Emne i utdanninga – Tradisjonelt bygghandverk

Glass høvel.

Innledning.

På læringsarena Stiklestad hadde vi besøk av Jarle Hugstmyr, han var instruktør for oss den første uka av praksisperioden vår. Oppdraget hans var å veilede oss i prosessen med lage glass høvel for en produksjon av 20 vindusrammer til Husmannsplassen Rye som står på Stiklestad museum. Vi hadde som forbilde ett typisk vindu vi ofte finner i trønderske hus fra 1800 tallet. Vi ønsket å fordype oss i en produksjonsmetode hvor man høvler sprossen fra siden, slik at kittfals og profilering skjer samtidig. Samme høvel brukes for å høvle kittfals og profilering i ram tre.

Dimensjonene på vårt forbilde er:

Bredde ramtre 45 mm

Tykkelse ramtre 32 mm og sprosse 30 mm

Tapp og sliss 8 mm

Høvelstokk

Vi hadde høvel tenner levert av Lien smie, de var bestilt som filbar noe som betyr at herding og anløping er utført slik at ei vanlig fil biter i stålet. Dette er veldig gunstig med tanke på at vi skal forme stålet ganske mye.

Jeg startet med å måle bredden på høveltanna og la til 16 mm, da fikk jeg en bredde på 50 mm som da ble bredden på høvelstokken. Inspirert av en gammel høvel Jarle hadde med valgte jeg at høyden på høvelstokken skulle være 68 mm. Jeg kappet 2 fine emner av bjørk på lengde 33 cm og dimensjonerte disse til dimensjon 50 mm bredde og 68 mm høyde. Jeg valgte ut det beste emnet og merket meg den siden emnet var best og høvle på, jeg merket oversiden av høvelstokken slik at retning og sålen er bestemt. Det beste emnet skulle bli til glass høvelen min. Det andre emnet skulle bli til det som kalles mor høvel.

Mor høvelen har en omvendt profil som man kan bruke til å høvle ut sålen på glass høvelen.

Jeg starter med å ta ut spon rommet i emnet som skal bli mor høvel. Senga er 45 grader, kjakene er 8mm og grades ned til 4 mm i bunn , kilegangen 35 grader.

Sålen på mora

Nå må det tas noen valg i forhold til de vinduene vi skal lage, først må vi bestemme størrelsen på kittfalsen. Det er ønskelig at kittet ligger 45 grader mot glasset og siden vi skal bruke 3 mm glass valgte vi en høyde i kittfalsen på 11 mm. Vi valgte ut fra vinduet vi har som forbilde, en bredde på 7 mm i kittfalsen. Totalt skal sprossa ha en høyde på 30 mm, og siden vi har brukt 11 mm på kittfals er det 19 mm igen til platte og profilering. Ut fra vårt forbilde valgte vi at platten skulle måle 10 mm. Det er verdt å merke seg at bredden på platten bør være litt bredere enn tapp/sliss i ramtre, hadde vi for eksempel valgt en platte på bredde 8 mm, ville det blitt sårbart for hull i gjæringen mellom sprosse og ramtre. Med platte på 10 mm fikk vi 9 mm til profilering. Profilene i forbildet vårt er en Staff og en liten hulkil.

Her er ser vi målene på sprossa som ligger i glass høvelen, det er disse målene man må ha klart forhold til før man kan lage sålen på mor høvelen. Man må må ta høyde for at tanna i mor høvelen vil stikke litt ut fra sålen og påvirke målene når den skal høvle sålen i glass høvelen, man kan godt runde ned en mm i målene for sålen i mor høvelen.

For at man skal være sikker på at målene stemmer og for at man kan planlegge hvordan man vil høvle ut sålen på mor høvelen, er det lurt og tegne den i ett litt stort format, det letter prosessen mye.

Jeg bruker en fals høvel for å sette av de eksakte breddene og dybdene på de flate kantene, jeg bruker en liten Sems for å ta meg ned mot det som skal bli profiler. Arbeidet med profilene er enklest om man benytter en kloss for å legge an profil høvlene mot, denne enkle og effektive teknikken demonstrerte Jarle for meg etter at jeg hadde knotet litt på fri hånd.

Ett land ble skrudd til mora, høvel tanna ble formet på smergel, filt og brynet slik at vi kunne høvle sålen på glass høvelen.

Glass høvelen

Det beste emnet merket jeg opp for uttak av seng, kjaker, spon åpning og spon rom. Det er verdt å merke seg at sålen skal stikke 17 mm ned i emnet, man må ta hensyn til dette når man bestemmer spon rommet. Jeg tok høyde for at senga blir litt romslig slik at tanna kan justeres noe sideveis. Når spon rommet er tatt ut høvler jeg på sålen med mor høvelen. Man må høvle så langt ned at man kan få ett land. Mitt land satte jeg på venstre side av høvelen, landet stikker ned ca 5 mm. Glass høvelen har en dybde-stopp i midten av sålen, det er platten i sprossa som utgjør dybde-stoppen. Dette er vist lengre ned i teksten under bilde av tanna.

Kilen

Jeg finner meg ett emne av bjørk som er noe lengre enn den lengden kilen skal få, dette er for at det skal gå an å spenne fast emnet i høvelbenken med en hold-fast. Jeg retter emnet og får rette vinkler. Jeg risser opp ca 10 grader på emnet, sager etter risset, legger emnet oppå ei litt tykk fjøl (1 tomme) slik at enden på emnet mitt stikker litt ut fra enden på fjøla, da kan jeg enkelt høvle siste biten ned til risset med en stuss høvel. Nå kapper jeg lengden på kilen med litt overmål med tanke på tilpasning mot kjakene.

Kilen skal stramme jevnt på tanna og stramme jevnt på begge kjakene, når kilen er helt jevnt tilpasset er det nesten så den fester seg bare med å klemme den inn med fingrene. Når man setter inn tanna og strammer kilen og holder høvelen opp mot lyset skal det ikke være mulig å se lys mellom senga og tanna, dette er en god målestokk for å se om senga er plan i forhold til tanna. For å sjekke planet i senga kan man sverte baksiden av tanna med en blyant, og gni tanna frem og tilbake mens man presser den mot senga, dette vil gi sverting i senga og indikere om tanna ligger jevnt.

Kilen kan med fordel være en anelse for bred i forhold til veggene i spon rommet slik at den tetter godt mot sidene og ikke tillater spon å kile seg fast. Er det en liten glippe kan man være sikker på at det kiler seg spon. Det er veldig viktig at man er nøyaktig med tilpasningen av kile, kilen er utrolig viktig med tanke på høvelens funksjon. Ligger ikke tanna med jevnt trykk mot senga kan man få vibrasjoner under høvling. En dårlig tilpasset kile kan gi kiling/pakking av spon, noe som vil være til stor irritasjon under høvling.

Armene på kilen skal stramme mot sidene i spon rommet, armene skal følge formen på kjakene. På denne kilen er arma på høyre side justert litt på lengden, dette for at jeg hadde noe utfordring med pakking av spon under høvling av profilen i sprossa. Små justeringer er det som kan velte lasset i forhold til en god og en mindre god høvel. Ofte kan utfordringer skyldes kilen.

Tanna

Jeg sverter fremsiden av tanna med en tusj, setter den i høvelen og merker i tanna etter sålen med risse nål. Dette etter tips fra Jarle, og det viste seg å fungerte godt for meg. Risset blir tynnere enn å sette strek med tusj/penn og det forsvinner ikke når man avkjøler tanna i vann under smerglingen.

Jeg setter tanna 90 grader ut fra smergelen og tar meg ned til nærheten av risset, på dette viset slipper man å ta hensyn til tynne små kanter, som lett kan bli blå og miste noe av herdingen, denne metoden gjør at man får fjernet stål litt raskere. Når jeg har nådd i nærheten av risset setter jeg tanna ca 35 grader på smergelen og sliper sånn at eggen får en frivinkel på 10 grader i forhold til at senga er 45 grader. Jarle viste oss at dette godt kan gjøres enklest på frihånd.

For å file tanna til den formen man vil ha, er det viktig å kile den fast i høvelen slik at man får så nøye referanse som mulig. Siden man må ut og inn med tanna flere ganger er det fristende å holde den fast med tommelen mens man sikter, men dette gir ikke god nok nøyaktighet etter min erfaring.

