Her er studentane på teknisk bygningsvern samla i Karasjok. Med seg har dei også nokre elevar frå byggfag i Karasjok, tilsette på museet i Karasjok, veiledarane Siv Holmin og Arne Graven. Med på biletet er også forelesarane i bygningshistorie Ingebjørg Hage, Lars Børge Myklevold og Mia de Coninck. Foto: Roald Renmælmo
For fyrste gong har bygningsvernutdanninga på NTNU gjennomført ei studiesamling i Finnmark. Ein av studentane på studieretning teknisk bygningsvern bur og arbeider i Karasjok i Finnmark. Han har som regel hatt lang reise når han skal på studiesamling. Denne gongen samla vi alle studentane på hans heimebane og arbeidsplass; Sámiid Vuorká-Dávvirat i Karasjok. Museet har ansvar for ei samling med bygningar i eit friluftsmuseum som vart flytt dit på 1950-talet. Dei fleste av desse bygningane er automatisk freda samiske kulturminne. Det gjeld også fjøset frå elvesamegården Jávrebaijnjárga i Valjok i Karasjok kommune. Denne fjøsen er under restaurering og høvde godt som objekt for arbeidet til studentane på samlinga.
Fjøset frå Jávrebaijnjárga slik det står i dag på museet i Karasjok. Lengst til høgre ser du studentane som er i sving med dokumentasjon av detaljar. Foto: Roald Renmælmo
Måndag 12. mars møtte studentane opp på museet og vi gjekk i gang med å kartlegge kva som må til av tømmer og material i samband med restaureringa. Det meste av veggtømmer og bord i bygget er produsert med handsag. Det kan ha vore bygd av lokalt tømmer frå Valjok der garden sto tidlegare, men mest truleg er tømmeret hogd enten i Anarjokkdalen eller Karasjok og fløta ned elva til Valjok. Vi valte å leite tømmer i skogen i Karasjok. Då fann vi fram til eit område der furuene hadde nokolunde tilsvarande dimensjon som det som var brukt i fjøsen. Som veileder hadde vi med oss dendroøkologen Andreas Kirchhefer frå Tromsø. Saman med studentane undersøkte han veksemønsteret i materialen i fjøsen. I ein av veggstokkane vart det teke ein boreprøve for å studere årringane i detalj. Når vi kom ut i skogen tok vi tilsvarande boreprøvar av furuene der for å sjå om det stod i forhold til materialane som var brukt i fjøsen.
Når vi hadde funne stokkar som høvde til dei materialane vi trong så hogg vi dei og drog dei fram frå skogen. Felling, kvisting og kapping vart gjort med hoggarøks. Tømmeret vart så frakta fram til museet sitt område der vi hadde gjort klar to handsagstillinger og handsager til å få saga materialen. Dei fleste stokkane var til veggstokkar på ca 5″ tjukne. Då saga vi to bakbord på sidene. Bakborda gjekk enten til ytterkledning til stavdelen av fjøset, eller til taktro. Det var dimensjonen på stokken som avgjorde om det ble det eine eller det andre.
Studentane er i fullt arbeid med å sage materialar. I bakgrunnen har vi reist nokre av borda og plankane som er produsert. Foto: Roald Renmælmo
Samlinga i Karasjok var ei kombinert samling for både faget tradisjonsfaglig utøving 3 og faget bygningshistorie 2. I bygningshistorie hadde vi ein serie med førelesingar med fokus på den nordlege landsdelen. Andreas Kirchhefer forelas om dendrokronologi som redskap i bygningshistorie og hadde døme frå daterte bygg i landsdelen. Eg hadde forelesingar om handsagtradisjonen i Karasjok med utgangspunkt i eit dokumentasjonsprosjekt som eg gjorde i 2005. Vidare viste eg bilete frå arbeidet med å byggje gamme i Devddesvuopmi i 1993.
Lars Børge Myklevold frå Sametinget si forelesing hadde tittelen; Hva er samisk byggeskikk? Her viste han døme på kva typar av bygningar som kan vere samiske. Mia de Coninck si forelesning, Det samiske bygningsregistreringsprosjektet, bruk av historiske kilder, resultater og utfordringer, viste korleis Sametinget har arbeidd systematisk for å kartlegge samiske bygningar. Eg heldt ei forelesning om skjelterbygg av ulike slag. Siv Holmin viste døme frå restaureringsarbeid på eit freda samisk bolighus på Middagsmoen i Sørreisa. Dette som utgangspunkt for ei veldig fin drøfting om restaureringsmetodar, verneverdiar og bygningsvernprosessen. Då hadde vi med oss Lars Børge og Mia frå Sametinget som kunne svare godt og utfyllande på spørsmål frå studentane. Det var kjempeflott å få slike bidrag på samlinga.
Nest siste dag på samlinga hadde Ingebjørg Hage tre flotte forelesingar med fokus på byggeskikken i landsdelen. Den fyrste med utgangspunkt i ei bestilling på å seie noko om kvænsk byggeskikk. Ingebjørg var litt meir nyansert enn det, og snakka og viste bilete med døme på korleis ho har funne slektskap med bygningstypar og bygningsdetaljar i Nord–Noreg, Finland (Nord-Sverige) og Russland. Særleg i Karelen verkar det å vere ein del spennande å finne. Neste forelesing var om gjenreisingsarkitektur, eit tema som Ingebjørg har arbeidd med i si doktoravhandling. Dette er historia bak bygningsmiljøa på dei fleste tettstader og bygder i Nord-Troms og Finnmark og viktig for å forstå byggeskikken i desse områda. Til slutt fekk vi ei forelesning om den nordnorske stuehagen, også eit emne som Ingebjørg har arbeidd mykje med. Her fekk studentane kjennskap til eit emne som vi gjerne er i berøring med når vi restaurer gamle hus, men som få har vore merksame på.
I vinterkulda i Karasjok var det fint å halde på med handsaging fire av dei fem dagane vi var samla der. I løpet av samlinga fekk studentane øvd seg såpass på saginga at det gjekk ganske radig unna med produksjonen etterkvart. På fredagen var det ikkje mange stokkane att å sage før vi rekna med å ha omlag det vi trong til å gjere restaureringsarbeidet. Fram til neste samling i veke 23 skal student Bror Ivar i Karasjok arbeide vidare med restaureringsarbeidet. Målet er å bli klar slik at vi kan tekke taket med never og torv i løpet av veke 23.
Etter tre dagar på Voss med sagfiling, ilag med Trond Oalann, Georgios Vie Sokorelis og med Aksel Weller som instruktør. Vil eg med dette dele nokre av momenta Aksel la vekt på.
Generelt
Generelt er det viktigare at toppen på tennene er retta av i 90° i forhold til bladet, enn at vikkinga er lik på begge sider. Om vikkinga ikkje er heilt eksakt lik på høgre og venstre side har det eigentleg kunn innverknad på plaseringa av bladet i sagsnittet. Om toppen/tannhøgta ikkje er heilt rett, skjer saga skeivt.
Alle avvik på til dømes tannhøgder, vikking og filing av tennene vil gjere at ikkje alle tennene arbeidar likt. Noko som fører til at det må leggast inn meir arbeid for å gjere den tiltenkte jobben. I mitt tilfelle saga eg ei lengd på ein meter i 2″ furuplank på 47 sekund på vindussamlinga vår på Voss (med tannforma me laga på Sverresborg). Nå etter filekurset er tida nede på 31 sekund, med same mann og sag med «progresiv» tanning (meir under «Langvedsag») i tilsvarande material. Ingen eksakt vitenskap, men kan vera til samanlikning.
