren 2019 — Løa vinteren 2019

I mitt selvalgte prosjekt i faget Tradisjonsfaglig Utøving har jeg valgt å flytte og sette i stand ei lafta høyløe som har kollapset. Den blir flytta fra Skjennumsetra i Nordmarka til hjemgården min Høgnes som ligger noen kilometer unna. Jeg tenker å bruke løa til å lagre løshøy og lauv og plassere den i kulturlandskapet øst for gården der det er mange rester etter gamle slåttearealer. Jeg husker det sto lauvkaller der i min barndom. Tenker det kan være fint å kunne utnytte den til noe nyttig samtidig som det blir tatt vare på en av de siste slike løene som står igjen i vår del av Nordmarka.

Løa er ca 100 år gammel og kollapset en snøvinter for noen år siden . Eieren har ingen interesse av å sette løa i stand igjen. Jeg har derfor fått løa for å fjerne den.

Takket være takflis og bølgeblikk ser det ut som mye av tømmeret har greid seg svært bra. I tillegg til skaden den har fått ved/etter kollapsen, har den stått for nær bakken på øversiden. Det må laftes inn en del nytt tømmer, dvs syllstokker, gulvlunner, raftestokker og noe i røstene som er deformert av snøtyngde og værpåkjenning, samt nye åser som har blitt deformert etter at den kollapset. Arbeidene utføres etter antikvariske prinsipper for å ivareta byggets kulturhistoriske og bygningshistoriske verdi, samtidig som det da kan falle naturlig inn som oppgave på studiet i Tradisjonelt Bygghåndtverk ved NTNU. Løa er opprinnelig bygd rett på plass og det vises ingen tegn på tidligere merking etter flytting.

Bilde 3. Svekking av sideveis krok. — En del stokker er «svekka» for å passe i veggen, det vil si at det er saget et snitt i fra en eller to sider for å ta vekk spenninger/krok i stokken. Noen ganger ble det også slått inn kiler i sagsnittet for å endre retning på stokkens form.

Bilde 4.Grove spiker i enkelte laft — Det er spikra grov spiker i enkelte laft, antatt for å holde på plass svekka stokker, eller de som har ligget ustabilt under oppføringa.

Bilde 5 — Dokumentasjon, oppmerking og demontering før transport. Vår og sommeren 2019 ble svært fuktig hos oss og det lot seg ikke gjøre å komme fram til løa med traktor før i august, da den lå nederst på en bratt setervoll og eieren ønsket minst mulig kjøreskader.

Bilde 7. Barking og opplegging. — Barking av tømmer som skal brukes til restaureringa

Hugging av egnet tømmer til reparasjon var første skritt. Tømmeret ble felt i mars og ble liggende med baret på til ut i slutten av juli pga for mye regn og fuktighet for framkjøring før da. Jeg hadde hele tida i løpet av våren/sommeren nogenlunde kontroll på barkebillene som kunne blitt et problem, men det var en ugunstig sommer for dem, så jeg kunne utsette kvisting og barking til jeg skulle kjøre fram. Barking ble tatt da jeg fikk hjem tømmeret for å unngå skader under transport. Tømmeret hadde letna vesentlig og var ikke angrepet av insekter.

Bygging av reisverksbygg på læringsarena

fly-fhoto — Det hvite påbygget er det vi skal bygge kopi av. Ryen Vestre, Narjordet. Gården stod ferdig i 1802

Dette året har vi på læringsarenaen, Rørosmuseet Bygningsvernsenteret jobbet med reiste-konstruksjoner i forbindelse med studiet, tradisjonelt bygghåndverk. Hensikten med dette innlegget er å beskrive hvordan vi jobbet under denne rekonstruksjonen av et påbygg i trøndersk sperreverk. Etter det jeg har forstått er Trøndersk sperreverk et samlebegrep på alle forskjellige reisverksbygg i Midt-Norge. Dette tilbygget skal bli et bolighus som skal kobles på en eksisterende tømmerkasse som vi også skal restaurere. Det vil bli noen utfordringer der vi skal kombinere nytt og gammelt, og oppnå dagens krav og standarder for et levelig hus.