Etter smergelen jobber jeg med forskjellige filer for å komme så nærme sålen i form som mulig, det er viktig at alle kanter og profiler får en fri-vinkel slik at tanna tar godt i hele profilen. Tilslutt jobber jeg med forskjellige bryner. Fremsiden av tanna planes og brynes. Midten av tanna er tatt ned til under nivået på sålen, dette for at platten, som er i midten av sprossa er dybde stoppen på glass høvelen.

Forming av tanna kan være en møysommelig prosess, men det er viktig å ta seg tid til alle detaljene. Det er tanna som til slutt bestemmer hvordan sprossa og ram treet blir tilslutt. Jeg bruker forskjellige filer i forminga, de filene jeg bruker mest er en liten trekantet fil og ei rund motorsag fil.

Tilbehør

Sprossen høvles først på en side, da ligger den godt på den flate siden under høvling, så må man snu sprossa for å høvle den andre siden, da er det vanskelig å få den til å ligge stødig på høvelbenken.

Jeg har tidligere lagd en kasse for å dimensjonere emner til vindus produksjon, på baksiden av denne kassen lagde jeg ett spor med hjelp av mor høvelen, dette sporet følger formen til sprossa slik at den kan ligge stødig under høvling.

Sprossa ligger stødig under høvling. Midten av høvelen, nærmere bestemt platten i sprossa utgjør dybdestoppen i høvelen.

Jeg lagde også ett spor jeg kunne legge ramtreet i under høvling.

Oppsummering

Glass høvelen var komplisert, men utrolig interesant å lage. Høvelen inngår i ett system vi har forsøkt å gjenskape fra tradisjoner forbundet med vindus produksjon fra 1800 tallet, diverse merke verktøy og jigger er en viktig del av systemet. Jeg og Ludvik Kringen Bye hadde gleden av å lage til sammen 20 vindusrammer med hver vår glass høvel, etter noe småjusteringer på tann og kile så gikk høvlene våre veldig godt. Det viser seg at det er de små detaljene som avgjør om en høvel går godt.

I følge vår instruktør Jarle Hugstmyr så er det viktig at «øynene får sitt». I dette legger han at utsmykning av høvelen er også viktig, noe som også viser seg å ha vært viktig for håndverkerne før oss. Jeg valgte å kopiere utsmykningen på den gamle høvelen Jarle hadde med

Olav Erik Kvaal

Tungt bindingsverk med Robert Klumpp på Hardanger Fartøyvernsenter

På læringsarena Vestland driv vi med eit bygg i tungt bindingsverk. Instruktør er Robert Klumpp som har lang erfaring med desse bygga både frå den tyske og den norske tradisjonen. Dette er eit arbeidssystem som har opphav i ein stor handverkskultur med tidlege ordningar for utdanning og handverkslaug. Ein merkar at kunnskap i matematikk og geometri er meir framtredande i dette systemet enn i stavlinesystemet, spesiellt når ein kjem til takkonstruksjonen med hengeverk og skifting. Vi veit likevel at dette var vanleg kunnskap også i Norge då det låg inne som ein vesentleg del av svenneprøva for tømrarar fram til industrien etterkvart tok over produksjonen av takkonstruksjonane og det etterkvart vart mindre aktuelt å utføre utreikningane på byggeplass. Desse bygga er tenkt på ein litt annan måte enn våre. Der vi brukar strevarar og kledninga som stivande prinsipp, er det her djupe tappar og plugging som gjeld. Tradisjonellt er desse bygga helst utmurte med tegelstein og leirmørtel. I dei eldste husa kan ein i staden for tegel finne flettverk i tre som er fyllt opp med leire. Den samla tyngda i bygget vil difor verte høg, og dette gjer at konstruksjonen er sterk og stabil når alt verkar i hop.

Det må og nevnas at Robert Klumpp legg vekt på at alle seksjonar skal «spenne», det skal ikkje vere for stramt, men heller ikkje slakt. Balansegangen er medviten og kontrollert gjennom måten delane vert lagt opp og målsett. I prosessen vart det terpa på nøyaktigheit i denne delen av arbeidet. Det grunnleggande er å ha sikre mål og bevisst prosedyre i uttak av stavlengde, tappar og tapphol.

Dette byggesystemet krev at grunnmuren er i vater sidan rettinga av rafta er gjort i syllomfaret via lik stavlengde. Slik sett skiljer dette seg frå td nordmørsk stavline der stav og strevarlengde vert avgjort på tufta. Utmurt bindingsverk finn ein serleg i Oslo og kvadraturen, men og til dømes i Kristiansund, Vågen. Mange av desse bygga er i dag kledd slik at det ikkje er så lett å oppdage.

Teksten er ein stegvis gjennomgang av prosedyra Robert Klumpp går etter når han legg ut veggane, merkar stavar, losholtar, og justerer eventuell vridning.

Overføring av mål.

1. Ein legg svill og raft på bukkar eller i låsbenk for paralelloverføring av mål

2. Stavane delas inn i rom etter mål frå teikning eller plan.

3. Sett inn merke for støtpunkta på skråstivarane

4. Svill og raft leggas ut liggande med rett avstand. Viktig å ha klossar som underlag for å kunne justere. Avstanden settas med målsatt lekt eller fjøl som har rett kant. Råskakken målast inn med å legge ein langfota linjal på sida av lekta. Dette vert nære, eller godt nok til innmåling av avstanden.

Stavane leggas direkte over syll og raft

5. Stavane leggas oftast med rota ned i sylla. NB: Her er det lurt å legge staven slik at ein får ferdig målt inn tapplengde på den eine sida. I dette systemet er det 3’’ tapp.

6. Vridninga i stavane takast opp slik at staven fylgjer sylla nede. I toppen måler ein inn vridningshøgda med passar og set måla av direkte. Dette gjer at tappen opp får rett vridning. Staven sitt ytste hjørne følger rafta slik at veggliv ikkje vert forstyrra, eller at vatn kan trenge inn frå topp stav. (Må ikkje stikke utanom veggliv)

Ferdig merka for uttak av tapp.

7. Lengda på stavane settas av. For å få rett avstreking brukar ein langfota linjal. Det siktas over for å få rett avmerking på oversida av staven.

MERK: Nummerer delane etter det merkesystemet du har valgt deg før du tek dei vekk. Sett merke for svill/utside som er referanseside.

8. Stavane sagas inn for tappane. Det er viktig å fjerne meir ved enn du trur i tappen. Alle streker skal vekk bortsett frå lengdestreken. Der er det halv strek som gjeld. I tillegg skal tappane ha fas alle vegar i enden. Det er betre at dei er noko for tynne enn omvendt når ein skal smette inn mange stavar, losholtar og skråstivarar på same tid.

Stavane settas inn før skråstivarar og losholtar leggas på

9. Når stavane er fjerna veltar ein syll og raft for tapping.

10. Stavane settas inn i hola og deretter strammas det opp med jekkestroppar eller liknande. Tenk plassering av stroppane slik at ein ikkje får nedbøying.

Skråstivar vert merka slik at ein har noko å justere på.

11. Råskakken målast nøyaktig før strevarane vert lagt over og merkas av.

12.Skråstivarar sagas for tapp og leggas inn der dei skal. Viktig: La strevartappen vere litt lang på framsida (skråtapp) for mogleg justering av vinkelen ein siste gong. Bygget strammas opp og diagonalane justerast nok ein gong.

Målelekta vert lagt på. Her står og høgdene for losholtar i tillegg til mål mellom syll og raft.

13. Målelekta med fastmål leggast over og eventuelle losholtar merkas av. Losholtar merkas av for tapp og leggast på bukkar for uttak av tappar.

14. Slepp opp stramminga og snu delane for uttaking av tapphol for losholtar i stavane.

Naglehola vert borra tvers gjennom i alle tapphol. Stavar og losholtar vert lagt inn etterpå og får merke før dei vert tatt ut og borra for seg.

15. MERKSEMD: Alle tapphola borras for nagle tvers gjennom tapphola. Boret skal gå inn i lodd for at det skal vere like mykje ved att på båe sider av tappholet. Det er ca 2cm nedanfor innkanten på desse tappane. Tappane må vere sopass lange som 3 tommar slik at det er nok endeved i tappen til å halde naglen som kjem inn litt forskutt. Dette for at naglen skal tvinge delane ihop.

16. Losholtane leggas inn og bygget strammas og justerast dønn slik at alt stemmer. Det skal vere tett i alle samanføydde flater på utsida, men innsida er ikkje like avgjerande. Det er likevel å strebe etter tette samanføyingar heile vegen.