For å få til eit godt resultat er det ei rekkefølge som kan væra verd å merke seg:
Slipe/bryne sidene (restaurering/fjerning av rust)
Rette av tannhøgda (viktig med 90°)
Tannbotn
Forme tennene
Vikke
Stryke av toppen (endå viktigare med 90°)
File tennene/eggen
Aksel syner korleis han held fila når han rettar av toppen
Ikkje enkelt å få det 100% i 90 grader når det knapt er plass til fingrane
Me nytta sverdfil til forming og filing av tennene, flatfil til retting av toppen/tannhøgda og rundfil til tannbotnen på stokksag/svans (fekk ein liten demostrasjon på filing av stokksag). Tradisjonelt er det mykje nytta trekantfiler i Noreg. Aksel meinar det er viktig å læra seg å file ei og ei flate og å forstå kva ein gjere, før ein går på med trekantfil som filer to flater samtidig. Unøyartighet kan gi mykje større konsekvensar med trekantfil. Det er som med mykje anna: «øving gjer meister».
Legg merke til det som er merka grønt på skissene under: Det må rettast av så mykje at ein kjem under slitasjen. Slitasjen vil vera størst på ytterhjørnene som her er merka raudt. Ved filing vil vikkinga bli redusert, dette er ikkje noko problem den fyrste eller andre gangen ein filer.
Ein må vurdera kva material ein arbeider i: hard/mjuk, tørr/rå og om ein ynskjer fint/grovt snitt og/eller rask/sein sag. Her kjem val av vinklar og kor mykje tennene er vikka inn. Aksel nytta auga og følelsen (røyndsla) i val av vinklar. Han nytta og auga (med godt lys og forstørringsglas) i rettinga av toppen, vikkinga og filinga av tennene. Vinklane som er nemde under er mine målingar av filte sager.
Langvedsag
Tennene på ei langvedsag skal fungere som ein høvel. Heile breidda på kvar tann skal vera i arbeid.
Skissa syner nokre av momenta som er viktig å huske på ved oppsett av ei langvedsag
Skissa under er frå midtfeltet på mi sag. Vikkinga er på 0,25mm. 5 mm mellom spissane og tannhøgda er på omlag 4 mm. Den har mindre aggressive tenner (rundt 88-89°) i starten, omlag 10 cm, før tennene få forma som vist på skissa. Den siste tredjedelen av bladlengda har noko meir aggressiv tanning (rundt 93°). Både framsida og baksida av tennene er filt rett over (indikert med 0°)
Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. 40 graderen er omtrentleg. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).
Langvedsaga mi, midtparti
Legg merke til den blanke flata på toppen av dei tre tennene til venstre for midten. Denne skal væra lik eit rektangel og like store etter forminga av tennene før vikking.
Kappsag
Tennene på ei kappsag skal skjæra over trefibrane på tvers.
Skissa syner nokre av momenta som er viktig å huske på ved oppsett av ei kappsag
Mi kappsag har måla som vist i skissa under over det heile. Vikkinga er på 0,2 mm. 4 mm mellom spissane og tannhøgd på omlag 3 mm. Slik vinkelen på baksida er nå (20°) passar den til hardare tre (hard bjørk). Vil nok file denne litt spissare om det er for furu. Vinkelen framme (76°) er ok, men kanskje litt agresiv. Ellers ok. Eg vil file ein gong til med desse måla, men utan å vikke, for å teste. Dette gir litt mindre vikk, og eg er spent på om saga endrar seg nevneverdig etter det.
Skissa syner vinklane eg nytta på mi sag under kurset. Raud vinkel er med utgangspunkt i 90 grader ut frå bladet (horisontalt).
Kappsaga mi
Her ser ein flata på annankvar tann er lik ein trekant som skal væra like store etter forminga av tennene, før vikking.
Tankar
Som tidlegare nemnd, nytta ikkje Aksel vinklar eller mål når han filte. Eg tenkjer at om me skal skriva om dette, huska kva som er gjordt og tenkt for å forbetre, og for kunne samanlikne, er me avhengige av å nytte tal.
«Ein time med filing kvar andre veke, tener ein inn att på presisjon og hurtighet». Aksel sitt krav til finish og nøyaktighet er noko å strekje seg etter.
Til slutt vil eg sei at dette ikkje har rot i norsk tradisjon, men er Aksel si erfaring rundt kva som fungerar, ispedd mi forståing og missforståing i eit forsøk på å skrive dette ned.
Våren 2016 vart Jon Godal, Harald Høgseth og eg invitert ein tur til Vitenskapsmuseet i Trondheim av Karin Rosberg, ein svensk arkitekt som forskar på vikingtidas byggeskikk i Mälardalen. Vi var der av di Karin Rosberg ønskte hjelp til å synfare nokre utvalde stokkar frå den eldste byoppkomsten i Trondheim, i hovudsak 1000-talet, og fleire å diskutere med når ho skulle sjå på desse bygningsrestane frå tidleg mellomalder.
Karin hadde valt ut nokre av dei stokkane som vart tekne vare på og konservert etter gravingar i mellomalderens kulturlag i Trondheim på 1970-talet. Eg tenkte at i tillegg til å kunne diskutere problemstillingane Karin ynskte å ta opp, var dette og ein fin anledning for å kunne sjå litt nærare på noko av det eldste vi har bevart av tømra nover her til lands.
Eg skulle skrive blogginnlegg om dette rett etterpå, men det blei ikkje gjort. Så no har eg nytta høvet og endeleg fått gjort ferdig ei lita utgreiing om noko av det vi såg på, og mitt forsøk på å rekonstruere ein framgangsmåte for novene vi har bevart frå Nidaros eldste bygningshistorie.
Om nova og bakgrunnen for å velje denne.
Under arkeologiske utgravingar i Trondheim på 1970 talet ble det funne mange til dels godt bevarte bygningsdelar i tre. Dei eldste er heilt frå tida då byen vaks fram mot slutten av 900-talet, og det er grave fram mengder av treverk frå heile mellomalderen. For det meste dreier det seg om dei nedste delane av bygningar eller andre konstruksjonar, som syllstokkar, golvåsar, golvbord, kavlebruer, fundamentstabbar, gjerdepålar, bryggepålar og liknande. Nokre av desse er veggstokkar med bevarte detaljar som kan seie noko om korleis ein tømra husa på Nidarneset for 1000 år sidan. Mykje av materialet blei ikkje teke vare på, av omsyn til lagringsplass og kostnader ved konservering, så det er berre eit utval som vi i dag kan studere nærare.
Frå det materialet Karin såg på, har eg valt ut ei nov som eg har prøvd meg på å rekonstruere. Det er ei underhalsnov, som har lange halsingar som går til enden av stokken (fig. 1). Nova blir kalla rännknut på svensk, og er vanleg i bygg frå mellomalder blant anna i Dälarna (fig. 4 og 5) Nova er og i slekt med findalsnova, som kanskje kan seies å vere ein avansert vidareutvikling av denne enkle underhalsnova.
Gjennom arbeidet med å tømre gjesteloftet på Mellomaldergarden Stiklastadir ved Stiklestad Nasjonale Kultursenter, har eg fått auka interesse for dei eldste novformane vi kjenner her i landet, og eg tenkte det kunne vere interessant å forsøke å rekonstruere ei av desse og berre nytte verkty som var tilgjengelege for tømraren i mellomalderen.
Figur 1: Teikning av stokk, frå utgraving på Folkebibliotekstomta i Trondheim i 1975. Her er lite detaljar, men vi ser at det dreier seg om ei underhalsnov, med lang halsing som går heilt ut til stokkenden. Stokken er frå åra 1050-1100.
Truleg er denne underhalsnova i ulike variantar ein svær gammal form. Arne Berg viser til at liknande novhogg er funnen frå 300 f.Kr i et gravkammer i Altaifjella i Vest-Sibir.
Ein annan stokk vi såg på hadde ein kortare halsing som ikkje gjekk ut til stokkenden (fig. 2). Det er nok lite som skil framgangsmåten på desse to ulike novene. Eg har valt å tømre den med lange halsingar ut til stokkenden.
Begge stokkane er i små dimensjonar, berre ikring 12 og 16 cm i tverrmål. Eg veit ikkje om desse små dimensjonane er representative for ein større del av materialet frå mellomalderens Nidaros. Men vi kjenner at det ofte er nytta nokså granne stokkar òg i dei bygga, for det meste loft, som enno står att frå mellomalderen i andre strok av landet. Men desse er tømra i furu, medan gran ofte vert nytta i Nidaros. I følgje Høgseth var oppimot 80 % av veggtømmeret i høgmellomalderen gran.
