Metode for fiksering av stokk uten festehake

Magnus har skrive litt om haldhakar og alternativ til haldhakar i samband med hogging av stokkane til stallen på Heimtveiten. Her kjem tekst og bilete som han har posta på Heimtveitenbloggen:

På gammeltømmeret finner vi ikke spor i tømmeret etter festehaker eller andre spor.

P9220289
Festehaker eller holdhaker er en type hake med forskjellig retning på hakene- en på tvers og en på langs. Slik at den skal gå i vedretningen tømmeret og i lunnen som ligger på tvers under.

Det er nærliggende å tenke seg at de har hatt andre metoder for å feste stokken når den skal teljes til. Det er selvfølgelig mulig at det har vært holdhaker som er festet utenfor hode som kappes av, eller i veden utenfor magen. Så jeg har sett på en løsning med både nedtappa firkanta trestykker og kraftige dymlinger som feste for stokken under teljing.

P2010648
Jeg har tappa ned firkant trestykker i en bredde litt over vanlig tømmerdimensjon. Samt en raskere løsning med å borre hull med 1 1/2″ naver, og dymlinger.
Jeg låser da tømmeret fast med grove trekiler, eller avhogde trebiter i den posisjonen som trengs. Dette fungerer kjempefint, og jeg savner ikke festehakene! Særlig det at man justerer stokken veldig lett, og får ikke en godt anlegg til å snu stokken imot. Dymlingene gjør jobben godt nok, og etter hvert når stokken blir tynnere kan det være greit å ha et hull litt nærmere så det ikke trengs så mange grove trekiler. De nedtappa tappene fungerer litt bedre med tanke på stabilitet.
På ene siden må tappen/dymlingen være enkel å ta opp og ned for å rulle tømmmeret inn og ut når en er ferdig.

Høvelbenk i Verdal fra 1798

 

IMG_4466
Høvelbenk fra 1798 på gården Sul i Verdal

Arvid Wold og hans kone Ulla bor på gården sul i Verdal i dag ,   på gården hans er det mange skatter, for den som er interessert i historie og folkekunst.                                                                   Gården har fungert som en skysstasjon på vegen over til Sverige, i Snorres kongesagaer var dette gården Olav Haraldson (Olav Den Hellige) kom ned til når han kom til Norge i 1030 før han red ned til slaget på Stiklestad, så det er historisk grunn.

Benken som er på gården har en litt spesiell historie med seg , Arvid fortalte at i nødsårene i 1812 var det 3 familier som etablerte seg ved Stor-rensjøen (i Sverige), et vegløst område ganske høyt til fjells ligger på ca 500 m.o.h. De levde av jakt ,fiske og husdyrhold. Det var visst snakk om noen som var lyst i bann? Bosettningen her vokste til 3 gårder hvor det etterhvert ble en relativ stor smie, Edin Gjersin fra Verdal var smed lærling der i to år (1897-98) bl.annet

Da det er skjært inn årstall på benken 1798 er det trolig at de hadde den med seg til deres nye bosetning. I dag er det Wallenberg dynastiet som eier all grunn i disse områder. Benken ble reddet av Jon Suul da gårdene sto for forfall i nyere tid, han tok den med til Norge, ca 1985.

Høvelbenken har en spesiell utforming med hensyn til størrelse og feste anordning. Benkeplaten og beina er i furu mens gjengetappene og klemmene er i bjørk. Det har vært en del utskiftninger i senere tid bla annet 1 gjengetapp og føttene og begge håndtakene til å stamme/ slakke gjengetappene med.

Benken er 206 lang med baktangen, den er 30 cm brei, og 6,5 cm tykk., den er 78 cm høy, marg ned.

Føttene er 3” x 1”plassert 38 og 45 cm inn fra endene og 5 cm inn fra sidene . Det er 20 hull til tanger (fordelt på to rekker 9 og 11 hull)

Framtanga er i bjørk og er hengslet i hjørnet av benken, så den klemmer sammen nesten som en skottbenk.

