Skjult dymling

 

P1080614Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Det er borra med 1 1/2″ navar, som er ganske kort i skjæret (butt). Dette er en typisk østnorsk navarform. Vi har et sett med navarer fra Johannes H.Fosse ifra Frekhaug utenfor Bergen, de er imidlertid litt lengre i skjæret enn hullene i stallen -så vi har en bestilling på en ny østnorsk «husnavar» på 1 1/2″ av smed Øystein Myhre ifra Sandefjord, som også har smidd øksene vi har kopiert. Se tidliger bloggpost: http://heimtveiten.blogspot.no/search/label/Smiing

P1080616
Ny og gammel dymling. Vi ser den gamle er åttekanta og kort, og av furu

Her har jeg først vinklet over sidene av dymlingshullet i den gamle stokken (som har et hull fra før), ut på yttersiden av meddragsmotet, og i tilegg  målt ut avstanden fra senter hull til meddragsmotet. Så er nystokken lagt oppå og merkene overføres til den.

P1080611
Merkene overføres på nystokkens underside.
P1080613
Stokken borres med naver. Her er det viktig at stokken låses i lodd, sånn den vil stå i laftet, og at man da også borer i lodd. Ellers vil dymlingen og laftet bryte og ikke falle på plass.
Det er også viktig at man borer lengere enn lengden på dymlingen, så ikke stokken ligger å rir på den, men ligger nedpå i meddrag og laft.
Andre måter å merke opp skjult dymling er å spikke til en korter dymling som er spiss eller har en spiker i senter, som man setter nedi hullet på understokken og legger påstokken oppå og som vil gi et merke for den skjulte borringa.
Er det noen som merker opp dymlingene på anna måte? Så skriv gjerne en kommentar.
Innlegget er frå bloggposten på Heimtveitbloggen og er skrive av Magnus Wammen: http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/skjult-dymling.html

Jamnt rundtømmer og ravling

Denne veka er vi i skogen og hogger det siste tømmeret til smia vi tømrar på. Raftstokkar og åsar er det vi manglar. Samstundes tar vi ut nokre stokkar for å prøvetømre nokre nover av den typen vi studerte på stabburet på Eggen i Bardu. Det var slåande kor jamntjukke stokkane var på dette stabburet. Vi målte at det var mindre enn 0,5 cm avsmalning pr. meter. Snittet i diameter på stokkane var kring 6 ½», smått tømmer altså.

Furu med omlag 7″ diameter i brystmål og med kring 0,5 cm i avsmalning pr. meter. Det er den furua på midten som er blinka det er snakk om. Foto: Roald Renmælmo

Vi har funne nokre furuer som vi trur kan høve til prøvetømring. Det er langt mellom dei i det bestadet som vi har hogd i denne veka. Truleg er dette sjeldan vare. Vi har prøvd å ravle eit par av stokkane i skogen, medan dei andre har barken på. Vidare vil vi sjå korleis det er å gå vidare med pjåling av stokkane og korleis overflatene blir i ferdig stokk.


Videoklippet viser Magne Kleiveland som ravlar ein stokk i skogen. Det tek litt tid å bli kjent med ravelen og arbeidsmåten, men den høver godt til slikt jamnt småtømmer som dette.

Hoggarøks smidd av Mattias Helje. Dette er ein kopi av ei øks frå Snekkergården på Tolga i Østerdalen. Tilsvarande økser har også vore vanleg i Målselv. Foto: Roald Renmælmo

Alt tømmeret vart hogd med øks og vi sokka nederste del av furua før felling.

 

Kinnung start

Det har passet seg å starte med noen kinnunger (korte laftestokker, som blir avbrutt av dør/vinduer) som har kun et laft i seg. Fortsatt er vi i gjengivelse av hver stokk for stokk og laft for laft. For å gjenskape en mest mulig autentisitet.