Figur 2: Underhalsnov med halsing som ikkje går heilt ut til enden. Stokken har vore bruka opp att fleire gonger. Den har to nummereringar, 5 og 6, og har truleg til slut enda opp som golvås. Da har den fått flathoggen overside og hol for etter det som kan ha vore pluggar for å festa golvborda. Stokken er funnen under graving i Kjøpmannsgata i Trondheim i 1971, i lag som dateras til 1150-1250. Den ble funnen under golvet i det som truleg var restane etter ei årestue.Figur 3: Stokk T82-5, same som på skissa over frå 1971. Vi kan sjå halsingen og overhogget. øksespora er enno tydelege både i sidene og botnen i hogget. Det var ikkje lett å sjå sikre spor etter lengda på eggen på øksa som er nytta, men det ser ut til å kunne vere ei øks med ein egglengde på ikring 6-9cm.Figur 4: Rännknut i härbre, datert 1285, i Älvdalen Sverige.Figur 5: Rännknut i ei løe, truleg 1200-tal, i Rättvik Sverige
Arbeidsbeskrivelse:
Eg valde å tømre prøvenova i gran. Originalen er eg usikker på om er i gran eller furu, det er muleg at det er gran. Som nemnt er det funnen rett mykje gran som veggtømmer i Trondheims mellomalderhus. Det er heller ikkje viktig i denne samanheng for mitt forsøk, om eg tømrar i gran eller furu.
Mitt korte ”teoretiske utgangspunkt” er at eg trur tømrarane i mellomalderen ikkje merka opp rett mykje under prosessen, men at det meste gjekk på augemål, erfaring, og nokre få hjelpemidlar (som loddefjøl og passar eller skrape). Eg har ikkje så rett gale augemål, men det kanskje viktigaste, erfaringa, er det så som så med. Så utgangspunktet er vel ikkje heilt optimalt.
Eg valte meg ut først ut fire korte stokkar som var ikring 20-25 cm i tverrmål. Altså noko større enn dei originale. Eg byrja med å barke og pjåle stokkane. Eg valde å pjåle dei, sjølv om eg ikkje kunne sjå sikre spor etter kva verkty dei var barka og sletta med. Deretter flathogde eg undersida på to stokkar, mest for at dei skulle ligge betre.
Desse stokkane blei lagt ut til syll på kortveggane, og så blei ein lagt ut på tvers over, klar til felling ned i desse (fig. 6).
Sidan dette er første omfar, må eg byrja med å bestemme kor eg vil plassere stokken i høve til stokkenden på den under. Eg valde å legge den slik at novhovudet blir stikkande ei handsbreidd utafor veggen. Eg merker meg så kor midten av stokken eg skal felle ned treff den under, og hogger overhogg som er ein del smalare enn stokkbreidda på den eg skal felle ned. Her kan ein bruke augemål, eller passar som ein sjekkar breidda på stokken med for å sikre at ein ikkje høgg for bredt overhogg.
Figur 6:To stokkar er lagt ut til kortveggar, og ein stokk er lagt klar til å byrje hogging.Figur 7: Med skogsøksa hogger eg ut eit overhogg som er noko smalare enn tverrmål på stokken som skal nedi. Her blir det stødig å legge stokken for hogging av halsing.
Så bestemmer eg kva som er rette vegen for stokken som skal felles ned. Eg legg rygg og kuv opp, og merker så opp med loddefjøl i begge endar (fig. 8) Deretter høgg ein halsingane som vist på figur 9.
Figur 8: Ein avgjer kva som er opp på stokken (kuv opp), legg den rett og rissar ein loddstrek i kvar ende ved bruk av loddfjøl.Figur 9: Etter at ein har merkt loddet i stokken, snur ein den opp ned og høgg halsingane. Dei høgg ein ned mot halve stokkbreidda. På undersida (opp her) høgg ein slik at det blir att passeleg breidd, omtrent det ein ser for seg skal vere breidda på måddåfaret.
Både halsingar og overhogg prøver eg på sjå for meg skal bli i om lag same vinkel, slik at dei skal falle nokså godt i hop når ein legg nedi for vidare oppmerking (fig. 8).
Figur 10: Om ein prøver å hogge vinkel og djupn i halsingar og overhogg like, kan ein vere heldig og dei legg seg fint på plass på for første oppmerking. Enno er det ikkje merkt opp noko anna enn loddline og midten av der ein vil ha overhogget, og elles hogge på augemål.
Eg bruker passar for å merke opp for den vidare hogginga. Eg vil no ha stokken ned hele høgda av halsingen, det vil då seie ikring halve stokkhøgda. Eg tar da høgda med passaren, og bruker denne høgda når eg riper ned halsingen til overhogget (fig. 11-13).
Figur 11: På første omfar skal eg felle stokken om lag ned til midt på. Her tar eg høgda med passaren. Eg bruker så den til å medra stokken ned i overhogget.Figur 12: Her ser vi ripmerket etter at passaren er brukt til å ripe ned frå halsingen på stokken over.Figur 13: Så høgg ein etter ripmerket, og håpar ein har klart å bruke passaren stødig og i lodd. No er stokken kome ned dit den skal.
Framgangsmåten når ein går vidare til neste omfar blir temmeleg lik som den over. Men det blir ein operasjon ekstra med nedhogging, da det her blir for mykje å felle den klar til medraging på første hogging. I tillegg skal stokken no médras mot stokken under. Her er framgangsmåte kort skissert for neste omfar:
Som eg har vist over høgg eg først eit overhogg noko mindre enn breidda på stokken som skal nedi.
Stokken som skal felles ned legges slik ein vil ha han i overhogget, den loddes, merkes og leggas opp ned for hogging av halsingar.
Stokken snus, leggas ned i overhogget og ein tar så høgda ned mot stokken under ved nova, og bruker denne som mål når ein no ripar med passaren. Så høgg ein inn til ripa, og stokken skal i teorien falle ned og vere klar til medraging. Kan hende må ein justere og ta litt både i overhogg og mellom stokkane for å få den låg nok til medraging (maks 15-20mm).
Stokken médras med same mål på medrag og passer. Eg brukte eit gamalt medrag eg hadde tilgjengeleg i medraginga mellom stokkane, og passaren til medraging i nova.
Stokken løftast ut att og ein hogger ut etter ripene i måddåfaret og overhogget. Her må ein merke seg at det ikkje må stå att meire enn opp til medragsstreken under halsen på stokken, og at ein høgg overhogget ned til nakken/måsåleggen på stokken under.
Stokken leggas på plass, og passar forhåpentligvis.
Det er heile tida viktig at ein sjekkar at stokken ligg der den skal, både i lodd og at ikkje dei forskyver seg sidevegs. Det lite som låsar i lengda i denne nova, så den kan lett renne av garde. Kanskje ikkje utan grunn at den heiter rännknut på svensk?
Figur 14: Fyrste stokken i 2. omfaret er på plass.
Til å tømre denne nova ha eg nytta desse verktya:
kopi av ei lett lita mellomalderøks frå Lierne, Nord-Trøndelag, smidd av Mattias Helje
norsk skogsøks, mellomaldertype, smidd av Bertil Pärmsten
kopi av øks frå ca 1300, funnen i Lödöse, Sverige, smidd av Bertil Pärmsten
passar (frå nyare tid, truleg seint 1800-tal)
medrag
loddfjøl
kniv
Eg kunne godt ha klart meg med berre ei øks, helst ein noko tyngre og litt smalare utgåve av øksa frå Lierne. Og ei skrape hadde nok nytta like godt som passar til å medra novene. Ein god skrap kunne kanskje vore nytta både i nova og mellom stokkane?
I tillegg nytta eg ein bandkniv for å barke tømmeret, og ein pjål frå Jon Dahlmo for å slette tømmeret. Og ei Husqvarna motorsag for kapping…
Erfaringar:
Med litt meir erfaring med denne nova trur eg det skal gå nokså greitt å tømre med den, utan anna verkty enn dei nemnte. Eg vil sjå på forbetringar i val av passar, helst vil eg få smidd meg ein god skrap som eg vil teste ut både i nova og mellom stokkane.
