Magnus Wammen forteller i et tidligere innlegg om snekkersmia fra Vestre Borge og dokumentasjonen av denne: Ny snekkersmie på Norsk Folkemuseum
Øystein Myhre var med oss i to dager på dette arbeidet, og som en del av dokumentasjonen, bestemte vi oss for å filme Øystein mens han forklarer oppsett, verktøy og prøvesmir et knivblad i smia. Oppmålingstegninger, foto og skrevet tekst gir veldig mye informasjon. Men, det at et smed faktisk får prøve smia, gå igjennom oppsettet, hvorfor verktøy og utstyr står der det står, type verktøy, plassering osv. gir også verdifull informasjon, både i forhold til utforming, og tidligere bruk. For eksempel et lite hull i veggen ved filebenken, den lille trekassa i essa, plassering av ambolt, trekk, luft osv.
Bonden som eier smia, hadde selv ikke smidd noe i den, hverken før restaurering, eller etter, han hadde brukt essa mest til å smi pølser. Det ble derfor også en fin opplevelse for han, at det igjen, etter så mange år, ble smidd noe der igjen. Han var med da Øystein smidde et knivblad, for å prøve smia.
Hiortkirka, Engan – Galåen. I fløyen i klokketårnet står årstallet 1765
Hiortkirka fremstår i dag som en noe særegen liten bygning ute i marka i Galåen og det er ikke så lett å se for seg hvordan den har vært en del av et større hageanlegg.
Som en studentoppgave skal noen av oss studenter ved tradisjonelt bygghandverk – NTNU bygge en kopi av Hiortkirka under Rørosmartnan 2017. I den forbindelse kommer en liten utredning om Hiortkirka og andre småbygninger som har stått i anlegget eller har hatt tilsvarende funksjon andre steder i nærområdet.
Hiort-Engan barokkpark ble anlagt av Peder Hiort direktøren av kobberverket, i perioden 1759-1780. Hiort hadde byggeansvar for Røroskjerka, var teolog, vitenskapsmann, boksamler (Hiort hadde bøker på norsk, dansk, svensk, tysk, fransk, engelsk, latin – sågar samisk ordbok!). Han var i tillegg jordbruker, landskapsarkitekt og barokkhagearkitekt. En mann med utpregede kunstneriske, organisatoriske og humanistiske evner.
Barokkens hager skulle vise at menneskene beherska naturen og greide og utnytte dens ressurser. Geografen Gerhard Schønning besøkte Hiort-Engan i 1773 og beskrev den slik som den senere er gjenngitt av kunsthistoriker Carl Schnitler i boka Norske Haver 1916 på følgende måte:
«Det meste av gaarden utgjorde paa Hiorts tid som nu en fin bjerkeli nedover mot Glommen, og denne var det , Hiort tok til at utforme fuldstændig som et barokt bosket ved at hugge ut et net av lange snorrette ganger gjennom den. Elven og kongeveien gaar omtrent paralelle i en avstand fra hverandre av 1km . Mellom disse to yttergrenser og parallelt med dem hugget han mindst syv alleer, ca 3m brede og i en gjennomsnittlig avstand av ca 100m. I alleene – ialfald tre av dem bygde – bygget han lysthus, horav det sidste stod for ca. 40 aar side. Længdegangene gjennem skogen blev krydset av fire tverrveier, hvorav den bredeste førte fra gaarden ned til elven, og paa hver side av denne vei laa et stykke nedenfor gaardens prydhave et ottekantet lysthus, som begge er bevart. Endelig førte en tredje fremdeles staar i for av en kirke med pyramidetak, taarn med træklokke og en St. Olav- statue over portalen.
Skisse av slik man mener det så ut. Uni Dahl Grue og Blå landskapsarkitekter as
Foruten dette høist karakteristiske bosket laa ved gaarden selv en større have, hvortilen trapp fra tunet førte ned. Her var fontæne med 14 alen høi straale. Fra gaarden op til landeveien førte to lange alleer av blandet bjerk, osp, hæg og gran. Perspektivet fra den sydligste av dem fortsatte videre ca. 700m opigjennem en skog paa den andre siden av gaarden til et høit utsigtspunkt, «fruehaven» eller «Fæstningen» , hvor skanse var anlagt og utrustet med smaa kanoner og lægemstore soldater utskåret i træ og malt med rike uniformer. Nogen av dem bevaret. -Dem gamle gaarden er revet og haven forsvundet, men veinettet gjennom skogen for det meste endnu synlig.
Nær Engan ligger Galaavolden. Den blev 1712 solgt av Kobberverket til verkskriver Jens Finne d 1733″ som indrette seg og levninger av smukke haveanlegg i Ludvig den 14 des stil kan endnu sees». Dette var tilfelle i 1894. Nu er alt forsvundet. Derimot er det uten tvil i led i samme anlæg naar vi paa Galaaen ser en retlinjet, ca 500m lang gate hugget gjennem skogen fra gaarden ned til Glommen, hvor perspektivet avsluttes av et ældgammelt, tømret lysthus med pyramidetak. Bak et motiv som det skimtes atter det franske bosket. Det er underlig selv i de barskeste strøk i vort land at finde utslag av de tanker, som le Notre hadde gitt klassisk form».
Lysthuset Finneeiendommen, Kroa i Galåen. Omtalt som eldgammel av Gerhard Schøning i 1773. På bildet blir lysthuset brukt som høyløe, usikkert om dette var opprinnelig intensjon. foto: Røros kommune
Peder Hiort var utdannet teolog og det er hevdet at han på søndager ofte hold gudstjenester i Hiortkirka, som forøvrig ble brukt som lysthus sommerstid og høyløe høst/vinter.
I journalen til rørosmuseet er hiortkirka beskrevet på på følgende måte av Stephan Tschudi Madsen i 1968.: Bygningen er oppført i stående panel over en enkel reisverkskonstruksjon som lysthus for Peder Hiorth på hans gård Engan. (Om høsten brukt som hoyhus) På taket et lite klokketårn med fløy med årstall 1765 i inngangsgavlen et utskåret mannsprotrett i profil. Bygningen er i en skrøpelig forfatning, malingslitt, løse, råtne bord; hele bygningen trenger hardt til ettersyn. Vi skal være glade for at Røros museum har tatt vare på den.
Hiortkirka antagelig før flytting til Doktortjønna ved Rørosmuseet i 1949 Foto: Iver Olsens Samlinger
Det er flere eiendommeligheter ved bygningen som gjør at den fortjener særlig oppmerksomhet. Først reisverkskonstruksjonen som er en lett og enkel type, dessuten meget tidlig.
Tegning av takplan Hiortkirka. Tegning: Rørosmuseet
Bygningen har aldri hatt vinduer, kun blindvinduer, bestående av fugete bord med forseggjorte inntappete gerikter I blindvinduene kan en enda såvidt skimte sporene av den opprinnelige ruteindelingen og vinduenes øvre avrunding.
Hiortkirka avfotografert på doktortjønna, der den stod fra 1949 til den ble flyttet tilbake til opprinnelig sted i 1983. foto: Iver Olsens Samlinger
Klokketårnet er en nyere rekonstruksjon, men synes å være gjort i overenstemelse med det opprinnelige. selve klokken er av tre og enda noenlunde godt bevart. spiret er det opprinnelige.
