Nyare tids tømring, ca. etter 1750 – Side 2

«Røsslinova», tankar og erfaringar i etterkant

I bloggposten Mogleg arbeidsprosess – “Røsslinova” gjorde eg eit forsøk på å forklare i tekstform korleis me tenkte oss arbeidet med nova. Det var ei vanskeleg øving. Nå vil eg skrive noko om tankane og erfaringane våre, og komplettera førre bloggpost med bilete og film frå den verkelege prosessen.

Det er eit svært tidkrevjande arbeid å lafte denne typen nov på tradisjonelt vis. Det er mykje på grunn av at stokkane ikkje kan tillagast med magen på innsida før me veit kvar stokken skal vera. Stokkane i motståande vegg (i same omfaret) ligg med rota same vegen og i tillegg til at dei har varierande kryl eller krok på seg, fører dette til at ein eventuell feil stokk ikkje kan nyttast i same veggen att før etter to omfar høgare opp. Det skal og nemnast at halvparten av tømmeret er hogge, kvista, kappa og barka i skogen med øks, svans, tomanns tømmersag og barkespa ilag med informantar/tradisjonsberarar. Den eine dagen ilag med eine informanten vart noko av tømmeret drege fram til bilveg med hest. Alt arbeid i laftehallen er utført med tradisjonelt verktøy der noko er laga av oss sjølve og anna er gammalt brukande verktøy. Har og tinga kopiar av lokale øksar (frå Li i Suldal) som truleg er frå tidleg 1800 talet, slik som Røsslistova me har som førebilete. Det var og ei tidkrevjande øving å kome fram til ein framgangsmåte som kan ha vore nytta på originalen. Eg trur me er på god veg til å forstå, men me har fortsatt nokre spørsmål me ikkje har fått svar på.

Me starta arbeidet i laftehallen med å øksa til 4″ plank frå rundstokk på førehand. Undervegs i laftinga har det vore viktig å halde ei viss oversikt over krylen på den halvferdige lafteplanken i materialhaugen. På denne måten har me hatt ei viss formeining om kva stokk som vert den neste over, og kunne snorslå rygglinja med til dømes 1″ eller 1/2″ kryl. Det varierte og om toppunktet på krylen var på midten eller nerare ein av endane. Som det kjem fram av skissa til korleis me laga mageforma i førre post, er det kunn innvendig me snorslår rygglinja, utvendig er det vannkanta. Underkanten av stokkane øksa me flat med same krylen som på underliggande stokk. Me erfarte raskt at når me skulle snorslå for mageforma, var det naudsynt å trekke mageforma omlag 1/4″ lenger inn i underkant av stokken enn på oversida. Slik kunne mèet førast langs fløykanten på ryggen av underliggaren og risse på den sletthøvla magen på overliggaren. Dette gav ein liten og synleg fløykant nerast på same måten me fant i originalbygget.

Når me kjem til sjølve novinga, høgg me ut overhogget utan å ta omsyn til stokken som skal laftast nedpå etterpå. I filmsnuttane «merking av overhogget» og «hogging av overhogget» går eg gjennom heile tillaginga av overhogget. Me har laga oss ei «ku» med alle måla som er naudsynte i overhogget. Og det er utvendig vegg som er referanseflata til ei kvar tid. Det er ,beklageleg vis, ikkje så god lyd på filmane.

Under følgjer nokre bilete for å synleggjere noko av prosessen med overhogget, som tilleggsinformasjon til filmsnuttane.

Biletet syner noko av oppmerkinga i overhogget. Linjene i den høgre kinningen er streka opp som illustrasjon. Det er ikkje naudsynt å streke dei opp før ein høgg. Legg og merke til streken som indikerar starten for venstre kinning. Alle måla er merka opp ved hjelp av ei «ku».

Ferdighogge overhogg sett frå utsida. Prøver å gjera det til ein vane å fjerne mest mogleg av dei trukkne linjene mellom merka mens eg høgg. Etter kvart som ein vert meir røynd og stø på handa, høgg ein utan å trekka opp linjene.

Overhogget sett frå innsida. Legg merke til at det ikkje er hogge noko for den skjulte kinningen til venstre.

Når me så legg opp den neste stokken for fyrste merking, har denne omlag den same forma langsetter undersida som stokken under har langs ryggen. Me har laga oss ei lang «sladra» (loddstokk) på 2,5 alen (omlag 157 cm) til å lodde opp stokken i forhold til dei nederste stokkane i veggen. Denne lange sladra sikra oss at ikkje veggen kragar utover, slik som me oppdaga var tillfellet då me nytta ei kort sladra på 1 alen (omlag 63 cm). Det vart lett til at stokkane vart pressa ut opp mot 2 mm i kvart omfar. Erfaringa vår er at når ein bruker slike sladrer (både korte og lange) er det viktig at snora får henge fritt mellom fjøla og bøylen. Ellers er det lett å få ein feilmargin ved at snora heng seg opp. Ein annan faktor til utpressinga er at den skjulte kinningen, på innsida, er svært trang og det er lett å få ein liten rotasjon av stokken utover i øvre kant. Dette vart forsøkt å motvirke, med hell, ved hjelp av jekkestropper (av knall oransje type som ikkje tek seg godt ut på bilete…). Stroppene måtte snuast slik at dei drog stokken innover i overkant. Me har ved fleire høve udra oss over korleis dette vart løyst tidleg på 1800 talet? Korleis har dei laga så tette nover, med trykkmerker etter samanpressing av ved, utan at den skjulte kinningen skapar problemar i form av vidring?

Eg har og laga eit par filmsnuttar som viser «merking av underhogget» og «hogging av underhogget» for å vise arbeidsgangen. Dei to fyrste nedfellingane er med og hogginga av desse, men ikkje mèdraginga. Til orientering nyttar me eit justerbart mè. Då kan me justera opniga på dette slik at me kjem innafor fløykanten på understokken. Sua øksa me til eit litt ope V-spor.

Under følger nokre bileter som illustrerar delar av merkeprosessen av underhogget.

Eg har funne det høveleg å la passaropninga vera omlag eit par cm mindre enn total fallhøgd (på augemål). Det er verdt å merke seg at dess større opningen på passaren er, dess meir unøyaktig vert merkinga. Difor har eg ved nokre høve nytta halve falhøgda som passarmål, der avstanden var svært stor.

Under merkinga er det viktig å passe på at passarspissane er i lodd over kvarandre til ei kvar tid, begge vegar, sett ovanfrå. Det er til hjelp å plassere auga i loddplanet, og sikte nedover på spissane. Me fant det og teneleg med ein passar med noko lengre bein. Då var det lettare å halde loddplanet den vegen ein ikkje ser så godt ovanfrå, spesielt når spissane var innunder magen på overliggaren.