Ei erfaring eg gjorde når eg tok til med 2. omfaret var at eg ikkje var nøye nok med val av stokkar her. Det var for stor skilnad på tverrmålet på den eg skulle felle ned i og den som skulle fellast ned. Det gjer at ein får problem med at overstokken fell for langt ned i stokken under, og problemet forplantar seg vidare. Jamt tømmer og små dimensjonar er ein fordel. Elles meiner eg prosedyren eg såg for meg og no har testa ut så smått ser ut til å kunne fungere.
Nova ser svært enkel ut, om den ikkje er direkte krevjande, så krev ho likevel god planlegging, at ein ser eit godt stykke framfor seg, og helst godt, jamt tømmer, for at dette skal gå greitt og bli bra.
I bloggposten Mogleg arbeidsprosess – “Røsslinova” gjorde eg eit forsøk på å forklare i tekstform korleis me tenkte oss arbeidet med nova. Det var ei vanskeleg øving. Nå vil eg skrive noko om tankane og erfaringane våre, og komplettera førre bloggpost med bilete og film frå den verkelege prosessen.
Det er eit svært tidkrevjande arbeid å lafte denne typen nov på tradisjonelt vis. Det er mykje på grunn av at stokkane ikkje kan tillagast med magen på innsida før me veit kvar stokken skal vera. Stokkane i motståande vegg (i same omfaret) ligg med rota same vegen og i tillegg til at dei har varierande kryl eller krok på seg, fører dette til at ein eventuell feil stokk ikkje kan nyttast i same veggen att før etter to omfar høgare opp. Det skal og nemnast at halvparten av tømmeret er hogge, kvista, kappa og barka i skogen med øks, svans, tomanns tømmersag og barkespa ilag med informantar/tradisjonsberarar. Den eine dagen ilag med eine informanten vart noko av tømmeret drege fram til bilveg med hest. Alt arbeid i laftehallen er utført med tradisjonelt verktøy der noko er laga av oss sjølve og anna er gammalt brukande verktøy. Har og tinga kopiar av lokale øksar (frå Li i Suldal) som truleg er frå tidleg 1800 talet, slik som Røsslistova me har som førebilete. Det var og ei tidkrevjande øving å kome fram til ein framgangsmåte som kan ha vore nytta på originalen. Eg trur me er på god veg til å forstå, men me har fortsatt nokre spørsmål me ikkje har fått svar på.
Me starta arbeidet i laftehallen med å øksa til 4″ plank frå rundstokk på førehand. Undervegs i laftinga har det vore viktig å halde ei viss oversikt over krylen på den halvferdige lafteplanken i materialhaugen. På denne måten har me hatt ei viss formeining om kva stokk som vert den neste over, og kunne snorslå rygglinja med til dømes 1″ eller 1/2″ kryl. Det varierte og om toppunktet på krylen var på midten eller nerare ein av endane. Som det kjem fram av skissa til korleis me laga mageforma i førre post, er det kunn innvendig me snorslår rygglinja, utvendig er det vannkanta. Underkanten av stokkane øksa me flat med same krylen som på underliggande stokk. Me erfarte raskt at når me skulle snorslå for mageforma, var det naudsynt å trekke mageforma omlag 1/4″ lenger inn i underkant av stokken enn på oversida. Slik kunne mèet førast langs fløykanten på ryggen av underliggaren og risse på den sletthøvla magen på overliggaren. Dette gav ein liten og synleg fløykant nerast på same måten me fant i originalbygget.
Når me kjem til sjølve novinga, høgg me ut overhogget utan å ta omsyn til stokken som skal laftast nedpå etterpå. I filmsnuttane «merking av overhogget» og «hogging av overhogget» går eg gjennom heile tillaginga av overhogget. Me har laga oss ei «ku» med alle måla som er naudsynte i overhogget. Og det er utvendig vegg som er referanseflata til ei kvar tid. Det er ,beklageleg vis, ikkje så god lyd på filmane.
Under følgjer nokre bilete for å synleggjere noko av prosessen med overhogget, som tilleggsinformasjon til filmsnuttane.
Biletet syner noko av oppmerkinga i overhogget. Linjene i den høgre kinningen er streka opp som illustrasjon. Det er ikkje naudsynt å streke dei opp før ein høgg. Legg og merke til streken som indikerar starten for venstre kinning. Alle måla er merka opp ved hjelp av ei «ku».Ferdighogge overhogg sett frå utsida. Prøver å gjera det til ein vane å fjerne mest mogleg av dei trukkne linjene mellom merka mens eg høgg. Etter kvart som ein vert meir røynd og stø på handa, høgg ein utan å trekka opp linjene.
Overhogget sett frå innsida. Legg merke til at det ikkje er hogge noko for den skjulte kinningen til venstre.
Når me så legg opp den neste stokken for fyrste merking, har denne omlag den same forma langsetter undersida som stokken under har langs ryggen. Me har laga oss ei lang «sladra» (loddstokk) på 2,5 alen (omlag 157 cm) til å lodde opp stokken i forhold til dei nederste stokkane i veggen. Denne lange sladra sikra oss at ikkje veggen kragar utover, slik som me oppdaga var tillfellet då me nytta ei kort sladra på 1 alen (omlag 63 cm). Det vart lett til at stokkane vart pressa ut opp mot 2 mm i kvart omfar. Erfaringa vår er at når ein bruker slike sladrer (både korte og lange) er det viktig at snora får henge fritt mellom fjøla og bøylen. Ellers er det lett å få ein feilmargin ved at snora heng seg opp. Ein annan faktor til utpressinga er at den skjulte kinningen, på innsida, er svært trang og det er lett å få ein liten rotasjon av stokken utover i øvre kant. Dette vart forsøkt å motvirke, med hell, ved hjelp av jekkestropper (av knall oransje type som ikkje tek seg godt ut på bilete…). Stroppene måtte snuast slik at dei drog stokken innover i overkant. Me har ved fleire høve udra oss over korleis dette vart løyst tidleg på 1800 talet? Korleis har dei laga så tette nover, med trykkmerker etter samanpressing av ved, utan at den skjulte kinningen skapar problemar i form av vidring?
Eg har og laga eit par filmsnuttar som viser «merking av underhogget» og «hogging av underhogget» for å vise arbeidsgangen. Dei to fyrste nedfellingane er med og hogginga av desse, men ikkje mèdraginga. Til orientering nyttar me eit justerbart mè. Då kan me justera opniga på dette slik at me kjem innafor fløykanten på understokken. Sua øksa me til eit litt ope V-spor.
Under følger nokre bileter som illustrerar delar av merkeprosessen av underhogget.
Eg har funne det høveleg å la passaropninga vera omlag eit par cm mindre enn total fallhøgd (på augemål). Det er verdt å merke seg at dess større opningen på passaren er, dess meir unøyaktig vert merkinga. Difor har eg ved nokre høve nytta halve falhøgda som passarmål, der avstanden var svært stor.Under merkinga er det viktig å passe på at passarspissane er i lodd over kvarandre til ei kvar tid, begge vegar, sett ovanfrå. Det er til hjelp å plassere auga i loddplanet, og sikte nedover på spissane. Me fant det og teneleg med ein passar med noko lengre bein. Då var det lettare å halde loddplanet den vegen ein ikkje ser så godt ovanfrå, spesielt når spissane var innunder magen på overliggaren.
Beitskiene i døra er forsøkt laga på same måten som me tolkar oss til i Røsslistova. Der er nokre korte forklarande bildetekstar som kjem fram om ein klikkar på bileta.
Hogging av tappar i kinnungane.
Ådne Jordebrekk Fermann høgg ut notsporet i beitskia etter å ha bora med spiralbor med senterspiss.
Beitskiene er tappa oppe og nede. Der er laga plass til siging av laftet i overkant.