I gavelen finnes et venstevendt mansprotrett med krone i relieff i en sirkelliknende medaljong; enda kan bokstavene rundt feltet leses delevis: «OLUF HARALDSON NORVE»… På den venstre side er bevart rester av en øks og til høyre kan skimtes spor av et kors som har flankert medaljongen på den annen side. Relieffet forestiller altså Olav den Hellige og er enda et tidlig og interessant trekk ved den rike 1700-talls kultur som blomstret i dette miljø på Røros.
Hiortkirka har vært flyttet til Rørosmuseet ved doktotjønna 1949 og tilbake til Engan i 1983.
I Hiort-Engan står det også to åttekantede høyløer disse har også vært utsmykket med påmalte vinduer, disse er nå litt vanskelelig å se.
Stavlinekonstruksjonen er ein stavkonstruksjon der strevarar vert nytta til å stive av bygget. Strevarane kan ligge med varierande helling, og retning, men stort sett er det ein form for motståande symmetri i plasseringa av strevarane. Dette stavlinenaustet er ikkje kopi av noko konkret naust, men ein variant av Nordmørsk stavlinekonstruksjon. Naustet vart bygd på Husasnotra våren 2016 til ein privat kjøpar. Jon Godal var rettleiar og instruktør. Seinare vart det frakta ut til tomta og sett opp. Naustet står på hellande tomt, så syllomfaret heller, medan rafta er i vater. Ein av mange moment under oppsetting av naustet var forspenning eller stramming av strevarane.
Stramming av strevarane, har etter mi oppfatting, den funksjonen at det gjev konstruksjonen ei større potensiell motkraft til ytre påkjenningar. Hadde strevaren vorte lagt inn ”daud” ville ikkje konstruksjonen hatt same evne til å stå imot. Strevaren spelar ei veldig viktig rolle i samspelet mellom dei ulike konstruksjonselementa i bygget.
Eg vil no gå nærare inn på korleis me gjorde dette. Eg har ikkje sjølv fått høve til å studere strevarar i tilsvarande naust, men i følge tradisjonen Jon Godal formidla vidare frå tradisjonsberarar skal forspenning ha vore ein viktig del av denne måten å bygge på.
Sidan syllomfaret heller og følger terrenget måtte både stavar og strevarar produserast med overmål i lengde så dei kunne tilpassast individuelt. Før uttransport av bygget vart strevarane laga med tapp oppe og overmål i lengde. Tappholet i underrafta, altså oppe på strevaren vart også tappa ut på førehand. Tapp og tapphol i nedre enden av strevaren vart tilpassa når bygget stod oppreist med stavar.
Tilpasning av strevar etter at bygget er oppført. Dette er ein strevarmal som vert brukt til måling.
Merking av lengda på strevarmalen.
Strevarmalen ligg oppå strevaren.
Ved å forskyve tappholet gjer ein det litt trongt for strevaren. Her er stramminga på 5/8”. Det nedre tappholet forskyvast 5/8” inn. På biletet synast den opphavelege merkinga og ny strek.
Strevaren settast inn i tappholet i toppen fyrst. For å få den nedre enden inn i tappholet nytta me spett og vågemat. På dette tidspunktet i byggeprosessen er det ingenting som held raftomfaret nede. Når strevaren vert lagt inn med stramming vil rafta lyfte seg litt. Det kan ein sjå ved at det vert glippe mellom stav og raft.
Strevaren som står nærmast i bilete har lyfta underrafta opp frå staven.
Plasseringa av tappen var bestemt til å vere ein dimensjon frå staven, altså 6”. Det vart merka opp for tappholet på sylla, og ein strevarmal var sett opp i tappholet i underrafta og lagt på utsida av sylla slik at øvre side låg vinkelrett ut for enden av tappholet. Strevarmalen har ein tapp i toppen som er lik den som er på strevaren.
Når strevarmalen ligg rett strekar ein langs toppen av sylla og over på malen. Denne streken pluss tapp vil vere målet på strevaren.
Strevarmalen leggast då oppå strevaren. Tappen på malen og trevaren må ligge likt. Lengdemarkeringa i nedre ende av malen førast over på strevaren og under dette merket må ein legge til tapp. Strevaren kappast og tapp hoggast ut. Her er tappen i eine sida av strevaren. Strevaren er 2/3 av stavdimensjonen slik at spikerslag for kledning vil flukte med yttersida av stavar, syll og raft. Sjølve stramminga av strevaren vert lagt inn når det nedre tappholet skal tappast ut.
For at stramminga skal ha nokon effekt må raft og syll dragast i hop att, slik at strevaren vert ståande i spenn. Me nytta strammeband til å dra dette i hop, men kva som har vore nytta tradisjonellt er ikkje heilt sikkert.
I følge Jon Godal har kjetting og bjønn vore bruka til å stamme opp, men ein vil nok også kunne få dette til ved litt kreativ bruk av taug. Strammeband er i alle fall effektivt! Til sjuande og sist er det kledningen som skal halde på dette spennet. Kledningen må spikrast i raft og syll for å låse stramminga. Her som det er dobbel raft er det viktig at kledningen spikrast i overrafta. Då vil heile konstruksjonen vere låst.
Verveggen vart kledd med sidesua kledning, og spikra i overraft, syll og eitt spikerslag på midten.
Korleis dette er gjort og i kva grad det har vore praktisert i tradisjonelle stavlinekonstruksjonar må sjåast nærmare på. Det har nok vore mange måtar og tilnære seg denne problematikken på. Dette viset å legge inn stramming på er i alle fall eit vis som let seg gjennomføre praktisk med tradisjonelle verktøy og metodar. Om det har eksistert ein generell praksis i forhold til storleik på bygg og grad av stramming har eg ikkje oversikt over, men det vert i seg sjølv eit eige tema. Dette naustet måler 5x8meter og stramma med 5/8” på kvar strevar. Om denne stramminga står i forhold til bygget sin storleik har eg ikkje nok erfaring eller kunnskap til å meine noko større om, men at stramminga ikkje må vere for stor trur eg er viktig. Som så mange andre ting må det vere passeleg.
Studentene Ivar Jørstad, Henning Jensen og Magnus Wammen har i høst dokumentert en liten bygning som har inneholdt smie og et snekkerverksted på gården Vestre Borge i Skoger, rett sør for Drammen i Buskerud.
Dokumentasjonen av bygningen ble utført i forbindelse med at Norsk Folkemuseum skal bygge en førindustriell smie og snekkerverksted på museets tun med bygninger ifra Østlandet. Prosjektet blir en del av studiet med å lafte og bygge tradisjonellt reisverk. Vi har dokumentert bygningen med oppmålingstegninger, bygningsbeskrivelse, og materialvurdering for å skaffe oss en best mulig oversikt hvordan en slik bygning ble bygd, brukt, og innredet. «Snekkersmia» på Vestre Borge vil ut ifra det dokumenterte materialet, danne grunnlaget for bygningen som skal settes opp på museet.