Boret vert sett inn på skrå og rettas raskt opp. Nagleholet vil bli litt høgt og dermed dra staven nedover og i hop med syll/raft.

17. Kjøyr boren inn i tappen slik at den set av eit merke. Deretter løysast bygget og tappane boras forskutt. Sett boren i merke og start boringa med nok vinkel til at boret grev seg nokre mm oppover før du rettar opp i lodd og borar gjennom.

18. Sjå over at alle delane er nummererte og merka etter plana/merketeikninga. Sett delane vekk og gå vidare.

Erfaring frå novhogging av rått virke med mé og maur som oppmerkingsverktøy

Røynsler og ettertanke frå novhogging av rått virke med mé og maur som oppmerkingsverktøy

I dette blogginnlegget visar eg fleire gonger til ei bacheloroppgåve av Selsjord, Høgnes og Aabol, 2022 NTNU. Nokre gonger nemnt her som “bacheloroppgåva”. Eg visar òg til Om Det å Lafte, band 2. Godal, J. B. Olstad, H og Moldal, S. 2018 Fagbokforlaget.

Litt om det praktiske utgangspunktet

Byggeprosjektet som har gitt anledning til å røyne og reflektere over dette emnet er ein tilnærma kopi av eit hønsehus som står på Haverstad i Sør-Fron kommune.

Bilde av referansebygget «hønsehuset» slik det står

Mesteparten av det gjenbrukte tømmeret (frå tredje kvarv og opp) er antatt å stamme frå eitt eller fleire andre bygg som utfrå novskalleform og smekre dimensjonar kan sjå ut til å vere opprinneleg oppført på siste halvdel av 1800-talet (etter samtale med Aabol).

Dei første to kvarva er av annan kvalitet enn resten, har ikkje tilforma novskallar, og har reint barkelaft med rett barke, saga. Så denne delen har eg antatt å vere frå første halvdel av 1900-talet. Stavkonstruksjonen som utgjer andre etasje ser òg ut til å vere frå 1900-talet.

Bilde av kopien under tilvirking

Ein tilnærma kopi av hønsehuset: Vi har hatt visse fridomar i utføringa og tilpassing for ny bruk. Dei første to kvarva vart rydd og hogd, men i same dimensjon og med same barke som på referansebygget. Vi har derfor også fått anledning til å prøve ut oppmerkingsverktøy ulike tilnærmingar i tømringa av dette bygget. Her står huset snart klart for heil lengde over dør og vindaugsopningar.

Et bilde som inneholder sko, snø, grunn, person

Automatisk generert beskrivelse

Mé og maur

For å hogge saman novene har vi brukt mé og maur til å merke. Akkurat dette dømet på mé- og maurdrag kjem frå ein original som har sitt opphav i Melhus ifølge auksjonisten som solgte han til Roald Renmælmo, og formen er ifølge sistnemnde ikkje uvanleg å finne vidare i Trøndelag og Nord-Gudbrandsdalen. Kopien vi brukte er smidd av Pål Lien.

Rått virke og heng

Vi tok i bruk mé og maur til å lafte, og etter noko utprøving i starten, falt vi på forholdet mellom liten maur til laftet og stor mé til méfaret.

I mm svarar dette til

liten maur: 6 mm (ca ¼ tomme)

stor mé: 24 mm (ca 7/8 tomme)

Kinningsfallet på tømra vår varierte mellom 50-68 grader. Dette ga oss eit heng på gjennomsnittleg 6 mm, eller ¼’’, som vi med rettleiarane vurderte til passande heng for å lafte med den dimensjonen tømmer, 6’’sidetelja og opp til 12’’ høgde, som kom rått frå skogen utan å ha lege til tørk. På eit anna bygg på læringsarena, hadde vi større rundtømmer opp til 20’’. Her var henget vald til 12 mm , eller ½ ’’, grunna meir eigenvekt, og truleg meir romfangsendring i samsvar med større dimensjonar.

Et bilde som inneholder tømmer, tre, Planke, Tømmerhogst

Automatisk generert beskrivelse

Kopi av stallen frå Haugøy med 1/2» (12 mm) heng

Etter kvart som våren kjem og vi held fram med å lafte, vil tømmeret naturlegvis vere meir tørt og allereie ha krympa noko. Til det kjem vurderinga om å knipe inn henget utover i sesongen. Men kanskje også taklasten ville få bygget til å gå nok i saman. Vekta frå stokkane over ein gitt stokk, blir òg lågare jo høgare opp i bygget ein kjem. Så her er fleire argument for å redusere henget jo lenger opp ein kjem, og etter kvart som tømmeret tørkar.

Sidetelja tømmer med heng. Den øverste rundstokken ligg på i midten, av eigen vekt.

Nærbilde av 1/4» (6mm) heng.

Cosinus og invertert cosinus – korleis fungerer mauringa?

På byggeplass er det kanskje ikkje nødvendig å gjere nokre fleire utrekningar enn berre å prøve seg fram til ønska heng, der justerar ein det på skjønn utfrå erfaring. Det oppstod for min del ein trong til for å forstå kva som ligg i å maure. Det finst noko lesestoff som kan hjelpe til i forståinga av oppmerkingsreiskapen mé og maur. I bacheloroppgåva Høgnes, Aabol, Selsjord, NTNU 2022, visast det blant anna til tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102.

Etter første gjennomlesing av tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102, oppnådde eg ikkje tilfredsstillande innsikt. Og etter å ha komme tilbake til problemet fleire gonger, har eg gjort eit forsøk på å finne ein logikk som gjev meining for meg. Eg vil dele noko av denne prosessen her, då eg håpar det kan vere nyttig for andre som er på same søken.

Her er eit utsnitt av tabellane i Om Det å Lafte band 2, s 102, med ei lita omstokking av innhaldet, og med kommentarar/gjennomgang i dei svarte bolkane. Det kan vere nyttig å lese heile kapittelet desse tabellane er ein del av.

For å bryte det ned kan det vere greitt å sjå litt på trigonometri. Her er eit forsøk på ein gjennomgang som vonleg vil gjere det enkelt å forstå:

Utan verdiar innslått er

Cos = 1

Cos⁻¹ = 90°

Her er ein enkel framgangsmåte for å finne det kinningsfallet som mé og maur svarar til:

mé / maur = x

1 / x = y

Cos−1 (y) ≈ kinningsfall

Først reknar ein ut kva for tal ein får om ein deler mébreidda på maurbreidda:

Td. 24 / 6 = 4

Så deler ein 1 på det talet og får eit desimaltal

Td. 1/4 = 0,25

Så trykkar ein inn på kalkulator: invertert cosinus og desimaltalet.

Td. Cos−1 (0,25) ≈ 76

76 grader er kinningsfallet.

Desse tabellane visar ein teoretisk samanheng mellom mé og maur som svarar til eit kinningsfall. Dei tek ikkje omsyn til heng.

Det er fleire andre omsyn å ta ved justering av kinningsfall til å passe eit mé- og maurdrag. Og det kinningsfallet som er teoretisk rett for ein viss kombinasjon mé- og maurbreidde, er ikkje nødvendigvis det ein ønskar å bruke. Om virket er rått, sig i bygget frå eigen vekt og taklast spelar inn.

Med kalkulator tek vi moderne hjelpemiddel i bruk og eg har ikkje klart å komme fram til ein enklare måte å rekne ut kinningsfallet ifrå eit forhald mé- og maurbreidde, ved hjelp av hovudrekning. Våre forgjengarar som lafta hadde ikkje moderne kalkulator i lomma, og kanskje ikkje kunnskapen til å rekne trigonometri, utan at eg vil anta noko om kva dei visste og ikkje visste. Uansett meiner eg at fortidas utstrakte bruk av mé og maur synar, om ikkje ei uttalt så, ei ibuande forståing av trigonometri i tillegg til ei solid forståing av det levande materialet og bygningsmekanikk.

Kvifor gjere det meir vanskeleg enn å overføre loddet med passar? Eg trur det er fordi maur er overlegent til å merke opp, då den kan ligge an på kinninga heilt inntil underhogget som skal rissast opp, og framleis gir eit godt resultat innanfor eit spenn av kinningsfall. Den tek opp ujamnskapar i kinningsflata.

I praksis viser det seg at det ikkje er nødvendig å ha kjennskap til matematikken bak. Og når vi kjem til å lafte med heng og å lafte med rått virke, blir det i mi oppleving at å røyne seg fram og eventuelt justere mé- og maurbreiddene ein god veg til målet. Og sidan ein uansett vil få ein viss grad av kompresjon i laftet, og sig i bygget, blir det ein skjønnsmessig vurdering uavhengig av trigonometrien, på kva som blir rett kinningsfall eller høve mé/maur i kvart tilfelle.