P1040625
Oppmerking av opplaftet
P1060628.JPG
Her er det en av de «gamle stokkene» som byttes. De som er mageteljet med en tydeligere mage og som er pjålet. Se tidligere bloggpost: 

http://heimtveiten.blogspot.no/2013/10/mageteljing.html

P1080606
Nedlaftet på ny og gammel. (Ingen tvil om utskiftning av denne denne!)

Opplegg for merking

Kinnungene som bare ligger i et laft kan være vanskelig å få til å ligge støtt når stokken skal merkes. Fordi den må stå i lodd og kan ikke forandre på seg før hele stokken er ferdig merket. Her har vi et par metoder for opplegging:

P1080602
Laftetvinge, er et redskap vi har men som vi syntes er for tidsutypisk, samt at når en kommer ned på meddrag blir jernskruen som ligger oppå stokken i veien.
P1002
Og i sin enkleste form kan man bare legge opp stokken med et trestykke så den ligger stødig for merking!

Tekst og bilete er henta frå http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/kinnung-start.html

Stall fra Heimtveiten – Gjenoppstart av gjenreisingen!

Magnus Wammen og Henning Jensen har prosjektet med restaurering av stallen frå Heimtveiten som sitt prosjekt i tradisjonsfaglig utøving dette året. Dei har arbeidd med dette tidlegare og har posta om arbeidet på sin blogg: http://heimtveiten.blogspot.no No har dei også fått med seg student Ivar Jørstad i prosjektet. Dei vil halde fram med å poste på den gamle bloggen om arbeidet og så vil vi leggje inn stoffet som eigne postar på denne bloggen. Her er teksten frå Magnus:

Det er faktisk blitt over 2 1/2 år siden vi la ned verktøyet på stallen. Vi har gjort mye annet spennende av små og store prosjekter. Henning og Magnus har startet på bachelor utdanning på NTNU i Trondheim. Tradisjonelt bygghåndverk heter studieretningen og har 6-8 ukessamlinger pr. år.

Det lanseres en blogg nå snart, som omhandler studiet og hva som gjøres på samlinger og ulike studentoppgaver. Vi vidresender link når bloggen er lansert.

Gjenreisning av stallen vil vi bruke som arbeidspraksis inn i studiet. Vi vil arbeide med stallen framover og skal ta opp igjen bloggen på arbeidet som skrider fram.

Nå er det fortsettelse av laftekassa, og muring av tørrmur under som vi skal igang med!

Tettingspor i opplaft

Denne gangen fikk jeg den viktige og ærefulle oppgaven å skrive om måssåmusa.

måssåmus3

Ovenfor stående betegnelse for denne detalj er et notat av Sverre Ødegård i et eksemplar av Halvor Vreims bok «Laftehus» fra 1966 som er i Rørosmuseets eie. Betegnelsen mosemus er også å finne i «Rørosordbok».

Vreim omskriver i boka «Laftehus» en laftevariant med loddrette hogg altså firkantet midthals og kaller den for kuntnov og at den er vanlig for Trøndelag. Samme nova finner vi igjen i «Om det å lafte» som en variant av trøndersk knutnova. Her heves det fram at knutnovtyper kombinert med mosepipe er standard i Trøndelag så langt fram i tida som lafting var vanlig.

den røroske mosemus

Etter Kolbjørn Vegard Os er vel mosåfaret heller intet uvanlig navn (navnet går jo litt mer i retning medfar og jeg husker ikke helt om han ville beskreve vårt tettingsspor i nova!?) Under store anstrengelser for å undertrykke lattern (hihiihi) tipset veiledern at jeg komme til å finne noe artig også i Tore Hauge`s bok «Littlemannen og skoftungen». Han bruker uttrykket måssåfitte som han knytter til åslaft. I boka «Lafting» av Kristian Strømshaug finner vi  en tegning av tettingssporet. I teksten refererer Strømshaug til Vreim men har intet navn for detaljen. Også Ola Steen omskrive et tettingsspor i sin bok «Håndlaft», der i sammenhang med en barkelaftoppskrift.