Snekkersmia er trolig bygget i 1879, av Søren Nilssen Borge f.1850, og broren Jørgen Nilssen Borge f.1847. Nåværende eier tror Søren stod som utførende for bygningen siden han skal ha vært tømmermann av yrke. Gården var i tidsrommet eid av mora deres som var enke på gården, og Jørgen N. Borge tok ikke over før 1882. Det blei også reist en låve på gården som stod ferdig året før snekkersmia ble reist, det gir også mer informasjon vedr. bygningshistorie ifra samme tidsperiode for å studere nærmere. På nabogården ligger det også et gårdsmuseum, med verktøy fra landbruk og håndverk lokalt ifra bygda.
Tor Sørbø i Laft og Vøling vil bli med som veileder i lafteprosessen, Tor har byttet flere stokker i den originale bygningen i 2012, og er en lokal lafter som kjenner området godt og er en flink håndverker.
Konstruksjonsbeskrivelse:
Snekkerdelen er lafta, 5 ½” kanta grantømmer hvorav ca. halvparten er tælja og halvparten kanta med oppgangssag. Smiedelen er bygd i reisverk av 5 ½”x5 ½” øksa grantømmer.
Det er stolper som står på bunn og toppsvill. Dvs. bunnsvilla er syllstokken i tømmerkassa som går ut, og toppsvilla er raftstokken som går ut og lager en solid ramme som låser de to byggverkene sammen. Hvor mye sigemonn det er lagt inn er en interessant ting som vi ikke veit enda. Det er i dag helt tett, i mellom svill og stolper, og det er ikke glippe i underkant av raftstokk.
Skråsverter er kun i gavlene, de også i dim 5 ½” x 5 ½”, som går fra bunn til topp. Oppå toppsvilla er det kammet over en sperrelunn som låser bygget på tvers. Sperrene er tappa ned i sperrelunna uten forsats, men med at tappen står som fot og tar utoverpresset. Sperrelunna går ut over raftet – fram til forkantbordet. Takkonstruksjonen kan derfor kalles fotingsrøst.
Det er 1 1/2″og 2″ tapper og avstander det går i. Referanseside er ut på reisverket, mens i taket er det usikkert om det er mot øst, vest eller sentrert.( Kan være sentrert i de indre sperrene og i ytterkant på de ytterste sperrebind?
Sperrene er bladd ½ om ½ i mønet, og låst med en spiker. Oppå sperrene ligger det kanta 3 1/2″tykke granåser, med stående over og underliggere, og teglsteinstak.
Granbestand i Nordhelling tilhørende gården Vestre Borge.
Alt tømmeret er av gran. Magnus var på en skogbefaring for å se på skogen tilhørende gården for å finne tømmer som kunne passe. Vi hadde med tilvekstbor og fant en teig med litt eldre gran som ikke var for hurtigvokst eller hadde for stor dimensjon. Vi var på utkikk etter D1,3 på 9-10tommer til laft og reisverk. Det trengs 50 veggstokker i laftekassa, 5 stk himlingsbjelker, 12 lengder til reisverket og 10 sperrer i første omgang til hogsten nå, for å få reist konstruksjonen. Det kan se ut til at vi kan får to lengder ut av hvert tre, og åsemner og gulvemner i toppene.
Måleenheter
Snekkersmia er bygget i Dansk-Norsk måleenhet i 1879, dette fordi vi ser alle mål går opp i da-no tommer og alen. Dette tross i at Norge, Sverige og Danmark blei med i Meterkonvensionen i 1875 , hvor man skulle gå over til en felles metrisk måleenhet, (ref. Wikipedia) Ifølge Jon Godal og boka; Å rekne brøk med han tykje, 2016, nevner han at det tok nesten 100 år før meter og centimeter slo igjennom over alt. Vi leser bygninger utifra hva vi kan og har erfart, så det må vi ta med i vårt tolkningsgrunnlag, og fortsatt ha øynene åpne for hvordan de før oss har tenkt, målt og regnet. Vi bruker jo for øvrig den Dansk –Norske tommen igjen, særlig fint er det at Hultafors i Sverige produser tommestokker av denne typen.
I regnskapet for restaureringer av Gol stavkirke i 1884 er det brukt måleenheter i engelske tommer som er beskrevet i mm, 127mm og 165mm osv, noe innslag og beskrivelser av fot ` er det også brukt der. Overgangen til engelske tommer var kanskje i denne perioden i Kristiania ? Er det noen som har erfaring på når overgangen skjedde i ditt område hadde det vært fint om du kunne postet en kommentar!
Dagane 21-23. januar leidde eg eit felles kurs for læringsarenaene på Stiklestad og Sør-Troms museum. Temaet var kløyving av tømmer til drombegangen til Gjesteloftet, og staden var tømrarhallen på Stiklestad. Studentane har tidlegare vore gjennom kurs i kløyving av tømmer som ei innføring i faget materialforståelse og tradisjonell bearbeiding som var den andre samlinga for studentane etter oppstart på studiet. Då fekk dei ei innføring i grunnleggande prinsipp i kløyving slik eg har lært det i tradisjonen etter Konrad Stenvold i Dividalen i Målselv. Vi har også arbeidd med kløyving i samband med kurset i kløyving og hogging av takbord til restaureringa av Raulandsloftet på Norsk Folkemuseum. Her arbeidde vi også i hovudsak med arbeidsmåten som er i tradisjon etter Konrad Stenvold. Eg var så heldig at eg fekk høve til å kløyve saman med Konrad ei rekke gongar og fekk såleis lære meg både å kløyve etter margen for å få to emne av kvar stokk, og også å kløyve stokkar til 4 emne, to på kvar side av margen. Dette har eg ikkje tidlegare gjort med studentane og kurset på Stiklestad var eit godt høve til å gå gjennom dette.
Når eg var med Konrad på slik kløyving så var han open for at ein kunne gjere det på ulike måtar. Utgangspunktet til Konrad var å styre kløyvinga ved å aske stokken både for kløyvinga etter margen og for kløyvinga på sida av margen. Ein kan velje om ein kløyver etter margen fyrst og så kløyver dei to halvkløyvingane i to etterpå, eller kløyver av bakane fyrst og kløyver etter margen til slutt. Det er fordelar og ulemper med begge måtane. Det er lettare å få emna til å ligge støtt når ein kløyver av bakane fyrst. Kløyvinga går også lettare på denne måten. Ulempa er at ein risikerer at kan ødelegge eitt, eller begge fyrsteborda om det viser seg å vere gankvist, vindope, eller andre feil i margen på emnet. Om ein kløyver etter margen fyrst så kan ein hogge seg inn til god ved og såleis sikre seg å få brukbare bord likevel.
Med denne kløyvemetoden blir det mykje arbeid med asking, 3 askespor på kvar side av stokken. Då er det avgjerande å øve på ein god og sikker arbeidsteknikk. Her askar Henrik opp for kløyving av den eine baken på sida.