Det som kanskje er litt spesielt med dennne nova er at me høgg den skjulte kinningen på innsida av overhogget etter fyrste merking av underhogget (den observante oppdaga at denne delen av prosessen mangla i filmen). Og må takast av meir og meir for kvar merking, heilt til og med meddraginga. Dei andre tre kinningane i overhogget er uberørte etter fyrste hogging. På det beste nøygde me oss med ei tre trinns nedfelling, inkl. mèdraginga. Men det vart oftast tillegsjusteringar innimellom.
Tømring av smie med sinknov med Arne Pedersen som læremeister og tradisjonsberar. Foto: Roald Renmælmo
I Desember 2015 fikk jeg en innføring i sinknov med tapp, med Arne Pedersen fra Aursfjord i Troms som tradisjonsbærer. Vi hadde ukene i forkant felt furutømmer og rydd noe av dette til 4 1⁄4″ tykkelse, så tømmeret var ferskt og fint å jobbe med. Bygget er en rekonstruksjon av ei smie tilhørende Aursfjordsaga, så dimensjonene, dør- og vindusplassering er tatt ut i fra det gamle tømmeret. Sinknova med tapp er en av flere nover Pedersen har praktisert gjennom sin tid som tømrer. Den gamle smia kjenner jeg ikke alderen på, men sinknova er kjent for Pedersen.
Størrelsen på bygget kan en merke direkte opp på tømmeret, og vi valgte å gå ut i fra innvendige mål, så gjennom hele prosessen merkes og vatres veggen opp i fra innvendige vegglinjer. Da får en slette vegger innvendig. Syllstokken på langveggen kløyves med sag, en rett og godt utmalma stokk er et fint utgangspunkt. Stokkene i gavlveggene velges ut med omhu, kuven legges opp, og undersiden rys slett. Rotendene legges hver sin vei, overstokkene med rot på understokkens topp. Nå bør en være nøye på at underlaget for syllstokkene er nivellert så alt er i vater. Nå kan Sinknova merkes opp.
Merkeverktøy som blir brukt i tømringa. Meddraget er ikke med på bildet. Foto. Pål Sneve Prestbakk
Verktøyet en bruker under merkeprosessen er enkelt, må holdes i god stand og i nærheten. En god og spiss tømrerblyant, en kort og lang vater, en låsbar passer (eller to) og et meddrag. Tommestokk med norske tommer er å foretrekke. Passeren bør kunne svelge unna ca 8 tommer, den lille passeren bruker jeg til å merke høyden på sinken. En stor tømmermannsvinkel er også en del av merkeutstyret.
Høyden på stokken må tas hensyn til når en skal merke størrelsen og plassering av sinken. Som i fig 1, tar vi utgangspunkt i å hugge ut ca 1⁄3 av stokkhøyden, så fremdeles kjernen av stokken kommer ut i enden. Se vaterlinje og sinklinje merket i fig 1.
Fig 1. Skjematisk framstilling av nova. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Merking av sink
Overstokkens bredde merkes på understokken, merkes med loddlinjer på sideflatene. På samme vis merkes understokkens bredde på overstokken. Sinkhøyden må nå bestemmes. Vi la opp til 2 cm fall, det stemmer omtrendt med meddragshøyden vi kommer tilbake til. Innvendig og utvendig hjørne på sinken har lik høyde. De to motsatte hjørnene (på de ytre veggflatene) har da totalt 4cm høydeforskjell. Vannet ledes kun ut av veggen, mens sinken gjør nova trangere på innsiden så tømmeret låses.
Overstokken ligger på plass når en merker sinken. (Fig 5.) Det var noe upraktisk for å ta gode bilder, men merkene viser hvor den ligger. Den må være i lodd på innvendig vegg, justert i lik høyde på begge sider, så festes stokken med haldhaker. Loddlinjene trekkes opp på overstokken med vateren. Stikkhøyden tar vi med passer mellom underkant overstokk og overkant understokk. Høyden på passeren viser nå hvor langt ned overstokken skal felles. Siste fintilpassingen tar vi med meddraget senere, så en må stille ned stikkmålet på passeren et par cm.
Nå kan en enkelt merke opp stikkhøyden med passer, og rutinen er å gå rundt nova med sola. Vaterlinjen trekkes ut fra innvendig hjørne, det måles to cm opp, så har en den første sinkflaten. Stikkhøyden på passeren settes i dette punktet, og en fører målet opp på overstokken. Herfra trekkes det vaterlinje til utvendig hjørne, og det måles to cm ned. Dette punktet overføres så ned på understokken med passeren, og det vatres til neste punkt og to cm ned. Til slutt overføres dette punktet opp med passeren og mellom loddlinjene kan en trekke sinklinjer. -innvendig og utvendig hjørne på sinken er da i lik høyde.
Overstokken flyttes til siden og snus opp-ned. Tappen og slissen kan merkes. Tappmerkingen gjør en konsekvent med tappjernet, i dette tilfellet et 7⁄8″ jern. Se ferdig merket syllstokk fig 1. Stikkmålet må også vise hvor dypt tapprommet skal være i overstokken.
Fig 2. Understokken er ferdig med tapp og sliss. Tappjernet brukes for å kontrollere måla på tapp og sliss. Både lengde og bredde på tapp og sliss er tatt ut fra tappjernet på ⅞». Foto: Pål Sneve Prestbakk
Nå kan nova hugges ut, og en starter med å sage ned til sinkhøyden i forkant av tappen, så den blir helt i lodd. Sinkflata hugges ut med ei passelig bile, og tappen renskes opp med tappjern. Tapprommet kan sages på sidene, og tas ut med tappjern. Nå er det fint å sjekke at størrelsen på tapp og sliss stemmer overens, med tappjernet som referanse!
Se ferdig hugget nov og tapper i fig 2. Arne Pedersen fasa også av hjørnene på tappen for at den lettere skal entre i neste stokk. En må huske at tapprommet i overstokken ikke skal gå hele veien. Se merking fig 3. Overstokken er ferdig tappet og klar til første prøve.
Fig 3. Slissen er ferdig tappa. Dette er en av syllstokkene som er fotografert opp/ned. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Overstokken legges på plass, i lodd, nå er det klart for meddrag. Vi kan måle nøyaktig hvor mye stokken må felles ned for å nå samme planet i bunn. Dette målet overfører en på meddraget, og merker sinken rundt hele nova og overkant tapp på understokk. Husk at en nå ikke skal ta mer av understokken, det skal kun overstokken som skal meddras. Om alt går rett, skal nå alle syllstokkene ligge i vater på underlaget.
Videre er prosessen noenlunde lik, men nå må en gjøre utvalg blant det tilgjengelige tømmeret og finne stokker som passer høvelig mot stokken under. Rot på topp, kuven opp, stokken legges i lik stikkhøyde i begge ender. Nå kan en sjekke overstokken om det er justeringer som må gjøres for at den skal komme ned til meddragshøyde. Kvister, kuler og former kan smis til på begge stokkene så det passer best mulig til meddrag.
Stikkhøyden bestemmes og vi må avgjøre hvor sinken skal plasseres. Utgangspunktet er igjen at vi beholder sinken i en tredjedel av stokkens ferdige høyde. Se fig 4. Dette er ikke bare funksjonelt, men også et estetisk grep for å få en viss rytme i novene.
Fig 4. Inndeling av sinken i novene. Foto: Pål Sneve PrestbakkFig 5. I figur 5 ser vi topp-enden av overstokken. Den er justert opp i rett høyde og under oppmerking. Bildet viser at sinken blir fint fordelt, og nede til venstre ser en laveste punkt i sinken, to cm under vaterlinja fra forrige punkt. Foto: Pål Sneve Prestbakk
I det innvendige hjørnet må en nå passe på å merke formen på overstokken ned på understokken, avstanden er stikkmålet. Her kommer tappen i det innvendige hjørnet, til motsetning fra syllstokkene. Når det meddras, skal denne komme lavere og tette mot medfaret. Se fig 6. Igjen, i fig 7 ser vi merking tappens høyde på overstokken.