Justeringar for å oppnå ønska heng

Det er to måtar vi på læringsarena fann at kan hjelpe oss å justere henget når ein laftar med mé og maur:

Den eine er å endre maur- og mébreidda, den andre er å justere fallet på kinningane.

Eit mé- og maurdrag har ofte to maurdrag og to médrag. På læringsarena Innlandet bruka vi mé og maurdrag som hadde desse måla:

maur: lita opning 1/4» (6 mm) og stor 1/2» (12 mm);

mé: lita opning 11/16» (18 mm) og stor 15/16 (24 mm)

Utan å tenke på heng svarar gjennom tabellformelen liten maur og lita mé til kinning på 70°.

Stor mé og maur gir 75°. Det blir relativt bratte kinningar. Gitt at ein har nøyaktig dette kinningsfallet vil stokken ifølge tabellen ligge på både i nov og mefar når han er ferdig hogd. Brattleik, romfangsendring og vekt vil gi utslag ved at stokken fell saman eit stykke i nova, legg seg på mefaret og på sikt blir utett mellom underhogg og kinning. Derfor er det ein god idé at anten kinningsfallet er lågare eller at det er mellomrom til méfaret, slik at stokken har anledning til å komme ned ein viss mengde i laftet, utan at méfaret (resten av stokken) hindrar det.

Det er her ein, i mi forståing, ser at ein ikkje har eller kan ha eit fasitsvar på kva som er rett forhold mellom mé og maur. Gitt at den mengda stokken vil komme ned i laftet kan ha med mange faktorar å gjere, igjen; brattleik, romfangsendring og vekt – og kanskje også særvekt i tørrstoffet.

I tillegg vil brattare kinning gi meir sig og slakare kinning mindre. Så dersom ein nyttar same maur i rot som i topp, kan ein etter kvart få eit avvik på ønska heng, der det på grunn av slakare kinning i toppen ikke blir hogd ut nok i nova, og i tillegg sig mindre når det kjem vekt på. Om dette er eit forløp som jamnar seg ut når taklasta kjem på, er framleis et spørsmål for meg.

-Sjølv hellar eg litt mot å tru at det ikkje jamnar seg ut, men at henget bør vere likt langs heile mefaret, eller viss noko, vere litt mindre mot nova som har slake kinningar fordi her vil det antakeleg falle mindre saman i laftet. For å oppnå det, kan ein ofte ikkje bruke same maur på nova i rota som den i toppen.

Det førre avsnittet prøvar å støtte opp argumentet om at det kan ha blitt bruka liten maur på oppsåte rot og stor maur på oppsåte topp, slik som vart nemnt av tradisjonsberar Oddbjørn Myrdal: “Langsmed kinningene ble den andre enden brukt (maurene). Disse hadde forskjellig bredde og den smale ble brukt i rota der kinningene var brattere og den brede ble brukt i toppen der kinningen var slakere. Og det vart da tett sånn” i samtale med Hans Høgnes, gjengitt i Hans sin del av bacheloppgåva s. 62.

Det å bruke liten maur til høg oppsåte og stor maur til låg, kan kanskje gjelde mest ved lange lengder og stor avsmalning. Om maurane vart tenkt brukt til dette formålet, er ikkje godt å seie, – men at det mogleg synast eg er verdt å merke seg.

Praksis på læringsarena

Slik novhogginga på kopien av hønsehuset på Haverstad ble utført, hadde vi i grunn to parametrar å forhalde oss til som avgjorde kinningsfallet.

Det eine var ønsket om at mefaret (og dermed kinning på underhogget) skulle treffe omtrent der kinninga på oppsåta botna, men også slik at øverst på kinninga til stokken som låg parallelt under også traff omtrent på nemnte plass, slik at det ikkje kunne komme glipe i møtet mellom méfar og nov.

Bilde av at underkinning, botn kinning og topp kinning treffast

Dette vart avgjort med to faste mål:

–Den faste dimensjonen gjennom nova , i dette tilfellet 6”

–Og méfarsbreidda, i dette tilfellet omtrent 1/3-1/2 dimensjon (eller der topp kinning råka dimensjonen).

Og det andre som gjorde at kinningsfallet varierte på hønsehuskopien, var høgda på stokken. Frå rot til topp kan kinningsfallet endre seg såpass at det vart synleg meir heng i toppen der det blei lågare kinningsfall. Her spelte avsmalinga på stokken inn. Ein hadde litt slingringsmonn på utforminga til kinninga ved at ein kunne trekke toppen av kinninga lenger ut eller inn frå vegglivet. Dette kunne føre til at når ein médrog méfaret til påstokken ville den kunne treffe nede i kinningsflata på stokken under. Dét igjen kunne motverkast ved at ein lot det vere litt smalare méfar ut mot den enden. Men i fleire eldre bygg vi har sett på har dei ikkje alltid tatt omsyn til det, og det er glipe inn i méfar der han møtar kinning på stokken under.

Det vart fleire små knep og justeringar ein lærte seg undervegs på læringsarenaen, og som rettleiarane kunne dele med oss. I referansebygg ser ein ofte at méfarsbreidda varierar men held seg rundt nokonlunde faste mål, og ein kan fabulere om at lafterane i X tidsperiode har gjort same røynsle og stod i tilsvarande utfordringar som vi har gjort i denne perioden.

I samtale med John Ola Selsjord kunne vi også underholde tanken om at maur og mé vart justert etter slik huset, eller stokkane ville at det skulle vere, og at laftarane kunne kaldsmi sine médrags- og maurjern på byggeplass etter slik dei ville ha måla. Om ein hadde ein dimensjon som ikkje var tilpassa sitt merkeverktøy, vart kanskje det mest effektive å justere han.

Når ein skal gjere justeringar for å oppnå optimalt heng for at det skal sige tett i nova og samstundes bli tett i måsafaret, er det dei ukjente faktorane om korleis stokken oppførar seg medan det tørker og får vekt ovanfrå og kva utslag dei vil gje som fordrar ein skjønnsmessig vurdering. Og sjølv om vi kanskje ikkje er klokare på nøyaktig korleis dei forskjellige tømrarane gjorde det i si tid, kunne vi komme fram til meir eller mindre tilfredsstillande resultat i forsøka våre. Når bygget får stått med taklast og sig på plass, får vi sjå om vi har truffe rett.

Bryggen i Bergen- ei oppmerkingshypotese.

Vi har fått utdelt eit laft frå Bryggen i Bergen. Det er rydd på begge sider og ca 3 tommar breidt.

Det er og eit bildemateriale som syner oppmerking som truleg har relasjon til laftinga. Hypotesa er at merkinga er gjort i samband med å lafte nedpå ein stokk som har ferdig opplaft. Vi vil difor prøve ut om denne oppmerkinga kan vere ein måte å merke nedlaftet på utan bruk av andre verktøy enn eit risseverktøy. Det kan vere til dømes kniv eller øks.

Stokk som har oppmerking og nedhogg med kinningar. Stokken vart brukt på ein anna stad i veggen slik at den ikkje fekk opplaft. Merkinga over nedhogget vart difor bevart.

Vi startar med å forme stokken mot den andre slik at det vert fint å meddra.

Halvkløyvingane må rundas på kantane slik at meddraget får plass.

Opplaftet hoggas frå ei markering av midten.
Nedhogget skal stoppe litt over halva ned til stokken under.

Etter markering av midten opnas det opp for kinningane. Denne bør gå ned til stokken under

Her er 1/3 av stokkbreidde markert med øksa. Øksa kan settas ned på augemål og førast i staden for å hogge. Det skal kinnast inn til merka/ 1/3 av stokkbreidda.

Påstokken leggas opp og loddas. Det er sannsynlegvis lodda frå senter av stokken på Bryggen originalt, men det kan og vere at ut eller innsida har vore bruka.

Øksa vert bruka til å markere breidda på nedhogget. Det er viktig å ikkje gå ut over stokkebreidda på 3 tommar.

Her er markeringslinjene. Følg kinningsfallet paralellt og forbi kryssningspunktet.
Her er det øving og sikting som gjeld. Fallhøgde vert tilsvarande punktet der dei to linjene framleis er 1 tomme frå kvarandre.

