Bildet viser esse og pipa fra baksiden samt den gamle belgen. Bildet er tatt under demontering.
I forbindelse med arbeid i læringsarena Innlandet har jeg startet med et egenvalgt prosjekt. En smie i stavkonstruksjon med laftet svillstokk som står på Fåvang, Vestside i Gudbrandsdal Innlandet.
Her er både kledning og taket fjernet. Bygningen og essen har seget og svillstokken rundt essen er fullstendig borte.
Så langt finnes det lite informasjon om bygningen. Men konstruksjonen og innredningen/utstyr og særlig belgen viser seg å være opprinnelig og er preget av historien. Taket har med sikkerhet blitt skiftet for en stund siden. I den omgangen ble takvinkelen også forandret. Takstein som ligger i bakken rundt om og deler av opprinnelig takkonstruksjon med utarbeidede halvblad i forskjellige vinkler ble funnet under demontering og bekrefter antakelsen. Her skal det settes fokus på å finne tilbake til den gamle takkonstruksjonen.
Bildet viser stender og strever på vestveggen. Streverne har både avstivende og bærende funksjon
Bygningen er så langt oppmålt, fotodokumentert og demontert. Bygningsdeler er kjørt hjem til meg hvor konstruksjonen skal restaureres. Store deler av svillstokken er borte og må rekonstrueres. Konstruksjonen består i hovedsak av gran. Nærmere studering av treforbindelser, tolking av arbeidsmåten, verktøybruk osv. og hogging av materialer vil bli neste skrittene.
Viderearbeid er satt i gang. Materialer er hogt og barket i omkring liggende granskog. For å kunne rekonstruere svillstokkene hvorav over halparten er borte har vi lagt ut både svill og raft for å kunne overta nøyaktige mål.
Svillstokken ligger bakest i bildet med nye stokker opp på. Her er sammenfelling i gang. Svillstokker er laftet med et enkel barklaft.
Neste arbeidsskritt er å legge raftstokkene opp på svillen. Deretter kunne vi merke av plassering av sperrer og felle inn selve. Samtidig er produksjon/restauering av stolper og strever satt i gang. Undersøkelser viser at det har blitt brukt øks til utforming av både tapp og tapphull. Dimensjonering av selve følgte ikke noen nøyaktige mål.
Felling av sperrer in i raftstokken. Forran i bildet ligger et stolpe med ferdig utformet tapp.
I smia kunne vi finne to hanebjelker som både fortalt oss om opprinelige takvinkel og treforbindelse ( halvblad). Siden taket skal tekkes igjen med skifer har vi valgt å forsterke alle sperrebind med hanebjelke. Også har det kommet på plass en ny samhald/bete. Uthogging etter det gamle var godt synnlig i raftstokken.
Her er alle sperrebind på plass og bygning er klar til demontering.
Siden vi har brukt råt material har vi tatt hensyn til svinn særlig ved streverne. For at de kan jobbe i trykk må treforbindelsen være tett. Her har vi målt opp plassering av strevern og har trekket ca. 10-15mm. Resultatet er at bygget står stiv og stabilt.
I løpet av kort tid kommer ny restaurert smie på plass. Klar til å montere sperrer og tak.
For å kunne sikre god trykk overføring til fastgrunn har vi supplert den gamle muren med stein. I tilleg har vi vudert å løfte bygningen ca. 15cm fra bakken slik at svillstokkene er ikke like utsatt for råteskade som de var det fra før.
Her er bygningen ferdig montert med tak. Utekledning som holder sammen konstruksjon og derfor er en vesentlig del av selve skal kommer senere på plass.
Det er lagt 5/4″ rot topp bord kantet med øks. De skal gi god feste til sprikring av skifer.
Bildet viser sperrbind med hanebjelker i enkel halvblad ( sprikret).
Hvordan angrep håndverkerne, som bygget huset, prosessen i 1909?
Hva slags mål- og merketeknikker brukte de?
Ganske tidlig i dokumentasjonsprosessen ble det klart at det var norske tommer og alen som var brukt som måleenhet. Det var med stor beundring vi la merke til nøyaktigheten og finishen på de øksede delene. En indikator på at huset ble bygget av erfarne håndverkere. Herand Aktiesagbruk var eid av flere båtbyggere i Herand og det er nærliggende å tro at det var skipstømrer involvert i byggingen. Også en hyppig bruk av klinkbolter tyder på dette.
Rotkne festet med klinkbolter
Selve merkingen var hovedsakelig gjort med blyant, selv om vi fant spor etter rissnål på enkelte steder. Tapphullene var merket med 2 1/2 » fra utsiden og 1 1/2″ i bredden. Denne metoden er ganske så genial, fordi man da ikke må ta hensyn til tykkelsesforskjeller mellom stav og stavleie/bunnsvill. I tillegg er man sikret at utsiden, som skal få kledning etterpå, har en jevn overflate. Siden strekene er så presis på tommemålet er det sannsynlig at man har brukt et mål til å streke etter. Avstanden mellom sperrene er rundt 3 norske alen. Men her er det litt variasjon. Det er altså ikke sannsynlig at man brukte en lekt til å måle nøyaktig avstand. Muligens brukte man bare en alenstokk til å finne sirka tre alen mellomrom.
En hakeskjøt 1 alen lang og er streket opp med blyant.
I løpet av de to dagene avslørete huset et par av sine hemmeligheter, men vi hadde dessverre ikke tid til å gå grundigere inn i alle detaljene.
For å gi plass til en reimdreven sirkelsag måtte en stav flyttes litt til venstre. Det gamle tapphullet avslører mye av merketeknikken.
Deretter gikk vi over til planlegginga av vårt nybygg. Her var det mange hensyn å ta, både målene og konstruksjonen ble forandret et par ganger før vi var fornøyd. Dette var ikke en enkel prosess. Lagerbygget skulle blant annet følge visse proporsjoner og takvinkelen fra saghuset. Man måtte ta hensyn til grunnforholdene, avstand til høyspentlinjer og høyden av gaffeltrucken, som skal frakte materialet inn og ut av bygget.
Skissen og målene ble forandret flere ganger før man var fornøyd. I midten skal gulvet tåle vekten av gaffeltrucken, derfor blir gulvbjelkene flyttet tettere sammen i dette område.
Til oppmerking brukte vi en metode som kalles for låsebenkmetoden. På et langt bord blir alle de viktige målene tegnet av, for eksempel sperreavstandene, plassering av stavene osv.
Låsebenk -En lang benk med alle viktige målene Merking på låsebenken
Etterpå legger man emnene i tur og orden på benken og overfører målene med en vinkel. Til å markere tapphull og plassering av kammer og lignende, lagde vi oss flere forskjellige ku.
Målene blir overført til emnetEn ku er et fast strekmål til merking av treforbindelsene.Merking av tapphull. Samme ku blir brukt til å merke tappen på stavene.
Som et fint eksempel for tverrfaglig samarbeid på vårt fakultet kan jeg nevne at vi fikk hjelp av en arkitektstudent som var svært interessert i å lære mer om tradisjonelle byggeteknikker.
Restriksjonene rundt Korona-pandemien satte dessverre en brå stopp i vår byggeprosess, men vi håper på til å kunne fullføre prosjektet så snart som mulig.
I del 3 skal jeg skrive mer om verktøybruk og prosessen rundt oppsettingen.
Veggeskaver som har sitt opphav på Stigen gård og kopi lagret av Øystein Myhre
I forbindelse med en hjemmeoppgave har jeg undersøkt i mitt distrikt rund Ringebu/Gudbrandsdalen om jeg kunne finne spor etter såtjern og/eller lignende redskap. Leting i Magasinet på Maihaugen, kontakt med lokale håndverkere og folk som kunne vite noe om verktøyet ga ingen resultat. I boka Høvelens historie fra G.A.Norman¹ står det noe om en veggeskaver. Bildet i boka viser at verkøyet er det samme som jeg her kaller veggeskave. I Gudbrandsdalen ble det betegnet som «veggjerevoskrape».
Etter en stund kom jeg på at jeg for noen år siden hadde funnet et smidd verktøy som jeg ikke helt visste hva det var. Det hang på veggen i et gammelt laftet fjøs her på gården, nede i møkkkjelleren. Det var tilfeldig at jeg var der inne med hodelykt og oppdaget det. Redskapet låg deretter ei stund på verkstedet uten noe mer oppmerksomhet.