 

Skjult dymling

 

P1080614Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Det er borra med 1 1/2″ navar, som er ganske kort i skjæret (butt). Dette er en typisk østnorsk navarform. Vi har et sett med navarer fra Johannes H.Fosse ifra Frekhaug utenfor Bergen, de er imidlertid litt lengre i skjæret enn hullene i stallen -så vi har en bestilling på en ny østnorsk «husnavar» på 1 1/2″ av smed Øystein Myhre ifra Sandefjord, som også har smidd øksene vi har kopiert. Se tidliger bloggpost: http://heimtveiten.blogspot.no/search/label/Smiing

P1080616
Ny og gammel dymling. Vi ser den gamle er åttekanta og kort, og av furu

Her har jeg først vinklet over sidene av dymlingshullet i den gamle stokken (som har et hull fra før), ut på yttersiden av meddragsmotet, og i tilegg  målt ut avstanden fra senter hull til meddragsmotet. Så er nystokken lagt oppå og merkene overføres til den.

P1080611
Merkene overføres på nystokkens underside.
P1080613
Stokken borres med naver. Her er det viktig at stokken låses i lodd, sånn den vil stå i laftet, og at man da også borer i lodd. Ellers vil dymlingen og laftet bryte og ikke falle på plass.
Det er også viktig at man borer lengere enn lengden på dymlingen, så ikke stokken ligger å rir på den, men ligger nedpå i meddrag og laft.
Andre måter å merke opp skjult dymling er å spikke til en korter dymling som er spiss eller har en spiker i senter, som man setter nedi hullet på understokken og legger påstokken oppå og som vil gi et merke for den skjulte borringa.
Er det noen som merker opp dymlingene på anna måte? Så skriv gjerne en kommentar.
Innlegget er frå bloggposten på Heimtveitbloggen og er skrive av Magnus Wammen: http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/skjult-dymling.html

Jamnt rundtømmer og ravling

Denne veka er vi i skogen og hogger det siste tømmeret til smia vi tømrar på. Raftstokkar og åsar er det vi manglar. Samstundes tar vi ut nokre stokkar for å prøvetømre nokre nover av den typen vi studerte på stabburet på Eggen i Bardu. Det var slåande kor jamntjukke stokkane var på dette stabburet. Vi målte at det var mindre enn 0,5 cm avsmalning pr. meter. Snittet i diameter på stokkane var kring 6 ½», smått tømmer altså.

Furu med omlag 7″ diameter i brystmål og med kring 0,5 cm i avsmalning pr. meter. Det er den furua på midten som er blinka det er snakk om. Foto: Roald Renmælmo

Vi har funne nokre furuer som vi trur kan høve til prøvetømring. Det er langt mellom dei i det bestadet som vi har hogd i denne veka. Truleg er dette sjeldan vare. Vi har prøvd å ravle eit par av stokkane i skogen, medan dei andre har barken på. Vidare vil vi sjå korleis det er å gå vidare med pjåling av stokkane og korleis overflatene blir i ferdig stokk.


Videoklippet viser Magne Kleiveland som ravlar ein stokk i skogen. Det tek litt tid å bli kjent med ravelen og arbeidsmåten, men den høver godt til slikt jamnt småtømmer som dette.

Hoggarøks smidd av Mattias Helje. Dette er ein kopi av ei øks frå Snekkergården på Tolga i Østerdalen. Tilsvarande økser har også vore vanleg i Målselv. Foto: Roald Renmælmo

Alt tømmeret vart hogd med øks og vi sokka nederste del av furua før felling.

 

Kinnung start

Det har passet seg å starte med noen kinnunger (korte laftestokker, som blir avbrutt av dør/vinduer) som har kun et laft i seg. Fortsatt er vi i gjengivelse av hver stokk for stokk og laft for laft. For å gjenskape en mest mulig autentisitet.

P1040625
Oppmerking av opplaftet
P1060628.JPG
Her er det en av de «gamle stokkene» som byttes. De som er mageteljet med en tydeligere mage og som er pjålet. Se tidligere bloggpost: 

http://heimtveiten.blogspot.no/2013/10/mageteljing.html

P1080606
Nedlaftet på ny og gammel. (Ingen tvil om utskiftning av denne denne!)

Opplegg for merking

Kinnungene som bare ligger i et laft kan være vanskelig å få til å ligge støtt når stokken skal merkes. Fordi den må stå i lodd og kan ikke forandre på seg før hele stokken er ferdig merket. Her har vi et par metoder for opplegging:

P1080602
Laftetvinge, er et redskap vi har men som vi syntes er for tidsutypisk, samt at når en kommer ned på meddrag blir jernskruen som ligger oppå stokken i veien.
P1002
Og i sin enkleste form kan man bare legge opp stokken med et trestykke så den ligger stødig for merking!