Beitskiene i døra er forsøkt laga på same måten som me tolkar oss til i Røsslistova. Der er nokre korte forklarande bildetekstar som kjem fram om ein klikkar på bileta.

Hogging av tappar i kinnungane.

Ådne Jordebrekk Fermann høgg ut notsporet i beitskia etter å ha bora med spiralbor med senterspiss.

Beitskiene er tappa oppe og nede. Der er laga plass til siging av laftet i overkant.

Det som kanskje er litt spesielt med dennne nova er at me høgg den skjulte kinningen på innsida av overhogget etter fyrste merking av underhogget (den observante oppdaga at denne delen av prosessen mangla i filmen). Og må takast av meir og meir for kvar merking, heilt til og med meddraginga. Dei andre tre kinningane i overhogget er uberørte etter fyrste hogging. På det beste nøygde me oss med ei tre trinns nedfelling, inkl. mèdraginga. Men det vart oftast tillegsjusteringar innimellom.

Alle foto: Ryfylkemuseet

Sinknov med tapp, i tradisjon etter Arne Pedersen, Aursfjordgård

Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo

I Desember 2015 fikk jeg en innføring i sinknov med tapp, med Arne Pedersen fra Aursfjord i Troms som tradisjonsbærer. Vi hadde ukene i forkant felt furutømmer og rydd noe av dette til 4 1⁄4″ tykkelse, så tømmeret var ferskt og fint å jobbe med. Bygget er en rekonstruksjon av ei smie tilhørende Aursfjordsaga, så dimensjonene, dør- og vindusplassering er tatt ut i fra det gamle tømmeret. Sinknova med tapp er en av flere nover Pedersen har praktisert gjennom sin tid som tømrer. Den gamle smia kjenner jeg ikke alderen på, men sinknova er kjent for Pedersen.

Størrelsen på bygget kan en merke direkte opp på tømmeret, og vi valgte å gå ut i fra innvendige mål, så gjennom hele prosessen merkes og vatres veggen opp i fra innvendige vegglinjer. Da får en slette vegger innvendig. Syllstokken på langveggen kløyves med sag, en rett og godt utmalma stokk er et fint utgangspunkt. Stokkene i gavlveggene velges ut med omhu, kuven legges opp, og undersiden rys slett. Rotendene legges hver sin vei, overstokkene med rot på understokkens topp. Nå bør en være nøye på at underlaget for syllstokkene er nivellert så alt er i vater. Nå kan Sinknova merkes opp.

Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Foto. Pål Sneve Prestbakk — Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Meddraget er ikke med på bildet. Foto. Pål Sneve Prestbakk

Verktøyet en bruker under merkeprosessen er enkelt, må holdes i god stand og i nærheten. En god og spiss tømrerblyant, en kort og lang vater, en låsbar passer (eller to) og et meddrag. Tommestokk med norske tommer er å foretrekke. Passeren bør kunne svelge unna ca 8 tommer, den lille passeren bruker jeg til å merke høyden på sinken. En stor tømmermannsvinkel er også en del av merkeutstyret.

Høyden på stokken må tas hensyn til når en skal merke størrelsen og plassering av sinken. Som i fig 1, tar vi utgangspunkt i å hugge ut ca 1⁄3 av stokkhøyden, så fremdeles kjernen av stokken kommer ut i enden. Se vaterlinje og sinklinje merket i fig 1.

Fig 1. Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Merking av sink

Overstokkens bredde merkes på understokken, merkes med loddlinjer på sideflatene. På samme vis merkes understokkens bredde på overstokken. Sinkhøyden må nå bestemmes. Vi la opp til 2 cm fall, det stemmer omtrendt med meddragshøyden vi kommer tilbake til. Innvendig og utvendig hjørne på sinken har lik høyde. De to motsatte hjørnene (på de ytre veggflatene) har da totalt 4cm høydeforskjell. Vannet ledes kun ut av veggen, mens sinken gjør nova trangere på innsiden så tømmeret låses.

Overstokken ligger på plass når en merker sinken. (Fig 5.) Det var noe upraktisk for å ta gode bilder, men merkene viser hvor den ligger. Den må være i lodd på innvendig vegg, justert i lik høyde på begge sider, så festes stokken med haldhaker. Loddlinjene trekkes opp på overstokken med vateren. Stikkhøyden tar vi med passer mellom underkant overstokk og overkant understokk. Høyden på passeren viser nå hvor langt ned overstokken skal felles. Siste fintilpassingen tar vi med meddraget senere, så en må stille ned stikkmålet på passeren et par cm.

Nå kan en enkelt merke opp stikkhøyden med passer, og rutinen er å gå rundt nova med sola. Vaterlinjen trekkes ut fra innvendig hjørne, det måles to cm opp, så har en den første sinkflaten. Stikkhøyden på passeren settes i dette punktet, og en fører målet opp på overstokken. Herfra trekkes det vaterlinje til utvendig hjørne, og det måles to cm ned. Dette punktet overføres så ned på understokken med passeren, og det vatres til neste punkt og to cm ned. Til slutt overføres dette punktet opp med passeren og mellom loddlinjene kan en trekke sinklinjer. -innvendig og utvendig hjørne på sinken er da i lik høyde.

Overstokken flyttes til siden og snus opp-ned. Tappen og slissen kan merkes. Tappmerkingen gjør en konsekvent med tappjernet, i dette tilfellet et 7⁄8″ jern. Se ferdig merket syllstokk fig 1. Stikkmålet må også vise hvor dypt tapprommet skal være i overstokken.

Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Foto: Pål Sneve Prestbakk — Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Tappjernet brukes for å kontrollere måla på tapp og sliss. Både lengde og bredde på tapp og sliss er tatt ut fra tappjernet på ⅞». Foto: Pål Sneve Prestbakk

Nå kan nova hugges ut, og en starter med å sage ned til sinkhøyden i forkant av tappen, så den blir helt i lodd. Sinkflata hugges ut med ei passelig bile, og tappen renskes opp med tappjern. Tapprommet kan sages på sidene, og tas ut med tappjern. Nå er det fint å sjekke at størrelsen på tapp og sliss stemmer overens, med tappjernet som referanse!

Se ferdig hugget nov og tapper i fig 2. Arne Pedersen fasa også av hjørnene på tappen for at den lettere skal entre i neste stokk. En må huske at tapprommet i overstokken ikke skal gå hele veien. Se merking fig 3. Overstokken er ferdig tappet og klar til første prøve.

Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Foto: Pål Sneve Prestbakk — Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Dette er en av syllstokkene som er fotografert opp/ned. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Overstokken legges på plass, i lodd, nå er det klart for meddrag. Vi kan måle nøyaktig hvor mye stokken må felles ned for å nå samme planet i bunn. Dette målet overfører en på meddraget, og merker sinken rundt hele nova og overkant tapp på understokk. Husk at en nå ikke skal ta mer av understokken, det skal kun overstokken som skal meddras. Om alt går rett, skal nå alle syllstokkene ligge i vater på underlaget.