I fjor hadde vi om lafting og i den forbindelse var vi noen turer i skogen for å både blinke og felle tømmer. Der hadde vi med Jon B. Godal. Da prøvde vi også og ta ut noen rotknee, og vi fikk leksjon i hvordan felle tømmer med øks. Vi fikk også sagd materialene selv i fjor, med både båndsag og en eldre bygde-sag i Narjordet. Vi har dessverre ikke noe oppgangssag som vi fikk prøvd.

I år så hadde kunden til prosjektet saget og felt tømmeret selv. Bygget skulle bygges i boks-tømmer. 6“x6“. gulvåsene og sperrene ble saget til 6“x8“. Alt tømmer som ble brukt til bygget er furu, da det er det vi finner i bygg fra denne perioden i fjellregionen. Det vi begynte med var å klassifisere noe av tømmeret, og vi fikk en rask gjennomgang av vår veileder Jostein Utstumo om hva man skulle se etter og hvordan klassifisere tømmeret. Etter å ha sett igjennom og klassifisert tømmeret, begynte vi med å legge bunnomfaret. Vi la utover hver del og felte alt sammen på plass. Hjørnet felte vi sammen med kamnov.
Sammhalden i midten ble felt nedpå med en enkel hake-skjøt i nederste omfar og en svalehale oppover. Den skal jeg komme tilbake til senere.

*Første omfar. Der har vi målt opp og kritta ned på gulvet. Det gjorde det lettere/mere sikkert og lodde opp på omfar som kommer lengre opp, da noe tømmer var litt vridd*

Av verktøy som ble brukt, har vi som jobbet med dette prosjektet en teori om at tømreren som jobbet for 200 år siden brukte «minst» mulig verktøy. I den forstand at han ikke hadde/trengte noe mer. Vi har som et delmål på dette prosjektet og bruke «minst» mulig verktøy. Samtidig så kommer vi til og se på hvor mye tid man kan «spare» ved bruk av moderne verktøy. Dette gjøres fordi man etter vårt syn noen ganger må prioritere effektiv produksjon i det private markedet og da er det enkelte operasjoner som en kan spare tid og krefter på ved å bruke noen moderne verktøy.

Under «tømringa» ble 2 forskjellige metoder for oppmerking brukt, med den hensikt å se hva som fungerte best og kjappest. Vi lagde oss ei ku (et trestykke med faste mål, bilde lengre ned) og vi brukte tommestokk. Det som var fordelen med kua, er at uansett dimensjonen på boks-tømmeret så ble det likt. Vi hadde satt utsiden som referanseside og kunne da ta alle mål fra utsiden. Så produksjonen kunne gå sin gang uten så «mye tankevirksomhet». Det ga også en gjentagende lik sammenføyning gang etter gang.

Derimot der man målte seg inn, kunne kam høyde variere. Det som var fordelen, var at variasjonen i tømmeret kunne man ta ut i haka-nova/svalehalen. Dvs. at operasjonene ble færre og knuten ble tatt fortere ut. Ved bruk av ku så ble det ofte flere operasjoner under selve uthoggingen. Så rent tidsmessig gikk oppmålingen med tommestokk seirende ut. Men hadde vi jobbet med dimensjonert og snorrette emner hadde nok kua seiret, da oppmåling med kua er en mer gjentagende prosess.

Under byggeprosessen støtte vi på flere «småproblemer» som ble diskutert. For eksempel hvordan gulvåsene i etasjeskillet skulle felles ned men samtidig beholde sin styrke. Det vi kom fram til var at gulvåsen måtte få «hvile» på stavleia i etasjeskillet. Vi trakk den ca. 1“ inn på før vi formet svalehalen. Det ble brukt ku for å lage den, og da måtte stavleia senkes/dimensjoneres før man kunne hakke ut svalen.