Fig 6. Legg merke til at stikkhøgda er overført frå underkant påstokk til der tappen sluttar. Foto: Pål Sneve PrestbakkFig 7. Stikkmålet blir også overført frå overkant av understokken til påstokken for å avgrense høgda på slissen for tappen. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Fig 8. I fig 8 ser en stokken nedfelt til meddragshøyde. Foto: Pål Sneve Prestbakk
Medraget blir brukt både for å merke opp for medfaret og for å merke opp flata på sinken på påstokken. Også høgdene på slissene som vist på Fig 6 og Fig 7 blir merka opp med medraget under meddraginga. Dymling blir helst merka og sett i før meddraging.
Figur 18. Skisse av nov fra stabburet på Eggen i Bardu. Skisse: Henrik Jenssen
Dette er et forsøk på en detaljert arbeids- og prosedyrebeskrivelse av en type tømring av nov som har vært brukt i Bardu av den første bosettingen som kom fra Østerdalen på slutten av 1700-tallet. Den har også vært brukt i Målselv, mulig tidligere, men i hvert fall fra 1860-tallet fram til slutten av 1800- tallet.
Arbeidsbeskrivelsen bygger videre på arbeid jeg og medstudenter fra Tradisjonelt Bygghandverk på NTNU gjorde på en studiesamling i Målselv. Vi befarte og dokumenterte et stabbur på gården Eggen i Bardu som trolig er et av de eldste byggene i kommunen. Senere prøvetømret vi og forsøkte å rekonstruere arbeidsmetoden av noven, og pjålingen av stokkene.
Siden da har jeg arbeidet videre med prøvetømringen på egenhånd, med innspill fra veileder Roald Renmælmo. Sammen har vi studert et stabbur som står hjemme på gården hvor jeg bor, Renmælmo i Målselv. Dette er nok ikke så gammelt som stabburet på Eggen, og selv om det har ulik dimensjon og utforming på veggstokkene, har det samme typen nov.
Figur 1. Stabburet på Renmælmo i Målselv. Foto: Henrik Jenssen.Figur 2. Nærbilde av novene på Renmælmo-stabburet. Foto: Henrik Jenssen.Figur 3. Viser nordveggen av Renmælmo-stabburet hvor andreetasjen går over til lengre stokker. Foto: Henrik Jenssen
Da vi studerte stabburet oppdaget Roald et interessant uthogg av en flate på oversiden av de nederste veggstokkene på langveggen i andreetasjen. Han trodde dette kunne peke mot fremgangsmåten som var brukt for å tømre noven. Stabburet har en lengre tømmerdel i andreetasjen og det var på oversiden av de to første stokkene som får full lengde at det var hugget ut en flate. Roald mente det kunne være et merke etter et tidlig steg i prosessen av å hugge noven som her var blitt bevart fordi neste nov ikke kom over den forrige, men lenger ut.
Figur 4. Innsiden av nordveggen i andreetasjen. Foto: Henrik JenssenFigur 5. Nærbilde av den uthugde flaten på nordveggen. Foto: Henrik Jenssen.
Vi så også spor etter bruk av meddrag i noen nover, og har derfor også brukt dette som et innspill til arbeidsprosedyren.
Denne teorien har jeg bygget videre på mens jeg har prøvetømret på egenhånd og jeg synes jeg nå har kommet fram til en brukbar teori på hvordan noven kan ha vært tømret, og hvordan den uthugde flaten på Renmælmo-stabburet kan ha havnet der. Arbeidsbeskrivelsen bygger ikke på kunnskap som kommer direkte fra noen tradisjonsbærer.
Figur 6a. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen
Figur 6b. Til venstre: nærbilde av spor etter meddrag i nov på Renmælmo-stabburet. Til høyre: nærbilde av øksehogg i medfaret. Foto: Henrik Jenssen
Når en veggstokk skal pjåles slik som på stabburet på Eggen er tømmeret som skal brukes så rett og jamnvokst at det er forholdsvis lite som trengs å gjøres. Barken fjernes med pjålen, og grove ujevnheter slettes. På de korte stokk-lengdene jeg prøvetømret med var dette et mindre problem enn det vil kunne være på fulle lengder, men jeg og medstudentene mine observerte at tømmeret på stabburet var svært lite bearbeidet i veden og det var lite fiberbrudd. Dette stiller store krav til hugging av tømmer.
Figur 7. Pjåling av veggtømmer. Foto: Henrik Jenssen.
Når en begynner å tømre legges syllstokkene opp i vater og roskakken (diagonalen) justeres rett. Disse hugges som andre stokker i noven, men det er ingen stokk under som det skal meddrages mot. Et par av de fire syllstokkene må enten være kløyvd til halv høyde, eller så kan det være ujamn grunnflate. Fra nå av beskriver jeg tømringen av en generell veggstokk.
Figur 8. Nærbilde av den uthugde flaten jeg har valgt å kalle «liggeflaten». Foto: Henrik Jenssen
En begynner med å hugge ut «liggeflaten» (som jeg har valgt å kalle den uthugde flaten fra Renmælmo-stabburet) der hvor neste stokk skal komme over. Hvis det er en stokk under siktes det ned mot denne sånn at midten av «liggeflaten» kommer ca. midt over stokken under, men det er viktig å huske på at det til syvende og sist er innerveggen som skal bli i lodd. Dette finjusteres med øyemål underveis i hele prosessen, og vatres helt presist rett før en meddrar. Det er ikke viktig å få «liggeflaten» veldig presis og fin, men det er viktig at flaten og skråsidene er litt kortere enn stokken over er brei ved noven og at flaten er så mye i vater som mulig. Øyemål bør holde. Vinkelen på sidene ned til flaten kan være rundt 45 grader, men det er ikke veldig nøye. Det er viktig at de er vinkelrett med stokken. Dette vil hjelpe med å få vinkelen på neste stokk rett.
Så legges overstokken slik at den hviler på «liggeflaten» på begge understokkene. Den vil rulle en del på dette punktet, men det er ikke et problem. Derimot er det viktig at stokken ligger med kuven opp, hvis den har en, at det er 90 graders vinkel i hjørnene, og at utstikket av stokkene i novene er litt lengre enn veggtykkelsen på tømmeret.
Figur 9. Her er det hugget ut en «liggeflate» i over- og understokken slik at de kan ligge stabilt mot hverandre mens noven på overstokken hugges. Foto: Henrik Jenssen.
Nå lages det jeg tror de uthugde flaten som var blitt igjen på Renmælmo-stabburet har vært. Det siktes ned mot understokken, og hugges en tilsvarende «liggeflate» på oversiden av overstokken. Denne flaten og sidene dens skal være litt mindre enn understokkens bredde på samme måte som tidligere, men også tredje stokk når den kommer senere. Her er det litt å gå på. Stokken kan roteres rundt underveis for å se om den ligger godt og stabilt. Det er mulig en må justere bredden på flaten noen ganger, og kanskje vinkelen på sidene, men i begynnelsen er det lurt å heller ta lite og prøve seg fram. Får en «liggeflatene» til å ligge godt mot hverandre blir de fine veiledere for det videre arbeidet.
Figur 10. Nå ligger stokkene mot hverandre og den tredje flaten som er et direkte steg i noven på undersiden av overstokken er hugget ferdig. Foto: Henrik Jenssen.
Når overstokken er snudd og den ligger stødig hugges en ny «liggeflate» på siden av stokken som nå ligger opp. Denne sikter en ned mot understokkens bredde, og hugger den dypere enn de forrige. Jeg bruker nesten å hugge den ned til 1/5-1/4 av stokkens høyde. Dette målet har mye å si for novens fasong, men kan justeres lavere senere. Det er fint å lage den sånn at den er i vater når «liggeflatene» under ligger godt mot hverandre, da blir den en fin referanse for at stokken ikke flytter på seg.
Figur 11. Her er det kinningene påbegynt. Foto: Henrik Jenssen.