Trolig ble veggeskaveren brukt i området og her på gården Stigen. Jeg kunne dessverre ikke finne direkte verktøyspor på noen av bygningene. Selve jernet er ganske slitt og godt brukt. Dvs antakelig rundt 10-15mm av eggstålet er slipt bort.
For å kunne teste og ta i bruk såtjernet ba jeg Øystein Myhre fra Myhresmia AS å lager en kopi av jernet.
I samråd med Øystein Myhre ble det en fin kopi som jeg fikk skjeftet på verkstedet.
Jeg valgte et senvokst emne av gran framfor et emne av bjørk. Gran er noe lettere men likevel ganske sterk. Jeg mener at skaftet blir ikke belastet likt som en økseskaft og skavern skal være lett å jobbe med. Skaftet er ca. en alen (62,75cm) langt. Her har jeg orientert meg etter en tradisjonel økseskaft lengde. Skaftet ble dreiet på benken og etterpå «flatet inn» på sidene med høvelen før selve jernet ble fellt inn. «Spikeren» i enden av jernet var i utgangspunkt litt grovt og jeg så fare for at skaftet kunne bli skadet ved sammenføyning. Derfor valgte jeg å varme opp spikeren før jeg skulle tilpasse den. Dvs. slå den rundt og inn i selve emne.
Eggen var i utgangspunkt ganske bra slippt fra Øystein med en eggvinkel på 30 grader. Detter tilsvarer ikke originalet. En eggvinkel på 30 grader er mer tradisjonelt på et slik redskap. Desto mindre den blir (25 grader) kan det slites raskere og blir også mer agressiv i bruken. Kanskje en forklaring hvorfor det gamle originale jern er såpass slitt. På det nye jerntet tokk jeg bare en bryning med 3000 stein og polering etterpå før jeg prøvde den for første gang.
Siden det originale skaftet var borte er utforming av skaftet valgt fritt og etter eget skjønn. Jeg har valgt et funksjonelt skaft som jeg skal vurdere etter den er brukt et stund ute i felten. Som vist på bildet nedenfor har jeg i enden dreiet et rund «hode» som en kan ta godt grep i og styre vinkelen i både x-, y- og z-akse.
Ferdig skjeftet jern
Ved en tidligere studiesamling fikk jeg for første gang lære om hvordan veggeskrape brukes og fordeler et slik redskap medfører. Ved denne samling var vi helt i nord i heimetraktene til Roald Renmælmo og Jon Dahlmo. Her brukes det begrepet såtjern i steden for veggeskaver.
Veggeskave i bruk i måsåfare
Eggen har i både bredde og vinkelen mye tilfelles med en pjål eller bandkniv. Men i praktisk bruk viser veggeskaveren sin spesielle egenskap. Mens pjål eller lignende er håndhold sideveis kan veggeskave brukes inn til veggen (bildet overfor). F.eks i rundingen av en laftetvegg og helt inntil hjørnet. Fordel med et langt skaft er at veggeskaver kan framfor pjål godt brukes til emner/stokker som ligger lavere enn emner som ligger på bukker eller høvelbenk. Veggeskavet er godt egnet til både barking og/eller tilpassing av stokkform. Med et forholdsvis langt skaft kan en enkelt styre «angrepsvinkelen» på eggen og dermed kontrollere om jernet skal arbeide agressivt eller brukes til fin utforming av emnet.
Avsluttende kan en si at det gamle veggeskavet var litt bøyd og rundt i egglinjen. En kan lure på om bruken kan har styrt utformingen eller omvendt. I hvertfall sier betegnelsen veggeskave noe om verktøyet. Eggen av det gamle veggeskavet var mer slitt i endene og var dermed ikke beint lenger. I diskusjon med Øystein Myhre har vi kommet til konklusjonen at det antagelig er på grunn av måten hvordan den ble brukt. Når en bruker jernet inn i veggfaret/måsåfaret til fin pussing av tømmerstokkene etter veggen er lagt forklarer det hvorfor eggen blir mer slitt i endene en på mitten. Slik sett kan en også si at bruken har styrt utformingen.
Dermed fortjener jernet den lokale betegnelse «veggjerevoskrape».
På læringsarena Vestland er vi så privilegert at vi har tilgang til en av Norges få oppgangssager som fortsatt er i drift. Saga i Herand er eid av Mowi (tidligere Marine Harvest) og drives i dag av bygningsvernavdelingen ved Hardanger Fartøyvernsenter. Herand sag het opprinnelig Tveiti sag og ligger ved utløpet av Herandselva i Ullensvang kommune.
Saga er første gang nevnt i skriftlige kilder i år 1563. Fram til 1909 var Tveiti sag ei einblada oppgangssag. I 1909 overtok Herands Aktiesagbruk Tveitisaga og kjøpte inn sagutstyr fra en flerblada oppgangssag fra Ulvik. Samtidig ble det bygd ei mindre sirkelsag i saghuset. Lokal tradisjon antyder at et nytt saghus ble bygd i denne sammenhengen, men det er ikke bekreftet.
Herands aktiesagbruk ble nedlagt i 1957, men saga var i bruk fram til 1978. I 1986 ville daværende eier rive saga både fordi saghuset var i svært dårlig stand og tomta skulle brukes til å etablere et settefiskanlegg. Det er takket være fylkeskonservator Nils Georg Brekke og arkitekt Kjell Andresen, at saghuset ble reddet og fredet. Fylkeskonservatoren ville egentlig frede hele kulturmiljøet rundt, men på grunn av interessekonflikten med grunneier, ble forslaget redusert til et minimum for å gjøre det mulig å kombinere utbygging av settefiskanlegget med bevaring av oppgangssaga.
Arealet rund sagbruket er dessverre sterkt redusert, slik at tørking og lagring av skurlasten både er tungvint og tidskrevende og med dette svært ulønnsomt. Derfor står et eget lagerbygg i nærheten, høyt oppe på ønskelisten til sagmesteren. Dette for å effektivisere drifta og sikre lagringsforholda på materialen som blir produsert.
Hvorfor er det viktig at et freda sagbruk drevet av et museum skal være effektivt og lønnsomt?
Lønnsomheten er en viktig faktor i driftsmodellen til Herandsag. Material som blir produsert er hovedsakelig tenkt til restaureringsoppdrag i både fartøy- og bygningsvern. Skal restaureringsprosjektene bruke mest mulig prosessuell autentisk framstilt material, er det helt avgjørende at bord fra oppgangssaga ikke blir en alt for sterkt fordyrende budsjettpost. Det er viktig at slik material blir brukt i restaureringsoppdrag.
For det andre er økonomisk tenkning også viktig kunnskap en sagmester skal beherske, ved siden av teknologisk forståelse og materialkunnskap. Denne helheten gjør driften av Herand sag ganske så unik.
I 2019 ble ideen født, til å involvere studentene på studiet i tradisjonelt bygghåndverk til å bygge et lager. Først måtte man ta stilling til hvilken konstruksjon huset skulle ha. På Vestlandet er flere lagerbygg, og også sag-husene bygget som grindbygg.
Både Stekkasaga (øverst) og Grindsaga er eksempler på enbladete oppgangssager med et grindbygg som saghus
Bygningen til Herand sag er derimot en bindingsverkskonstruksjon. Dette kan ha sammenheng med at stordriften krevde et vasshjul med stor rotasjonshastighet og mye kraftoverføring. Store vibrasjoner fra et hurtiggående Poncelet-hjul må tas opp i en stabil konstruksjon. Bindingsverket er her mer egnet en den lette grindbyggkonstruksjonen.
Et Poncelet-hjul med forholdsvis liten diameter overfører mye rotasjons-kraft til saga, men også mye vibrasjon til saghuset
Det ble raskt avgjort at vi skal kopiere byggemåten fra saghuset, og en enkel skisse og kappliste ble raskt laget. Originaldelene i saghuset er tilvirket med øks, men vi bestemte oss for å bruke oppgangssaga til å skjære all nødvendig material. Våren 2019 jobbet så 5 studenter, sammen med veileder Trond Oalann, en uke på oppgangssagen med skjæring av material til lagerbygget.
Fordelen med en flerbladet sag er at stokkene blir rett dimensjonert pluss at sidebordene blir skjært, og alt dette i ett operasjon.Størrelsen av sagramma gir noen begrensninger, da er det av og til nødvendig med litt tilpassing av stokken
I fortsettelsen skal jeg skrive mer om dokumentasjonen av det gamle saghuset og om mål- og merketeknikker vi brukte til bygging av det nye lageret. Følg med på bloggen for oppdatering om prosjektet.