Videre er prosessen noenlunde lik, men nå må en gjøre utvalg blant det tilgjengelige tømmeret og finne stokker som passer høvelig mot stokken under. Rot på topp, kuven opp, stokken legges i lik stikkhøyde i begge ender. Nå kan en sjekke overstokken om det er justeringer som må gjøres for at den skal komme ned til meddragshøyde. Kvister, kuler og former kan smis til på begge stokkene så det passer best mulig til meddrag.

Stikkhøyden bestemmes og vi må avgjøre hvor sinken skal plasseres. Utgangspunktet er igjen at vi beholder sinken i en tredjedel av stokkens ferdige høyde. Se fig 4. Dette er ikke bare funksjonelt, men også et estetisk grep for å få en viss rytme i novene.

Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Fig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk

I det innvendige hjørnet må en nå passe på å merke formen på overstokken ned på understokken, avstanden er stikkmålet. Her kommer tappen i det innvendige hjørnet, til motsetning fra syllstokkene. Når det meddras, skal denne komme lavere og tette mot medfaret. Se fig 6. Igjen, i fig 7 ser vi merking tappens høyde på overstokken.

Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Fig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Her er også siste andledning for å merke for dymling, det gjør en også på innervegg. Foto: Pål Sneve Prestbakk — Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Foto: Pål Sneve Prestbakk

Medraget blir brukt både for å merke opp for medfaret og for å merke opp flata på sinken på påstokken. Også høgdene på slissene som vist på Fig 6 og Fig 7 blir merka opp med medraget under meddraginga. Dymling blir helst merka og sett i før meddraging.

Nov fra Eggen i Bardu og Renmælmo i Målselv

Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen

Dette er et forsøk på en detaljert arbeids- og prosedyrebeskrivelse av en type tømring av nov som har vært brukt i Bardu av den første bosettingen som kom fra Østerdalen på slutten av 1700-tallet. Den har også vært brukt i Målselv, mulig tidligere, men i hvert fall fra 1860-tallet fram til slutten av 1800- tallet.

Arbeidsbeskrivelsen bygger videre på arbeid jeg og medstudenter fra Tradisjonelt Bygghandverk på NTNU gjorde på en studiesamling i Målselv. Vi befarte og dokumenterte et stabbur på gården Eggen i Bardu som trolig er et av de eldste byggene i kommunen. Senere prøvetømret vi og forsøkte å rekonstruere arbeidsmetoden av noven, og pjålingen av stokkene.

Siden da har jeg arbeidet videre med prøvetømringen på egenhånd, med innspill fra veileder Roald Renmælmo. Sammen har vi studert et stabbur som står hjemme på gården hvor jeg bor, Renmælmo i Målselv. Dette er nok ikke så gammelt som stabburet på Eggen, og selv om det har ulik dimensjon og utforming på veggstokkene, har det samme typen nov.

Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.

Figur 2. Nærbilde av noven på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen. — Figur 2. Nærbilde av novene på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.

Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen

Da vi studerte stabburet oppdaget Roald et interessant uthogg av en flate på oversiden av de nederste veggstokkene på langveggen i andreetasjen. Han trodde dette kunne peke mot fremgangsmåten som var brukt for å tømre noven. Stabburet har en lengre tømmerdel i andreetasjen og det var på oversiden av de to første stokkene som får full lengde at det var hugget ut en flate. Roald mente det kunne være et merke etter et tidlig steg i prosessen av å hugge noven som her var blitt bevart fordi neste nov ikke kom over den forrige, men lenger ut.

Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik Jenssen

Figur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.

Vi så også spor etter bruk av meddrag i noen nover, og har derfor også brukt dette som et innspill til arbeidsprosedyren.

Denne teorien har jeg bygget videre på mens jeg har prøvetømret på egenhånd og jeg synes jeg nå har kommet fram til en brukbar teori på hvordan noven kan ha vært tømret, og hvordan den uthugde flaten på Renmælmo-stabburet kan ha havnet der. Arbeidsbeskrivelsen bygger ikke på kunnskap som kommer direkte fra noen tradisjonsbærer.

Figur 6a. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen

Figur 6b. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen

Når en veggstokk skal pjåles slik som på stabburet på Eggen er tømmeret som skal brukes så rett og jamnvokst at det er forholdsvis lite som trengs å gjøres. Barken fjernes med pjålen, og grove ujevnheter slettes. På de korte stokk-lengdene jeg prøvetømret med var dette et mindre problem enn det vil kunne være på fulle lengder, men jeg og medstudentene mine observerte at tømmeret på stabburet var svært lite bearbeidet i veden og det var lite fiberbrudd. Dette stiller store krav til hugging av tømmer.

Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.

Når en begynner å tømre legges syllstokkene opp i vater og roskakken (diagonalen) justeres rett. Disse hugges som andre stokker i noven, men det er ingen stokk under som det skal meddrages mot. Et par av de fire syllstokkene må enten være kløyvd til halv høyde, eller så kan det være ujamn grunnflate. Fra nå av beskriver jeg tømringen av en generell veggstokk.

Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle "liggeflaten". Foto: Henrik Jenssen — Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle «liggeflaten». Foto: Henrik Jenssen

En begynner med å hugge ut «liggeflaten» (som jeg har valgt å kalle den uthugde flaten fra Renmælmo-stabburet) der hvor neste stokk skal komme over. Hvis det er en stokk under siktes det ned mot denne sånn at midten av «liggeflaten» kommer ca. midt over stokken under, men det er viktig å huske på at det til syvende og sist er innerveggen som skal bli i lodd. Dette finjusteres med øyemål underveis i hele prosessen, og vatres helt presist rett før en meddrar. Det er ikke viktig å få «liggeflaten» veldig presis og fin, men det er viktig at flaten og skråsidene er litt kortere enn stokken over er brei ved noven og at flaten er så mye i vater som mulig. Øyemål bør holde. Vinkelen på sidene ned til flaten kan være rundt 45 grader, men det er ikke veldig nøye. Det er viktig at de er vinkelrett med stokken. Dette vil hjelpe med å få vinkelen på neste stokk rett.

Så legges overstokken slik at den hviler på «liggeflaten» på begge understokkene. Den vil rulle en del på dette punktet, men det er ikke et problem. Derimot er det viktig at stokken ligger med kuven opp, hvis den har en, at det er 90 graders vinkel i hjørnene, og at utstikket av stokkene i novene er litt lengre enn veggtykkelsen på tømmeret.

Figur 9. Her er det hugget ut en "liggeflate" i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen. — Figur 9. Her er det hugget ut en «liggeflate» i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.