Stokk som er merka opp for kløyving av to bakar og to fyrstebord. Sjå oppmerking i rotenden der det er merka av kor mykje vi reknar med å hogge bort i samband med reinhogging av borda. For å ha litt å gå på har vi merka dei to fyrsteborda som 2″ tjukke. Ferdighogd skal dei vere ca 5/4″ – 6/4″. Foto: Roald RenmælmoHer er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald RenmælmoNår ein kløyver på denne måten så er arbeidet med å kløyve midtplanken etter margen vesentleg lettare enn om bakane ikkje er kløyvd av fyrst. Det skal mykje mindre krefter til for å få kløyvd planken etter margen. Det er viktig å vere klar over at det er stor risiko for at kløyven kan spore ut i sida og skade eitt av borda. Det er her det er kortast veg frå margen og ut. Ein må derfor aske godt på begge sider og hakke veldig nøye og forsiktig på begge sider før ein tek til med å slå inn kilar i stokken.
Midtplanken er kløyvd til to bord. Denne stokken hadde litt urolig marg og gankvist så kløyven kunne vore betre. Det er likevel ikkje verre enn at det blir to fine sutaksbord av denne stokken. Av bakane blir det også nokre emne til veggtiler til drombegangen til gjesteloftet. Foto: Roald RenmælmoKai har tidlegare posta på bloggen om korleis han kløyvde stokk etter metoden som eg har lært av Nils Nilsen Anti i Karasjok. Dette er ein metode der ein kløyver frå rotenden av stokken og følgjer fibrane i motsetning til metoden til Konrad Stenvold der ein styrer kløyven med asking og brukar margstrålane i stokken til å styre kløyven inn til margen. Metoden til Nils Anti er rask og effektiv til kløyving av korte emne, men er meir risikabel når ein skal kløyve lange emne. Eg har tidlegare prøvd ut å kombinere desse to arbeidsmåtane ved å kløyve kortare emne av baken av halvkløyvingar som vart kløyvd med asking etter margen. På kurset på Stiklestad prøvde eg ut å kløyve ut kortare emne av baken før eg kløyvde etter margen. Slik fekk eg kombinert arbeidsmåtane eg har lært av Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti.
Baken på eine sida er kløvyd av. Foto: Roald Renmælmo
Stokken er merka opp for kløyving etter marg og kløyving av bak. Foto: Roald Renmælmo
Her har eg hogd inn til streken midt på stokken for å dele opp baken i to lengder. Eg har hogd inn asking i endeveden for å lettare få slått inn kilar. Foto: Roald Renmælmo
For å få styring på kilane hogger eg øksa inn i sporet som er hogd. Foto: Roald Renmælmo
Bakane vert kløyvd ut ved å drive kilane inn i endeveden. Vidare slår eg kilar inn for å styre vidare sprekking fram til enden. Det er mogleg å styre litt med å hogge av fibre som ikkje vil følgje den retninga ein vil. Foto: Roald Renmælmo
Her er ein stokk som det fyrst er kløyvd ut to bakar av og reinhogd flater på. Kløyvinga etter midten er påbyrja og sprekken går inn til margen. Foto: Roald Renmælmo
Desse arbeidsmåtane er basert på tradisjon etter Konrad Stenvold og Nils Nilsen Anti og viser at det er mogleg å kombinere desse to. Når borda er ferdig hogd vil det truleg vere vanskeleg å finne spor som kan peike tilbake på arbeidsmåten, men det kan vere verdt å ha det i tankane når vi undersøkjer eldre bygningar med kløyvd material. Dei to fyrsteborda frå kløyvinga mi vil truleg ende opp med tilsvarande spor som sutaksbordet som det er skrive om frå Hustad kyrkje? Vi kan ikkje utelukke at arbeidsmåten som eg har vist her kan ha vore nytta til kløyving av bordet frå Hustad.
Bjørnemose (mørk) og furumose (lys), litt etasjemose nede til venstre
Om husmose i skrevne kilder
Våren 2016 hadde Magnus Wammen, Henning Østgaard Jensen og jeg besøk av Anders Dalseg fra Setesdal. Han var med som tradisjonsbærer og veileder for å formidle lafting etter setesdalstradisjon på Heimtveiten, en stall som er under gjenoppføring på Norsk Folkemuseum. En sak som dukket opp i løpet av ukene han var hos oss, var spørsmålet om husmose. Hva slags mose kalles husmose, for husmose er ikke navn på en spesiell art, det er mer for et kallenavn eller populærnavn å regne. Så hva har tradisjonelt vært brukt i Setesdal, og hva skulle vi bruke?
Anders Dalseg har sett mange gamle hus i Setesdal, har reparert utallige og har derfor god kjennskap til tradisjonen. Han kunne fortelle at torvmose er mye brukt, og han var godt kjent med forestillingen om at torvmosen, fordi den kan holde opptil 20 ganger sin egen vekt av vann, kan føre til råte i meddragene i laftahus. Men hva årsakene er, er jo ikke dokumentert, men meningene blant laftere er til dels temmelig sterke. Etasjemose er riktig, torvmose er feil. «Kanskje er etasjemose best, men det er jo hus som har stått med torvmose i meddraget i 400 år, og som er like fine», sa Anders. Vi klarte ikke å finne et entydig svar i mosediskusjonen, og endte opp med å bruke etasjemose, men nysgjerrigheten min var vekket.
Spørsmålet mitt ble da; hvordan kan jeg finne ut hvilke moser som tidligere ble brukt som husmose i laftehus?
Etasje- og furumose
Gamle hus
Mose i medfar i gamle hus kan undersøkes og artsbestemmes. Det vil forutsette at huset ikke er flyttet i seinere tid, for eksempel til en annen plass på tunet eller til et museum, da vil gjerne ny mose har blitt lagt inn. For å få til dette måtte jeg A: enten være tilstede når et hus tas ned, repareres eller lignenede, eller jeg kunne leite i medfara på hus som er tatt ned og ligger lagret i påvente av gjenoppsetting. Noen museer har en del hus «på lager». Videre måtte mosefunnet må være mulig å artsbestemme. Dette kan jeg ikke nok om, jeg vil antakelig trenge et samarbeid med en botaniker som er god på moser. Til sist bør det være et visst antall hus jeg kunne bestemme mose i og de bør være spredd over det området jeg ville undersøke, i mitt tilfelle så mye av Norge som mulig.
Snakke med erfarne
Det å snakke med og intervjue folk som har jobbet mye med gamle hus kunne være en mulighet. Men feilkildene er flere; hvor gode er/var informantene til å artsbestemme og hvor godt husker de. Så vidt jeg vet har ingen jobbet systematisk med dette og nedtegnet resultatene.
Det nedskrevne
Det finnes noe nedskrevet om husmose og hvilke arter som er brukt. Problemene her kan være: A: At de som har bestemt den aktuelle mosearten ikke har hatt så god greie på det. B: At den som har referert eller skrevet det ned har mistolket informasjonen.
Undersøkelser og artsbestemmelse av moser fra gamle hus ville kreve store ressurser, noe jeg ikke har mulighet for nå. Men det ville vært veldig interessant. Også det å snakke med og intervjue erfarne restaureringsfolk ville være tidkrevende. Så min tilnærming er gjennom litteraturen. Først og fremst gjennom bøker som er tilgjengelig via nasjonalbibliotekets nettside, «nb.no». Men også andre nedtegninger som seddelarkivet under Norsk ordbok og spørrelistene til Norsk Etnologisk Granskning har jeg brukt. Og til slutt nettpublisert stoff om mose og mosebruk.