På vår læringsarena på Stiklestad nasjonale kultursenter har mi studentgruppe i år hatt fokus på et prosjekt der vi har satt opp et tradisjonelt stavbygg. Jeg vil her vise prosessen fra granstokker saget på en 100 års gammel sag med 9 hk elektrisk motor, til et ferdig bygg på 6 x 12 meter. Bygget skal brukes til utstilling på museet på Stiklestad.
På saga
Dette året ble det kjøpt inn ferdig hogd grantømmer til prosjektet siden vi var for seint ute til å hogge tømmer til prosjektet selv. Forrige studieår fikk vi starta i skogen med uttak av furutømmer til prosjektet som vi arbeidet med da. Det var en laftet ferdastall til Stiklastadir, som er en del av Per Steinar og Kai sin Bacheloroppgave. Dette året er det Håvard Stuberg, Rolf Anders Lein og Jostein Utstumo som er våre veiledere.
Å sage tømmer på en sirkelsag på gammelmåten er en utfordring, og uten motorisert selvtrekk måtte vi stå for dette selv ved å sveive fram stokken. Motoren som driver bladet er bare på 9 hk, så her måtte vi være fintfølende slik at bladet saget stokken pent og ikke slurte. Dette ga oss utfordringer i starten, men etter hvert som dagene gikk ble arbeidet lettere og bedre, og materialstabelen vokste.
Videre gikk arbeidet ut på å utforme bjelker. Dette gjorde vi ved å sage ut 6 x 6 og 5 x 5 tommers bjelker, og å måle 3 tommer utfra midten. Med at vi ble mer vant med sagen og lærte oss å lytte til den, begynte tingene å gå raskere og etter hvert lignet det på en produksjon. En av tingene som vi kom fram til er at å blinke tømmeret på forhånd er kjempeviktig.
Det aller beste er å blinke tømmeret i skogen.,- Da har du på forhånd har regnet ut hvor mye tømmer du trenger og hvilken dimensjon du trenger til dette. Siden vi i dette tilfellet ikke hadde hugget tømmeret selv, måtte vi ta til takke med det tømmeret som ble levert til oss på saga. Da måtte vi nøye oss med det nest beste, å velge ut riktige stokker av tømmerlunnen etter det vi skulle sage. Her er det viktig å ha et system som alle er gjort kjent med på forhånd og det bør våre så enkelt som mulig- Her hadde vi en bratt læringskurve og gjorde en del feil i starten. Vi var for optimistiske i forhold til det faktiske skurutbyttet av den enkelte stokken.
Det ble derfor litt variasjon i dimensjonen på den første materialen vi saga.
Tømringa
Da vi var ferdig på saga startet sammenhogging av tømmeret til ferdig bygg. For å ha styring på produksjonen av de ulike delene laga vi 4 deler. Den første viste langveggen og alle sammenføyningene.,-
den andre røstveggen, det tredje arket viser alle veggene med bjelkene nummererte.
Det fjerde arket var ei liste over alle bygningsdelene med eget nummer, navn på del og ferdig x og hvem som hadde laget denne. Dette systemet skulle vise seg å fungere utmerket. Hvis noen var borte noen dager og kom tilbake, kunne han bare kontrollere med listen hvor han hadde avsluttet sist. For så å fortsette videre på samme stokk som han hadde jobbet på sist.
Deretter laget vi mal og ku. Mal laget vi to stykker en for topp og bunnsvill og en for staver. På malen til topp og bunn svillen benyttet vi forskjellige farger tusj til å markere tapphull, hull til strever, vindus staver, dør staver og hjørne staver. Dette var et bra system som gjorde det lett og holde orden. Vi laget bare en ku, her burde vi ha hatt 3. En ku er en fysisk mal som vi laget med en tydelig anleggsside og 2 skruer som risset opp både tapp og tapp hull. De to andre ku som vi i ettertid fant ut at vi manglet, var en som hadde passet i tapphullet og en annen som hadde hatt form som tapphullet og kunne vist om tappen kunne kommet inn i tapphullet. I vår produksjon var vi for opptatt av å ikke ta for mye, så alle strekene sto igjen. Dette gjorde at når vi skulle reise bygget, måtte alle tapphullene tilpasses, noe som kostet oss en dag ekstra. I tillegg tror jeg det hadde vært raskere å tappe ut hullene hvis du hadde brukt en ku istedenfor å måtte opp med tommestokken hele tiden. Vi benyttet 3 forskjellige sammenføyninger på topp og bunnsvillene.
Hakeskjøter, rett fransklås og skrå fransklås. Etter min mening fungerte de franske låsene best. Når de var sammen, var det bare å stramme de med kiler og alt var låst og solid. Hakeskjøtene var mere upresise og i toppsvillen måtte vi bruke Dumling for å holde de sammen. Fordelen med hakeskjøt er produksjonstiden som vel var ca. 10% av tiden det tok å lage franskskjøt.
Etter at alle tapphullene og sammenføyningene var sjekket og prøvd, tilpasset vi taksperrene og spikret på holdere til takåsene. Etter det var det bare å reise bygget.
Til neste år skal vi lage vinduer og dører til bygget.
Vi studenter fra NTNU var Bianca Rose, Morten Pedersen, Preben Nilsen, Robert Otnes og Ken Lorentzen
På vestlandet er ein kjent med vått og vindfullt klima. Dette har det vore teke omsyn til gjennom tidene ved oppsetting av hus. Som oftast er eine endeveggen orientert mot den dominerande værretninga, og gavlveggen er ein del av ei sval/ skåle eller eit skot. Svala beskyttar tømmeret til huset, og blir å sjå på som ein slitedel. Ein kjem då unna med å kle den minste veggen til huset. Ein ser og at tuna er orientert i rekke slik at husa “tek av” for kvarandre.
Sangarstemne i rekketunet. Romsdalsmuseets fotoarkiv.
Hammervollstua frå Eidsvåg i Langfjorden er eit langt todelt hus. Eine delen er ei alderdommeleg årestue med eldstad midt på golvet og ljore i taket. Den andre delen er ei tømmerstue bygd 1822 med gang, kove og kammers. Eldstaden er ein peis i eine hjørnet med skorsteinspipe. I kvar ende på huset er det skåler/ skot.
Teikningar frå Romsdalsmuseets arkiv.Familien Hammervoll. Romsdalsmuseets fotoarkiv
Huset blei flytta til Romsdalsmuseet i 1927/28. Seinare blei både løa og stabburet flytta, og dannar i dag eit firkanttun, der langveggen på stua er vervegg mot vest! Nesten alt av vind med regn kjem frå vest- sørvest. Tømmeret rekk nesten aldri å tørke opp i mellom regnbygene, så museet har sett seg nøydd til å kle opp veggen for å ta vare på det originale tømmeret.
Vått tømmer i veggen.
Å kle eit museumshus som aldri har hatt kledning byr på ein del spørsmål. Kva er tidsriktig, korleis er vindusomramming, materialvalg, overflate, profilar etc.?
Det blei sett på ein del eldre originale hus i Romsdalregionen for å ha som grunnlag til eit val. Ståande tømmermannspanel i furu med bredder etter stokken med høvla overflater og profil i sida på påbordet går igjen på tidstypisk 1850 stil.
Kledningsprofil frå Vorpeneset, Langfjorden
Det blei fellt nokre furutre på museumsområdet, og dei blei saga til ukanta tomsbord og la dei på granstrø til tørking ein luftig stad. Etter tørk blei kantane skore rein for geitved, og margsida som er yttersida høvla med okshøvel. Deretter blei borda sett i skottbenken, https://skottbenk.com/category/geografisk-plassering/noreg/more-og-romsdal-noreg/fraena/ kopi av Lømyrbenken som var ordna i anledninga ,ogretta med skottoksen, og tilslutt blei det profilert ein kvartstaff med kant.
Før arbeidet på veggen starta blei det satt opp eit stillas eit stykke frå veggen med presenning over frå takskjegget for å kunne arbeide nokonlunde tørt og få sleppe å få ufsedråpen i nakken.
Retting og lekting
Veggen er lekta med noko oppretting. Lektene er skore ut av ein plank til 2×5/4 toms i rein alved. 5 kvart dannar god lufting bak kledninga og for tømmeret. Underliggerane ved skilleveggsnover, dør og vindu var dei første borda som blei montert. Så var det å leite fram og sortere passelege breidder og få det til å gå opp i dei ulike felta med både underliggar og påbord, og ta hensyn til rot og topp. Innfestinga er Mustad 4 toms svart bygningsspikar, ein midt i underliggaren, og to i påbordet i kvar lekte.