Nå lages det jeg tror de uthugde flaten som var blitt igjen på Renmælmo-stabburet har vært. Det siktes ned mot understokken, og hugges en tilsvarende «liggeflate» på oversiden av overstokken. Denne flaten og sidene dens skal være litt mindre enn understokkens bredde på samme måte som tidligere, men også tredje stokk når den kommer senere. Her er det litt å gå på. Stokken kan roteres rundt underveis for å se om den ligger godt og stabilt. Det er mulig en må justere bredden på flaten noen ganger, og kanskje vinkelen på sidene, men i begynnelsen er det lurt å heller ta lite og prøve seg fram. Får en «liggeflatene» til å ligge godt mot hverandre blir de fine veiledere for det videre arbeidet.

Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.

Når overstokken er snudd og den ligger stødig hugges en ny «liggeflate» på siden av stokken som nå ligger opp. Denne sikter en ned mot understokkens bredde, og hugger den dypere enn de forrige. Jeg bruker nesten å hugge den ned til 1/5-1/4 av stokkens høyde. Dette målet har mye å si for novens fasong, men kan justeres lavere senere. Det er fint å lage den sånn at den er i vater når «liggeflatene» under ligger godt mot hverandre, da blir den en fin referanse for at stokken ikke flytter på seg.

Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.

Så hugges kinninger ut slik at de møtes i en linje ned mot senter av understokken. Fire viktige ting med kinningene er at man ikke bør hugge lengre ned enn halvparten av stokkens høyde (dette kan fort skje). Der hvor de møter «liggeflaten som er opp bør det være smalere mellom kinningene på hver side enn det en regner bredden på mosefaret vil bli. De bør være lange nok (i stokkens lengde retning) til at meddraget senere kommer til (her må en prøve seg fram, og
når en bra lengde er funnet kan det senere siktes ned mot kinningene på stokken under). Til sist bør flatene i kinningene i hvert fall være nokså plane. Dette sparer tid senere.

Så hugges det resterende av «liggeflaten» om til en egg hvor hver side går ned til bunnen av kinningene og skrår noe sammen. Her kan en igjen tenke at bredden nede skal være litt smalere enn bredden på mosefaret. Det er viktig at eggen kommer midt i stokken. Til dette arbeidet er det fint å ha en smal øks, f. eks. en hoggerøks, men om en ikke har dette kan et stort tappjern brukes.

Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.

Deretter løftes overstokken bort (den ligger fortsatt fint på liggeflatene sine) og kinninger hugges som tidligere på understokken. Så hugges «liggeflaten» dens om til en v-kløft. Det viktigste her er at kløften møtes i et punkt som er like nært, eller litt nærmere dit en vil overstokken skal felles til, som distansen den dype «liggeflaten» ble hugget til (1/5-1/4 av høyden på overstokken).

Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen

Nå bør allerede stokkene begynne å ligge ganske godt nedpå hverandre, men litt justering er nok nødvendig før det meddrages. En må egentlig bare se hvor det tar i noven, men noen av plassene som virker å være problematiske i starten er flaten på overstokken som ligger mot kinningen på understokken. Det er viktig her å hugge slik at innsiden av veggen kan bli i lodd.

På dette punktet tror jeg det vil være naturlig å markere og borre for dømlinger, men siden jeg ikke har plukket ned noen av stabburene jeg har undersøkt enda kan jeg ikke her si noe om hvordan eventuelle dømlinger er utført.

Når overstokken ligger godt nedpå og noenlunde i vater i lengderetningen må innerveggen loddes opp helt ferdig og overstokken festes. Det er viktig at overstokken ligger stabilt og ikke rører på seg mens det meddrages (jeg kilte noen killer i novene). Så kan det meddrages. Det er viktig å ha et meddrag som en kommer til i kinningene med. Dette kan som sagt justeres litt ut fra hvor lange kinningene lages, men det er også avhengig av type meddrag. Et med riss på begge sider fungerer ikke. Så stilles meddragshøyden til den høyeste stikkhøyden mellom over- og understokk, og en passer på å holde meddraget i vater. Så risses det langs stokken, og i novene sånn at det synes godt. Det er en fordel å slippe å tegne over med blyant etterpå fordi en blyantstrek blir som regel for bred.

Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.

Så brukes en øks til å hugge ut mosefaret. Jeg liker at øksen er litt overskjeftet og at stokken ligger i en høyde fra midt på låret til hoften. Først hakkes fibrene mellom meddragsstrekene opp. Så hugges det rett ned på tvers av hakkene og langsmed stokken for å slå ut fliser. Så økses selve mosefaret ut. Det kan være lurt å ta det i to eller flere etapper før det hugges helt ned til streken. Det jobbes inn fra begge sidene av stokken og en hugger en «v-form». Det er viktig og følge med på fiberretningen slik at veden ikke river ut. Det er også lettere å jobbe med små hugg og langsmed stokken. Økseskaftet skal nesten jobbe 90 grader ut fra kroppen. Når det hugges etter meddragingen i novene er det viktig at flatene på overstokken som møter kinningen på understokken er en plan flate mellom begge sidene. Etter denne tømringen fortsetter ikke mosefaret ut forbi noven, men hugges flatt etter meddragingen både i over- og understokk.

Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.

Hvis alt er meddratt rett, hugget etter streken og stokken fortsatt ikke legger seg helt ned løser det seg som regel ved enten å hugge sidene i mosefaret brattere, eller «v-kløften» i understokken litt dypere. Mosefaret bør ikke bli for dypt, da er det bedre å hugge slik at det blir mer «u-formet».

Det er antagelig nå en bør bestemme utstikket i noven, vatre det opp, og sage rett.
Så hugges sidene på utstikket etter en mal eller et fast mål. Dette tror jeg er for å pynte hjørnene, og rette opp ujevnheter i stokktykkelse.

Når en nå skal begynne på neste stokk vil understokken allerede ha en «liggeflate» opp. Det er denne «liggeflaten» jeg tror har blitt igjen på stabburet hjemme på Renmælmo.

Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: Henrik Jenssen.

Verktøyet jeg har brukt er fra venstre på bildet; vater, snekkerbile (øks), meddrag, og pjål. Tappjern ble også brukt litt, men er ikke avbildet.

Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen

Beitski på Stallen Heimtveiten -Norsk Folkemuseum

De gamle beitskiene er lagd av både halvklyvning og kvartklyvning, som er felt helt inn i endeveden på kinnungane. Det ser ut som det er brukt tettvokste understandere av furutømmer til beitskiene.

Klyving av stokk til beitskier

Jeg fant en rettvokst stokk som er ganske tettvokst, fordi jeg ville prøve å klyve denne ifra enden. Uten at jeg veit hvordan de opprinnnelige beitskiene har vært klyvd. Foto.Magnus Wamen Her er det loddet opp i begge ender og snorslått mellom.