Jeg har lært at etasjemose (Hylocomium splendens) er den «riktige» husmosen å bruke, og at det er den mosen som har vært mest brukt i størstedelen av landet. Men så var det dette snakket om at Setesdal var ett av unntakene, der skulle de ha en tradisjon for å bruke torvmose, også kalt myrmose noen steder (Sphagnum). Nå er ikke torvmose èn bestemt mose, det finnes om lag 50 forskjellige torvmoser i Norge, alle har da Sphagnum som latinsk slektsnavn, så hvilken eller hvilke av torvmosene som skal ha blitt brukt til laft, har jeg ikke hørt noe om. Hvordan skulle jeg gripe an og begripe dette? Det kunne synes som både navn, betegnelser og bruken av dem på ulike steder og kanskje til ulike tider har hatt uoversiktlige variasjoner.
Etasjemose og furumose
Utfordringer med mosenavn
De første beretninger om registrering av moser i Norge er fra slutten av 1600-tallet, og den første som gikk mer metodisk til verks var Ernst Johan Gunnerus som beskrev mange mosearter i 1766. Men med enkle hjelpemidler, og med et hav av moser å bestemme, er det ikke så merkelig at kategoriseringen var utfordrende og at systematiseringen ikke ble så endelig man kunne ønske. Etter hvert som flere dykket ned i fagområdet på 18- og 1900-tallet endret moser latinske navn, nye slektsnavn erstattet gamle, moser byttet familie, og det kunne være forskjellige lokale norske navn som ble brukt om samme moseart, og samme navn har vært brukt om mange arter. Den norske navnsettinga vi kjenner og bruker i dag stammer for det meste fra 1945 da botanikeren Per Størmer ga ut boka «Moser fra skog og myr». Dette var på en tid da lafting var på vei ut de fleste steder i landet, nye isolasjonsmaterialer hadde også kommet i handelen, så betegnelser som viser til laft var kanskje ikke så viktige lenger.
Etasje- og fjærmose
Her er et par eksempler som viser utfordingen med moser som byttet latinske navn:
Fjærmose, ikke nevnt som husmose, men vokser blant de andre, og kommer derfor ofte med.
Hva er husmose egentlig?
Først, går det an å få en oversikt over hvilke moser som har blitt kalt husmose?
Den gjeldende kategorisering av moser i dag gir oss en hel familie med husmoser nemlig Husmosefamilien (Hylocomiaceae). Den er videre delt i 5 slekter; Kystmoseslekta (Loeskobryum), Etasjemoseslekta (Hylocomium), Kransmoseslekta (Rhytidiadelphus), Furumoseslekta (Pleurozium), Husmoseslekta (Hylocomiastrum)
Det gir oss følgende oversikt over familien med slekter og arter:
Husmosefamilien
Kystmose-slekta
Etasjemose-slekta
Kransmose-slekta
Furumose-slekta
Husmose-
slekta
Kystmose
Etasjemose
Stor-kransmose
Eng-kransmose
Kyst-kransmose
Fjær-kransmose
Furumose
Skygge-husmose
Seter-husmose
Men dette betyr ikke nødvendigvis at alle har vært brukt som husmoser, denne kategoriseringen er vitenskapelig og basert på plantenes oppbygning. Og de som skulle ha mose for å få tett hus var kanskje ikke så opptatt av det, de var antakelig mest opptatt av egenskapene og synlige kjennetegn.
Etasjemose og litt gress
I boka «Sjekkliste over norske mosar» utgitt av Norsk institutt for naturforskning i 1995 er det beskrevet en del populærnavn på norske moser. Den bygger hovedsakelig på Ove Arbo Høegs bok «Planter og tradisjon; floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973». Her finner vi en rekke navn på moser som knytter dem til husbygging, flere av dem kjenner vi igjen fra moderne kategorisering, men ikke alle:
Latinsk navn, norsk navn: Norske populærnavn som tyder på bruk i hus i fet type eller kursiv:
Jeg vil så vise eksempler på utsagn om bruk av mose til laft:
Om torvmoser:
Grantorvmose
«Veggene var laftverk av grovt og jamt tømmer, godt ihopfelt med breie og jamne måfar. Til tellingsfyll bruktes tørka myrmose (husmåsså)». Kvikne : ei bygdebok. B1 Bygdesoga Oslo 1952)
«Husmøse; møse som var tenleg til å tette hus med, det var særleg slag møse som veks på myrer» (Seddelarkivet Hol 1965)
«So leita dei seg husmose i myrane og la millom umfari» (seddelarkivet Haldor O. Opedal)
«Husmøse (den gulbrune, lange mosen som veks i myrar) som vart nytta til å leggje mellom omkvarva ved hustømring» (seddelarkivet Hemsedal)
«Husmosen brukar me til myskje husi med. I brennetorv er der helst husmose» (seddelarkivet, Birgit Rike, Valle, Setisdal)
«Husmose utt. måse, kvitmåse bruka til tetting i tømre» (setelarkivet, Anna Nesland, Drangedal)
«Sphagnum palustre: Huus-Moes, Myr-Moes, Bikkie-Moes, bruges til at lægge mellem Stokke i Bygninger og i Skoene for Fode-Sveed» (seddelarkivet, Hans Jacob Wille, Seljord 1786)
Om etasjemose, furumose og engkransmose:
Etasje- og furumose
Ove Arbo Høeg refererer også til mange utsagn om at skaumåsa, breskemåsa, og Hypnum, ikke Sphagnum blir foretrukket til tømmerhus. Enkelte tømrere synes også at etasjemose er bra, men engkransmose er enda bedre. (fra Røros og Oppdal, Høeg 1974)
«Alminnelig skaumåsse, husmåsse, ble brukt til tetting i laftehus, dessuten under stubbeloftsleira». (fra Enebakk, Høeg 1974)
«Husmose vert bruka mellom stokkar i hus. Er ikkje kvitmose» (fra Ullensvang, Høeg 1974)
Om husmose (kan være moser i Husmosefamilien eller torvmose):
«Husmose m husmåsså; fleire slag mose for eksempel. Etasjemose Hylocomium splendens, furumose Plaurozium schreberi, og torvmosar Sphagnum sp. Bruka til tetting mellom tømmerstokkane i hus». (seddelarkivet Ingeborg Donali, Oppdal)
«Husmøse ble holdt for å være best til å dytte mellom stokkene i hustømring. Den snarere auka enn minka vekk når den tørker. Men man meinte det fulgte vegglus med den inn i huset. Man kokte derfor husmøsen før man brukte den». (fra Uvdal, Høeg 1974)
«Husmåse som dei myser millom vegger i timbra hus» (fra Seljord, Høeg 1974)
«Husmose brukt i måfara i tømmerhus» (fra Aure, Høeg 1974)
«Veggmåsæ har vært brukt som dyttemateriale i tømmerveggene og til å legge rundt skjøtene i drensgrøfter på samme vis som hvitmåsæ og rosentorv». (fra Ytre Sandsvær, Høeg 1974)
Om bjørnemose:
«Til dytting mellom stokkane i veggfaret brukte dei husmose (husmøse),. Det var truleg bjørnemose (bjødnamøse) dei nyta.» (Valdres bygdebok 5.2, 1965)
Som vi ser av eksemplene er noen entydige i hva slags mose de bruker, mens andre bruker navn som kan bety både torvmoser og moser i Husmosefamilien. Arbo skriver: I store strøk har Sphagnum vært brukt til å tette mellom stokkene og rundt vindu- og dørkarmer i hus. På Østlandet finner man det relativt spredt, mens folk sør- og vestpå har ment at den var det ubetinget beste til dette bruk; andre steder har skogsmosen vært foretrukket. Til dels mente man at Sphagnum hadde noen spesielle fordeler: «Den tørker riktignok sammen og det blir ikke stort igjen av den, men man meiner det kommer ikke vegglus i hus som er dytta med myrmose. Dette er enda en vanlig meining i bygden»(Uvdal 1941).