Innfesting med svartspikar. Spora etter sirkelsaga er vanskeleg å høvle vekk nære kvisten.
Det ferdige kledde huset framstår med eit anna uttrykk enn tidlegare, men ein kan tru at stilen som er valgt med alfuru som skal stå ubehandla og bli vergrå peikar imot noko som kan opplevast som tidsriktig. Og ikkje minst med desse milde og våte vintrane er det godt for tømmeret å få god lufting og tørke opp.
Huset ferdig kleddDei ulike bredden på borda skapar liv i veggen.
Om ikkje anna er nemnt er foto/ film ved forfattar.
Eg ynskjer å ta for meg eit laft frå Valdres. Eg har ikkje prøvd dette laftet tidlegare, men ynskjer å sjå på denne oppgåva som eit eksperiment, der eg nyttar handverkarbakgrunnen min for å beskrive dette direkte utan faktisk å gjera laftet.
Laftet er alderdommeleg, men truleg ikkje frå mellomalderen. Dette baserer eg på uttale frå fleire røynde handverkarar, samanlikning med liknande hus og det faktum at huset er timbra i nesten fullt utmalma furu, noko som er alderdomleg i Valdres, i alle fall i den delen eg bur. Ein har beskrivingar frå tida då dei bygde Skrautvål kyrkje, der vart tømmeret hogge ved «Ramlanberg» og ved «Leirin», då dette var kun dei 2 plassane det var eigna tømmer til formålet. Ein kan sjå likheitar mellom dette laftet og laftet i Handeloftet på Valdres Folkemuseum som er eit overhalslaft frå om lag 1650. Det blir hevda at laftet eg skal beskrive her er eit såkalla «overhalslaft». Eg er ikkje einig i dette, men eg kan strekkje meg til å kalle det midthals med trekanta underbarke, der halsen nokre plassar i bygget har hamna noko høgre enn kva midthalslaftet skulle tilseie. Eg legg ved nokre bilete for å underbyggje denne påstanden.
Laftet er i utgangspunktet lafta av stokk som er rundare enn den framstår i dag. Dette kjem av at tippoldefar min, Gudbrand Knutsson Aabol 1845-1910 (snikkar, smed, oppfinnar og bonde – som bror og far) fann ut at han skulle fylgje med i mota og byggje om eit tradisjonelt stabbur eller «bu» som det ofte bli kalla i Valdres, til ei meir «tidsrett» «bu». I denne ombygginga vart stokkane telgde, og det vart øydelagt noko av tettheita på laftet. Desse skadane blir naturleg nok endå større inne, der stokken er telgd heilt inn mot knuten. Hadde stokkane kun vore telgde inn mot laftehovudet, kunne laftet fortsatt hatt bra tettheit, i alle fall ute.
Eg ser for meg at dette laftet kan ha vore hogge på fleire vis, og at det er metodar som kanskje er betre enn andre. Vi får sjå kva eg kjem til etter kvart i oppgåva. Sidan veggane har vore meir eller mindre runde, antek eg at laftet har vorte til ved bruk av senterline og ikkje ved bruk av loddfjøl på inn- eller utside. Før ein tek til å hogge oppsåta, må ein ha ei nokolunde formeining om stokken som skal fellast ned på oppsåta. I dette tilfellet ser ein at slik laftet framstår i dag, er det hogge ein stor «V» som faktisk held om lag stokkbreidda over. Eg reknar med at når dei telgde opp bygget på 1800-talet, var det om å gjere å ta så mykje som mogeleg, men ikkje meir anna enn at laftet vart ivareteke så nokon lunde. Ein må difor gå ut i frå at eit tverrsnitt av halsen i dag ser om lag slik ut med stokken over.
Her kan vi sjå korleis laftet har endra seg før og etter teljing
Eg tek utgangspunkt i laftet slik det var originalt – forslag til arbeidsprosess
Hogging av oppsåte:
Ein må bestemme kva for emne ein skal nytte til botnsviller i konstruksjonen. Det er skrive ein del i litteraturen om at gavlstokkane skal leggjast fyrst og at langveggstokkane skal leggjast «oppi» desse. Dette kjem av at dei underjordiske eller «haugafølket» ikkje skulle ha meiar å dra huset på. Eg har vore noko rundt og sett at dette har vore praktisert noko ulikt. Det er viktig å tenkje over korleis ein skal starte opp laftinga i bygget. Ein kan starte med langveggsvill på skrå slik at såta inne fluktar med golvlista. Eller ein kan rette opp underkanten av svilla, og bygget ser meir i vater ut ute, men ein vil sjå at golvlista og såta ikkje fluktar heilt inne. Dette har òg vore praktisert forskjellig rundt om i landet. Eg likar løysinga der bygget får ein nokolunde rett underkant på laftet ute. Når ein har funne 4 stokkar som egnar seg som botnsviller må ein bestemme korleis oppstarten skal vera. I dette eksempelet legg eg langstokkane på tverrstokkane, fordi stokkane er runde er det ikkje heilt beine fram å få rett mål på rommet. Ein må ta utgangspunkt i senter stokk.
Her ser ein stokkane lagt ut. Det er avmerkt med sirklar der «L» og «b» får skjeringspunkt. Det er i desse skjeringspunkta oppsåta skal hoggast. Oppsåta skal utformast slik at senterlinene råkar senteret på oppsåta. På dette bilete kan vi sjå korleis oppsåta kan formast. «S» står for stokkbreidd og dette gjev utgangspunktet for kor stor breidd «V-en» i oppsåta skal ha. Ein slags formel på dette talet blir S – 2« – stokkbreidda minus 2 tommar. Kor djup ein skal hogge den fyrste oppsåta, kjem ann på dimensjonen på stokken som skal leggjast på. Men i dette laftet kan ein grei regel kan vera at trekanten blir hogge 1/3 ned i stokken. Er påstokken grann kan ein redusere hogget noko. Det er lettare når ein kjem opp i laftet. Då kan ein ta det halve av høgdeforskjellen, ned på stokken under. Eg ville hogge kinningane fyrst og «v-en» etterpå. Relativ enkel hogging.
Ein kan starte med å hogge nokre tak rett inn langs senterlina, då er det enklare å bli kvitt treverket når ein hogg for kinningane. Referansebygget ber preg av desse verktøyspora. Som ein les av skissa skal (ofte, ikkje alltid) méddraget på stokken som blir liggande rett over flukte med denne kinninga. Dersom kinninga blir laga for slak, slik at ho endar lenger inn mot senteret på stokken, kan det resultere i eit op i lafta og nova vert med dette ikkje tett. Det er difor lurt å ikkje hogge kinningane for langt inn. dette kjem etter kvart som ein kjem i gang med laftinga, kor langt inn kinningane bør gå for å få eit tett og fint laft. Når kinningane er hogge står «v-en» for tur. Denne merkast rett på og hoggast ut. No er oppsåta ferdig og tverrstokken kan leggast på.
Det er mange alderdommelege laft som ikkje er reine geometriske overføringar, men som må overførast med meddraging av ymse slag. Eg vurderer dette på den måten at ein kan overføre geometrien frå oppsåta opp til overliggande stokk – for oppmerking av underhogget.
Når ein har kome så langt at stokken vi laftar på ligg nokon lunde ann på stokken under, kan ein mèddra stokken. Dette er ein prosess som gjer til at overliggande stokk blir merkt og eit «v»-spor blir hoggen. Dette «V»-sporet er avsett med eit verktøy kalla mèd. Denne teiknar eit konturen av underliggande stokk opp på overliggande stokk. Stokken vil med dette måtte hoggast på nytt i nova for å passe. Ein brukar mèden til å merke kor mykje djupare underhogget skal hoggast.
Samandrag
Det er lettare å gje ein karakteristikk av litteratur som forklarar prosessar bra eller dårleg, enn faktisk å gjenskapa det gode. Eg har likevel gjort eit forsøk her med bruk av illustrasjonar som hjelpemiddel for at lesaren lettare skal forstå. Det vil skilje mykje på kven lesaren er av denne teksten, om lesaren er fersk i faget, eller om han eller ho har drive i faget ei stund. Eg førestilte meg at lesaren var urøynd og trong inngåande forklaring på framgangsmåten.