Starter med å klyve stokken ifra toppen, hvorvidt om det er bør fra topp eller rotside er jeg usikker på. Foto.Magnus Wammen

Her hogges det med øks langs streken, og kiles lett fra begge sider. Om stokken syntes bein utanpå, er det alltid litt usikkert hvordan den er inni. Overraskelser kan komme! Foto.Magnus Wammen

Her hogges det av noen fiberbånd som holder stokken sammen, fordi det er ikke 100%bein klyv, men absolutt bra nok.Foto Henning Jensen

Stokken snus og kiles fra begge sider Foto. Henning Jensen

Siste tverr-fiberbånd hogges av Foto.Henning Jensen

Noen av beitskiene var kvartklyvniger, det blei klyvd på samme måte, men kun snorslått og hogd fra ende og yteside. Klyven vil uansett ned til margen, så her er det ikke nødvendig å snu. Foto.Magnus Wammen

Ferdig klyvd kvartemne til vidre hogging. Foto. Magnus Wammen

Tilhogging av beitskie

Vi kunne bruke en av de gamle beitskiene,mens resten må lages. Denne beitskia skulle ikke være helt bein, men ha en liten bue for å passe inn i det gamle tømmeret. Dimensjonen er rundt 1 1/2″x 2″ ferdig hogd.

Først er ene sia, retta med øks, neste er kun overført med Tømmerriss. Jeg kunne brukt rett sotsnor, med denne beitskia skulle ha en svak bue for å passe i de gamle stokkendene. Foto.Henning Jensen

Tømmerriss Foto.Henning Jensen

Ny og gammel beitski. Foto Magnus Wammen

Beitski og spor i tømmeret. Sporet er rundt 2″ bredt og 2″ tykt i kanten. Foto.Magnus Wammen

Beitski ferdig justert, den står tappa nedi bunnsvilla. Foto.Magnus Wammen

Her er dørlokkeren snudd opp ned med hull til beitskia. Det er godt med synkningsmonn siden det er bora med 1 1/2″ navar gjennom hele stokken. Foto Magnus Wammen

Arbeidsbeskrivelse av laft på stall frå Heimtveiten, Bykle Setesdal

Studentane har eit eige fag i tømring fyrste studieår. I faget har vi hatt ei vekes samling i Målselv tidlegare i år. Vidare har dei hatt ei heimeoppgåve der dei har kartlagt og dokumentert lokalt tømrarverktøy. Den avsluttande oppgåva i faget har gått ut på å lese gjennom ulike skildringar av arbeidsprosedyrer i tømring, vurdere desse, og vidare lage si eiga skildring av arbeidsprosedyre på ei nov dei sjølve arbeider med. Skildringa skal utformast med tanke på at ho skal ut på bloggen. Tidlegare har Jostein Utstumo skrive om flatlaft, Kai Johansen skrive om Trønderlaft og Sven Hoftun har skrive om Røsslinova. Studentane Henning Jenssen og Magnus Wammen har samarbeidd om å lage ein videofilm som viser arbeidsmåten dei har kome fram til i sitt arbeid med restaurering av stallen frå Heimtveiten. Her kjem introduksjon og filmen frå Magnus og Henning.

Henning og jeg har samarbeidet med denne oppgaven og vi sende inn en film som er klipt og redigert sammen til å sammenfalle hvordan vi har løst laftinga på stallen.

Trønderlaft

Da jeg for tiden jobber med trønderlaft (knutnov) er det den knuten av jeg vil prøve å beskrive fremgangsmåten på. Jeg har lært knuten av Jarle Vangstad på Stiklestad

Verktøy:

Bile + snekkerøks + bandkniv + barkespade

Sotsnor/ krittsnor

Loddefjøl/ vater ,passer, tommestokk og blyant

Tollekniv

Bindhaker + hammer

Medragsjern

Svans, sag

Evt. treklubbe og tappjern

I denne beskrivelsen er det rundstokk som er utgangspunktet for tømmringen. Stokkene blir først barket med øks, barkespade eller bandkniv.

Stokken blir kappet i rett lengde i forhold til hvilken vegg den skal legges i, gjerne med svans.

Stokken blir så vurdert om det er litt langslyng/ kuv i stokken , hvis det er det blir denne lagt opp, så blir stokken loddet i begge ender med loddefjøl, senterstrek med pil for å markere opp på stokken og 5” merker for å markere når endene på stokken skal ryes ned til 5”.

Så bruker vi krittsnor/ sotsnor og slår, slik at vi får 5” linjene på hele stokken, på begge sider , under og oversiden av stokken.

Videre ryr vi da ned endene ca 50 cm inn på stokken til 5” .

ferdig rydd ned til 5” og loddet

Stokken som da venter i veggen har vi målt høydeforskjellen på kryssende stokk og delt den i to loddet opp 5” bredde og sagd/ økset ut tappen slik at stokken på 5” som er rydd ned, passer ned i tapphullet. Dette gjøres i begge hjørner i veggen.

Legg merke til måssåpipa V sporet, (skal pakkes mose I når kassen settes opp på tomta) vi hugger i knuten for å hindre sniktrekk inn i bygget.

Vi legger stokken opp i veggen , lodder den og lodder opp sidene på stokken den skal felles ned i, tar passeren og finner høydeforskjellen mellom stokkene, legger passeren på toppen av tapphullet og merker av høydeforskjellen mellom stokkene, så mye skal den felles ned, før meddraging.

Vi får nå en firkant som sages/ økses bort.

Stokken legges opp i veggen igjen og loddes. Nå er den klar for meddraging. Hele stokken meddras. Husk også utenfor knuten, meddrags avstanden settes av oppå stokken, denne skal vi overføre til tapphullet, i og med at vi senker hele stokken med ca 22mm (i dette tilfellet) må også tapphullet senkes med samme avstand eller litt mer så vi er sikker på at ikke stokken henger på knuten, men på meddraget når det blir siging i tømmerkassen.

Meddragslinjene kan merkes opp med blyant for så å hugges ut , klyv meddragslinja når du hugger, så passer stokken. Legg stokken opp i veggen og slipp den ned, den skal passe nå . Vær nøye her, det får du igjen for når stokken legges opp i veggen igjen.

meddraget hugges ut med øks.

Jeg vil anbefale alle å prøve å tømre, men ikke start å tømre uten å ha noen med litt erfaring med på tømmerprosjektet, mange grublerier og feil unngås fort når man er sammen med noen som viser og forklarer etterhvert som utfordringene dukker opp, og hvorfor enkelte små detaljer er svært viktig.

Tømring er et praktisk fag og det er vanskelig å forklare alt med ord eller stillbilder, hvis det er snakk om arbeidsteknikk, eggvinkler på øks, hvilken øks til forskjellige oppgaver, kvalitet på stokken, planlegge flere stokker fremover o.s.v.