Det kan fort bli for liten fallhøgde når ein ikkje har målt denne. Det ser ikkje ut som om oppmerkinga frå Bryggen har noko eksakt merke for dette.

Snu stokken og hogg ut etter markeringa. Det skal kan hoggast ned til halv høgde av fallhøgda før ein høgg ut for barken og kverken

Barken skal vere 1 tomme eller litt mindre i breidda. Kverken vert da tilsvarande 1 tomme på kvar side.

Kinningane hoggas inn mot 1 tomme avstand også i underhogget. Det ser ut som dei ikkje går heilt ned/opp til kverken på originalstokken

Stokken er klar til meddraging, men åpninga i botnen vart for brei. Dette er laftarens øvingsmoment, å finne balansen mellom for mykje og for lite.

Tek ein ut for mykje i nedhogget før meddraging så klarer ein ikkje å hente det innatt utan mykje meirarbeid med å auke på meddrag og maur. Osterøyingane som lafta Bryggen etter brannen i 1702 fekk god anledning til å øve mykje. Det er berre å studere mengden med tømmer og arbeid som skulle gjerast på få år. Dette har gått raskt, og bryggene skulle ikkje vere varme.

Restaurering av løe på Voss

Gården Kvilekvål på Voss er et gammelt klyngetun som ligger langs den gamle postveien mellom Voss og Bergen. Gården ble brukt som skysstasjon og overnatting for reisende, derav navnet Kvilekvål. I dag står kun noen av byggene ifra det gamle tunet igjen, deriblant en treskerlåve fra tidlig 1800-tallet. Denne skal ha blitt flyttet til gården rundt 1850, og blitt brukt til kornproduksjon og som høyløe.

Låven står i skråning langs veien over tunet. Den ene langveggen ligger an på mur mens den andre står på steinpillarer cirka 2 meter over bakken. Låven har blitt presset utover av frost og bevegelse, samt en sprengingsulykke i 2021 der alle sprengningsmattene landet oppå låvetaket og skjøv den delvis av fundamentene.

Da vi startet på prosjektet sommeren 2022 var låven nær ved å falle av pilarene, og vi valgte da å demontere låven for å restaurere den trygt på bakkenivå. Steinfundamentene skal gjenoppbygges i mai 2023, og låven skal stables opp igjen på fundamentene i løpet av sommeren.

Dette prosjektet ble brukt som læringsarena for Vestland hvor vi samlet studentene to uker i januar. Vi var tre studenter fra Bachelorstudiet Tradisjonelt bygghåndtverk, NTNU, samt en veileder og representant fra læringsarena. Tilstede var også eier av gården.

Selve bygget er i hovedsak laftet i bjørk. Dette er et forholdsvis utradisjonelt materiale som konstruksjonsvirke i laftede bygg, men mye av materialet er overraskende godt bevart.

Vi har fått lokalt tømmer fra Bulken på Voss. De to første omfar samt bjelkelag og toppsvill blir i furu mens resten av utskiftingen blir i bjørk. Bygget er laftet i rundtømmer og stokkene er formet minimalt i novet.

Før samlingen hadde vi målt ut høyder, satt ut midlertidig fundament, tælja tømmer og lagt ned første omfar slik at vi kunne fokusere på videre opplafting med studentene.

Vi plasserte bygget på jordet rett nedenfor de originale fundamentene slik at vi lettere kunne forholde oss til mål og høyder der bygget blir gjenreist.

Da låven og fundamentene var delvis rast sammen var det vanskelig å få noen gode mål på høyder, diagonaler osv. Vi valgte derfor å måle opp fundamentet i vater og rett diagonalt som et utgangspunkt. Høydene ble justert etterhvert som vi fikk opp vegene på bygget.

Selve laftet er et garpelaft med kverk og rette kinninger oppe og nede. Stokkene er formet minimalt og det er ikke tett meddratt med unntak av midtre del der man tresket korn. Dette er ganske vanlig på slike type låver. Det lå også originalt treskegulv der man strammet bordene sammen med kiler i bakkant for å tette under tresking.

Vi hadde fint, kaldt vær under samlingen, og fokuset var å gjenskape laftet og stilen bygget var oppfør i. Det ble også endel faglige diskusjoner rundt typen laft, tømmer, konstruksjoner samt akademisk tilnærming til rapportering og utføring.

Etter samlingen er bygget ferdig restaurert på sine midlertidige fundamenter og er per nå nedplukket og venter på sine nye ferdige fundamenter der det skal gjenreises i løpet av sommeren. Det skal også lages nytt treskegulv, takkonstruksjon og tekkes med never og torv.

Tilhugging og oppsetting av beitski i rekonstruksjon av årestue fra 1030

Jeg tar her for meg utførelsen av beitskier til inngangsdøra i en rekonstruksjon av en årestue fra tidlig middelalder. Årestua skal være en del av middelaldertunet Stiklastadir på Stiklestad i Verdal. Sammen med to andre studenter og veilederene Per Steinar Brevik og Kai Rune Johansen så har dette vært en del av praksis i tradisjonell tømring våren 2023.

Hensikten med å ha beitski på hver side av en dør er først og fremst for å holde stokkene i ro. Mosehogget sammen med dømlinger på hver side av døråpningen vil gjøre mye for stabiliteten, men det er ikke alltid tilstrekkelig. I tillegg til å være avstivende så skal også beitskiene være fester for dørhengsler og anslag for dørbladet.

Illustrasjon av beitski i døråpning, inspirert av tegninger i Norske Tømmerhus Berg, Arne 1989.

Hugging av grøypa. Før arbeidet med å lage til beitski starter så blir det hogget et vertikalt spor også kaldt grøypa inn i rekka av stokkender på begge sider av døråpningen. Vi har valgt å kappe stokkene ferdig på lengde slik at døråpningene ikke trenger å kappes ut senere. Med denne metoden sparer vi både virke og vi kan benytte oss av navar for å ta ut grøypa. Jeg målte først opp og merket grøypa, så brukte jeg et 5/4” navar for å ta ut et vertikalt hull. Jeg hogde så ut veden inn til navarhullet i en M-profil som vist på Illustrasjon 02 under. Huggingen danner til slutt en U-profil i horisontalsnittet. Navarhullet gjør at arbeidet med å ta ut endeved blir enklere, men denne fremgangsmåten krever samtidig at det hugges ut spor i hver enkelt stokk fortløpende for å komme til med navaren fra oversiden.

Horisontalsnitt av grøypa. Stiplede linjer viser retningen på huggingen

For å hugge ut grøypa brukte jeg en øks som tidligere var vurdert som relevant for prosjektets tidsperiode, med bakgrunn i bacheloroppgaven til Kai Rune og Per Steinar. Øksa er lang og smal som en typisk smaløks. Den hugger effektivt ut sporet med i hovedsak framhynna på øksa.

Beitskiene. Emnene vi tok utgangspunkt i var to ferdig grovskjærte stokker. For å gjøre arbeidet med forming, profilering og skurd enklere så valgte vi ut emner uten kvist. Disse var på forhånd kløyvd i to halvdeler på båndsagbruk og stokkene ble så lagt opp på to bukker så arbeidshøyden ble riktig.

Halvkløyvingen som var utganspunkt for å lage beitski.

Arbeid med pjål. Til barking og forming av stokken ble det brukt en stor pjål med eggbredde på 4,5 » og svak bue langs eggen. Med denne kunne vi fjerne mye ved i raske og kraftige drag. Til finpussing av stokken ble det brukt en mindre pjål med eggbredde på 3″ og noe flatere angrepsvinkel på stålet. En tydligere bueform på eggen gjorde også at pjålen tok smalere striper av gangen.

Ferdig grov-pjålet stokk med den store 4,5″ pjålen på høyre side.

Fals og tapper. Vi arbeider i ferskt tømmer og vi valgte derfor å lage til fals og tapper som var relativt trange for å låse stokkene så mye som mulig også etter at det har tørket. Beitskiene ble hugget etter merking med sostnor. Her brukte vi en glepphuggerøks som vises på bildet under. Denne har stor eggvinkel og var enkel å bryte ut flis med uten at øksa kiler seg fast. Enden på beitskia ble tappet ned i dørstokken og opp i dørgaupna. Beitskiene skal ikke ta opp noe vertikaltrykk og samtidig vil de ferske stokkene i veggene tørke og sige mye – anslagsvis 2-2,5″. Vi la derfor inn et sigerom for tappen i dørgaupna på ca 3,5″.