Så hugges kinninger ut slik at de møtes i en linje ned mot senter av understokken. Fire viktige ting med kinningene er at man ikke bør hugge lengre ned enn halvparten av stokkens høyde (dette kan fort skje). Der hvor de møter «liggeflaten som er opp bør det være smalere mellom kinningene på hver side enn det en regner bredden på mosefaret vil bli. De bør være lange nok (i stokkens lengde retning) til at meddraget senere kommer til (her må en prøve seg fram, og
når en bra lengde er funnet kan det senere siktes ned mot kinningene på stokken under). Til sist bør flatene i kinningene i hvert fall være nokså plane. Dette sparer tid senere.
Så hugges det resterende av «liggeflaten» om til en egg hvor hver side går ned til bunnen av kinningene og skrår noe sammen. Her kan en igjen tenke at bredden nede skal være litt smalere enn bredden på mosefaret. Det er viktig at eggen kommer midt i stokken. Til dette arbeidet er det fint å ha en smal øks, f. eks. en hoggerøks, men om en ikke har dette kan et stort tappjern brukes.
Figur 12. Eggen på undersiden av overstokken er hugget ferdig, og stokken kan nå legges til side for øyeblikket. Foto: Henrik Jenssen.
Deretter løftes overstokken bort (den ligger fortsatt fint på liggeflatene sine) og kinninger hugges som tidligere på understokken. Så hugges «liggeflaten» dens om til en v-kløft. Det viktigste her er at kløften møtes i et punkt som er like nært, eller litt nærmere dit en vil overstokken skal felles til, som distansen den dype «liggeflaten» ble hugget til (1/5-1/4 av høyden på overstokken).
Figur 13. Nå er noven på over- og understokken hugget klar for meddraging. Foto: Henrik Jenssen
Nå bør allerede stokkene begynne å ligge ganske godt nedpå hverandre, men litt justering er nok nødvendig før det meddrages. En må egentlig bare se hvor det tar i noven, men noen av plassene som virker å være problematiske i starten er flaten på overstokken som ligger mot kinningen på understokken. Det er viktig her å hugge slik at innsiden av veggen kan bli i lodd.
På dette punktet tror jeg det vil være naturlig å markere og borre for dømlinger, men siden jeg ikke har plukket ned noen av stabburene jeg har undersøkt enda kan jeg ikke her si noe om hvordan eventuelle dømlinger er utført.
Når overstokken ligger godt nedpå og noenlunde i vater i lengderetningen må innerveggen loddes opp helt ferdig og overstokken festes. Det er viktig at overstokken ligger stabilt og ikke rører på seg mens det meddrages (jeg kilte noen killer i novene). Så kan det meddrages. Det er viktig å ha et meddrag som en kommer til i kinningene med. Dette kan som sagt justeres litt ut fra hvor lange kinningene lages, men det er også avhengig av type meddrag. Et med riss på begge sider fungerer ikke. Så stilles meddragshøyden til den høyeste stikkhøyden mellom over- og understokk, og en passer på å holde meddraget i vater. Så risses det langs stokken, og i novene sånn at det synes godt. Det er en fordel å slippe å tegne over med blyant etterpå fordi en blyantstrek blir som regel for bred.
Figur 14. Her demonstreres det hvordan man holder meddraget når man meddrager. Foto: Henrik Jenssen.
Så brukes en øks til å hugge ut mosefaret. Jeg liker at øksen er litt overskjeftet og at stokken ligger i en høyde fra midt på låret til hoften. Først hakkes fibrene mellom meddragsstrekene opp. Så hugges det rett ned på tvers av hakkene og langsmed stokken for å slå ut fliser. Så økses selve mosefaret ut. Det kan være lurt å ta det i to eller flere etapper før det hugges helt ned til streken. Det jobbes inn fra begge sidene av stokken og en hugger en «v-form». Det er viktig og følge med på fiberretningen slik at veden ikke river ut. Det er også lettere å jobbe med små hugg og langsmed stokken. Økseskaftet skal nesten jobbe 90 grader ut fra kroppen. Når det hugges etter meddragingen i novene er det viktig at flatene på overstokken som møter kinningen på understokken er en plan flate mellom begge sidene. Etter denne tømringen fortsetter ikke mosefaret ut forbi noven, men hugges flatt etter meddragingen både i over- og understokk.
Figur 15. Mosefaret er ferdig hugget ut, og noven er klar. Overstokken kan nå legges nedpå understokken og være tett. Foto: Henrik Jenssen.
Hvis alt er meddratt rett, hugget etter streken og stokken fortsatt ikke legger seg helt ned løser det seg som regel ved enten å hugge sidene i mosefaret brattere, eller «v-kløften» i understokken litt dypere. Mosefaret bør ikke bli for dypt, da er det bedre å hugge slik at det blir mer «u-formet».
Det er antagelig nå en bør bestemme utstikket i noven, vatre det opp, og sage rett.
Så hugges sidene på utstikket etter en mal eller et fast mål. Dette tror jeg er for å pynte hjørnene, og rette opp ujevnheter i stokktykkelse.
Når en nå skal begynne på neste stokk vil understokken allerede ha en «liggeflate» opp. Det er denne «liggeflaten» jeg tror har blitt igjen på stabburet hjemme på Renmælmo.
Figur 16. Stokkene ligger ferdig nedpå hverandre, men alle er ikke enda ferdig pyntet i endene. Foto: Henrik Jenssen.
Verktøyet jeg har brukt er fra venstre på bildet; vater, snekkerbile (øks), meddrag, og pjål. Tappjern ble også brukt litt, men er ikke avbildet.
Figur 17. Verktøyet som er brukt f.v.; vater, snekkerbile, meddrag og pjål. Foto: Henrik Jenssen
Studentane har eit eige fag i tømring fyrste studieår. I faget har vi hatt ei vekes samling i Målselv tidlegare i år. Vidare har dei hatt ei heimeoppgåve der dei har kartlagt og dokumentert lokalt tømrarverktøy. Den avsluttande oppgåva i faget har gått ut på å lese gjennom ulike skildringar av arbeidsprosedyrer i tømring, vurdere desse, og vidare lage si eiga skildring av arbeidsprosedyre på ei nov dei sjølve arbeider med. Skildringa skal utformast med tanke på at ho skal ut på bloggen. Tidlegare har Jostein Utstumo skrive om flatlaft, Kai Johansen skrive om Trønderlaft og Sven Hoftun har skrive om Røsslinova. Studentane Henning Jenssen og Magnus Wammen har samarbeidd om å lage ein videofilm som viser arbeidsmåten dei har kome fram til i sitt arbeid med restaurering av stallen frå Heimtveiten. Her kjem introduksjon og filmen frå Magnus og Henning.
Henning og jeg har samarbeidet med denne oppgaven og vi sende inn en film som er klipt og redigert sammen til å sammenfalle hvordan vi har løst laftinga på stallen.
Under samlinga i tømring i Bardufoss i februar var ei av oppgåvene tømring av 2 stk. prøvenover med utgangspunkt i novene frå stabburet på Eggen gard i Bardu.
Stabburet på Eggen gard er truleg eit ev dei eldste bygga som står att i Bardu. I enkelte kjelder er det og omtalt som eit loft.
Under dokumentasjonen og prøvetømringa av nova, synte det seg etterkvart at dei tre medlemmane på gruppa hadde noko ulike innfallsvinklar på arbeidet. Det vart ei lite tema i seg sjølv. Medan Henrik med sine arkitektgener teikna nova i ulike vinklar ut i frå våre observasjonar, så var Jens oppteken av å måle opp faste stader i kvar enkelt nov i kvart omfar i den nova vi studerte i andre høgda av buret.
Eg valte å fokusere på fotografering kombinert med å forsøkje å sette meg inn i korleis ein kunne sjå spor etter framgangsmåten i tømringa i den originale nova. Eg prøvde på eit vis å memorere den tredimensjonale nova, ut i frå å studere den og tenkje prosess for å få hogd dei ulike elementa. Samstundes tok eg nokre få mål, for å sjå etter mønster og faste dimensjonar i nova, men eg la lite vekt på detaljert oppmåling.