Tips.

ring en venn
tømre i vei
Varianter av trønderbiler

Mogleg arbeidsprosess – «Røsslinova»

Dette er eit forsøk på å tolke og beskrive ein hypotetisk arbeidsprosess ut frå ei gammal nov i ein bygning som står. Mine føresetnader for å tolke nova er litt erfaring med kurslafting med ein form for raulandslaft, og synfaringar til Røsslistova ilag med Trond Oalann, Jørn Berget og Kjell Gunnar Haraldseid. Me har også tidlegare lafta ein fjoskasse med rundtømmer. Her fekk eg til dømes erfaring i det å merke med passar.

IMG_20160330_133155b

IMG_20160330_133228b

Utvendig liknar laftet på Røsslistova på det kurslaftet eg har erfaring med frå tidlegare med flathogge tømmer og kinningar, men dette laftet har avsmalande rektangulære hovud. Innvendig vert alt annleis. Der er tømmeret fint avrunda og der er ikkje kinningar. I alle fall ikkje synlege kinningar. Eg tenkjer at stokkforma må vera tillaga før ein høgg nova og vil difor også ta med litt om korleis ein sansynleg har tilverka stokkane. Arbeidet med å forstå nova starta med å lage ei skisse (figur 1 og 2) som viser både utsida og innsida av ein stokk. Dette er ei god øving då ein må finne svar på ein del ting for at ein skal kunne trekke ein strek på papiret.

Veggtjukna er om lag 5 tommar[1]. Dette er midt på magen på stokken. Ytterst ute på hovudet er tjukna 4″. Den rektangulære forma til hovudet passar innføre tverrsnittet på innsida av nova. Dette tolkar eg til at forma på hovudet er tillaga etter at nova er hoggen. Men korleis har dei produsert stokkane med mageform på innsida og mergen oftast i midten eller nærare innsida? På Røsslistova nytta me ei snor til å kontrollere om stokkane kunne ha vore

snorslegne langs sua. Dei aller fleste var snorbeine, men nokre var, etter det me tolka, snorslegne to gonger. Altså der det var for mykje kryl på ein stokk har dei ikkje retta denne heilt opp. Eller at dei har tilpassa ryggen på ein stokk til forma på neste stokk. Eller ein kombinasjon. Dei har nok tidleg hatt ein viss peiling på kva som vert den neste stokken. Somme stader er der ein viss fløykant[2] med ganske skarp overgang til mageforma på innsida. Der det er noko glipe mellom stokkane finn me spor etter øks. Dette vitnar om at ryggen er øksa, på innsida. Detter er ikkje tilfelle på utsida der det er vannkant (me finn restar av bast[3]).

S-C224e-16050414560_0001b — Figur 3. Eksempel frå ei anna veggtjukne på framgangsmåte for å lage mageforma

Kort utgreiing om korleis me tolkar tillaginga av stokkforma: Stokkane er sannsynleg øksa flate på begge sider fyrst. Når stokken ligg på flasken vert det snorslege for å få rett overlinje. Overlinja vert øksa til med ein vinkel som gjer at ein får ei slags møneform etter midten på stokktjukna. Stokken vert sett opp på kant og snorslegen om lag 1,5″ frå innsida. Dette er målet me fant frå loddplanet på innsida og inn til medfaret[4]. Dette er ei linje som ein kan økse etter i fleire plan for å lage den ovale forma på magen (sjå figur 3). Det er sannsynleg nytta høvlar i den vidare prosessen med å runde innsida fint til.

På Røsslistova er stokkane i det fyrse omfaret lagt ut med rotendane same vegen. Altså at dei nederste, i gavlaveggane, ikkje ligg anføtes. Det same gjeld stokkane på langs som har rotendane i same gavlaveggen. Det er ikkje nytta halvstokk for å få plan underlinje, men der er lagt inn ei lus[5] i eine langveggen ned mot muren.

For å forstå oppmerkinga av nova har me fått lite hjelp i form av spor på Røsslistova. Men der er nokre mål som ser ut til å gå att i fleire stokkar.

Om me konsentrerar oss om overhogget fyrst. Kan dette la seg hogge ut utan at stokken over nødvendigvis har lege på. Vinkelen på den løynde kinningen svingar rundt 30° til 35°, og der kan sjå ut som om det er målt frå utsida av stokken og inn til skjæringspunktet for kinning/overhogg. Dette målet er ⁵/₄» og målet vidare over ryggen til neste skjærinkspunkt er om lag 2″. Summerer ein måla vert der ¹/₄» omlegg mellom fløykant og skjæringspunktet mellom løynd kinning og overhogget. Sentrere me overhogget på underliggande stokk og har ei bredd i botnen på 2¹/₄» og 3,5″ i toppen, får me skjæringspunkta til kinningane i øvre kant. Langs stokken er kinningane trekte om lag 2″ ut frå veggtjukna. Den løynde kinningen må ikkje hoggast over loddlinja frå innsida av underliggande stokk. Alle kinningar er hogge med øks og er tilnerma plane. Djupna på overhogget ser ut til å passe med om lag ¼ av stokkhøgda. Eller ½ av fallhøgda til neste overliggande stokk. Alt er tydeleg hogge ut med øks. Det er verdt å merke seg at dette er mål som ikkje stemmer på alle stokkane. Kan det bety at der ikkje er nytta ein fast mal eller mål til oppmerkinga?

Når overhogget er ferdig kan me legge opp neste stokk. Den er det allerede laga mageform på men ikkje med markert fløykant på undersida slik som på oversida. Den er meir avrunda på undersida (før den er ferdig medregen). Ein merkar opp breiddane på overhogget som blir til barken i underhogget. Ein merkar opp veggtjukna (loddar opp frå underliggande stokk). Ein merkar av med passaren, innstilt på fallhøgda, for å få lodde opp punkta langs den løynde kinningen. Denne innstillinga på passaren vert og nytta rundt heile nova for å merke opp alle skjæringspunkt med fallhøgda på overliggande stokk. Merk og av vinkelen på den løynde kinningen i underkanten av overliggaren. Den vert hoggen med noko buttare vinkel i underhogget.

Det er viktig å trekke merkingane litt utføre der det skal hoggast slik at ein ikkje høgg vekk merking ein har bruk for. Om ein nyttar ei mindre innstilling på passaren enn fallhøgda sikrar ein seg betre kontroll med tilpassinga.

Eg tenkjer at dette er ei nov som sannsynleg er felt saman i ein tre trinns prosess på grunn av den løynde kinningen. Det er lett å ta ut for mykje her. Kanskje dette endrar seg når ein vert meir røynd og sikker på oppmerkinga?

