Teljing av tømmer

TennarDe siste tre dagene har vi teljet (rydd/rødd som andre kaller det) tømmer. Vi var i utgangspunktet spent på om det skulle få store utfordringer med frossent tømmer. Tømmeret ble hugd tirsdag den 5. i 25 minusgrader og kjørt inn i hallen til museet på onsdagsmorningen før vi reiste i smia. I hallen er det ca. 5-10 varmegrader. Når vi begynte på med teljing på torsdagen gikk det overaskende greit, merket bare mindre antydninger til frost i rotenden av stokkende.

Teljeteknikken vi brukte er en kombinasjon av tradisjonen til dagens Rørosmiljø (uthusprosjektet) som bygger mye på erfaringene fra Per Vollen og Arild Bjarkø og tradisjonen vi har lært i studiesammenheng av Roald Renmælmo. Jeg har fått anledning til å prøve meg litt frem med forskjellige biler utifra verktøykassa til Kolbjørn, hvor det er et utvalg av eldre mustadbiler med østerdalspreg.

Innlasting og vurdering
Fundering om hvordan vi skal angripe «laftekvalitetstømmeret»

Når tømmeret teljes legger vi stokken med kuven opp og hugger sidene slette. Vi skal ha 6″ stokker til våres lafteprosjekt. En del av stokkene bydde på utfordringer og vurderinger da noen av disse hadde krok og kuv i flere retninger. (ref. Kolbjørn: «laftetømmer er det som ikke er godt nok til å sages») Slik var det i ihvertfall på 1800-tallet, i motsetning til i dag hvor laftetømmer er lysrette kjempestokker. Vi skal jo lære «Tradisjonelt bygghandverk» og da er det vell antagelig riktig å ha litt utfordrende tømmer!

Prosessen med å telje forsetter etter at man har definert hva som er opp og sider på stokken, så barkes det to striper før vi snorslår to streker som definerer bredda på den ferdige stokken.

Her skorrer (hugger inn «spor» på tvers av veden med en passelig avstand). (ref. Kolbjørn: fint om klampene passer inn i ovnen») Dette gjøres med en skogsøks her: typen «østerdalsfacong» les mer om økser i eget innlegg.  

Så hugges klampene av i en passelig og nokså nøyaktig avstand til streken. Her benyttes samme øksa som til skorring.

Etter at klampene er hugget av bytter man bort øksa til en bile (øks med større blad, kortere skaft og mer egnet til hugging på langs, og etterlater en slettere overflate) her hugges det nøyaktig etter den snorslåtte streken, slik at det blir en loddrett plan overflate.

Fiberhelling

IMG_20160114_143550
Bilde prøver å antyde venstrevridd tømmer

Fiberne i treets struktur og oppbygning går i utgangspunktet på langs av treets lengderetning, og vi omtaler det ofte som på langs/tvers av veden. De fleste trærne har en helling av disse fiberne og blir ofte omtalt som vridd vekst Høyre/venstrevridd. Litteraturen som omtaler dette hevder at de fleste av trærne er venstrevridd de første 40-60 åra(dvs. innerste årringene) og at de går over til å bli mer og mer høyrevridd i alderdommen. Disse trærne blir stabile materialer som vrir seg lite ved tørking. Men har du stokker som er venstrevridd i alderdommen også vil disse materialene vri seg en god del når de tørker. og er meget uegnet til laft. På bilde over er fra når jeg drev å teljet og slet litt pga av fiberhelling, jeg opplevde at jeg til stadig brøt fibere og at det var vanskelig å holde retningen. Dette kan være en sammenheng med at det var noe venstrevridd vekst i denne stokken. (muligens noe søkt påstand)

IMG_20160115_123837
Tømmer fra et restaureringsprosjekt til museet.

En teknikk for å enklere å arbeide med tømmer med vridd vekst er å hugge i to forskjellige retninger øverst og underst på stokken. På bilde ser vi tømmer fra en gammel seterbygning som ligger i hallen hvor vi jobber. Her ser vi verktøysporene tydelig viser at arbeidstekknikken våres er annerledes en den som er gjort på denne gamle bygningen.

IMG_20160115_124153
En av stokkene vi har teljet, verktøysporene er annerledes enn på gamlestokken

Av mangel på noen levende tradisjonsbærer med erfaring fra røing av tømmer av gammeltradisjon lokalt fra Rørostraktene kan vi vurdere videre om vi burde ta oss litt mer kikk på gamle verktøyspor for å prøve å etterligne arbeidsteknikken disse karene brukte. Om det er mer riktig tradisjon å følge en det vi har lært av andre i nyere tid?

Lafting på Røros 2016

hjkklhl
Fra tidligere kurs i Kurantgården der vi blandt anna lafta opp ei bjørkløe med mye bruk av flatlaft.

De to bachelorstudentene Jens Møller og Jostein Utstumo som er ved Rørosmuseet  (Bygningsvernsenteret) denne vinteren vil delta i tømring av ei laftekasse på 4*5 meter . Vi kommer til å tømre i flatlaft med måssåmus/grop. Flatlaft er det mange kaller 6-kantlaft.