Slik som vi utfører tettingsporet og som jeg tyder bildene og tegninger i de bøkene som jeg fikk tak i er det hogd inn i opplaftet. Som jo betyr, hvis en ser på en vegg, at bare den øvere delen av nova få ekstra tetting med hjelp av mosemusa. Det virker for meg innlysende siden stapping av mose inn i mosemusa i opplaftet er nokså lettvint i motsetning til å få det til i nedlaftet. Og halvparten med ekstratetting i nova er bedre enn ingen ekstratetting i nova.

I forhold til vertøybruk for å lage mosemus bruker vi alle sammen her øks. Jeg pleier å bruke framhynna, Jostein bytter mellom fram- og bakhynna mens Kolbjørn Vegard favoritiserer bakhynna. Tappjern og klubbe kunne også våre en alternativ, men siden vi ellers i prosessen ikke ha bruk for disse redskaper virker det litt tungvint å ha dem med bare for dette steget i prosessen.

«Kjært barn har mange navn» gjelder vel også her. Og tillegg bruker en de ved enhver anledning…

Hvilket navn bruker dere for omskrevet detalj???

 

 

Flatlaft – fremgangsmåte

flatlaftDette laftet blir kalt flatlaft på Røros, noen andre steder i landet kaller de det sekskantlaft eller kinnet flatlaft. I boka » Om det å lafte» nevnes sekskantlaftet slik jeg forstår det som en avart av knutnov med firkanthals med begrunnelsen fra Løve Stokke om at halsen er flat både over og under.

Dette innlegget er en del av en skoleoppgave hvor vi skal  lage en beskrivelse av et laft. Jeg har valgt meg ut laftet jeg jobbet med i praksis på Røros i vinter. Denne beskrivelsen har vært delevist postet tidligere i vinter, men skal prøve å legge inn noen forbedringer.

Fremgangsmåte
Jeg skal nå prøve å beskrive fremgangsmåten i laftinga som Kolbjørn har instruert oss i, dette er  varianten av flatlaft  han og andre i Uthusprosjektet på Røros har brukt siden tidlig 1990-tallet og slik jeg forstår fortsatt varianten fra Røros.

Første steget for å få nedpå en ny stokk er å gjøre klart, med det mener jeg å hugge kinninger på opplaftet, ta bort de værste bulkene og ugjevnhetene på stokken som allerede ligger der og vi skal tilpasse en ny oppå. Vi bruker gjerne en pjål for å fjerne barkerester og tilpasse overflaten.

merket for kinning
bildet viser oppmerking for kinning
kolbjørn med pjål utsnitt
Kolbjørn bruker pjål til å tilpasse overflaten

 

Vi tar frem stokk som vi tror passer både på høyde i rot og topp, og med passelig krok. Denne legges oppå det klargjorte laftet, og kiles opp slik at den ha lik avstand fra stokken under i begge ender.

 

 

IMG_20160127_112437
begrensningen til kinningen til nedlaftet er blitt markert

Avstanden mellom stokkene er da definert og man merker da begrensningene til kinninga i nedlaftet. Det gjøres ved å ta den gitte avstanden + meddragshøyda (2-3cm)  Bredda på kinningen er stokkens yttermål + 6-7 cm i hver retning.

IMG_20160210_140749
Kolbjørn viser metode for å markere for tilpasning av stokkene

Samtidig som stokken ligger der kikker man etter og markerer steder som det må hugges av på øvre stokken for å få den til å passe fassongen til stokken under.

IMG_20160210_131040
stokken ligger på hode, kinningen er hugd og vi driver med tilpasning på stokkfasongen

Vi snur stokken rundt eller løfter den ned på krakker og hugger kinningene på denne. Kinninger og dems utforming har tatt litt tid for meg og forstå, men det er visst viktig at de er rette og plane samtidig som de er skrå og buet.