Vi som har læringsarena i Oppland har ein blanding av eigne prosjekt men og felles prosjekt. Under dei felles prosjekta så er oss samla på Maihaugen. Her har oss deriblant tømra opp ein ny trapp til stabburet på Bjørnstad-tunet. Tappa er ein tømra trapp er det er bruka kamnov i hjørna og for låsing av trinna.
til denne tømringa så har oss nytta følgande: Tømmersaks, skanteøks/ryarøks, sot/krittsnor, bindhakar/haldhakar, hoggarøks, loddefjøl, blyant, kniv, sotpinne, blekkespade, bandkniv, passar, kneppert/klubbe, hoggjern,grovtanna tverrvedsag og svans
Forskjellige verktøy bruka til tømringa. Foto: Jan Marek Stigen.
Tømmersaksa er eit hjelpemiddel for å kunne frakte tømmer
frå ein stad til ein annan. T.d frå der stokken ligg lagra til plassen han skal
skantast. Når stokken er lagt på 2 eller fleire tverrstokkar, tilpassa
handverkaren som skal ry/skante, blir 2 striper av borken fjerna. Desse 2
stripene er ca der dimensjonen på tømmerstokken skal bli. I dette tilfellet
vart stokkande telgde ned til 5« som liknar originalstokkane i trappa vi
skulle kopiere. Når stripene er blekte kan ein ta til med oppmålinga av
stokkbreidd og merkje stokken for skanting. Når ein nyttar sotsnor gjev dette
gode svarte merkjer på det kvite tømmeret og er enkelt å sjå og hogge etter.
For at stokken skal ligge roleg på opplaget er det ein fordel at stokken blir
sett fast av bindhakar. Avhengig av stokkstørrelse og krok på stokken kan det
væra hensiktsmessig å nytte minst 2 bindhakar, nokon gonger 3. Antalet avheng
òg av korleis opplaget er forma. Det viktigaste er at stokken ligg i ro under
heile prosessen og at han ikkje vri på seg då dette førar til unøyaktig
dimensjon og vridning.
Håvard sotslår ein stokk. Foto: John Selsjord
Når stokken er sotsleggen, kan skåringa eller nibbinga ta
til. Somme nyttar ikkje denne teknikken når dei skantar. Dei nyttar ein tekknikk som på somme dialektar kallast
for «skvelling». Vi er av den oppfatninga at «skvelling» er ein god teknikk der
lite ved skal fjernast og at nibbing absolutt er ein god teknikk når mykje ved
skal fjernast.
Nibbing er ståande «v-ar» hoggen inn i kvar side på stokken,
med om lag 30 cm
mellomrom. Ein hogg ikkje heilt inn til streken i nibbeprosessen, då dette blir
teke med ryarøksa til slutt. Ein kan nytte forskjellig slag øksar i arbeidet
med nibbing, men ofte vart det nytta hoggar/smaløks på leringsarenaen. Når
stokken er ferdig nibba tek ein til med klamphogging. Denne klamphogginga kan
også utførast med forskjellige slag øksar, den mest brukte er truleg
hoggarøks/smaløks. Når sida på stokken er grovhoggen kan sjølve skantinga ta
til. Her har det nok vore nytta mange typar økser gjennom tida, men har ein
tilgang til ei skanteøks er dette ein god reidskap om ein er vand med å bruke
ho. Vi skanta stort sett bakover med «tradisjonelle» øksar frå området.
Arild Bjarkø som var med som instruktør, grov hogger til ein stokk. Foto: John Selsjord
Vi måtte også prøve ei svensk bjelkeøks, der ein etter
sigande skal gå framover. Dette ga vi tidleg opp og gjekk tilbake vil dei vande
reidskapa.
Svensk bjelkeøks. Foto: John Selsjord
Når stokken er ferdig forma og skal inn i veggen, nytta vi
sag for kapping.
Hans og Jørn kappar opp trinn til trappa. Foto: John Selsjord
Det vart diskutert om vi skulle nytte «ku» altså ein mal i
oppteikning av hogget. Dette gjekk vi bort frå då ein kunne sjå på
originalhogginga at dette ikkje var gjort. «kammen» hadde ulik breidde i same
vegg. Vi fann derfor ein «middelveg» på hogget og dette vart ein slags
målestokk for arbeida. Kvar og ein målte dette opp med sine tommestokkar og
passarar – resultatet vart difor ikkje heilt likt sjølv om vi nytta dei same
måla, dette gjorde at det vart mykje likt som på den gamle trappa.
Hans merkar opp for nedfellinga av første trinn i trappa. Foto: John Selsjord.
For å ta ut veden av oppsåta og underhogget nytta vi deriblant sag, oss saga ned for der innsiden på den stokken over skal legge seg inn mot. Det ein kanskje kan kalle toppen på kammen vart hogge til med øks, både på oppsåta og underhgget.
Oppsåta på eine nova. Foto: John SelsjordPusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord
For og hogge ut der som kammen skal låse i stokken over og
det same for undersiden, så bruka oss hoggjern for og hugge ut etter at oss
hadde saga ned. Det vart også bruka øks, der det var mogleg
Oversiktsbilete av nov. Foto: John Selsjord
Etter grovtilpassinga av stokken så vart stokkane meddrad.
med kamnova kan ein tilnærma merka alt med medraget.
Til og hugge ut mosefaret så vart det bruka øks. det
varierte litt om ein bruka ein smaløks eller ein bruka ein større øks til
dette.
pusse til kammen med øks. Foto: John Selsjord
Trappa som oss skulle kopiere var ikkje den opprinnelege trappa som fulgte med stabburet frå Bjørnstad. den trappa som skulle skiftast ut bar tydeleg teikn på at den var tømra saman av diverse restematerialer og ikkje heilt likt med det som vi har funne av bilete/teikning av korleis trappa var da stabburet kom til Maihaugen.
Foto av trappa etter at Bjørnstad- tunet var flytta til Maihaugen. Eigar: Maihaugen
Vi hadde moglegheit til og gjere nokre endringar med den nye
trappa i forhold til den som skal skiftast ut. Oss har prøvd og etterlikne
ryinga, nova og trinna. Det oss også har prøvd og etterlikne er størelsen på
trappa.
Den nye trappa vedsidan av den gamle. Foto John Selsjord
Vi hadde tilgang på
ein eldre stokk med kamnov som oss brukte som utgangspunkt for tømringa.
Stokken som vart utgangspunktet for nova og mosefaret. Foto: John Selsjord
Verktøya som oss bruka er basert på dei verktøyspora som oss
har funne på trappa samt på den gamle stokken som oss hadde til rådigheit. Ryinga av tømmeret er nok den delen av
prosessen som det er lagt ned større undersøkingar av verktøyspor. Rying er den
delen av arbeidet som gjev tydlegaste verktøyspor mens ellers så begrenser det
seg på grunn av at det er små flater noko som gjer at ein ender med og berre
sjå kva slags verktøy som er bruka utan og finne ut så mykje meir.
Denne bloggposten er en del av Bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder.
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
På forespørsel fra NIKU https://www.niku.no/en/trondheim/ ble vi bedt om se over en større mengde med gjenstander i tre som var gravd ut i forbindelse med Klemenskirkeutgravningen i Trondheim, hovedsaklig i 2017. Vi dro til Trondheim med vår store kassebil, og lastet opp bilen med arkeologisk materiale. På tur til Verdal hadde vi med oss flere hundre arkeologiske objekter, nitidig surret i plastfolie for å hindre uttørkning. Her var det alt fra laftestokker på 2,5 meter, stolper til sleppveggg, gulvbord til små fragmenter på bare noen cm.
Her er en av mange bokser med gjenstander som vi undersøkte. Foto Per S. Brevik.
Dette var materiale som var oppbevart på et kjølig, mørkt lager, med den tanke at de skulle analyseres litt grundigere før evt. valget om destruering eller konservering ble tatt.
Vår jobb var først å velge ut gjenstandene vi som handverkere trodde kunne inneholde verktøyspor, deretter skulle vi om mulig si noe om verktøy, arbeidsprosess, materialkvalitet og evt hva denne gjenstanden har hatt for funksjon om det ikke allerede var opplagt.