Når sperrebukken skulle konstrueres, lagde vi en mal. Denne malen målte vi oss fram til og. Huset går under firongsrøste som gjør at høyden på sperrebukken er ¼ av bredden på bygningen. Når sperrene var produsert var det og felle nedpå åsene i gitt høyde. Høyden på stavene ble regnet ut og produksjonen ble satt i gang. Stavene ble målt kun med ku, deretter kappet og tappet ut. Dette med samme prinsipp som resten, da utsiden er referanseside.

*Her er bygget før åsene kommer på. Åsene ble felt nedpå og de ble margsprengt.*

Vi studenter som var med er Eirik Ulvan og John Ryen. Jostein Utstumo som veileder.

Takgeometri / Skiftning i faglitteraturen i tømrerfaget

Arbeid med bøkene til Nielsen og Viestad. Foto : Oaland

I år har jeg på NTNU læringsarena Vestland fått i oppgave å se litt nærmere på skiftning i tømrerfaget. Skiftning er en måte å kunne tegne, og utarbeide alle forbindelser i en konstruksjon. En har muligheten til å lage hele konstruksjoner på bakkenivå uten store løft og unødvendig håndtering av materialene. Skiftning har fram til 2. verdenskrig vært en del av tømrerutdanningen, men forsvant fra læreplanene etter hvert og er helt ukjent for dagens tømrer.

Tegning av sperrebind med tilhørende skiftesperrene (foto: Oaland)

Jeg begynte med å studere flere bøker. Spesielt 2 bøker vekket min oppmerksomhet. «Avbinding av takkonstruksjoner og konstruktive forskalingsarbeider» av N. Peder Nielsen (1932) og «Husbygging: yrkeslære med fagtegning for tømrere» K.M. Viestad (1968). Jeg la merke til at Nielsen nærmer seg faget på en mer teoretisk måte og en som er presis og lett å gjennomføre ved tegnebrettet. Nielsen skriver veldig komplekst og kompakt, og en burde egentlig ha litt forkunnskap for å kunne følge han i beskrivelsene og forklaringene sine. Det gjorde det i begynnelsen vanskelig for meg og jeg trengte litt tid for å kunne tenke meg inn i beskrivelsene hans. Jeg prøvde å gjenskape tegningene hans og forsto på denne måten hva han prøvde å forklare.
Viestad har en annen tilnærming. Han prøver å forklare det på en mer praktisk måte, som lar seg gjennomføre på avbindingsplassen. Han jobber mest med en lekte for å overføre mål og viktige punkter, mens Nielsen gjør alt med sirkel og konstruerer de nødvendige punktene. Det lar seg ikke alltid gjennomføre på byggeplassen og kan være mer komplisert å utføre. Allerede når vi begynte å tegne et oppriss på en kryss-finerplate så vi fort at overføringer med passer ikke var mulig fordi så store passere hadde vi ikke. En lekte derimot gjorde akkurat samme nytten. Den hadde vi lett tilgjengelig.

Tilvirkning av en sjablong for sperrer i et 45*tak

Når en går ut ifra en takkonstruksjon så trenger en ikke veldig mange tegninger for å kunne bygge et komplett tak. En trenger kun å tegne et sperrebind per takvinkel. Eventuelle gradsperr eller kilsperr kommer i tillegg. Når en har sperreplanen og takets vinkler er resten enkelt. I praksis lager en seg sjablonger for forbindelsene som skal utarbeides for å kunne serieprodusere disse der det er mulig.

Alle deler av konstruksjonen kan snues og vendes akkurat som en vil for å kunne få en bedre innsikt i forbindelsen en skal utarbeide. Når grunnflaten til taket og til opprisset er lik skal taket passe når den blir løftet opp i høyden.

Skiftning er et fag og kunnskap som etter min mening må tilbake i lærebøkene. Selv om det finnes avbindingsverk i dag som leverer ferdige løsninger, er disse ikke alltid de mest ideelle løsningene. Jeg mener at grunnleggende kunnskap om dette tema kunne hjelpe i mange situasjoner på byggeplassen og ved bygging av elementer som skal passe sammen med andre.

Når en tenker på at med hjelp av denne metoden har de største kirkebyggene og landemerkene blitt reist. Det er egentlig uforståelig at den kunnskapen ikke blir videreført og gitt videre til kommende generasjoner.