Nova vi studerte i andre høgda i buret, frå innsida. (nordvestre nova)
Vi fann få tydelege faste mål, og såg ikkje noko som tydde på at tømrarane på sluten av 1700-talet var opptatt av å gjere kvart enkelt omfars nov svært lik den førre.
Nova er svært utgliden, så det var ganske lett å sjå inni. Lysforholda var derimot ikkje egna for fotografering, og det blei tildels store kontrastar.)
Sjølv om novene særleg i andre høgda i dag er svært opne og luftige, skyldas dette nok over 200 års hard medfart av vær og vind. Eg oppfattar novene som svært godt hogne, og dei har nok opphavleg vore tette og fine å sjå til. Mitt inntrykk på synfaringa var og at dei såg ut til å vere som skapt for å formas med øks, og da kanskje berre med ei eller to for handa.
Verktyspor og novas form var tydelege.
Spor i kinningane tydar på at i alle fall ei øks som er bruka i tømringa hadde ein eggbreidde på om lag 4 norske tommar, ei slik øks kan nok i utgangspunktet vere tilstrekkeleg for å forme heile nova. Å ha ei noko smalare øks i tillegg ville nok vere greitt, men vi såg ikkje sikre spor etter dette.
Skisse av nova for måltaking av ulike detaljar. Skisse: Henrik Jenssen
Denne nova er nært i slekt med tradisjonen frå Østerdalsområdet. Den kan kanskje beskrivas som ei form av østerdalsnov med tilnærma midtstilt femkanta hals og v-forma overhogg og tilsvarande spiss barke. Kinningane er hogne med ei nokså jamn lengde, omkring 4-5 tommar.
Utsida av buret, med dei fint tilhogne novhovudene.
Her er mitt forslag til framgangsmåte ved tømringa av denne nova, ut i frå observasjonar av originalen og tre dagar prøvetømring.
Hogge kinningar og overhogg i understokken.
En mulig veg kan vere å først hogge inn eit skår midt i der kinningane skal møtast. Dette er og midt i understokken, så det er greitt å sikte etter midten av den. Om ein hadde slått ei midtline på stokkane med sotsnor på førehand, ville det gjøre det lett å sikte inn midten av kinningar og overhogg. Skåringa gjør det lettare å hogge kinningane, og ein har midten av kinningane og botnen av overhogget klart for seg.
Kinningane trur eg ein tek etter det mål ein har bestemt seg for, og bruker deretter kinningane i stokken under som førebilete. I runde stokkar med noko varierande dimensjon vil kinningane nok kunne bli noko lengre på større stokkar. Om ein da ikkje ryr dei kraftigaste stokkane ned til passande dimensjon på førehand. Tømmeret i stabburet her var temmeleg jamntjukt, men dei grøvste stokkane var rydd inn til omkring same dimensjon som dei grannare stokkane.
Etter å ha hogge ut kinningane hogger ein ut overhogget, eit v-forma skår. Breidda på dette er eg litt usikker på korleis ein lettast bestemmer. Vi fant at ein måte er å ta det litt smalare enn breidda på overstokken, så ein er sikker på at ein ikkje havnar utafor stokklivet med underhogget. Djupna på dette varierte mye, men låg nok oftast innafor 1/3 av stokkhøgda.
Førebu overstokken
Her er det vanskeleg å vite kva for operasjon som har gått først. Ein løysning som eg syntes fungerte greitt var kappe stokken i rette lengda, og så bestemme kva side om er opp. Denne sida legg ein så ned, og merker opp midtline i endane med loddfjøl, og ein merker og opp dimensjonen på hovudet. Det er og god hjelp i å snorslå undersida etter midtlina. Novhovudene er hogne rette på stabburet. Sidan stokken er kappa i rett lengde, kan ein bruke eit fast mål frå novhovudet og inn til senter av nova. Så høgg ein kinningar ut i frå sentermålet frå enden av stokken, og så forma på novhovudet. Alt dette før stokken har vore lagt opp i veggen.
Overstokken ligg her opp ned. Kinningar og novhovudet er forma.
Felle stokken til medraging
Ein legg så stokken opp i veggen, i overhogget i understokken, i lodd og rett plassert i lengderetning.
No kan ein med passar måle opp avstanden ned til stokken under, og så bruke passar til å stikke opp både underhogget, og kor underkant av barken kjem.
Passar brukast til å stikke opp kinningar og barke.
Så snur ein stokken, og hogger ut underhogg og barke. For å finne breidda av barken mot halsen, kan ein bruke passaren som klave og måle breidda på overhogget den skal ned i.
Etter dette skal stokken i teorien falle ned og bli klar til médraging. Men etter eiga erfaring kan det hende ein blir nøydt til å finjustere litt for å får den på plass…
Médraging
Når stokken er komen så godt som ned til den under, kan den médras. Det gjekk å bruke same médragsjarnet til både å médra mellom stokkane og i kinningane. Men médraget vi hadde var ikkje heilt optimalt, og skulle ha hatt ein annan slip og vinkel.
Etter medraging høgg ein ut mosefaret, og ein høgg til streken i underhogget. Ein må og ta tilsvarande médragsmålet på barken. Så skal forhåpentlegvis stokken falle på plass.
Nova slik den er forsøkt retømra. Ikkje helt ulik originalen, men er framgangsmåten den same?
Verkty ein treng:
Øks(er). Vi brukte i hovudsak ei lita bile som var omkring 12 cm bred, samt ei skogsøks/ smaløks.
Loddefjøl (gjerne tilpassa breidda ein ønskjer på novhovudet)
Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Det er borra med 1 1/2″ navar, som er ganske kort i skjæret (butt). Dette er en typisk østnorsk navarform. Vi har et sett med navarer fra Johannes H.Fosse ifra Frekhaug utenfor Bergen, de er imidlertid litt lengre i skjæret enn hullene i stallen -så vi har en bestilling på en ny østnorsk «husnavar» på 1 1/2″ av smed Øystein Myhre ifra Sandefjord, som også har smidd øksene vi har kopiert. Se tidliger bloggpost: http://heimtveiten.blogspot.no/search/label/Smiing
Ny og gammel dymling. Vi ser den gamle er åttekanta og kort, og av furu
Her har jeg først vinklet over sidene av dymlingshullet i den gamle stokken (som har et hull fra før), ut på yttersiden av meddragsmotet, og i tilegg målt ut avstanden fra senter hull til meddragsmotet. Så er nystokken lagt oppå og merkene overføres til den.
Merkene overføres på nystokkens underside.Stokken borres med naver. Her er det viktig at stokken låses i lodd, sånn den vil stå i laftet, og at man da også borer i lodd. Ellers vil dymlingen og laftet bryte og ikke falle på plass.
Det er også viktig at man borer lengere enn lengden på dymlingen, så ikke stokken ligger å rir på den, men ligger nedpå i meddrag og laft.
Andre måter å merke opp skjult dymling er å spikke til en korter dymling som er spiss eller har en spiker i senter, som man setter nedi hullet på understokken og legger påstokken oppå og som vil gi et merke for den skjulte borringa.
Er det noen som merker opp dymlingene på anna måte? Så skriv gjerne en kommentar.
Innlegget er frå bloggposten på Heimtveitbloggen og er skrive av Magnus Wammen: http://heimtveiten.blogspot.no/2016/02/skjult-dymling.html
Vi er snart ferdig med andre uken hos Midt-Troms Museum i Sundlia, med tømringen av Aursfjordsmia. Vi jobber videre med sinknova med tapp som vi lærte hos Arne Pedersen, og ryr tømmeret vi hugget tidligere i vinter. Vi er nå kommet 5-6 omfar opp i veggen, og har rundt tre omfar igjen til rafta.
Arne Pedersen si sinknov hugges her med ei Mustadbile som jeg fikk hos Arne. Den er fra et gammelt militært vertøysett for tømmerman. Jeg fikk hjelp av Roald Renmælmo til å slipe bila med en plan slipefas.
Stallen har skjulte dymlinger, dvs at de er borra fra hver side av stokken og ikke igjennom som har blitt vanlig etter at kraftige driller med spiralbor gjorde seg gjeldende.
Tradisjonelt bygghandverk 