Tekst og bilete er henta frå http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/kinnung-start.html

Stall fra Heimtveiten – Gjenoppstart av gjenreisingen!

Magnus Wammen og Henning Jensen har prosjektet med restaurering av stallen frå Heimtveiten som sitt prosjekt i tradisjonsfaglig utøving dette året. Dei har arbeidd med dette tidlegare og har posta om arbeidet på sin blogg: http://heimtveiten.blogspot.no No har dei også fått med seg student Ivar Jørstad i prosjektet. Dei vil halde fram med å poste på den gamle bloggen om arbeidet og så vil vi leggje inn stoffet som eigne postar på denne bloggen. Her er teksten frå Magnus:

Det er faktisk blitt over 2 1/2 år siden vi la ned verktøyet på stallen. Vi har gjort mye annet spennende av små og store prosjekter. Henning og Magnus har startet på bachelor utdanning på NTNU i Trondheim. Tradisjonelt bygghåndverk heter studieretningen og har 6-8 ukessamlinger pr. år.

Det lanseres en blogg nå snart, som omhandler studiet og hva som gjøres på samlinger og ulike studentoppgaver. Vi vidresender link når bloggen er lansert.

Gjenreisning av stallen vil vi bruke som arbeidspraksis inn i studiet. Vi vil arbeide med stallen framover og skal ta opp igjen bloggen på arbeidet som skrider fram.

Nå er det fortsettelse av laftekassa, og muring av tørrmur under som vi skal igang med!

Tettingspor i opplaft

Denne gangen fikk jeg den viktige og ærefulle oppgaven å skrive om måssåmusa.

måssåmus3

Ovenfor stående betegnelse for denne detalj er et notat av Sverre Ødegård i et eksemplar av Halvor Vreims bok «Laftehus» fra 1966 som er i Rørosmuseets eie. Betegnelsen mosemus er også å finne i «Rørosordbok».

Vreim omskriver i boka «Laftehus» en laftevariant med loddrette hogg altså firkantet midthals og kaller den for kuntnov og at den er vanlig for Trøndelag. Samme nova finner vi igjen i «Om det å lafte» som en variant av trøndersk knutnova. Her heves det fram at knutnovtyper kombinert med mosepipe er standard i Trøndelag så langt fram i tida som lafting var vanlig.

den røroske mosemus

Etter Kolbjørn Vegard Os er vel mosåfaret heller intet uvanlig navn (navnet går jo litt mer i retning medfar og jeg husker ikke helt om han ville beskreve vårt tettingsspor i nova!?) Under store anstrengelser for å undertrykke lattern (hihiihi) tipset veiledern at jeg komme til å finne noe artig også i Tore Hauge`s bok «Littlemannen og skoftungen». Han bruker uttrykket måssåfitte som han knytter til åslaft. I boka «Lafting» av Kristian Strømshaug finner vi  en tegning av tettingssporet. I teksten refererer Strømshaug til Vreim men har intet navn for detaljen. Også Ola Steen omskrive et tettingsspor i sin bok «Håndlaft», der i sammenhang med en barkelaftoppskrift.

Slik som vi utfører tettingsporet og som jeg tyder bildene og tegninger i de bøkene som jeg fikk tak i er det hogd inn i opplaftet. Som jo betyr, hvis en ser på en vegg, at bare den øvere delen av nova få ekstra tetting med hjelp av mosemusa. Det virker for meg innlysende siden stapping av mose inn i mosemusa i opplaftet er nokså lettvint i motsetning til å få det til i nedlaftet. Og halvparten med ekstratetting i nova er bedre enn ingen ekstratetting i nova.

I forhold til vertøybruk for å lage mosemus bruker vi alle sammen her øks. Jeg pleier å bruke framhynna, Jostein bytter mellom fram- og bakhynna mens Kolbjørn Vegard favoritiserer bakhynna. Tappjern og klubbe kunne også våre en alternativ, men siden vi ellers i prosessen ikke ha bruk for disse redskaper virker det litt tungvint å ha dem med bare for dette steget i prosessen.

«Kjært barn har mange navn» gjelder vel også her. Og tillegg bruker en de ved enhver anledning…

Hvilket navn bruker dere for omskrevet detalj???