Etter at garpet og kinningane er hogge ut. Legg me stokken oppatt på plass. Pass på at den er i same loddplanet som tidlegare. Om stokken nå er klar til å medragast eller må fellast meir ned går ut på eitt. Det er i så fall same prosessen ein gong til. Men når me er klare for meddraging, stiller me passaren inn på litt mindre enn medragsbreidda. Dette for at det skal knipe meir i nova enn langs stokken. Dette viser i Røsslistova som tydelege pressmerker i kinningane (figur 5). Medragsbridda tilpassast etter kor stor fløykant ein vil ha. Alternativt kan ein

høvle litt av på avsluttninga på magen inn mot risset etter meddraget. Dette er lettast å gjere på den stokken som vert felt ned. Bere små justeringar kan gjerast på underliggande stokk.

Om det skulle bli slik at midten på magen ikkje stemmer overeins med fløykanten på den stokken den vert felt ned på. Kan dette justerast til ved at ein høvlar eller på anna vis tek av på stokktjukna ved den løynde kinningen (Figur 6) . Dette må gjerast før ein medreg siste gongen. På dette viset kan ein flytte litt på midtpunktet på magen. Dette oppdagar ein allereie når stokken er lagt opp for merking fyrste gongen, og kan takast omsyn til. Då til slutt kan ein finjustere stokkforma med høvelen mot passarrisset langs den løynde kinningen. Slik vil overflatane på stokkane passa overeins i gjerdinga.

Når det gjeld dublungane[6], har me ikkje sett noko til dei i Røsslistova. Men eg er sikker på at dei er der. Skal eg sjå på andre tilsvarande bygg er der ein spissa dublunge som står fast i eit navarhol på ryggen av underliggande stokk. Om den er satt i før oppmerkinga er starta er sansynleg. Då merkar den sjølv av på overliggande stokk plasseringa ved fyrste oppmerking.

Beitskia (figur 7) er tillaga av ein kraftig stokk som grip om ein tapp i kinnungane[7]. Den er noko tynnare en veggtjukna slik at magen på stokkane vert fasa av mot beitskia. Utvendig ligg den plant med veggen. Der er sansynleg ein tapp oppe og nede.

[1] 1 norsk tomme er 26,75 mm. I forts. merka som «.

[2] Fløykant er den delen av ryggen på understokken som kjem utanfor medfaret

[3] Bast er laget mellom barken og veden

[4] Medfar er punktet der stokkane treffest, eller strekane etter mèet

[5] Lus er ein mindre stokk som ikkje er lafta i nova, men ligg mellom for å fylle ut

[6] Dublunge eller dømling, dimling er synonymer

[7] Kinnunge er ein stokk som går mellom nov og dør/vindu eller mellom to opninga i veggen.

Tømring 1. året på Ryfylkemuseet

IMG_1709b — *Røsslistova er flytta frå plasset Røsslio under Våge til Kolbeinstveit på 1950-talet*

I faget tradisjonsfagleg utøving 1 har me på Ryfylkemuseet valgt ei husmannstove, Røsselistova, frå omlag 1820 som førebilete. Dette er ei forseggjort stove med fint avrunda stokkar i veggane på innsida, utan synlege kinningar. Utvendig er det ein grovare utføring med øksa overflate og rektangulære hovud og kinningar i nova.

Ernst Berge Drange, bygdebokskrivaren på Ryfylkemuseet, skriv på forespurnad av underteikna om plasset Røsselio:

«Svein Villeiksen frå Selland i Hylsfjorden og kona Anna Olsdtr. bygslet plasset i 1817 etter å ha tent hos lensmannen i Vågje. Dette var eit velståande par utan born, og kan godt ha hatt pengar til å leggja meir i eit hus enn det som var vanleg på eit husmannsplass. Plasset blei fråflytta mellom 1904 og 1910 ein gong.»

IMG_20160330_133232b — Utvendig er veggene øksa til, nova har kinningar og rektangulære hovud.

IMG_20160330_133155b — Innsida har fint maga tømmer og skjulte kinningar

Etter nokre rundar med oppmåling og skissing av laftet er me i gang med å hogge ei modellnov. Me har fått med oss Jørn Berget frå Bø i Telemark i denne prosessen.

Under tillaginga av dei fyrste stokkane til modellen har hovudfokuset vore å gjennskape forma. Målet er etterkvart å prøve å tilnerme oss ein framgangsmåte og verktøybruk som sansynleg er nytta på Røsslistova då ho vart sett opp.

IMG_20160419_133822b — Fyrste forsøk på «Røssli-nova»

Stabbursnov frå Eggen gard. Et forsøk på å retømre Bardus eldste nov

Under samlinga i tømring i Bardufoss i februar var ei av oppgåvene tømring av 2 stk. prøvenover med utgangspunkt i novene frå stabburet på Eggen gard i Bardu.

Eggen nov 07 — Stabburet på Eggen gard er truleg eit ev dei eldste bygga som står att i Bardu. I enkelte kjelder er det og omtalt som eit loft.

Under dokumentasjonen og prøvetømringa av nova, synte det seg etterkvart at dei tre medlemmane på gruppa hadde noko ulike innfallsvinklar på arbeidet. Det vart ei lite tema i seg sjølv. Medan Henrik med sine arkitektgener teikna nova i ulike vinklar ut i frå våre observasjonar, så var Jens oppteken av å måle opp faste stader i kvar enkelt nov i kvart omfar i den nova vi studerte i andre høgda av buret.

Eg valte å fokusere på fotografering kombinert med å forsøkje å sette meg inn i korleis ein kunne sjå spor etter framgangsmåten i tømringa i den originale nova. Eg prøvde på eit vis å memorere den tredimensjonale nova, ut i frå å studere den og tenkje prosess for å få hogd dei ulike elementa. Samstundes tok eg nokre få mål, for å sjå etter mønster og faste dimensjonar i nova, men eg la lite vekt på detaljert oppmåling.

Eggen nov 06 — Nova vi studerte i andre høgda i buret, frå innsida. (nordvestre nova)

Vi fann få tydelege faste mål, og såg ikkje noko som tydde på at tømrarane på sluten av 1700-talet var opptatt av å gjere kvart enkelt omfars nov svært lik den førre.

Eggen nov 01 — Nova er svært utgliden, så det var ganske lett å sjå inni. Lysforholda var derimot ikkje egna for fotografering, og det blei tildels store kontrastar.)

Sjølv om novene særleg i andre høgda i dag er svært opne og luftige, skyldas dette nok over 200 års hard medfart av vær og vind. Eg oppfattar novene som svært godt hogne, og dei har nok opphavleg vore tette og fine å sjå til. Mitt inntrykk på synfaringa var og at dei såg ut til å vere som skapt for å formas med øks, og da kanskje berre med ei eller to for handa.

Eggen nov 02 — Verktyspor og novas form var tydelege.

Spor i kinningane tydar på at i alle fall ei øks som er bruka i tømringa hadde ein eggbreidde på om lag 4 norske tommar, ei slik øks kan nok i utgangspunktet vere tilstrekkeleg for å forme heile nova. Å ha ei noko smalare øks i tillegg ville nok vere greitt, men vi såg ikkje sikre spor etter dette.