Kai Rune Johansen hogger ut fals på beitskia

Dørstokk og dørgaupne. Etter at beitskiene var ferdig formet med endetapper så kunne vi måle faktiske størrelser og det ble tatt ut spor ned i sylstokken. Sporet ble boret opp med navar og hogd ut med den samme høggarøksa. Uthogging av tapphull med sigerom i dørgaupna ble gjort i flere omganger. Først ble det tatt ut tilstrekkelig for å få stokken ned på medragshøyde, så ble resten tatt ut samtidig med mosehogget når stokken lå på bukker. Da ble også utsparing for anslag til dørbladet hogd bort .

Litteraturliste:

Berg, Arne(1989) Norske tømmerhus frå mellomalderen: band 1 Allment oversyn
Johansen, Kai; Brevik, Per Steinar Josteinson(2019) Laft i Trondheim i tidlig middelalder

Fyrndarlaft med synlig kinning

Merking og hogging

Årestue i treromsplan, den vil få en hems og 3 røst. Den utføres i rundt tømmer av furu og har trapessyll.

På vår læringsarena Stiklestad bygger vi en årestue, som er ett bolighus fra tidlig middelalder hvor vi prøver å tilnærme oss handverksmetoder og byggeskikk fra år 1030. Årestua vi bygger er 9 meter lang og 6 meter bred, den får treromsplan, ildsted (åre) og en lyre i taket for å slippe ut røyk. Årestua tømres i rundt tømmer av furu og den vil stå som ett bolighus på middelaldergården Stiklestadir til utstilling for besøkende på museet.

Årestua tømres i finndalslaft som er noe av det eldste laftet vi kjenner og som vi knytter opp mot tidlig middelalder (før svartedauen 1358). Vi har hentet inspirasjon fra boka «Norske tømmerhus frå middelalderen» av Arne Berg, vi har jobbet en uke sammen med Hans Marumsrud som har bred erfaring med middelalderbyggninger, vi har hentet inspirasjon fra Raulandsstua som er en årestue fra år 1238 som befinner seg på Norsk folkemuseum.

Finndalslaft er det eldste laftehogget i Norge og forbindes med bygninger fra tidlig middelalder og kjennetegnes med laftehalsen i nedre del av stokken (underhalslaft), det finnes to typer findalslaft som kjennetegnes med kinning enten i underkant eller i overkant. Selve benevnelsen findalslaft mener man kommer fra ett intervju Hilmar Stigum gjorde av en gammel Numedøl i 1930 årene som kalte denne typen laft med halsen i nedre del av stokken «findalslaft». Hilmar Stigum antok da at benevnelsen kunne ha opphav fra ordet «fyrndarlaft» som beskriver gammelt laft eller oldtidslaft.

Vi benytter ett laftehogg hvor halsen sitter i bunnen av stokken og er ca. 3 tommer bred. Lengden på halsen settes etter bredden på understokken, det merkes av for høyden på nedstikket i understokken, samlet gir disse forholdene en pekepinn for hogget av kinning som vi gjør i undersiden av påstokken. Det er viktig å ta hensyn til meddragsbredden slik at kinningen kommer litt over toppen av understokken så vi unngår hull i laftet. Laftet har i utgangspunktet ikke noen form for barke, men vi gjør unntak dersom stokkestørrelsen og formen tilsier at hogget kommer under margen, da setter vi igjen en barke som vi mener gjør nåvskallen sterkere. Ifølge Hans Marumsrud er det ofte å se i findalslaft at det er hogd over marg.

Jeg vil sette søkelys på hvilket verktøy en tømrer kunne ha i 1030 og forsøke merking og hogging av laftet kun med disse redskapene. Hvor mye og hvilket utstyr tømreren hadde ville nok ha stor variasjon ut fra sosial status og lokal tilgang på verktøy. Jeg vil utforske oppmåling og merking hvor jeg legger vekk både tommestokk og blyant, blyant ble oppfunnet tidlig 1800 og er derfor uaktuell for mitt forsøk. Jeg vil forsøke en oppmåling med bruk av så enkle hjelpemidler som mulig og risse med knivspissen og øksa som merking på tømmeret.

Til forsøket mitt valgte jeg å bruke en kopi av en skogsøks fra Telemark, en øks kopiert fra ett funn i Lødøse (Sverige), ett stillbart meddrag, loddefjøl,tollekniv, pjål og sotsnor. Dette verktøyet diskuterte jeg meg frem til sammen med Per Steinar Brevik, vi var enige om at dette verktøyet kan være tidsriktig for tidlig middelalder.

Jeg ville tømre inn en stokk på den ene kortveggen, vi har tidligere brukt målebånd for å finne lengden stokkene skal kappes på, da jeg ikke hadde målebånd tilgjengelig i dette forsøket bestemte jeg meg for å bruke sotsnora. Jeg festet pjeksen slik at starten på snora ble akkurat i kanten på understokken, jeg strakk snora langs understokken frem til enden slik at jeg kunne gripe med tommel og pekefinger der hvor stokken sluttet, slik hadde jeg den nøyaktige lengden for å kappe overstokken. Det er viktig at man ikke strekker snora da den er en smule elastisk og vil da gi unøyaktig gjengivelse av stokklengden.

Når lengden var satt av med ett knivriss og stokken kappet med skogsøksa ble påstokken loddet med kul opp og jeg slo merker med sotsnor i senter av topp og bunn på stokken.

Det var klart for å merke for halsen og kinninger.

Jeg loddet enden av understokken for å så måle inn til seter understokk med bruk av økseskaftet, da kunne jeg overføre merkene til påstokken som lå på bukker med undersiden opp. Jeg kunne merke bredden på halsen med loddefjøla, vi hadde i oppstarten av tømringa bestemt en bredde på 3 tommer for halsen så loddefjøla er laget 3 tommer bred.

Økseskaft og loddefjøl ble brukt for å måle senter i understokk, dette målet ble overført til påstokken som danner grunnlag for hals og kinninger.

Høyden på understokken ble målt for å bestemme høyden på kinningene i overstokken, her la jeg til bredden av tommelen min som overhøyde med tanke på meddraget slik at kinningene blir store nok. Jeg brukte økseskaftet for å måle bredden på understokken og risset merker på halsen i påstokken for å ha litt pekepinn på hvor kinningene treffer i understokken. Jeg valgte øksa fra funnet i Lødøse for å hogge kinninger. Jeg tok hensyn til novskallene slik at kinningen ikke blir for lang og ødelegger den runde formen på nåvskallen.

Ferdige kinninger med sentermerket og merker for bredden i understokk, kinningene går ikke for langt ut i novskallen.

Jeg målte opp tykkelsen i stokken hvor kinningene antatt treffer overkant av understokken, jeg fant ut at bredden på knyttneven min var tilnærmet riktig for bredden i toppen av oppsåta. Halsen var så bred som loddefjøla og ga meg bredden i bunnen av oppsåta.

Bredden på knyttneven stemmer ca med antatt bredde i toppen av oppsåta

Jeg brukte loddefjøla som bredde for bunnen av oppsåta, jeg trakk fra litt for å være på den sikre siden og unngå hull i laftet. Toppen av oppsåta ble bredden av knyttneven min.

Jeg hogde ned etter merkene med skogsøksa, plasserte påstokken i oppsåta og loddet enden av stokken slik at den lå nøyaktig i lodd. Jeg måtte foreta enkelte justeringer av kuler i understokken med en pjål for å få stokken ned til meddrag. Jeg måtte også foreta enkelte justeringer i oppsåta for å få stokken ned.

Jeg brukte meddraget for å sette av merke i understokken i forhold til kinningene, det er viktig at spissene på meddraget er i lodd siden det er da de angir nøyaktig treffpunkt i kinninga. Her satte jeg av merke som blir riktig i forhold til meddraget av stokken. Jeg spikket en treflis som jeg kunne bruke for å merke kinningene ned i understokken. Siden vi lafter med rått furutømmer henger vi opp laftet i knutene, jeg trakk fra litt på treflisa ca tykkelsen på knivbladet som ett oppheng av laftet.

Meddraget i vater og spissene i lodd angir hvor kinningen treffer understokken i forhold til meddragshøyden.

Tollekniven og treflisa brukes for å merke understokken mot kinningen.

Etter at understokken er merket mot kinningen og stokken er meddratt kunne jeg hogge både for nova og i meddraget.