Etasje- og grantorvmose
Videre skriver Arbo om populærnavn på torvmose som knytter den til husbygging. Den kalles «husmose» i Ho, Nore, Kviteseid, Rauland, Dypvåg, Jondal, Kvam, Kinsarvik, Røldal, Strandebarm og Stordal. Den kalles «tømmermannsmose» i Askim, Onsøy, Torsnes, Trøgstad, Andebu, Brunlanes, Stokke, Tjølling, Åsgårdstrand, Kviteseid og Ø. Moland. Videre «byggjemåse» i Lund, «bygningsmose» i Bakke og «timbremose» i Volda.
Avslutningsvis vil jeg sitere botanikeren Per Størmer som skrev i 1945: «Nesten over alt i skog og hei vokser det som folk kaller husmose. Det består i virkeligheten av flere arter…» Det er i hvert fall ingen overdrivelse, når det i materialet her kan vises til 6 ulike arter som kalles eller har blitt kalt husmose. I tillegg hele slekta torvmose som består av 48 norske arter. Da ender vi opp med 54 forskjellige moser.
Når det gjelder bruken av torvmoser til hustetting får vi ut fra eksemplene til Arbo Høeg en god spredning utover store deler av Sør-Norge og Midt-Norge, og stedene han refererer til er i disse fylkene: Trøndelag, Buskerud, Telemark, Agder, Hordaland, Østfold, Vestfold og Møre og Romsdal.
215 år gammel etasje- og furumose på «Gamlestua» Hallingby
Som en kan se av denne gjennomgangen er det mulighet for at mange mosearter har vært brukt som husmose. Det er mye som tyder på at etasjemose og furumose ikke var så enerådende til husisolering som vi kan få inntrykk av i dag. Mye tyder på at torvmose var vesentlig mer vanlig i et større område enn det som formidles i bygningsvernmiljøet. Men mye er ennå ugjort når det gjelder å beskrive tidligere tiders mosebruk, en mindre undersøkelse av det som er skrevet gir begrenset kunnskap. Kunne det være skille mellom mosebruk i uthus og innhus, det er stor forskjell på fuktbelastning i et fjøs, et gjesteloft og en bolig.
Derfor kan videre studier av litteratur, intervjuer med erfarne bygningsvernere og innsamling av nytt mosemateriale fra gamle hus være av stor betydning for å bringe klarhet i hva som har vært tradisjonell bruk av husmose på ulike steder i vårt langstrakte land.
Litteratur/kilder:
Ivar Aasen: Norske plantenavne. Oslo 1860. (nb.no)
Sjekkliste over norske mosar; vitskapleg og norsknamneverk. NINA. Trondheim 1995. (nb.no)
Polarflokken; Norske navn på moser: spesialhefte = Common names of Norwegian bryophytes. Trømsø nr 1.1984
Tomas Hallingbäck: Mossor, en fältguide. Stenungsund 2016
Takk til informanter og samtalepartnere i mosespørsmål jeg hadde: Anders Dalseg, Arnt Magne Haugen, Terje Planke, Jon B. Godal, Roald Renmælmo, Kristian Hassel
Studentane på læringsarena Sør-Troms museum og Midt-Troms museum har hatt fleire kurs i tømmerhogst med øks og handsag. Dei er ikkje utlært innan dette området og har framleis behov for å øve seg i slikt arbeid også dei neste åra. Det er neppe så mange fleire enn våre studentar som arbeider med øks og handsag for å ta ut tømmer til byggjeprosjekt. Slike arbeidsmåtar har gått ut av vanleg bruk for 50-60 år sidan. I dagens skogbruk har det også vorte færre og færre tømmerhoggarar som hogger manuelt med motorsag. Hogstmaskiner har teke over mykje av arbeidet i skogen. Slike maskiner kan effektivt ta ut tømmer til å dekke behovet i treforedlingsindustrien. For oss som vil ha tømmer som er tilpassa våre spesielle behov for dimensjon og eigenskapar så er handsaminga tømmeret får, når det går gjennom hogstaggregata på slike maskiner, ikkje spesielt gunstig. Difor kan det vere nyttig for studentane å lære seg å hogge tømmer sjølv med motorsag. Det kan bli eit alternativ til å måtte kjøpe maskinhogd tømmer som ikkje held mål. På bakgrunn av dette gjennomfører vi denne veka eit kurs i hogst med motorsag. Kursleiar er Knut Johnsen som er erfaren tømmerhoggar og ein av dei faste instruktørane til Skogbrukets kursinstitutt.
Skogbruksinstruktør Knut Johnsen demonstrerer kvisteteknikk med motorsag. Foto: Siv Holmin
Kurset gir ei innføring i sikker bruk og stell av motorsag. Deltakarane får også ei innføring i, og får øve seg på hogstteknikk. Det blir undervist i hogstplanlegging og økonomi i hogstopplegg. På kurset blir det undervist i krav til forskriftsmessig verneutstyr for å bruke motorsag på ein trygg måte.
Demonstrasjon av kvisting med motorsag. Foto: Siv HolminNår skogen står tett er det lett for at treet ein skal felle blir hengande fast i ein nabotre. Slikt kan vere risikabelt for ein tømmerhoggar. Foto: Siv HolminInstruktør Knut Johnsen demonstrerer ein av metodane for å trygt få ned eit tre som har gått fast i eit nabotre. Foto: Siv Holmin
kløyve forsøk etter Nils Nilsen Anti på Stiklestad januar 2017
21 -23 januar hadde vi Roald Renmælmo på besøk på Stiklestad i den sammenheng at vi hadde fått hugd tømmer og skulle sette i gang med byggingen av Drombegangen til gjesteloftet. Se bloggposten om drombe.
All materialen vi skal bruke skal bearbeides med øks enten det er rying fra rundstokk ned til trapesformet syllstokker, raft, sperrer eller vi skal kløyve ut og få bord til veggtiler, sutak eller gulv. Det var nettopp kløyvingen vi skulle forske litt på denne gangen . Roald presenterte flere måter på kløyving og henviste til flere tradisjonsbærere som han hadde vært sammen med og gjort dette. Han prøvde også ut flere metoder som han mente kunne fungere, men hadde ingen tradisjon eller tradisjonsbærer å vise til. Jeg prøvde meg på en kløyvemetode etter Nils Nilsen Anti fra Karasjok, han kløyvde emner til sleder og pulker, relativt korte emner.