Første delen var å pakke ut gjenstanden å vaske den. Foto K.Johansen
Nå er gjenstanden klar til undersøkelse. Foto K.Johansen
Materialet var svært skjørt så vi måtte være veldig forsiktig så ikke vi påførte noen mekanisk skade på materialet. foto K.Johansen
Vi måtte pakke ut, rengjøre og vaske, for så å studere grundig og notere ned de observasjoner vi gjorde på hvert objekt. Etterpå måtte vi fukte det godt igjen før innpakking i ny plastfolie. Vi ble oppfordret til å IKKE bruke noen oppvarming i rommet der vi skulle jobbe av hensyn uttørking av gjenstandene, så det var kaldt å vaske dette materialet i 1 varmegrad, som vi har i laftehallen vår i januar.
Slepelys var helt avgjørende for å kunne se og tolke verktøyspor, materialet var sterkt nedbrutt og den opprinnelige overflaten ofte slitt bort. Foto P.S.Brevik.
Her er en liten smakebit av materialet vi studerte.
Stokkende funnet stående i jorden, trolig felleskår, og vagehogg for transport . Terje Thun hadde tatt dendrokronologiske prøver av denne stokken, dessverre var den ikke pakket inn i ettertid så den var svært inntørket og deformert. Foto P.S.Brevik
Gran, stokkende med uttak for transport, vagehogg, her ser vi tydelig bearbeiding mot enden av stokken, denne var også tatt dendrokronologisk prøve av, og også denne manglet innpakking etterpå så den var tørket helt inn. Foto P.S.Brevik
Liten fjøl med mange verktøy/arbeidsspor. Den var i tilegg full av skall fra hasselnøtter når vi vasket den ren. Så da vet vi hva handverkerne småspiste på 1000-tallet mellom måltidene. Sirkelformene som kan ses på overflaten er avtrykk etter nøtteskall. Foto P.S.Brevik
Samme fjøl fra enden. Vi ser at den er tatt ut langt fra marg. Helt tydelig at kappingen har foregått med øks og ikke sag. Foto P.S.Brevik
Meien, Sledemeien som vi etterhvert tolket det til, som den ble funnet i felt. Foto: Kristoffer Brink, NIKU.
Boat rib
En artig sak var et lite, bøyd trestykke med påskriften «boat rib». Dette er et eksempel på et funn som var tolket som en del til en båt og som trolig ville blitt destruert hvis ikke handverkerens øyne hadde undersøkt den nærmere.
«Ukens funn! I bakgården til en av bygningene våre fra vikingtid har man benyttet seg av gjenbrukt tremateriale til å skape en fast overflate å gå på. Blant annet har man gjenbrukt flere båtdeler og overflødig bygningsmateriale fra produksjonsprosesser. I tillegg til det gjenbrukte trematerialet fant vi også en spesiell gjenstand som var kastet eller deponert i bakgården; nemlig et bøyd trestykke med fire plugghull. Per Steinar Brevik og Kai Johansen ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter arbeider med tradisjonelt bygghåndverk på NTNU, og de har opplyst oss om at dette er en meie til en slede eller kjelke!
Meien er ca. en meter lang, med en omkrets på omkring 12 cm på det tykkeste. Trestykket buer oppover i den ene enden, mens den lengste delen er flat og har ligget i kontakt med bakken når man har trukket kjelken. I den buede enden er det to plugghull (med bevart plugg) som går gjennom trestykket fra siden; disse har festet meien til kjelkedekket. I den flate delen av meien er det to plugghull som går vertikalt igjennom stykket fra oversiden; disse har festet meien til pålene/trestykkene som har båret kjelkedekket.
Kjelker eller sleder har blitt brukt som transportmiddel i nordlige områder i lang tid. I Norge har vi bevarte rester av sleder fra jernalderen og fremover, men de har sannsynligvis vært i bruk lenge før dette. De mest kjente sledene er nok de vi kjenner til fra Oseberg og Gokstad skipsbegravelsene, hvor det i Oseberg skipet ble funnet hele fire velbevarte sleder. Av disse er det spesielt én som har meier som ligner den vi har funnet i Søndre gate. Det dreier seg om en spinkel arbeidskjelke – kanskje brukt til å frakte varer og utstyr.»
Her er ene enden på «boat rib» vi stusset på plasseringen av og pluggene som vi fant , vi kom opp med vårt eget forslag etterhvert, til funksjon. Foto P.S.Brevik
Her er nærbilde av plugghullene i gjenstanden som er benevnt som» boat rib», vi vasket og undersøkte den nærmere og vår tolkning er at dette er en meie til en slede. Foto P.S.Brevik.
En oppsummering
Jevnt over var materialet var svært nedbrutt og skjørt. Bevaringsforholdene hadde vært relativt bra, men i forhold til nedbrytning og sammenpressning/ deformering av gjenstandene var det en del skader på materialet.
Noe av materialet var sterkt nedbrutt og skjørt, denne halvkløyvningen hadde blitt brutt i to, trolig når den skulle flyttes ut fra gravefeltet, det er vanskelig å lese verktøyspor på så deformert og skjørt materiale. Foto P.S.Brevik
Til sammeligning var vi for noen år siden på Mære i Steinkjer kommune og så på en laftet brønn som ble gravd ut av blåleire, den så ut som om den var tømret igår. Det at alt var løftet ut av kontekst gjorde også at vi mistet forståelsen for sammenhengen som stokkene hadde hatt i foholdt til konstruksjoner og hverandre. Vi fikk ikke så mye kunnskap ut av materialet som vi hadde håpet på, vi trodde nok at gjenstandene skulle være i en bedre tilstand enn de var.Tidspress gjorde også at vi ikke fikk gått gjennom så mye som vi hadde håpet på, men vi forsøkte å velge ut det vi mente var mest interessant og med størst potensiale.
Likevel, en god del detaljer rundt verktøy, materialkvalitet og funksjon klarte vi å tolke og mene noe om. Vi får håpe at arkeologene på NIKU syns det var en informativ tilbakemelding, det var ihvertfall litt mer handverkskunnskap enn de hadde om materialet før vi undersøkte det.
Her er et eksempel på vår dokumentasjon av materialet vi undersøkte, dette ble levert til NIKU sammen med gjenstandene, når vi var ferdige. Exel-dokumentet er litt sammenklemt i forhold til bloggformatet.
Kontekst
Prøve/funn ID
NIKU beskrivelse
Per Steinar og Kai beskrivelse
51232
Bygning D og bygning B, innvendig stolpe. Helt inntørket stolpe, må kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med tydelige spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, svært trolig rotstokk, altså den nederste delen av treet. Stokkens V-form i enden er trolig etter fellinga i skogen, og det omkring 2 tommer dype og 2,5 tommer brede rektangulære innhogget noe ovenfor dette et hakk laget for festing til tømmervagen under transport fra hogstplassen, tradisjonelt kalt vagehogg. Det er signaturspor etter øks i felleskåret som kan tyde på øks med eggbredde på 2,5-3 tommer (6,5-8cm) Trolig har personen som felte treet flyttet seg rundt det til motsatt side og fortsatt hogginga ved å holde øksa likt når han skulle hogge bakskåret, og ikke hogd alt fra samme side og ved å skifte tak på øksa ved fellinga. Stokken gir nokså mye informasjon både om hogst, transport og felleteknikk, og bør ta vare på som referanse for undervisning / formidling.
53813
53819
Bygning C. Stolpe i sleppverkskonstruksjon. Helt inntørket, kastes etter dokumentasjon.
Stolpe med spor etter bearbeiding med øks. Hurtigvokst gran, trolig rotstokk (nederste delen av treet). Stokken er kappet i rotenden med øks, og det er trolig rester etter felleskår og vagehogg. Felleskåret står gjen som en liten skråkant ved kappinga. Vagehogget er trykt sammen av kompresjonsskader i stokken. Stokken har avfasing mot rotenden, trolig er dette gjort for å spisse den noe før nedgraving. Det er lite verktøyspor å se på grunn av slitasje. Kun noe spor etter øks som var mulig å se. Stokken gir noe informasjon hogst og transport, bør vurderes å tas vare på som referanse for undervisning / formidling.
45184
45461
Bygning A. NØ gavlsvill. Rettvokst, sannsynlig helstokk. Restene etter at stokken ble saget før konservering. Tett med grener, c
Inntørket. Lite å si om denne. Gran?. Ser nokså ubearbeidet ut for det meste. Enkelte øksehogg i rett vinkel på overflate. Kvistet med øks. Overflate kan tyde på at bark er løypt, forsommerhugst?
41232
Dendro, uklart nr.