Forsøket viste meg at det går fint an å hogge fyrndarlaft med lite verktøy og enkle metoder for oppmåling. Det var spesielt å legge vekk blyanten for så bruke riss fra kniv og øks som merking, uvant i starten men det viser seg minst like effektivt siden man da reduserer antall merker til ett minimum. Hvor mange økser man hadde tilgjengelig på 1000 tallet under tømringen ville vel variere noe fra sted til sted, etter mitt forsøk ser jeg at jeg hadde klart meg godt med kun en øks.

Det er sannsynlig at man på 1000 tallet hadde passer/skrap for å merke i laftet. Mitt forsøk viser at det er fint mulig å få det til med en treflis og riss med tollekniv, om en passer/skrap ville vært ett veldig kostbart verktøy tror jeg at treflisa ville vært noe jeg hadde foretrukket.

Stikking og legging av takspon på en låve ved Drangedal Bygdetun, Telemark.

I forbindelse med et kurs inviterte Drangedal Bygdetun til dugnad for omlegging av et låvetak. Den gamle taktekkingen har holdt i ca 20 år men har i de siste 10 år gått i fullstendig oppløsning slik at den nesten kunne bare kostes vekk.

Drangedal har et fuktig klima med ca. 1200mm årsnedbør i snitt. Spontak er helt avhengig til å tørke godt mellom nedbørsperioder. Det forlenger levetiden av sponen vesentlig. Mens en må tilpasse tekkemåten ved kysten til vindforholdene og dermed legge så tett som mulig, er det i Drangedal tvert i mot. Her er det lite vind og sponen skal legges så luftig som mulig.

Spon i Drangedal blir hovedsakelig stukket av furu. Det er det dominerende treslaget i området.

For å velge godt egnet furu til spon så lærte vi at en må lete opp stammer med løs og oransje bark langt ned. Trær med slik bark skal være lett å kløye/stikke og er ofte rettvokst. Stokken skulle ha ca 35cm i brysthøyde, være sylindrisk og mest mulig rettvokst og rund.

Malmved er ofte betegnet som veldig bestandig mot råte. Det stemmer nok stortsett. Som spon er furu like holdbart som gran. Her er det klima, leggetekniken og lokale omstendigheter som avgjøre levetiden av taktekkingen.

Som en kan se er det gamle taket godt dekket med furunåler. Noe som sikkert også har fremskyndet råteprossesen fordi opptørkingen, som er særs viktig, ikke har kunnet skje rask nok.

Bilder under viser spon laget av ferske kubber. Disse blir stukket uten koking. Bildet til venstre viser utstikket, det vil si nedre ende av sponet da den blir stukket. Det er nok så ujevnt. Men det var bare bra mente de lokale håndverkerne. Bildet til venstre viser legging med utstikket ned. Men slik bølget spon oppnår en maksimalt med lufting.

Taket blir tekket med 14 » lange spon i 2 lag. Første spon blir delt i 1/3,dvs. ca. 4,5 » og 2/3, dvs. ca 9,5″. En starter slik at 4,5″ spon blir spikret med et lite overlegg på første lekt. Opp på den legges en resterende biten med 9,5″. Den skal legges jamt med første sponrekke. Nå har en et 2 lags tekking av ca. 4,5″. Rekke nr 3 blir da lagt med spon i hele 14″ lengde. Disse skal starte med en avstand av ca. 4″ fra takkanten. Slik overlapper den så vidt de første to lagene og en kan være sikker på at vann blir ledet over til underliggende spon om den som ligger øverst skulle slippe gjennom noe

Mens en på vestlandet ofte legger spon slik at alle rekkene starter fra en gavelvegg til den andre (med hovedvindretning) har Drangedal en tradisjon i å legge spon med vekslende leggeretning. Det gir et luftig tekking fordi sponen vil ikke å ligge «pent» på hverandre. Det er gjort med vilje siden det bidrar til en luftig taktekking og dermed en raskere opptørking. Sponen er dimensjonert fra tynnside med ca.3mm til tykkside ca. 6mm. En stikker på den måten ca. 60 spon per kubbe. Det går ca. 80-90 spon per kvadratmeter.

Sprikring av spon med blankspiker. Siste spon er ikke spikret helt slik at neste man( til høyre) kan klemme under sin siste spon når han har jobbet seg bortover

Sponen blir festet med kun en spiker i den tykke kanten hvor den overlapper og dermed klemmer fast underliggende spon. En skal spikre slik at underliggende spon ikke blir truffet av spikren. Vi brukte 55mm blank spiker fra skogfinsk museum. Blankspiker ruster i overflaten og «biter» seg fast i treverket. Galvaniserte spiker derimot har en glatt overflate og løsner ofte når treverket de er festet inn i er utsatt for vekselvis fukt og tørke.

Tekkemetoden med vekslende rettninger gir et flott flate. På bildet ser en et langt bord så kalt «reia». Et bord som styrer leggingen av sponen slik at den ligger rett og fin og i tillegg gir støtte til håndverkeren. Når en har lagt ferdig ei rekke vil en høre: «reia går»! Det betyr at reia flyttes oppover til neste lekt og gir da styring til legging av neste rekke spon.

Arbeidet bak det å lage ein vinduskarm

I Sandsværhuset vi lagar kopi av på Kongsberg har vi funne spor etter 3 originale vindusopningar. Dei originale vindauga er skifta ut, men eit har truleg blitt flytta opp i 2.etasje. Vi har valgt å kopiere dette vinduet som muleg har vore eit av stovevindauge, måla stemmer overeins med originale beitskia og spor i vindusopninga.

Karmen har nokså vanleg utforming og er sinka i hjørnene. Midtposten er derimot meir frå seg gjort med profilar på alle kantar. Profilen er samansett av fleire platter som danner ei flott søyleliknande utsjånad.

Dimensjonering av emne

Eg starta med å lage ein mal på ei bein lang lekt. Her rissa eg inn viktige mål. På den eine sida tok eg høgda på vindauget og på andre sida tok eg breidda. Her legg eg inn mål der fals, innvendig karm og kvar midtposten kjem.

Når ein skal ta ut emne til karmen, kan ein ved å bruke malen unngå å få kvist der sink, tapp og midtposten kjem.

Eg sagar ut karmemnet frå 2 ½” ukanta furubord. Eg vel å ta bort geitveden sidan det var nok alved til heile breidda, i tillegg var der ein del blåved i geitveden i emna. Alternativt kunne ein tatt med geitveden, men vore konsekvent med å legge den inn i huset.

Emna er då klare til å bli høvla. Som ein mulig kan sjå på bilde har 3 av emna marg i seg. Dette kan gjere at ein får sprekkdannelse i karmen, men dette var materialen eg hadde tilgjengelig.

Grovhøvlinga gjer eg med ein skrubbokse, som effektiv fjernar materiale og rettar opp grove vridingar i emnet. Etter grovhøvlinga går eg ever med ein litt finare høvel, før eg til slutt brukar rubank/langhøvel for siste retting.

Eg brukar to siktestikker for å sjå etter vriding i emnet. Siktestikkene er to emner i bjørk som er nøyaktig retta og dimensjonert.

Etter eg har retta den eine flask sida, som blir inn i karmen, rettar eg kanten vinkelrett. Det neste er då og bruke ripmot for å ta ut breidda på emnet, for så å høvle den andre kanten vinkelrett, medan utsida får bli uhøvla.

Så skal det høvlast fals på alle emna. Her rissar eg målet inn, som er det same som rammetjukkelsen. Deretter brukar eg ein ploghøvel med djubdestopp, som lagar eit spor i emnet. Her frå er det fleire vegar ein kan gå, ein kan bruke øks til å fjerne det grovaste, ein liten skrubbhøvel eller ein semshøvel. Eg valte å bruke ein semshøvel med djupnestopp.

Midtpost

Her har eg saga ut emne til midtpost, og deretter dimensjonert og retta den til riktige yttermål. Så høvelar eg fals for begger vindusrammene.
For å lage platte profilane må eg feste ein dybdestopp på semshøvelen. Profilen skal være 2mm djup. Eg legger tre punkter med kvit lim og spenn på tvinger. På denne måten kan ein berre slå den av når den ikkje trengs meir.

Her rissar eg først opp avstandane med eit rippmot. Deretter bruker eg kanten på semshøvelen til å høvle meg ned i risset. Eg høvlar med slakare og slakare vinkel, slik tek eg djupare og djupare. Så tar eg semshvelen som eg har sett djubdestopp på og høvlar ned til den ikkje tar meir. Dette gjer eg begge vegar. Til slutt rensar eg opp med ein finstilt semshøvel.