IMG_20160210_140653
Laftet er markert i begge stokkene

Overstokken og understokken har nå kinninger, man legger overstokken på plass over understokken og legger den opp igjen slik at den har lik avstand til stokken under slik det var når vi markerte kinningene. Da er det klart å markere laftet, her markeres først begrensningene på høyde dvs. avstanden mellom stokkene. Er avstanden mellom 16 markeres 8 opp i nedlaftet og 8 ned i opplaftet. Og poenget er at disse strekene skal ligge på hverandre etter at vi har hugd ut laftet og skal være klare til å meddra. Begrensningene sideveis i laftet markerer vi ved å lodde fra den vannrette  begrensningen og opp eller ned til den andre vannrette begrensningen  i stokken over eller under  og markerer et punkt på den horisontale linja. Både opplaftet og nedlaftet har da to linjer og og fire punkt. så paralelloverfører vi vinkelen/retningen med tommestokk på kinningen slik at den treffer punktet på den horisontale linja.

Vi snur stokken unna og hugger ut opplaftet, her hugger vi ut til måssamus (bare i opplaftet) med en gang så kan en bli kvitt et område hvor det kan bli trangt å få stokken nedi. Vi hugger så ut nedlaftet i den øvre stokken og plasserer stokken på plass igjen.

 

pysapysapysa er jo ikke nedi laftet
«-Pysa pysa, er jo ikke nedi laftet engang» låt det.. Her måtte jeg en runde til for å komme helt nedimot stokken under.

IMG_20160127_161055Da har vi forhåpentlig vis truffet såpass godt med merkinga og hugginga at stokkken ligger helt nedpå den under. Ganske ofte må vi ta bort litt mer i laftet for å få den nedtil, og har da mulighet til å justere den med å ta på den ene siden og ikke den andre hvis den ikke ligger helt korrekt.

Når stokken ligger nedtil den under og det er jevn avstand og fin stokkfasong på begge kontrollerer vi med meddraget at ting er ok slik at meddraget har mulighet til å gi fra seg strek på begge stokkene. Da kan vi meddra stokken (overføre profilen/fasongen fra stokken under til stokken over. Vi bruker også meddraget til å sette ut ny høydebegrensing i nedlaftet og overføre høyden på novhue. Vi har som regel paralelloverført/markert ett tommestokkblad i laftet for å kompansere for stokken skal lenger ned og trenger mer plass i laftet. Istedenfor å lodde opp nye punkter på nytt. Jens bruker medraget på en måte slik at han også setter ut punkt og høyde på en gang, og paralelloverfører kinningen til disse punktene.

Stokkene er markert på nytt og vi hugger ut i laftet, hugger av novhuene og hugger ut medfaret. Her er det en teknikk med å hugge tverrspor den ene veien med framhynna på øksa også den andre veien med bakhynna  og slik at tverrhuggene går dypt nedi midt i medfaret men ikke på utsiden av meddragsterken. Vi hugger så ut medfarert  etter sporet av meddraget.

Da løftes stokken så på plass og skal da passe smukk perfekt, hittill har ikke det skjedd hvis jeg har bidratt i merkeprosessen, men jeg ser det skjer til stadighet et par meter unna meg.

Så forsetter prosessen ukjent antall ganger med merke litt her og hugge litt der, løfte opp og løfte nedi igjen med mye frustrasjon og småprat med seg selv til stokken passer! 🙂

 

 

 

Tømring i Sundlia

Vi er snart ferdig med andre uken hos Midt-Troms Museum i Sundlia, med tømringen av Aursfjordsmia. Vi jobber videre med sinknova med tapp som vi lærte hos Arne Pedersen, og ryr tømmeret vi hugget tidligere i vinter. Vi er nå kommet 5-6 omfar opp i veggen, og har rundt tre omfar igjen til rafta.

IMG_1874
Arne Pedersen si sinknov hugges her med ei Mustadbile som jeg fikk hos Arne. Den er fra et gammelt militært vertøysett for tømmerman. Jeg fikk hjelp av Roald Renmælmo til å slipe bila med en plan slipefas.