Bygning A, gavlstokk. Rester etter at stokken ble saget før konservering.
Lite informasjon å hente, dårlig tilstand. Overflater som kan sees virker ubearbeidet. Stor kvist, venstrevridd (solvinn) og tettvokst vekst. Furu? Trolig 2. eller 3. stokk fra rota. Umulig å si mye om grad av bearbeiding og om det kan ha vært medfar i den.
46060
46162
Bygning B, mulig SØ-vendt langveggsvill. Kun enden er bevart?
Tettvokst, furu? Lite og små kvist kan tyde på rotstokk. Dårlig forfatning, ikke mulig å se noe bearbeidingsspor. Flattrykt tverrsnitt, men vanskelig å si om dette skyldes opprinnelig form eller komprimering i kulturlag.
48112
48218
Treprøve, ikke på lista
Liten trepinne, ingen vesentlig info å se.
46636
Bygning B, mulig gavlsvill?
Svill. Ingen info å se, samme hovdform som 46060
46497
46539
Treprøve, ikke på lista
Tilspisset trestykke. Delen er fra større stokk med diameter 25-30cm? Trolig avfall fra kløyving eller annen bearbeiding av stokk. Har to utkløyvde og en side yteved.
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
Furu? Øksespor i den ene enden, tilspisset? Svært vanskelig å se spor og hvor mye den er bearbeidet. Mulig del av sleppverk?
43585
44114
Treprøve, ikke på lista
Stykket er hentet fra større, trolig en bearbeidet rest etter kløyving eller tilhogging. Trolig brukt som påle, spisset med øks.
49450
50323
Står ikke på lista
Planke, trolig gulvbord. Svært slitt på begge sider, kvister står ut. Ingen verktøyspor. Trolig er bordet kløyvd ut som 1. bord i stokk fra marg.
44679
44688
Bygning A. Avstiver i moldbenk. Gjenbrukt halvkløyvd lunne med plugger. Mulig avfaset på undersiden.
Kvartkløyving hvor margsiden er økset til etter kløyving. Øksespor på ryggen på margsiden og i enden(kapping). To treplugger, begge av tettvoskt materiale og tatt ut av større trestykke, kun grovt bearbeidet før de er slått i hullet.
46243
Bygning B, indre romdeler. Stor stokk.
Furu, svært seinvokst og mye kjerneved. Sterkt hørevridd vekst. Trolig vokst i fjell, myrterreng. Avfaset i den ene enden, mulig tilpassing til grøyp i vegg/stolpe. Flathugget på den ene sida, i samme vinkel som avfasning i enden. Tilpassing mot golv/vegg?
46687
Bygning B, mulig langveggsvill. Stor stokk, tilhugget begge sider.
To stokker med samme nummer! Stokk med marg, ser ut til å være mer bearbeidet fra den ene siden, men det er ikke verktøyspor synlig, kun noe på kvister. Disse stikker ut og kan si noe om form før den er skadet og komprimert. Kan ha vært noe trapesformet med en rett og en buet side. Kan ha hatt fals øverst på den flateste siden (innside med fals for vegg el. golv? Trolig svært endret i form pga kompresjon.
44790
Mulig samtidig med bygning B. Båtdel? Meget buet.
Buet trestykke, en del små kvist, trolig av einer eller tettvokst gran? Usikkert. En del bearbeidet i den bøyde enden. Bøyen er trolig naturvokst og dette er utnyttet i bruken av emnet. Naglehull med trenagl i den bøyde enden, og hull midt på kjelken ligger 90 grader på hverandre. Noe trekantet tversnitt på treet på utsiden av buen. Dette er med stor sannsynlighet en meie til en kjelke/ slede. Av form nokså lik meiene på Gustafsons slede i Oseberg.
41336
41564
Ikke på liste
Planke. Uttak langt fra marg, flaskved. Kappespor i endene. Ellers lite spor ettet uttak, en del små kutt på tvers. Mye skall av hasselnøtt i massene på den. Kan være brukt som «kjøkkenfjøl»?
34689
35097
Ikke på liste
Fjøl. Ingen verktøyspor å se. Uttak nokså langt fra marg. Lite kvist, tettvokst. Førstestokk?
53823
Bygning C, gulv
Golv med tilpassing rundt stolpe. Margnært bord, 1. bord. Urolig ved, en del kvist. Ingen vesentlige spor å se.
53763
53805
Liggende stokk i ukjent veggkonstrukjson. Mulig samtidig med bygning A.
Halvkløyving, tydelig kappet i begge ender. Ingen tydelige spor å se.
47158
53010
Del av flettverk mellom bygning B og ny eiendom.
Staur. Rundstokk ubearbeidet. Tilspisset i rotenden, med få hugg (nokså stor øks?)
Denne bloggposten er en del av bacheloroppgaven til Per Steinar Brevik og Kai Johansen på studiet Tradisjonelt bygghandverk ved NTNU.
«Laft i Trondheim i tidlig middelalder»
Dokumentasjon, tolkning og rekonstruksjon av bygninger, handlinger og verktøy ut i fra arkeologiske kilder – fra handverkerens ståsted.»
En del av oppgaven gikk ut på å forsøke å gjenskape tømringa i et bevart hjørne av en bygning (kalt bygning 4), funnet under Klemenskirkeutgravingen i Trondheim sentrum, like nord for folkebiblioteket. Her skulle vi både forsøke å gjenskape en prosess og samtidig være bevisst hvilke verktøy og tillærte handlinger vi benytter i arbeidet.
Nova i bygning 4. Foto :NIKU
Som vi ser er det ingen spor av merking etter lodd i enden på stokken. Grøypa i ryggen på stokken som går ut mot høyre er deformering som følge av vekt og råte. Den ble under utgraving tolket som mulig måsåfår, men det kan utelukkes. Vi fant ingen verktøyspor i sammenheng med denne fordypningen. Foto: NIKU
Begrep
Grøyp: grop,fordypning, av norrøntgróp «renne
Syllstokk: nederste stokken i en vegg.
Overhugg: nedhugget i øverste halvdel av stokken.
Haldhake: verktøy for å feste emnet man jobber med i ønsket posisjon
Kinning: Bearbeiding til en flate i dette tilfellet en trekantet form, annleggsflaten mot underliggende stokk, når den er i vegg.
Fasning: svensk benevnelse på kinning eller fas. Forming/bearbeiding av stokken ut mot knutene.
Lodd: rett opp, 90 grader, vertikal
Vater : verktøy for å se om emnet er horisontalt eller vertikalt
Loddefjøl: verktøy for å merke og kontrollere lodd.
Meddra: To stokker tilpasses hverandre ved å overføre profilen fra den ene til den andre med et merkeverktøy; meddrag.
Måsåfar: sporet/ renna man får når man hogger ut mellom linjene som meddraget beskrevet ovenfor gir.
Under-stokken: stokken som allerede ligger i veggen
På-stokken: stokken man er ferd med å legge i vegg
Oppdrag: Tilpassningen mellom to stokker i knuten, hvor man drar et meddrag, en merkepasser eller et annet egnet redskap (rip, skrap) for å overføre formen fra på-stokken til under-stokken.
Løype: Rive/ flekke av barken fra trær på den tida av året da den løsner lett (løyper), som oftest i begynnelsen juni, før sankthans.
Dumling: Bindnagle av tre som forbinder parallelle trestykker, brukt f.eks. i laft og trebåter; dybel; dobbe; dømling
Diskusjon og grubling hvordan starter man.Foto Kai Johansen
Vi startet med å lage en ramme som underlag for tømringen for å få de forholdsvis lette stokkene til å ligge i ro når vi jobbet, og for å løfte bearbeidingen litt opp fra betonggulvet. Bygningsdelene vi studerte så ut til å ha ligget kun på en liten flat stein under nova. Om stokkene ble hogd mens de lå helt på bakken er det litt vanskelig å si noe sikkert om.
Øksemodeller ble også diskutert, ut i fra antatte egenskaper og hvilke spor vi fant på originalmaterialet. Foto Kai Johansen
Kvisting , før barking. Foto Kai Johansen
Når vi så begynte å bearbeide tømmeret var det kapping, kvisting og barking som måtte gjøres før vi startet med å forsøke å gjenskape knuten.
Det går lettere å fjerne barken med pjål, ravel eller øks når kvistene er hugget helt jevnt med stokken så man ikke kjører verktøyet fast i dem. Tømmeret hadde og nokså tynn bark, som gjorde det lett å fjerne den med pjål.