Vi kommer til å tømre i rått tømmer, og vi vil starte i skauen med felling av virke for så å bearbeide det med røing av stokkene inne i en arbeidshall som bygningsvernsenteret benytter.

Det er hovedsaklig Kolbjørn Vegar Os som vil være arbeidsleder/veileder. Jon Holm Lillegjelten og Per Volden vil bli trekt inn ved egna anledninger for å dra linjene enda lenger bakover. Det er også planlagt et kortere opphold hos Henning Sønmør utpå Sømådalen for en introduksjon til skårrålaftet i rundtømmer.

Vi har planlagt å jobbe mye med ord og benevnelser på bygningsdeler og verktøy som er benyttet lokalt. Her har vi en jobb å gjøre, og vi vil forsøke å benytte bloggen flittig for å lage både en diskusjons- og dokumentasjonsarena som kan være nyttig både for oss, andre og ettertiden.

Vi vil også bruke et par dager med to tømrere som lafta hus og hytter ute ved Gjøsvika på slutten av 60-tallet og fram til 1980. Dette var forløperen til det som idag er maskinlaft-produsenten Røroshytta. Dette vil gjøres som oppstarten på tømmerkasse nummer 2 som ikke vil bli ferdigstilt i løpet av denne arbeidsperioden. Her vil utgangspunktet være tørka og sagd tømmer. Intensjonen er å dokumentere det lokale eksempelet på overgangen til den moderne laftebølgen.

Øksoppsetting og hogging av tømmer

På tirsdag den 5.1.2016 var dagens tema/ oppgave «hogging av tømmer og lunning med hest». Vi startet dagen med gjennomgang av prosjektet og snakket om utforming av detaljer. Laftekassen vi skal plukke tømmer til skal bli 4×5 meter i grunnflate, utført i 6″tømmer med flatnov med kinninger/6-kantlaft og skal få trapesformed svill i langveggene. Da trenger vi to grove stokker til trapessvillene ved resten er 7″ toppdiameter nedste grensen. Målet er å plukke rundt ti stokker for å kunne starte opp. Vegard forklarte oss framgangsmåte og bruk av blogg.

Mens vi satt inni varmen, begynnte vi å drøfte problematikken om hvor befinner vi oss i tida? hvordan var ressurstilgangen/tilstand av skogen rundt Røros? hva slags material er vi ut etter? Vi begynnte å lure på hvordan det kommer til å bli å hogge tømmer med øks etter at gradstokken satt fast ved rundt 20 minusgrader i to/tre dager. Kommer det til å ha innvirknig på øksene våre, blir det sprekk i stålet?

Så gikk vi i gang og satt opp øksene. Det ble både skjefting, fastkiling av øksehode og slipping av egg.

Etter at øksene var klar til innsats kjørte vi ut til Os hvor vi skulle høgge tømmer på Osmoen i skogen ved veien mot vanngrøfta. Skogsbunnen består av sand, og over til kvabb og til myr som ble synnlig på trærne, som var nokså krokete og har antakeligvis vel så mye tennarved. Etter kjapp blinking av 11 stokker var vi igang med høgging, arbeidsmåten lært av  Roald Renmælmo i Målselv som har lært Konrad Stenvold.

Vi fant snart ut at det var lurt å flytte seg litt for å høgge helst radialt siden tangential hogg på ytterveden ga en rar lyd, dårlig følelse i handa og liten framdrift i selveste høgging av treet. Kvisting ble en stor fornøyelse i framdriftsøyemed siden kvisten knakk av lett, men pen kvisting er vel noe annet.

I høggeprosessen begynte vi å lure på hva slags praktisk fordel sokking av treet rett før høgging har.Sokking Vi kom på at det kanskje kunne være av fordel ved tømmerkjøring med støtting. Ellers kunne det være smart for få opp driftstemperaturen både ved en selv og øksa særlig i disse temperaturene. På oss selv virket det bra, men øksa kom ikke over tungetuppfrysepunkt som vi prøvde vitenskapelig. Forsøket resulterte i stor latter fra min side, smertepreget ansikt hos Jostein og et lite isflak med tungespissmønster på øksa.

feltselfie

Tømmerkjøring skjedde med traktor.

Tanker og erfaringer rundt materialkvalitet kommer i senere blogginnlegg.

endeskår

 

Smia i Kurantgården 6. jan

Jens i essaEtter en del drøfting og avlesing av laftetømmeret i hallen til museet i Stamphusveien var planen å fortsette dagen i smia. Ideen var å lage oss noen enkle verktøy/hjelpemidler som vi får bruk for de første dagene. Jeg personlig hadde ingen smierfaring fra før, og det ble mer som et førstegangs introduksjon av smiing for min del. Med bakgrunn i erfaring og bakgrunnskunnskap ble vi enige om å smi oss et sett med holdhaker og muligens en benkehake hver.