Jeg skulle lage veggtiler på ca 160cm lengde, så det var et kort emne altså.
kilene blir hugget ut i tørr furu
Jeg startet med å barke stokken for lettere å kunne snorslå den. Jeg loddet den opp i marg, kuv opp, asket endeveden slik at kilen jeg brukte entret der jeg ville.
Jeg asket tverrveden før jeg slo inn kileneKilene ble slått inn med en treklubbe
Slo så inn en stor kile av tørr furu ca 15”*3”*2” fra begge endene, jeg valgte å ikke styre sprekken. Midt på stokken satte jeg inn to mindre kiler av bjørk en på hver side, over og under, for å få den til å kløyve helt.
Den kløyvde lett, men med litt vridning som jeg i neste omgang rettet opp med loddfjøla, snorslo den og glepphugde den i lodd, markerte tykkelsen jeg ville ha på veggtilen, loddet og snorslo den.
Kløyvjern ble slått inn (dette er Roalds stokk)
Nå brukte jeg et kløyvjern i begge endene før jeg satte i kiler , nå ville jeg styre kløyven litt da jeg visste at det var litt vridning i stokken og jeg ville ha en gitt tykkelse på veggtilene. Jeg ”hakket ” langs sot linja jeg hadde slått for å få kløyven til å følge linja, så drev jeg etter kilene i endeveden. Når dette var gjort på begge halvkløyvingene, hadde jeg 2 bord og to baker alle disse hugget jeg til 1,5” material og fikk dermed 4 veggtiler av en stokk . så dette lille forsøket alene bestrider Anders Sandviks påstand om at man kun kan få 2 bord ut av en stokk ved kløyving. (Om bord og plankehugging før vannsagens tid, og litt om hvad de gamle brukte skogen til. 1931)
Vertøy: trekiler store og små, Øks, Treklubbe, haldhake, Sotsnor, loddefjøl, kniv, arbeidsbukker (lødøse 1400- talls).
Legg merke til arbeidsbukkene oppe i venstre hjørne
I desember 2015 fekk eg og Torgeir Leivdal i oppgåve å byggje eit grindbygg til ein kunde. Kunden var frå Sunnmøre og ville ha eit grindbygg slik han kjende dei. Bygget skulle bestå av to grinder med ei lengde på 4,2 meter og bredde på 2,8 meter. Utover dette fordelte vi 5 sperrepar. Vi nytta fotodokumentasjon av ymse bygg frå Sunnmøre som grunnlag for ulike val i konstruksjonen. Oppdraget gav oss høve til å eksperimentere med to problemstillingar i arbeidsprosessen.
1. Kvar i bygginga høver plaseringa av skråbanda på innsida i bygget heime, før eller etter at bygget vert røyst?
2. Kvar i prosessen vert samanføyninga mellom raft og bete utførd, tømra i hop på bakken eller tømra i hop i «lufta»?
I dette innlegget beskriv eg arbeidsprossessen med bygget og kva løysningar vi valde.
FOTODOKUMENTASJON
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Her er det dobble skråband. Det innerste bandet er felt som ein strevar. Nordal Kommune
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Møll – Geiranger.
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Indreide, Eidsdal. Nordal Kommune
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Gjørva , Geiranger. Stranda Kommune
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Giske.
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Flydal – Geiranger. Stranda Kommune
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Eikrem – Aukra Kommune.
I februar 2016 gjekk eg og Torgeir i skogen for å hogge emne til dei ulike delane.
Vi hogg:
4 stk stavar: Bjørk og Furu 8-10” rot. Lengde på 2,1 meter.
2 stk bete: Bjørk/furu 8-10” rot. Lengde på 3,2 meter. Mest mogleg kuv.
2 stk Raftstokkar: Furu 11” rot. lengde på 4,5 meter. Rettvokst, lite kvist.
8 stk Skråband: Bjørk, Hockeykøllefasong.
10 stk sperrepar: Bjørk og Furu.
12 stk spikerslag: Bjørk.
Raft
Rett og tettvakse emne, lite kvist, nærast mogleg dimensjon, raftstokken vart rydd til 4,5″ tjukna.
Bete
Betane var av furu og bjørk. Desse rydde vi til 4,5” tjukna. Vi plukka tre med eindel kuv.
Sperrer
Sperrene var i bjørk og furu. Vi plukka små understandera av furu og noko bjørk, nærast mogleg ferdig dimensjon.
Spikerslag
Bjørk. Her var det lengder og dimensjon som var viktig. Vi rydde ei side slett.
Skråband
Skråbanda vart plukka etter krok og dimensjon. Det var lett å finne bjørk med rotsleng i litt bratte skråningar, truleg har dei blitt pressa i fasong av snøen i frå ung alder av.
På større bygg er det ofte dobble skråband, men mindre utløer er det ofte enkle. Skråbanda rydde vi meir etter fasongen. Det var utfordrande å halde desse krokete emna stødige under rying,ymse festemåtar vart prøvd. t.d: fleire haldahaker, å kile dei fast i eit spor. Jekkestroppa synest eg fungerte best. Det kunne vore intersannt å vite korleis detta vart gjort av ein handverkar på 1800 tallet.
Naglar
Dei var klyvd ut av nokre tørre vedkubbar av bjørk, spikka 8 kanta og med 8 kanta hovud.
Klauen merka opp før vi rydde.
Dimensjonert ut i frå klauen og rydd lett på utsida og innsida etter fasongen.
Stav.
Vi nytta rotstokkar og andrestokkar. Det viktigaste var at vi hadde nok dimensjon til stavøyra. Vi merka opp halsen i rotenden. Rota la vi opp i klauen på stavane, viare rydde vi dei på 2 sider. Innsida og utsida rydde vi etter fasongen på staven.
Merkar på klauen.
Snor i senter for å sikte seg inn etter retninga.
Vi starta med å merke retninga og antatt djubde på stavøyra, 4″ bredde og lengde etter høgda på rafta og beten. På dei stavane som hadde ein del fasong i seg, nytta vi ei snor som referanselinje for å kontrollere at klauven kom høveleg i senter. Til å ta ut veden i klauven, borra vi oss hol i botn og hogg oss gjennom med smaløks. For å justere flatene i veggane på klauven nytta vi ei stikkøks. (modell frå Osterøy, Hordaland.)
Vi rigga oss til på eit plant underlag, der la vi ut stavane og definerte lengda på bygget. Vi la stavane med “utsida” ned og felde rafta ned i stavane, motsatt av det eg har lærd frå kurs i grindbygging i Hordaland, der ein legg ut rafta først og tilpassar kvar enkelt stav i denne. Detta var framgangsmåten vi var mest usikre på.
Fast mål med passaren frå underlaget.
Waterstrek.
Samanføyning raft og stav.
Gammalt spor etter samanføying mellom raft,stav. Hakket i underkant er for betehalsen.
Grindbygga er ofte bygd med eit “spenn”. Stavane sprikar utover nede i forhold til ei loddlinje. Vi bestemde oss for eit spenn på 2”, vi løfta toppen på staven 2” i forhold til underlaget. Så hogg vi ei flate på innsida av stavøyrene som no vart i vater, på denne flata skal rafta fellast mot. Rafta blir til slutt å kvile på staven og beten. Hakket vi får i staven fungerer som eit referansepunkt når vi skal byggje sjølve grinda, då har vi kontroll på kor underkant av rafta kjem og ikkje fell beten for langt ned i staven.