Pjålen jobber raskt og presist når det er tynn bark, og kvistene er tatt ned. Foto Kai Johansen
En pjål med ganske flatt stål gjør barkejobben lett og presis all bark og bast blir fjernet, Det flate stålet tar litt bredere spon enn et stål med bue i stålet. Foto Kai Johansen
For et trent øye kan man ofte lese ut av spona på gulvet hvilken arbeidsmåte og hvilket verktøy som har vært i bruk når stokken ble barket.
Stokkene våre får en overflate bestående av mange fasetter. Dette avviker fra originaltømmeret, som har en yte som ser ut som barken er løypt av. Trolig er tømmeret i originalmaterialet hogd i slutten av mai-begynnelsen av juni fram til omkring sankthans, på denne tida slipper barken lett og kan flekkes av i store flak (disse flakene kan blant annet benyttes til taktekking, uten at det trenger å ha blitt gjort.) Vi hogg vårt i januar, og må derfor fjerne barken med eggverktøy.
Det ble ikke målt noen ting, bare siktet etter stokken som ligger under så hugg Per Steinar overhugget. Foto Kai Johansen
Vi fant ingen spor etter festing av stokken under tømring, som f.eks. haldhaker. Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne.
Vi brukte derimot overhugget i under-stokken som vogge for på-stokken under bearbeiding av denne. Foto Per S Brevik
Kinninger og faser hugges på øyemål, ingen form for oppmåling eller påmerking ble gjort. Vi fant ingen spor etter noen form for oppmerking på originaltømmeret.
Kinningen danner to rette flater slik at det skal bli lettere å tilpasse stokken til hverandre. Foto Kai Johansen
Her ser vi stokken hviler i overhugget og vi har hugget kinninger eller fasninger som Bjørn Frost kalte det, på originalmaterialet var disse kinningene også hugget fra innpå stokken mot enden, noe som er mest naturlig i forhold til motved.
Her hugges kinningene, på øyemål. Foto Per S. Brevik.
ferdige kinninger. Foto Kai Johansen
Påmerking for bredden på overhugget, her må man holde øksa i lodd. Foto Kai Johansen
Vi brukte kniven for påmerking, viktig og holde den i lodd. Foto Kai Johansen
Bredden på stokken som skal felles ned tas ut med øks, eller kniv, et enkelt hugg eller skjær i stokken viser hvor bred på- stokken er ved magen, så bredt skal overhugget bli, her er det viktig å holde øksa eller kniven i lodd.
Alle operasjoner blir gjordt uten vater eller loddfjøl, bare på øyemål. Foto Kai Johansen.
Dybden på overhugget blir etterhvert gitt av seg selv ved at det er ryggen på stokken som ligger i vegg som danner dybden på overhugget. Foto Kai Johansen
Klar for oppdraging/ påmerking. Foto Kai Johansen
Her har vi hugget ut halve diameteren på under-stokken med den bredden vi satte av med øksa/ kniven, og lagt på-stokken nedi , nå skal disse to dras sammen.
kniven fungerer godt som oppdrag. Foto Kai Johansen.
Da vi ikke vet om de har brukt oppdrag eller hvordan det har sett ut, valgte vi å bruke kniven. Oppdragingen gjøres med knivspissen, vi prøver å holde kniven slik at den treffer på samme sted på eggen hele tiden.
Ripmerket etter knivspissen, nå er det bare å hugge etter dette. Foto Kai Johansen.
Ferdig i vegg nova ble tett. Foto Kai Johansen
Ferdig hugget, selv om det kan virke grovt å oppdra med knivspissen fungerte det veldig presist, knuten ble tett både på utsiden og innsiden av veggen.
Annen bakgrunn andre erfaringer, andre øyne
Vg2 byggteknikk fra Hjerleid. Foto Kai Johansen.
Her lager Ole Ivar seg en mal av en flis for å overføre bredden på bunnen i overhugget. Foto Kai Johansen.
Her får vi hjelp av Ole Ivar Lierhagen og linja Vg2 byggteknikk fra Hjerleid, både i metode, tankegang og praktisk utprøving
Tømrerlæreren Ole Ivar Lierhagen valgte en annen fremgangsmåte når han fikk prøve seg, han hugg først overhugget så lagde han en flis som tilsvarte bredden på bunnen av hugget, den bredden overførte han til undersiden av stokken han skulle felle ned, så hugg han kinningene med den bredden som flisa tilsvarte. Så han valgte å hugge motsatt rekkefølge av hva vi gjorde.
Verktøyvalg
For å velge verktøy som som har en relevans til tømmeret og dateringen på det, har vi vært i NTNU`s samling i Trondheim og dokumentert en del økser.
Bak utvalget som vi gjorde ligger det mange drøftinger og vurderinger, form, bredde på eggen, typologi, datering, funnsted, som de viktigste faktorene i vår avgjørelse for om nettopp denne øksa er aktuell.
Denne dokumentasjonen ble levert til smeder som har smidd kopier/replikaer av de modellene som vi tror sammenfaller med huggsporene vi fant på originaltømmeret.
Denne øksa er en av de vi vurderte som aktuell å jobbe med, og vi hadde en kopi av den, Norsk Folkemuseum , Stigums magasin , NFL, 6537, øks fra telemark , trolig middelalder. foto :https://digitaltmuseum.no/011023273227/oks
Drøfting om hvilke modeller vi skal dokumentere, hva er nettop denne øksa god å bruke til? Foto Kai Johansen.
Mulig felløks/novøks ? Foto Kai Johansen.
Utvalget er gjort og dokumentasjonen starter. Foto Kai Johansen.
Millimeterpapir og forskjellige hjelpemidler til å kunne dokumentere øksa så presist som mulig. Foto Kai Johansen.
Det er viktig å tegne fra flere sider og sette på tykkelsesmål , og evt hvor er overlappen, hvordan er øksa smidd sammen. Foto Kai Johansen.
Bertil Parmsten, smed som har levert en del av øksene vi dokumenterte. Foto Peter Wendel. Badass Productions
Kopier/ replikaer av øksemodeller som har blitt dokumentert og skal prøves ut. Foto Kai Johansen.
Ferdig oppsatt og skjeftede økser. Foto Kai Johansen
Verktøykista
Pjål, Kniv, Øks
Verktøykista . Foto Per S. Brevik.
Erfaringer nov Klemenskirkeutgravingen, bygning 4.
Enkel finndals laft fra 2019 med referanse i tømmer fra før år 1009. Foto Per S. Brevik.
Det å rekonstruere selve lafteknuten i en liten laftekasse gikk veldig greit, vi var nok sterkt influert av Bjørns arbeidsprosess med rännknuten, i måten å tenke rekkefølger. At det ikke var måsåfar krevde at vi justerte stokkene slik at de ble så rett så mulig hvis de skulle senere tettes med leire. Høyder, dolper eller kvistkuler ble jevnet ut før vi la stokken i vegg. Det gikk raskt å tømre når vi ikke skulle meddra dem sammen. Det er nok snakk om kort byggetid med denne type vegg, hvis den ble tettet med leire eller annet kunne det skje etter at kassen var oppe.
Materialdimensjonene vi jobbet med var svært likt originaltømmeret. Vi valgte å ikke ta hensy til materialkvalitet da vi anså det av liten betydning for vårt forsøk. Vi arbeidet i furutømmer, originalt var det grantømmer.
Vi kan vel ikke konkludere med at den ene måten er mer rett enn en annen når det gjelder rekkefølge. Vi kunne ikke lese noen fremgangsmåte ut fra sporene på original tømmeret. Da handler det mest om vår handverkskunnskap, dyktighet, fagmiljø, tradisjon, fagkunnskap, som blir avgjørende når man tenker valg av verktøy, rekkefølge i arbeidsprosess, bearbeidingsmetode for å få stokkene i veggen. Selv om vi valgte et minimum av verktøy skapte det ikke spesielle utfordringer i vårt forsøk, det handlet mest om å stole på øyemålet, og gjøre justeringer etter det.
En enkel og rask knute å tømre, men samtidig er det nok egentlig krevende å tømre uten hjelpemidler og med stort sett øyemål, om man ikke har litt fartstid med øks og tømring som ikke er standarisert. Vi vil nok anta at noen dumlinger vil være lurt etterhvert, da det ikke er barke og heller ikke måsåfar som vil hjelpe til å stabilisere veggen.
Tradisjonelt bygghandverk 