Skisse Henrik — Skisse av nova for måltaking av ulike detaljar. Skisse: Henrik Jenssen

Denne nova er nært i slekt med tradisjonen frå Østerdalsområdet. Den kan kanskje beskrivas som ei form av østerdalsnov med tilnærma midtstilt femkanta hals og v-forma overhogg og tilsvarande spiss barke. Kinningane er hogne med ei nokså jamn lengde, omkring 4-5 tommar.

Eggen nov 05 — Utsida av buret, med dei fint tilhogne novhovudene.

Her er mitt forslag til framgangsmåte ved tømringa av denne nova, ut i frå observasjonar av originalen og tre dagar prøvetømring.

Hogge kinningar og overhogg i understokken.

En mulig veg kan vere å først hogge inn eit skår midt i der kinningane skal møtast. Dette er og midt i understokken, så det er greitt å sikte etter midten av den. Om ein hadde slått ei midtline på stokkane med sotsnor på førehand, ville det gjøre det lett å sikte inn midten av kinningar og overhogg. Skåringa gjør det lettare å hogge kinningane, og ein har midten av kinningane og botnen av overhogget klart for seg.

Kinningane trur eg ein tek etter det mål ein har bestemt seg for, og bruker deretter kinningane i stokken under som førebilete. I runde stokkar med noko varierande dimensjon vil kinningane nok kunne bli noko lengre på større stokkar. Om ein da ikkje ryr dei kraftigaste stokkane ned til passande dimensjon på førehand. Tømmeret i stabburet her var temmeleg jamntjukt, men dei grøvste stokkane var rydd inn til omkring same dimensjon som dei grannare stokkane.
Etter å ha hogge ut kinningane hogger ein ut overhogget, eit v-forma skår. Breidda på dette er eg litt usikker på korleis ein lettast bestemmer. Vi fant at ein måte er å ta det litt smalare enn breidda på overstokken, så ein er sikker på at ein ikkje havnar utafor stokklivet med underhogget. Djupna på dette varierte mye, men låg nok oftast innafor 1/3 av stokkhøgda.

Førebu overstokken

Her er det vanskeleg å vite kva for operasjon som har gått først. Ein løysning som eg syntes fungerte greitt var kappe stokken i rette lengda, og så bestemme kva side om er opp. Denne sida legg ein så ned, og merker opp midtline i endane med loddfjøl, og ein merker og opp dimensjonen på hovudet. Det er og god hjelp i å snorslå undersida etter midtlina. Novhovudene er hogne rette på stabburet. Sidan stokken er kappa i rett lengde, kan ein bruke eit fast mål frå novhovudet og inn til senter av nova. Så høgg ein kinningar ut i frå sentermålet frå enden av stokken, og så forma på novhovudet. Alt dette før stokken har vore lagt opp i veggen.

Eggen nov 13 — Overstokken ligg her opp ned. Kinningar og novhovudet er forma.

Felle stokken til medraging

Ein legg så stokken opp i veggen, i overhogget i understokken, i lodd og rett plassert i lengderetning.
No kan ein med passar måle opp avstanden ned til stokken under, og så bruke passar til å stikke opp både underhogget, og kor underkant av barken kjem.

Eggen nov 17 — Passar brukast til å stikke opp kinningar og barke.

Så snur ein stokken, og hogger ut underhogg og barke. For å finne breidda av barken mot halsen, kan ein bruke passaren som klave og måle breidda på overhogget den skal ned i.
Etter dette skal stokken i teorien falle ned og bli klar til médraging. Men etter eiga erfaring kan det hende ein blir nøydt til å finjustere litt for å får den på plass…

Médraging

Når stokken er komen så godt som ned til den under, kan den médras. Det gjekk å bruke same médragsjarnet til både å médra mellom stokkane og i kinningane. Men médraget vi hadde var ikkje heilt optimalt, og skulle ha hatt ein annan slip og vinkel.
Etter medraging høgg ein ut mosefaret, og ein høgg til streken i underhogget. Ein må og ta tilsvarande médragsmålet på barken. Så skal forhåpentlegvis stokken falle på plass.

Eggen nov 21 — Nova slik den er forsøkt retømra. Ikkje helt ulik originalen, men er framgangsmåten den same?

Verkty ein treng:

Øks(er). Vi brukte i hovudsak ei lita bile som var omkring 12 cm bred, samt ei skogsøks/ smaløks.
Loddefjøl (gjerne tilpassa breidda ein ønskjer på novhovudet)
Passer
Tommestokk (eller ein pinne med faste mål)
Médrag
Sotsnor

Per Steinar J Brevik 18. 3. 2016

Stabbur på Eggen gård, Bardu

Beskrivelse av tømmeret på Stabburet på Eggen gård, Bardu

Tirsdag 1. mars 2016 var vi studentene på Tradisjonelt Bygghandverk på befaring på Eggen gård på Bardujord i Bardu kommune i Troms. Vår gruppe som besto av Magnus Wammen, Peter Brennvik, Thor Larssen og Jostein Utstumo. Vi fikk i oppgave å studere tømmeret i kassa på stabburet på gården. Hvor vi spesielt skulle ha fokus på variasjon i dimensjoner, rot/topp orientering. Om det har vært noen justering av tykkelse på stokkene og hvilken variasjon det var i dimensjon og avsmalning. Vi ble også spurt om å gjøre en vurdering om hvordan flatene fluktet i vegglivet (lodd i senter, innside eller utside)?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA — Novrekke, bildet viser utforming på stokker og novhue. foto: Magnus Wammen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi gjorde en oppmåling og registrering av stokkene i to av veggene i bygningen der vi hadde fokus på dimensjoner, avsmalning og vridning. Som skissa antyder er relativt rettvoksen (noe høyrevridd og en og annen venstrevridd) material med liten avsmalnig i denne veggen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vestveggen ble også undersøkt, her ble også funnene at det er mye rettvoksen material med noen untak som raftstokken som er kraftig venstrevridd. Kan det ha vært bevist at denne har blitt brukt her?

Som en oppsumering vil vi fastslå at tømmeret er av javnvokst furu med avsmalning ca. 5-10mm pr. meter. Det er javn årringetetthet, det er stort sett rettvokst, noen få med høyre og noen med venstrevridning. Det er lite kvist, og generellt små, ingen kvist er over 1 tomme i diameter. I snitt 2 ½ kvist pr meter, mens noen stokker har opp til 5 kvist pr. meter. Det er tydelig at tømmeret er hogd på dimensjon.Tømmeret er dimensjonert ned på tykkelsen i de groveste tykkelsene med øks. Bredden ligger da på ca. 5-6 1/2″ tomme.