Neste steg er å lage enda ei platte. Då matte eg lage om dybdrestoppen slik den fekk eit nivå ekstra, så den lagar dei rette nivåa. Som siste avsluttning på profilen høvla eg ein liten fas på hjørne av midtposten (2mmX2mm).

Tapp og sink av hjørner

Karmen skal settast saman med sink og tap. Først merkar eg på tappane. Vinkelen er satt på 1:7 (Ca 9grader) og tappene er fordelt med 1” mellomrom. Om tappane blir ulike gjer det ikkje noko, då dei skal individuelt overførast på tilsluttande emne.

Her er rekkefølgen slik eg sagar ut tappen. Det siste som står igjen mellom tar eg ut med eit stemjern. No kan eg overføre tappformen på det emnet som blir topp/bunn i vinduskarmen.

Før ein overfører tappen bør ein ha ei rett flate å jobbe mot. Eg prøver og unngå kvist i sink/tapp når eg merker opp lengda på karmemnet. Så reinkapper eg endane.

Så kan eg legge tapp-emnet vinkelrett på sink-emnet. Her er det viktig at dei ligg rett i forhold til kvarandre. Trekk gjerne tappen ørlite forbi innsidekanten på sink-emnet, dette gjer at det dreg seg godt saman. Etter eg har overført streka, kan ein sage ned og hogge ut sinken.

Etter eg har satt saman karmen gjenstår det berre og felle inn midtposten. Eg velger å felle den inn i falsen på karmen, i tillegg har eg ein liten styringstapp som motverkar vriding i midtposten.

Å høvle gulvbord

Som student ved Tradisjonelt Bygghåndverk ved NTNU ramler man hele tiden inn i forskjellige gamle håndverksteknikker. Noen ganger prøver man seg på tilsynelatende ukompliserte ting, som ender opp som en lang spørsmålsrekke med antakelser og erfaringer. Andre ganger blir det som virket så komplisert, forbausende enkelt når man ikke prater så mye om det, men heller bare gjør det.

Noen av oppgavene vi har hatt denne vinteren henger sammen. I høst lagde jeg min egen skottbenk, og rundt juletider var tiden kommet der vi skulle høvle 70 m2 gulvbord til råbygget som vi satt opp i fjor på Lærearena Stiklestad. Utpå vinteren lagde jeg mitt første sett med gulvploger, deretter fikk jeg prøvd ut disse og sammenlignet med lignende høvler.

Noen ord og begreper

I denne sammenhengen regner jeg et gulvbord for å ha høvlet overflate, mens undersiden kun er som den ble i saga, med sagskuren i behold. På gulvet til Stiklestad la vi rettsida av gulvbordet opp, og høvlet dette slett. Rettsida er den sida av bordet som vender inn mot margen (midten) av treet. Dette har vært ganske vanlig, da får du stående årringer (kantved) opp i bordet, som gir god slitestyrke. Og å pløye bordene er altså å høvle not og fjær på kanten av bordet, med to høvler som lager henholdsvis not og fjær, kalt golvploger eller golvhøvler. Begrepet skyte/ skjøite/ skøyte har vært brukt om dette fra gammelt av. For meg virker det som dette både kan brukes om å Skyte kantene beine, eller å skjøite sammen gulvbordene til en flate.

Gulvet på Stiklestad

Min yre gutteglede over å endelig skulle teste den nye skottbenken fikk en knekk når det viste seg at den var for kort. Langbord på 3,8 meter var ikke noe å skryte av i denne sammenhengen, siden gulvbordene var over fire meter lange. Men på Stiklestad har de fullt av lange skottbenker, og med et bord oppå ble min benk i stedet degradert til underlag for sletthøvlingen. Jaja.

I skyggen av to store pakker med 2 tom 6 og 2 tom 8, begynte vi med å slette rettsida, og allerede her kom den første diskusjonen som avslørte flere trosretninger i arbeidslaget. Hvor slett trenger det å være? Må vi høvle vekk vridninga i bordene? Skal vi høvle av kuven i rettsida med litt diagonalt høvling først? Noe av bakgrunnen for diskusjonen var jo mengden med plank som skulle høvles, og at det oppå dette gulvet skal plasseres tunge vegarbeidsmaskiner med store jernhjul. Å stå der og finhøvle gulvet virket derfor ganske meningsløst, mens det å bli ferdig med jobben virket veldig meningsfylt der og da.

Vi endte derfor med å kun bruke skrubbhøvelen på rettsida, uten å gå over med finere høvel etterpå. Likevel prøvde jeg å høvle ned vridningen i bordene, og å høvle så slett flate som mulig med skrubben. Rettsida blir jo anleggsflate for gulvplogene etterpå, og jo beinere det er, jo lettere blir det å høvle not og fjær, uten at gulvplogene kniper seg fast. Bein not og fjær gjør det også lettere å slå sammen bordene når gulvet legges.

Det virket også lurt å høvle ned vridningen i bordene. På tynnere bord har jeg vel senere skjønt at dette ikke er like viktig, da disse er lettere å vri ned på gulvbjelkene.

I ettertid kan man spørre seg om det egentlig er historisk korrekt å høvle til et 2« gulv som skal brukes så grovt, med not og fjær. Kanskje kunne bord eller halvkløyvinger lagt kant i kant fungert like fint, slik vi stort sett finner i eldre fjøs og uthus. Men det å skjøte i hop gulvflaten med not og fjær gjør nok likevel gulvet langt sterkere enn det ellers ville vært.

Når du står flere uker og høvler, ender du opp i flytsonen, der øyne, hender og hode etter hvert merker hvis det ikke er beint. Det holdt egentlig å stryke handa over bordet, sikte litt, og innimellom legge høvelen på tvers av bordet for å få det beint. Hvor mye du høvler og hvordan kreftene brukes går etter hvert av seg selv, mens man går der og filosoferer.

Pløying av gulvbordene

Til dette arbeidet brukte vi gulvploger laget av Peter Brennvik, med gode stål fra Jon Dahlmo. Disse lagde ½« fjær, noe som kan fungere på bord ned til ca 1 ½« tykkelse. Er gulvbordene tynnere enn dette, bør du ha gulvploger som lager 3/8« fjær. Det er viktig at skottbenken har beine langbord, at den står stødig og at langbordene, selv om de er parallelle, også ligger i samme høyde, slik at ikke høvelen går for dypt på ene siden. Disse høvlene har settskruer, som gjør at «pakken» med tre stål kan flyttes meget presist sideveis. Det er lurt å høvle noen prøvebiter i starten, så man er sikker på at not og fjær havner like langt fra rettsida av bordet, at det ikke blir omkant på gulvet.

Pløying av not og fjær, et par effektive måter å hode høvelen på.

Når stålene tas ut for å slipes, løsner man bare settskruen på samme side hver gang, og slår løs kilen. Med litt håndlag drar du til denne skruen like hardt igjen etter sliping, og stålene havner på samme plass sideveis. Når du skal høvle en del bord, er det lurt å slipe relativt ofte, halvsløve høvler er hardt for kropp og psyke, og du blir sur. På nothøvelen kan selve notstålet stilles slik at det tar mest, mens de to stålene på sidene tar litt mindre. Man kan stille slik at høvlene til sammen tar litt mer på undersiden av bordet enn på rettsida (synlig side), da er det lettere å drive de godt sammen. Men det er ikke vits i å overdrive dette, litt mindre enn en millimeter klaring er nok.

Siden dette var gulvbord som hadde jevn bredde, kunne vi høvle hvert bord med en notside og en fjærside. På toppskjært material er det vanlig å høvle hvert bord med not eller fjær på begge sider av samme bord, da kan de endesnues slik det passer best. Og joda, etter å ha pløyd og lagt endel 6toms bord, som så ut som fyrstikker ved siden av hverandre i det store rommet, skjønner man at handverkerne før oss må ha satt pris på brede gulvbord rett fra oppgangssaga. Jo færre bord, jo mindre pløying, og arbeid spart.

Toppskårne gulvbord fra et bygg ved Jonsvatnet, Trondheim. Kun høvlet på oversida, og not eller fjær på begge sider av hvert bord.

Alt i alt vil jeg nok slite med å utkonkurrere Moelven og Forestia når det gjelder å levere store mengder med prisgunstig gulv. Men til restaureringsarbeider, der det ofte handler om å reparere større gulv med å skifte ut enkelte bord, eller å lage nye gulv til mindre rom, er dette måten å gjøre det på.