Stabbur og loft i Indre Troms

Eg var ute med studentane i Midt-Troms i går for å sjå på nokre gamle bygningar i Bardu. Eitt av husa vi såg på var eit stabbur på Eggen på Bardujord i Bardu kommune. Eg er vant til å bruke omgrepet stabbur om desse relativt små bygningane som står på grime og stabbar. Dei fyrste dølane slo seg ned i Indre Troms frå 1788 i Målselv og frå 1791 i Bardu. Då var det vanleg å bygge stabbur med stabbar og grime lengre sør i landet der desse kom frå. Då reknar eg med at det også var vanleg med grime og stabbar alt frå dei aller fyrste stabbura vart bygd her i området. Eg har ikkje funne døme på noko anna enn det så langt. Stabbar og grime er det også på stabburet på Eggen. Vi kan ikkje vere sikre på alderen på stabburet, men reknar med det frå 1797 sidan det truleg er det som er nemnd i ei skriftleg kjelde som listar opp bygningane på garden. Då er formuleringa at det er eit loft under bygging og ein har fått fram det meste av tømmeret til å få det ferdig. Det er godt mogleg det var stabbur med berre ein etasje og at ein derfor brukte nemninga loft om dette bygget? I alle fall er nemninga med i den skriftlege kjelda frå 1797.

Dette stabburet frå Eggen på Bardujord er mest truleg det eldste stabburet i Indre Troms. Dei andre stabbura i desse områda skriv seg gjerne frå tidleg 1800-tal. Eit døme på eit slikt er stabburet frå Helberg i Sørdalen i Bardu. Truleg er dette frå 1820-talet, eventuelt noko seinare. Dette stabburet har ikkje stabbar og grime i dag, men står på syllsteinar. Eg har ikkje undersøkt om det kan ha hatt stabbar og grime tidlegare. Tømmeret er litt grovare enn tømmeret i stabburet frå Eggen. Elles er det pjåla fint innvendig og stokkane er runde her. Utvendig ser det ut til at tømmeret er rydd flatt, kanskje med tanke på at det skulle kledast med bord? Det ser i alle fall ut til å ha vore gjort etter at det vart tømra.

Vi tar sikte på at vi framover våren skal få gjort oss betre kjent med fleire av dei spennande og flotte bygningane vi har i området.

Bloggen er åpen for alle lesarar

Etter ei tid med utprøving av korleis vi kan bruke blogg for å vise kva studentane driv med på studiet Tradisjonelt bygghandverk har vi valt å gjere bloggen åpen også for andre enn studentar. Det er berre studentar og lærarar som postar på bloggen, men det er fritt fram for å kommentere. Her vil vi fortløpande legge ut informasjon om det som foregår på læringsarena og i dei ulike faga på studiet. Eg har lagt ut svara på gruppeoppgåva til studentane i faget Materialforståelse og tradisjonell bearbeiding i haust. Her kan du lese om kløyving av tømmer, handsaging og oppgangssag. Vidare vil det i hovudsak dreie seg om dei ulike prosjekta på tømring på læringsarenaer rundt om i landet. Desse vert ordna i eigne kategoriar så det skal gå an å leite seg fram til alt som er skrive om det enkelte prosjektet.

Skogsbruk på Os i 1960-tallet

I dagens blogginnlegg vill jeg gjerne sammenligne informasjonene om skogsdrift på gårdene Holm og Volden i Os som begge ligger ved elven Nøra. Informantene er henholdsvis Jon Holm Lillegjelten, som har vokst opp og eier Holm gården og Per Volden som har vokst opp og eier Volden gården. For begge to var skogsarbeid i egen skog en fast del av gårdsdriften og begge startete å jobbe i skogen i 1960-tallet. Begge har bakgrunn som håndverker i kulturminnevernmiljøet.