Tilpassing av skråband.
Skråband ferdig felt og borra ut for nagle.
Skråband til raft og bete på ei løe frå Indreeide i Eidsdal. Banda er ikkje innfeld i staven.
Viare tilpassa vi skråbanda som kjem i lengderetninga på bygget. Sia skråbanda svingar seg i alle retningar, vert skråbanda plassert slik dei høvde best mot stav og raft. Samtidig som vi fikk godt nok hald diagonalt. Vi tok hensyn til ei døropning. Skråbanda vart felt ned omlag halve sin dimensjonen i staven, omlag 1/4 vart tatt ut i skråbandet mot rafta. Rotslengen la vi opp på rafta, slik at vi fikk plass til 2 naglar. Nokon fordelar med desse ishockeykølleforma skråbanda av bjørk, er at dei tek mindre plass i rommet, bjørka er sterk, stiv og lett tilgjengeleg.
No når alle delane på langsida av bygget er felt samanhogg vi inn merking på kvar enkelt del med tappjarn og demonterte dei.
No byrja vi på sjølve grinda. Det er viktig at me bygger grinda med dei stavane som høyrer til på rett side. Bredda på bygget med 2” spenn på staven vart teikna opp på planet, slik hadde vi eit fast mål å bygge grindene etter. Viare merka vi på halsen i beten og djupna på klauen i staven.
Her er grinda låst fast i posisjon på golvet med haldhaker, medan vi tilpassa skråbanda.
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Gjørva , Geiranger. Stranda Kommune
Samanføyning mellom stav-bete-raft. Flydal – Geiranger. Stranda Kommune
I mange bygg på Sunnmøre er rafta tømra nedi beten, det var vår andre problemstilling. Det vert sagt at grindbygga vert bygd på bakken og at ein sjølv røyser seg med bygget. Vi var usikker på smanføyninga/laftet mellom raft og bete. Kåre Løvoll kallar samanføyninga «hjartet» Eg usikker på korleis ein kan få til eit godt laft mellom raft og bete utan å individuelt tilpasse kvar del. Vi gjorde denne tilpassinga etter at grindene var røyst, det fungerte greit.
Her er eit bilete korleis samanføyninga ser ut inni.
Teikning av takvinkel i 1:1.
Dimensjonering av sperrer i toppen med riva.
oppmerking av vinklar og sperrehakk.
oppmerking av vinklar og sperrehakk.
Vi valde å vente med sperrehakka i rafta til bygget var røyst fordi vi ikkje ønskte ei konflikt mellom sperre og skråband. Vi teikna opp utvendig sperrevinkelen på eit plan i 1:1. Ut ifrå teikninga felte vi sperrene med halvved i kvarandre. Vi nytta “regelen” om 3/5 lengde mellom sperrehakket i raftene som lengde på sperrene. Alle måla vart tatt i frå planet.
Røysinga
Bygget vart røyst på steinar, vi nytta litt tid på å ta ut lengdene på stavane sidan kvar stav har ulik lengde. Vi målte oss ut med rettholt og vater og noterte høgdeforskjellen. Vi veit høgda på rafta og målte oss ned i frå botn på samanføyninga mellom raft og bete, og kappa stavane der etter. Etter dette gikk røysinga ganske kjapt.
Vi skora av grindene med bord som var spikra i grinda og støtta seg på bakken.
Sperrene lagt i hakket og klare for røysing.
Avtalen var at byggverket skulle levereast som rein konstruksjon med tro og spikerslag. Oppdragsgivar syte for tekking og kledning sjølv.
Verkty
Ryarøks frå Valldal, Nordal Kommune. smidd av Øystein Myhre.
Meir systematisk og målbar granskning av eldre grindbygg, kombinert med fokus på verktybruk, verktyspor og eksperimentering i hop med andre hadde vore kjekt.
I forbindelse med arbeidet med drombegang til gjesteloftet på Stiklastadir prøver jeg å finne lokale spor etter måter de har kløyvd tømmer på i middelalderen i Trøndelag.
På loftet i Hustad kirke (byggeår 1150) ligger det en stabel med subord. Disse er riktig nok ikke datert, men man kan anta at dette er orginale subord fra middelalderen. Det er ikke spor etter verken oppgangssag eller handsaging på bordene. Takstoler i kor er datert hogd 1162/63. (Middelalder i stein, Øystein Ekroll, 2000)
Subord fra Hustad kirkeDet er margnære bord uten noen direkte spor etter kløyving.
Jeg kan ikke se direkte kløyvespor på suborda på hustad kirke. I og med at borda er så margnære har jeg vanskelig for å tro at disse er kløyvd på samme måte som jeg har lært av Roald Renmælmo og Siv Holmin fra Målselv.
I den tradisjonen lages det et ”aske spor” som er et v/spor som hogges inn etter snor slått oppmerking i stokkens lengde, det hogges i en dybde tilsvarende yteveden i stokken. Spor etter asking kan man se da du enten ser rester etter ”v/spor” eller at yteveden er hogd bort i forbindelse med justering av bredden.
En alternativ tilnærming til kløving av tømmer er å bruke jernkiler eller økser som man slår på med klubbe. Forsøk på rekonstruksjon av denne metoden er presentert i en artikkel av Anders Sandvig i 1931 (Anders Sandvig, Om bord og plankehugging før vandsagens tid, 1931) Her foreslår han at det kan ha vore brukt såkalte bleggøkser til arbeidet med kløving av tømmer. Jeg mener på det grunnlaget at det kan vere brukt bleggøks og kiler ved Hustad kirke.
Liten bleggøks av jern, jfr. T. Dannevig-Hauge: Blesterbruk og myrjern, fig. 83 d., Største lengde 15,9 cm, høyde over eggen 5,2 cm. Funnet i hagen på et bureisningsbruk av gården Skaverene (g.nr. 78, br.nr 4), Norde Osen s., Åmot pgd., Hedmark.
Subordet fra Hustad kirke som vi har i forvaring på Stiklestad er det i det hele tatt ikke spor etter at handverkeren som har kløyv bordet, har bommet med øksa under hakkingen, da yteveden er helt uten spor etter økse hugg. Dette er noe som er vanskelig å klare under kløyving på måten fra Målselv, da man bruker en forholdsvis tung øks og slår hardt når man hakker seg inn i stammen mot margen. Det vi nå skal forsøke oss på er å klyve med Bleggøks og kiler. Da legger man stokken opp på vanlig måte med kuven opp, barker og snorslår hele stokken i forhold til margen, snur stokken og gjør det samme på motsatt side.
Setter eggen på bleggøksa på sotmerket og slår på bleggøksa med klubbe, flytter egglengden frem og slår øksa inn i stokken. Dette gjøres flere ganger frem og tilbake til man får begynt å sette hardvedkiler i kløyven.
Etter hvert som man strammer til kilene hugger man av fibrer og slår videre med bleggøks og klubbe. Dette skal nå testes, så får jeg komme med en oppfølgende bloggpost med erfaringer og resultat ved en senere annledning.
Tradisjonelt bygghandverk 