Holdhakermuseumshaker
Vi fant frem 6 holdhaker som var tilgjengelig i kurantgården og kikket på og diskuterte utformingen
og produksjonsmåten av disse. Tre nederste av holdhakene er sveiset i sammen i nyere tid av en museets håndverkere Jørn Solli, han refererer til at de er laget en gang ut ifra tegning ifra et sett holdhaker som Roald Renmælmo en gang hadde med seg til Røros trolig en eldre modell. De to lengste er 18″ lange, piggene på den største er 8″ og på den nest største er de 6″.
To av de andre  var smidd og relativt like ca 16″ lange og rundt 15 mm tykke i godset den ene er laget av rundprofil og den andre er firkantprofil.

Den siste typen er mindre ca 13″ lang i rundprofil i 12mm tykkelse, denne er i dag i handel hos Bergstaden Trelast på Røros. Typen er den Kolbjørn Vegard Os ble introdusert for da han lærte laftefaget av Arild Bjarkø og Per Volden. Kolbjørn mener disse er for små og spinkle og vi trenger noe mer solide saker hvis vi først skal lage noen.

Vi tok et lite intervju/prat med Jon Holm Lillegjelten som i dag jobber på museet som arbeidsleder. Jon gikk i lære og lærte laftefaget på 1960-tallet og når vi snakker med han forstår vi at lignende gjennstand ble mye brukt i konstruksjoner for å binde bygningsdeler i sammen, da skulle de være utformet slik at vinkelen på bena gjorde slik at bygningsdelene ble presset i sammen når haka ble slått inn. Han ment at det var den typen av firkantprofil som ble bøyd i begge ender med en flat spiss i hver sin retning som vi fant i kurantgården, som var mest lik dem de benyttet både i arbeidsprosessen for fastholding av material og til fastbinding i konstruksjoner.

Vi falt på å lage hvert vårt sett med 3 bindhaker med forbilde av den som Jon synes lignet mest på den han hadde vært i kontakt med på 60-tallet. disse er også relativt enkle i utforming og skulle være mulig selv for meg å få til. Litt utfordring er det likevel med å få nok masse og et skarpt hjørne og slå på. Her viste Kolbjørn og Jens meg arbeidsteknikken med å stuke, banke og strekke for å spare/flytte på massen rundt knekken i hjørne. Selv fikk jeg oppleve opprinnelsen til ordtaka «smi mens jernet er varmt» og «mange jern i ilden». Foreløpig er jeg fornøyd med resultatet, for se hvordan de fungerer og om holdbarheten er tilstrekkelig.

haldhaker nylagde

Tømring i Aursfjord

Arne Pedersen er frå før mest kjent for å vere sagmeister på Aursfjordsaga, den berømte oppgangssaga i Malangen. Her er han den sjette i ein familietradisjon etter Ingebrigt Eliassen som bygde saga i 1796. Arne var den som gjenoppbygde saga på slutten av 1970-talet etter at ho hadde lege nede nokre år. Han byrja tidleg å tømre saman med faren og lærte seg å tømre sinknov med tapp. Han er truleg ein av dei siste som har denne kunnskapen i tradisjon. Sidan vi kjende til ei smie som var planlagt bygd ved Aursfjordsaga kom vi på at det kunne vere eit bra prosjekt for å få trening med sinknover.

Reint praktisk tok vi med oss tømmeret vi hadde hogd og kom ned i verkstaden til Arne. Her gjekk vi i gang med å ry tømmeret til 4 ¼» tjukne. Dette vart gjort etter arbeidsmåten som eg og Arne har arbeidd mest med tidlegare. Stokken vert lagt opp på underlag og sett fast med hakar. Stokken vert lodda og snora for så å bli skåra i jamne avstandar inn mot streken. Dette gjerast med hoggarøks. Så vert stokken lompa, ein kløyver av stykkene mellom kvar skåring. Når det er gjort er det ein tek fram bila og ryr det siste. Sidan vi skulle tømre med sinknover med tapp var det viktig å få slett og presis flate på ryinga. Elles vert merkinga vanskeleg.

Rying av tømmer i verkstaden til Arne Pedersen. Foto: Roald Renmælmo
Arne Pedersen sit på materialstabelen med dei mest brukte øksene ved sida av seg. Nærast han er ei bile smidd av Øyo. Vidare er det økser smidd av Lars Enander, Øystein Myhre og Bertil Parmsten. Alle desse er smidd som kopiar av eldre økser frå Troms. Foto: Roald Renmælmo


Smia er ikkje stor, grunnflata er 6 x 7 alen og rafthøgda var omlag mannshøgda. Vi hogg tømmer med kring 11″ brystmål i skogen ved Storhaugen. Dette kappa vi på litt overlengde og kjørte det ut av skogen med traktor og tømmerhengar. Vi tok med oss stokkane ned til Arne i Aursfjord der vi har halde til inne i verkstaden hans. Her har vi fyrst rydd stokkane på to sider til 4 ¼» tjukne.