Jon jobbet første gang i skogen i 1962/63. De hogget ca. 100 m3 tømmer hver sesong, en del for egen bruk, alt som var grovt nok ble jernbanesviller (sagbruket ved Havsjø). Etter Jon var det godt betalt. Resten av tømmeret ble etter Jon fløtet på Glomma ned til Sarpsborg og Frederikstad (siste gang i 1970) eller ble solgt til sponplate fabrikken på Røros. Det var rett i overgangstida fra hest til traktor som transportmiddel. På Holm gården hadde man traktor siden 1962 og i 1967 var det slutt med bruk av hest på gården. Oppstart av hogstsesongen var avhengig av gårdsarbeid ellers, en kunne ikke oppstarte før disse jobbene var unnagjort. I 1962 ble ei Jo-Bu-tiger-motorsag anskaffet på Holmgården, fra før fants det Jo-Bu-junior-motorsag.

tigera
Jo-Bu Tiger

Som faren til Jon brukte til å sage felleskår og bakskjær i hoggstprosessen. Granne dimensjoner kunne blitt hogget med Säterpilen som ellers ble brukt til kvisting. «Säterpilen»(700/900 gram) var etter Jon veldig utbredd i ’60-tallet og den absolutte favoritten på gården Holm. (se blogginnlegg «Säterpilen») Oppmåling skjede opp til 1968/69 med skant, så brukte dem målbånd. Stokkene ble ikke barket i skogen. Stokkene som skulle fløtes ble barket og barkingen forgikk på velteplassen ved elven Nøra.

Volden gården ligger øst for Holm gården noen hundre meter oppstrøms Nøra. Per begynte å jobbe i skogen 1960. Det ble høstet mellom 40 og 50 m3 per sesong. Og likedan som på Holm skjedde hogging av skog til egen bruk, jernbanesvill produksjon, topptømmer og alt med krok ble fløtet på Glomma mot sør. Fløtingen på Nøra, fra velteplassen til Glomma gjorde gårdsbrukerne selv. På Glomma overtok yrkesfløterlag. Felling lærte Per med svans, tvervedsag og øks.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Skogsøksa til Per’s far

Säterpilen var ingen begrep for Per da jeg spørte etter den, men da jeg viste et bilde var han sikker at han har sett slike, men på Volden brukte en ikke slikt. I 1963/64 overtok Jo-Bu junior jobben til håndsagene og 1967 ble det anskaffet ei Jo-Bu tiger. Til kvistingen fortsette Per å bruke fars øks. Øksa syns jeg er interessant, underskjæfta, rett skaft, læret rundt skaftet, rett egg og ingen smedmerke. Igjen lagd av en bygdesmed? Finnes det flere av disse?  Sesongstarten var også avhengig av gårdsarbeid og kunne ikke starte før det la snø. Opp til 1965 var hesten transportmiddel, lunding skjedde med støtting og fra lundeplassen gikk det videre med bukk og geit. I 1965 ble det anskaffet traktor. Stokkene ble transportert ubarket. Tømmeret til fløting ble barket med bandkniv og barkspade ved lagringsplassen ved Nøra.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Pers far sin barkspade

SAMSUNG CAMERA PICTURES

I 1965 kjøpte Per en lettere barkspade med utskiftbart blad.

Hva slags øks en brukte var likevel litt forskjellig. Ved senere anledning fikk vi flere bygdesmidde økser å se. Etter en forespørsel om øks i museets lager hadde Jon to slike med seg.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Øks Rørosmuseet

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Øksa veier 1600 gramm (inkl. skaft). Skaftet er 1 1/4 alen lang, egget litt over to tommer og har en pilhøyde av omtrent 1/2 «. Eggvinkelen er omtrent 27 grader.

SAMSUNG CAMERA PICTURES
Øks Rørosmuseet

SAMSUNG CAMERA PICTURES

Øks nummer to veide 1900 gramm (inkl. skaft). Skaftlengde er 1 alen, egglengde 2,5″ og pilhøyden litt over 1/2 tommer. Eggvinkeln er omtrent 30 grader.

Uheldigvis kommer det ikke flere informasjoner med disse øksene fra museet. Hvem smidde øksene? Hvilket tidsrom er det snakk om? Finnes det kjente smeder her i området fra tidsperioden? Ble øksene virkelig brukt i skogen eller var dem til andre formål?

%d bloggarar likar dette: